27. januar: Paris-avtalen 1973

På denne dag: I dag for 39 år siden ble Paris-avtalen undertegnet.

NÅR: Den 27. januar 1973 i Paris

HVEM: Avtalen ble signert i to forskjellige versjoner. Den første versjonen ble signert av USA og Nord-Vietnam (kalt Den demokratiske republikken Vietnam (DRV)). Den andre versjonen ble signert av fire parter: USA, Sør-Vietnam (Republikken Vietnam), DRV og Den provisoriske revolusjonsregjeringen (PRG).

HVA: Paris-avtalen blir ofte kalt fredsavtalen eller våpenhvileavtalen, men dens egentlige navn var “Avtalen om slutten på krigen og gjenoppretting av fred i Viet Nam”. Den gikk ut på at våpenhvile ble innført kl. 08.00 den 28. januar 1973. Etter dette tidspunktet beholdt partene sitt territorium de hadde ved tidspunktet. Alle amerikanske styrker og deres utenlandske allierte skulle trekkes ut av Sør-Vietnam. Avtalen sier ingenting om hundretusener nordvietnamesiske styrker som fortsatt befant seg i Sør-Vietnam. Ingen fikk lov å innføre nye våpen, ammunisjoner og materiell til Sør-Vietnam. Unntaket var når det gjaldt en-mot-en-bytte.

Den demilitariserte sonen (DMZ) som delte Vietnam i to skulle respekteres. Alle fremmede militære aktivitere i Laos og Kambodsja skulle opphøre, og fremmede militære styrker og utstyr skulle tas ut av Laos og Kambodsja. Det innebærer at Nord-Vietnam kun fikk lov å frakte våpen og ammunisjon til sør gjennom sjøveien.

Alle krigsfanger skulle utleveres tilbake. En internasjonal komité som skulle overvåke realiseringen av fredsavtalen, ble dannet og besto av Ungarn, Polen, Canada og Indonesia.

Henry Kissinger fra USA og Le Duc Tho fra Nord-Vietnam ble tildelt Nobel fredspris i 1973 på grunn av denne såkalte fredsavtalen. Le Duc Tho nektet å ta imot prisen. Kissinger kom ikke til Oslo. Senere leverte han prisen tilbake.

Diskusjon

Veien til “fredsavtalen” var brolagt med ulike politiske intensjoner og noen trusler. USAs intensjon var å få tilbake sine krigsfanger som var under Nord-Vietnams fangenskap og å komme seg ut av Vietnam. Med andre ord, en slags “Peace with Honor”. Nord-Vientam ville bruke avtalen for å få amerikanerne ut av Sør-Vietnam slik at Nord-Vietnam kunne fullføre kampen om å ta hele Sør-Vietnam med makt.

Den den sørvietnamesiske presidenten Nguyen Van Thieu hadde motsatt seg avtalen. Først fordi han mente at PRG ikke var en selvstendig regjering, men fungerte som et verktøy for Nord-Vietnam. I tillegg mente president Thieu at avtalen ikke ville gi varig fred når Nord-Vietnam fikk beholde sine hundretusen soldater i Sør-Vietnam. For Thieu innebar “fredsavtalen” at sørvietnameserne risikerte å tape kampen mot kommunistene. Det viser seg i ettertid at president Thieu hadde rett på begge punkter, men mistet Sør-Vietnam.

President Nixon hadde både lokket og truet Thieu til avtalen. Nixon skrev til Thieu at “we must trust each other fully” (brev datert 31. august 1972, fra Berman 2001, s. 146). Thieu nølte, så kom Nixon med trusselen om å kutte ut all støtte til Sør-Vietnam og nekte å garantere for Thieus sikkerhet. Thieu hadde protestert, men ble nødt til å undertegne avtalen som ga fredsprisen.

Hvem brøt avtalen?

Avtalens to punkter om tilbaketrekning av amerikanske soldater og utlevering av krigsfanger ble stort sett fulgt.

Når det gjaldt våpenhvile kom beskyldninger fra både Nord- og Sør-Vietnam om brudd på avtalen allerede fra første dag. Et kanadisk medlem i kontrollkommisjonen sa i mars 1973 “… vi har ingen indikasjoner på at amerikanerne er involvert i stridigheter, men vi har fått klar informasjon om at alle tre vietnamesiske partene fortsatt er involvert i fiendtlige aktiviteter for å utvide sine kontrollområder.” (Asselin: 182) Året etter (i 1974) er 80.000 personer drept i krigen. Dette er det blodigste året i krigen. Den franske journalisten Olivier Todd kaller fredsavtalen i Paris “århundrets mest morderiske fredsavtale” (“la plus meurtrière trêve du siècle”, Cruel Avril, s. 27)

Nixon hadde vært forberedt på at Nord-Vietnam ville bryte avtalen. Men nordvietnameserne fraktet etter “fredsavtalen” store mengder våpen og ammunisjon til Sør-Vietnam uten å bli stoppet, siden Nixon måtte slutte som president etter Watergate-affæren. Sør-Vietnam fikk stadig mindre våpenforsyning, og tapte til slutt i 1975.

På en historiekonferanse som fant sted i september 2010 gav Kissinger interessante tilbakeblikk på forhandlingene mellom ham og Hanoi. Kissingers oppsummering er at “Amerika ønsket kompromiss, Hanoi ønsket seier“, og “det meste som gikk galt gjorde vi [USA] selv“.

Kilde:

• Asselin, Pierre. A bitter peace. The University of North Carolina Press 2002
• Berman, Larry. No Peace, No Honor: Nixon, Kissinger, and Betrayal in Vietnam

Les Kissingers tale på historie-konferansen om den amerikanske erfaringen i Sørøst-Asia, september 2010.

22. januar: General Ngo Quang Truong

På denne dag:

Den sørvietnamesiske generalen Ngo Quang Truong døde for fem år siden, den 22. januar 2007 i Virginia, USA. Han var en av de mest kjente generalene som kjempet på Sør-Vietnams side under Vietnamkrigen. Som militær leder var han ærlig og dyktig. Den amerikanske generalen Creighton Abrams, USAs øverstkommenderende for amerikanske styrker i Vietnam, sa en gang at general Truong kunne lede en amerikansk divisjon.

General Truong ledet motstanden mot Vietcongs beleiring av Hue under Tet-offensiven i 1968. Fire år senere ledet han den første militærsonen som omfattet provinsene rett sør for demarkasjonslinjen (17. breddegrad). Der koordinerte han gjenerobringen av Quang Tri og forsvaret av Hue.

Les mer om ham her:
‘The Most Brilliant Commander’: Ngo Quang Truong

Gjensyn etter 41 år

Soan Ngo og Jim Milstead var bokstavelig talt i samme båt. Begge befant seg i en 60-fots Tangobåt (en pansret personelltransportbåt) den 4. januar 1971 da båten ble angrepet av Viet Cong nær Cau Lon-elven. Soan Ngo tilhørte det sørvietnamesiske sjøforsvaret, mens Milstead var militærrådgiver i båten.

Soan Ngo ble truffet og fikk på seg 70 splintre. Da Jim Milstead hjalp Soan opp helikoteret, trodde ikke Milstead at Ngo skulle overleve. I virkeligheten ble Ngo operert i to døgn på et militært sykehus. Selv om de tenkte på hverandre, visste de ikke om hverandre inntil nylig da en venn hjalp Soan til å spore opp Milstead.

Les resten av historien her:

Navy officer, Vietnamese crew member reunite

 

Hva gjorde CIA i Vietnam?

CIA har offentliggjort seks historiedokumenter, skrevet av Thomas L. Ahern, Jr., som beskriver CIAs aktiviteter i Indokina. Dokumentene (totalt 1.600 sider) kan lastes ned her:

• CIA and the Generals (13.2 MB PDF)
  Covert Support to Military Government in South Vietnam
• CIA and the House of Ngo (13.1 MB PDF)
  Covert Action in South Vietnam, 1954-63
• CIA and Rural Pacification(71.3 MB PDF)
• Good Questions, Wrong Answers (2.7 MB PDF)
  CIA’s Estimates of Arms Traffic through Sihanoukville, Cambodia, During the Vietnam War.
• The Way We Do Things (7.1 MB PDF)
  Black Entry Operations into Northern Vietnam
• Undercover Armies (29.2 MB PDF)
  CIA and Surrogate Warfare in Laos

 

Flammer uten napalm

På denne dag:

I dag for 44 år siden rapporterte Time Magazine om Vietcongs angrep på den sørvietnamesiske landsbyen Dak Son. Overfallet skjedde den 6. desember 1967. På den tiden var Vietcongs angrep på landsbyer blitt vanligere da vietnamkrigen hadde vart i 10-12 år. Hvorfor var angrepet på Dak Son spesielt omtalt i Time Magazine den 15. desember 1967?

Dak Son var en liten landsby i Dak Lak-provinsen med 2.000 sivile innbyggere. De var montagnardere, dvs. et minoritetsfolkeslag som bodde i fjellet i Sør-Vietnam.  Blant de 2.000 innbyggerne i Dak Son fantes 800 montagnardere som hadde søkt tilflukt der etter at de måtte forlate sine hjemsteder pga. kommunistenes stadige trakasseringer. De fleste innbyggere var kvinner og barn.

Terror. Natt til 6. desember omringet 600 Vietcong-soldater landsbyen. Bevæpnede med 60 flammekastere brente Vietcongsoldatene alt: hus, trær, gjerder, høner, kornlagre, … Folk skrek og løp, men de revolusjonære flammene sparte verken kvinner eller barn. Vietcong-soldatene tvang de 160 overlevende personene ut av gjemmestedene, skjøt ned og drepte 60 av dem på stedet og bortførte de gjenværende 100. Dagen etter fant man 252 døde, mens 500 var savnet.

Krigsforbrytelse. Hvorfor var sivile montagnardere målet for overgrepet i en slik planlagt aksjon? Angivelig ville kommunistene advare montagnardene mot å søke beskyttelse hos det sørvietnamesiske regimet. Vel en måned senere kom flere Viet Congs overfall mot sivilbefolkningen i forbindelse med Tet-offensiven og Hue-massakren.

Hva skjedde i Norge i 1967?

Montagnardene som rømte fra Vietcong-kontrollerte områder hadde neppe fått særlig sympati hos det norske Arbeiderpartiet i Norge. Allerede i mai 1967 klarte Arne Kokkvoll og kolleger til å få Arbeiderpartiets landsmøte til å fatte et vedtak som lød at “… [FNL] representerer en nasjonal og sosial reisning med oppslutning fra de store folkemasser i Vietnam … Arbeiderpartiet tar avstand fra den amerikanske regjeringens politikk i Vietnam …”  (Godbolt s. 134). Arbeiderpartiet tok altså parti med de revolusjonære flammene i Vietnam, og ikke med de sivile innbyggerne som søkte beskyttelse hos det sørvietnamesiske regimet.

Kilder:

• Godbolt, J. Den norske vietnambevegelsen. Unipub 2010
• Time magazine 15.12.1967: The massacre of Dak Son http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,837586,00.html
• Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Dak_Son_Massacre

Utstilling om Nord-Vietnams propaganda

Hvordan så Nord-Vietnams propagandaplakater ut under krigen? Noen av plakatene får amerikanerne se på utstillingen ved University of Alabama i disse dager.

Utstilling om Nord-Vietnams propaganda

Utstillingen viser 22 nordvietnamesiske propagandaplakater, sammen med hverdagslige objekter, inkludert bøker, veteraners dagbøker, postkort, kinofilmer og andre filmer, navneskilt fra sosiale organisasjoner, frimerke-og pengesamlinger og medaljer fra falne soldater. Gjenstandene uttrykker ulike versjoner av krigen, fra regimets offisielle versjon til den personlige inkluderingen av propagandaelementer i et barns liv. Fortellingene formidler sterke budskaper om minnet om krigen som deles av generasjoner av nordvietnamesere.

Utstillingen: Visualizing War and Change: Untold Stories of Daily Life from Vietnam through Visual Materials (1945-2011)

CRITICAL RESPONSE: Visualizing War and Change 

Vietnamese Propaganda Art Gallery – Critical Response

Helikoptere: krigens lyder

På denne dag:

For 50 år siden fikk sørvietnameserne de første amerikanske helikoptere. Disse ble fraktet til Vietnam av det militære fraktskipet USNS Core som la til kai i Saigon den 11. desember 1961. Med seg hadde hun 32 helikoptere av type H-21 og 400 menn. De første helikopterne ble brukt for å transportere militært personell og tropper i Sør-Vietnam. Med helikopterne gikk Vietnamkrigen, som hadde startet i 1955, inn i en ny fase med større mobilitet.

Helikopterne kan deles i undergrupper: utility helikopter (UH), transporthelikopter (CH), observasjonshelikopter (OH) og kamphelikopter (AH). Vanlige transporthelikoptere i Vietnam var CH-47 Chinook. Totalt ble 10 helikoptere tapt over Nord-Vietnam, 2.066 tapt over Sør-Vietnam og 2.566 tapt ved ulykker og teknisk feil.

Det sørvietnamesiske luftforsvaret ble etter hvert bygget opp og hadde på sitt høyeste 2 075 flymaskiner og nær 100 flyskvadroner. Den 219. helikopterskvadronen fra Sør-Vietnams luftforsvar fikk den amerikanske Presidential Unit Citation i 2001 for flyvinger av spesialstyrkesoldater under krigen.

For meg er Vietnamkrigen alltid forbundet med lyden av helikoptere. Disse dundret over Saigons himmel i timevis på formiddagen den 30. april 1975. Så kom stillheten, og deretter soldatene og diktaturet fra Nord.

Kilde:

• Williams, J. 2005. A History of Army Aviation: From Its Beginnings to the War on Terror. side 115
• Summers, H.G. 1985. The Vietnam war almanac.

Den forsømte journalistikken

Det er tankevekkende i hvor liten grad det sørøstasiatiske diktaturet som en gang sto i det politiske flomlys, er gjenstand for oppmerksomhet og debatt, skriver forlagsredaktør Anders Heger i helgens Dagsavisen (“Det glemte diktaturet“, 26. november 2011).

Videre skriver han:

Seieren fra 1975 satte sitt preg på tre decenniers utenrikspolitikk, og selv etter båtlaster med flyktninger, stabler med Amnesty-rapporter og hyllemetere med dokumentasjon av kommunistiske overgrep, beholdt landet et slags romantikkens skjær over seg for sekstiåttegenerasjonen (som i Norge er en syttitallsgenerasjon).

Personlig ønsker jeg et slikt kritisk blikk på pressen velkommen. Spesielt når den kommer fra en gammel radikaler som Heger. Som trekker en linje mellom sekstiåtternes romantisering av Nord-Vietnams kamp for herredømme over Sør-Vietnam, og måten pressen ser mellom fingrene på når det gjelder Hanoi-regimets undertrykkelse av sine egen borgere.

Hegers oppgjør med medias rapportering om Vietnam minner meg om historiker Harald Skjønsbergs På parti med Stalin (Gyldendal Norsk Forlag 1990).  Han ble antikriger som guttunge da han så TV-bildet av amerikanske bombefly over Vietnam. Jeg har full forståelse for ham. Etter 1975 meldte han seg ut, og “den intellektuelle restaureringen var i gang” (side 186).

Skjønsberg forteller om en delegasjon fra SOLKOM (Solidaritetskomité for Vietnam) som besøkte Vietnam i 1977. Delegasjonens leder rapporterte reisen i Klassekampen (228/77). I artikkelen ser Skjønsberg “Ikke ett kritisk spørsmål. Ikke én negativ konklusjon. … Hun avslutter: “(…) tusenvis av smilende vietnamesere viser oss et nytt Vietnam som vokser fram“”. Bare et drøyt år etterpå, etter at Vietnam hadde invadert “demokratisk Kampuchea“, har hun en annen fortelling fra den samme reisen: “Jeg har vært der og mener at de farer med løgn“, og “noen entusiasme over sosialismen var det umulig å finne spor av, både i nord og i sør“.

Det gikk 21 år fra Harald Skjønsbergs intellektuelle restaurering til Hegers mediakritikk. Nå er krigen passe fjern. Horisonten har åpnet seg. Da bør det være mulig å se hva som lå bak ideologiens tåke.

Skjønnlitteratur og sakprosa

Moderne skjønnlitteratur, dokumentar og faglitteratur henviser noen ganger til Vietnamkrigen i forbifarten. Men det har vært lite litteratur som har tatt opp Vietnamkrigen som eget tema, inntil 2011 . I løpet av året er det kommet flere aktuelle bøker på norsk. Her er noen av dem:

Frank Bjerkholt 2011. Da Norge snudde i Vietnam. Kolofon, Oslo.

Fra bokomslaget: Når norskvietnameserne leser norske lærebøker i historie om Vietnamkrigen, blir de forskrekket over å se alle misforståelsene. Det var ikke slik. Det kraftige norske engasjementet mot USAs intervensjon, også i vår regjering, markeres ved et totalt skifte i opinionen midt på 60-tallet, drevet av idealisme. Men idealisme kan ta feil. FNL som ble støttet i god tro, var ingen reell aktør.

En analyse og et oppgjør er derfor ønskelig. En nasjon bør ikke leve med en uoppgjort forgåelse. Det påvirker dagens holdninger.

Når det gikk annerledes i Vietnam enn i Korea, må det forklares. Her får vi da den uventede opplysning at Hanoi-regimet egentlig hadde tapt krigen i 1972 – men president Nixon ble passivisert av Watergate og amerikanerne var gått trett.

Så kom «befrielsen» med det tradisjonelle røde terrorstyre og en av historiens største flyktningebølger. Tusener av båtflyktninger i Norge venter at vi tar dramaet Vietnam alvorlig og går i oss selv. Denne boken kommer dem i møte.

Kim Thúy 2011. Ru. Perleblekk, Oslo.

“En internasjonal kritikerrost debutant“

Fra bokomslaget: Ru betyr ”vuggesang” eller ”å vugge” på vietnamesisk, i tillegg til ”bekk” på fransk. Det er også tittelen på Kim Thúys lovpriste selvbiografiske roman som kan beskrives som en liten bekk av minner som slynger seg frem fra barndommen i Sør-Vietnam til livet i eksil i Canada. Hun forteller oss om flukten i båt over Sinaibukten, tiden i flyktningleiren i Malaysia, tilbakekomsten til Vietnam som voksen, samt mamma rollens gleder og sjelekvaler.

Alt skildres både med humor og alvor, og med et ufravikelig blikk for hverdagens små detaljer – som i ettertid kan vise seg å være livsavgjørende. Fortellingen er egenartet og har en spontan rytme som leseren vugges inn i. Thúy tar ikke hensyn til kronologi, men følger sin indre logikk der avslutnings avsnittet i hvert minnefragment gir opptakten til neste.

Når du har lest denne boken, har du besøkt verdener du ikke visste eksisterte.

Bård Larsen 2011. Idealistene. Venstresidens reise i det autoritære. Civita, Oslo

Fra bokomslaget: IDEALISTENE handler om politiske pilegrimer, klakører for totalitære og autoritære regimer, den radikale venstresidens svart-hvite verdenssyn og svermeriet for autoritære og totalitære stater. Ikke minst handler den om moralsk selvrettferdighet og en manglende toleranse for annerledes tenkende. Venstresidens lefling med kommunistiske stater var ikke bare en avstandslek med ord og symboler: Regimene eksisterte i virkeligheten, og ofrene var mennesker av kjøtt og blod. Venstreorienterte medløpere valgte bort friheten til fordel for dogmene. Men de valgte aldri bort sin egen frihet.

Nam Le 2011. Båten.

Jeg vet at noen arbeider med å oversette Båten til norsk. Inntil videre finnes den på svensk og engelsk, samt noen andre fjernere språk. En bok man kan glede seg til å lese.

Bøker som ble utgitt før 2011

 
Monique Truong. Boken om salt. Dinamo forlag 2005.

Originaltittel: The book of salt. Oversatt av: Lorentzen, Peter A.

Paris, 1930-årene. Når det legendariske kunstnerparet Gertrude Stein og Alice B. Toklas avholder sine berømte teselskaper, er det eksil-vietnameseren Bình som serverer. Men først og fremst er Bình en iakttaker som utforsker det eksentriske livet i Paris’ litterære salonger og i byens mørke bakgater og kafeer, der menn med hans forbudte legning møtes. Han tar også leseren med til sin barndoms Saigon, til årene som byssegutt og inn på kjøkkenet det han tryller frem vidunderlige retter. Dette er forfatterens debutroman.

Omtale: Boken om salg

Bao Ninh. Krigens sorg. Norsk oversettelse.

Oversatt etter: The sorrow of war. Originaltittel: Thân phân cua tinh yêu

Omtalen av boken på svensk:
Plågsamt och vackert om minnet av kriget

Duong Thu Huong. De blindes paradis, Tone Formo (Oversetter)

Forbudt i sitt eget land. Den første vietnamesiske romanen på norsk – noensinne.

Omtale i denne bloggen:
De blindes paradis nyanserer krigsbildet

Dagbladet:
Romanene mine er smerteskrik
Fjernt om Vietnam

Ny Tid:
Politisk familiedrama

1. november: fra kupp til kaos

På denne dag:

President Ngo Dinh Diem ble avsatt i et kupp den 1. november 1963. Kuppet ble ledet av sørvietnamesiske generaler Tran Van Don, Duong Van Minh og Ton That Dinh, samt oberst Nguyen Van Thieu. Amerikanerne hadde visst om kuppet og gav de vietnamesiske generalene grønt lys. Amerikanerne som var involvert var W. Averell Harriman og ambassadør Henry Cabot Lodge. Etter kuppet den 1. november 1963 stupte Sør-Vietnam inn i en kaotisk periode som varte til 1967 da den nye grunnloven trådte i kraft og ny president ble valgt.

President Ngo Dinh Diem (1901 – 1963) var Republikken Vietnams (Sør-Vietnam) første president. Det var statsleder Bao Dai som i 1954 utnevnte ham som statsminister. Allerede året etter vant Diem over Bao Dai i en folkeavstemning. Diem dannet Republikken Vietnam i 1955, og utstedte en ny grunnlov i 1956.

Vestlige media gir oftest et negativt bilde av president Diem. Tilsynelatende fordi han var for autoritær for amerikanerne. Det kan jeg være enig i, fordi hans regime ikke kunne sammenliknes med vestlige regimer når det gjaldt demokrati. Som andre statsledere kunne han ikke unngå å begå feil da han navigerte i en turbulent periode rett etter at Vietnam ble delt i to. Samtidig tror jeg det finnes andre årsaker til at amerikanske og vestlige media ikke likte ham. 

Diem kastet franskmennene ut av Sør-Vietnam i 54-55, så franskmennene hadde ikke noen grunn til å like ham. Amerikanerne så på ham som en sta nasjonalist som ønsket hjelp, men ikke diktat, fra amerikanerne. Europeerne gjorde som ham da de tok imot Marshallhjelpen fra USA etter annen verdenskrig.

Selv om Diem av vestlige media ble stemplet som den verste lederen i Sør-Vietnam, er det mitt inntrykk at de fleste sørvietnamesere ser på ham som en respektabel leder og en patriot. Mange husker tiden under hans regjering (i hvert fall fra 1955 til 1960) som den mest fredelige og lykkelige perioden. Jeg håper at forskning vil gi ham en riktig plass i historien.

Les for eksempel:

• Historiker Jessica Chapmans artikkel om folkeavstemmingen under president Diem
• Edward Miller. Vision, Power and Agency: The Ascent of Ngô Đinh Diêm, 1945-1954. Journal of Southeast Asian Studies 35, nr 3 (oktober 2004): side 433-458.