Khrusjtsjovs syn på Vietnamkrigen

I dag er det 56 år siden Khrusjtsjov holdt en hemmelig tale og fordømte Stalin. Se mitt tidligere innlegg: 25. februar: Khrusjtsjov fordømte Stalin.

Som leder i Sovjetunionen i perioden 1953-1964 var Nikita Khrusjtsjov (1894-1971) dypt involvert i Vietnamkrigen. I hans lederperioden ble Genève-avtalen undertegnet og infiltrasjonen fra Nord- til Sør-Vietnam satt i gang. Hva tenkte han så om Vietnamkrigen?

Sovjetunionens rolle er lite anerkjent

Vietnamkrigen er ofte fremstilt som en krig mellom vietnameserne med primitive våpen mot amerikanerne med sofistikert teknologi. I virkeligheten kriget nordvietnameserne mot sør, og i denne krigen fikk begge parter massiv hjelp, inkludert effektive våpen, fra stormaktene.

Under krigen var det taktisk viktig for Nord-Vietnam å fremstille kampen som om det var lokale opprør i Sør-Vietnam og som om Nord-Vietnam, Sovjet og Kina sto utenfor. Men Khrusjtsjov likte dårlig at Ho Chi Minh ikke anerkjente Sovjetunionens hjelp til Nord-Vietnam i sitt testament. Khrusjtsjov skrev:

“I Ho Chi Minhs testament er det ikke sagt noen ting om den enorme, uselviske hjelp som Sovjetunionen har ytet Vietnam. Vår støtte har hatt avgjørende betydning, for uten materiell hjelp fra Sovjetunionen ville det vært umulig for Vietnam å overleve under de forhold en moderne krig skaper (…) For å få tilstrekkelig våpen og utstyr, hadde ikke Vietnam noe annet valg enn å stole på Sovjetunionen. For å seire må de ha ordentlige våpen, og disse våpnene kan de bare få fra Sovjetunionen. Kina kan ikke gi Vietnam det landet trenger i dag. (…)”

Våpnene ble ikke laget i jungelen …

Krusjtsjov hevdet videre:

“Ta for eksempel kunngjøringen om at den nord-vietnamesiske frigjøringshær har foretatt et rakkettangrep mot en amerikansk flybase. Disse rakettene ble naturligvis ikke laget i jungelen i Vietnam. De kom fra fabrikker i Sovjetunionen. Sovjetunionen, uten minste anstrøk av kremmeraktive motiver, er besluttet på å støtte alle de krefter og alle de folk som kjemper for sin selvstendighet, som kjemper for økonomisk og politisk frihet, og som kjemper mot imperialistisk aggresjon..”

Dermed ser vi tydelig hvordan stormaktene er involvert i Vietnamkrigen, som en varm utvidelse av den kalde krigen. Sovjetunionen var villig til å støtte “alle de krefter og alle de folk” som kjemper mot “imperialistisk aggresjon”.

Kilde:

Khrustsjov, Nikita Sergejevitsj og Talbott, Strobe. Krusjtsjov minnes / redigert av Strobe Talbott. Cappelen, Oslo 1971. Side 447-453.
Khrustjovs tale den 25. februar 1956 om Stalins forbrytelser

24. februar: Hue ble gjenerobret

24. februar 1968 klarte sørvietnamesiske soldater å gjenerobre keiserbyen Hue etter at kommunistene hadde okkupert deler av byen under Tet-offensiven.

Se mitt tidligere innlegg: 24. februar: Sør-Vietnams flagg heises i Hue.

21. februar: Vietnam-demonstrasjonen i Berlin

På denne dag:

Den 21. februar 1968 tok 150.000 berlinere til gata for å markere sin holdning til Vietnamkrigen. Leser man dagens historiebøker kan det se ut som om “alle” var for FNL og Viet Cong den gangen. Men det stemmer ikke.

I Berlin støttet de 150.000 demonstrantene USAs hjelp til Sør-Vietnam og viste avsky mot raddisene som hadde Marx, Lenin og Ho Chi Minh i hjernen. Demonstrantene samlet seg utenfor Schöneberger Rådhus og brente et rødt flagg. På plakatene hadde de følgende tekster: “Uten Amerika ingen frihet for Berlin”, “Radikalismen er død i vår by” og “Vi behøver ingen kulturrevolusjon”.

“Wir lassen uns unser freiheitliches Berlin nicht zertrampeln“
Berlin borgermester Klaus Schütz

Borgermester Klaus Schütz understreket i sin tale at Vest-Berlin ikke tolererte at amerikanerne skulle utsettes for spott og spe. Vietnam angår oss alle, og ensidige fordømmelser skaper ingen fred, sa han.

Demonstrasjonen foregikk mens sørvietnameserne var i ferd med å jage kommunistene ut av byene under Tet-offensiven.

Kilde:

Der Spiegel 26. februar 1968: Berlin/demonstration

15. februar: Aksjon mot Sør-Vietnams representant i Oslo

På denne dag:

I dag for 40 år siden ble Sør-Vietnams diplomatiske representant i Norge utsatt for en ulovlig protestaksjon. Aktivistene (det var mellom 300 og 400 av dem) stormet den 15. februar 1972 hagen til huset der den sørvietnamesiske legasjonen (ambassadeavdeling) hadde kontor. Legasjonen ble bemannet av en chargé d’affaires tilknyttet Sør-Vietnams ambassade til Bonn.

Aktivistene ropte slagord og leste opp kampdikt med støtte til Hanoi-regimet og dets organisasjon FNL i Sør. Aksjonen var høyst ulovlig og ble derfor planlagt for ikke å vekke politiets oppmerksomhet. Politiet kom for sent, men jaget effektivt aktivistene vekk fra området, som var ved Vikingmuseet på Bygdøy. Aktivistene påsto at de ble utsatt for politiets hardhendt metode. Dette ble fortalt av aktivistene Dag Nicolaisen og Roar Huseby til historiker James Godbolt, og omtalt i Godbolts bok Den norske vietnambevegelsen (Unipub 2010).

Mens den ulovlige aksjonen pågikk i Oslo, planla Hanoi en stor offensiv (påskeoffensiven) hvor de sendte 200.000 tropper, støttet av sovjetiske tanks T-54 og sofistikerte våpen, for å invadere Sør-Vietnam. Offensiven ble kjent som påskeoffensiv på norsk. I Sør-Vietnam hadde de fleste amerikanske soldater pakket sakene sine og dratt hjem. Sør-Vietnam fikk stadig mindre støtte, mens Sovjet og Kina fortsatt pøset inn moderne gevær og ammunisjon til Hanoi.

Selv synes jeg det er trist å høre historien om hvordan Sør-Vietnams diplomatiske representant ble trakassert i Oslo. Hvis aktivistene hadde tatt en tur til Saigon og kjøpt ti aviser på kiosken og deretter til Hanoi og kjøpt den eneste statsavisen der, hadde de kanskje sett at Sør-Vietnam var 100 ganger friere enn Nord-Vietnam.

Kilde: James Godbolt. Den norske vietnambevegelsen (Unipub 2010).

6. februar: Brent jords taktikk

På denne dag:

Den 6. februar for 65 år siden oppfordret Ho Chi Minh til den største vandalismen i Vietnam. Folk måtte brenne sine hus og matlagre for å hindre at franskmennene skulle overta dem. Ho var da lederen for kommunistgruppen Viet Minh som kjempet mot franskmennene og mot sine ikke-kommunistiske rivaler.

I 1946 inngikk han avtale med Frankrike hvor han lot franske styrker komme til Nord-Vietnam. Den korte fredsperioden med Frankrike brukte Viet Minh til å eliminere vietnamesiske nasjonalister som ikke ville være kommunister. Eksempelsvis brøt Viet Minhs politistyrker seg inn i lokalet til avisen Viet Nam (med adresse 80 pho Quan Thanh, Ha Noi), ødela maskinene og bortførte 20 personer (inkl. den kjente forfatteren Khai Hung, som senere ble likvidert).

Hammerfest i brann i februar 1945 etter at tyskerne brukte den brente jords taktikk. To år etterpå brukte Ho Chi Minh samme taktikken. Aftenposten/Scanpix

Det brøt ut krig mellom franskmennene og Viet Minh i desember 1946. På denne bakgrunnen oppfordret Ho Chi Minh til “tiêu thổ kháng chiến” (brent jords taktikk). Han sa “… (franskmennene) vil brenne ned eller ødelegge våre hus og templer. … Vi må beskytte vårt land … Vi må gjennomføre ødeleggelser …”.  Og han lovet å bygge penere hus etter seieren. Mine foreldre fortalte at folk i landsbyen ble presset til å ta ned tak- og murstenene, legge dem pent i hauger med håp om gjenbruk senere. Deretter ble hus og møbler jevnet med jorda. For mange var det siste gang i livet de eide et hus.

Den brente jords taktikk førte til at franskmenne kom til ødemark, og vietnamesiske kvinner og barn mistet matkildene og tak over hodet. Før Ho Chi Minh hadde Stalin brukt taktikken i juli 1941. Hitler anvendte den i Nord-Norge i 1944-45. Verken Stalin, Hitler eller Ho Chi Minh tok hensyn til barn og gamle i sine oppfordringer til den brente jords taktikk.

Heldigvis er denne taktikken forbudt ifølge Genève-konvensjonens bestemmelse fra 1977.

Kilde:

• Appeal To Compatriots To Carry Out Destruction, To Wage Resistance War February 6, 1947
• Tran Gia Phung. Viet Su Dai Cuong, tap 5
• Brent jords taktikk er Stalins bitre forsvar. Historie nr. 10/2011 s. 14-19

30. januar: Tet-offensiven 1968

På denne dag:

I dag for 44 år siden startet Tet-offensiven i Vietnam. Kommunistene gikk til angrep på 44 byer og provinshovedsteder i Sør-Vietnam. Natt til 30. januar stormet de Qui Nhon, Kontum, Pleiku, Darlac og Nha Trang. Tjuefire timer etterpå tok de Saigon og mange andre byer. Sørvietnameserne ble tatt på senga, men slo effektivt tilbake i de fleste byer. I løpet av noen dager fikk Sør-Vietnam kontroll over neste alle byer, bortsett fra Hue.

Hvorfor ble sørvietnameserne tatt på senga? Som avledningsmanøver annonserte kommunistene 3 dagers våpenhvile i forbindelse med Tet, som er vietnamesisk nyttår der vietnameserne feirer på samme måte som nordmenn feirer jul: alle har langfri fra jobb og skole, familier skal samles og folk går på besøk hos slektninger og venner. Sørvietnameserne trodde at kommunistene skulle respektere den hellige tradisjonen og gikk på limpinnen.

Levninger etter Hue-massakren begått av Hanois styrker under Tet-offensiven

På kommunistenes side var forberedelser i gang allerede sommeren 1967. De smuglet våpen og ammunisjon til sørvietnamesiske byer samtidig som de annonserte at de ville delta i fredsforhandlinger. Men de begikk en fatal feil: de tolket altfor optimistisk rapportene fra sine geriljasoldater i Sør. De trodde at folket skulle slutte seg til geriljasoldatene når disse kom. Men folkelig støtte uteble der kommunistene slo til.

I Saigon prøvde kommunistene å storme 1. Sørvietnamesisk hærs hovedkvartert (Bo Tong Tham Muu), 2. Presidenpalasset, 3. Sjøforsvarets hovedkvarter, 4. Tan Son Nhut-flyplassen, 5. Saigon kringkastingsstasjon, 6. Den filippinske ambassaden, og til slutt den amerikanske ambassaden. Denne var den eneste amerikanske installasjonen som ble angrepet i Saigon, men fikk mest mediaomtale.

Overalt ble kommunistene slått tilbake. Selv om de fleste sørvietnamesiske soldater var på Tet-permisjon, kom motangrepet raskt. Saigon radiostasjon ble frigjort av den 1. fallskjermsbataljonen, mens den 8. fallskjermbataljonen reddet Bo Tong Tham Muu. Den 5. rangersbrigaden og marinejegere kastet seg inn i motangrepet.

I Hue varte kampen helt til den 24. februar. Under kommunistenes okkupasjon av Hue begikk kommunistene en av de største massakrene i Vietnamkrigen. Det er beregnet at ca. 6.000 sivile personer ble henrettet fordi kommunistene trodde at de hadde samarbeidet med eller hatt sympati for det sørvietnamesiske regimet. Hue-massakren er dermed et kjent begrep blant sørvietnameserne, men mindre kjent i Vesten.

Fra seier til tap

Selv som sørvietnameserne klarte å jage bort kommunistene fra byene i løpet av kort tid, har Tet-offensiven blitt fremstilt som kommunistenes seier i vestlig media. Grunnen til det er bl.a. at krigsprotesten var på vei opp i USA og Europa. Proteststemningen snudde derfor seier til tap. La oss se på tallenes tale:

I perioden februar-mars 1968 påførte krighandlingene følgende tap hos de militære og sivile:

• Sør-Vietnam: 5.000 falne, 15.000 skadede og 900 savnede
• Allierte (USA og andre): 4.000 falne og 19.000 skadede
• Sivile: 14.300 drepte og 24.000 skadede
• Kommunistene: 59.000 falne og 9.000 skadede, samt 9.300 krigsfanger (Kilde: Pham Van Son 1968)

Etter Tet-offensiven merket myndighetene i Sør-Vietnam økende støtte fra befolkningen. Folket så hva kommunistene brakte med seg i Hue og andre byer. Flere ble immune mot kommunistene.

Det finnes mye litteratur om slaget om Hue:

Vietnamesisk:

• Pham Van Son. Cuoc tong cong kich – tong khoi nghia cua Viet-Cong Mau Than 1968
• Lien Thanh. Bien dong mien Trung. 2008
• Tiểu Đoàn 1 TQLC – Huế, Tôi và Mậu Thân

Engelsk:

• James S. Robbins. This time we win. Revisiting the Tet offensive (bok)
• Andrew Wiest. Vietnam’s forgotten army. 2008, kapittel 4: A time for heroes: The Tet offensive (bok)
• Nguyen Ngoc Bich. The Battle Of Hue 1968 As Seen From The Perspective Of Its NVA Commander 

Norsk:

• Frode Lindgjerdet. Tet-offensiven 1968. Militærhistorie nr 2-2009

27. januar: Paris-avtalen 1973

På denne dag: I dag for 39 år siden ble Paris-avtalen undertegnet.

NÅR: Den 27. januar 1973 i Paris

HVEM: Avtalen ble signert i to forskjellige versjoner. Den første versjonen ble signert av USA og Nord-Vietnam (kalt Den demokratiske republikken Vietnam (DRV). Den andre versjonen ble signert av fire parter: USA, Sør-Vietnam (Republikken Vietnam), DRV og Den provisoriske revolusjonsregjeringen (PRG).

HVA: Paris-avtalen blir ofte kalt fredsavtalen eller våpenhvileavtalen, men dens egentlige navn var “Avtalen om slutten på krigen og gjenoppretting av fred i Viet Nam”. Den gikk ut på at våpenhvile ble innført kl. 08.00 den 28. januar 1973. Etter dette tidspunktet beholdt partene sitt territorium de hadde ved tidspunktet. Alle amerikanske styrker og deres utenlandske allierte skulle trekkes ut av Sør-Vietnam. Avtalen sier ingenting om hundretusener nordvietnamesiske styrker som fortsatt befant seg i Sør-Vietnam. Ingen fikk lov å innføre nye våpen, ammunisjoner og materiell til Sør-Vietnam. Unntaket var når det gjaldt en-mot-en-bytte.

Den demilitariserte sonen (DMZ) som delte Vietnam i to skulle respekteres. Alle fremmede militære aktivitere i Laos og Kambodsja skulle opphøre, og fremmede militære styrker og utstyr skulle tas ut av Laos og Kambodsja. Det innebærer at Nord-Vietnam kun fikk lov å frakte våpen og ammunisjon til sør gjennom sjøveien.

Den franske journalisten Olivier Todd kaller fredsavtalen i Paris “århundrets mest morderiske fredsavtale” (“la plus meurtrière trêve du siècle”)

Alle krigsfanger skulle utleveres tilbake. En internasjonal komité som skulle overvåke realiseringen av fredsavtalen, ble dannet og besto av Ungarn, Polen, Canada og Indonesia.

Henry Kissinger fra USA og Le Duc Tho fra Nord-Vietnam ble tildelt Nobel fredspris i 1973 på grunn av denne såkalte fredsavtalen. Le Duc Tho nektet å ta imot prisen. Kissinger kom ikke til Oslo. Senere leverte han prisen tilbake.

Diskusjon

Veien til “fredsavtalen” var brolagt med ulike politiske intensjoner og noen trusler. USAs intensjon var å få tilbake sine krigsfanger som var under Nord-Vietnams fangenskap og å komme seg ut av Vietnam. Med andre ord, en slags “Peace with Honor”. Nord-Vientam ville bruke avtalen for å få amerikanerne ut av Sør-Vietnam slik at Nord-Vietnam kunne fullføre kampen om å ta hele Sør-Vietnam med makt.

Den sørvietnamesiske presidenten Nguyen Van Thieu hadde motsatt seg avtalen. Først fordi han mente at PRG ikke var en selvstendig regjering, men fungerte som et verktøy for Nord-Vietnam. I tillegg mente president Thieu at avtalen ikke ville gi varig fred når Nord-Vietnam fikk beholde sine hundretusen soldater i Sør-Vietnam. For Thieu innebar “fredsavtalen” at sørvietnameserne risikerte å tape kampen mot kommunistene. Det viser seg i ettertid at president Thieu hadde rett på begge punkter, men mistet Sør-Vietnam.

President Nixon hadde både lokket og truet Thieu til avtalen. Nixon skrev til Thieu at “we must trust each other fully” (brev datert 31. august 1972, fra Berman 2001, s. 146). Thieu nølte, så kom Nixon med trusselen om å kutte ut all støtte til Sør-Vietnam og nekte å garantere for Thieus sikkerhet. Thieu hadde protestert, men ble nødt til å undertegne avtalen som ga fredsprisen.

Hvem brøt avtalen?

Avtalens to punkter om tilbaketrekning av amerikanske soldater og utlevering av krigsfanger ble stort sett fulgt.

Når det gjaldt våpenhvile kom beskyldninger fra både Nord- og Sør-Vietnam om brudd på avtalen allerede fra første dag. Et kanadisk medlem i kontrollkommisjonen sa i mars 1973 “… vi har ingen indikasjoner på at amerikanerne er involvert i stridigheter, men vi har fått klar informasjon om at alle tre vietnamesiske partene fortsatt er involvert i fiendtlige aktiviteter for å utvide sine kontrollområder.” (Asselin: 182) Året etter (i 1974) er 80.000 personer drept i krigen. Dette er det blodigste året i krigen. Den franske journalisten Olivier Todd kaller fredsavtalen i Paris “århundrets mest morderiske fredsavtale” (“la plus meurtrière trêve du siècle”, Cruel Avril, s. 27)

Nixon hadde vært forberedt på at Nord-Vietnam ville bryte avtalen. Men nordvietnameserne fraktet etter “fredsavtalen” store mengder våpen og ammunisjon til Sør-Vietnam uten å bli stoppet, siden Nixon måtte slutte som president etter Watergate-affæren. Sør-Vietnam fikk stadig mindre våpenforsyning, og tapte til slutt i 1975.

På en historiekonferanse som fant sted i september 2010 gav Kissinger interessante tilbakeblikk på forhandlingene mellom ham og Hanoi. Kissingers oppsummering er at “Amerika ønsket kompromiss, Hanoi ønsket seier“, og “det meste som gikk galt gjorde vi [USA] selv“.

Kilde:

• Asselin, Pierre. A bitter peace. The University of North Carolina Press 2002
• Berman, Larry. No Peace, No Honor: Nixon, Kissinger, and Betrayal in Vietnam

Les Kissingers tale på historie-konferansen om den amerikanske erfaringen i Sørøst-Asia, september 2010.

22. januar: General Ngo Quang Truong

På denne dag:

Den sørvietnamesiske generalen Ngo Quang Truong døde for fem år siden, den 22. januar 2007 i Virginia, USA. Han var en av de mest kjente generalene som kjempet på Sør-Vietnams side under Vietnamkrigen. Som militær leder var han ærlig og dyktig. Den amerikanske generalen Creighton Abrams, USAs øverstkommenderende for amerikanske styrker i Vietnam, sa en gang at general Truong kunne lede en amerikansk divisjon.

General Truong ledet motstanden mot Vietcongs beleiring av Hue under Tet-offensiven i 1968. Fire år senere ledet han den første militærsonen som omfattet provinsene rett sør for demarkasjonslinjen (17. breddegrad). Der koordinerte han gjenerobringen av Quang Tri og forsvaret av Hue.

Les mer om ham her:
‘The Most Brilliant Commander’: Ngo Quang Truong

Gjensyn etter 41 år

Soan Ngo og Jim Milstead var bokstavelig talt i samme båt. Begge befant seg i en 60-fots Tangobåt (en pansret personelltransportbåt) den 4. januar 1971 da båten ble angrepet av Viet Cong nær Cau Lon-elven. Soan Ngo tilhørte det sørvietnamesiske sjøforsvaret, mens Milstead var militærrådgiver i båten.

Soan Ngo ble truffet og fikk på seg 70 splintre. Da Jim Milstead hjalp Soan opp helikoteret, trodde ikke Milstead at Ngo skulle overleve. I virkeligheten ble Ngo operert i to døgn på et militært sykehus. Selv om de tenkte på hverandre, visste de ikke om hverandre inntil nylig da en venn hjalp Soan til å spore opp Milstead.

Les resten av historien her:

Navy officer, Vietnamese crew member reunite

 

Hva gjorde CIA i Vietnam?

CIA har offentliggjort seks historiedokumenter, skrevet av Thomas L. Ahern, Jr., som beskriver CIAs aktiviteter i Indokina. Dokumentene (totalt 1.600 sider) kan lastes ned her:

• CIA and the Generals (13.2 MB PDF)
  Covert Support to Military Government in South Vietnam
• CIA and the House of Ngo (13.1 MB PDF)
  Covert Action in South Vietnam, 1954-63
• CIA and Rural Pacification(71.3 MB PDF)
• Good Questions, Wrong Answers (2.7 MB PDF)
  CIA’s Estimates of Arms Traffic through Sihanoukville, Cambodia, During the Vietnam War.
• The Way We Do Things (7.1 MB PDF)
  Black Entry Operations into Northern Vietnam
• Undercover Armies (29.2 MB PDF)
  CIA and Surrogate Warfare in Laos