Sammendrag Vietnamkrigen

Hva handler Vietnamkrigen om og hvorfor oppsto den? Her finner du et sammendrag over de viktigste hendelsene i Vietnamkrigen. Kanskje finner du detaljer som ikke stemmer med læreboka, men jeg håper at du bruker litt tid til å lese gjennom teksten og ha din egen mening.

Sammenfatningen vil bli regelmessig oppdatert. Les også Tidslinje og Fakta om Vietnamkrigen.

Kort versjon

Kort fortalt kan Vietnamkrigen (1955-1975) betraktes som en konflikt i flere plan. I det ene planet skjedde en borgerkrig mellom to vietnamesiske parter (Nord vs. Sør) med ulike visjoner for landets fremtid. Disse visjonene ble hovedsakelig basert på nordlige versus sørlige pespektiver på ideologi, økonomi, samfunn og politikk. Nordvietnameserne valgte en sosialistisk/kommunistisk samfunnsmodell, mens sørvietnameserne prøvde å bygge opp et liberalt samfunn. I det neste planet var striden en mellomstatlig krig, siden både Nord og Sør var egne selvstendige stater på samme måte som Nord- versus Sør-Korea og Øst- vs. Vest-Tyskland. I det tredje laget var konflikten en arena der Sovjet og Kina versus USA og de allierte engasjerte seg for å ta vare på sine globale interesser.

Nord-Vietnam fremstilte konflikten som en frigjøringskrig, mens sørvietnameserne mente de forsvarte seg mot invasjon fra Nord. Nord- og Sør-Vietnam inviterte stormaktene inn i striden, og krigens utfall var resultatet av deres engasjement.

Krigen startet da Nord-Vietnam sendte soldatene til Sør for å overta hele landet med alle midler. I begynnelsen førte nordvietnameserne krigen i mindre omfang. De henrettet dyktige sivile tjenestemenn som var lojale mot Sør-Vietnam. Krigen vokste etter hvert til å bli en konvensjonell krig med angrep på bataljonsnivå fra 1964. USA sendte soldatene inn for å hjelpe Sør-Vietnam i 1965. Men med stigende antall døde soldater mistet USA motet etter et par år og planla tilbaketrekking allerede i 1969. Sør-Vietnam kjempet etter hvert alene, med stadig mindre våpenforsyning fra USA, mens Nord-Vietnam fikk stadig flere og mer moderne våpen fra Kina og Sovjet.

Sør-Vietnam tapte endelig i 1975, da kommunistene overtok hele landet. Både represalier og undertrykkelser fra det nye regimet gjorde at millioner av vietnamesere flyktet fra landet i små skrøpelige båter. Norske skip reddet ca. 8.000 båtflyktninger. I Norge finnes det i 2011 ca. 20.000 personer med vietnamesisk bakgrunn.

Sør-Vietnam mistet 250.000 soldater mens Nord-Vietnam mistet 1,1 millioner soldater. Tilsvarende tall for USA er 48.000 soldater i kamp (totalt 58.000, inkl. sykdomsdødsfall og dødsfall utenfor kampsituasjoner). Se Tall og Fakta.

Sør-Vietnam var på størrelse med halve Norge. Sørvietnameserne bygget opp et skjørt demokrati og kjempet samtidig mot 250.000 kommunistsoldater fra Nord (nesten samme antall tyske soldater var i Norge under andre verdenskrig).

Med sitt skjøre demokrati, unge statsapparat og sin mindre erfarne hær var Sør-Vietnam et eldorado for vestens media som ville påpeke at Sør-Vietnam ikke var bra nok. Men sørvietnameserne følte at de førte en rettferdig forsvarskrig mot invasjonen fra Nord.

Krigens bakgrunn, forløp og utfall 

Bakgrunn: motstand mot fransk koloni

Vietnam var en fransk koloni fra 1880-tallet. Vietnameserne kjempet aktivt mot fransk herredømme. I kampen deltok både nasjonalistene og kommunistene.

I spissen for nasjonalistene var Phan Boi Chau (1867-1940) som dannet Reformsorganisasjonen (Duy Tan Hoi) med sikte på å styrte kolonimakten med revolusjon. En annen nasjonalistleder var Phan Chu Trinh (1872-1926), som på samme måte som hans samtid Gandhi (1869-1948) satset på en ikke-voldelig frigjøring gjennom folkeopplysning og politisk arbeid rettet mot kolonimaktens liberale politikere i Frankrike. Phan Chu Trinh fikk dødsdom fra den franske styremakten, men hans franske venner i Frankrike grep inn og reddet ham.

Nasjonalistbevegelsen vokste videre, og i 1927 ble Viet Nam Quoc Dan Dang (Det vietnamesiske nasjonalistpartiet) dannet. Partiets mål var å gjøre revolusjon mot den franske styremakten og deretter å danne en demokratisk republikk.

Kommunistene kastet seg inn i kampen ved å danne Det indokinesiske kommunistpartiet i 1930 i Hong Kong under ledelse av Ho Chi Minh. Bevegelsen fikk få tilhengere i perioden 1930 – 1945. Ho Chi Minh hadde vært Moskva-agent siden 1920-tallet.

Andre verdenskrig: Vietnam var under et nazistvennlig fransk regime i periode 1940- 1945. Japanerne fikk lov til å stasjonere sine soldater i Vietnam, mens Frankrike hadde kontroll over administrasjonen. Dette regimet ble erstattet av de Gaulle-regjeringen etter at de allierte gjenerobret Frankrike i 1944. Derfor gjennomførte japanerne kupp og tok makten fra franskmennene i Vietnam den 9. mars 1945. De allierte begynte å bombe japanske strategiske mål i Vietnam.

Pest eller kolera: To dager etter at japanerne tok over makten fra Frankrike, erklærte keiser Bảo Đại seg den 11. mars 1945 som leder for den nye staten Vietnam, uavhengig av Frankrike. Med Trần Trọng Kim som statsminister satt den nye regjeringen i gang vietnamisering av statsapparatet og skolen. Vietnamesisk skulle erstatte det franske språket, og gater med franske navn ble omdøpt til vietnamesisk. Selv om japanerne representerte en krigersk nasjon i allianse med nazistene, gav japanernes kupp håp for at et asiatisk folk kan velte en europeisk stormakt.

Parallelt med at Stalin i Europa brøt avtalen med Hitler i 1941, begynte kommunistene i Vietnam med sporadiske angrep på japanerne i løpet av 1941-1945. Det oppsto et vakuum i august 1945 etter japanernes kapitulasjon. På dette tidspunktet var kommunistenes hær i sin spede begynnelse med et par tusen soldater. Men kommunistene (Việt Minh) kom nasjonalistene i forkjøpet, og tvang keiser Bao Dai til å abdisere. De tok makten i Hanoi, erklærte på ny landet uavhengig og dannet “Den demokratiske republikken Vietnam”. Rivalisering mellom kommunistene og nasjonalistene var sterk. Kommunistene og nasjonalistene fortsatte kampen både innbyrdes og mot franske styrker, men også med ulike mål etter en eventuell seier: å bygge et kommunistisk samfunn vs. et liberalt samfunn.

Ho Chi Minh tok Sovjet og Kinas side under Koreakrigen (1950-1953), der Nord-Korea invaderte Sør-Korea og ble slått tilbake av sørkoreanerne støttet av vestlige land. Dermed ble Vietnam trukket inn i den kalde krigen med kommunistblokken mot den frie verden.

Vietnam ble delt i to i 1954

Ho Chi Minhs tropper vant over franske i slaget ved Dien Bien Phu i 1954. Under konferansen i Genève ble stormaktene enige om å dele Vietnam i to i forbindelse med Genève-avtalen:  kommunistene tok over Nord-Vietnam, mens Sør-Vietnam dannet en ikke-kommunistisk regjering. 80.000 kommunistsympatisører dro nordover for å være under Ho Chi Minhs ledelse, mens en million nordvietnamsere dro til Sør-Vietnam da de ikke ville leve under kommunismen.

I Nord innførte kommunistpartiet et Mao- og Stalin-inspirert styresett. Jordreformen (1953-1956)  gikk på stokk og stein, hvor folkedomstoler dømte 50.000 – 150.000 småbønder til døden fordi de angivelig tilhørte jordeierklassen. Kinesike rådgivere gav råd om å følge Kinas prosess noen år tidligere. Det intellektuelle opprøret Nhan Van Giai Pham ble også knust i 1956.

Sør-Vietnam var i 1954 under ledelsen av statssjef (og tidligere keiser) Bao Dai som utnevnte Ngo Dinh Diem som statsminister. Konflikten mellom Bao Dai og Ngo Dinh Diem økte i løpet av 1954-55. En folkeavstemning fant sted i 1955 og gav Ngo Dinh Diem flertall. Diem ble president og dannet Republikken Vietnam i Sør.

Direkte årsak til Vietnamkrigen

Etter at Vietnam ble delt i to, kunne Nord- og Sør-Vietnam ha levd side ved side uten krig, på samme måte som Øst- og Vest-Tyskland, fastland-Kina og Taiwan, eller Nord- og Sør-Korea (etter Koreakrigen). Nordvietnameserne kunne ha konsentrert seg om å bygge opp sosialismen i Nord, men nøyde seg ikke med halvparten av Vietnam. De var besatt av tanken å overta Sør-Vietnam med politiske og militære midler. Deres uttalte intensjon var å gjenforene landet og ”frigjøre” sørvietnameserne.

Sør-Vietnams første president Ngo Dinh Diem (1955-1963).
Han ga "sørvietnameserne en opplæring om verdier av et demokrati og om ondskapen knyttet til et gammelt keiserdømme." (Jessica Chapman 2005)

Nord-Vietnam spilte først et politisk kort med å invitere Sør til en konferanse om felles valg for hele landet. Sørvietnameserne gikk ikke med på det, og begrunnet det med at man ikke kunne drive demokratisk valgkamp og arrangere valg i områder under kommunistenes kontroll. Siden har kommunistene aldri hatt noen demokratiske valg i Vietnam, så det er mulig at president Diem hadde rett når det gjaldt skepsisen mot kommunistenes løfte om demokratiske valg.

Krigen startet da nordvietnamesiske soldater trosset delingen av Vietnam og infiltrerte Sør-Vietnam. Sørvietnameserne måtte derfor forsvare seg mot nordvietnameserne for å kunne bygge opp sitt liberale, ikke-kommunistiske samfunn.

Stormaktenes kalde krig

Vietnam ble trukket inn i den kalde krigen da Ho Chi Minh valgte Sovjet og Kinas side under Koreakrigen.

Verken Nord- eller Sør-Vietnam kunne ha ført krig i et så stort omfang uten massiv hjelp fra stormaktene. Begge parter arbeidet aktivt for å få hjelp. Vietnam ble dermed et brennpunkt i den kalde krigen. Nord-Vietnam fikk hjelp fra Kina, Sovjet og kommunistlandene, mens Sør-Vietnam hadde USA og ikke-kommunistiske land i ryggen.

Sovjet, Kina og kommunistlandene

I 1955 var Sovjet og Kina skeptiske til Nord-Vietnams plan for å føre krig i Sør-Vietnam. I Sovjetunion hadde Khrusjtsjov nettopp overtatt etter Stalins død i 1953. Han var mer opptatt av avstalinisering og innenriksreformer enn krig. Kina hadde nettopp mistet en halv million menn i Koreakrigen og ville heller ikke ha åpen militær konfrontasjon. Situasjonen liknet på starten av Koreakrigen, da Nord-Korea ville “frigjøre” Sør-Korea mens Sovjet og Kina var skeptiske.

Selv om Kina ikke ville at Nord-Vietnam skulle invadere Sør-Vietnam på samme måte som Nord-Korea vs. Sør-Korea, oppfordret den kinesiske lederen Mao Vietnam til å drive geriljakrig mot Sør-Vietnam. I begynnelsen sto Kina for mesteparten av den militære og økonomiske hjelpen til Nord-Vietnam da Sovjetunionen mente at det var Kinas oppgave å støtte kommunistbevegelsene i Asia. Nord-Vietnam klarte å få hjelp til tross for den sino-sovjetiske splittelsen. Les andre innlegg på denne bloggen om Kinas økonomiske og militære støtte til Nord-Vietnam.

I Sovjet forlot man Khrusjtsjovs “fredelig sameksistens“-linjen i 1964. Sovjet ville gripe inn i Vietnamkrigen og økte støtten til Nord-Vietnam. Fra 1968 overtok Sovjet som hovedleverandør av våpen til Nord-Vietnam. Sovjetunionens militære støtte til Nord-Vietnam økte stadig fram til 1975 mens amerikanerne prøvde å komme seg ut av Sør-Vietnam.

“Vår støtte har hatt avgjørende betydning, for uten materiell hjelp fra Sovjet ville det vært umulig for Vietnam å overleve under de forhold en moderne krig skaper (…) For å få tilstrekkelig våpen og utstyr, hadde ikke Vietnam noe annet valg enn å stole på Sovjetunionen. For å seire må de ha ordentlige våpen, og disse våpnene kan de bare få fra Sovjetunionen. Kina kan ikke gi Vietnam det landet trenger i dag. (…)”

Khrusjtsjov (Sovjetleder) 1970

USA, Sør-Korea, Australia og andre allierte

Amerikanernes beslutning om å gi Sør-Vietnam støtte er basert på deres ønske om å bevare eller styrke de alliertes tillit til USA i den kalde krigen. Hvis USA ikke kunne forsvare Sør-Vietnam, kunne det svekke tilliten til USA som supermakt. USA henviser til dominoteorien som går ut på at hvis hele Vietnam falt under kommunistenes angrep, kunne andre naboland lide samme skjebne.

Motstanderne av USAs hjelp til Sør-Vietnam mener at dominoteorien ikke stemte med virkeligheten, siden ingen andre asiatiske land (utenom Kambodsja og Laos) falt etter Saigons kapitulering i 1975. Lederne i Asia tror likevel at takket være USAs hjelp til Sør-Vietnam, fikk andre land i Asia tid til å bygge opp økonomien og fjerne grobunnen for kommunismen. Lokale kommunistopprør fikk lite hjelp fra Kina og Sovjet, siden disse gav mest hjelp til Nord-Vietnam under krigen.

Det står i alle lærebøker om USAs rolle i Vietnamkrigen. USAs støtte til Sør-Vietnam er derfor mest kjent, men kan være overdrevet siden vestens historikere oftest fester blikket mot USA. Sør-Vietnam fikk støtte fra mange andre land. Militært kom soldatene bl.a. fra Sør-Korea og Australia. Hvert land hadde sine egne motiver for å støtte Sør-Vietnam, men dette har fått lite oppmerksomhet.

Kommunistenes væpnede kamp fra 1956

Tross Genève-avtalens krav om at kommunistene skulle trekkes tilbake til Nord-Vietnam, la kommunistpartiet igjen i Sør-Vietnam flere tusen kadre og våpen som var tilstrekkelig til å bevæpne 6.000 soldater. Kadrene skulle arbeide for å ta Sør-Vietnam med politiske og militære midler. Fra 1956 understreker Nord-Vietnams politbyrå at politisk kamp skulle “skape grunnleggende betingelser for å vedlikeholde og utvikle væpnet kamp”.

Væpnede propagandastyrker dannes i løpet av 1956-57. Disse styrkene oppsøker og henretter dem som anses som fiender, men den hensikt å straffe dem og for å advare andre. Ofrene er ofte regjeringsansatte som er dedikerte, dyktige og populære, eller betraktes som farlige eller fiendlig innstilte overfor ‘”revolusjonen”.  Kommunistene henretter 1.100 sørvietnamesiske landsbyledere i 1958, og enda flere i 1959. Angivelig strider henrettelsene imot partiets offisielle anbefaling om begrenset væpnet kamp.  (Turley 2009, side 41-42)

Voldsspiralen fra 1959

Ho Chi Minh-stien, som betyr et nettverk av forsyningslinjer der tropper, sovjetisk/kinesik våpen og ammunisjon ble sendt fra Nord til Sør. Hvem forårsaket krigen?

Infiltrasjonen fra Nord blir satt i system i 1959 med opprettelsen av gruppen 559 (dannet i mai 1959) som åpner veien for tilførsel av soldater og våpen til Sør-Vietnam gjennom Laos og Kambodsja uten å krysse demarkasjonslinjen. Parallelt blir gruppen 759 dannet for å organisere infiltrasjon sjøveien. Senere i 1959 setter president Ngo Dinh Diem i gang “anklage kommunistene”-kampanjen for å avdekke dem som ble igjen i Sør.

FNL (Den nasjonale frigjøringsfronten) ble dannet i 1960 i Sør-Vietnam, men styrt av kommunistene i Nord. Noen av frontens medlemmer var ikke-kommunister, mens andre var kommunistpartiets medlemmer som hadde som mål å velte det sørvietnamesiske regimet. En av FNL-grunnleggerne, Truong Nhu Tang, ble etter krigen frustrert og flyktet fra landet som båtflyktning.

Kommunistene holdt seg til geriljataktikk fram til 1964 da de begynte å organisere større angrep på bataljonsnivå. I begynnelsen fikk Sør-Vietnam hjelp fra amerikanske militære rådgivere, men president Lyndon Johnson sendte amerikanske kamptropper til Sør-Vietnam i 1965.

Amerikanske soldater fulgte “søk og ødelegg”-taktikken, som også kalles utmattelseskrig (the war of attrition), som innebærer å oppsøke geriljasoldater for å ødelegge deres baser. Både sørvietnamesiske og amerikanske styrker gjennomførte sine operasjoner hver for seg. Derfor er det vanlig at amerikanske soldater forteller om sin erfaring i Vietnam uten vietnamesiske soldater.

Tet-offensiven 1968

Ledelsen i Nord-Vietnam strides om hvilken vei man skulle velge: å konsentrere seg om sosialistisk bygging i Nord (og spare liv), eller å satse på intens krigføring i Sør. Krigerne vant. Fra midten av 1967 forberedte nordvietnameserne en stor offensiv. De var overbevist om at folket i sør ville reise seg mot regimet når kommunistene slo til. Kommunistenes Tet-offensiv startet den 30. januar 1968 under den vietnamesiske nyttårsfeiringen. De angrep en rekke byer i Sør-Vietnam, men det ble ingen folkeoppreisning som støttet dem.

Bortsett fra i Hue ble kommunistene overalt slått effektivt tilbake av sørvietnamesiske og amerikanske soldater i løpet av noen dager. I keiserbyen beholdt kommunistene kontroll over større deler av byen i nesten fire uker. Kommunistene hadde der lister over sivile som skulle henrettes fordi disse ble antatt å samarbeide med Saigon-regimet. Dette ble senere kjent som Hue-massakre hvor det er estimert at nærmere 6.000 sivile ble henrettet av kommunistene. Sørvietnamesiske styrker gjenerobret Hue den 24. februar 1968.

En kvinne sørger over levningen til sin mann som ble funnet i en massegrav i Hue i 1968. Under Tet-offensiven henrettet kommunistene ca. 6.000 sivile personer i en tilsynelatende planlagt aksjon i Hue. De drepte ble ofte mistenkt for å ha sympati for Sør-Vietnam. Mange norsvietnamesere bodde i Hue under Tet-offensiven i 1968.

Kommunistene led store tap (anslagsvis 40.000 til 80.000 soldater) på grunn av Sør-Vietnams effektive motangrep. Det skulle gå flere år før kommunistene fikk igjen samme styrke som før Tet-offensiven. Selv om kommunistene led store tap og ikke oppnådde sitt mål om å styrte Sør-Vietnam, beskriver krigsmotstanderne at kommunistene vant fordi de klarte å sette i gang angrepene. I USA fortsatte “antikrigs”-bevegelsen med sitt krav om at USA skulle trekke soldatene sine ut av Vietnam.

“De sikkert beviste dyriske massedrapene i Hue blir bare merket i forbifarten, nesten straks tilgitt – fordi samfunnets sympati hellet til den siden, og man ønsket ikke å gå imot denne tregheten”.

Solsjenitsyn, Aftenposten 11. september 1973

Mange historiebøker skriver at kommunistene hovedsakelig angrep amerikanske baser. I virkeligheten ble de fleste av kommunistenes angrep rettet mot sørvietnamesiske installasjoner.

Krigens største slag: Påskeoffensiven 1972

Påskeoffensiven i 1972 er den største og blodigste offensiven i Vietnamkrigen, men den er lite nevnt i historiebøkene. Jeg tror forklaringen ligger i at slaget ble utkjempet av vietnameserne uten amerikanske bakketropper. I 1972 hadde Sør-Vietnam nær 500.000 regulære soldater, mens USA hadde et par tusen bakketropper igjen. Nord-Vietnam hadde ved hjelp av Sovjet modernisert sitt våpenarsenal med f.eks. 130 mm-kanoner og T-54-tanks som var overlegne Sør-Vietnams utstyr.

På skjærstorsdag (30. mars 1972) starter påskeoffensiven hvor Nord-Vietnam kaster inn 200.000 soldater i kamp i Sør-Vietnam. Det er første gang Nord-Vietnam krysser demarkasjonslinjen som deler Vietnam i to ifølge Genève-avtalen i 1954. Et angrep som på mange måter likner på Nord-Koreas angrep på Sør-Korea i 1950. De største kampene finner sted i Quang Tri, Kontum og An Loc. Den sørvietnamesiske hæren (ARVN) står for mesteparten av motstandsstyrkene mot kommunistene. Det er nesten ingen amerikanske kampenheter igjen.

Quang Tri: 30.000 nordvietnamesiske soldater sammen med 200 sovjetiske stridsvogner krysser demarkasjonslinjen ved den 17. breddegraden. Quang Tri var Sør-Vietnams nordligste fylke. Kommunistene erobrer Quang Tri-byen i mai. ARVN gjenerobrer Quang Tri i september under ledelse av general Ngo Quang Truong. Nordvietnameserne innrømmer selv at 14.000 soldater falt og 5.000 deserterte i Quang Tri.

Ngo Quang Truong, en av de beste sørvietnamesiske generaler. "He could command a US division", sa Abrams, den amerikanske øverstekommanderende i Vietnam om general Truong.

An Loc (13. april – 9. juni): 35.000 nordvietnamesiske soldater med base i Kambodsja krysser grensen, erobrer Loc Ninh og omgir An Loc. ARVN holder ut til kommunistene er utkjempet den 9. juni. Amerikanerne hjelper Sør-Vietnam med flystøtte. Den amerikanske øverstkommanderende, general Abrams sier: “Visst  var flystøtten nødvendig, men uten sørvietnamesiske bakketropper gikk det ikke. Uten dem hadde ti ganger  mer flystøtte ikke hjulpet.”

Kontum: 35.000 nordvietnamesiske soldater med base i Kambodsja og Laos krysser grensen i april og omgir Kontum. ARVNs 23. divisjon slår tilbake. Den 30. mai oppgir kommunistene Kontum og trekker seg tilbake til Laos.

Estimert tap under påskeoffensiven: ARVN 15.000 falne. Kommunistene 83.000 falne, samt halvparten av stridsvognene og artilleristykker (Smedberg 2008, s. 241-250)

Mange norsk-vietnamesere var soldater på Sør-Vietnams side og deltok i de krafttige motangrepene i 1972.

Fredsavtalen i Paris 1973, men fortsatt krig uten amerikanere

Mange tok initiativer til fredsavtaler allerede fra 1960-tallet. Generelt brukte Nord-Vietnam fredsforhandlinger som en integrert del i kampen om å overta Sør-Vietnam. Noen ganger brukte Nord-Vietnam fredsforhandlinger for å få Washington til å stoppe bombingen. Andre ganger, spesielt før store militære offensiver, tilbød Hanoi fredsforhandlinger for å skjule sine militære forberedelser (Zhai 2000: 168). Eksempelvis tok Hanoi kontakt med Norge for å spørre om fredsforhandling med USA i 1967 mens Hanoi forberedte Tet-offensiven som skulle komme året etter. Thorvald Stoltenberg ble involvert i dette “fredsinitiativet” som ikke ble noe av.

Etter at sørvietnameserne klarte å drive kommunistene ut av Quang Tri-byen i den 16. september 72 aksepterte Hanoi i oktober 72 å komme tilbake til forhandlingsbordet og fredskonferansen. President Nixon truet den sør-vietnamesiske presidenten Thieu til å undertegne fredsavtalen, selv om Thieu var imot og begrunnet det med at kommunistene ville få overtak fordi nord-vietnameserne fikk bli i Sør. Paris-fredsavtalen ble den 27. januar 1973 undertegnet av fire parter: Sør-Vietnam, USA, Nord-Vietnam og deres provisoriske regjering i Sør.  Avtalen krever 1) våpenhvile på stedet, 2) politisk løsning for Sør-Vietnam uten bruk av militære midler, 3) tilbaketrekning av utenlandske tropper fra Sør-Vietnam, og 4) overlevering av krigsfanger. Kun punkt 3 og 4 er gjennomført. Utover det fortsatte kampene som før.

Kisinger og nordvietnameseren Le Duc Tho ble tildelt Nobel fredspris i 1973.  Men … “vi har ingen indikasjoner på at amerikanerne er involvert i stridigheter,” sa et kanadisk medlem i kontrollkommisjonen, “men vi har fått klar informasjon om at alle tre vietnamesiske partene fortsatt er involvert i fiendtlige aktiviteter for å utvide sine kontrollområder.” (Asselin: 182)

Sørvietnamesiske soldater kjempet lenge for Sør-Vietnam, med 250.000 falne og 1 million skadede. De overlevende satt mange år i fangeleirer. Flere hundre av dem bor i Norge.

Sørvietnamesiske styrker skulle forsvare landet med stadig mindre våpen og uten amerikanske soldater. Samtidig ble økende strømmer av soldater og våpen fraktet fra Nord til Sør fra 1973, mens Sør-Vietnam fikk stadig mindre støtte fra USA. Hvorfor? President Nixon trakk seg etter Watergate-skandalen, og den amerikanske kongressen kuttet hjelpen til Sør-Vietnam. Dette sammen med den verste økonomiske krisen siden 1930-tallet som rammet verden gjorde at Sør-Vietnam ikke hadde nok driftstoffer til sine kjøretøy og fly. Våpenlagrene ble tomme.

Avslutning: utfallet og konsekvenser

I 1975 satte nordvietnamserne i gang store offensiver med full styrke. Det var neppe en divisjon igjen i Nord-Vietnam. Sør-Vietnam kapitulerte den 30. april 1975. Sørvietnameserne mistet sin frihet. Det norske Arbeiderpartiets landsmøte gav trampeklapp da nyheten kom! I Vietnam ble kommunismen innført i hele landet. Sør-Vietnams uavhengige aviser og forlag ble stengt, ikke-kommunistiske organisasjoner nedlagt over natten.

Fangeleirer

Hundretusener sørvietnamesere ble sendt til fangeleirer som kalles “omskoleringsleirer” (“Trai cai tao”). Fangene, som besto av tidligere soldater og statsansatte, samt intellektuelle og religiøse ledere, fikk ikke prøvd saken sin i rettssystemet. De fleste ble sperret inne i flere år, andre ble henrettet eller døde av sykdom i leirene. Offisielt eksisterte leirene fram til 1989, men i realiteten ble leirene holdt lenger. Fangenes ektefelle og barn ble henvist til tvangsflytting og siste plass i køen for jobber og skoleplasser.

…  vi ble grenseløst skuffet av det som skjedde etter at FNL og Nord-Vietnam vant krigen i 1975… Man kan si at vi hadde visse illusjoner som vi etter hvert kvittet oss med

Rune Gerhardsen, Aftenposten 20. februar 2010

Anslagsvis finnes det flere hundre norsk-vietnamesere som tilbrakte flere år i “omskoleringsleirer” før de ble løslatt og klarte å rømme fra Vietnam. Noen nordmenn mener at sørvietnameserne ikke fikk strenge straffer. Den norske historikeren Bårdf Larsen tok i 2011 oppgjør med norsk medløperi med diktaturer.

Båtflyktninger

I løpet av de første årene etter seieren styrte kommunistene Sør-Vietnam med marxistisk jernhånd. Geriljasoldatene som mest følte seg hjemme i jungelen ble satt til å styre landet, mens de med høyeste utdanning satt i fangeleir. Privat økonomi ble bannlyst, jord tatt fra bønder for å danne kooperativer. Økonomien ble skakkjørt, befolkningen undertrykket.

Thorvald Stoltenberg tok Nord-Vietnams side under krigen. Som FNs høykommissær for flyktninger mange år senere tror han ikke på sørvietnamesernes fortelling om represalier etter krigen.

Derfor bestemte mange seg å flykte fra Vietnam. Fluktforsøkene var ikke uten farer: myndighetene gav strenge straffer til dem som ble tatt. Flyktningene bruke ofte skrøpelige overfylte båter, og på havet ble flyktningene ofte angrepet av thailandske pirater. FN estimerte at ca. 30% av båtflyktningene omkom under flukt fra Vietnam. Noen tusen var heldige å bli reddet av norske skip.

Noen norske politikere (SV) foreslo å sende båtflyktningene tilbake til “forsoningen” hos kommunistene. Likevel tok Norge imot mange tusen båtflyktninger. I Norge finnes det per 2011 ca. 20.000 personer med vietnamesisk bakgrunn. De skal bygge et minnesmerke som takk til norske sjøfolk som reddet dem på havet og takk til Norge som tok i mot dem.

Nordvietnameserne som så lyset

Det nordvietnamesiske samfunnet var under krigen helt lukket for informasjon utenfra. Kommunistpartiet hadde full kontroll over media, der kun partiets aviser var tilgjengelige. De færreste hadde tilgang til radioer. Befolkningen ble oppdratt til å tro at sørvietnameserne ble undertrykket av regimet og ønsket å bli frigjort, selv om dette ikke er sant.

Mange “befriere” oppdaget raskt etter krigens slutt at partiets propaganda ikke stemte med virkeligheten. Noen få nordvietnamesere snakket ut, men ble raskt stemplet som reaksjonære og måtte etter hvert leve utenfor Vietnam. Blant dem er forfatterinnen Duong Thu Huong, som satt på fortauet i Saigon og gråt fordi hun oppdaget at Saigon hadde vært friere før “frigjøringen” og partiet hadde lurt henne. Hennes bok “De blindes paradis” er oversatt til norsk.

En annen omvendt nordvietnameser er tidligere Hanoi-oberst Bui Tin. Denne bloggen har flere artikler om ham.

Både Bui Tin og Duong Thu Huong fant ut at de hadde “frigjort” et mer demokratisk regime enn det frigjørerne tilhørte.

Nordmenn og Vietnambevegelsen

Nordmenn flest hadde hørt om Vietnamkrigen på 60- og 70-tallet. Når bildet av amerikanske bombefly over rismarkene i Vietnam ble servert på norske TV-skjermer hver kveld, var det forståelig at folk reagerte. Noen reagerte mot krigens brutalitet, mens andre koplet protesten sammen med den marxistiske-leniniske kampen mot kapitalismen, eller mot NATO og EF (EU). De protesterte mot amerikanske soldater i Vietnam, men tok ikke hensyn til rapportene om kommunistenes brutale fremferd mot eget folk som ble ansett som fiender. Sørvietnameserne var en ung nasjon som forsvarte seg mot kommunismen og trengte allierte. Amerikanerne hadde en nedlatende holdning til sine allierte i Sør-Vietnam, og denne holdningen ble etter min mening godt mottatt og akseptert av de norske krigsmotstanderne. Denne nedlatende holdningen overfor sørvietnameserne kjenner du kanskje igjen i lærebøkene dine.

Mer oppdatering vil komme og dreie seg om:

• Samfunnet i Nord og Sør
• Medias rolle
• Hva mangler ofte i historielærebøker?

Ovenfor: sammanfattning om Vietnamkriget

Kilde:

• Turley, William S. The second Indochina war. Rowman & Littlefield 2009
• Asselin, Pierre. A bitter peace. The University of North Carolina Press 2002
• Zhai, Qiang. China and the Vietnam wars 1950-1975.  The University of North Carolina Press 2000
• Se også wikipedia.org (no.wikipedia.org/wiki/), daria.no, snl.no, …