Når byrden skal deles i forsvarsalliansen

USA vil ikke lenger spandere forsvaret av NATO-landene. Slik var inntrykket president Donald Trump etterlot seg etter sitt besøk på NATOs hovedkvarter i mai 2017. Trump var ikke den første amerikanske politikeren som syntes at USA betalte for mye i forsvarsalliansen. Før ham hadde både Clinton og Obama også reist spørsmålet, men Trump gjorde det til det sentrale temaet i forholdet til NATO. Men amerikanernes holdning kan spores langt tilbake i tid.

Allerede for over 50 år siden krevde demokratenes senator Mike Mansfield at USA skulle kutte ned sitt bidrag til NATO i Europa. Det var mens USA var dypt involvert i Vietnamkrigen. I januar 1967 fikk Mansfield, USAs lengst sittende majoritetsleder i kongressen, gjennom senatets resolusjon 49 som krevde at amerikanske tropper i Europa skulle kuttes ned med 36.000 menn. Fire år senere, da USA var i ferd med å trekke soldatene ut av Vietnam, klarte Mansfield nesten å innføre et lovtillegg som ville halvert antall amerikanske soldater i Europa. Europeiske NATO-medlemmer ville blitt vingeklippet. Kissinger var redd for at det ville bli en «vietnamisering av Europa». Men Mansfields lovforslag ble effektivt stoppet av republikanernes president Richard Nixon i 1971. (Lázár, 2003)

Overfor Sør-Vietnam diskuterte Nixon og hans forgjengere også stadig byrdefordelingen. Det er derfor fristende å trekke noen paralleller mellom USAs forhold til Sør-Vietnam versus NATO.

For det første, hvordan kan man fastsette en rettferdig fordeling av byrden? I NATO snakker man om en rent matematisk fordeling som innebærer at hvert medlem skal bruke to prosent av BNP til forsvaret. Det tas hensyn til landenes økonomi. Tilsynelatende rettferdig. Når USAs militære utgifter, som også dekker engasjementet i Asia, nærmer seg fire prosent av BNP, fremstår mange europeiske NATO-medlemmer som gratis passasjerer. Deres medianutgifter til forsvaret ligger nemlig på 1,2 prosent. Med sitt forsvarsbudsjett på 1,5 prosent er Norge i et bedre selskap. Statsminister Erna Solberg synes samtidig at man også bør tenke på forsvarsevnen og ikke bare to prosent av BNP. Norge har for eksempel investert i forsvarsteknologien som sin innsats i spleiselaget.

I Vietnamkrigen hadde Sør-Vietnam en svak økonomi som franskmennene hadde etterlatt seg etter at de hadde plyndret landet i nær hundre år. Sørvietnamesernes innsats i Vietnamkrigen var beskjeden i dollar, men mer når det gjaldt unge menns liv. Sør-Vietnam mistet 250.000 soldater mot USAs 58.000. Hvis USA hadde tapt like mange soldater som Sør-Vietnam i forhold til befolkningen, ville det vært over en million amerikanere og ikke 58.000! Var det en rettferdig fordeling av tapene? Er amerikanske liv dyrere enn vietnamesiske? Det finnes kanskje ikke et svar som alle er enige i. Imens fyrer mange lærebøker og Hollywood-filmer opp under persepsjonen om at det var bare amerikanere som kjempet mot kommunistene i Vietnam.

For det andre gjelder det tempoet. Trump snakket som om kravet om to prosent av BNP var dagens standard. Det var det ikke. NATO satte som mål at landene skal nå to prosent-andelen i 2024, dvs. syv år fra nå, under forutsetningen at situasjonen ikke endret seg drastisk. I Vietnamkrigen snakket Nixon om vietnamisering i 1969. Men Nixon hadde i sin valgkamp i 1968 lovet amerikanerne å finne en løsning for Vietnamkrigen. Allerede i 1972 var 90 % av amerikanske kampsoldater allerede trukket ut av Sør-Vietnam da 200.000 kommunister fra Nord-Vietnam gikk til angrep på Sør-Vietnam. Sørvietnameserne seiret over kommunistene i denne påskeoffensiven, men mistet mange av sine beste soldater. Og Nixon ble gjenvalgt som president i 1972. Med «vietnamisering», også av tapene, hadde han på en måte holdt løftet fra 1968.

Sist men ikke minst, hvis USA velger å trekke seg ut av Europa, slik de gjorde i Sør-Vietnam, blir det et vakuum der mange stormakter ville ta plass i. På slutten av 1960-tallet, da USA ikke lenger ville «betale enhver pris, bære enhver byrde, …, støtte enhver venn, …» (Kennedy 1960) for å forsvare friheten, begynte Sovjet å øke militær hjelp til andre land. I Sør-Kina-havet, som vietnameserne kaller Øst-Vietnam-havet, gikk Kina til angrep og okkuperte noen sørvietnamesiske øyer, velvitende om at USA ikke ville gripe inn. Det var i 1974. Det er spennende å se på dagens situasjon: hvem er klare til å overta der USA trekker seg ut?

Kilder:

Lázár, P. (2003). The Mansfield Amendments and the US commitment in Europe, 1966-1975. DTIC Document.

Les også:

  • Trump’s claim that the U.S. pays the ‘lion’s share’ for NATO.
  • Mattelaer, A. (2016). Revisiting the principles of NATO burden-sharing. Parameters, 46(1), 25.
  • Line Sletten Larsen. From threat perceptions to military postures: Explaining trends in NATO-Europe´s military procurements between 2002-2012. Master’s thesis, UNIVERSITY OF OSLO,  2013

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie, USAs engasjement

1. april 1967: Ny grunnlov i Sør-Vietnam

På denne dag:

I dag er det 50 år siden daværende Sør-Vietnam – Republikken Vietnam – fikk sin nye grunnlov. Grunnloven var moderne og basert på demokratiske prinsipper, med de 3 statsmaktene. Ledere skulle velges demokratisk, presidentens makt skulle begrenses og opposisjon var tillatt. Ytringsfriheten ble sikret. Nasjonalforsamlingen besto av Thượng nghị viên (Overhuset) og Hạ nghị viện (Underhuset).

«Inspektoratet» – Giám sát Viện, noe som liknet på Riksrevisjonen – ble opprettet for å granske korrupsjon og maktmisbruk. Inpsektoratet besto av 18 personer hvorav 1/3 ble oppnevnt av Nasjonalforsamlingen, 1/3 av presidenten og 1/3 av Høyesterett. Det var dommer Phạm Đình Hưng som sto bak forslaget.

Men et spørsmål dukker opp når man tenker på Grunnloven som ble vedtatt: Gjaldt rettssamfunnet bare på papiret, eller gjaldt det også i virkeligheten?

Dokumentert demokratisk praksis
I en doktoravhandling fra University of Southern Mississippi tok juristen Vincent J. Sherry, Jr. dette opp. Sherry gikk gjennom teksten og gransket praktisen. Han nevnte spesielt rettsaken mot parlamentsrepresentant Tran Ngoc Chau, som ble beskyltdt for å være kommunistsympatisør. Selv om han ble dømt skyldig av lavere domstoler, ble dommen funnet grunnlovsstridig, og han ble frifunnet. I et annet tilfelle hvor finansministeren foreslo å innføre kriseskatten, fant Høyesteretten at ministerens forslag var grunnlovsstridig. Demokratiet ble testet i praksis.

Vincent Sherry konkluderte dermed i sin avhandling med at «ledelsen i det sørvietnamesiske juridiske systemet er på linje med den juridiske eliten i et hvilket som helst land i den frie verden når det gjelder kompetanse og dedikasjon». Han håpet at regimet ville vedvare slik at demokratiet ville bli fullt utbygget. Men slik gikk det ikke.

Aftenposten01041967_Grunnlov

Aftenposten 1. april 1967 om ny grunnlov i Sør-Vietnam

Vendepunkt. Jeg mener at grunnloven fra 1967 var et vendepunkt i Sør-Vietnams 21 års historie. Den ble bygget på intensjonen om et liberalt demokrati som president Ngo Dinh Diem hadde lovet i 1954 da han overtok makten i Sør-Vietnam.

Han kastet franskmennene ut av landet. Mens landet ikke hadde noen erfaring med demokrati eller selvstyre under fransk koloniherre, gjorde president Diem et imponerende forsøk på nasjons- og statsbygging. Han snublet dessverre i forsøket og ble etter hvert motarbeidet av både egne ledere, kommunister og amerikanske «allierte». Han ble styrtet i et kupp i 1963. Etter kuppet ble Sør-Vietnam styrt av skiftene regjeringer, inntil en grunnlovsskrivende nasjonalforsamling ble valgt i 1966. Den leverte et grunnlovsforslag som ble godkjent 1. april 1967. Ifølge grunnloven skulle presidentvalg holdes i løpet av året. Valget fant sted i september 1967, til tross for kommunistenes terror for å sabotere valget. Generalene Thieu og Ky vant valget, noe som var forståelig ut fra situasjonen der Sør-Vietnam var i krig. Men de gamle generalene måtte etter valget forholde seg til de demokratiske spillereglene.

1967 var ikke bare et vendepunkt for Sør-Vietnam – på vei til demokratiet. For Vesten var det også et vendepunkt: mange i Vesten vendte ryggen til Sør-Vietnam og begynte å støtte kommunistene fra Nord. I en slik atmosfære er det ikke så rart at Vesten ikke lot seg begeistre av Sør-Vietnams grunnlov.

Som kjent vant kommunistene fra Nord krigen i 1975. De erstattet det halvferdige demokratiet i Sør med et marxistisk diktatur. Når jeg ser tilbake i historien, tør jeg påstå at perioden 1967 – 1975 var den mest demokratiske perioden i Vietnams historie inntil i dag.

Les også:

3 kommentarer

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam

Bod Dylan blåste i Vietnamkrigen

Svenska Akademien slapp oktober 2016 ut en bombe om Bob Dylan som fikk litteraturprisen. Svenskene begrunnet tildelingen med at amerikaneren «skapat nya poetiska uttryck inom den stora amerikanska sångtraditionen». For å opplyse leserne som kanskje ikke kjenner til Dylans innflytelse utover det kunstneriske, la den norske nyhetsleverandøren NTB til at han var …

… en stemme for generasjonen av studenter og andre som demonstrerte mot Vietnamkrigen og urettferdighet i samfunnet – en rolle han selv raskt ble ukomfortabel med.

Selv om Bob Dylan er assosiert med Vietnamkrigen, en krig jeg vokste opp under, har jeg aldri vært en fan av ham. Hvorfor? Først og fremst fordi han sang på engelsk, mens jeg hadde fransk som første fremmedspråk på skolen. Av vestlig musikk foretrakk min generasjon derfor den franskspråklige. Den andre forklaringen er temaet. Dylans betraktninger om krig er diffuse, i hvert fall sammenliknet med mange sørvietnamesiske sanger som beskriver krigens tusen nyanser.Du kan lese om musikk under krigen i et av mine tidligere innlegg.

Men vi sang vestlige sanger i Sør-Vietnam også, og disse handlet ofte om det universelle temaet kjærlighet. En av mine favorittartister var den franske sangerinnen Françoise Hardy (1944 -).

1962. Den 18 år gamle Mademoiselle Hardy debuterte offentlig i 1962,  året 22-åringen Bob Dylan skrev «Blowin’ in the Wind». Denne sangen ble en hit og fikk stempel som en «protestsang» som skulle bli stemmen for motstandsbevegelsen. I «Blowin’ in the Wind» stilte Dylan retoriske spørsmål om frihet og krig, og konkluderte med at svaret blåses bort i vinden – The answer, my friend, is blowin in the wind. Sangen ble ifølge Wikipedia en av de mest populære antikrigsangene i 1960-årene og under Vietnamkrigen.

Faktisk svarte over 80 % av de spurte at de «beundret og ble påvirket av Bob Dylan», ifølge en spørreundersøkelse blant 1.000 amerikanske «politiske aktivister» i 1979 (Rex Winer og Deanne Stillman 1979, sitert av Mygland 2005, s. 68). Men i 1966, da motstanden mot Vietnamkrigen begynte å ta av, var bildet annerledes. Bob Dylan solgte bra, men salgstallet var beskjeden når vi sammenliknet det med sju millioner singler «The Ballad of the Green Berets» som stabssersjanten Barry Sadler ga ut. Barry Sadler hadde blitt såret i kamp i Vietnam. «The Ballad of the Green Berets» slo på de patriotiske strenger. Amerikanerne elsket slike ballader.

«Hvordan kan du vite at jeg ikke er for den krigen?» Bob Dylan spilte på helt andre strenger. Han var skeptisk til krig. Men da han i 1962 skrev «Blowin’ in the Wind», siktet han antakelig ikke til Vietnamkrigen. Amerikanerne hadde andre kriger rett utenfor dørstokken. I 1961 invaderte eksilkubanerne Grisebukta (Bahía de Cochinos). Året etter var USA på randen til en atomkrig med Cuba. Først i 1965 kom amerikanske kampsoldater til Vietnam.

Faktisk nevnte Dylan aldri Vietnamkrigen mens denne foregikk. Når journalister spurte ham om krigen, ble svaret blåst bort i vinden. En gang svarte han Hvordan kan du vite at jeg ikke er for den krigen? på spørsmålet om hvorfor han ikke protesterte mot Vietnamkrigen. Det er helt greit. Blant de politisk aktive som demonstrerte mot USAs engasjement fantes det både ekte pasifister og de som ønsket kommunistenes seier i Vietnam. De siste var ikke for fred, men for krig.

Ikke en sosialist, men en isolasjonist fra Midtvesten. I’m not a political songwriter, sa Bob Dylan til Rolling Stone Magazine i 1984 (sitert av Ove Vanebo i Minerva). I den grad han var politisk, var han ikke en sosialist, men heller en tradisjonell, nasjonalistisk konservativ. Han er fra malmbyen Hibbing, Minnesota i Midtvesten. Ifølge den norske historikeren Tor Egil Førland har Dylan med seg Midtvestens «bondemyte» (agrarian myth), en bonderomantisk fortelling om at amerikanske bønder skulle sørge for mat til amerikanerne, og at utenrikshandelen som Østkysten driver med, er ødeleggende. Metaforen om Washington-sumpene har en stor appell i Midtvesten. Bob Dylans drøm for hjemlandet er at «it will have to be a country that’s self sufficient, that can make it by itself without that many imports», sa han i et intervju i Rolling Stones i 1984.

I Dylans sangtekster fant Førland ikke internasjonalt engasjement, men heller isolasjonismen, fra midtvesten. Som kjent bidro også Midtvesten til Trumps seier i år. Dylan er selvsagt ikke Trump, men med nobelprisen og valgseieren er det en dobbeltseier for Midtvesten!

The answer, my friend, is blowin’ in the wind.

Kilder:

  • Françoise Hardy i wikipedia
  • Førland, Tor Egil. “Bringing It All Back Home or Another Side of Bob Dylan: Midwestern Isolationist.” Journal of American Studies, vol. 26, no. 3, 1992, pp. 337–355.  www.jstor.org/stable/27555682.
  • James, David. «The Vietnam War and American Music.» Social Text, no. 23 (1989): 122-43. doi:10.2307/466424
  • Mygland, Kjetil. I’m just a guitar player. Hovedoppgave, University of Oslo, 2005
  • Vanebo, Ove. Bob Dylan 70 år. Minerva 2011.  www.minervanett.no/dylan-er-ikke-sosialist  (lest 5. desember 2016)

2 kommentarer

Filed under USAs engasjement

VIET MINH – TERRORENS ANATOMI.

Det er kommet et veldokumentert og nøkternt innlegg om de vietnamesiske kommunistenes terror:

Om vi ønsker å oppildne bøndene til å gripe til våpen, må vi først fylle dem med hat for fienden. (Le Duc Tho, vinner av Nobels fredspris 1973)

Eller

Massehenrettelsene av bønder under kampanjene mot ‘landeiere’ og de senere brutale nedslaktningene av protesterende bønder i Nghe An provinsen, viser også at kommuniststaten på ingen måte var noen stat av ‘arbeidere og bønder’. (David Marr)

Eller

Hei, kamerater. La oss forene våre styrker. Uten anger smadre våre dødelige fiender. Godseiere, kapitalister og opposisjonelle. Vi må brenne til aske de som ikke følger oss, de reaksjonære. Knoklene deres skal vi knuse! (Kampsang for Viet Minh)

Les videre her: VIET MINH – TERRORENS ANATOMI.

Comments Off on VIET MINH – TERRORENS ANATOMI.

Filed under I dag i historien

2. november: Barack Obama og Ngô Đình Diệm

Åtte år med Barack Obama har endret mindre enn mange håpet, står det på forsiden til dagens Aftenposten. Hvorfor? Ifølge journalistene Christina Pletten og Steinar Dyrnes er mange afroamerikanske områder i dyp krise, tross åtte år med historiens første svarte president. Dette står i kontrast til det jeg husker fra Obamas taler i hans første valgkamp. Publikumet jublet. Folk ropet «Change!». Mine norske venner arrangerte «Change»-parti for å ære ham. Nobelkomitéen gikk enda lengre. Den ga ham fredsprisen på forskudd. Så kom virkeligheten.

Virkeligheten møtte også den sørvietnamesiske presidenten Ngô Đình Diệm (1901 – 1963), da han kom tilbake til Vietnam i 1954. Da hadde han tilbrakt fire år i eksil etter at kommunistene hadde dømt ham til døden in absentia. Før dette igjen ble han jaget av franskmennene for sine antifranske aktiviteter.

Virkeligheten som Diệm møtte i 1954, var et land som hadde blitt styrt og plyndret av franskmennene i 80 år. Diem ville bygge en ny stat og en ny nasjon. Han lovet litt mer enn forandring. Han ville ha «revolusjon». Det var en vanskelig oppgave som ikke bare var avhengig av hans lederskap, men også av folket rundt ham. Men få vietnamesere hadde erfaring med stat og styring på høyt nivå, siden disse stillingene hadde vært forbeholdt franskmennene.

Diệm lovet selvstendighet, og kastet franske byråkrater ut av Sør-Vietnam. Han lovet demokrati og lærte befolkningen å avgi stemme ved folkeavstemningen i 1955. Han fikk laget en grunnlov, som ble vedtatt for 60 år siden i oktober. Hans vietnamisering av statsapparatet, utdanningssystemet og de militære vakte begeistring i befolkningen. Perioden fra 1955 til 1960 husker mange vietnamesere som gullalderen i det 20. århundre.

Men Diệm møtte også motstand. Noen generaler prøvde, med støtte fra franskmennene, å styrte hans regime. Som om det ikke var nok, prøvde kommunistene fra Nord-Vietnam også å erobre Sør-Vietnam. Med fiender både innenfra og utenfra, kneblet hans regime opposisjonen. Mange i hans familie fikk sentrale stillinger i staten. Folk mener at han blandet politikk og religion. På vei til demokratiet snublet president Diệm også. Så kom det militære kuppet den 1. november 1963.

I dag er det 53 år siden han ble drept i militærkuppet. Da hadde han vært Sør-Vietnams statsoverhode i åtte år, fra 1955 til 1963. Hvordan har han blitt husket?

Det kommer på øyne som ser. Fire år etter Diệms død minnet den svarte amerikaneren Martin Luther King jr. om ham den 4. april 1967 i Riverside kirke i New York. King omtalte statsminister (sic) Diệm som «en av de ondeste moderne diktatorer» («one of the most vicious modern dictators»).

Året etter sto den svenske undervisningsministeren Olof Palme den 21. februar 1968 foran 5.000 demonstranter på Sergels torg og hevdet at «… Diem-regimen som installerades i Saigon för att representera det s.k. demokratiska alternativet blev intensivt avskydd av folket. Den störtades 1963 och sörjes av ingen.»

Sørges av ingen? Mens mange av Vestens ledende skikkelser teppebombet president Diems ettermæle, var sørvietnamesernes kollektive hukommelse av ham mer tvetydig. Selv mener jeg at Diem, til tross for sine feil, fikk utrettet mye mer enn Obama i løpet av åtte år som statsleder, selv om det ikke er så enkelt å sammenlikne de to politikerne. Begge ble møtt med høye forventninger som senere også skapte frustrasjoner.

Den 2. november 1971, i dag for 45 år siden, samlet fem tusen mennesker i Notre-Dame katedral i Saigon, på vietnamesisk Nhà thờ Đức Bà Sài Gòn, for å minnes president Diem. Det store antallet mennesker overrasket pressen. Enda mer overraskende var at man fant ledende politikere, flere av dem som hadde vært i opposisjonen mot Diệm, blant de oppmøtte. Kona til president Nguyen Van Thieu, som hadde deltatt i kuppet mot Diệm, var der. Vise-president Tran Van Huong, en ledende buddhistisk politiker, var også der (Fear, 2016).

Mange vietnamesere husker president Diệm som en glødende patriot, en nasjonsbygger, en asketisk politiker med høy moral. Til tross for anklager om regimets korrupsjon, eide Diệm antakelig ikke mer enn den offisielle lønnen sin da han ble drept.

For tre dager siden møtte et par hundre vietnamesere opp ved graven hans i Vietnam. Det var modig gjort, siden Diệm fortsatt betraktes som regimets fiende. Politiet overvåket forsamlingen, men grep ikke inn.

Vårt minne om president Diệm fortsetter å formes i årene som kommer.

Kilde:

  • Fear, S. (2016). The Ambiguous Legacy of Ngô Đình Diệm in South Vietnam’s Second Republic (1967–1975). Journal of Vietnamese Studies, 11(1), 1-75. doi:10.1525/jvs.2016.11.1.1

2 kommentarer

Filed under I dag i historien

Militær etterretning som beslutningsgrunnlag eller blindsone?

I flere år har jeg vært en av Malcolm Gladwells fans. Jeg likte et par av hans bestselgere, slik som «The tipping point». (Tatt ut avsnittet om The world is flat av Friedmann.) Han imponerte meg med eksempler fra ulike bransjer.

Tilfeldigvis fant jeg at suksessforfatteren Gladwell også har skrevet om Vietnamkrigen. I en artikkel med tittelen «Kunne én mann ha forkortet Vietnamkrigen», eller på engelsk Could one man have shortened the Vietnam War?, skrev Gladwell om den jødiskfødte, amerikanske etterretningsanalytikeren Konrad Kellen (1913-2007).

Konrad Kellen var opprinnelig tysk. Allerede i 1933 flyktet han fra Tyskland til USA da han så truslene fra det voksende antisemittiske regimet under Hitler. Kellen arbeidet med psykologisk krigføring under andre verdenskrig. Under Vietnamkrigen jobbet han for RAND Coorporation, en tankesmie i California som leverte forsvarsanalyser til det amerikanske forsvarsdepartementet. Ifølge Gladwell spådde Kellen allerede i 1965 at USA ikke kunne vinne krigen i Vietnam. Dette viste angivelig Kellens gode analyseevne, som ifølge Gladwell også skyldtes hans fortreffelige lytteevne. Kellens arbeidsmetode var bl.a. å intervjue Vietcong-soldater som ble tatt til fange i Sør-Vietnam.

Nå kjenner jeg ikke til begrunnelsene for Kellens spådom om at USA aldri kunne vinne krigen. Hvis argumentasjonen hadde stemt, ville det betydd at uansett hva sørvietnameserne og amerikanerne gjorde i 1965-1975, uansett om Kina og Sovjet hadde gitt sofistikerte våpen til Nord-Vietnam eller ikke, ville det ikke ha påvirket krigens utfall. De kunne med andre ord ha vunnet krigen med bambusstokker? Uansett er temaet fortsatt et stridspunkt i historien om Vietnamkrigen.

Hvordan vurderer man kvaliteten til forsvarsanalyser og etterretningsrapporter? I Vietnamkrigen peket konklusjonene i alle retninger. Den militære etterretningen kunne gjøre jobben så godt de kunne, men ledelsen måtte ta en beslutning på bakgrunn av sprikende anbefalinger.

Vi vet at Tet-offensiven kom overraskende på sørvietnameserne, ikke på grunn av manglende etterretningsvarsler, men fordi disse peket i alle retninger. Det samme kunne man si om norsk politis håndtering av en stor mengde etterretningsinformasjon før Brevik slo til 22. juli 2011.

Når det gjelder Konrad Kellens tilfelle, kom jeg på en av hans spådommer i 1971. I rapporten «1971 and Beyond: The View from Hanoi» talte Kellen imot andre observatører som spådde at kommunistene ville starte en storstilt invasjon mot Sør-Vietnam etter hvert når amerikanerne trakk soldatene ut av Sør-Vietnam. «Ingenting virker mindre sannsynlig», hevdet Konrad, med kursivering i den opprinnelige rapporten. Men han tok feil denne gangen. I mars 1972 startet kommunistene den såkalte påskeoffensiven mot Sør-Vietnam.

Kellens hovedargumenter var at kommunistene ikke ville starte en storoffensiv fordi denne kom til å mislykkes. Kellen ga inntrykk av at han var blant de få amerikanere som virkelig forsto nordvietnamesernes handlemåte. Der mistolket han Nord-Vietnams ledere Le Duan og Le Duc Tho, arkitekten bak påskeoffensiven. Le-kameratene aksepterte den høye risikoen, og mistet nær 100.000 soldater i påskeoffensiven. Kanskje hadde han ikke fått med seg at Nord-Vietnam hadde skaffet seg masse moderne våpen fra Sovjet og Kina til offensiven.

Kellens spådommer var altså ikke alltid treffsikre. Kunne man da stole på alle hans andre spådommer? Jeg mener nei. Men Malcolm Gladwell mener antakelig ja. Han antydet at Vietnamkrigen kunne forkortes hvis Kissinger hadde snakket med Kellen i 1968. Det er jeg ikke overbevist om. Gladwell har sikkert klart å overbevise mange. Selv har jeg vært blendet av hans underholdende og engasjerende skrivestil.

Kilde:

3 kommentarer

Filed under Media og Vietnamkrigen

Republikken Vietnam-måned i California

De folkevalgte i California har vedtatt at oktober 2016 er Republikken Vietnam-måned. I vedtaket står det at California State Legislature, som inkluderer både Senatet og California State Assembly, gjorde dette for å markere 60 år siden grunnloven i Sør-Vietnam ble offentliggjort, for å minnes liv som gikk tapt i kampen for frihet og demokrati i Vietnamkrigen og for å anerkjenne positive bidrag fra vietnamesisk-amerikanere til delstaten California.

Vedtaket viser at minnene om Sør-Vietnam forsøkes å bevares i den amerikanske kollektive hukommelsen. Vedtaket kan også betraktes som et bevis på vietnamesisk-amerikanernes ikke ubetydelige posisjon i dagens amerikanske politikk. Rent språklig velger jeg å skrive vietnamesisk-amerikanere, selv om man på norsk ville sagt amerikansk-vietnamesere. Forskjellen i skrivemåtene reflekterer etter min mening amerikaneres og nordmenns holdning til nye landsmenn. I USA er de sett på som amerikanere, i Norge som vietnamesere.

Grunnloven som det kaliforniske vedtaket viser til, ble offentliggjort i oktober 1956 under president Ngo Dinh Diems regime. Leser man 1956-grunnloven med dagens øyne, ser man tydelig de mindre demokratiske trekkene. Grunnloven ga for eksempel presidenten større makt overfor nasjonalforsamlingen enn det som vanlig er i et stabilt demokrati. Men Sør-Vietnam var i 1956 en ny nasjon som nettopp hadde kastet ut franskmennene. De færreste hadde erfaring med et demokratisk regime. Derfor bør grunnloven fra 1956 ses på som et viktig skritt i riktig retning.

Ønsker du å vite mer om grunnloven fra 1956, kan følgende artikler anbefales:

Vietnamesisk:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam