Long Tan: minnene sensureres

På denne dag: I disse dager for 50 år siden gikk kommunistene til angrep på australiernes base i Long Tan utenfor Saigon. I slaget den 18. august 1966 mistet den australske styrken 18 soldater. Tapet på kommunistenes side var på noen hundre.

For å minnes de falne hadde de australske veteranene og deres familie planlagt en minneseremoni ved Long Tan i år. Dagen før seremonien skulle finnes sted, annonserte Vietnams myndigheter at politiet ville sperre adgangen til minnestedet. Etter diplomatenes iherdige innsats kunne gjestene likevel komme for å legge ned blomster ved minnesmerket. Men det var forbudt å holde tale. Forbudet er i tråd med ett-parti-systemets politikk i Vietnam, som taler om forsoning og forbyr uttrykk og minner som partiet ikke liker.

Hvorfor valgte australierne å delta på Sør-Vietnams side i krigen? Jeg har tidligere skrevet om Australias rolle i Vietnamkrigen der jeg bl.a. prøvde å gi flere forklaringer. For å sette oss inn i deres situasjon, vil jeg anbefale den nye Afghanistanrapporten som ble lagt frem før sommeren i år med tittelen «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014». Der står det at er av Norges tre hovedmål for engasjementet i Afghanistan var «å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans». Australia på 1960-tallet var annerledes enn Norge på 2000-tallet, men det finnes visse paralleller. For Australia på 1960-tallet spilte forholdet til USA og hensynet til sikkerheten mot kommunistenes frammarsj i Asia også en viktig rolle. Det er kanskje ikke nødvendig å si at jeg mener at Sør-Vietnam på mange måter var mye bedre enn Afghanistan.

Les gjerne:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

Tuk-tuk og sosial utjevning

Aftenposten melder i dag om en norsk gjeng som skal krysse halve India i autorickshaw, eller tuk-tuk i folkemunne. Med en gjennomsnittsfart på 30 km i timen er reisen i tuk-tuk en av de beste måtene å være eco-turist på. Du kommer i nær kontakt med folket og naturen. Du kjører ikke på motorveier, men kjenner humpene på landeveier. Du merker samtidig vinden, varmen og lukten i hver eneste landsby du kjører gjennom.

Tuk-tuk-turismen finnes ikke bare i India eller Thailand, men også i europeiske byer. I Lisboa for eksempel. Der kan man få guiding i tuk-tuk som konkurrerer om plass blant biler, trikk og buss i byens stupbratte gater. Tuk-tuk er blitt et kult transportmiddel.

I min barndom i Saigon var tuk-tuk ikke noe kult transportmiddel, men de var helt nødvendige. Daglig satt jeg i tuk-tuk til og fra skolen, oftest klemt blant de 10 passasjerene bak sjåføren. Av og til, i rushtid, fikk jeg sitte på fanget til en voksen passasjer og betalte redusert pris for plassen. Tuk-tuk var ikke bare et transportmiddel, men også en møteplass når 10 ukjente mennesker satt sammen, ansikt mot ansikt og knær mot knær. Jeg husker for eksempel at i en tuk-tuk-tur hjem fra skolen fikk jeg høre gladnyheten om våpenhvileavtalen i januar 1973. Tuk-tuk-sjåføren ropte «I morgen er det fred!». Jeg skjønte ikke den gangen at freden kun var en illusjon. Kanskje gjorde ikke sjåføren heller. Heller ikke den norske fredspriskomiteen, tror jeg.

image

Lambro, eller «xe lam» på vietnamesisk, i Saigon 1966. Foto: Bill Mullin.

Tuk-tuk kalles «xe lam» på vietnamesisk. «Lam» er en vietnamisering av den italienske betegnelsen Lambro, som både var merkenavnet til slike tuk-tuk og navnet til elven ved fabrikken Innocenta utenfor Milano. Innocenta produserte også de mer kjente Lambretta-scooters. Disse var middelklassens transportmiddel i Saigon på 1960-tallet, mens tuk-tukene overtok som et hovedtransportmiddel for fattige folk da hesteevognene ble faset ut.

Utbredelsen av «xe lam» i Saigon vitnet om et av den sørvietnamesiske regjeringens effektive tiltak mot fattigdommen og sosial ulikhet. Da den daværende statsminister Nguyen Cao Ky i 1966-67 oppdaget at mange tuk-tuk-sjåfører ble sittende igjen med kun en brøkdel av dagsinntekten på grunn av høye leieavgifter til eierne, innførte han en låneordning der sjåførene fikk gunstig statslån for å kjøpe tuk-tuk selv. På kort tid var sjåførene ikke lenger proletarer, men de fikk realisert selveierdrømmen og beholde hele inntjeningen.

image

Trafikkork i Saigon 1966. Foto: Bill Mullin.

 

Etter at kommunistene vant Vietnamkrigen, var tuk-tuk ikke lenger et offentlig transportmiddel i Saigon i første årene, så vidt jeg husker. Hvorfor? Forklaringene er mange. Oljekrisen spilte sikkert en viktig rolle, men myndighetenes proletarisering var også en vesentlig faktor.

Selv ser jeg på tuk-tukenes gjenoppstandelse med glede.

Se:

http://www.aftenposten.no/norge/Vennegjengen-droppet-strandferie—krysser-halve-India-i-tuk-tuk-600687b.html

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam

USA: «En fiendtlig Kina bør forhindres fra aggresjon»

12. juli 2016 meldte NRK om at voldgiftsdomstolen i Haag avviste Kinas krav i konflikten med Filippinene i Sør-Kina-havet. Domstolen slo fast at Kina ikke har noe historisk krav over områdene. Kina har imidlertid sagt at de verken aksepterte eller anerkjente dommen fra Haag. Det var Filippinene som brakte saken til domstolen i Haag. Vietnameserne hadde en interesse i saken, siden Kina også ville ha en stor jafs av havet som vietnameserne har sett på som sitt.

Advokaten Philippe Sands som representerte Filippinnene, sa følgende til Morgenbladet, publisert den 15. juli 2016:

Det er en stor og viktig kjennelse. Jeg kan ikke overdrive hvor tydelig, betydningsfull og retningsgivende den er. Internasjonale folkerettsadvokater som har satt seg inn i dommen nå det siste døgnet, har uttalt at den er ekstremt velskrevet og velfundert. Nå må vi vente og se hva som skjer over tid. Men på grunn av den store, regionale dimensjonen, vil ikke Kina kunne ignorere dette.

Nyheten fra Haag vekket jubel hos innbyggerne i landene som vender mot Sør-Kina-havet. Vietnameserne kaller det «Bien Dong», som betyr Øst-havet, og ikke Sør-Kina-havet. Blant eksilvietnameserne, meg inkludert, var det også begeistring etter at dommen ble kjent.

Nyheten vekket selvsagt også interesse hos dem som beskjeftiger seg med USAs utenrikspolitikk. Forskeren Steven Groves mener for eksempel at USA bør engasjere seg militært i havsområdet.

Det er interessant å merke seg at på samme dag for 50 år siden uttalte daværende USAs president Johnson om trusselen fra Kina. I talen til The American Alumni Council den 12. juli 1966 sa han bl.a. «En fiendtlig Kina bør forhindres fra aggresjon»:

  • A peaceful mainland China is central to a peaceful Asia.
  • A hostile China must be discouraged from aggression.
  • A misguided China must be encouraged toward understanding of the outside world and toward policies of peaceful cooperation.

Det var Johnsons etterfølger, president Nixon, som klarte å åpne døren til Kina. Femti år etter Johnsons advarsel mot Kina sendte president Obama en indirekte hilsen til Kina da han holdt tale under sitt besøk i Vietnam i mai 2016. «Store nasjoner skal ikke trakassere mindre nasjoner», sa han og fikk applaus hos publikum:

  • Nations are sovereign, and no matter how large or small a nation may be, its sovereignty should be respected, and it territory should not be violated. Big nations should not bully smaller ones. Disputes should be resolved peacefully.

Fin retorikk. Som kjent er ikke USA alltid villig til å holde løftet om å beskytte sine allierte. Spørsmålet er nå om USA er villig til å betale prisen for å holde Sør-Kina-havet i fred. Jeg vet ikke hvor grensen går, og Kina vil sikkert teste den.

Referanser:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, USAs engasjement

NÅGRA MINNEN AV TRAN VAN AN, SYDVIETNAMESISK MINISTER FÖR ÅTERANPASSNING AV FNL-AVHOPPARE

Et interessant innlegg på svensk handler om hvordan en sørvietnameser i 1966 forsøkte å tale sin sak i Sverige mot døvende ører.Tran Van An ble født i Sør-Vietnam i 1903. Han kjempet mot franskmennene. Under Diem-regimet satt han fengslet i 9 år til 1964. Deretter ble han minister «open arms» (Chieu Hoi). Han dro til Frankrike i 1975, bodde i Rennes inntil sin død i 2002.

Världsinbördeskriget

Det sydvietnamesiska programmet för att förmå vietnamesiska kommunistiska officerare, soldater och partibyråkrater att desertera inrättades 1963. Det kallades ”Öppna armar” syftande på att man i Republiken Vietnam skulle motta avhoppare med öppna armar och försöka återanpassa dem.

Omkring 1965 hade svenska vänsterextremister inlett omfattande och våldsamma angrepp mot de i Sverige som inte gav stöd till FNL. Kommittén för ett fritt Asien hade 1966 inbjudit den minister i Saigon, som var ansvarig för desertörerna, Tran Van An, att hålla möten i Sverige för att informera om den sydvietnamesiska synen på det kommunistiska invasionskrig som då rasade i det hårt drabbade landet. Han hade tagit med sig två avhoppare: en före detta löjtnant i ett nordvietnamesiskt infanteriförband och en facklig representant som vänt ryggen till regimen i Hanoi.

I Uppsala tvingades dock ministern ställa in ett offentligt möte i universitetets sal IV. Rapporter om att FNL-demonstranter hade hyrt bussar i Stockholm…

View original post 177 more words

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

COMMITTEE FOR A FREE ASIA (KOMMITTÈN FÖR ETT FRITT ASIEN) – DEFENDING FREEDOM IN VIETNAM 1965 TO 1975

Världsinbördeskriget

As in the United States the Vietnam War coincided with the rise of the so called New Left in Sweden and extreme leftist ideas were an important theme in the pro-Hanoi activities in the Swedish context as well.

The pro-Hanoi street demonstrations in Europe evolved into a violent terrorist struggle from which a number of terrorist organizations emerged like the Baader-Meinhof Gang (Rote Armee Fraktion) in West Germany and similar terrorist groups in France, England, and Italy.

Sweden was (and is) a special case. At the beginning of the increased American military and civilian support for South Vietnam the government in Stockholm was led by moderate social democrats. After Olof Palme took over as prime minister,an ”anti-imperialist” and anti-American course became even more radical. The Swedish government willingly provided the regimes in Tanzania, Zimbabwe, Angola, Mozambique, Guinea-Bissau, Ethiopia, Somalia and not least North Vietnam with extensive aid, although these regimes…

View original post 995 more words

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

16. mai: Kulturrevolusjonen

I dag for 50 år siden gikk startskuddet for den såkalte kulturrevolusjonen i Kina. Kommunistlederen Mao Zedong erklærte i sentralkomiteens møte den 16. mai 1966 krig mot dem han stemplet som «representanter for borgerskapet».  Disse hadde ifølge formann Mao sneket seg inn i partiet, regjeringen, hæren og ulike kultursfærer, og:

«… er en gjeng kontrarevolusjonære revisjonister. Når forholdene er modne, vil de gripe politisk makt og snu proletariatets diktatur over til borgerskapets diktatur. Noen av dem har vi allerede avslørt, andre har vi ikke. Noen stoler vi fortsatt på og vi trener dem til å bli våre etterfølgere, folk som Khrusjtsjov for eksempel, som fortsatt er dununger ved siden av oss»

Mao ville på vegne av proletariatet renske partiet for kontrarevolusjonære. I virkeligheten siktet han mot betrodde partimedlemmer som tvilte på visse deler i hans politikk. Som virkemidler mobiliserte han ungdommer, døpte dem som «rødegardister» – Hong Weibing på kinesisk – og fikk dem til å trakassere og drepe eldre kadre som ikke var revolusjonære nok. Revolusjonen herjet landet i 10 år fram til Maos død i 1976.

Kronologisk delte den franske historikeren Jean-Louis Margolin dette tiåret i tre distinkte perioder: først kom volden mot de intellektuelle og politiske kadre i 1966-67, så stupte ulike fraksjoner av rødegardister inn i kampen mot hverandre i 1967-68, og endelig satte folkehæren i gang den brutale undertrykkelsen av befolkningen i 1968 for å gjenvinne stabiliteten (Margolin, 1999)

Minnene og glemselen. Så vidt jeg vet, har to norske aviser omtalt 50 års markering av kulturrevolusjonen. Med tittelen «Den røde terrorens arr» fokuserte Kina-eksperten Inger Bentzrud i Dagbladet på konsekvensene av dette kaotiske tiåret: «Nesten 20 millioner var tvangsflyttet fra by til land for å lære av bøndene. Opp til 1,5 millioner var henrettet eller drevet til selvmord. Titusener av historiske monumenter, templer og minner etter den 5000 år gamle kulturen var slått i stykker, revet eller knust.»

Aftenpostens korrespondent Jørgen Lohne er like opptatt av den menneskelige tragedien som følge Maos påfunn i artiklen «De tok med seg alt, til og med bleiene til babyen» i Aftenposten 14. mai 2016.

Ønsker du å lese mer om kulturrevolusjonens konsekvenser, vil jeg anbefale kapitlet China: A Long March into Night i boken The Black Book of Communism. Crimes, Terror, Repression (I S. Courtois, N. Werth, J.-L. Panné, A. Paczkowski, K. Bartosek & J.-L. Margolin.)

Aftenpostens Lohne tok også opp temaet om manglende oppgjør med Maos tyranni hos dagens ledere i Kina. Mangelen på oppgjør, eller «amnesi» som noen kaller det, er også temaet i avisen The Financial Times. Avisen siterte professor Kerry Brown ved King’s College:

“The Cultural Revolution has always sat uneasily in Chinese popular memory, partly because there has never really been a credible historical assessment of this bizarre period,” … “The issue is that of accountability . . . It is deemed best just to paper over the cracks and pretend everything is forgotten. The tactic now is amnesia.”

Utenrikspolitisk kontekst. Selv om både norsk og utenlandsk media etter min mening har behandlet den kinesiske kulturrevolusjonen som en innenrikssak, tyder visse ord i Maos «Rundskriv fra sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti» av 16. mai 1966 også på en utenrikspolitisk kontekst.

Ordtet «revisjonistene» peker mot Sovjetunionen. Sovjetiske marxister før Mao hadde en lang tradisjon i ordbruken. Denne kunne være illevarslende, som da sovjetlederne stemplet Trotsky for å være revisjonist, eller da Stalin ville bli kvitt kommunistene som sådde tvil om hans satsing på tungindustrien og den sosialistiske internasjonalismen. Som kjent måtte både Trotsky og mange millioner av Stalins revisjonister bøte med livet i utrenskningene.

Hvorfor var Mao imot «folk som Khrusjtsjov»? Jo, fordi Khrusjtsjov i 1956 tok avstand fra Stalins persondyrkelse. Mao var muligens engstelig for at noen kinesiske ledere også trakk paralleller til tilbedelsen av Mao i Kina. Mao mislikte Khrusjtsjov også fordi den sovjetiske lederen ikke lenger ville anvende den revolusjonære volden. Han trodde fortsatt på kommunismen, men han ville bruke fredelige midler for å spre kommunismen. Mao tok derimot til orde for væpnet kamp mot kapitalismen. Problemet er at både Khrusjtsjov og Mao så på seg selv om den naturlige lederen av verdens kommunister. Det førte dem til bitre rivaler på den internasjonale scenen.

Uten tvil ga Maos slagord som kulturrevolusjon og væpnet kamp gjenklang utenfor Kina. I Norge ble kulturrevolusjonen ifølge NRK viktig for den norske venstresiden og utviklingen av m-l-bevegelsen. Pål Steigan bekreftet det til NRK:

– Utvilsomt. Vi regnet oss som kulturrevolusjonære, sier Pål Steigan som var 17 år da kulturrevolusjonen braket løs i 1966.

Eller som forfatteren Dag Solstad beskrev det på en mer litterær måte i romanen Gymnaslærer Pedersen:

Vi var barn av kulturrevolusjonen i Kina, og forsøkte vel aldri å nekte for det. Kulturrevolusjonen i Kina blei jo en umåtelig inspirasjon over hele verden, også i de rike landene i Europa, blant de intellektuelle først og fremst. Hele vår arbeidsstil, alle våre forestillinger om framtida, hele vårt livssyn, ja hele vår omgangsform, forholdet til andre, til partikamerater så vel som til massene, var preget av dette. For oss betydde det at kommunismen for første gang framsto som noe attraktivt, noe stort, noe som var viktig å strekke seg etter, det ble det reelle alternativet i livet vårt.

Det var som kjent ingen væpnet kamp for kommunismen i Norge. Men i Vietnam var det blodig alvor i 1966.

Vietnamkrigen og Mao. Hvilke forhold i Vietnam var av betydning for Mao da han startet kulturrevolusjonen? Nord-Vietnam trappet i 1964 opp militære aktiviteter i Sør-Vietnam og hadde som mål å styrte det sørvietnamesiske regimet innen kort tid. Det passet godt med Maos voldelige holdning til kapitalistene. Mao brukte situasjonen i Vietnam for å minne sitt eget folk om truslene fra imperialistene og for å mobilisere den kinesiske massen mot de interne revisjonistene (Zhai, 2000, s. 152).

Problemet for Mao er at Nord-Vietnam også ville være venner med Sovjetunionen. Den 10. februar 1965 skrev den sovjetiske statsministeren Alexei Kosygin  under en historisk kommuniké i sitt besøk i Hanoi der sovjeterne lovet  «tiltak som skal gjennomføres for å styrke forsvarskapasiteten til Den demokratiske republikken Vietnams [Nord-Vietnam] » (Ginsburgs 1981, s. 289). Selv om dette irriterte Mao, var nordvietnameserne kloke nok til å velge seg en mellomstilling å kunne ta imot mest mulig våpenhjelp fra begge sosialistiske brødre. Mao matchet sovjetisk hjelp til Nord-Vietnam ved å sende 320.000 kinesiske soldater til Vietnam.

Mens sovjeterne oppfordret nordvietnameserne til å forhandle med amerikanerne, var Mao sterkt imot forhandlinger. Nordvietnameserne fortalte Mao at forhandlingene var bare en taktikk for å vinne krigen, og de mente det, men Mao tvilte på sine naboer i Sør. Til tross for kaoset i eget land fortsatte Mao likevel å prioritere hjelpen til Nord-Vietnam, først og fremst for å konkurrere med Sovjetunionen. Men sovjeterne klaget over at deres våpenforsyning til Nord-Vietnam ble hindret av kineserne. I virkeligheten var det først og fremst de rivaliserende fraksjoner av rødegardister som hindret våpentransporten fra Sovjetunionen til Vietnam.

Nordvietnameserne tok imot våpenhjelp fra Sovjet, men innad kjørte de en kulturrevolusjonsliknende utrenskning av sovjetvennlige kadre. Disse tok til orde for prioritering av oppbygging av sosialismen i Nord. De ble satt bak lås og slå av Le Duan og Le Duc Tho, som ville «frigjøre» Sør-Vietnam til enhver pris. Disse haukene vant den interne striden i Nord-Vietnam i 1967, og vant krigen i 1975.

Hva har vi lært? Flere media har pekt på glemselen eller mangelen på oppgjør hos de kinesiske lederne. Det er jeg enig i. Men hva med nordmenn? Fantes det nordmenn på 1960-tallet som syntes det var fristende med den maoitiske volden hvis målet var å skape et bedre samfunn? Hvis ja, hva fikk dem til å gjøre det? Hva kan vi lære av det? Radikalisering og aksept av voldelige midler gjelder muligens ikke bare utlendinger med en annen religion, men også norske nordmenn i en ikke så fjern fortid.

Referanser

  • Financial Times: China deploys amnesia on 50th anniversary of Cultural Revolution.
  • Ginsburgs G, Slusser RM. A calendar of Soviet treaties: 1958-1973. Alphen aan den Rijn: Sijthoff & Noordhoff; 1981.
  • Margolin, J.-L. (1999). China: A Long March into Night (J. Murphy & M. Kramer, Overs.). I S. Courtois, N. Werth, J.-L. Panné, A. Paczkowski, K. Bartosek & J.-L. Margolin (Red.), The Black Book of Communism. Crimes, Terror, Repression. Cambridge, Massachusett: Harvard University Press.
  • Zhai, Q. (2000). China and the Vietnam wars 1950-1975. Chapel Hill: University of North Carolina.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

30. april: Saigons fall eller frigjøring?

Pulitzerprisvinneren Viet Thanh Nguyen var 4 år gammel da han forlot Vietnam i april 1975. I forbindelse med minnedagen 30. april for fallet av Saigon, har han skrevet ned noen refleksjoner om denne dagen. Jeg synes teksten er leseverdig.

Today is what many Vietnamese in the diaspora call “Black April.” For them it is the anniversary of the Fall of Saigon. I understand their feelings. I grew up in a Vietnamese community in San Jose, and I absorbed their memories and their unspoken trauma. My own family was marked by separation and division, by people and property left behind. And yet, I could never wholeheartedly endorse this sense of loss and grievance, could never bring myself to say “Black April” (not least of all because if we were to to speak of mourning, we should say “White April,” but that would not go over so well in a white America). Like my narrator in The Sympathizer, I see every issue from both sides, and so I see that for some Vietnamese people this is not a day of mourning but one of celebration. The Fall is for some the Liberation.

Les resten av teksten på Diacritics: April 30.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien