Valgresultatet ble offentliggjort

Vi er i innspurten til valgkampen for Stortingsvalg 2017. Men når jeg skriver om valgresultatet som ble offentliggjort, mener jeg det som skjedde i dag for 50 år siden, i Sør-Vietnam.

Den 4. september 1967 ble resultatet av det sørvietnamesiske presidentvalget offentliggjort. Dagen før hadde over fire millioner stemmeberettigede oppsøkt valgurnene over hele Sør-Vietnam for å velge landets president. Samme dag ble det også meldt om kommunistenes sabotasjer som drepte 65 og såret 306 personer.

Kandidatparet Thieu – Ky vant med 1,6 millioner stemmer mens det nest største kandidatparet Dzu – Chiêu fikk  800.000 stemmer. Til tross for dobbelt så mange stemmer fikk paret Thieu – Ky kun 34 prosent av stemmene. Årsaken er at det var ni kandidatpar som kjempet om plassen i Dinh Doc Lap – Selvstendighetspalasset, også kalt Presidentpalasset. Det er meldt om 22 amerikanske valgobservatører og 93 andre fra 21 land.

Sammenliknet med solide demokratier i Vesten var det sørvietnamesiske regimet ikke bra nok. Denne sammenlikningen var sørvietnameserne ikke så opptatt av. For dem var det mest relevant å sammenlikne Sør mot Nord. Og regimet i Sør var et bedre valg sammenliknet med kommunistene i Nord. For sør-vietnameserne var valget i 1967 derfor et stort skritt i riktig retning.

Les også:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam

Gode minner om Sør-Vietnams fallskjermsoldater

Mens vestlig media stort sett skriver om amerikanske soldater i Vietnamkrigen, finnes det noen få hyggelige unntak. Et eksempel er den amerikanske offiseren Barry McCaffrey som i en New York Times-artikkel omtalte de sørvietnamesiske fallskjermsoldatene i bataljonen der han tjenestegjorde som rådgiver. Barry McCaffrey fortsatte sin militære karriere etter Vietnamkrigen inntil han pensjonerte seg som general.

ND031_ChienSiNhayDuChienDauTrongThanhPho

Sør-Vietnams fallskjermsoldater viser fram kinesisk maskingevær som de har kapret fra fienden i mai 1968 i Saigon.

I artikkelen skrev han om sørvietnamesiske fallskjermsoldater som modige, garvede og dyktige, men de var glemt i (den vestlige) historien om Vietnamkrigen. Her er noen sitater om dem:

Those of us privileged to serve with them (The South Vietnamese Airborne Division/paratroopers) were awe-struck by their courage and tactical aggressiveness. The senior officers and noncommissioned officers were extremely competent and battle hardened; it’s easy to forget that while the Americans were new to Vietnam, many of these men had been at war since 1951.

eller om deres redning av en amerikansk offiser:

In another battle one of my West Point classmates, Tommy Kerns, a huge Army football player, was badly wounded and stuck in a narrow trench as his airborne battalion tried to break contact with a large North Vietnamese force. The Vietnamese paratroopers with him, all much smaller than Tommy, couldn’t haul him out of the trench. Rather than withdraw and leave him, they held their ground and won a violent engagement over his giant wounded body. He survived because of their courage.

eller om å huske dem:

People often ask me about the lessons of the war in Vietnam. Those of us who fought with the Vietnamese Airborne Division are not the ones to ask. All we remember and know is the enduring courage and determination of the Vietnamese Airborne privates pushing forward into battle. They have no monuments except in our memories.

Den amerikanske generalen Norman Schwarzkopf var en annen som også hadde tjenestegjort i Vietnam som rådgiver til en sørvietnamesisk fallskjermenhet. Jeg har skrevet om hans erfaring med Ngo Quang Truong i et annet innlegg.

Les hele artikkel i NYT:

The Forgotten South Vietnamese Airborne i NYT 8. august 2017

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

Landinfo: Myndighetenes reaksjoner på bruk av det sør-vietnamesiske flagget

Landinfo er en faglig uavhengig enhet i utlendingsforvaltningen. Landinfo publiserer egenproduserte rapporter om forhold i en rekke land. Publikasjonene er utarbeidet for norske utlendingsmyndigheter.

Flag_of_South_Vietnam.svg

Sørvietnamesisk flagg fram til 1975. 

En ny rapport kom i august som handler om konsekvensen for regimekritikk i Vietnam. Relevant for denne bloggen om Vietnamkrigen er «Myndighetenes reaksjoner på bruk av det sør-vietnamesiske flagget». Selv om Sør-Vietnam («Republikken Viet Nam») ble annektert av Nord-Vietnam i 1975, bruker mange vietnamesiske båtflyktninger dette flagget som sin identitet.

Følgende står i rapporten om bruken av flagget:

Det sør-vietnamesiske flagget har tung symbolverdi, fordi det symboliserer motstand mot den kommunistiske sida under Vietnamkrigen, og dermed mot det sittende regimet i dag. Å vifte med det på offentlig sted i Vietnam vil medføre oppmerksomhet og/eller alvorligere reaksjoner fra myndighetene. I mars 2016 ble tre vietnamesiske kvinner arrestert for å ha brukt det sørvietnamesiske flagget under en demonstrasjon. De ble dømt til fengsel i mellom 3 år og 4 år og 3 måneder samt påfølgende husarrest (Reuters 2016a). Dette er ingen gitt reaksjon på bruk av det sør-vietnamesiske flagget – myndighetenes oppfatning av graden av provokasjon samt tid og sted vil også her være avgjørende.

Les hele rapporten Vietnam: Regimekritikk (4. august 2017) her.

 

 

2 kommentarer

Filed under Sør-Vietnam

8. august: Krøll på tidssonen

På denne dag:

I boken Verden som var min. Sekstitallet av forfatteren Ketil Bjørnstad minnes han om bl.a. Camus’ død, Cuba-krisen, The Beatles, Algerie-krigen, Marilyn Monroe, Kennedy-mordene, drapet på Martin Luther King, raseurolighetene i USA og Vietnamkrigen (Aschehoug 2015, Oslo). Men det skjedde også andre ting på sekstitallet som man tenker mindre på. For eksempel bestemte Stortinget i 1965 at Norge ikke lenger skulle stille klokka fram til sommertid slik man fra 1959 hadde gjort seks år på rad (1). To år senere justerte Nord-Vietnam også klokka si. Den 8. august 1967 vedtok myndighetene i Nord-Vietnam at landet skulle skru klokka tilbake med en time. Hvorfor?

Fra før hadde både Nord- og Sør-Vietnam samme klokketid som Beijing. Denne hovedstaden i Fastlands-Kina ligger i den koordinerte universelle tidssonen UTC+8. Til sammenlikning hører Norge til tidssonen UTC+1, som betyr at Beijing er sju timer foran Oslo. Vel å merke gjelder dette vintertid.

Den nordvietnamesiske hovedstaden Hanoi ligger sørvest for Beijing. Geografien tilsier at Vietnam skulle være i tidssonen UTC+7, en time bak Beijing. Det er derfor forståelig at Nord-Vietnam i dag for 50 år siden ga ordre om at klokka skulle stilles en time tilbake. Men én times forskjell i tidssone kan noen ganger gi en dags forskjell. Det skjedde for eksempel i desember 1967, da vintersolvervet falt på den 21. i Hanoi og 22. i Beijing. I den nordlige hemisfæren er det som kjent den korteste dagen i året.

På denne mørkeste dagen i 1967 befant 77-år gamle Ho Chi Minh seg i Beijing da han fikk telegram fra sitt kommunistiske politbyrå. Han måtte komme hjem til et viktig møte (2). Han landet i Hanoi noen dager senere og ble straks vist den mest reviderte planen for et stort angrep på Sør-Vietnam. Opphavsretten til planen tilhørte angivelig kommunistpartiets sentrale medlemmer Le Duan og Le Duc Tho.

Vi vet ikke hvor mye den aldrende presidenten Ho trodde på slagplanen. I hvert fall hadde han fra før advart mot «subjektive» vurderinger (3). Men han klarte ikke å hindre de krigerske kameratene fra å igangsette megaplanen for «stort angrep, stort opprør» (Tổng công kích – tổng khởi nghĩa), som i Vesten senere er blitt kjent som Tet-offensiven. Tet er vietnamesisk nyttår. Det er for vietnameserne som både jul, nyttår og syttende mai på en gang for nordmenn.

Sekstitallet

I ettertid er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor kommunistene hadde valgt Tet som tidspunktet for angrepet. Sørvietnamesiske soldater ville feire høytiden med familien. For å sikre at flest mulig av dem skulle holde seg hjemme, foreslo nordvietnameserne attpåtil en sju dagers våpenhvile. De gjentok samtidig anklagene mot Sør-Vietnams påståtte brudd på våpenhvile under julefeiringen for å skape et inntrykk av et seriøst ønske om en fredelig feiring. Sør-Vietnam gikk på limpinnen.

Riktig nok hadde lederne i Sør-Vietnam og USA fått etterretningsrapporter om et kommende stort angrep, men trodde at det ville skje før eller etter Tet. Få av dem hadde stor nok fantasi til å tro at kommunistene skulle bryte løftet i forbindelse med landets mest hellige høytid. Sør-Vietnams president Nguyen Van Thieu sendte derfor minst 50 % av sine soldater hjem på perm. Selv forlot han Saigon og dro til konas hjemby i My Tho.

Kommunistene slo til som planlagt mot en rekke sørvietnamesiske byer, mens befolkningen var i feiringens rus. Sør-Vietnam ble bokstavelig talt tatt på senga. Smellene fra kinaputtene som hører til Tet, overdøvet kalashnikov-gevær (AK-47) fra sabotørene på frammarsj. Disse lyktes innledningsvis.

Men Le Duan og den senere fredsprisvinneren Le Duc Tho gjorde ikke bare flere «subjektive» vurderinger. De hadde kanskje glemt, eller undervurdert konsekvensen av, at klokka hadde blitt skrudd tilbake i Nord-Vietnam, men ikke i Sør. Igjen ga én times forskjell i tidssone en dags forskjell i Tet-feiringen. Nord-Vietnams første nyttårsdag falt på den 29. januar 1968, mot 30. i Sør. Det kan kort forklares med at mens tidssonene er i takt med solen, følger vietnamesiske merkedager månens bevegelse som reflekteres i månekalenderen. Solen og månen følger som kjent hver sin rytme i himmelen. Det kan dermed skape utakt på jorden.

Mange kommunistenheter i Sør fulgte ordren, og kalenderen, fra Nord-Vietnam. Det store angrepet kom derfor en dag tidligere i mange sørvietnamesiske byer, noe som gjorde at Sør-Vietnams forsvar i andre byer fikk litt ekstra tid til å forberede seg på et angrep. Angripernes utakt kan ha reddet Sør-Vietnam fra en verre katastrofe.

NgoQuangTruong

General Ngo Quang Truong ledet sørvietnamesernes kamp mot kommunistene i Hue.

Det er selvsagt ikke bare tilfeldigheter som reddet Sør-Vietnam. Det som berget Sør-Vietnam, var at de får soldatene som ikke var på perm, ytet kraftig motstand mot fienden. I andre tilfeller fattet lederne mistanke og forberedte seg. I Hue for eksempel, luktet general Ngo Quang Truong lunten. Selv om han hadde sendt soldater på perm etter presidentens ordre, valgte han å bli i divisjonens hovedkvarter i Hue og ventet på fienden. Da angrepet kom, var han klar til å lede sine soldater gjennom de tre ukene kommunistene herjet keiserbyen.

Bidragene fra General Truong og hans soldater ble ikke nevnt i Bjørnstads biografi. Isteden beretter den norske forfatteren, i tråd med Vestens tradisjonelle historieskriving om Vietnamkrigen, detaljert om angrepet på den amerikanske ambassaden i Saigon, etterfulgt av historien om US Marines som kom og tok Hue tilbake, gate for gate, på side 635 og 636. Dette til tross for at de fleste angrepsmålene var sørvietnamesiske, og at det var langt flere sørvietnamesiske enn amerikanske soldater som deltok i kampene.

Det er likevel bra at Bjørnstad fikk med seg at «lokalbefolkningen støtter opp om amerikanerne og den sørvietnamesiske hæren i langt større grad enn det den militære ledelsen i Hanoi hadde regnet med.» Ja, det kom et stort angrep, men det store opprøret uteble. Tet-offensiven ble en menneskelig katastrofe for sivilbefolkningen i Sør, og en militær katastrofe for kommunistene. Disse begikk også etterretningstabber. A propos etterretningsfadeser forekommer de oftere enn man tror, men få vil innrømme det. Tenk for eksempel på at USA ble tatt på senga da japanske bombefly dukket opp over Pearl Harbor 7. desember 1941. Eller at norsk politi ikke kunne hindre 22. juli.

Etter 22. juli var det tegn på mer solidaritet og mer bevissthet om ekstremismen og terrorismen hos de sivile og myndighetene. Det er ikke helt ulikt det som skjedde i Sør-Vietnam etter Tet-offensiven. Mange sørvietnamesere engasjerte seg i humanitært arbeid, og flere unge menn meldte seg frivillig til militær tjeneste. Sør-Vietnam reiste seg raskt, slik jeg har skrevet om i andre innlegg om Tet-offensiven. Det var håp.

Bjørnstad assosierer sekstitallet med håp. Han fargelegger tiåret: «Hvert tiår har en farge i min erindring. Sekstitallet er gult». Som D-dur, hevdet komponisten Bjørnstad, for «det har noe med håp og forventninger å gjøre». Gult er også det sørvietnamesiske flagget, som ble heiset opp i gamlebyen i Hue den 24. februar 1968.

For leserne som ønsker å lese mer om Tetoffensiven, anbefaler jeg artikkelen DØDSAPENS ÅR – TÉT MÂU THÂN – CHÊ´T MÂU THÂN, som etter min mening er den beste på norsk om offensiven.

Referanser

  1. https://snl.no/sommertid
  2. «Theo ông Vũ Kỳ, thư ký riêng của ông, ngày 21-12-1967, Văn phòng Trung ương điện “mời Bác về dự họp Bộ Chính trị”. «Huy Đức. Bên Thắng Cuộc – Quyển II: Quyền bính. Osin Book 2012.
  3. «In his final attempt to exert authority over the revolution that he only symbolically led, Ho went on the attack. First, the aged leader questioned the “subjectivity” of Le Duan and Dung’s plans, intimating that perhaps the first secretary and his senior general were being unrealistic and overly optimistic in their goals for the upcoming offensive.» i Nguyen, Lien Hang T. Hanoi’s War: An International History of the War for Peace in Vietnam. (Kindle Locations 2061-2064). The University of North Carolina Press. Kindle Edition.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet, I dag i historien, Militærhistorie, Sør-Vietnam

Når byrden skal deles i forsvarsalliansen

USA vil ikke lenger spandere forsvaret av NATO-landene. Slik var inntrykket president Donald Trump etterlot seg etter sitt besøk på NATOs hovedkvarter i mai 2017. Trump var ikke den første amerikanske politikeren som syntes at USA betalte for mye i forsvarsalliansen. Før ham hadde både Clinton og Obama også reist spørsmålet, men Trump gjorde det til det sentrale temaet i forholdet til NATO. Men amerikanernes holdning kan spores langt tilbake i tid.

Allerede for over 50 år siden krevde demokratenes senator Mike Mansfield at USA skulle kutte ned sitt bidrag til NATO i Europa. Det var mens USA var dypt involvert i Vietnamkrigen. I januar 1967 fikk Mansfield, USAs lengst sittende majoritetsleder i kongressen, gjennom senatets resolusjon 49 som krevde at amerikanske tropper i Europa skulle kuttes ned med 36.000 menn. Fire år senere, da USA var i ferd med å trekke soldatene ut av Vietnam, klarte Mansfield nesten å innføre et lovtillegg som ville halvert antall amerikanske soldater i Europa. Europeiske NATO-medlemmer ville blitt vingeklippet. Kissinger var redd for at det ville bli en «vietnamisering av Europa». Men Mansfields lovforslag ble effektivt stoppet av republikanernes president Richard Nixon i 1971. (Lázár, 2003)

Overfor Sør-Vietnam diskuterte Nixon og hans forgjengere også stadig byrdefordelingen. Det er derfor fristende å trekke noen paralleller mellom USAs forhold til Sør-Vietnam versus NATO.

For det første, hvordan kan man fastsette en rettferdig fordeling av byrden? I NATO snakker man om en rent matematisk fordeling som innebærer at hvert medlem skal bruke to prosent av BNP til forsvaret. Det tas hensyn til landenes økonomi. Tilsynelatende rettferdig. Når USAs militære utgifter, som også dekker engasjementet i Asia, nærmer seg fire prosent av BNP, fremstår mange europeiske NATO-medlemmer som gratis passasjerer. Deres medianutgifter til forsvaret ligger nemlig på 1,2 prosent. Med sitt forsvarsbudsjett på 1,5 prosent er Norge i et bedre selskap. Statsminister Erna Solberg synes samtidig at man også bør tenke på forsvarsevnen og ikke bare to prosent av BNP. Norge har for eksempel investert i forsvarsteknologien som sin innsats i spleiselaget.

I Vietnamkrigen hadde Sør-Vietnam en svak økonomi som franskmennene hadde etterlatt seg etter at de hadde plyndret landet i nær hundre år. Sørvietnamesernes innsats i Vietnamkrigen var beskjeden i dollar, men mer når det gjaldt unge menns liv. Sør-Vietnam mistet 250.000 soldater mot USAs 58.000. Hvis USA hadde tapt like mange soldater som Sør-Vietnam i forhold til befolkningen, ville det vært over en million amerikanere og ikke 58.000! Var det en rettferdig fordeling av tapene? Er amerikanske liv dyrere enn vietnamesiske? Det finnes kanskje ikke et svar som alle er enige i. Imens fyrer mange lærebøker og Hollywood-filmer opp under persepsjonen om at det var bare amerikanere som kjempet mot kommunistene i Vietnam.

For det andre gjelder det tempoet. Trump snakket som om kravet om to prosent av BNP var dagens standard. Det var det ikke. NATO satte som mål at landene skal nå to prosent-andelen i 2024, dvs. syv år fra nå, under forutsetningen at situasjonen ikke endret seg drastisk. I Vietnamkrigen snakket Nixon om vietnamisering i 1969. Men Nixon hadde i sin valgkamp i 1968 lovet amerikanerne å finne en løsning for Vietnamkrigen. Allerede i 1972 var 90 % av amerikanske kampsoldater allerede trukket ut av Sør-Vietnam da 200.000 kommunister fra Nord-Vietnam gikk til angrep på Sør-Vietnam. Sørvietnameserne seiret over kommunistene i denne påskeoffensiven, men mistet mange av sine beste soldater. Og Nixon ble gjenvalgt som president i 1972. Med «vietnamisering», også av tapene, hadde han på en måte holdt løftet fra 1968.

Sist men ikke minst, hvis USA velger å trekke seg ut av Europa, slik de gjorde i Sør-Vietnam, blir det et vakuum der mange stormakter ville ta plass i. På slutten av 1960-tallet, da USA ikke lenger ville «betale enhver pris, bære enhver byrde, …, støtte enhver venn, …» (Kennedy 1960) for å forsvare friheten, begynte Sovjet å øke militær hjelp til andre land. I Sør-Kina-havet, som vietnameserne kaller Øst-Vietnam-havet, gikk Kina til angrep og okkuperte noen sørvietnamesiske øyer, velvitende om at USA ikke ville gripe inn. Det var i 1974. Det er spennende å se på dagens situasjon: hvem er klare til å overta der USA trekker seg ut?

Kilder:

Lázár, P. (2003). The Mansfield Amendments and the US commitment in Europe, 1966-1975. DTIC Document.

Les også:

  • Trump’s claim that the U.S. pays the ‘lion’s share’ for NATO.
  • Mattelaer, A. (2016). Revisiting the principles of NATO burden-sharing. Parameters, 46(1), 25.
  • Line Sletten Larsen. From threat perceptions to military postures: Explaining trends in NATO-Europe´s military procurements between 2002-2012. Master’s thesis, UNIVERSITY OF OSLO,  2013

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie, USAs engasjement

1. april 1967: Ny grunnlov i Sør-Vietnam

På denne dag:

I dag er det 50 år siden daværende Sør-Vietnam – Republikken Vietnam – fikk sin nye grunnlov. Grunnloven var moderne og basert på demokratiske prinsipper, med de 3 statsmaktene. Ledere skulle velges demokratisk, presidentens makt skulle begrenses og opposisjon var tillatt. Ytringsfriheten ble sikret. Nasjonalforsamlingen besto av Thượng nghị viên (Overhuset) og Hạ nghị viện (Underhuset).

«Inspektoratet» – Giám sát Viện, noe som liknet på Riksrevisjonen – ble opprettet for å granske korrupsjon og maktmisbruk. Inpsektoratet besto av 18 personer hvorav 1/3 ble oppnevnt av Nasjonalforsamlingen, 1/3 av presidenten og 1/3 av Høyesterett. Det var dommer Phạm Đình Hưng som sto bak forslaget.

Men et spørsmål dukker opp når man tenker på Grunnloven som ble vedtatt: Gjaldt rettssamfunnet bare på papiret, eller gjaldt det også i virkeligheten?

Dokumentert demokratisk praksis
I en doktoravhandling fra University of Southern Mississippi tok juristen Vincent J. Sherry, Jr. dette opp. Sherry gikk gjennom teksten og gransket praktisen. Han nevnte spesielt rettsaken mot parlamentsrepresentant Tran Ngoc Chau, som ble beskyltdt for å være kommunistsympatisør. Selv om han ble dømt skyldig av lavere domstoler, ble dommen funnet grunnlovsstridig, og han ble frifunnet. I et annet tilfelle hvor finansministeren foreslo å innføre kriseskatten, fant Høyesteretten at ministerens forslag var grunnlovsstridig. Demokratiet ble testet i praksis.

Vincent Sherry konkluderte dermed i sin avhandling med at «ledelsen i det sørvietnamesiske juridiske systemet er på linje med den juridiske eliten i et hvilket som helst land i den frie verden når det gjelder kompetanse og dedikasjon». Han håpet at regimet ville vedvare slik at demokratiet ville bli fullt utbygget. Men slik gikk det ikke.

Aftenposten01041967_Grunnlov

Aftenposten 1. april 1967 om ny grunnlov i Sør-Vietnam

Vendepunkt. Jeg mener at grunnloven fra 1967 var et vendepunkt i Sør-Vietnams 21 års historie. Den ble bygget på intensjonen om et liberalt demokrati som president Ngo Dinh Diem hadde lovet i 1954 da han overtok makten i Sør-Vietnam.

Han kastet franskmennene ut av landet. Mens landet ikke hadde noen erfaring med demokrati eller selvstyre under fransk koloniherre, gjorde president Diem et imponerende forsøk på nasjons- og statsbygging. Han snublet dessverre i forsøket og ble etter hvert motarbeidet av både egne ledere, kommunister og amerikanske «allierte». Han ble styrtet i et kupp i 1963. Etter kuppet ble Sør-Vietnam styrt av skiftene regjeringer, inntil en grunnlovsskrivende nasjonalforsamling ble valgt i 1966. Den leverte et grunnlovsforslag som ble godkjent 1. april 1967. Ifølge grunnloven skulle presidentvalg holdes i løpet av året. Valget fant sted i september 1967, til tross for kommunistenes terror for å sabotere valget. Generalene Thieu og Ky vant valget, noe som var forståelig ut fra situasjonen der Sør-Vietnam var i krig. Men de gamle generalene måtte etter valget forholde seg til de demokratiske spillereglene.

1967 var ikke bare et vendepunkt for Sør-Vietnam – på vei til demokratiet. For Vesten var det også et vendepunkt: mange i Vesten vendte ryggen til Sør-Vietnam og begynte å støtte kommunistene fra Nord. I en slik atmosfære er det ikke så rart at Vesten ikke lot seg begeistre av Sør-Vietnams grunnlov.

Som kjent vant kommunistene fra Nord krigen i 1975. De erstattet det halvferdige demokratiet i Sør med et marxistisk diktatur. Når jeg ser tilbake i historien, tør jeg påstå at perioden 1967 – 1975 var den mest demokratiske perioden i Vietnams historie inntil i dag.

Les også:

3 kommentarer

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam

Bod Dylan blåste i Vietnamkrigen

Svenska Akademien slapp oktober 2016 ut en bombe om Bob Dylan som fikk litteraturprisen. Svenskene begrunnet tildelingen med at amerikaneren «skapat nya poetiska uttryck inom den stora amerikanska sångtraditionen». For å opplyse leserne som kanskje ikke kjenner til Dylans innflytelse utover det kunstneriske, la den norske nyhetsleverandøren NTB til at han var …

… en stemme for generasjonen av studenter og andre som demonstrerte mot Vietnamkrigen og urettferdighet i samfunnet – en rolle han selv raskt ble ukomfortabel med.

Selv om Bob Dylan er assosiert med Vietnamkrigen, en krig jeg vokste opp under, har jeg aldri vært en fan av ham. Hvorfor? Først og fremst fordi han sang på engelsk, mens jeg hadde fransk som første fremmedspråk på skolen. Av vestlig musikk foretrakk min generasjon derfor den franskspråklige. Den andre forklaringen er temaet. Dylans betraktninger om krig er diffuse, i hvert fall sammenliknet med mange sørvietnamesiske sanger som beskriver krigens tusen nyanser.Du kan lese om musikk under krigen i et av mine tidligere innlegg.

Men vi sang vestlige sanger i Sør-Vietnam også, og disse handlet ofte om det universelle temaet kjærlighet. En av mine favorittartister var den franske sangerinnen Françoise Hardy (1944 -).

1962. Den 18 år gamle Mademoiselle Hardy debuterte offentlig i 1962,  året 22-åringen Bob Dylan skrev «Blowin’ in the Wind». Denne sangen ble en hit og fikk stempel som en «protestsang» som skulle bli stemmen for motstandsbevegelsen. I «Blowin’ in the Wind» stilte Dylan retoriske spørsmål om frihet og krig, og konkluderte med at svaret blåses bort i vinden – The answer, my friend, is blowin in the wind. Sangen ble ifølge Wikipedia en av de mest populære antikrigsangene i 1960-årene og under Vietnamkrigen.

Faktisk svarte over 80 % av de spurte at de «beundret og ble påvirket av Bob Dylan», ifølge en spørreundersøkelse blant 1.000 amerikanske «politiske aktivister» i 1979 (Rex Winer og Deanne Stillman 1979, sitert av Mygland 2005, s. 68). Men i 1966, da motstanden mot Vietnamkrigen begynte å ta av, var bildet annerledes. Bob Dylan solgte bra, men salgstallet var beskjeden når vi sammenliknet det med sju millioner singler «The Ballad of the Green Berets» som stabssersjanten Barry Sadler ga ut. Barry Sadler hadde blitt såret i kamp i Vietnam. «The Ballad of the Green Berets» slo på de patriotiske strenger. Amerikanerne elsket slike ballader.

«Hvordan kan du vite at jeg ikke er for den krigen?» Bob Dylan spilte på helt andre strenger. Han var skeptisk til krig. Men da han i 1962 skrev «Blowin’ in the Wind», siktet han antakelig ikke til Vietnamkrigen. Amerikanerne hadde andre kriger rett utenfor dørstokken. I 1961 invaderte eksilkubanerne Grisebukta (Bahía de Cochinos). Året etter var USA på randen til en atomkrig med Cuba. Først i 1965 kom amerikanske kampsoldater til Vietnam.

Faktisk nevnte Dylan aldri Vietnamkrigen mens denne foregikk. Når journalister spurte ham om krigen, ble svaret blåst bort i vinden. En gang svarte han Hvordan kan du vite at jeg ikke er for den krigen? på spørsmålet om hvorfor han ikke protesterte mot Vietnamkrigen. Det er helt greit. Blant de politisk aktive som demonstrerte mot USAs engasjement fantes det både ekte pasifister og de som ønsket kommunistenes seier i Vietnam. De siste var ikke for fred, men for krig.

Ikke en sosialist, men en isolasjonist fra Midtvesten. I’m not a political songwriter, sa Bob Dylan til Rolling Stone Magazine i 1984 (sitert av Ove Vanebo i Minerva). I den grad han var politisk, var han ikke en sosialist, men heller en tradisjonell, nasjonalistisk konservativ. Han er fra malmbyen Hibbing, Minnesota i Midtvesten. Ifølge den norske historikeren Tor Egil Førland har Dylan med seg Midtvestens «bondemyte» (agrarian myth), en bonderomantisk fortelling om at amerikanske bønder skulle sørge for mat til amerikanerne, og at utenrikshandelen som Østkysten driver med, er ødeleggende. Metaforen om Washington-sumpene har en stor appell i Midtvesten. Bob Dylans drøm for hjemlandet er at «it will have to be a country that’s self sufficient, that can make it by itself without that many imports», sa han i et intervju i Rolling Stones i 1984.

I Dylans sangtekster fant Førland ikke internasjonalt engasjement, men heller isolasjonismen, fra midtvesten. Som kjent bidro også Midtvesten til Trumps seier i år. Dylan er selvsagt ikke Trump, men med nobelprisen og valgseieren er det en dobbeltseier for Midtvesten!

The answer, my friend, is blowin’ in the wind.

Kilder:

  • Françoise Hardy i wikipedia
  • Førland, Tor Egil. “Bringing It All Back Home or Another Side of Bob Dylan: Midwestern Isolationist.” Journal of American Studies, vol. 26, no. 3, 1992, pp. 337–355.  www.jstor.org/stable/27555682.
  • James, David. «The Vietnam War and American Music.» Social Text, no. 23 (1989): 122-43. doi:10.2307/466424
  • Mygland, Kjetil. I’m just a guitar player. Hovedoppgave, University of Oslo, 2005
  • Vanebo, Ove. Bob Dylan 70 år. Minerva 2011.  www.minervanett.no/dylan-er-ikke-sosialist  (lest 5. desember 2016)

2 kommentarer

Filed under USAs engasjement