VIET MINH – TERRORENS ANATOMI.

Det er kommet et veldokumentert og nøkternt innlegg om de vietnamesiske kommunistenes terror:

Om vi ønsker å oppildne bøndene til å gripe til våpen, må vi først fylle dem med hat for fienden. (Le Duc Tho, vinner av Nobels fredspris 1973)

Eller

Massehenrettelsene av bønder under kampanjene mot ‘landeiere’ og de senere brutale nedslaktningene av protesterende bønder i Nghe An provinsen, viser også at kommuniststaten på ingen måte var noen stat av ‘arbeidere og bønder’. (David Marr)

Eller

Hei, kamerater. La oss forene våre styrker. Uten anger smadre våre dødelige fiender. Godseiere, kapitalister og opposisjonelle. Vi må brenne til aske de som ikke følger oss, de reaksjonære. Knoklene deres skal vi knuse! (Kampsang for Viet Minh)

Les videre her: VIET MINH – TERRORENS ANATOMI.

Comments Off on VIET MINH – TERRORENS ANATOMI.

Filed under I dag i historien

2. november: Barack Obama og Ngô Đình Diệm

Åtte år med Barack Obama har endret mindre enn mange håpet, står det på forsiden til dagens Aftenposten. Hvorfor? Ifølge journalistene Christina Pletten og Steinar Dyrnes er mange afroamerikanske områder i dyp krise, tross åtte år med historiens første svarte president. Dette står i kontrast til det jeg husker fra Obamas taler i hans første valgkamp. Publikumet jublet. Folk ropet «Change!». Mine norske venner arrangerte «Change»-parti for å ære ham. Nobelkomitéen gikk enda lengre. Den ga ham fredsprisen på forskudd. Så kom virkeligheten.

Virkeligheten møtte også den sørvietnamesiske presidenten Ngô Đình Diệm (1901 – 1963), da han kom tilbake til Vietnam i 1954. Da hadde han tilbrakt fire år i eksil etter at kommunistene hadde dømt ham til døden in absentia. Før dette igjen ble han jaget av franskmennene for sine antifranske aktiviteter.

Virkeligheten som Diệm møtte i 1954, var et land som hadde blitt styrt og plyndret av franskmennene i 80 år. Diem ville bygge en ny stat og en ny nasjon. Han lovet litt mer enn forandring. Han ville ha «revolusjon». Det var en vanskelig oppgave som ikke bare var avhengig av hans lederskap, men også av folket rundt ham. Men få vietnamesere hadde erfaring med stat og styring på høyt nivå, siden disse stillingene hadde vært forbeholdt franskmennene.

Diệm lovet selvstendighet, og kastet franske byråkrater ut av Sør-Vietnam. Han lovet demokrati og lærte befolkningen å avgi stemme ved folkeavstemningen i 1955. Han fikk laget en grunnlov, som ble vedtatt for 60 år siden i oktober. Hans vietnamisering av statsapparatet, utdanningssystemet og de militære vakte begeistring i befolkningen. Perioden fra 1955 til 1960 husker mange vietnamesere som gullalderen i det 20. århundre.

Men Diệm møtte også motstand. Noen generaler prøvde, med støtte fra franskmennene, å styrte hans regime. Som om det ikke var nok, prøvde kommunistene fra Nord-Vietnam også å erobre Sør-Vietnam. Med fiender både innenfra og utenfra, kneblet hans regime opposisjonen. Mange i hans familie fikk sentrale stillinger i staten. Folk mener at han blandet politikk og religion. På vei til demokratiet snublet president Diệm også. Så kom det militære kuppet den 1. november 1963.

I dag er det 53 år siden han ble drept i militærkuppet. Da hadde han vært Sør-Vietnams statsoverhode i åtte år, fra 1955 til 1963. Hvordan har han blitt husket?

Det kommer på øyne som ser. Fire år etter Diệms død minnet den svarte amerikaneren Martin Luther King jr. om ham den 4. april 1967 i Riverside kirke i New York. King omtalte statsminister (sic) Diệm som «en av de ondeste moderne diktatorer» («one of the most vicious modern dictators»).

Året etter sto den svenske undervisningsministeren Olof Palme den 21. februar 1968 foran 5.000 demonstranter på Sergels torg og hevdet at «… Diem-regimen som installerades i Saigon för att representera det s.k. demokratiska alternativet blev intensivt avskydd av folket. Den störtades 1963 och sörjes av ingen.»

Sørges av ingen? Mens mange av Vestens ledende skikkelser teppebombet president Diems ettermæle, var sørvietnamesernes kollektive hukommelse av ham mer tvetydig. Selv mener jeg at Diem, til tross for sine feil, fikk utrettet mye mer enn Obama i løpet av åtte år som statsleder, selv om det ikke er så enkelt å sammenlikne de to politikerne. Begge ble møtt med høye forventninger som senere også skapte frustrasjoner.

Den 2. november 1971, i dag for 45 år siden, samlet fem tusen mennesker i Notre-Dame katedral i Saigon, på vietnamesisk Nhà thờ Đức Bà Sài Gòn, for å minnes president Diem. Det store antallet mennesker overrasket pressen. Enda mer overraskende var at man fant ledende politikere, flere av dem som hadde vært i opposisjonen mot Diệm, blant de oppmøtte. Kona til president Nguyen Van Thieu, som hadde deltatt i kuppet mot Diệm, var der. Vise-president Tran Van Huong, en ledende buddhistisk politiker, var også der (Fear, 2016).

Mange vietnamesere husker president Diệm som en glødende patriot, en nasjonsbygger, en asketisk politiker med høy moral. Til tross for anklager om regimets korrupsjon, eide Diệm antakelig ikke mer enn den offisielle lønnen sin da han ble drept.

For tre dager siden møtte et par hundre vietnamesere opp ved graven hans i Vietnam. Det var modig gjort, siden Diệm fortsatt betraktes som regimets fiende. Politiet overvåket forsamlingen, men grep ikke inn.

Vårt minne om president Diệm fortsetter å formes i årene som kommer.

Kilde:

  • Fear, S. (2016). The Ambiguous Legacy of Ngô Đình Diệm in South Vietnam’s Second Republic (1967–1975). Journal of Vietnamese Studies, 11(1), 1-75. doi:10.1525/jvs.2016.11.1.1

2 kommentarer

Filed under I dag i historien

Militær etterretning som beslutningsgrunnlag eller blindsone?

I flere år har jeg vært en av Malcolm Gladwells fans. Jeg likte et par av hans bestselgere, slik som «The tipping point». (Tatt ut avsnittet om The world is flat av Friedmann.) Han imponerte meg med eksempler fra ulike bransjer.

Tilfeldigvis fant jeg at suksessforfatteren Gladwell også har skrevet om Vietnamkrigen. I en artikkel med tittelen «Kunne én mann ha forkortet Vietnamkrigen», eller på engelsk Could one man have shortened the Vietnam War?, skrev Gladwell om den jødiskfødte, amerikanske etterretningsanalytikeren Konrad Kellen (1913-2007).

Konrad Kellen var opprinnelig tysk. Allerede i 1933 flyktet han fra Tyskland til USA da han så truslene fra det voksende antisemittiske regimet under Hitler. Kellen arbeidet med psykologisk krigføring under andre verdenskrig. Under Vietnamkrigen jobbet han for RAND Coorporation, en tankesmie i California som leverte forsvarsanalyser til det amerikanske forsvarsdepartementet. Ifølge Gladwell spådde Kellen allerede i 1965 at USA ikke kunne vinne krigen i Vietnam. Dette viste angivelig Kellens gode analyseevne, som ifølge Gladwell også skyldtes hans fortreffelige lytteevne. Kellens arbeidsmetode var bl.a. å intervjue Vietcong-soldater som ble tatt til fange i Sør-Vietnam.

Nå kjenner jeg ikke til begrunnelsene for Kellens spådom om at USA aldri kunne vinne krigen. Hvis argumentasjonen hadde stemt, ville det betydd at uansett hva sørvietnameserne og amerikanerne gjorde i 1965-1975, uansett om Kina og Sovjet hadde gitt sofistikerte våpen til Nord-Vietnam eller ikke, ville det ikke ha påvirket krigens utfall. De kunne med andre ord ha vunnet krigen med bambusstokker? Uansett er temaet fortsatt et stridspunkt i historien om Vietnamkrigen.

Hvordan vurderer man kvaliteten til forsvarsanalyser og etterretningsrapporter? I Vietnamkrigen peket konklusjonene i alle retninger. Den militære etterretningen kunne gjøre jobben så godt de kunne, men ledelsen måtte ta en beslutning på bakgrunn av sprikende anbefalinger.

Vi vet at Tet-offensiven kom overraskende på sørvietnameserne, ikke på grunn av manglende etterretningsvarsler, men fordi disse peket i alle retninger. Det samme kunne man si om norsk politis håndtering av en stor mengde etterretningsinformasjon før Brevik slo til 22. juli 2011.

Når det gjelder Konrad Kellens tilfelle, kom jeg på en av hans spådommer i 1971. I rapporten «1971 and Beyond: The View from Hanoi» talte Kellen imot andre observatører som spådde at kommunistene ville starte en storstilt invasjon mot Sør-Vietnam etter hvert når amerikanerne trakk soldatene ut av Sør-Vietnam. «Ingenting virker mindre sannsynlig», hevdet Konrad, med kursivering i den opprinnelige rapporten. Men han tok feil denne gangen. I mars 1972 startet kommunistene den såkalte påskeoffensiven mot Sør-Vietnam.

Kellens hovedargumenter var at kommunistene ikke ville starte en storoffensiv fordi denne kom til å mislykkes. Kellen ga inntrykk av at han var blant de få amerikanere som virkelig forsto nordvietnamesernes handlemåte. Der mistolket han Nord-Vietnams ledere Le Duan og Le Duc Tho, arkitekten bak påskeoffensiven. Le-kameratene aksepterte den høye risikoen, og mistet nær 100.000 soldater i påskeoffensiven. Kanskje hadde han ikke fått med seg at Nord-Vietnam hadde skaffet seg masse moderne våpen fra Sovjet og Kina til offensiven.

Kellens spådommer var altså ikke alltid treffsikre. Kunne man da stole på alle hans andre spådommer? Jeg mener nei. Men Malcolm Gladwell mener antakelig ja. Han antydet at Vietnamkrigen kunne forkortes hvis Kissinger hadde snakket med Kellen i 1968. Det er jeg ikke overbevist om. Gladwell har sikkert klart å overbevise mange. Selv har jeg vært blendet av hans underholdende og engasjerende skrivestil.

Kilde:

3 kommentarer

Filed under Media og Vietnamkrigen

Republikken Vietnam-måned i California

De folkevalgte i California har vedtatt at oktober 2016 er Republikken Vietnam-måned. I vedtaket står det at California State Legislature, som inkluderer både Senatet og California State Assembly, gjorde dette for å markere 60 år siden grunnloven i Sør-Vietnam ble offentliggjort, for å minnes liv som gikk tapt i kampen for frihet og demokrati i Vietnamkrigen og for å anerkjenne positive bidrag fra vietnamesisk-amerikanere til delstaten California.

Vedtaket viser at minnene om Sør-Vietnam forsøkes å bevares i den amerikanske kollektive hukommelsen. Vedtaket kan også betraktes som et bevis på vietnamesisk-amerikanernes ikke ubetydelige posisjon i dagens amerikanske politikk. Rent språklig velger jeg å skrive vietnamesisk-amerikanere, selv om man på norsk ville sagt amerikansk-vietnamesere. Forskjellen i skrivemåtene reflekterer etter min mening amerikaneres og nordmenns holdning til nye landsmenn. I USA er de sett på som amerikanere, i Norge som vietnamesere.

Grunnloven som det kaliforniske vedtaket viser til, ble offentliggjort i oktober 1956 under president Ngo Dinh Diems regime. Leser man 1956-grunnloven med dagens øyne, ser man tydelig de mindre demokratiske trekkene. Grunnloven ga for eksempel presidenten større makt overfor nasjonalforsamlingen enn det som vanlig er i et stabilt demokrati. Men Sør-Vietnam var i 1956 en ny nasjon som nettopp hadde kastet ut franskmennene. De færreste hadde erfaring med et demokratisk regime. Derfor bør grunnloven fra 1956 ses på som et viktig skritt i riktig retning.

Ønsker du å vite mer om grunnloven fra 1956, kan følgende artikler anbefales:

Vietnamesisk:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam

En unik historia om skrivande, identitet, invandring och krig

Jeg skrev om boka «The sympathizer» av Viet Thanh Nguyen i april 2016 da det ble kjent at den fikk Pulitzerprisen. Siden har jeg både lest den og er nå i gang med lesingen av hans essaybok «Nothing ever dies». Jeg synes begge bøkene er blant de beste i sine sjangere om Vietnamkrigen jeg noen gang har lest.

I Sverige har den svensk-tsjekkiske skribenten også gitt boken toppkarakterer i bokanmeldelsen fra juli:

”The Sympathizer” är en unik bok. Ändå försvann den utan diskussion i höstas, trots hyllande recensioner. Därför är det en välgärning att den i år tilldelats Pulitzerpriset. För det är första gången en vietnamesisk amerikan med genomslagskraft och skärpa tagit makten över berättelsen om krigsminnet. Med en sylvass humor klär Nguyen av dåtidens autentiska amerikanska röster – lånade bland annat ur Peter Davis dokumentärfilm ”Hearts and minds” – om ”orientalens världsåskådning” som han överför till en historiebok huvudpersonen använder för kodade meddelanden.

Her kan du lese hele bokanmeldelsen: Bokrecensioner: ”The Sympathizer” – svidande om minnet av kriget – Hynek Pallas

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen

18. september 1966: Solkoms resolusjon om Vietnam

På denne dag: I dag for 50 år siden vedtok Den norske solidaritetskomité for Vietnam (SOLKOM) en resolusjon om Vietnamkrigen. I resolusjon den 18. september 1966 uttrykket SOLKOM bl.a. «dypfølte solidaritet med det vietnamesiske folk». Organisasjonen stilte samtidig en rekke krav. Det krevdes bl.a. at amerikanerne skulle slutte bombingene i Vietnam, at man måtte ha forhandlinger for å stoppe krigen, at løsningen skulle baseres på Genève-avtalen og at fremmede tropper skulle ut av Vietnam.

SOLKOM ble dannet i desember 1965 og var kun 9 måneder gammel ved resolusjonens tidspunkt. Det er interessant i dag å lese resolusjonens tekst for å forstå SOLKOMs virkelighetsoppfatning. I deres verden var det vietnamesiske folk ett folk, kanskje under ledelse av Ho Chi Minh, selv om teksten ikke røpet noe om det. SOLKOM må ha ment at det var amerikanerne som førte krig i Vietnam men ingen andre gjorde det. SOLKOM ga inntrykk av at den hadde fått lest og forstått Genève-avtalen.

Selv tviler jeg på SOLKOMs innsikt i hva som skjedde i Vietnamkrigen den gangen. SOLKOM må ha fått hjelp fra noen som mente at de representerte hele det vietnamesiske folket. Hvem var de?

De satt på møterommet på Folkets hus, og ble beskrevet som representanter for fagbevegelsen i Nord-Vientam og for Vietcong-bevegelsen (Aftenposten 21. september 1966).

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Norsk holdning til Vietnamkrigen

15. september 1971: Terror rammet Saigon

I Vietnamkrigen myldret det av utenlandske journalister som var innom Saigon for kortere eller lengre perioder. En av dem var den tyske fotojournalisten Perry Kretz fra det tyske magasinet Stern. Han var forresten mannen bak reportasjen om «napalmjenta» Kim Phuc etter at hun i 1973 ble utskrevet fra sykehuset. Men etter at kommunistene vant krigen i 1975, hadde han som andre vestlige journalister ikke lenger adgang til riket.

Først i 1983 fikk han gjensyn med Saigon da myndighetene hadde åpnet døren på gløtt for vennlige journalister fra Vesten. Ikke så overraskende stilte det kommunistiske vertskapet et krav – at journalistene skulle skrive kommunistenes versjon av Vietnamkrigen.

I Saigon møtte Perry Kretz to «revolusjonære helter», en mann og en kvinne, som han skulle intervjue. Han spurte kvinnen: «Hvorfor har du så mange medaljer?» Hun svarte enkelt at hun hadde vært en modig geriljasoldat i krigen, og en av hennes store seire var granatangrepet på diskoteket «Tu Do» i gaten med samme navn i sentrum av Saigon. Tu Do betyr forresten frihet på vietnamesiskFra en moped hadde hun kastet flere granater inn i folkemengden på diskoteket som mange velstående sørvietnamesere angivelig frekventerte for å høre på rockemusikk. «Du traff ikke meg», opplyste den tyske journalisten (Chong, 1999) .

1971-mcgovern-views-the-wreckage-of-a-bombed-nightclub-in-saigon-nick-ut-ap

Den amerikanske senatoren McGovern var på ruinen i Saigon etter at kommunistene hadde kastet flere granater i diskoteket «Tu Do» den 15. september 1971. Gjerningskvinnen ble dekorert og fikk tittelen «revolusjonær helt». McGovern var på talefot med kommunistene og støttet ikke Sør-Vietnam. Bildet ble tatt av Nick Ut/AP nesten et år før han tok bildet av Kim Phuc.

Angrepet på «Friheten» skjedde denne uken for 45 år siden, den 15. september 1971. Kretz satt selv inne på diskoteket da granatene eksploderte. Han fikk varig hørselsskade, men var blant de 3 heldige som verken ble drept eller alvorlig såret. Det ble rapportert 27 som mistet livet og 40 alvorlig såret. Ofrene inkluderte både gjestene på diskoteket og forbipasserende.

Samme dag var den amerikanske senatoren McGovern tilfeldigvis i Saigon som et ledd i valgkampen mot Nixon. Hans grunnholdning var at president Thieu måtte gå av. Granatangrepet endret neppe hans holdning til de to stridende vietnamesiske partene, Nord- og Sør-Vietnam. Til den sørvietnamesiske presidenten Thieu fortalte McGovern om sin motstand mot USAs engasjement i Vietnam og at Thieu ikke kunne regne med hans støtte. Samtidig var McGovern i vennlige samtaler med nordvietnameserne (Berman, 2001).

For sørvietnameserne hadde det vilkårlige angrepet vekket frykt og mistenksomhet, ikke ulikt det som har skjedd i Europa og USA i år etter flere terroraksjoner. Terrorhandlingene har gjort at vi aksepterer mer og mer begrensninger i våre rettigheter. I Sør-Vietnam var kravet fra sånne som McGovern det motsatte – å bygge opp demokratiet mens fienden terroriserte befolkningen.

Kilder:

  • Berman, L. (2001). No peace, no honor: Nixon, Kissinger, and betrayal in Vietnam. New York: Free press.
  • Chong, D. (1999). The girl in the picture: The Kim Phuc story: Viking.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam