18. september 1966: Solkoms resolusjon om Vietnam

På denne dag: I dag for 50 år siden vedtok Den norske solidaritetskomité for Vietnam (SOLKOM) en resolusjon om Vietnamkrigen. I resolusjon den 18. september 1966 uttrykket SOLKOM bl.a. «dypfølte solidaritet med det vietnamesiske folk». Organisasjonen stilte samtidig en rekke krav. Det krevdes bl.a. at amerikanerne skulle slutte bombingene i Vietnam, at man måtte ha forhandlinger for å stoppe krigen, at løsningen skulle baseres på Genève-avtalen og at fremmede tropper skulle ut av Vietnam.

SOLKOM ble dannet i desember 1965 og var kun 9 måneder gammel ved resolusjonens tidspunkt. Det er interessant i dag å lese resolusjonens tekst for å forstå SOLKOMs virkelighetsoppfatning. I deres verden var det vietnamesiske folk ett folk, kanskje under ledelse av Ho Chi Minh, selv om teksten ikke røpet noe om det. SOLKOM må ha ment at det var amerikanerne som førte krig i Vietnam men ingen andre gjorde det. SOLKOM ga inntrykk av at den hadde fått lest og forstått Genève-avtalen.

Selv tviler jeg på SOLKOMs innsikt i hva som skjedde i Vietnamkrigen den gangen. SOLKOM må ha fått hjelp fra noen som mente at de representerte hele det vietnamesiske folket. Hvem var de?

De satt på møterommet på Folkets hus, og ble beskrevet som representanter for fagbevegelsen i Nord-Vientam og for Vietcong-bevegelsen (Aftenposten 21. september 1966).

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Norsk holdning til Vietnamkrigen

15. september 1971: Terror rammet Saigon

I Vietnamkrigen myldret det av utenlandske journalister som var innom Saigon for kortere eller lengre perioder. En av dem var den tyske fotojournalisten Perry Kretz fra det tyske magasinet Stern. Han var forresten mannen bak reportasjen om «napalmjenta» Kim Phuc etter at hun i 1973 ble utskrevet fra sykehuset. Men etter at kommunistene vant krigen i 1975, hadde han som andre vestlige journalister ikke lenger adgang til riket.

Først i 1983 fikk han gjensyn med Saigon da myndighetene hadde åpnet døren på gløtt for vennlige journalister fra Vesten. Ikke så overraskende stilte det kommunistiske vertskapet et krav – at journalistene skulle skrive kommunistenes versjon av Vietnamkrigen.

I Saigon møtte Perry Kretz to «revolusjonære helter», en mann og en kvinne, som han skulle intervjue. Han spurte kvinnen: «Hvorfor har du så mange medaljer?» Hun svarte enkelt at hun hadde vært en modig geriljasoldat i krigen, og en av hennes store seire var granatangrepet på diskoteket «Tu Do» i gaten med samme navn i sentrum av Saigon. Tu Do betyr forresten frihet på vietnamesiskFra en moped hadde hun kastet flere granater inn i folkemengden på diskoteket som mange velstående sørvietnamesere angivelig frekventerte for å høre på rockemusikk. «Du traff ikke meg», opplyste den tyske journalisten (Chong, 1999) .

1971-mcgovern-views-the-wreckage-of-a-bombed-nightclub-in-saigon-nick-ut-ap

Den amerikanske senatoren McGovern var på ruinen i Saigon etter at kommunistene hadde kastet flere granater i diskoteket «Tu Do» den 15. september 1971. Gjerningskvinnen ble dekorert og fikk tittelen «revolusjonær helt». McGovern var på talefot med kommunistene og støttet ikke Sør-Vietnam. Bildet ble tatt av Nick Ut/AP nesten et år før han tok bildet av Kim Phuc.

Angrepet på «Friheten» skjedde denne uken for 45 år siden, den 15. september 1971. Kretz satt selv inne på diskoteket da granatene eksploderte. Han fikk varig hørselsskade, men var blant de 3 heldige som verken ble drept eller alvorlig såret. Det ble rapportert 27 som mistet livet og 40 alvorlig såret. Ofrene inkluderte både gjestene på diskoteket og forbipasserende.

Samme dag var den amerikanske senatoren McGovern tilfeldigvis i Saigon som et ledd i valgkampen mot Nixon. McGoverns holdning til de to stridende vietnamesiske partene, Nord- og Sør-Vietnam, var antakelig upåvirket av granatangrepet. Til den sørvietnamesiske presidenten Thieu fortalte McGovern om sin motstand mot USAs engasjement i Vietnam og at Thieu ikke kunne regne med hans støtte. Samtidig var McGovern i vennlige samtaler med nordvietnameserne (Berman, 2001).

For sørvietnameserne hadde det vilkårlige angrepet vekket frykt og mistenksomhet, ikke ulikt det som har skjedd i Europa og USA i år etter flere terroraksjoner. Her og der har terrorhandlingene gjort at vi aksepterer mer begrensninger i våre rettigheter. I Sør-Vietnam var kravet det motsatte – å bygge opp demokratiet mens fienden terroriserte befolkningen.

Kilder:

  • Berman, L. (2001). No peace, no honor: Nixon, Kissinger, and betrayal in Vietnam. New York: Free press.
  • Chong, D. (1999). The girl in the picture: The Kim Phuc story: Viking.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam

Long Tan: minnene sensureres

På denne dag: I disse dager for 50 år siden gikk kommunistene til angrep på australiernes base i Long Tan utenfor Saigon. I slaget den 18. august 1966 mistet den australske styrken 18 soldater. Tapet på kommunistenes side var på noen hundre.

For å minnes de falne hadde de australske veteranene og deres familie planlagt en minneseremoni ved Long Tan i år. Dagen før seremonien skulle finnes sted, annonserte Vietnams myndigheter at politiet ville sperre adgangen til minnestedet. Etter diplomatenes iherdige innsats kunne gjestene likevel komme for å legge ned blomster ved minnesmerket. Men det var forbudt å holde tale. Forbudet er i tråd med ett-parti-systemets politikk i Vietnam, som taler om forsoning og forbyr uttrykk og minner som partiet ikke liker.

Hvorfor valgte australierne å delta på Sør-Vietnams side i krigen? Jeg har tidligere skrevet om Australias rolle i Vietnamkrigen der jeg bl.a. prøvde å gi flere forklaringer. For å sette oss inn i deres situasjon, vil jeg anbefale den nye Afghanistanrapporten som ble lagt frem før sommeren i år med tittelen «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014». Der står det at er av Norges tre hovedmål for engasjementet i Afghanistan var «å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans». Australia på 1960-tallet var annerledes enn Norge på 2000-tallet, men det finnes visse paralleller. For Australia på 1960-tallet spilte forholdet til USA og hensynet til sikkerheten mot kommunistenes frammarsj i Asia også en viktig rolle. Det er kanskje ikke nødvendig å si at jeg mener at Sør-Vietnam på mange måter var mye bedre enn Afghanistan.

Les gjerne:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

Tuk-tuk og sosial utjevning

Aftenposten melder i dag om en norsk gjeng som skal krysse halve India i autorickshaw, eller tuk-tuk i folkemunne. Med en gjennomsnittsfart på 30 km i timen er reisen i tuk-tuk en av de beste måtene å være eco-turist på. Du kommer i nær kontakt med folket og naturen. Du kjører ikke på motorveier, men kjenner humpene på landeveier. Du merker samtidig vinden, varmen og lukten i hver eneste landsby du kjører gjennom.

Tuk-tuk-turismen finnes ikke bare i India eller Thailand, men også i europeiske byer. I Lisboa for eksempel. Der kan man få guiding i tuk-tuk som konkurrerer om plass blant biler, trikk og buss i byens stupbratte gater. Tuk-tuk er blitt et kult transportmiddel.

I min barndom i Saigon var tuk-tuk ikke noe kult transportmiddel, men de var helt nødvendige. Daglig satt jeg i tuk-tuk til og fra skolen, oftest klemt blant de 10 passasjerene bak sjåføren. Av og til, i rushtid, fikk jeg sitte på fanget til en voksen passasjer og betalte redusert pris for plassen. Tuk-tuk var ikke bare et transportmiddel, men også en møteplass når 10 ukjente mennesker satt sammen, ansikt mot ansikt og knær mot knær. Jeg husker for eksempel at i en tuk-tuk-tur hjem fra skolen fikk jeg høre gladnyheten om våpenhvileavtalen i januar 1973. Tuk-tuk-sjåføren ropte «I morgen er det fred!». Jeg skjønte ikke den gangen at freden kun var en illusjon. Kanskje gjorde ikke sjåføren heller. Heller ikke den norske fredspriskomiteen, tror jeg.

image

Lambro, eller «xe lam» på vietnamesisk, i Saigon 1966. Foto: Bill Mullin.

Tuk-tuk kalles «xe lam» på vietnamesisk. «Lam» er en vietnamisering av den italienske betegnelsen Lambro, som både var merkenavnet til slike tuk-tuk og navnet til elven ved fabrikken Innocenta utenfor Milano. Innocenta produserte også de mer kjente Lambretta-scooters. Disse var middelklassens transportmiddel i Saigon på 1960-tallet, mens tuk-tukene overtok som et hovedtransportmiddel for fattige folk da hesteevognene ble faset ut.

Utbredelsen av «xe lam» i Saigon vitnet om et av den sørvietnamesiske regjeringens effektive tiltak mot fattigdommen og sosial ulikhet. Da den daværende statsminister Nguyen Cao Ky i 1966-67 oppdaget at mange tuk-tuk-sjåfører ble sittende igjen med kun en brøkdel av dagsinntekten på grunn av høye leieavgifter til eierne, innførte han en låneordning der sjåførene fikk gunstig statslån for å kjøpe tuk-tuk selv. På kort tid var sjåførene ikke lenger proletarer, men de fikk realisert selveierdrømmen og beholde hele inntjeningen.

image

Trafikkork i Saigon 1966. Foto: Bill Mullin.

 

Etter at kommunistene vant Vietnamkrigen, var tuk-tuk ikke lenger et offentlig transportmiddel i Saigon i første årene, så vidt jeg husker. Hvorfor? Forklaringene er mange. Oljekrisen spilte sikkert en viktig rolle, men myndighetenes proletarisering var også en vesentlig faktor.

Selv ser jeg på tuk-tukenes gjenoppstandelse med glede.

Se:

http://www.aftenposten.no/norge/Vennegjengen-droppet-strandferie—krysser-halve-India-i-tuk-tuk-600687b.html

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam

USA: «En fiendtlig Kina bør forhindres fra aggresjon»

12. juli 2016 meldte NRK om at voldgiftsdomstolen i Haag avviste Kinas krav i konflikten med Filippinene i Sør-Kina-havet. Domstolen slo fast at Kina ikke har noe historisk krav over områdene. Kina har imidlertid sagt at de verken aksepterte eller anerkjente dommen fra Haag. Det var Filippinene som brakte saken til domstolen i Haag. Vietnameserne hadde en interesse i saken, siden Kina også ville ha en stor jafs av havet som vietnameserne har sett på som sitt.

Advokaten Philippe Sands som representerte Filippinnene, sa følgende til Morgenbladet, publisert den 15. juli 2016:

Det er en stor og viktig kjennelse. Jeg kan ikke overdrive hvor tydelig, betydningsfull og retningsgivende den er. Internasjonale folkerettsadvokater som har satt seg inn i dommen nå det siste døgnet, har uttalt at den er ekstremt velskrevet og velfundert. Nå må vi vente og se hva som skjer over tid. Men på grunn av den store, regionale dimensjonen, vil ikke Kina kunne ignorere dette.

Nyheten fra Haag vekket jubel hos innbyggerne i landene som vender mot Sør-Kina-havet. Vietnameserne kaller det «Bien Dong», som betyr Øst-havet, og ikke Sør-Kina-havet. Blant eksilvietnameserne, meg inkludert, var det også begeistring etter at dommen ble kjent.

Nyheten vekket selvsagt også interesse hos dem som beskjeftiger seg med USAs utenrikspolitikk. Forskeren Steven Groves mener for eksempel at USA bør engasjere seg militært i havsområdet.

Det er interessant å merke seg at på samme dag for 50 år siden uttalte daværende USAs president Johnson om trusselen fra Kina. I talen til The American Alumni Council den 12. juli 1966 sa han bl.a. «En fiendtlig Kina bør forhindres fra aggresjon»:

  • A peaceful mainland China is central to a peaceful Asia.
  • A hostile China must be discouraged from aggression.
  • A misguided China must be encouraged toward understanding of the outside world and toward policies of peaceful cooperation.

Det var Johnsons etterfølger, president Nixon, som klarte å åpne døren til Kina. Femti år etter Johnsons advarsel mot Kina sendte president Obama en indirekte hilsen til Kina da han holdt tale under sitt besøk i Vietnam i mai 2016. «Store nasjoner skal ikke trakassere mindre nasjoner», sa han og fikk applaus hos publikum:

  • Nations are sovereign, and no matter how large or small a nation may be, its sovereignty should be respected, and it territory should not be violated. Big nations should not bully smaller ones. Disputes should be resolved peacefully.

Fin retorikk. Som kjent er ikke USA alltid villig til å holde løftet om å beskytte sine allierte. Spørsmålet er nå om USA er villig til å betale prisen for å holde Sør-Kina-havet i fred. Jeg vet ikke hvor grensen går, og Kina vil sikkert teste den.

Referanser:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, USAs engasjement

NÅGRA MINNEN AV TRAN VAN AN, SYDVIETNAMESISK MINISTER FÖR ÅTERANPASSNING AV FNL-AVHOPPARE

Et interessant innlegg på svensk handler om hvordan en sørvietnameser i 1966 forsøkte å tale sin sak i Sverige mot døvende ører.Tran Van An ble født i Sør-Vietnam i 1903. Han kjempet mot franskmennene. Under Diem-regimet satt han fengslet i 9 år til 1964. Deretter ble han minister «open arms» (Chieu Hoi). Han dro til Frankrike i 1975, bodde i Rennes inntil sin død i 2002.

Världsinbördeskriget

Det sydvietnamesiska programmet för att förmå vietnamesiska kommunistiska officerare, soldater och partibyråkrater att desertera inrättades 1963. Det kallades ”Öppna armar” syftande på att man i Republiken Vietnam skulle motta avhoppare med öppna armar och försöka återanpassa dem.

Omkring 1965 hade svenska vänsterextremister inlett omfattande och våldsamma angrepp mot de i Sverige som inte gav stöd till FNL. Kommittén för ett fritt Asien hade 1966 inbjudit den minister i Saigon, som var ansvarig för desertörerna, Tran Van An, att hålla möten i Sverige för att informera om den sydvietnamesiska synen på det kommunistiska invasionskrig som då rasade i det hårt drabbade landet. Han hade tagit med sig två avhoppare: en före detta löjtnant i ett nordvietnamesiskt infanteriförband och en facklig representant som vänt ryggen till regimen i Hanoi.

I Uppsala tvingades dock ministern ställa in ett offentligt möte i universitetets sal IV. Rapporter om att FNL-demonstranter hade hyrt bussar i Stockholm…

View original post 177 more words

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

COMMITTEE FOR A FREE ASIA (KOMMITTÈN FÖR ETT FRITT ASIEN) – DEFENDING FREEDOM IN VIETNAM 1965 TO 1975

Världsinbördeskriget

As in the United States the Vietnam War coincided with the rise of the so called New Left in Sweden and extreme leftist ideas were an important theme in the pro-Hanoi activities in the Swedish context as well.

The pro-Hanoi street demonstrations in Europe evolved into a violent terrorist struggle from which a number of terrorist organizations emerged like the Baader-Meinhof Gang (Rote Armee Fraktion) in West Germany and similar terrorist groups in France, England, and Italy.

Sweden was (and is) a special case. At the beginning of the increased American military and civilian support for South Vietnam the government in Stockholm was led by moderate social democrats. After Olof Palme took over as prime minister,an ”anti-imperialist” and anti-American course became even more radical. The Swedish government willingly provided the regimes in Tanzania, Zimbabwe, Angola, Mozambique, Guinea-Bissau, Ethiopia, Somalia and not least North Vietnam with extensive aid, although these regimes…

View original post 995 more words

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien