10. november: Toppmøter i Øst og Vest

Kong vinter daler i år ned i Oslo den 10. november. Isteden for tykke regndråper som plasker på frontruten, slipper himmelen ned mer og mer slaps og snø i løpet av ettermiddagen. Den nordlige hemisfæren går definitivt inn i den kalde årstiden. Jeg lengter etter sommeren.

Samme dag  kan NATO-sjef Jens Stoltenberg mimre om tøværet etter den (forrige) kalde krigen sammen med forsvarsministrene som møttes i Brussel. Etter Berlinmurens fall sendte NATO hjem mesteparten av personellet og la ned mange kommandosentre. Nå maner Stoltenberg til mer penger til forsvaret hos NATO-land. Han vil også under toppmøtet 10.11.2017 sikre militær hjelp fra USA ved å opprette et kommandosenter som skal sørge for fri passasje over Atlanterhavet.

For egen sikkerhet trenger Europa assistanse fra USA. Norge visste det allerede i slutten av 1940. Før dette hadde Norge holdt seg nøytralt og håpet at Tyskland ville la Norge være i fred. Men tyskernes invasjon gjorde at kong Haakon ble båtflyktning i juni 1940.

At Norges sikkerhet var avhengig av mektigere nasjoner over Atlanterhavet, ble konstatert i talen utenriksminister Trygve Lie holdt den 15. desember 1940 i London. Han understreket viktigheten av samarbeidet med Storbritannia og USA for å hindre «angrep fra tyranniske aggressorer». Han kastet dermed nøytralitetspolitikken på båt, til tross for protesten fra statsminister Nygaardsvold. Trygve Lie ble etter krigen den første FN-generalsekretæren.

Hans tale fra 1940 markerte starten på den norske atlanterhavspolitikken. Mens Norge ba, nølte USA. Først et år senere ble USA dratt inn i verdenskrigen fordi japanerne desember 1941 angrep Pearl Harbor på Stillehavet. Siden har USA måttet forholde seg til både Øst og Vest, både Atlanterhavet og Stillehavet.

Samme dag som NATO har sitt toppmøte i Brussel, deltar lederne fra landene rundt Stillehavet i det årlige toppmøtet i APEC (Asia-Pacific Economic Cooperation). Organisasjonens formål er fri handel over Stillehavet. Men USAs president Donald Trump slår fast sin «Amerika først»-linje i toppmøtet i Da Nang, Vietnam. For øvrig ser vi ingen ny substans eller strategi i hans tale.

Ved siden av fri handel er Øst-Asias sikkerhet noe som opptar lederne. Regionen har mange pågående konflikter. Trusselen fra Nord-Korea er alvorlig nok. Men kinesernes annektering av øyene øst for Vietnam forstyrrer også freden i regionen. Det er ikke vanskelig for Trump å skjelle ut Nord-Korea, men han må trå forsiktig overfor mektige Kina. Det er ingen lett oppgave for Vietnam heller. I forhold til en aggressiv Kina er Vietnam som gresshoppen som prøver å velte vognen. Historiebøkene forteller oss at gresshoppen har klart å velte den kinesiske vognen før. Kommunistene i Hanoi som annekterte Sør-Vietnam i 1975, følger nå sørvietnamesernes tidligere strategi ved å invitere USA inn som noen som kan hindre aggresjonen fra naboen.

Nguyễn văn Thiệu Der Spiegel 1979 TTT_spiegel1-900x682

Sør-Vietnam hadde sine dilemmaer den gangen. Ikke bare i krigen mot den tyranniske aggressoren fra Nord. Faktisk hadde Sør-Vietnam i 1972 lyktes med å slå tilbake den største invasjonen fra Nord hittil. Påskeoffensiven kostet kommunistene dyrt – kanskje 80.000 til 100.000 falne og sårede. Sør-Vietnam vant, men betalte også med titusener soldater.

Men et stort dilemma for Sør-Vietnam var i forholdet til sin største allierte – USA. Den 10. november for 45 år siden troppet den amerikanske generalen Alexander Haig opp hos Sør-Vietnams president Nguyen Van Thieu. Haig var en ideell budbringer, ikke bare fordi han og Thieu begge hadde vært generaler som nå var i sivil tjeneste. Haig hadde også kjennskap til Sør-Vietnam da han i mars 1967 hadde ledet en bataljon som slo tilbake kommunistene i et slag i Sør-Vietnam. Fem år senere var han assistent til den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Henry Kissinger.

Haig kom til Saigon den 10. november 1972 for å overrekke Nixons brev til Thieu. Nixon hadde flere seire bak seg i 1972. Den diplomatiske seieren kom etter besøkene i Beijing og Moskva. På hjemmebanen ble han nettopp gjenvalgt som president. I flere uker hadde Nixon presset Thieu til å skrive under «fredsavtalen» som Kissinger hadde forhandlet fram med Nord-Vietnam. Kanskje skjønte nordvietnameseren Le Duc Tho og amerikaneren Kissinger allerede den gangen at «fredsavtalen» var en bløff. I ettertid er det ikke vanskelig å se slik. «Fredsavtalen» lovet ikke bare fred, men også at sørvietnameserne selv skulle bestemme over sin egen fremtid. Men Thieu gjennomskuet det den gangen og nektet å skrive under avtalen som betød tap av Sør-Vietnam.

Nixons brev til Thieu, datert den 8. november 1972, inneholdt bl.a. Nixons frustrasjoner over situasjonen. Hvis Thieu ikke gjorde som Nixon sa, ville det bli en «katastrofe» for det sørvietnamesiske folket, truet Nixon. Men hvis Thieu var medgjørlig, lokket Nixon med fagre løfter (1). Nok en gang hadde Nixon lovet velgerne at han skulle fikse fred i Vietnam. Vi vet ikke om han og Kissinger lå våken om natten og vred seg. Men de virket desperate. I et senere brev til Thieu, datert 14. november 1972, kom Nixon med mer konkrete løfter samtidig som han bagatelliserte avtaleteksten:

But far more important than what we say in the agreement on this issue is what we do in the event the enemy renews its aggression. You have my absolute assurance that if Hanoi fails to abide by the terms of this agreement it is my intention to take swift and severe retaliatory action.

Henry Kissinger and Nguyen Van Thieu

Gjennomskuet president Nguyễn Văn Thiệu rådgiveren Henry Kissinger da de snakket sammen på Uavhengighetspalasset (Dinh Độc Lập) i Saigon august 1972? Foto: Corbis

Thieu trodde kanskje på Nixons tomme garantier. Om Thieu hadde gjennomskuet Kissingers og Le Duc Thos «fredsavtale»-bløff, måtte han likevel velge mellom Nixons trussel om øyeblikkelig stans av USAs hjelp til Sør-Vietnam eller utsettelse av tilbaketrekningen for å kjøpe tid. Thieu hadde ikke færre soldater med stridserfaring enn NATO, men var minst like avhengig av USAs våpenhjelp som NATO-landene er. Thieu måtte til slutt skrive under avtalen som viser seg å være som han trodde, en dødsdom over Sør-Vietnam. Men Norge æret Tho og Kissinger med fredsprisen, og Nobelkomiteens leder Aase Wind Lionæs prøvde å berge avtalen i sin tale:

Avtaler om våpenhvile mellom stater må ikke betviles, må ikke oppfattes bare som papirbestemmelser – men som en moralsk og ufravikelig forpliktelse mellom de stater som har undertegnet dem. (Den möysommelige vei til full fred, Tildeling av Nobels fredspris til Henry Kissinger og Le Duc Tho Oslo, 10. desember 1973)

Om Nixon fortsatt ville engasjere seg i verden, insisterte flere og flere amerikanere den gangen på at USA skulle abdisere fra rollen som verdenspoliti. Og den amerikanske kongressens resolusjon om krigsmakter (War Powers Resolution) fra 1973 satte en effektiv hindring for amerikanske presidenter som ønsket å føre krig uten grønt lys fra kongressen. Amerikanernes lyst til å trekke seg fra verdenen, ser vi nå hos Trump og hans velgere.

Om USA ikke er nølende nå, virker Trump mindre lovende enn sine forgjengere. Jeg ønsker likevel USA lykke til med havområdet østenfor Vietnam, for rettferdighetens skyld. Jeg ønsker NATO lykke til, for vår egen sikkerhet. Og jeg ser frem til sommeren.

(1) Original tekst i Nixons brev til Thieu: «I must first of all express my deep disappointment over what I consider to be a dangerous drift in the relationship between our two countries», og «I would like to work with you and your government in my second term to defend freedom in South Vietnam in peacetime as we have worked during my first term to defend it in conflict.»

Se også andre innlegg: 27. januar: Paris-avtalen 1973 og Kissinger om Paris-avtalen

Kilder:

  • The Palace File by Nguyen Tien Hung and‎ Jerrold L. Schecter
  • Alexander Haig
  • Defence Ministers agree to upgrade NATO Command Structure – NATO
  • Trump delivers ‘America first’ speech at Asia-Pacific economic summit (CNN)

2 kommentarer

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam, USAs engasjement

7. november: USAs nasjonaldag for kommunismens ofre

I anledning 100 år siden bolsjevikrevolusjonen fant sted i Russland annonserte Det hvite hus 7. november 2017 nasjonaldagen for kommunismens ofre. Følgende utdrag av deres pressemelding 07.11.2017 inneholder store ord, men konstaterer helt riktig kommunismens brutalitet:

Bolsjevikrevolusjonen ga opphav til Sovjetunionen og dens mørke tiår med undertrykkende kommunisme, en politisk filosofi som er uforenlig med frihet, velstand og verdighet i menneskelivet.

I løpet av det siste århundre har kommunistiske totalitære regimer rundt om i verden drept mer enn 100 millioner mennesker og utsatt enda flere utallige for utnytting, vold og utrolige ødeleggelser. Disse bevegelsene, under skalkeskjul av frigjøring, røvet systematisk uskyldige mennesker av deres gudgitte rettigheter til religions- og organisasjonsfrihet samt utallige andre rettigheter vi anser som hellige. Borgere som lengtet etter frihet, ble underlagt staten ved bruk av tvang, vold og frykt.

I dag husker vi de som har dødd og alle som fortsetter å lide under kommunismen. I deres minne og til ære for den ukuelige ånden til dem som har kjempet for å spre frihet og mulighet rundt om i verden …

https://www.whitehouse.gov/the-press-office/2017/11/07/national-day-victims-communism

 

Legg igjen en kommentar

Filed under USAs engasjement

Ukritisk vurdering av Ken Burns’ USA-sentriske dokumentar

I forrige innlegg Kritikk mot USA-sentrisk dokumentar skrev jeg om en båtflyktning og sørvietnamesiske veteran som ikke var enig i Dagsavisens redaktør West Johnsens applaus til Ken Burns’ dokumentar om Vietnamkrigen. West Johnsen mener at dokumentaren er «den store, utfyllende historien».

Lars West Johnsen er ikke alene om å gi TV-serien en udelt positiv vurdering. Andre norske anmeldere glir i samme spor.

Dagbladets En dokumentarisk bragd av Christopher Pahle. Han hevder at «Dette er historieundervisning på sitt mest medrivende, opprivende og akutt relevante. Må sees. » Videre mener han at «I likhet med idioter, har historien en tendens til å gjenta seg selv.» Jeg vet ikke om han antyder at de som ikke er enig i Ken Burns’ «historieundervisning», er idioter.

Klassekampens Storserien om Vietnamkrigen av Guri Kulås. Hun synes serien er pedagogisk uten å bli kjedelig eller reduksjonistisk. Hun anbefaler spesielt serien til ungdommer. Hun hevder videre at serien er «eit kjærkomme, detaljert og breittfemnande bidrag til den populære historieskrivinga om krigen.»

Vårt Lands I krig tier loven av Olav Rune Ekeland Bastrup. Han mener at serien faktisk beskriver det som skjedde – «Den forteller ikke historien som fjern realitet, men forbinder det som skjedde i Vietnam med parallelle hendelser i USA og Europa, og fører linjene derfra og frem til i dag.» Om Sør-Vietnam har Bastrup lært kun én ting – «hvor korrupt og gjennområtnet regimet i sør faktisk var.»

KenBurns-anmeldelser

Når de norske anmelderne er så skråsikre om en konflikt som er så fjern fra Norge, kan det tolkes som noe annet også. Det kan vitne om deres manglende kunnskap om temaet de skriver om.

Hva slags konklusjon kan jeg trekke av de fire anmeldelsene hittil? Først og fremst vitner det om at Ken Burns og Lynn Novick er dyktige som filmskapere. De får den våkne, velutdannede kultureliten i Norge til å oppfatte TV-serien som et nøytralt, utfyllende, pedagogisk, «kjærkomme, detaljert og breittfemnande» bidrag til historieundervisningen. De overser hvordan historiefortellernes fordommer kan ha påvirket den fortalte historien.

Men når de norske anmelderne er så skråsikre om en konflikt som er så fjern fra Norge, kan det tolkes som noe annet også. Det kan avsløre deres manglende kunnskap om temaet de skriver om.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen, Norsk holdning til Vietnamkrigen

Kritikk mot USA-sentrisk dokumentar

En båtflyktning og sørvietnamesiske veteran er ikke enig i Dagsavisens redaktør West Johnsens applaus til Ken Burns’ dokumentar om Vietnamkrigen. Veteranen tjenestegjorde i en stridsenhet i 10 år.

Fra Dagsavisen 1. november 2017:

Ikke en ABC for Vietnam, men en USA for dummies
I sin anmeldelse av Ken Burns’ TV-serie om Vietnamkrigen på NRK hevder Dagsavisens redaktør Lars West Johnsen at dokumentaren er «den store, utfyllende historien». Det er jeg helt uenig i.

Les resten av debattinnlegget:

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/ikke-en-abc-for-vietnam-men-en-usa-for-dummies-1.1048285

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen, Militærhistorie

Ken Burns’ helvete på jord

Tirsdag 31. oktober viser NRK 3. episode av Ken Burns’ TV-serie om Vietnamkrigen. De som har lest om Vietnamkrigen eller sett amerikanske filmer om emnet, kjenner igjen mange detaljer. Noen synes til og med at filmen ikke har noe nytt å vise. Det kan de ha rett i. Her er noen eksempler på slitte temaer fra Vietnamkrigen i amerikanske filmer.

Det første temaet gjelder nærportretter av amerikanske Vietnam-soldater. I TV-serien blir vi fortalt at de var helt vanlige gutter, med foreldre, søsken, hobby og skolegang. Mogie Crocker, født i 1947, var en av dem. Han meldte seg frivillig til tjenesten i Vietnam slik de fleste av amerikanske Vietnam-soldater gjorde. Vi blir godt kjent med ham, forstår ham mer som individ og har medfølelse for hans familie.

Det andre temaet handler om hendelsen ved Tonkinbukta utenfor Nord-Vietnam i august 1964. Nordvietnamesiske torpedobåter og amerikansk krigsskip Maddox skjøt mot hverandre. Ken Burns’ TV-serie gir oss et innblikk i omstendighetene. Hendelsen var bakgrunnen for at president Johnson ba om og fikk godkjenning fra kongressen for å trappe opp militære styrker til Sør-Vietnam – den såkalte Tonkin-resolusjonen. Det er ikke uvanlig at noen misforstår at dette var opptakten til Vietnamkrigen. Det skapes av og til en forestilling om at Vietnam var et fredelig land før amerikanerne sendte sine soldater dit i 1965. Ken Burns gjentar en vanlig påstand om at «Le Duan og hans kamerater i Hanoi svarte med å øke krigsinnsatsen.» Men faktisk hadde krigen herjet Vietnam lenge før Tonkin-resolusjonen.

BietDongQuan-03Det tredje temaet er amerikanernes fremstilling av sørvietnamesiske soldater som katastrofalt dårlige som kjempet mot dyktige kommunister. Burns hevder at «i mai [1965] nedkjempet Vietcong, støttet av 5000 nordvietnamesiske soldater, én sørvietnamesisk bataljon i uken.» Jeg finner ikke belegg for påstanden. Men Ken Burns befester den feilaktige persepsjonen. Denne illustrerte han ved å vise til slaget ved Binh Gia der fortellerstemmen oppgir at «32 Vietcong-soldater lå igjen på slagmarken, 200 sørvietnamesiske soldater ble drept, og 200 var skadet.» Historikeren Mark Moyar mener at kommunistenes tap må ha vært ganske stort selv om de ikke oppga tallet (Triumph forsaken, Cambridge 2006, side 339). Jeg kommer tilbake til dette slaget.

TV-serien tar samtidig med andre hendelser som er lite omtalt i amerikanske filmer og lærebøker, selv om de lenge har vært kjent blant forskere om Vietnamkrigen. Den niende partikongressen i Nord-Vietnams hovedstad Hanoi i november 1963 er et eksempel. På denne kongressen bestemte kommunistene at de skulle trappe opp krigen og angripe Sør-Vietnam. Hvorfor akkurat i november 1963? Fordi de ville utnytte kaoset i Sør etter kuppet mot president Diem. Nordvietnameserne trappet dermed opp krigen allerede fra slutten av 1963, og ikke som følge av Tonkin-resolusjonen som Ken Burns hevder i serien.

TV-serien stikker hull på to seiglivede myter fra Vietnamkrigen: at hele «folket» sto bak kommunistpartiets beslutning om å invadere Sør-Vietnam, og at Ho Chi Minh hadde en suverene posisjon i Nord-Vietnam. Faktisk var det krigsmotstand blant kommunistene i Nord også, men disse ble effektivt satt ut av spill av Le Duan. Og Ho Chi Minhs posisjon ble svekket etter at han ikke klarte å hindre de krigerske kameratene fra å kjøre sitt eget løp i partiet.

Mot normalt viser den amerikanske TV-serien den sørvietnamesiske soldaten Tran Ngoc Toan som deltok i slaget ved Binh Gia. Som nevnt trappet Nord-Vietnam opp infiltrasjonen med titusener av soldater sørover i 1964. De begynte med mange små slag. På tampen av 1964 var deres styrker store nok til å engasjere på regimentnivået, dvs. flere tusen soldater. I desember 1964 valgte kommunistene å slå til og okkupere en liten landsby ved navn Bình Gia øst for Saigon.

nd-va-dan

Binh Gia-innbyggerne var pålitelige informanter for Sør-Vietnam (illustrasjon, bildet ble ikke tatt på Binh Gia)

I dokumentarens tidligere episode gir Ken Burns strykkarakter til strategiske landsbyer som president Diem opprettet. Regissøren hevder at «det viste seg at Vietcong rekrutterte folk rett fra de strategiske landsbyene. Hele prosjektet raknet.» Men Bunrs fortalte ikke at den strategiske landsbyen Binh Gia var en suksess, ikke en fiasko. Her bodde flere tusen flyktninger fra Nord-Vietnam. De visste om kommunistenes brutalitet og bygget derfor forsvarsgjerdet mot dem. Binh Gia-innbyggerne var pålitelige informanter for Sør-Vietnam. De organiserte selv et kompani med væpnede ungdommer. Selv om de hadde flyktet fra kommunistene i Nord, kom disse etter dem i Sør. I desember 1964 oversvømmet flere tusen velutstyrte kommunistsoldater landsbyen. Derfra ventet kommunistene på sørvietnamesiske soldater som kom landsbyen til unnsetning for å påføre dem store tap.

I TV-serien virket den sørvietnamesiske veteranen Tran Ngoc Toans bakgrunn ikke så interessant for filmregissøren. Fra kilder utenfor filmen vet vi at han ble født og vokste opp i opplandet Da-Lat. Etter fullført gymnas søkte han om plass og fikk komme inn på krigsakademiet i Da-Lat. Der gjennomgikk kadettene flere års utdanning for å bli profesjonelle offiserer. Toan ble ferdig i slutten av 1962 og fikk ytterligere utdanning i marinen før han ble troppssjef i marinens 4. bataljon. Han avanserte til kompanisjef da hans kompani ble sendt til Binh Gia, angivelig som «forsterkninger» ifølge fortellerstemmen i NRK.

Her oppdaget jeg en forskjell mellom den forkortede versjon som NRK sender, versus den lengre versjonen som vises i USA. I den amerikanske versjonen fortelles det om at et helikopter med fire amerikanere ble skutt ned ved Binh Gia. Tran Ngoc Toans kompani på 100 menn ble sendt inn – ikke som «forsterkninger» som i NRKs versjon – men for å spore opp vraket. De møtte kraftig ild fra fienden og mistet ytterligere tolv soldater mens de kjempet hele veien til vraket. Toans soldater la de tolv sørvietnamesiske likene sammen med de fire amerikanske. Et amerikansk helikopter fløy inn, plukket opp de fire amerikanske likene, dro sin vei. Toan protesterte, men amerikanerne ga blaffen og lot de vietnamesiske likene bli igjen. Den amerikanske «body count» var tydeligvis ikke helt fargeblind. NRK viser ikke dette. NRK viser ikke det Toan sa til sin amerikanske «rådgiveren»: du er ikke min rådgiver, du er min støttespiller. Toan hadde mye mer stridserfaring enn sin «rådgiver».

Tilbake til Toan. Han fikk mangfoldige skudd på seg, og krabbet flere døgn tilbake til sørvietnamesisk side. Ble han krigsinvalid? Nei, han fikk medisinsk behandling, kom tilbake til marinen og kjempet i ytterligere 10 år helt inntil Sør-Vietnam tapte i 1975. Da han var bataljonssjef. Han tilbrakte ni år i kommunistenes fangenskap før han ble løslatt og flyktet fra Vietnam.

Det er fint at regissøren Ken Burns ga Toan anledning til å fortelle om sin kamp for overlevelse på Binh Gia. Men det er synd at Burns lot kommunistlederen Tong, og ikke noen fra Sør-Vietnams side, kommentere slagets betydning.

I episode 2 forteller Ken Burns om slaget ved Ap Bac, og i episode 3 ved Binh Gia. I begge slagene led sørvietnameserne store tap. I begge slag deltok amerikanske rådgivere. Etter tap skyldte disse på sørvietnameserne, men etter seire la de vekt på amerikansk ildkraft. Her kan våkne TV-tittere oppdage et mønster i Burns’ fortelling – å velge slagene som sørvietnameserne gjennomførte mindre bra, og la være å nevne deres seire.

Det er regissørens privilegier, og det er opp til oss publikummere å vurdere filmens verdi som en pålitelig informasjonskilde.

Her kan du se intervjuet med Tran Ngoc Toan etter at TV-serien ble vist i USA. Han er antakelig ikke klar over at NRK-versjonen kuttet ut mye av hans fortelling som er vist i USA.

Tran Ngoc Toan Interview

TranNgocToan-YouTube

2 kommentarer

Filed under Media og Vietnamkrigen, Militærhistorie, Sør-Vietnam

Kalte deltagerne i debatten for fascister

Tidens gang VG 2017 1967 fascisterPå denne dag: I dagens VG står det en liten notis i spalten «Tidens gang i Verdens Gang». Følgende ble rapportert i VG for 50 år siden:

Fredag 27. oktober 1967. Fascist-injurien
Forfatteren Sigbjørn Hølmebakk var den som kalte deltagerne [i] Vietnam-debatten i fjernsynet i går for fascister. Redaktør Terje Baalsrud ville ikke ha en slik betegnelse på seg. – Jeg beklager, fremfører min unnskyldning og innrømmer at jeg begikk en kjempetabbe, sier Per Øivind Heradstveit til VG. – Jeg har knapt sovet i hele natt.

I våre dager ville noen kalt en slik politisk ytring som hatretorikk. Jeg vet ikke hva den ble kalt den gangen.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Media og Vietnamkrigen, Norsk holdning til Vietnamkrigen

Sørvietnameserne fraværende i dokumentaren om Vietnam

Den amerikanske historikeren drøfter her fraværet av vietnameserne i dokumentaren «Vietnam» av Ken Burns, som NRK viser i oktober-november 2017. Filmen handler egentlig om USA, ikke om Vietnam.

The Absence of South Vietnam in “The Vietnam War” and in the American Consciousness

Han skriver videre:

ND024_ThienThanMuDoDapXuongDatUltimately, this is a movie about “America” rather than “Vietnam.” What Burns and Novick try to demonstrate is that the deep divides in American society today can be traced back to the time of the Vietnam War.

In exploring how America became divided at that time, Burns and Novick try not to privilege any single person or group in/from America by showing the complexity of each person or group, and by doing so they change how these years are often presented. For instance, almost every time that Burns and Novick discuss a famous event in the history of the anti-war movement, they follow that by noting that polls at that time showed that Americans favored the actions of the police/the establishment rather than the anti-war protestors.

og

However, in their effort to look at the complexity of the diverse views of Americans, there is one topic that is conspicuously absent – South Vietnam and the South Vietnamese. In this 18-hour long documentary, the Americans who are interviewed, and the narrator, say almost nothing about South Vietnam and the South Vietnamese.

The Absence of South Vietnam in “The Vietnam War” and in the American Consciousness

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Media og Vietnamkrigen, Sør-Vietnam