19. oktober 1968: Tilstandsrapporten og flyet fra Saigon

På denne dag: Hvordan så den sørvietnamesiske hovedstaden ut i dag for 50 år siden? Den 19. oktober 1968 ble en gruppe barnehjemsbarn satt på et fly i Tan Son Nhut lufthavn og sendt til Norge, ifølge en reportasje på Dagsrevyen tidligere denne uken. Samme dag sendte USAs ambassadør Bunker sitt ukentlige telegram til president Johnson der vi kan lese om tilstanden i landet.

Vi er i 1968, året med den såkalte Tet-offensiven. Tet er vietnamesisk nyttår. Vietnameserne feirer Tet som om det var julaften og 17. mai samtidig. Men nyttårsfeiringen i 1968 var ikke som andre nyttårsfeiringer. Det ble et overraskende angrep fra kommunistene som rammet den sivile befolkningen i de fleste provinshovedsteder i Sør-Vietnam.

«Tet-offensiven» var en kritisk hendelse for sørvietnameserne i min generasjon og selvsagt for dem som er eldre enn meg. Sørvietnameserne kaller ikke hendelsen som «Tet-offensiven», men kun med datoen «Tet Mau Than». På samme måte som når man kaller merkedagene 9. april, 11. september og 22. juli.

Det første angrepet kom i slutten av januar 1968, like overraskende som både 9. april, 11. september og 22. juli samtidig. Kommunistenes offensiv tok mange liv i Sør-Vietnam. I Vesten sier mange at Tet-offensiven snudde opinionen og at stadig flere i Vesten fikk sympati for Nord-Vietnam. I Sør-Vietnam skjedde det motsatte. Angrepet mobiliserte den sørvietnamesiske befolkningen. Byfolk fikk se kommunistenes brutalitet. Som kjent ble kommunistene under Nord-Vietnams ledelse slått ned i løpet av noen uker.

Men kommunistene ga seg ikke. De samlet styrkene og prøvde seg igjen i mai-juni, og igjen i august-september. Hver gang ble de ytterligere svekket. De trakk seg endelig tilbake til sine baser i Kambodsja og Laos.

Hue-massakre1

Levninger etter Hue-massakren begått av Hanois styrker under «Tet-offensiven» i 1968.

I telegrammet USAs ambassadør Bunker sendte til president Johnson i dag for 50 år siden, fortalte Bunker at Sør-Vietnam på mange måter hadde kommet seg, både politisk og militært. Politisk var det et år siden Thieu ble valgt som president i et valg som etter min mening var det hittil mest demokratiske valget i Vietnams historie. Det var bemerkelsesverdig at den tidligere generalen Thieu nå lærte å følge de konstitusjonelle spillereglene.

En av Thieus støttespillere var den populære statsministeren Tran Van Huong. Huong hadde bakgrunn som lærer. Som statsminister satte han bl.a. i gang en effektiv anti-korrupsjonskampanje. Ifølge Bunker fjernet Thieu både korrupte ledere og militære ledere, som f.eks. general Le Nguyen Khang, som ikke støttet konstitusjonelt demokrati. Sør-Vietnam tok små skritt til demokratiet.

Militært var sørvietnameserne på offensiven. Kommunistene ble svekket med tap av mange liv. Mange av de gjenlevende som hadde vært hemmelige agenter (nam vung) ble avslørt. Statsminister Huong lyktes også med å mobilisere ungdommer til å slutte seg til de sørvietnamesiske selvforsvarsstyrkene (Nhan dan tu ve).

Den humanitære siden fikk lite oppmerksomhet hos vestlige journalister. Gitt den kritiske situasjonen er jeg imponert over hvor raskt sørvietnameserne hjalp krigsofrene til å komme tilbake til det normale livet så raskt.

I en slik situasjon prøvde Sør-Vietnams venn og leder i Komiteen for Sydøst-Asia,  Torbjørn Jelstad, sammen med sine medarbeidere Per Flatabø og Eva Gundersen, å redde noen få av Saigons foreldreløse barn. Da nordmennene kom til Saigon i oktober 1968, lot de seg kanskje lite imponerte over hva Saigon-befolkningen hadde klart å komme seg gjennom etter kommunistenes gjentatte angrep. Nordmennene så kontrasten til fredelige Norge. Men hva annet kunne man forvente seg å se i Saigon oktober 1968, eller Ground Zero i New York noen måneder etter 11. september. Uansett rakk nordmennene å plukke ut de heldige barna og sette dem på flyet som forlot Saigon den 19. oktober 1968. Barna fikk et nytt liv i Norge. Ifølge NRK klarte mange seg bra her i landet. Jeg er glad på deres vegne.

Kilder:

2 kommentarer

Filed under I dag i historien

15. oktober 1968: Når skolesystemet vil indoktrinere barn og unge

«Ekstreme ideologier vil alltid forsøke å få innpass i skolesystemet for å kunne indoktrinere barn og unge,» advarte den kloke Aftenposten-spaltisten Andreas C. Halse tidligere denne uken. «De lærer folk å hate,» skrev Halse som også er leder i Svenssonsstiftelsen. Han viser til det som skjer i vårt naboland Sverige.

Men indoktrinering av barn har en lengre historie i verden. Et eksempel på det finner vi i brevet som Nord-Vietnams president Ho Chi Minh sendte til landets lærere denne uken for 50 år siden. I brevet datert 15. oktober 1968 krevde han at de nordvietnamesiske lærerne og elevene i skolen skulle ha «absolutt lojalitet til revolusjonen, uinnskrenket tro på [kommunist]partiets ledelse, vilje til å påta seg enhver oppgave tildelt av partiet og folket».

Ho Chi Minh var populær blant radikaliserte ungdommer i Vesten den gangen. Men sett utenfra var Hos brev et godt eksempel på hjernevasking. Det nordvietnamesiske regimet skapte myten om at Ho Chi Minh, kommunistpartiet og folket var ett. Ikke helt ulikt propagandaen under Hitlers regime: «ein Volk, ein Reich, ein Führer«. Hitler krevde absolutt lojalitet hos sine undersåtter.

I motsetning til Nord-Vietnams indoktrineringssystem, valgte den sørvietnamesiske skolen å utdanne elever til å tro på frihet og demokrati og til å avvise at mennesker er midler for noen ideologi. Det kan man lese i en nylig publisert artikkel av Olga Dror om utdanningsinstitusjonene i Vietnam under krigen.

«Vi har ikke råd til naivitet i møte med ekstremisme,» konstaterte Andreas C. Halse. Jeg er enig med ham.

Kilder:

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

Sør-Vietnam i glemselens og erindringens politikk

Når historien om Vietnamkrigen skal fortelles, hvem skal erindres, hvem skal nevnes og hvem skal glemmes?

Dagens pensumbøker på skolen viser en klar trend. Selv uten hjelp fra Donald Trump har vestlige historikere satt Amerika først i fortellingen om Vietnamkrigen. De følger amerikanernes blikk og gjenforteller deres versjon. Amerika som årsaken til krigen, og som skaperen av freden. Vietnamesernes rolle er nedtonet. Sør-Vietnams tøffe kamp for demokrati er altfor ofte glemt. Glemselens politikk gjelder ikke bare i norske lærebøker, men også i noen amerikanske lærebøker som jeg har kikket på.

Et lite håp ble nettopp tent i det solfylte California. Der godkjente delstatens guvernør Brown i helgen lovforslaget Senate Bill 895 (SB 895) som handler om pensumet i grunnskolen og videregående skole. Loven krever at delstaten skal inkludere vietnamesiske båtflyktningers perspektiver i skolepensumet.

Senator Nguyen

Californias senator Janet Nguyen sto bak lovforslaget om å inkludere sørvietnameseres perspektiver i pensumet i Californias skoler. Bildet fra http://www.janet2018.com

Senatet i California anerkjenner viktigheten av historien og erfaringen av mer enn 250.000 medlemmer av de sørvietnamesiske styrkene som ble sendt til «omskoleringsleirer» der over 20.000 mistet livet.

Opphavet til SB 895 hører til senator Janet Nguyen fra Garden Grove, en by i Orange County sør for Los Angeles. Lovforslaget ble introdusert i januar 2018 og endelig vedtatt den 22. september 2018. Loven gjelder ikke bare vietnamesere, men også kambodsjaneres folkemordshistorie og  historien til Hmong-folket.

Kan Norge følge etter?

Referanser:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam

Vietnams president er død

NTB og Aftenposten meldte i går at Vietnams president Tran Dai Quang er død. Han ble 61 år gammel. Tidligere sikkerhetsminister Quang ble valgt som Vietnams president i 2016. Han var en av landets tre mektigste ledere, sammen med kommunistpartileder Nguyen Phu Trong og statsminister Nguyen Xuan Phuc.

Sverige Radio tok opp president Quangs arbeid mot menneskerettigheter:

President Quang var en hårdför man. Arvet efter President Quang är en flerårig nedmontering av de mänskliga rättigheterna i Vietnam. Under hans tid som president sedan 2016 har fler politiska fångar fängslats än någonsin under fredstid i landet.

I enpartistaten Vietnam har Quang länge funnits i den absoluta toppen. Som tidigare polisgeneral har han under sin tid i maktens korridorer sett till att ministeriet för Internsäkerhet har växt till ett av landets största och kraftfullaste. Något som på många sätt har påverkat det vietnamesiska folkets vardagsliv. Det genom ett ökat antal polisövergrepp mot befolkningen, ökad korruption och hårdare lagar om offentliga möten och yttrandefrihet på sociala medier.

Kilde: https://sverigesradio.se/sida/artikel.aspx?programid=83&artikel=7048374

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet

FN søkte fakta om Sør-Vietnam i 1963

I 1963 gikk det rykter om manglende respekt for menneskerettigheter i Sør-Vietnam. FN sendte i oktober 1963 en delegasjon til Sør-Vietnam for å undersøke situasjonen. Gjestene ankom Saigon en uke før kuppet som veltet Ngo Dinh Diems regime. Men FN-delegasjonen fikk snakke med Diem og Nhu før brødrene ble drept i kuppet.

Her kan man lese rapporten Report of the United Nations Fact-Finding Mission to South Viet-Nam. Den er også oversatt til vietnamesisk og kan finnes på nettet: Bản Tường Trình (BTT) của Phái Bộ LHQ Đi Tìm Sự Thật tại Nam Việt Nam – 1963 (Toàn Văn) Nguyễn Văn Thực dịch. Jeg vet ikke om FN var like ivrig på å undersøke situasjonen for menneskerettigheter i Nord-Vietnam på samme måte.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam

Mediekritikk: Upresist om båtflyktninger

Bølgen av personer som krysset Middelhavet for å nå Europa, minnes om flyktningene som flyktet fra Vietnam fra 1975 til 1990-tallet. Men den store avstanden på tidslinjen kan av og til forklare at norske journalister skriver upresist om vietnamesiske båtflyktninger. Her kommer et par eksempler.

I august 2018 besøkte Kronprins Haakon og Kronprinsesse Mette-Marit buddhisttempelet i Jessheim. Fylkesmann Valgerd Svarstad Haugland, Ullensaker-ordfører Tom Staahle og visepolitimester Arne Jørgen Olafsen var også tilstede. I en nøktern reportasje skrev Kongehuset om at åndelig leder Thích Trí Minh takket Norge for å ha tatt imot båtflyktningene. Men hvorfor flyktet vietnameserne?

Journalisten Bjørn Inge Rødfoss fra den lokale avisen Eidsvoll Ullensaker Blad (EUB) ga et feil svar. «De rømte av frykt for sitt eget liv under Vietnamkrigen», skrev han den 22. august 2018 i reportasjen om kronprinsparets besøk. Det er noe feil med kronologien her. Vietnamkrigen tok slutt i 1975. Selv om de første vietnamesiske flyktningene kom til Norge rett etter krigen, havnet de aller fleste i Norge fra 1978 og ut 1980-tallet, dvs. lenge etter Vietnamkrigens slutt. I virkeligheten flyktet vietnameserne fra krigens seierherre, dvs. kommunistene fra Nord-Vietnam.

Man kan forklare feilen i EUB ved at journalisten glemte å sjekke fakta. Det er menneskelig. Det skjer hele tiden, uansett om man er journalist eller ei. Men jeg tror at feilen også skyldes at mediene i flere tiår har fokusert på krigens ofre og oversett undertrykkelsen etter krigens slutt. Det kan føre til kortslutninger.

Medienes makt til å omskrive virkeligheten er skremmende stor. Det er ikke så rart at journalister går i fella. Det gjør selv barn av båtflyktningene også. I et innlegg i Hamar Arbeiderblad skrev Milan Nguyen  fra Brumunddal at hennes foreldre er fra Vietnam og at de «måtte flykte på grunn av bomberegn» og «måtte flykte fra alt i en ung alder på grunn av krig.» Det er mulig at jeg tar feil. Jeg vet ikke hvorfor hennes foreldre flyktet fra Vietnam. Men jeg kjenner ikke til at noen vietnamesisk båtflyktning i Norge flyktet fra Vietnamkrigen.

Hvor lett var det å flykte fra Vietnam med båt den gangen? Her fikk Dagbladets lesere et upresist svar fra journalist Fredrik Wandrup i sommer. Han gjorde det i anmeldelsen av den utmerkede boken Flyktningene av Pulitzerpris-vinneren Viet Thanh Nguyen. I motsetning til Rødfoss, som antakelig ikke vil slå seg på brystet som en Vietnam-spesialist, hevder Wandrup at han var «en av de ytterst få journalister i Vietnam i 1979».

Ifølge Wandrup gjorde de nye makthavende «minimalt» for å hindre båtfluktene. I tillegg dekker Fredrik Wandrup over kommunistenes brutale behandling av sin egen befolkning med neste utsagn: «Til enkeltes store overraskelse utviklet ikke de nye makthaverne noe redselsregime i likhet med det som oppsto i nabolandet Kambodsja.» Siden det ikke var Kambodsja, var det ingen grunn til å flykte? Vietnam under kommunistene har i flere tiår vært blant de verste diktaturene i verden. Leserne kan sjekke det i Freedom Houses nettside.

Wandrups påstander virker helt absurde. På 70- og 80-tallet var vietnamesiske fengsler stappfulle med fanger som ble tatt i forsøk på å flykte fra landet. Å planlegge en flukt kunne ta måneder eller år. Begikk man en minste feil, kan konsekvensen være fatal for seg selv og andre. Det å flykte fra kommunist-Vietnam var etter min mening minst like krevende som det å flykte fra nazi-Norge under andre verdenskrig. Muligens kunne makthavende gjort enda mer, akkurat som tyskerne kunne gjort enda mer for å hindre flyktningene fra å komme seg unna forfølgelsene. Men det er absurd.

De upresise påstandene om årsaken til flukten fra Vietnam henger tett sammen med forsvaret av kommunistregimet i Vietnam. Det er krevende å løse floken. Men det går forhåpentligvis an. Vi trenger kritikk av våre medier også.

Kilder:

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen, Norsk holdning til Vietnamkrigen

WEST IS COUNTERING CHINA IN THE PACIFIC

Nixon åpnet døren til Kina i 1972 under «den ildrøde sommeren», eller Mùa hè đỏ lửa i Vietnam, kjent i Vesten som påskeoffensiven. Etter nesten 50 år er det interessant å se hva kineserne har fått til.

Världsinbördeskriget

Taipei Times (Taiwan) on August 30, 2018 published an article of Reuters on the growing challenge of China to the West in the Pacific area. Concessionary loans and gifts by China are closely watched. For excerpts see below:

The US, Australia, France and Britain plan to open new embassies in the Pacific, boost staffing levels and engage with leaders of island nations more often in a bid to counter China’s rising influence in the region, sources have said.

The battle for influence in the Pacific matters because each of the tiny island states has a vote at international forums such as the UN and they also control vast swathes of resource-rich ocean.

…Australia, New Zealand and the US have said they would increase economic aid and expand their diplomatic presence to countries in the region….

[A] US official said Washington needed to have adequate representation in the Pacific…

Vis opprinnelig innlegg 335 ord igjen

1 kommentar

Filed under USAs engasjement