Bjerkholt besøkte Vietnam: “Fakta rokket ikke troen”

«Vietnam ble jo et sentralt politisk tema i Norge, som i flere land, i disse årene. Den massive antiamerikanske kampanjen førte med seg et stort press som svekket en nyansert vurdering. Som en av de få med en annen oppfatning enn den massivt gjeldende, kom jeg hyppig med i diskusjonsprogrammer i TV og trivdes godt med det. I slike situasjoner bringes det hele lass med uriktig informasjon og jeg hadde spesielt mye å gjøre med å sette Finn Gustafsen fra SF på plass. Han kunne f.eks. komme med en påstand om at «to tredjedeler av landet er frigjort». Jeg kunne da fortelle at jeg hadde vært rundt i det meste av landet og at ingen av de 44 provinshovedsteder var tatt av kommunistene. Men det hjalp lite. Fakta rokket ikke troen.»

Slik skrev Frank Bjerkholt, tidligere utenriksredaktør, om Vietnam i sin bok «En europeer møter sitt hjemland» (Euro-Forum 1999). Videre skrev han:

Massakre

Det var heller ingen som hadde hørt om, eller brydd seg med å høre, at Ho Chi Minh hadde massakrert 50 000 småbønder under kollektiviseringen etter at han tok makten. I boken «Vietnam, det store bedraget» gir jeg en full oversikt over hendelsesforløpet i krigen med påvisning av hvordan vestlig opinion lot seg lure til å tro at den sydvietnamesiske frigjøringsfront FNL var en selvstendig bevegelse, og ikke, som sant var, bare en frontfigur for det totalitære Hanoi-styret. FNL forduftet fra samme time som Hanois panserdivisjon rykket inn i Saigon i 1975.

Sammenliknet med Korea

USA gikk inn i Vietnam akkurat som det tidligere hadde gått inn i Korea. Det lyktes å redde Syd-Korea, men ikke Syd-Vietnam. Det ble en tragedie for landet, med hundretusener likvidert, økonomisk tilbakegang og nær to millioner på flukt. Mens ingen flyktet under krigen, fordi de stolte på hjelpen. Så vidt jeg kunne se i Vietnam, var den amerikanske taktikk altfor mye basert på ildkraft, lite anvendelig i geriljakrig. Klokere hadde det vært å holde seg i baser i bakgrunnen og gi sydvietnameserne midler til å føre hverdagskrigen. Det skjedde også senere, men sent. Amerikanere har dårlig tid og skulle ha saken unnagjort fort. Det var ikke mulig, bl.a. fordi de av hensyn til opinionen ikke kunne anvende full krigsstyrke. Så endte det med at amerikansk opinion mistet tålmodigheten.

Domino: teori og effekt

Men de årene krigen pågikk hadde gitt nabolandene anledning til å konsolidere seg og eliminere tilsvarende forsøk fra kommunistisk side på å skape en domino-effekt. Det var en positiv følge av det amerikanske engasjement. Det sosialistiske overhode i Singapore, Lee Kuan Yew, var ikke uenig i en slik vurdering og uttalte seg aldri i antiamerikanske vendinger i Vietnam-spørsmålet. Sosialister i nabolandene hadde altså et mer realistisk bilde av konflikten enn kolleger i fjerne Europa. Dette betyr at Vietnamkrigen ikke var det viktigste som foregikk i Asia i de årene. Viktigere, men som de færreste så, var den konsolidering og vekst som foregikk i Sydøst-Asia, etter eksempel fra Japan, Korea og Taiwan. Vi fikk et nytt og kraftig vekstområde som også Vietnam ville ha vært en naturlig del av, om kommunistene ikke hadde lykkes.

Mens krigen pågikk som verst, hadde den norske bedrift Askim Gummi planer om å etablere seg i Malaysia, men også der var en rød gerilja i virksomhet. Ledelsen ba meg lage en vurdering av utviklingssjansene i regionen, og jeg konkluderte med at det var trygt å gå til en slik investering, for krigen i Vietnam hadde gitt Malaysia og det øvrige Sydøst-Asia frist til å beskikke sitt hus. Politisk stabilitet og økonomisk vekst i området kunne antas å utvikle seg gunstig.

Arbeiderpartiet, forhandlinger og fredspris

A-parti-regjeringen hadde i 1971 gått til det skritt å anerkjenne Nord-Vietnam. For USA var det svært illojalt og president Nixon ble rasende. Han ville kalle hjem Osloambassadør Crowe som protest. Det ville jo ha vært en svært pinlig sak mellom allierte. Men nestkommanderende John Ausland bidro til å forhindre det. Tidligere hadde utenriksminister Lyng latt seg forlede til å tro at Hanoi var villig til å forhandle om fred hvis bare bombingen stoppet. Det kom i stand en Oslo-kanal mellom Hanoi og Washington, ledet av Peking-ambassadør Ole Aalgaard. Men det kokte bort. De informerte var klar over at Hanoi ikke ønsket noen fred, bare seier. Avtalen om våpenstillstand i 1973 som utenriksminister Kissinger forhandlet med Le Duc Tho, var fra Hanois side bare ment som en pause og forberedelse til det endelige fremstøt. Det ble bekreftet da de to forhandlere fikk Nobels fredspris. Le Duc Tho avslo den. Han ville ikke sette seg under noe press til å respektere avtalen, slik Nobelkomiteen håpet på.

Det var med en viss tilfredshet jeg tok fatt på den sist utkomne historiske fremstilling av Vietnam-krigen, basert på de nå tilgjengelige kildene, både amerikanske og nordvietnamesiske. Den amerikanske historiker Lewis Sorley i boken «A Better War» (Harcourt 1999) gir en fyldig bekreftelse av de konklusjoner jeg fremsatte i min egen Vietnam-bok i 1980. Nemlig at USA og Syd-Vietnam de facto hadde vunnet krigen i 1972. Hanoi hadde lidd enorme tap og hadde ikke klart å komme noen vei med sine mange offensiver. Etter at general Westmoreland var blitt avløst av Abrams, ble en mer rasjonell strategi satt i system. Vietcong ble utradert og Hanoi måtte gå over til regulær krigføring med tungt sovjetutstyr. De sydvietnamesiske styrkene fikk hovedansvaret da amerikanerne begynte å trekke seg tilbake. Heimevernet viste seg effektivt i å sikre landsbygda. Tusener deserterte fra Vietcong. I 1972 var landet i det store og hele sikret og befolkningen var bestemt på å hindre kommuniststyre. Hvis det frie valg som var forutsatt i Parisavtalen, var blitt holdt, ville regjeringen ha fått minst 80 % av stemmene. Det visste Hanoi, og nektet kommunistpartiet å delta før en såkalt koalisjonsregjering var dannet. Om kommunistene først var på plass der, kunne resultatet av et valg lett bli annerledes.

Tet-offensiven

Det store skifte kom med den såkalte Tet-offensiven i 1968, da Hanoi i ly av nyttårsfesten foretok et like uventet som omfattende innfall i hele landet, med styrker som nådde helt inn i Saigons forsteder. For USA ble det en skremmende opplevelse, det virket som motstanderen var uslåelig. Hanoi innkasserte en psykologisk seier. I realiteten led Nord-Vietnam i denne offensiven et kolossalt nederlag. Tap av 45000 soldater var en ting, en annen at det ikke ble noe av den folkeoppstand som regimet hadde proklamert i syd. Tvert om. Invasjonsstyrken opptrådte så grusomt mot sivilbefolkningen at den en gang for alle ble immunisert mot kommunistenes propaganda. Alene i byen Hue ble 3000 sivile henrettet som en utrenskning foran maktovertagelsen. Etter en knapp uke ble invasjonen drevet tilbake over hele landet.

Hendelsen førte til en kraftig mobilisering, fysisk og psykisk, for å sette en stopper en gang for alle for den kommunistiske aggresjonen. Særlig ble heimevernet bygget med den følge at landsbygden ble sikret. Vietcong tellet ikke mer. Krigen heretter ville bli regulær, konvensjonell angrepskrig nordfra.

For USA var det enklere å håndtere. Men amerikanerne var på vei hjem i raskt tempo. Løsningen var å sette sydvietnameserne i stand til å forsvare seg selv, stadig med nødvendig støtte fra det amerikanske flyvåpen. Mot slutten av 1972 var det bare 30 000 amerikanere igjen i landet. Også de skulle hjem – til sammenligning forble 50 000 amerikanere i Syd-Korea etter våpenhvilen. Men Henry Kissinger, som forhandlet avtalen med Hanoi, skriver allikevel i sine erindringer at «vi trodde oppriktig at vi bevarte både Amerikas prinsipper og Syd-Vietnams frihet». Han ville ha fått rett om supermakten USA hadde vært utholdende nok. Det er noe foruroligende å tenke på at det ikke var tilfelle.

Hanois fremste håp var den amerikanske hjemmeopinionen. Forhandlingene i Paris om en våpenhvile og en politisk løsning i Saigon ga pause til ny oppladning mens amerikanerne dro hjem. I avtalen var det forutsatt at USA ville besvare nordvietnamesiske brudd på den ved hjelp av flyvåpenet. For å stoppe nye og urimelige nordvietnamesiske krav under forhandlingene, gikk USA til et bombetokt mot Hanoi i desember 72, og det førte til en akseptabel avtale. Nixon var ennå handlekraftig.

Regjeringen Korvald sendte ut en erklæring om sin ”forferdelse” over det amerikanske bombetoktet. Mens regjeringen Bondevik ikke hadde noe problem med å støtte de amerikanske bombene mot Beograd – nøyaktig ut fra samme motiv, nemlig å sikre en avtale for å redde en befolkning. Men sydvietnameserne var ikke så heldige som kosovanerne. Deres tårer var ikke like tunge.

Arbeiderpartiet ikke forferdet overfor grusomheter

Korvald hadde ingen forferdelse å meddele overfor nordvietnamesernes grusomheter, som likvideringene eller den hensynløse artilleribeskytning av sivile områder. Den tok lang flere liv enn bombene over Hanoi. Hanois granater var øyensynlig moralske, til forskjell fra de amerikanske. Og på Arbeiderpartiets landsmøte i 1975 brøt det ut trampeklapp da Bratteli kunne fortelle den nyhet at Saigon hadde kapitulert. Ingen syntes å se noe paradoks i at vi var alliert med USA for å unngå et rødt diktatur, mens vi ikke aksepterte det når et fjernt folk gjorde det samme. Dette var allikevel noe nytt, for vi hadde støttet USA da det gjaldt å redde Syd-Korea – forøvrig med like mange bomber som i Vietnam. Men i mellomtiden hadde vi falt for en slu propaganda. Jeg husker en episode under de mange demonstrasjonene i Oslo. Statsminister Borten var i nærheten og gikk bort til gruppen for å meddele som sin mening at det ikke kunne bli noen løsning i Saigon uten FLN. Så forvirringen var alminnelig utbredt.

Syd-Vietnam kunne altså vært reddet. Men amerikanerne orket ikke mer. President Nixon fikk sitt Watergate og ble handlingslammet. Det ble vår sjanse, skriver Hanois krigshistorikere. Da Nord-Vietnam for n’te gang var klar for en ny offensiv i 1975, etter utallige brudd på Paris-avtalen, ville Nixons etterfølger, Gerald Ford, honorere de amerikanske forpliktelsene og ba Kongressen om de nødvendige ekstrabevilgninger for å assistere det sydvietnamesiske forsvar mot Hanois panserdivisjoner. Men Kongressen sa nei.

Konsekvenser: båtflyktninger, omskoleringsleirer som i Kambodsja under Pol Pot

Så kom tragedien. Syd-Vietnam fikk oppleve kommunistenes nyordning – massehenrettelser, hundretusener i dødsleir, uendelige flyktningestrømmer – nær to millioner, deportering fra byene, bekjempelse av religionen – til og med de tidligere opposisjonelle ble fengslet. De hadde vært nyttige, men var ikke pålitelige lenger. I et opprop fra «den forente buddhistkirke», tidligere i opposisjon, het det: ”her er som i helvete”. Le Monde skrev høsten 76 at sydvietnameserne ble behandlet etter samme prinsipp som i Pol Pots Kambodsja.

Kosovo-tragedien er liten i forhold til det sydvietnameserne måtte gjennom. Men den gang var ikke medkjenslen stor nok. Tvert om, vi var hjernevasket nok til å tro at de ble ”befridd”!

Virkeligheten var mindre interessant

Da jeg kom fra Vietnam første gang, tenkte jeg at den borgerlige regjering vel måtte være interessert i få mine iakttagelser. Min venn Emil Vindsetmo, statssekretær på statsminister Bortens kontor, skulle gjøre et forsøk. Men det ble ikke til noe. Selv den borgerlige regjering lå under for den rådende stemning. Det var politisk klokt ikke å utfordre den. Virkeligheten var mindre interessant enn den politiske kontekst den ble satt i. Utenriksminister Lyng selv var en gåte. Han hadde liten sans for amerikanere og sa faktisk at han hadde mer sympati for Hanoi enn for Saigon. Han hadde også sans for Tito og Castro. Han poengterte at Hanoi ikke var noen lakei for Kina. Nei vel. Men at et kommunistregime ikke er lakei for et annet, gjør det vel ikke mer akseptabelt? Lyng etterlyste hyppig en «ryddig tankegang» hos sine kritikere, som det jo var flere av i partiet, bl.a. Svenn Stray. Men her sviktet han selv. Lyng underslo at vietnameserne, som andre folk, ville unngå et totalitært system. Hvorfor skulle ikke de ha samme rett til frie forhold som vi selv? Mulig at han aldri ble helt befridd fra sin studentperiode i det marxistiske Mot Dag.

Hvorfor mellom øst og vest?

En av Lyngs memoarbøker bærer tite1en «Mellom øst og vest». Hvorfor mellom? Det var jo et veldig verdigap mellom øst og vest, og Moskva hadde rett i at bare ett av disse verdisystemene kunne overleve i det lange løp. Men Lyng, i likhet med Einar Gerhardsen før ham, trodde det var mulig med sameksistens mellom de to systemene og at de ville nærme seg hverandre. Lyng hadde ikke sans for menneskerett i internasjonale relasjoner. Derfor ble en realpolitikk han påberopte seg, for teoretisk og derfor forfeilet.

Han likte seg forøvrig best hjemme. I stortingsrestauranten var han i sitt ess. En gang over et glass ved FNs hovedforsamling i New York sa han til meg at den fineste dagen her var dagen for avreise. Mens en utenriksminister vel skulle føle seg som fisken i vannet i denne forsamling av toppinteressante representanter. Lyng kom til å mislike Morgenbladet fordi vi stadig inntok andre standpunkter. Det var et paradoks. Jeg hadde et godt forhold til utenriksministre som Knut Frydenlund og Thorvald Stoltenberg. Men Lyng befant seg liksom i en annen leir.

Myter om krigsmakt som ikke forsto konfliktens røtter

Et tiår etter krigsslutt mente Nobelinstituttet at det kunne være på tide å foreta et tilbakeblikk på Vietnam-konflikten og arrangerte et seminar. Som den eneste i Norge som hadde skrevet et analytisk verk om krigen, ville det ikke vært urimelig å få meg med. At det ikke skjedde, tolket jeg som et tegn på at det fortsatt ikke var aktuelt å rydde opp i de gamle illusjonene om en krig der en supermakt tapte for en fattig bondehær. Det kan ta mange tiår før en historisk sannhet blir akseptert. Den nye generasjon norske professorer hadde gjerne studert i USA under Vietnamkrigen og deltatt i studentprotestene og fått sitt syn sementert der. Som Bernt Hagtvet skriver i en artikkel på dette tidspunkt, i 1994: <<Vietnam er historien om en krig som ble vunnet av en lavteknologi-makt på sykler med massiv kinesisk hjelp mot en høyteknologisk krigsmakt som ikke forsto konfliktens røtter». Dette uttrykker ganske summarisk den enorme misforståelse som festnet seg.

Folkemord kunne vært unngått?

I Hagtvets utsagn er ikke en eneste påstand historisk korrekt. Til professor å være er det ganske sterkt. Hanoi fikk beskjeden kinesisk hjelp, men derimot godt med tungt sovjetisk militærutstyr. Sykler forekom, men i voksende antall også kanoner, panservogner og antiluftskyts. Og hva konfliktens røtter angår, får man vel helst spørre sydvietnameserne som rømte i hundretusener for sine ”befriere”? Konfliktens røtter var de samme i Korea, i Thailand og i Malaysia – men her lyktes det å hindre manipulatoren av disse «røtter», nemlig kommunistpartiene, i å kjempe til seg makten. Hadde USA lykkes i Vietnam, ville også Pol Pots folkemord vært unngått.

Den tilgjengelige kunnskap fristet ikke

Også Norsk Utenrikspolitisk Institutt abdiserte for den rådende stemning da det i sitt tidsskrift ”Internasjonal politikk” nr.lb76 skulle gi en samlet fremstilling av Vietnamkrigen. Her kom alle vrangforestillinger til orde, som at FLN førte en frigjøringskrig. Nå fantes ingen unnskyldning, for Hanoi hadde selv avslørt at FLN bare var en konstruksjon for å lure omverdenen. Nå kunne man også registrere det redselsstyret som Hanoi opprettet. Men NUPI valgte å overse det. Med andre ord, det akademiske Norge sviktet sitt forskeransvar. Den tilgjengelige kunnskap fristet ikke.

Anstrengende dissidenter

Det var anstrengende å være dissenter i de dager. Nattlige telefoner med utskjelling var hyppig. En gang kom et festtelegram hjem undertegnet ”Wenche” som takket for ”en deilig natt”. Det skulle vel gjøre min kone mistenkelig. Men det kom også fan-post, særlig etter medvirken i TV-debatter om emnet. Under slike forhold var det forståelig at politikere heller holdt seg tause. Opinionspresset var ganske kraftig. Det undret meg at ikke så rent få fra Høyre undertegnet opprop til støtte for FLN. Det var vel fristelsen til popularitet som lå bak.

En gang jeg besøkte sjefredaktør Andre Fontaine i Le Monde for å høre hans vurdering av aktuelle europeiske spørsmål, spurte han om jeg ikke kunne bli avisens korrespondent i Norge, som han omtalte som ”det nøytrale medlem av NATO”. (Det ga noe å tenke på!). Naturligvis var det en fristende deltidsjobb og jeg slo til. Men i de hårde dager fant de norske radikalere det for sterkt at en redaktør i Morgenbladet skulle være tilknyttet den ansette Paris-avisen. En av dem, Halle Bjørn Hansen, skrev sint til avisen og protesterte. Under et besøk hos utenriksredaktør Michel Tatu viste han meg brevet og lurte på hva dette var for noe. Jeg forklarte sammenhengen, det vil si Vietnam, og han smilte av den norske provinsialismen.

Synspunkter som stemte …

Jeg gjorde mer og mer den erfaring at mine synspunkter stort sett stemte med hva det europeiske sentrum mente. Det var norsk opinion som var ute på viddene. Som redaktør leste jeg en titalls internasjonale aviser og tidsskrifter regelmessig, først og fremst Neue Zürcher Zeitung og Le Monde. De kom dagen etter og bekreftet stort sett at mine kommentarer i de aktuelle sakene var velbegrunnede, med plass i det europeiske sentrum. Men i Norge gikk jeg for å være høyredreid.

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen, Norsk holdning til Vietnamkrigen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s