Heltemodige allierte

Det er nå for sent for amerikanerne å gjøre godt igjen for den alvorlige forbrytelsen det var å overgi det sørvietnamesiske folket til kommunismen. Men det er ikke for sent å erkjenne feilen som amerikanerne gjør ved å tilsmusse sørvietnamesernes ettermæle. Det er ikke for sent å begynne å gi honnør til deres prestasjoner og deres heroiske forsøk på å forsvare sin frihet.

Av Harry F. Noyes III, amerikansk vietnamveteran

De var små, snakket et ching chong-språk, brukte stinkende fiskesaus i maten, og holdt hverandre ofte i hendene.

Det er ikke overraskende at amerikanske tropper sendt til Sørøst-Asia – de fleste unge, uten særlig utdanning, og formet av et samfunn med for mye selvtillit og for lite forståelse for andre kulturer – fant det vanskelig å vise empati med Sør-Vietnams soldater.

Likevel er det synd at mange veteraner fra Vietnamkrigen sluttet seg til radikale oppviglere, desertører og røykteppe-politikere for å besudle æren til en hær som ikke lenger kan forsvare seg selv. Å tilsmusse ettermælet til en hær som døde i slaget fordi Amerika forlot den er en foraktelig gjerning, uverdig av amerikanske soldater.

Kanskje noen finner min påstand utrolig. Hvordan kan jeg forsvare de væpnede styrkene i Sør-Vietnam? Alle «vet» de var inkompetente, forræderske og feige, er det ikke så?

Nei, det er ikke slik. Denne artikkelen vil legge frem noen av de mer overbevisende bevis mot denne sjofle myten og  undersøke hvorfor en slik myte oppsto i begynnelsen.

Ufullkomne styrker – både blant vietnameserne og amerikanerne. Selvfølgelig var de sørvietnamesiske styrkene ufullkomne. De hadde sin del av dårlige ledere, feige tropper, og tilfeller av panikk, fadeser og brutalitet. Det hadde også de amerikanske styrkene i Sørøst-Asia.

I noen henseender – organisering, logistikk, administrasjon og ledelse – lå Sør-Vietnams væpnede styrker etter amerikanske styrker. Men kan man forvente noe annet i et utviklingsland som nettopp hadde sluppet fra kolonialismen og plutselig ble kastet ut i en krig på liv og død mot en mektig fiende forsynt av den kommunistiske blokken?

Faktisk var mange av de svakhetene en så hos de sørvietnamesiske styrkene identiske med de som ble sett hos de amerikanske væpnede styrkene under den amerikanske uavhengighetskrigen, selv om Amerika på slutten av det 18. århundre hadde flere fordeler: hele omfanget av uavhengighetskrigen var mindre og enklere å håndtere; Amerika som koloni hadde, i motsetning til Vietnam, erfaring med lokalt selvstyre, noe som tillot landet å utvikle noen virkelig fremragende ledere; britene var mindre utholdende enn nordvietnameserne; og de franske allierte sviktet ikke det unge Amerika på samme måte som den amerikanske regjeringen sviktet Sør-Vietnam.

Men uansett er ikke organisering, logistikk, administrasjon og selv lederskap de kvalitetene som tas opp ved tilsmussingen av de sørvietnamesiske styrkenes ettermæle.

Amerikanske soldater ikke bedre. To spørsmål berører det virkelige temaet. Hadde de sørvietnamesiske stridende så lite karakter, mot, styrke og patriotisme at amerikanerne har rett til å tilsmusse deres ettermæle og gi dem all skyld for tapet av friheten i Sørøst-Asia? Var amerikanske soldater så mye bedre enn sine allierte at amerikanerne kan behandle sørvietnameserne med forakt? Svaret på begge spørsmålene, mener jeg, er et rungende «Nei!»

Det objektive «stort bilde»-beviset er klart. Tet-offensiven i 1968 skulle knuse Sør-Vietnams kampvilje. I stedet ytet de sørvietnamesiske styrkene kraftig og effektiv motstand: ingen militær enhet kollapset eller stakk av. Selv politiet kjempet og vendte sine pistoler mot tungt bevæpnede fiendtlige soldater. Etterpå steg antall sørvietnamesiske vervinger så høyt, ifølge rapporter på den tiden, at landets regjering innstilte mobiliseringen en stund.

I Påskeoffensiven i 1972 holdt de isolerte sørvietnamesiske styrkene ved An Loc ut mot overveldende fiendtlige styrker og artilleri- / rakettangrepene i flere dager, og overvant gjentatte stridsvognsangrep. Jeg traff senere en amerikansk rådgiver som beskrev hvordan en sørvietnamesisk patrulje i området hans ble sendt ut for å ødelegge tre fiendtlige stridsvogner. Medlemmene i patruljen ødela pliktskyldigst en stridsvogn, og besluttet å fange de to andre. Som jeg husker, fikk de fange en, men den andre flyktet, mens sørvietnameserne jaktet på den til fots. Soldatene ble skjelt ut da de kom tilbake  … for å la en stridsvogn komme seg unna. Patruljens prestasjon er kanskje ikke den beste demonstrasjonen av militær disiplin, men hendelsen viser den høye moralen og initiativet som mange sørvietnamesiske soldater hadde. Den støtter uten tvil ikke anklagene om feighet.

Som ytterligere bevis, la oss se på Sør-Vietnams siste tid som en selvstendig nasjon i 1975, da velbegrunnet fortvilelse grep om landet fordi det ble klart at USA ikke ville yte mer hjelp (selv ikke drivstoff og ammunisjon). Likevel holdt en divisjonsstor sørvietnamesisk enhet ut mot fire nordvietnamesiske divisjoner i rundt to uker i harde kamper ved Xuan Loc. Etter sigende var slaget så heltemodig som et hvilket som helst slag i årbøkene for den amerikanske militære historien. Sørvietnameserne måtte til slutt trekke seg tilbake da deres luftforsvar slapp opp for bomber til støtte for bakkestyrkene.

Kommunistene fryktet de sørvietnamesiske styrkene mer enn amerikanerne. En gang så jeg en TV-dokumentar om en australsk kameramann som hadde dekket krigen. I motsetning til amerikanske reportere brukte han mye av sin tid med de sørvietnamesiske styrkene. Han bekreftet deres kampvilje og viste filmopptak for å bevise det. Han husket også besøket i en fiendekontrollert landsby og ble fortalt at kommunistene fryktet de sørvietnamesiske styrkene mer enn amerikanerne. Hovedgrunnen var at amerikanerne var støyende, så fienden hørte dem alltid komme. Men frykten hadde vært ubegrunnet dersom sørvietnameserne ikke hadde vært farlige krigere.

Noen fakta om sørvietnamesiske styrker

Likevel kommer det viktigste bevis på de sørvietnamesiske soldatenes kampvilje fra to enkle, ubestridelige «big-picture» fakta – fakta som ofte er ignorert eller kamuflert for å dekke over amerikanernes svikt i Vietnam.

Fakta En: Krigen startet omkring syv år før store amerikanske kampstyrker kom og varte i rundt fem år etter at USA begynte å trekke seg ut. Noen kjempet i slagene, og denne noen var sørvietnameserne.

Fakta To: De sørvietnamesiske væpnede styrkene mistet rundt en kvart million soldater. I forhold til befolkningen var det tilsvarende om lag to millioner amerikanske liv (dobbelt så mange som de amerikanske tapene i alle kriger til sammen). Du trenger ikke lide på den måten hvis du ikke slåss.

Hvordan, da, fikk sørvietnameserne et dårlig rykte?

«Alle soldater stikker av i kamp.» Selvfølgelig var det enkelte tegn på inkompetanse og panikk hos de sørvietnamesiske styrkene. Det samme kan sies om amerikanske styrker. Jeg visste om en amerikansk artillerikommandant hvis skyttere en gang måtte forsvare sin base ved å skyte på kloss hold mot fiendens rekker fordi det amerikanske infanterikompaniet som skulle «beskytte» dem gikk i oppløsning under fiendens angrep og rømte i panikk.

Hendelsen betyr ikke at hele den amerikanske hæren var feig, og sporadiske sammenbrudd blant USAs allierte betød ikke at alle sørvietnamesiske soldater var feiginger. Likevel skulle en tro det, slik historien blir fortalt av noen veteraner – og av politiske apologister for en amerikansk regjering som lot Sør-Vietnam i stikken.

Sannheten ble best bekreftet for nesten to hundre år siden da en britisk kvinne spurte hertugen av Wellington om britiske soldater aldri ble kjent for å stikke av i kamp. «Madam,» svarte Iron Duke, «Alle soldater stikker av i kamp.»

Selv en overfladisk undersøkelse av militær historie bekrefter dette. Borgerkrigens slag avslører en kontinuerlig flo og fjære av tapperhet og frykt, når Konføderasjonen og Unionen sine enheter både først angrep tappert, så smuldret og flyktet under fryktelig ild, før de gjengrupperte seg og angrep igjen. Ingen hær har med større rett enn de to hevdet et selvoppofrende heltemot, men de er gjenstand for panikk som en rutinemessig pris for å utføre blodige handlinger på slagmarken.

Forfatter S.L.A. Marshall beskriver hvordan et amerikansk riflekompani i andre verdenskrig flyktet i panikk fra et skrikende japansk banzai-angrep: en annen enhet kjempet videre, drepte raskt hver japansk soldat involvert (ca 10), og oppdaget at de fleste av dem ikke engang var bevæpnet.

Amerikansk rasisme og kulturell sjåvinisme. Hvis det samme hadde skjedd med en sørvietnamesisk enhet, ville det utvilsomt ha blitt sitert gjentatte ganger av selvutnevnte forståsegpåere som ubestridelig bevis på feighet hos alle sørvietnamesiske tropper.

Hvorfor? Vi har allerede antydet svaret. Alt avhenger av hudfargen og morsmålet til de involverte troppene. Den stygge sannheten er at det falske ryktet om de sørvietnamesiske styrkene er forankret i amerikansk rasisme og kulturell sjåvinisme.

Jeg kan personlig bekrefte det. Da jeg kom til Vietnam i juni 1969, ble jeg straks vitne til en del amerikaneres stadige uvitenhet om og forakt for det vietnamesiske folket og deres væpnede styrker.

Hvite tropper, svarte tropper, og sivile amerikanere som journalister – alle var like ille. Dette lidenskapelige hatet til Vietnam og dens folk hadde en utrolig evne til å bli smittsom.

Jeg kjente en amerikansk kaptein med eksamen fra et velrenommert universitet i kinematografi (antagelig en spesialitet som bedrer visuell persepsjon). Han kom en gang tilbake fra sin midlertidige tjeneste i Thailand og lovpriste thailendere.

«De sender barna sine til skolen,” sa han, i motsetning til sørvietnameserne. Han ble overrasket, men ikke angrende, da jeg påpekte at det var en vietnamesisk skole vegg i vegg med bygget vårt! Hundrevis av små barn i lyse blå og hvite skoleuniformer kunne sees der daglig – av noen hvis øyne var åpne. Men denne filmskaperen kunne tydeligvis ikke se dem.

Det er ironisk at vietnameserne som etter ryktene setter høyere pris på læring enn amerikanere gjør, og som økte Sør-Vietnams leseferdighet fra ca 20 prosent til 80 prosent selv som krig raste rundt dem (og til tross for fiendens vane med å myrde lærere) – ble anklaget av filmskaperen for ikke å ha noen skoler.

Fordi han kjempet i et fremmed land og ble skilt fra sin familie, hadde denne amerikaneren bygget opp et hat til Vietnam, og han ønsket å tro at det vietnamesiske folket var foraktelig. Derfor var det viktig for ham å tro at de ikke hadde noen skoler, og hans følelser blokkerte bokstavelig talt hans synsnerve.

Tenk deg følelsene til de underutdannede massene av amerikanske soldater i møtet med en fremmed kultur i høyt stressende omgivelser! Kanskje kan man ikke klandre troppene for uvitenhet. Gud vet at den amerikanske kommandoen bare gjorde en ytterst overfladisk innsats for å opplyse dem om Vietnam og krigens natur.

Amerikanske veteraner uten kunnskap

Imidlertid er det ingen unnskyldning for veteraner som later som de forstår det de så i Vietnam. Amerikanske vietnamveteraner må hedres for sitt mot, sin oppofrelse og lojalitet til sitt land. Men mot og oppofrelse er ikke det samme som kunnskap. Å kjempe i Vietnam gjorde ikke soldater til større eksperter på landet eller krigen enn det å ha en baby gjør en kvinne til en ekspert på embryologi.

Det de fleste amerikanske soldater gjorde der lærte dem lite eller ingenting om Sør-Vietnams kultur, samfunn, politikk, osv. Få amerikanere snakket mer enn et halvt dusin vietnamesiske ord, enda færre leste vietnamesiske bøker og aviser, og ikke mange flere leste bøker om Vietnam på engelsk.

Med unntak for rådgivere, jobbet få amerikanere med andre vietnamesere enn (kanskje) ekspeditører, vaskehjelp og servitører ansatt av amerikanske styrker.

Viktigst i denne sammenhengen er at få amerikanske soldater noen gang fikk se de sørvietnamesiske styrkene i kamp. Selv de som gjorde det, tenkte sjelden på holdningsforskjellene som må ha eksistert mellom amerikanske soldater, som bare måtte komme seg gjennom ett år, og visste at deres familier var trygge hjemme, og tropper som de sørvietnamesiske, som måtte bekymre seg om sin families sikkerhet hver dag, og som visste at bare død eller alvorlige skader ville gi dem fri fra militæret. Vietnameserne brukte naturligvis en annen målestokk for å bestemme hva som var viktig i krigen.

TV og ensidig mediadekning

Journalister var ikke bedre. I en forutinntatt TV-reportasje fordømte en reporter Sør-Vietnams luftforsvar fordi de – på tross av vietnamiseringen – «lot amerikanerne» fly de tøffe oppdragene mot Nord-Vietnam.

Det var faktisk USA som ikke ville la sørvietnameserne fly til Nord-Vietnam (bortsett fra noen få oppdrag i bombingens tidlige dager). De amerikanske lederne ønsket å ha kontroll over bombingen slik at USA kunne bruke det som et forhandlingsverktøy.

Amerikanerne ønsket ikke å la sørvietnameserne ha kontroll over bombingen, og ga dem bevisst utstyr som var uskikket for oppdrag i nord. Sør-Vietnam fikk ikke kamp- og bombefly, våpen, drivstoffsfly, eller utstyr for elektronisk krigføring nødvendig for slike oppdrag. Det var en amerikansk beslutning.

Den nevnte TV-reporteren var enten uvitende om dette faktum, eller valgte å ignorere det for å rakke ned på amerikanernes allierte. Tatt i betraktning hans åpenbart partiske ord og tone konkluderte jeg med at uvitenheten hans var overlagt.

Et annet eksempel på forvrengt media kom i forbindelse med beleiringen av Khe Sanh. Hvis du spurte tusen amerikanere hvilke enheter som kjempet ved Khe Sanh, ville de fleste som hadde hørt om slaget trolig vite at amerikanske marinesoldater gjorde det. Men det ville være overraskende hvis mer enn en av tusen visste at en sørvietnamesisk bataljon kommandosoldater hadde delt beleiringens påkjenninger sammen med de amerikanske marinesoldatene. Andre sørvietnamesiske enheter deltok i støtteoperasjoner utenfor det beleirede området. Amerikanske media syntes ikke det var verdt å dekke nyheter om amerikanernes allierte med mindre de gjorde noe skammelig, så disse hardkjempende soldatene ble bokstavelig talt de usynlige heltene i Khe Sanh.

Alt dette – forutinntatte meninger fra soldater og media – kom klart fram under nyhetsreportasjene av angrep i Laos i 1972.

En TV-dokumentar for tiår siden inneholdt intervjuer med noen amerikanske soldater mens kampene foregikk i Laos. Disse gutta, selv trygt innenfor Sør-Vietnam, «forklarte» den sørvietnamesiske hærens kamp i foraktelige og rasistiske ytringer. Reporteren antydet da at disse amerikanske soldatene forsto situasjonen bedre enn de amerikanske generalene.

Angrepet er, selvfølgelig, kilden til det beryktede bildet av en sørvietnamesisk soldat som rømte fra Laos ved å klamre seg til et helikopter. Dette bildet ble holdt opp mot amerikanerne om og om igjen som «bevis» på sørvietnamesernes uverdighet.

Dette er faktisk et klassisk eksempel på fotografiets makt til å lyve. Det som skjedde var dette: Sørvietnameserne ble møtt av overveldende kommunistiske styrker. Det amerikanske militæret klarte ikke å gi den støtte som var blitt lovet, fordi fiendens luftvernraketter ble for intense. Det ble meldt om amerikansk helikoptermannskap som sparket kasser med ammunisjon ut av dørene fra 5000 fot i håp om at de ville lande i sørvietnamesiske områder. Helikoptrene kunne rett og slett ikke komme nærmere.

Gitt den konteksten la oss se hvordan oberst Robert Molinelli, en amerikansk offiser som var vitne til handlingen, beskrev det i Armed Forces Journal av 19. april 1971: «En sørvietnamesisk bataljon på 420 menn ble omringet av et fiendtlig regiment på 2.500-3.300 menn i tre dager. USA kunne ikke sende forsyninger til enheten. Denne kjempet til det ble lite ammunisjon igjen, deretter kjempet den seg ut av det omringede området ved å bruke våpen og ammunisjon erobret fra fienden. De bar alle sine sårede og noen av de døde med seg. Etterretningsbilder viste 637 synlige fiendtlige døde rundt deres posisjon.

Enheten var redusert til 253 effektive soldater da den nådde en annen sørvietnamesisk enhet. Rundt 17 av disse mennene fikk panikk og klamret seg til helikoptre for å flykte. Resten gjorde det ikke.

Nå kan noen betrakte det å dingle fra et høytflygende, raskt bevegelige helikopter i mange kilometer, som mål for luftvernraketter, for å være et ganske tøft trekk. Men bortsett fra det, hvordan kan en slik isolert hendelse, som skjedde under taktisk tilbaketrekning (kjent for å være omtrent den tøffeste manøveren i militæret), bli blåst opp for å fordømme en hel hær, nasjon og et folk?

Svaret er rasisme. Gutta som hang fra helikopteret var latterlige utlendinger. Hvis de hadde vært amerikanere, eller til og med briter, ville reaksjonen utvilsomt ha vært medfølelse for ildprøven de hadde vært gjennom.

Bevis for dette finnes i hvordan amerikanerne reagerte på britenes tilbaketrekning tidlig i andre verdenskrig.

Der viste britiske styrker ved Dunkerque og andre steder noen av sine lite ærefulle sider. Ved Dunkerque måtte en sersjant i en evakueringsbåt sikte med maskinpistol på sine panikkrammede soldater for å holde orden ombord. I en annen båt måtte soldatene slå ned en offiser med sine våpen for å hindre ham i å klatre over rekka og senke båten. På Kreta måtte en nyzealandsk brigade omringe sin tildelte ombordstigningsstrand med en sperre av bajonetter for å hindre skrekkslagne engelske tropper fra i å sverme over båtene.

Likevel er bildet av Storbritannias ensomme kamp mot Hitler i 1940 et bilde av heroisme. Det er perfekt begrunnet med fakta, og isolerte hendelser som de som er beskrevet ovenfor bør ikke avlede oppmerksomheten fra det generelle bildet av mot og hengivenhet.

Det er sikkert sant at de sørvietnamesiske styrkene utførte en middelmådig prestasjon i krigens siste dager, med unntak av det utrolig heltemodige forsvaret av Xuan Loc.

Det finnes likevel grunner til det. Og det er grunn til å tro at med mer lojal støtte fra amerikanerne kunne sørvietnameserne ha prestert med Xuan Loc-stil og kanskje ha reddet sitt land.

Sakens kjerne er igjen ikke bare hvordan sørvietnameserne har prestert, men det dreier seg om hvordan deres prestasjon ble sammenlignet med måten amerikanerne kunne ha utført under lignende omstendigheter.

Og sannheten er at amerikanske tropper – hvis de ble sviktet av USA på den måten sørvietnameserne ble – sannsynligvis ikke ville gjøre det bedre enn sørvietnameserne gjorde.

Husk: USA hadde kuttet bistanden til Sør-Vietnam drastisk i 1974, måneder før den endelige offensiven fra fienden. Følgelig ble bare litt drivstoff og ammunisjon sendt til Sør-Vietnam. Sørvietnamesiske fly og kjøretøy ble parkert på grunn av mangel på reservedeler. Soldater gikk i kamp uten batterier til radioene sine, og helsepersonell manglet grunnleggende forsyninger. Sørvietnamesiske rifler og artilleri ble rasjonert til tre runder med ammunisjon per dag de siste månedene av krigen.

Situasjonen var så ille at selv den nordvietnamesiske lederen som erobret Sør-Vietnam, general Van Tien Dung, innrømmet at fiendens mobilitet og ildkraft var blitt halvert. Bortsett fra den direkte fysiske effekten må en ta hensyn til effekten denne utarmingen hadde på sørvietnamesiske soldaters moral.

Inn i denne elendige tilstanden slo nordvietnameserne til, med en godt utstyrt, vel forsynt pansret og motorisert infanteriblitzkrig.

Ja, sørvietnameserne gikk dukken. Ja, de forlot en del utstyr (mye av dette ville ikke fungere uansett pga. mangel på reservedeler) og noe ammunisjon (som de hadde spart på inntil det var for sent å skyte den eller flytte den, fordi de visste de aldri ville få noe mer). Så hvem sin feil var det? Deres … eller amerikanernes?

Ja, Sør-Vietnams tilbaketrekning fra de sårbare nordlige provinsene var sen og klønete, noe som førte til panikk og kollaps. Men hvordan kunne den sørvietnamesiske regjeringen ha forlatt sitt folk enda tidligere, før fienden bokstavelig talt tvang den til det?

For en stund håpet sørvietnameserne at amerikanske B-52s ville komme tilbake og hjelpe til med å demme opp for kommunistenes bølge. Da det ble klart at de ikke ville, kom forståelig nok demoralisering.

Styrkenes pågangsmot var tappet, og mange sørvietnamesiske soldater deserterte – ikke fordi de var feiginger eller ikke var villige til å kjempe for sitt land, men fordi de var uvillige til å dø for en tapt sak når deres familier desperat trengte dem.

Ville amerikanerne gjøre det bedre under forhold som møtte sørvietnameserne i 1975? Ville amerikanske enheter kjempe godt med havarerte kjøretøy og kommunikasjon, en ødelagt sanitetstjeneste, manglende drivstoff og ammunisjon, og lite eller ingen luftstøtte – mot en kraftig, vel forsynt og trygg fiende? Jeg tviler på det.

Ville sørvietnameserne ha vunnet i 1975 hvis den amerikanske regjeringen hadde holdt sin del av avtalen og fortsatte å matche hjelpen som ble pøst inn til nordvietnameserne av kommunistene?

Svaret er ukjent. De ville sikkert hatt en sjanse, noe det amerikanske sviket nektet dem. De kunne sikkert ha kjempet mer effektivt. Om de ble beseiret, kunne de ha tapt på en heltemodig måte i en kamp som kunne ha dannet grunnlaget for en nasjonsbyggingslegende og for fortsatt motstand mot kommunismen.

Selv om sørvietnameserne hadde blitt fullstendig beseiret, ville en helhjertet støtte fra USA gitt amerikanerne rett til å si de hadde gjort sitt beste. Men USA gjorde ikke sitt beste. Og det var galt av amerikanerne å prøve å skjule dette faktum ved å tilsmusse ettermælet til Sør-Vietnam og dets hær.

Det er nå for sent for amerikanerne å gjøre godt igjen for den alvorlige forbrytelsen det var å overgi det sørvietnamesiske folket til kommunismen. Men det er ikke for sent å erkjenne feilen som amerikanerne gjør ved å tilsmusse sørvietnamesernes ettermæle. Det er ikke for sent å begynne å gi honnør til deres prestasjoner og deres heroiske forsøk på å forsvare sin frihet.

Fritt oversatt fra:

http://www.vietamericanvets.com/Page-Records-HeroicAllies.htm

Kopi med tillatelse fra Harry F. Noyes III og Vietnam Magasin / PRIMEDIA Historie Group.

Harry F. Noyes III (BA, University of the South, MA, University of Hawaii) tjenestegjorde fire år i aktiv tjeneste i Luftforsvaret. Han var informasjonssjef i Norton Flystasjon, California, og Yokota AB, Japan, og en filmresearcher/ scenarist på Tan Son Nhut AB, Sør-Vietnam. I dag er han sivil samfunnskontaktspesialist ved hovedkvarteret i US Army Health Services Command, Fort Sam Houston, Texas, han har vært redaktør for Joint Army-Air Force Wiesbaden Post, Wiesbaden Military Community, Vest-Tyskland, og en reporter som dekker militære saker på Fort Head , Texas, for Killeen Daily Herald. Han har skrevet artikler for en rekke publikasjoner.

Oversatt til vietnamesisk:Những Đồng Minh Anh Hùng

1 kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen

One response to “Heltemodige allierte

  1. Etter å ha lest ca 40 bøker om krigen og spesielt de som dekker Tét offensiven og perioden 1972 – 1975, kan jeg ikke være mer enig. Noyes kunne også tatt med inflasjonen som oppsto pga USA s raske uttrekning. Den skapte det som kalles et regionalt sjokk. James P. Harrison oppgir at 250 000 til 300 000 mistet arbeidet, og inflasjonen steg med 90 %. The Endless War s. 294. Noe av deserteringen skyldtes at familien ikke kunne ta vare på seg selv, slike de ellers gjorde om lønnen ikke strakk til.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s