De blindes paradis nyanserer krigsbildet

Aldersmessig kunne hun vært en av sekstiåtterne. Den vietnamesiske forfatteren Dương Thu Hương er født i Nord-Vietnam i 1947. Tjue år gammel kastet hun seg ut i vietnamkrigen som medlem av Kommunistenes ungdomsbrigade som infiltrerte Sør-Vietnam. De skulle «frigjøre» sørvietnameserne. På den måten var hun også på de norske sekstiåtternes side, Hanois side, under Vietnamkrigen.

De nærmet seg krigens seier i april 1975. I Norge brøt landsmøtet i det norske arbeiderpartiet ut i trampeklapp da Bratteli kunne fortelle nyheten om at president Thieu trakk seg. 30. april kapitulerte sørvietnameserne. Dương Thu Hươngs kamerater i invasjonstroppen jublet i Saigon, men hun satte seg ned på fortauet i Saigon og gråt. Hvorfor?

«Det var fordi jeg følte at jeg hadde ofret min ungdomstid til ingen nytte«, forklarte hun et intervju med journalisten Dinh Quang Anh Thai i Viet Tide. Og hun berettet videre:

«Jeg ble sjokkert, ikke på grunn av de høye og svære bygningene i Sør-Vietnam, men fordi jeg så litteraturverkene som de sørvietnamesiske forfatterne kunne publisere i et fritt regime. Bøkene til forfatterne som jeg aldri hadde hørt om ble utstilt i bokhandlerne og på fortauer. Sør-Vietnam hadde masse mediautstyr som TV, radio, kassettspillere. Nordvietnameserne kunne bare drømme om det. Du må ikke glemme at i Nord-Vietnam kontrollerte staten avisene, radiokanalene og bøkene. Folk kunne kun høre på Hanois radio. Kun høytstående kadre kunne høre på den kinesiske kanalen Son Mao. Folket fikk bare høre på radioen på offentlig høytalere, dvs høre på kun en stemme.

Først i Sør-Vietnam innså jeg at det nordvietnamesiske regimet var barbarisk  fordi de stakk hull i folkets øyne for å gjøre dem blinde, og de la lokk på ørene deres. I mens kunne folk i Sør-Vietnam høre på hvilken kanal de ville … Det var et sivilisert regime. Det er bittert at et sivilisert regime tapte for et barbarisk regime. Det er forvirringen og misstaket i historien. Det var en dyr lærdom og den største feilen som det vietnamesiske folket har begått.»

Dương Thu Hương, og kanskje mange av de norske sekstiåtterne, trodde at sørvietnameserne ønsket å bli frigjort. Men Dương Thu Hương  oppdaget rett etter kommunistenes seier at hun og folket hadde blitt ført bak lyset av Hanoi-regimet. Hun sa det offentlig, ble derfor fengslet og måtte forlate landet. Jeg er usikker på at mange av de norske sekstiåtterne har oppdaget nyansen ennå. De kan i hvert fall ikke skylde på mangelen på TV og radioapparater her i Norge.

En av Huongs bøker er oversatt til norsk og heter «De blindes paradis». Det var ikke noe bibelsk paradis hun forteller om, men overgrepene som startet allerede fra 1950-tallet.

Aftenpostens journalist Ingunn Økland skrev følgende om boka:
«Boken skildrer en liten, fattig familie i Hanoi over en periode på omkring førti år, fra 1950. Også for denne familien medfører de kommunistiske jordbruksreformene i Nord-Vietnam indre splittelse og forringet levestandard.
Duong griper altså tilbake til tiden før Vietnam-krigen og gjenforeningen, og antyder at korrupsjon og tvang i kommunistpartiet ble satt i system allerede før «den amerikanske krigen» for fullt bryter ut i 1965. (Duong var for øvrig selv en av de første kvinnene ved fronten). Men «De blindes paradis» er forsiktig sosialrealisme sammenlignet med eksempelvis «Hellemyrsfolket» av Amalie Skram.» (Aftenposten 17.07.2003, side 11)

Ønsker du å lese hennes bøker, er «De blindes paradis» allerede oversatt til norsk.

Jeg håper at nyansene etter hvert får plass i norske lærebøker og media.

Kilde:

  • Intervjuet er skrevet på vietnamesisk, og dette avsnittet er oversatt til norsk:

Lần thứ nhất khi đội quân chiến thắng vào Sài Gòn năm 1975, trong khi tất cà mọi người trong đội quân chúng tôi đều hớn hở cười thì tôi lại khóc. Vì tôi thấy tuổi xuân của tôi đã hy sinh một cách uổng phí. Tôi không choáng ngợp vì nhà cao cửa rộng của miền Nam, mà vì tác phẩm của tất cả các nhà văn miền Nam đều được xuất bản trong một chế độ tự do; tất cả các tác giả mà tôi chưa bao giờ biết đều có tác phẩm bầy trong các hiệu sách, ngay trên vỉa hè; và đầy rẫy các phương tiện thông tin như TV, radio, cassette. Những phương tiện đó đối với người miền Bắc là những giấc mơ. Ông Thái đừng quên rằng, ở miền Bắc, tất cả mọi báo đài, sách vở đều do nhà nước quản lý. Dân chúng chỉ được nghe đài Hà Nội mà thôi; và chỉ có những cán bộ được tin tưởng lắm mới được nghe đài Sơn Mao, tức là đài phát thanh Trung Quốc. Còn toàn bộ dân chúng chỉ được nghe loa phóng thanh tập thể; có nghĩa là chỉ được nghe một tiếng nói.

Vào Nam tôi mới hiểu rằng, chế độ ngoài Bắc là chế độ man rợ vì nó chọc mù mắt con người, bịt lỗ tai con người. Trong khi đó ở miền Nam người ta có thể nghe bất cứ thứ đài nào, Pháp, Anh, Mỹ . . .nếu người ta muốn. Ðó mới là chế độ của nền văn minh. Và thật chua chát khi nền văn minh đã thua chế độ man rợ. Ðó là sự hàm hồ và lầm lẫn của lịch sử. Ðó là bài học đắt giá và nhầm lẫn lớn nhất mà dân tộc Việt Nam phạm phải.

http://www.thienlybuutoa.org/Misc/DuongThuHuong-PhongVan02.htm

3 kommentarer

Filed under Militærhistorie

3 responses to “De blindes paradis nyanserer krigsbildet

  1. Tilbaketråkk: Skjønnlitteratur og sakprosa | Vietnamkrigen

  2. Buiba Tung

    Vi båtflyktninger bør akseptere sannhet fordi sannheten er virkelig berolig medikamentet.
    mvh,
    bt

  3. Driver å leser denne boken om dagen, og den gir et godt innblikk i hvordan livet var og hvordan hverdagen endet seg for folket i Vietnam.
    Anbefalles!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s