Kissinger om Paris-avtalen

«Amerika ønsket kompromiss, Hanoi ønsket seier«, og «det meste som gikk galt gjorde vi [USA] selv«. Slik oppsummerte Kissinger fredsavtalen som 37 år tidligere ble undertegnet i Paris og som gav ham og Le Duc Tho Nobel fredspris i 1973. På en historiekonferanse som fant sted i september 2010 gav Kissinger interessante tilbakeblikk på forhandlingene mellom ham og Hanoi.

Starten på slutten

Kissinger ønsket ikke at krigen skulle ende slik den gjorde, med kommunistenes seier. Men han tok en sjanse, og håpet å kunne stoppe kommunisttroppene hvis Hanoi brøt Paris-avtalen. Som kjent dro de siste amerikanske soldatene og krigsfangene hjem etter at avtalen trådte i kraft, mens nordvietnamesiske soldater strømmet fra nord til sør. Et klart brudd på fredsavtalen. Men den amerikanske kongressen sa nei til å intervenere for å stoppe rushtrafikken i Ho Chi Minh-stiene.

Dermed skjedde det som den sørvietnamesiske presidenten Nguyen Van Thieu hadde fryktet da han argumenterte mot betingelsene til «fredsavtalen». Han ville ikke ha en «fred» med 200.000 nordvietnamesiske soldater stående i Sør-Vietnam, klar til å styrte regimet. Han hadde rett, men tapte. Kissinger skylder på Watergate og kongressen. I ettertidens klarere blikk mener jeg at Kissinger hadde undervurdert motstanden i kongressen hvis han forventet at kongressen skulle gi grønt lys for å stoppe Hanois tropper. Faktisk ble den amerikanske støtten til Sør-Vietnam redusert til 1/3 av tidligere år.

Fakta om fredsavtalen eller våpenhvileavtalen

Kjært barn har mange navn. Avtalen blir ofte kalt fredsavtalen, Paris-avtalen eller våpenhvileavtalen, men dens egentlige navn var «Avtale om slutten på krigen og gjenoppretting av fred i Viet Nam». Den ble signert den 27. januar 1973 i to forskjellige versjoner. Den første versjonen ble signert av USA og Nord-Vietnam (kalt Den demokratiske republikken Vietnam (DRV)). Den andre versjonen ble signert av fire parter: USA, Sør-Vietnam (Republikken Vietnam), DRV og Den provisoriske revolusjonsregjeringen (PRG).

Avtalen gikk ut på at våpenhvile ble innført kl. 08.00 den 28. januar 1973. Etter dette tidspunktet beholdt partene sitt territorium den hadde ved tidspunktet. Alle amerikanske styrker og deres allierte skulle trekkes ut av Sør-Vietnam. Avtalen sier ingenting om hundretusener nordvietnamesiske styrker som fortsatt befant seg i Sør-Vietnam. Ingen fikk lov å innføre nye våpen, ammunisjoner og materiell til Sør-Vietnam. Unntaket var når det gjaldt en-mot-en-bytte.

Den demilitariserte sonen (DMZ) som delte Vietnam i to skulle respekteres. Alle fremmede militære aktivitere i Laos og Kambodsja skulle opphøre, og fremmede militære styrker og utstyr skulle tas ut av Laos og Kambodsja. Det innebærer at Nord-Vietnam kun fikk lov å frakte våpen og ammunisjon til sør gjennom sjøveien.

Alle krigsfanger skulle utleveres tilbake. En internasjonal komité som skulle overvåke realiseringen av fredsavtalen, ble dannet og besto av Ungarn, Polen, Canada og Indonesia.

Nixon truet …

Under forhandlingen hadde den sørvietnamesiske presidenten Nguyen Van Thieu motsatt seg avtalen. Først fordi han mente at PRG ikke var en selvstendig regjering, men fungerte som et verktøy for Nord-Vietnam. I tillegg mente president Thieu at avtalen ikke ville gi varig fred når Nord-Vietnam fikk beholde sine hundretusen soldater i Sør-Vietnam. President Nixon truet Thieu med å kutte ut all støtte til Sør-Vietnam og ville ikke garantere for Thieus sikkerhet. Avtalen kom i havn etter truslene. Det viser seg etterpå at president Thieu hadde rett på begge punkter, men mistet Sør-Vietnam.

Hvem brøt avtalen?

Avtalens to punkter om tilbaketrekning av amerikanske soldater og utlevering av krigsfanger ble stort sett fulgt.

Når det gjaldt våpenhvile kom allerede fra første dag beskyldninger fra både Nord- og Sør-Vietnam om brudd på avtalen. Et kanadisk medlem i kontrollkommisjonen sa i mars 1973 “… vi har ingen indikasjoner på at amerikanerne er involvert i stridigheter, men vi har fått klar informasjon om at alle tre vietnamesiske partene fortsatt er involvert i fiendtlige aktiviteter for å utvide sine kontrollområder.” (Asselin: 182)

Nixon hadde vært forberedt på at Nord-Vietnam ville bryte avtalen. Men nordvietnameserne fraktet store mengder våpen og ammunisjon til Sør-Vietnam uten å bli stoppet, siden Nixon måtte slutte som president etter Watergate-affæren. Sør-Vietnam fikk stadig mindre våpenforsyning, og tapte til slutt i 1975.

Kilder:

Asselin, Pierre. A bitter peace. The University of North Carolina Press 2002

Se filmen.

Les Kissingers tale på historie-konferansen om den amerikanske erfaringen i Sørøst-Asia, september 2010.

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s