Naiv, han? Et besøk hos Pol Pot

Marit O. Bromark har gitt ut en bok om en kambodsjaners liv under Pol Pot. Hun mener at Pål Steigan burde sett ondskapen under sitt besøk hos Røde Khmers Pol Pot i 1978. Nei, mener Steigan, for «som kortvarig gjest i et land er det vanskelig å avsløre dystre hemmeligheter.» (Aftenposten 11. oktober 2010)

Steigan håndhilser på Pol Pot

Steigan har muligens noe rett. Han skrev selv i Aftenposten at han var i Kambodsja i en uke. Han kunne ikke ett ord kambodsjansk. Men han så smilene fra dem som møtte ham. Og smiler fra fremmede kan som kjent dempe ens kritiske sans.

Men Steigan reiste tross alt 1.000 kilometer og stakk innom 10 av de 18 provinsene i landet. Burde ikke han sett litt mer enn det han rapporterte (Aftenposten 31. oktober 1978)?

Mange varsellamper hadde blinket allerede før han dro til Kambodsja og håndhilste på Pol Pot. Året før besøket hadde 80.000 kambodsjanske flyktninger klart å komme seg ut sitt hjemland. Aftenposten skrev den 18. april 1977 at en million mennesker allerede var blitt drept av Pol Pots kommunistregime etter at han tok makten i 1975.

For meg som i dag sitter i stua i Norge er det ikke lett å si hva Steigan burde sett, Men jeg kan konstatere at det finnes paralleller til Steigans reiseskildringer. Mange trodde ikke på Hitlers konsentrasjonsleirer før bevisene kom.

Vietnam-reiser på Steigans vis …

Flere velmenende nordmenn har besøkt Vietnam på Steigans vis. Thorvald Stoltenberg fløy til Hanoi i 1970 og så ikke poeten Nguyen Chi Thien eller andre dissidenter som hadde sittet i fengselet over 10 år under kommunistregimet.

Ti år senere reiste Ole Bjerke rundt i Vietnam, i 1980. I en fangeleir utenfor Hanoi spurte han en fange og eks-offiser fra sør om han angret. Et spørsmål som fangevokterne hadde stilt eks-offiseren hundre ganger før. Nei, sa han. Ole Bjerke trakk raskt parallell til norske landssvikere etter annen verdenskrig. Men sørvietnameserne kjempet for demokrati, mot kommunistene, og har ingen grunn til å angre. Bjerke syntes fangevokternes sjef så snill ut at han fikk «lyst til å bli i leiren for å få litt omskolering«. Og han forsvarte kommunistenes Vietnam: «det er eit faktum at vietnamesarane gjekk meir humant fram enn det vart gjort her i landet«.  En studie av professor Desbarat fra Universitet i Berkeley estimerte at 100.000 vietnamesere ble drept av kommunistregimet etter krigens slutt. Med andre ord, ikke helt humant!

Steigan eller Bjerke gjorde muligens et forsøk, men ingen av dem klarte å se mørke gjerninger bak smilet til Pol Pot og fangevokterne. Men den franske avisen Le Monde knyttet Vietnam og Kambosja sammen i en kritisk artikkel etter avsløringen om folkemordet i Kambodsja:

“Det som skjer i Vietnam, skjer i Laos og naturligvis i Kambodsja. Mellom folkemordet på khmerene og undertrykkelsen av vietnameserne er det riktignok en betydelig gradsforskjell, men motivet er dessverre det samme. I begge tilfeller dreier det seg om å nivellere og eliminere enhver variasjon”. (Le Monde 5. oktober 1978)

I mai 1979 samlet tidligere antikrigsaktivist Joan Baez 80 underskrifter, publiserte et opprop i fire store aviser i USA og krevde myndighetene i Vietnam å slutte med trakasseringer av dissidenter. Joan Baez så altså det Bjerke ikke så.

Avslutningsvis ønsker jeg å sitere den afghanske flyktningen Maryam Azimi (nedtegnet av Inger Elisabeth Hansen): «Øynene kan ikke jobbe alene, det er mennesket som må se».

Kilde:

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s