Monthly Archives: februar 2011

25. februar: Khrusjtsjov fordømte Stalin

På denne dag, 25. februar :

I dag er det 55 år siden førstesekretær i Sovjetunionens kommunistparti Khrusjtsjov holdt en hemmelig tale den 25. februar 1956. I talen fordømte han Stalin for persondyrkelsen og diktaturet. En avstaliniseringsperiode var dermed innledet i Sovjetunionen. Khrusjtsjov tok til orde for fredelig sameksistens med kapitalistene. I tråd med dette foreslo Sovjetunionen at verdenen skal anerkjenne både Nord- og Sør-Vietnam som selvstendige stater!

Hva betyr den nye Sovjetpolitikken for Vietnamkrigen?

Khrusjtsjovs avstalinisering ble mottatt med blandede reaksjoner i kommunistverdenen. Nord-Vietnam diskuterte Khrusjtsjovs nye politikk, men valgte å ignorere ham og fortsette med sin plan for å overta Sør-Vietnam med alle midler, både militære og politiske. Nord-Vietnams ambisjon passet best med Kinas linje om å støtte kommunistiske revolusjoner i hele verden.

Selv om Stalin ble fordømt i Sovjetunionen, var han lovpriset av kommunistregimet i Nord-Vietnam. Tô Huu var leder for det nordvietnamesiske sensurapparatet og laget følgende dikt i 1956, tre år etter Stalins død:

Lenge leve Ho Chi Minh
Proletariatets fyrtårn!
Lenge leve Stalin,
Det store evige tre!
Som skjermer freden under sin skygge!
Drep, drep videre, la ikke hånden stanse et sekund
For at rismarker og jorder kan avle ris i overflod
For at skattene hurtig kan høstes
For at partiet skal bestå marsjerer vi med samme sjel.
La oss tilbe formann Mao
La oss for evig dyrke Stalin

 Ho Chi Minh, Mao og Stalin tilhørte altså samme klubb, og To Huu tilba dem alle sammen. Hvis Nord-Vietnam hadde fulgt Khrusjtsjovs formaning om fredelig sameksistens med den kapitalistiske verdenen, hadde kanskje Vietnam spart for noen millioner liv som Vietnamkrigen kostet!

Fredspris?

Khrusjtsjov bidro dermed til mindre spenning mellom Øst og Vest under den kalde krigen. Nye dokumenter viser at han arbeidet hemmelig for å få Nobel fredspris!

Kilde:

Khrustsjovs hemmelige tale den 25. februar 1956

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

En amerikansk veteran «been there done that»

Amerikanske veteraner er ikke en homogen gruppe. Noen har deltatt i flere kriger, mens andre kun har hatt på seg uniformer. Mange av dem som har kjempet i Vietnam har ikke noe til overs for dem som aksjonerte mot engasjementet i Vietnam uten å ha vært der.

Oberst Harry G. Summers jr.

I «Vietnam Magazine» skriver oberst Harry G. Summers jr. om sitt syn og tilbakeviser mytene som antikrigsleiren har skapt. Les artikkelen på engelsk her:

Bevisste forvrengninger hindrer fortsatt forståelsen

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

24. februar: Sør-Vietnams flagg heises i Hue

På denne dag:

24. februar 1968 heises det sørvietnamesiske flagget på flaggtårnet (Kỳ đài Ngọ Môn) ved citadellet i keiserbyen Hue da sørvietnamesiske soldater gjenerobrer byen.

Byen ble angrepet av 7.500 kommunist-soldater den 31. januar i det som kalles Tet-offensiven. På forhånd hadde begge sider annonsert våpenhvile i forbindelse med feiringen av vietnamesisk nyttår. Helligdagene likner på juleferie i Norge, med late og mette dager, lang skolefri og familier som samles.

ARVN i Hue 1968

Nettopp derfor var halvparten av soldatene i Sør-Vietnams væpnede styrker (ARVN) på perm hos familien. Likevel klarte gjenværende tropper å forsvare viktige poster i byen under angrepene. Hovedkvarteret til ARVNs 1. divisjon, under ledelse av general Ngo Quang Truong i cidatellet ble innledningsvis bombardert med hundre 82 mm-granater. Også byens politihus i 3. distrikt ble utsatt for flere angrepsbølger, men soldatene bet seg fast på postene uten å måtte evakuere. Ifølge løytnant Nguyen Phuc Lien Thanh (NPLT: 75) deltok ikke amerikanske styrker i kamp de første syv dagene av offensiven.

Men vietnamesiske forsterkninger kom allerede første dag fra 2. og 7. fallskjermsbataljoner, som brøt gjennom An Hòa-porten første kvelden. Videre deltok ARVNs fallskjermssoldatene i nær og blodig kamp med to kommunistregimenter i ni døgn i citadellet før ARVN gjenerobret Vest- og Nordporten samt andre porter i citadellet.

Amerikanske styrker deltok i bykampen fra 7. februar. I tillegg kom det forsterkninger fra ARVNs marine- og rangerstyrker, politistyrker og infanterister. Det ble hus-til-husbataljer i over tre uker før det sørvietnamesiske flagget kunne heises av soldatene fra ARVNs 1. divisjon og marinesoldater den 24. februar 1968.

Det finnes mye litteratur om slaget om Hue:

Vietnamesisk:

Engelsk:

Norsk:

3 kommentarer

Filed under I dag i historien, Militærhistorie

Agent Orange: fakta og myter

Agent Orange knyttes ofte til Vietnamkrigen i media. Den vises ikke sjelden sammen med nærbilder av folk med medfødte misdannelser og døde skoger. Giftsprøytingen assosieres med fødselsskader, som et bevis på årsak og konsekvens. Her kan du lese om hva Agent Orange er, og hva vi vet om dens virkninger.

Hva er Agent Orange?

Agent Orange er et plantevernmiddel som får løvtrær til å felle løvet. Navnet kommer av de oransjefargede stripene på kjemikaliebeholderne. Plantevernmidlet inneholder fenoksylforbindelser. Selv om det er mest kjent i forbindelse med den kjemiske krigføringen i Vietnam, hadde de tidligere vært brukt i jordbruket for å fjerne tett løvverk som hindret hvete- og kornplanters vekst.

Hvorfor bruke i Vietnam? Jungelen i Sør-Vietnam var tett og og et godt skjulested for kommunistsoldatene i Vietnamkrigen. De fraktet våpen og ammunisjoner fra Nord til Sør. De ville få Sør-Vietnam under sin kontroll. Sør-Vietnam fikk hjelp fra amerikanerne, som sprøytet mange tusen kubikkmeter avløvingsmidlet i Sør-Vietnam for å kunne få øye på inntrengerne fra Nord-Vietnam.

Problemet med avløvingsmidlet Agent Orange er at det inneholdt dioksiner, som amerikanerne på 1960-tallet ikke var klar over. Dioksiner er biprodukter under produksjonen. Det viktigste dioksinet i Agent Orange er 2,3,7,8 tetraklordibenzo-p-dioksin (TCDD).

Alarmen gikk da man oppdaget at dioksinene i Agent Orange kunne forårsake sykdommer. På 1960-tallet var folk ikke så bevisst på at mange kjemiske stoffer vi omga oss, kunne skade både mennesker og miljøet. Et eksempel er asbest i gamle hus.

Hvor stort var dioksinutslippet i Vietnam?

Et tonn Agent Orange inneholder to gram dioksiner. Mindre enn 400 kilo dioksiner ble spredt over Sør-Vietnam i 10-årsperioden 1961 til 1971. Mesteparten ble nedbrutt i løpet av første døgn, slik at kun en til seks prosent av 400 kilo dioksiner nådde skogbunnen, ifølge forskerne fra Universitetet i Oklahoma og Universitetet i Michigan State (Young 2004).

Noen har forvekslet Agent Orange med dioksiner. Derfor ser jeg av og til at det skrives om tonnevis dioksinutslipp (ofte kalt gift eller plantegift) i krigen.

Astrid Nøklebye Heiberg, tidligere professor i medisin, tviler på noen av «bevisene» som er lagt fram om Agent Orange

Men dioksinutslipp var ikke bare forbeholdt Vietnamkrigen. Også i Norge kom det mye utslipp av dioksiner både i luften og i sjøen. Norsk Hydro slapp ut 10 kilo dioksiner årlig i fjordene i Grenland på 70-tallet. Vi nordmenn får dioksiner servert på matfatet: fet mat som torskelever og innmat fra krabber fra fjord og innsjø, samt smør og margarin fra fjøsa er hovedkildene. Uansett er hvert gram dioksin i miljøet selvfølgelig et gram for mye.

Heldigvis er dioksinutslippet i Norge betydelig redusert siden 70-tallet. Og det er nå 40 år siden siste Agent Orange-utslipp i Sør-Vietnam!

Gir dioksiner helseskader?

Blir man utsatt for dioksiner i høy dose kan det forårsake helseskader. Derfor har folk som bodde nær militære flybaser der Agent Orange ble tømt ut etter flyvningene, høyest risiko for skader.

Det er ikke enkelt å bedømme årsakssammenhengen mellom 400 kilo dioksiner spredt i luften i løpet av en 10 års-periode og alle misfostre og misdannelser som er vist frem. Myndighetene i Vietnam påstår at millioner er skadet av Agent Orange, og stiller ut ulike medfødte skader som bevis. Det kan virke overbevisende overfor journalister og andre. Men noen norske leger har tilfeldigvis sett «bevisene» og oppdaget at ikke alt holdt vann.

En norsk lege, dr Dvergsdal, skrev:
«Jeg har selv vært i Vietnam og fått demonstrert en gutt som var skadet av «dioksin» som fremdeles gir skader. For meg var diagnosen enkel, Down syndrom. […] Vi må huske på at amerikanerne tapte for et tvers igjennom voldelig, løgnaktig og undertrykkende diktatur. De kan komme med hvilke påstander de vil, ingen tør å si imot.» Kilde: www.uib.no/isf/eyr  (begrenset adgang).

Astrid Nøklebye Heiberg, tidligere statssekretær og professor i medisin, noterte følgende:
«Min mann har hele livet arbeidet med medisinsk genetikk, og på vår reise gjennom Vietnam la han merke til at mange av de barna som ble fremstilt som Agent Orange-ofre, hadde skader som er vanlige ved kompliserte fødsler. Dette er åpenbart ikke fosterskader.»

Finnes vitenskapelig bevis?

For å bevise sammenhengen mellom en eksponering og en sykdom må forskerne gå gjennom masse studier, alt fra superdoser hos laboratoriemus til epidemiologi. I epidemiologiske studier kan man for eksempel sammenlikne forekomsten av misdannelser eller sykdommer hos befolkningen som har vært eksponert, versus hos befolkningen som ikke er eksponert.

«mange av de barna som ble fremstilt som Agent Orange-ofre, hadde skader som er vanlige ved kompliserte fødsler. Dette er åpenbart ikke fosterskader» (Astrid Nøkleby Heiberg)

I Vietnam er det ikke alltid lett å kjøre alle slike studier. Andre giftstoffer kan medvirke til høyere forekomst av diverse sykdommer. Giftstoffer som DDT ble bannlyst i flere land på 70-tallet, men ble sprøytet på vietnamesisk jord helt til 80-tallet, lenge etter krigens slutt i 1975. Forskerne finner stadig vekk DDT i morsmelk hos vietnamesiske kvinner inntil nylig.

Tilfeldige sykdomsopphopninger finnes overalt. Folk i Bømlo-kommune fikk i 1980-81 hele 3 tilfeller av en sjelden type misdannelser hos nyfødte barn i løpet av et halvt år. Vanligvis forventer man 1 tilfelle hvert 4. år i kommunen. Det var åpenbart en «overhyppighet», men forskerne fant ingen årsakssammenheng, og konkluderte med at det hele var et resultat av tilfeldigheter.

Veterans and Agent Orange – Update 2008

Det vitenskapelige fyrtårnet NAS i USA har gått gjennom all dokumentasjon om Agent Orange. Der fant de tilstrekkelig dokumentasjon (sufficient evidence) på sammenhengen mellom Agent Orange og noen sykdommer, som kronisk lymfatisk leukemi, sarkom, Non-Hodgkins lymfom, Hodgkinssykdom og klorakne (en slags kviser rundt øynene). Samtidig påpekte de at sammenhengen med en rekke andre sykdommer ikke kunne bekreftes av studiene.

Konklusjon

Jeg mener det er viktig med nyanser, uansett om man diskuterer krigs- eller mikjøskader. Om årsak og virkning vil jeg avslutningsvis sitere dr Heiberg:

«Sammenhengen mellom alle misdannelsene og Agent Orange kan ikke påvises, men er sikkert tilstede i en del tilfeller. De aller fleste skadene har neppe med dioksiner å gjøre – for eksempel er det ingen sammenheng når det gjelder døvhet eller cerebral parese» (Bok: Astrid Nøklebye Heiberg. Det dyrebare håpet. Oslo, Damm 2001)

Les mer om dioksiner:

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

Cappelen innrømmer feil om bildet fra Hue-massakren

Bruker du historielærebok fra Cappelen bør du bli oppmerksom på feil i forbindelse med omtalen av Vietnamkrigen. Feilen ble påpekt i en kronikk i Aftenposten: Vietnamisering 2.0 i april 2010.

På bakgrunn av kronikken undersøkte Cappelen saken og konkluderte med at kronikkforfatterne hadde rett. Bildeteksten er korrigert på internett og vil komme med neste bokopplag.

Hue-massakre

Cappelen har etter kritikken endret bildeteksten.

Hue-massakren krevde visstnok ti ganger flere ofre enn My Lai. Nåde Hue- og My Lai-massakren skjedde i 1968, og det ser ut som hendelsen i Hue var mer systematisk og planlagt.

Cappelen skriver:
Kritikk av vår framstilling av Vietnamkrigen.

Kronikken i Aftenposten 21. april, «Vietnamisering 2.0», påpeker at bildet på side 289 sannsynligvis er fra byen Hué. Etter å ha undersøkt med bildebyrået, har vi funnet ut at det er riktig. En ny bildetekst står nedenfor. Den vil bli satt inn i boka når vi trykker nytt opplag.

Ny bildetekst:
En kvinne i den sørvietnamesiske byen Hué sørger etter at levningene av hennes mann ble funnet i en massegrav etter Tet-offensiven i 1968. Nordvietnamesiske styrker og FNL gikk i januar 1968 (under det vietnamesiske nyttår – Tet) til angrep på den sørvietnamesiske hæren og amerikanske styrker i flere byer i Sør-Vietnam. De erobret Hué og henrettet flere tusen sivile som de mente samarbeidet med amerikanerne eller på andre måter var fiender av kommunistene.

Feil om Vietnamkrigen i læreboka

Andre artikler om Hue-massakren

Time Magazine 31. oktober 1969:

«At first the men did not dare step into the stream,» one of the searchers recalled. «But the sun was going down and we finally entered the water, praying to the dead to pardon us.» The men who were probing the shallow creek in a gorge south of Hue prayed for pardon because the dead had lain unburied for l9 months; according to Vietnamese belief, their souls are condemned to wander the earth as a result. In the creek, the search team found what it had been looking for–some 250 skulls and piles of bones. «The eyeholes were deep and black, and the water flowed over the ribs,» said an American who was at the scene.

The gruesome discovery late last month brought to some 2,300 the number of bodies of South Vietnamese men, women and children unearthed around Hue. All were executed by the Communists at the time of the savage 25-day battle for the city during the Tet offensive of 1968. The dead in the creek in Nam Hoa district belonged to a group of 398 men from the Hue suburb of Phu Cam. On the fifth day of the battle, Communist soldiers appeared at Phu Cam cathedral, where the men had sought refuge with their families, and marched them off. The soldiers said that the men would be indoctrinated and then allowed to return, but their families never heard of them again. At the foot of the Nam Hoa mountains, ten miles from the cathedral, the captives were shot or bludgeoned to death.

Workers unearth mass grave containing victims of a Vietcong massacre of civilians performed during the Tet offensive in February, 1968. Photographer: Larry Burrows

Shallow Graves. When the battle for Hue ended Feb. 24, 1968, some 3,500 civilians were missing. A number had obviously died in the fighting and lay buried under the rubble. But as residents and government troops began to clean up, they came across a series of shallow mass graves just east of the Citadel, the walled city that shelters Hue’s old imperial palace. About 150 corpses were exhumed from the first mass grave, many tied together with wire and bamboo strips. Some had been shot, others had apparently been buried alive. Most had been either government officials or employees of the Americans, picked up during a door-to-door hunt by Viet Cong cadres who carried detailed blacklists. Similar graves were found inside the city and to the southwest near the tombs where Viet Nam’s emperors lie buried. Among those dug out were the bodies of three German doctors who had worked at the University of Hue. …

Kilde: http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,839103,00.html

1 kommentar

Filed under Militærhistorie

Oppgjør med FNL-tilhengere

Med den nye boka «Idealistene» tar historiker Bård Larsen et oppgjør med deler av den norske venstresiden som flørtet med totalitære regimer. AKP-ml fikk sin mørke fortid gransket for noen år siden. Nå får også SV og Ap gjennomgå. Felles for dem var beundring av slike tyranner som Stalin, Mao, Ho Chi Minh og Pol Pot.

Bård Larsen under lansering av boken «IDEALISTENE – Venstresidens reise i det autoritære». Privat foto.

Bokens mest interessante og banebrytende del finner jeg i kapitlene om Vietnamkrigen. Så vidt jeg vet er Bård Larsen den første norske historikeren som tok opp norsk medløperi med kommunistene under Vietnamkrigen. Fra før har vi Frank Bjerkholts «Vietnam – det store bedraget» (Gyldendal Norsk Forlag 1980).

Ikke uventet hagler det kritikk mot Larsen fra venstresiden. Noen av kritikerne har lest boka, men mange andre hopper rett ned i skyttergraven og fyrer løs. De mener at han bagatelliserer krigens lidelser.

Men Bård Larsen hyller overhodet ikke amerikanernes krigføring. Han var kritisk mot den. Samtidig stiller han et viktig spørsmål:

Den enes urett,  den andres rett? (side 223)

Han dokumenterer hvordan Ho Chi Minh og kameratene allerede fra 1945 drev med likvidisjoner av rivalene. Ho sto senere bak jordreformen i Nord-Vietnam som tok livet av femti tusen mennesker etter formann Maos mønster.

Her i Norge har vi AUF-leder og formann i Sosialdemokratisk Ungdom Ola Teigen, Thorvald og Jens Stoltenberg, Reiulf Steen, og avisen Ny Tid som ble nevnt som idealistiske medløpere. «Motstanden mot USA var viktigere enn lidelsene til vietnameserne«. Jens’ tale til den vietnamesiske presidenten Nguyen Minh Triet var «forunderderlig ukritisk og ureflektert».

«Vi trodde ikke, vi visste at Vietnams folk var samlet og enhetlig. Så kom båtflyktningene.» (TittaFroskens minnebok)

Raddissenes syn på Vietnamkrigen påvirker klart deres oppfatning av båtflyktningene: «Det var ikke alle som innrømmet båtflyktningene integritet«, hevder Bård Larsen (side 234). Jeg synes det er flott at historiker Larsen tok opp et tema som berører mange båtflyktninger. Raddissene tror de vet bedre enn båtflyktningene selv hva som skjedde i Vietnam, hvem var helter og hvem var skurker. Nå bør fasiten være klarere for flere og kan finnes i boka «Idealistene».

«vi ble grenseløst skuffet av det som skjedde etter at FNL og Nord-Vietnam vant krigen i 1975 … man kan si at vi hadde visse illusjoner » (Rune Gerhardsen til Aftenposten 20.02.2010)

Bård Larsen har derfor rett når han mener at den norske venstresiden har «…en mørk historie som handler om et uavklart forhold til demokratiet. På det verste har venstresiden holdt døren åpen for vold og drap på egne borgere for å nå sine mål. …. Mange på venstresiden har gitt sitt bifall til diktaturer og, enda verre, til regimer som begikk folkemord.» (Larsen, Bård. Idealistene: 59)

Boka er velskrevet,  provoserer og har derfor skapt sterke reaksjoner. Jeg anbefaler den sterkt.

Les ellers:

Legg igjen en kommentar

Filed under Norsk holdning til Vietnamkrigen

Årsaker til den kalde krigen og Vietnamkrigen

Hvorfor oppsto Vietnamkrigen? Årsakene er sammensatte, og historikerne strides om dem. Men er det slik at det ene synet er mer riktig enn andre? Uansett ser det ut som synene ofte endrer seg over tid. Vi kan for eksempel trekke paralleller til den kalde krigen.

Den kalde krigens årsaker

Ifølge SNL er den kalde krigen en betegnelse på den spenningstilstand som oppstod mellom USA og Sovjetunionen, senere mellom øst og vest, etter den annen verdenskrig. Uttrykket ble antakelig første gang brukt av president Trumans rådgiver Bernard Baruch i 1947. Den kalde krigen kjennetegnes ved at det aldri kom til militærkonfrontasjon mellom supermaktene, selv om det var nære på enkelte ganger, som ved Berlinblokaden (1948/49), i begynnelsen av Koreakrigen og under Cubakrisen (1962). I stedet ble den kalde krigen preget av oppbygging av militærallianser, opprustning, trusler om krig og ideologiske motsetninger.

Årsaker til og drivkreftene bak den kalde krigen finnes det tre hovedsyn på:

 1. Tradisjonalistene (de ortodokse) ser på USA som den passive parten som kjempet mot Sovjetunionen og Kina. USA forsvarte demokratiet mot kommunismen. Les også innlegget Trumandoktrinen og oppdemmingspolitikken.

2. Revisjonistene mener derimot at det var USA som var aggressive imperialister som ville sikre tilgang til råvarer og andre ressurser i verden. Sovjetunionen hadde i følge dette synet en legitim rett til å beskytte Øst-blokken og andre kommunistland mot imperialistene.

3. Postrevisjonistene har et sammensatt syn. De mener at både USA og Sovjetunionen hadde sikkerhetspolitiske, økonomiske og ideologiske motiver ved deltakelsen i den kalde krigen.

Hvordan asiatiske land deltok i den kalde krigen, har vært et forsømt område i historieskrivingen. Les mitt korte innlegg om den kalde krigen i Asia her.

Ideologiene bak den kalde krigen.

Hvordan kan årsakene til den kalde krigen settes i sammenheng med ideologi, sikkerhetspolitikk og økonomi?

Riktignok hevdet USA og Sovjetunionen at de kjempet for hver sin samfunnsmodell: amerikanerne sverget til friheten eller liberalismen, mens sovjeterne organiserte seg som et sosialistisk samfunn, med marxismen og leninismen som ideologien. USA støttet landene som var liberalt organisert mens Sovjetunionen de kommunistiske landene.

Men var det så enkelt? Var ideologien den viktigste drivkraften bak Sovjetunionens okkupasjon av østeuropeiske land som Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, osv.? Det finnes historikerne som mener at Sovjetunionen brukte disse landene som en buffersone eller et sikkerhetsbelte rundt seg. I så fall spilte sikkerhetspolitikken en viktig rolle for sovjeterne i Øst-Europa.

På 1950-tallet mottok den vietnamesiske kommunistlederen Ho Chi Minh beskjeden hjelp fra Sovjet selv om Ho Chi Minh ville bygge opp et kommunistisk samfunn slik som Stalin gjorde. Både Stalin og hans etterfølger Khrusjtsjov hadde en lunken holdning vietnamesiske kommunister fram til midten av 1960-tallet. Først etter at Kina brøt med Sovjet og at begge disse kommunistiske stormaktene konkurrerte om lederrollen i den kommunistiske verdenen, økte Sovjet hjelpen til Nord-Vietnam.

Den bitre striden mellom Sovjet og Kina under Mao tyder på at disse to ideologiske brødrene kunne komme i krig mot hverandre. Senere på 1970-tallet, da Nixon klarte å opprette diplomatiske forbindelser med Kina og Sovjet, la disse tydeligvis ideologien til side for å kunne samhandle med USA.

I USA ved opptakten til den kalde krigen mente mange at USA ga Marshallhjelpen til Europa av ideologisk motiv, for å forsvare Europas frihet. Det var mulig. Samtidig la amerikanerne vekt på at hvis Vest-Europa lå nede med havarerte økonomier etter den andre verdenskrig, kunne det føre til en ustabil verden som igjen ville true USAs sikkerhet. Ideologien ble i dette tilfelle brukt som retorikk for å mobilisere innbyggerne i USA til å støtte Marshallhjelpen. (Les f.eks. Stephanson A. Liberty or death – the Cold War as American ideology. In: Westad OA, ed. Reviewing the cold war: approaches, interpretations, theory. London: Frank Cass). Det var også liknende argumenter som USAs ledere brukte for å søke om innenriks støtte da de engasjerte seg i Vietnam.

Forholdet mellom ideologien og sikkerhetspolitikk som bakgrunnen for den kalde krigen er komplisert. Ofte spilte begge en rolle. Min private hypotese er at det er geografien som bestemte om ideologien eller sikkerhetspolitikk skulle veie tyngst. For nærområdene spilte sikkerhetshensynet mer enn ideologien. Men i innenrikspolitikk spilte ideologien tungt i retorikken for å mobilisere befolkningens støtte. Jeg lar historikerne teste hypotesen.

Vietnamkrigen ble startet da Nord-Vietnam sendte soldater og ammunisjon til Sør-Vietnam gjennom Laos og Kambodsja og ved hjelp av sjøtransport.

Vietnamkrigen

Kort fortalt handlet Vietnamkrigen (1955-1975) om kampen om hvem som skulle ha kontroll over Sør-Vietnam. Krigen kan betraktes som en konflikt i flere plan. I det ene planet skjedde en borgerkrig mellom to vietnamesiske parter med ulike visjoner for landets fremtid. Disse visjonene ble hovedsakelig basert på nordlige versus sørlige pespektiver på ideologi, økonomi, samfunn og politikk. Nordvietnameserne valgte en sosialistisk/kommunistisk samfunnsmodell, mens sørvietnameserne prøvde å bygge opp et liberalt samfunn. I det neste planet var striden en mellomstatlig krig, siden både Nord og Sør var egne selvstendige stater på samme måte som Nord- versus Sør-Korea og Øst- vs. Vest-Tyskland. I det tredje laget var konflikten en arena der Sovjet og Kina versus USA og de allierte engasjerte seg for å ta vare på sine globale interesser. Nord- og Sør-Vietnam inviterte stormaktene inn i striden, og krigens utfall var resultatet av deres engasjement.

Vietnam ble i 1954 delt i to på samme måte som Nord- og Sør-Korea og Øst- versus Vest-Tyskland. På samme måte som i disse landene kunne Nord- og Sør-Vietnam ha levd side ved side uten krig. Nordvietnameserne kunne ha konsentrert seg om å bygge opp sosialismen i Nord, men nøyde seg ikke med halvparten av Vietnam. De var besatt av tanken å overta Sør-Vietnam med politiske og militære midler. Deres uttalte intensjon var å gjenforene landet og ”frigjøre” sørvietnameserne.

Parallelt med militær oppbygging spilte Nord-Vietnam et politisk kort med å invitere Sør til en konferanse om felles valg for hele landet. Sørvietnameserne gikk ikke med på det, og begrunnet det med at man ikke kunne drive demokratisk valgkamp og arrangere valg i områder under kommunistenes kontroll. Siden har kommunistene aldri hatt noen demokratiske valg i Vietnam, så det er mulig at president Diem hadde rett når det gjaldt skepsisen mot kommunistenes løfte om demokratiske valg.

Krigen startet da nordvietnamesiske soldater trosset delingen av Vietnam og infiltrerte Sør-Vietnam fra 1956. Sørvietnameserne måtte derfor forsvare seg mot nordvietnameserne for å kunne bygge opp sitt liberale, ikke-kommunistiske samfunn. Både Nord- og Sør-Vietnam arbeidet aktivt for å få hjelp fra sine allierte, hhv. Sovjet og Kina versus USA og ikke-kommunistiske land.

Historikerne endret synet på Vietnamkrigen over årene, på samme måte historieskrivingen om den kalde krigen:

1. Kommunistenes aggresjon: På 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet hadde mange i vesten et bilde av Vietnamkrigen hvor det var kommunistenes aggresjon som skulle stoppes, på samme måte som i Koreakrigen. Vietnam skulle være bastion for den frie verden. Det offisielle Norge støttet dette synet og anerkjente Republikken Vietnam (Sør-Vietnam) som et selvstendig land. Det er flere holdepunkter for dette synet: kommunistenes infiltrasjon til Sør-Vietnam allerede fra 1956, deres mål om å ta hele Sør-Vietnam med makt. Sør-Vietnam hadde ingen intensjon om å overta Nord-Vietnam.

2. Imperialistenes aggresjon: Ut på 1960-tallet vant det motsatte synet fram: at det var amerikanerne som invaderte et samlet Vietnam som ønsket uavhengighet og frihet. Riktignok kjempet mange amerikanske soldater mot Viet Cong i perioden 1965-70. Amerikanerne tenkte kun på sin egen interesse (hvem gjør ikke det?) og brukte Sør-Vietnam både som bastion og for å bruke opp overskuddslageret av gamle våpen fra andre verdenskrig og teste nye bomber.

Det ser ut som norske lærebokforfattere holder seg til denne forklaringen og overser nyere forskning som er nevnt i neste punkt.

Fokuset på amerikanernes krigføring gjør at man overser det som virkelig foregikk i Vietnam. De fleste sørvietnameserne ønsket ikke kommunismen. Derfor måtte de kjempe mot invasjonsstyrkene fra Nord.

3. Revisjonistene begynte å bli flere fra 1990-tallet. Med tilgang til nyåpne historiearkiver, spesielt etter Berlinmurens fall, finner historikerne mer bevis på massiv støtte til Nord-Vietnam fra Sovjetunionen og Kina, og bevis på Nord-Vietnams intensjon om å samle hele Vietnam under kommunismen. I tillegg modifiserer en ny generasjon historikere (Ed Miller, Chapmann, Moyar, Andrew Wiest, og flere) vestlige journalisters nedlatende syn på Sør-Vietnam. Norske lærebokforfattere har ikke revidert sin skriving fra 1970- og 80-tallet.

Mange sørvietnamesere støttet regimet i sør som et godt alternativ til kommunistregimet i nord. Sørvietnamsernes store bidrag til nasjonsbyggingen er endelig synlig for mange historikere. Les Sammendrag om Vietnamkrigen.

Lik men ulik

Hensynet til ideologien (kapitalismen vs. kommunismen) er derfor et felles trekk i ulike syn på den kalde krigen vs. vietnamkrigen. Men det finnes også en vesentlig forskjell. I den kalde krigen var Vest-Europa allierte med amerikanerne, mens i Vietnamkrigen var sørvietnameserne deres nærmeste allierte. Vestens syn på østen påvirket dermed synet på krigen.

Mange i vesten tillegger handlinger fra vesten større vekt enn fra østen: vesten handler, østens folk oppfattes som passive ofre om ikke mistenkelige skurker. Derfor betraktes amerikanerne enten som helter som reddet Sør-Vietnam, eller som brutale krigførere. Det blir ikke lett etter årsaker til krigen hos vietnameserne.

For å forstå vietnamkrigens historie, bør man derfor holde ideologien og etnosentrismen på en armlengdes avstand.

Et raskt blikk på norske historiebøker gir meg et inntrykk av at de fortsatt beholder synet fra 1960-tallet. Med denne bloggen håper jeg å vise et syn som er mer oppdatert med nyere historieforskning, som stemmer med sørvietnamesernes opplevelse av krigen.

For oppsummering av historikernes strid over vietnamkrigen kan du se på disse to nylig publiserte bøker:

Om den kalde krigen:

15 kommentarer

Filed under Sør-Vietnam, USAs engasjement