23. mars: Den første kontroversen om TV-dekningen

På denne dag:

Debatten om media og TV-dekningen av Vietnamkrigen brøt første gang ut i dag for 45 år siden (23. mars 1966). Bakgrunnen var et eget portrettprogram om den svenske forfatteren Sara Lidman (1923-2004) som hadde vært i Nord-Vietnam. Lidman brukte portrettintevjuet for å trekke opp «lange og detaljerte historiske perspektiver over Indo-Kinas utvikling, Geneveavtalen og Diemregimet.» (Bastiansen 1997: 41) På intervjuet hadde hun full kontroll, og intervjueren Kari Borg Mannsåker fikk liten tid til kritiske spørsmål.

NRK fikk proteststorm etter portrettprogrammet. Hvorfor? Inntil 1966 hadde mange nordmenn støttet Sør-Vietnam. Arbeiderbladet skriver den 11. mars 1966: «Om Nord-vietnams uopphørlige aggresjon mot Syd-vietnam med sikte på å legge det under kommunistisk herredømme, rår ingen tvil.» I ettertid viser det seg å være riktig.

Så brakte Sara Lidman med seg hjem et helt annet budskap etter en månedsreise i Nord-Vietnam. Lidmans budskap var egentlig nordvietnamesernes budskap, fortalt av en svensker: det var ikke noe nød i Nord-Vietnam. Barn hadde mat og klær, de gikk i skoler. Hun så aldri noen underernærte barn, osv (Bastiansen 1997: 40)

Boken hennes (Rapport fra Hanoi. Pax 1966) viser samme syn. Der kan man lese at Nord-Vietnams forfattere har «adgang til all den litteratur de måtte ønske seg» [sic] (Lidman 1966: 47). Ikke et ord om «Nhân Văn Giai Phẩm«-forfatterne som satt bak lås og slå. Eller om forfatteren Nguyễn Chí Thiện som ble fengslet i 27 år i Nord-Vietnam. Lidman skrev ikke særlig pent om det sørvietnamesiske regimet.

«Svärmeri för utopiska och ideologiska svartvita lösningar har präglat 1900-talets historia antingen det handlar om nazism, stalinism, fascism eller maoism. Seklet är späckat med ideologiska bländverk och förförelsekonster som ledde till den ena katastrofen efter den andra.» (Svenska Dagblad 2006)

På den tiden kunne meget få journalister komme inn i Nord-Vietnam. Kritiske journalister ble ofte høflig avvist: «vi har ikke hotellplass». Kun regimevennlige personer ble sluppet inn. Lidman tilhørte dermed en sjelden gruppe som man på forhånd kunne forvente at de ville snakke med nordvietnamesernes stemme. På samme måte finnes det svenske Jan Myrdal og norske Pål Steigan som nektet at det fantes folkemord i Kambodsja etter besøk hos smilende Pol Pot.

Intervjuene med Sara Lidman i mars 1966 var «et vendepunkt i den norske TV-debatten» i følge mediaforskeren Henrik Grue Bastiansen (Bastiansen 1997: 46). Stemningen snudde: mange nordmenn vendte ryggen til sørvietnameserne og så på Nord-Vietnam som mer legitimt og demokratisk. Dette skjedde i samme år som Sør-Vietnam dannet en grunnlovsdannende nasjonalforsamling som laget grunnlaget for videre demokratisering.

Lidmans «Rapport fra Hanoi» var et partsinnlegg. I og for seg ikke noe galt med det i et demokrati. Problemet er at mange nordmenn lot hennes (og Hanois) virkelighetsbeskrivelse erstatte, isteden for å supplere, den gjeldende opinionen om Vietnamkrigen. Frontruten ble dermed isbelagt. Kun et venstresidig sidesyn var tillatt. Slik har det vært for en del nordmenn helt til i dag.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Media og Vietnamkrigen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s