Løytnant Son

Charles Kuralt (1934-1997) var en kjent amerikansk journalist som arbeidet for CBS. Han kom til Saigon, Sør-Vietnam i 1961. Der traff han den sør-vietnamesiske løytnanten Son, som han fortalte om i boken «A Life On The Road» (Putnam, 1990).

Cover of "A Life on the Road"

Cover of A Life on the Road

Kuralt skriver først om Saigon:
Jeg oppdaget at Saigon var den mest forførende av alle byer. Krigen på landsbygda hadde ennå ikke hatt noen innflytelse på hovedstaden. Alle menneskene jeg møtte, lærere, journalister, servitører og taxisjåfører, var vennlige og hensynsfulle. Kvinnene var vakre, tenkte jeg, de gled på veien i sine drakter, og vårværet var nydelig, og fortaukafeer herlige. Jeg gikk om dagen langs veier under treskygger, og lå om natten  i sengen under det late takviftet på rommet på den gamle Majestic Hotel, lyttet til trasfikklyden fra elven … Dette er verdt å forsvare, tenkte jeg. Dersom denne solfylte, forførende byen noensinne faller under kommunistene og blir grå og disiplinert, det er bare ikke noe håp for sivilisasjon.

Kuralt fikk snart være med en sørvietnamesisk stridsenhet ledet av

«Løytnant Son», en ung Ranger-offiser…  ‘Vi vil ha et fritt land’ sa han. ‘Min familie kjempet ikke mot Frankrike for å komme under Ho Chi Minh. Derfor fortsetter vi å kjempe. Du vil finne mange som meg i Rangers.’

Dagen etter, dypt inne på landet, ble løytnant Sons Ranger-enhet overfalt av Viet Cong. Kuralt skriver:

«Løytnant Son hadde fått en kule i armen, men han var fortsatt i aksjon, knelende på bakken ved siden av sin radiooperatør, dreide håndtaket på Magneto-opererte radio, han prøvde å ringe bataljonhovedkvarteret for forsterkninger … Men det var til ingen nytte. Det kom ikke noe svar. Vi var utenfor av radioens rekkevidde.

«Da utførte radiooperatøren, en gutt ikke mer enn 17 eller 18, den mest forbløffende modige handlingen jeg noensinne har sett. Uten et ord gravde han hånden i sekken sin, fant en ledningsnelle og festet den ene enden til radioantennen. Han løp bort til et tre, rullet av ledningen da han løp. Han holdt den andre enden av ledningen i munnen, klatret opp treet mens kuler suset rundt ham, bandt ledningen til en høy gren, klatret ned treet og løp tilbake til radioen uten ha fått noen skrammer. Han dreide håndtaket intenst. Løytnant Son, som lå ved siden av radioen, snakket inn i mikrofonen, fikk kontakt med bataljonhovedkvarteret og begynte å lese koordinater fra et kart …. ‘Hold deg nede,’ sa han. .. til meg. «Det er greit. De sender fallskjermjegere.»

En "ranger"-soldat. Sørvietnamesiske rangerenheter (Biet Dong Quan) var blant de mobile elitetroppene i Sør-Vietnam, på lik linje med marinejegere (Thuy Quan Luc Chien) og fallskjermsoldater (Nhay Du)

Flere menn i Sons enhet hadde blitt drept, andre såret. Kuralt skriver:

«Son var oppe og gikk rundt på avklaringsområdet nå, oppmuntret sine soldater som overlevde …. Ett eneste skudd ble avfyrt fra skogen. Det traff Sons hjelm i midten av baksiden og gikk ut foran. Han rykket fremover mot meg og falt i bakken …. Jeg var aldri i stand til å få Son ut av mitt sinn. Gjennom alle årene i Vietnamkrigen tenkte jeg på ham. Jeg vendte tilbake til Vietnam flere ganger, gikk ut i på landsbygda med tropper igjen – de var amerikanske soldater da – og var til stede når andre gode menn ble drept i jungelen.

«Etter hvert som krigen dro ut uten klar seier og det amerikanske tapet økte, ble det moteriktig i USA å si at de amerikanske guttene døde for ingenting. Alle mine venner ble enige om at det var en umoralsk krig, imperialistiske USA mot «det vietnamesiske folket».

«Jeg trodde aldri det. Vietnameserne jeg møtte ville ikke ha noe å gjøre med krigføring. De ønsket å kunne leve i fred. Men de fikk ikke være i fred. De ble invadert av en hær fra Nord, sendt av en regjering de hatet. Jeg tenkte på Son, som ønsket så mye frihet for Vietnam at han var villig til å kjempe for den ideen lenge etter at hans tjenestetid hadde vært over … De (sørvietnameserne) som overlevde den – ikke mange av Rangersoldatene gjorde – har formodentlig blitt ‘omskolert’ nå. Den skjønne, lavmælte Saigon er blitt Ho Chi Minh-by … I Amerika husker de fleste ikke krigen så godt eller de tar ikke lenger hensyn til ønskene til «det vietnamesiske folket.»

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen, Militærhistorie

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s