6. august: Atomvåpen, Øverland og å forandre mening

På denne dag:

I forrige uke var det 70 år siden amerikanerne droppet atombombene over Hiroshima og Nagasaki. Bombene tok livet av over 100.000 japanere, hvorav de aller fleste var sivile. Den såkalte atomalderen ble født. Når denne fyller 70 år i 2015, har verden ifølge Federation of American Scientists over 15.000 atomstridshoder, hvert av dem kan legge en hel by i ruin. Jeg er derfor blant dem som mener at antallet atomstridshoder skal drastisk ned. Selv om antallet hadde vært redusert til en prosent av dagens nivå, hadde det resterende arsenalet nok sprengkraft til å ødelegge kloden vår.

På denne bakgrunnen er det interessant å lese om vår dikter Arnulf Øverlands støtte til atomvåpen tidlig på 1950-tallet:

dersom vi blir angrepet nytter det ikke å forsvare seg med «humane» våpen, det måtte bety våpen som ikke gjør noe vondt. Skal vi forsvare oss, må det være med effektive våpen. Og jeg begriper ikke hvorfor man i det hele tatt beslutter seg til å lage vannstoff-bomben, dersom det ikke er for å bruk den hvis det skulle vise seg å være nødvendig. Men man griper ikke til dette våpen uten i ytterste nød. (Arbeiderbladet 16.02.1950, referert i Sundvall, 2015, s. 235)

Fra før kjente jeg til, og jeg har likt, Øverlands oppfordring til engasjement for en mer rettferdig verden:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Diktet har siden 1936 blitt brukt for å fremme vidt forskjellige saker. Skribenten og kommunisten Steigan har eksempelsvis skrevet «Du må ikke sove 2.0» der han påpekte opprustningen fra USAs side. Men hvilken «urett» refererte Øverland opprinnelig til, i diktet «Du må ikke sove» fra 1936? Han siktet til Hitler-tilhengere: «du vet, han vil vifte med sabel og flag!/ Og så skal han ut i en skur av stål/ og henge igjen i en piggtrådsvase/ og råtne for Hitlers ariske rase!«.

Allerede i 1935 advarte Øverland mot nazismen i essayboken «Den frie ord». Årstallet 1935 minner meg om filmsnutt av dronning Elizabeth i England som gjorde nazihilsen. Filmen var angivelig fra perioden 1933-34 da dronningen var et 7 år gammelt barn. Hun kan ikke klandres for handlingen, men på det tidspunktet burde de voksne i kongehuset ha kjent til Hitlers skumle planer.

Det er kanskje ikke så sjeldent at mennesker gir støtte til revolusjonære grupper som viser seg å tyrannisere folket etter at de kommer til makten. I bloggen har jeg skrevet en del om folk som støttet kommunistene i Vietnam under Vietnamkrigen, som f.eks. Joan Baez. Nå vil jeg tilbake til Øverland. Mens dikteren kanskje forut for sin tid protesterte mot Hitlers bokbål og krenkelse av ytringsfrihet, forsvarte han samtidig Stalin. I boken «Den frie ord» fra 1935 viste Øverland sympati for proletariatets diktatur:

Vi skal heller ikke la oss by sammenligningen mellem Hitlers diktatur og proletariatets diktatur. Det ene har til hensikt å holde folket i slaveri under den private kapital. Det annet har til hensikt å avskaffe den private kapital og gi folket den økonomiske frihet, som er det nødvendige grunnlag for all åndelig frihet. Og det er ikke akkurat det samme!

Det ene er en enkelt kapitalistgruppes diktatur, det annet er arbeiderklassens diktatur, som skal bestå, inntil klasseforskjellen er ophevet. Det er slett ikke det samme!

Men allerede i 1937, året «Du må ikke sove» ble utgitt, holdt Øverland talen «Moskva-processene» på et NKP-møte i Oslo, der han påpekte at «nu er vi vidne til, at det russiske folk, som blev befridd av Lenin, Trotzki, og dem som nu er henrettet, under Stalins ledelse er på vei tilbake til eneveldet.» Øverland meldte seg ut av kommunistpartiet med det samme. I en tale han holdt i Göteborg i februar 1940, to måneder før tyskernes overfall av Norge, advarte han like mye mot Hitler som mot Stalin:

I Moskva innleder Stalin en serie av processer mot alle sine gamle medarbeidere, hele den gamle garde, og lar henrette alle dem som på en eller annen måte har utmerket sig, alle dem hvis navn var blitt kjent. (…) Og nu innfører den store Stalin, vår frelser og far, vår geniale fører og videnskapsmann – han innfører et erkereaksjonært despoti, slutter forbund med Hitler, faller inn i Polen, …

Året etter arresterte tyskerne ham og sendte ham til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Han satt bak lås og slå inntil krigens slutt.

Med krigens slutt i 1945 ble nazistene overvunnet. Men Stalin besto. I 1949 prøvesprengte sovjeterne atomvåpen. Samme år overtok kommunistene i Kina hele fastlandet og drev Chiang Kai-shek til Taiwan. Øverland må ha opplevd kommunistenes ekspansjon som truende, noe som antakelig var bakgrunnen for hans støtte til atomvåpen i 1950.

Ville Øverland endret sin mening om atomvåpen fra 1950 hvis han hadde levd i dag? Det er mulig, for han har selv skrevet at «Hva vi mente for femti år siden, og hva vi mener idag, det lar seg vanskelig sammenligne» i essayet «Om å forandre mening» fra 1960 (Øverland, 1963). I samme essayet har han flere påstander som jeg mener fortsatt gjelder i dag, som for eksempel:

Radikalisme er et ungdommelig anlegg, og den har ikke så meget å gjøre med kritisk vurdering som med protestholdning overfor autoritær myndighet.

Eller om mellomkrigstiden som rystet ham:

Der har hendt ting som vi ikke trodde var mulig. To verdenskriger. I mellem dem to blodige revolusjoner, påfulgt av fascistisk og stalinistisk reaksjon, undertrykkelse av ytringsfriheten, utryddelse og deportasjon av store folkegrupper, ja, hele folk.

At disse begivenheter virket på meg, slik at jeg var nødt til å forandre mening om mange ting, det innrømmer jeg så gjerne.

Øverlands helomvendinger gjorde at historiker Eirik Wig Sundvall sammenlikner dikteren med den ungarske forfatteren Arthur Koestler, som forandret seg fra en troende kommunist på 1930-tallet til å bli en anti-kommunist på slutten av 1940-tallet. I Vietnam har vi også mange eksempler på unge menn og kvinner som sluttet seg opp om Ho Chi Minhs bevegelse i 1945 og som senere forlot bevegelsen, spesielt etter 1949 da Staten Vietnam ble dannet under ledelsen av den tidligere keiseren Bao Dai. Under Vietnamkrigen forlot titusener kommunisttilhengere FNL/Hanoi for å gå over til Sør-Vietnam, noe som er lite skrevet om i historiebøkene.

Virkeligheten er ikke svart/hvitt. Historien bør heller ikke være det. Følg gjerne med denne bloggen.

Litteraturliste

  • Steigan: Du må ikke sove 2.0
  • Sundvall, E. W. (2015). Dikteren og atombomben – Arnulf Øverlands vei mot en provestlig antitotalitarisme. I Ø. Sørensen, B. Hagtvet & N. Brandal (Red.), Demokratisk beredskap: intellektuell motstand mot totalitære fristelser (s. 328 s.). Oslo: Dreyer.
  • Øverland, A. (1935). Det frie ord. Oslo: Fram.
  • Øverland, A. (1963). I tjeneste hos ordene: foredrag og artikler. Oslo: Aschehoug.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s