Monthly Archives: november 2015

André Glucksmann

Den franske filosofen André Glucksmann gikk bort i forrige uke, 78 år gammel. I Frankrike har han vært kjent som en engasjert intellektuell på venstresiden som gikk fra å være maoist til å bli anti-totalitær. Hans omvending skjedde en gang på 1970-tallet, muligens etter den russiske forfatteren Aleksandr Solsjenitsyns åpenbaring om det kommunistiske  helvetet.

For mange vietnamesiske båtflyktninger er navnet Glucksmann knyttet til den franske redningsaksjonen «En bateau pour le Vietnam» (En båt for Vietnam) i 1979. Glucksmann klarte å få filosofiske fiender, med pro-kommunisten Jean Paul Sartre på den ene siden og anti-kommunisten Raymond Aron (1905-1983) på den andre siden, til å  enes om en sak. De satt side ved side ved et langt bord på pressekonferansen 20. juni 1979 og oppfordret det franske folket til å yte hjelp til båtflyktningene som flyktet fra kommunismen i Vietnam.

les-philosophes-francais-jean-paul-sartre-andre-glucksmann_998540

Filosofene Jean-Paul Sartre, André Glucksmann og Raymond Aron under pressekonferansen 20. juni 1979. Foto AFP/Michel Clement

Det hører med til historien at da den franske organisasjonen ville starte kampanjen i Norge, trengte de en fransk oversetter. Annette Thommessen (1932-1994) fikk oppdraget. Men oversetteren gjorde litt mer. Sammen med bl.a. arkitekten Eigil Nansen startet hun likegodt en egen norsk redningsaksjon med navn «En båt for Vietnam». Det var starten på hennes engasjement for flyktninger.

Les også:

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

11. november: Kommunistpartiet oppløste seg selv

Det høres ut som mange vietnameseres drøm: kommunistpartiet i Vietnam oppløste seg selv. Det skjedde da det indokinesiske kommunistpartiet i dag for 70 år siden offentliggjorde at partiet helt frivillig besluttet å oppløse seg selv. Ifølge kommunikéen som ble sendt ut den 11. november 1945, ønsket partiet å vise at det satte landets interesser foran klassers og at det ga opp partiets interesser for å tjene det vietnamesiske folkets interesser. Kommunistene som fortsatt ønsket å utforske marxismen, kunne melde seg i Foreningen for marxismens studier i Indokina. Det uskyldige navnet på foreningen ga inntrykk av medlemmer som teoretikere med boklige interesser. I virkeligheten gikk partimedlemmene bare underjordisk. De fortsatte å arbeide for å styre landet alene, men utad kalte de seg ikke lenger kommunister. På den måten kunne de tiltrekke seg patriotiske ungdommer som ikke visste om ledernes kommunistiske tilhørighet og visjon.

Hvordan kan vi forklare kommunistpartiets drastiske beslutning den 11. november 1945? Historikerne har gjennom tidene kommet med ulike synspunkter. Den kjente Ho Chi Minh-biografen William J. Duiker tilbyr tilsynelatende ingen annen forklaring enn å stole på partiets egen beretning ved å hevde at «The reason given by the Party, though not complete, is persuasive» (1996, s. 116). Den norske historikeren Stein Tønnesson mener derimot at kommunistenes selvoppløsning skyldtes deres hensyn til den kinesiske okkupasjonsmakten under ledelsen av Chiang Kai-shek (2010, s. 25). Som kjent ble Vietnam okkupert av seierherrene etter andre verdenskrig: i Sør var britiske og etter hvert franske soldater stasjonert, mens kinesiske styrker okkuperte Nord-Vietnam. I boken oppgir Tønnesson ikke noen konkrete hendelser som direkte kunne knyttes til beslutningen den 11.11.1945. Hvorfor 11.11.1945? Hvorfor oppløse partiet? Var kineserne de eneste adressatene?

I virkeligheten ga najonalistlederen Nguyễn Hải Thần den 8. november 1945 et ultimatum til kommunistlederen Ho Chi Minh med krav om at Ho skulle gå av og at ettparti-diktaturet under ham skulle fjernes. Tre dager etterpå erklærte Ho oppløsning av partiet (Guillemot 2012, s. 286-7). At oppløsningen av kommunistpartiet kom tre dager etter ultimatumet, gir meg noen konklusjoner. For det første var ultimatumet en medvirkende årsak til oppløsningen. For det andre må ordet «kommunismen» ha vært så belastende at Ho valgte å legge ideologien bak et fikenblad. Sist men ikke minst utgjorde nasjonalistene sannsynligvis en maktfaktor som Ho Chi Minh ikke kunne ignorere. 

Men de ikke-kommunistiske nasjonalistene er ofte ignorert av historikere som har akseptert nordvietnamsernes fremstilling av Vietnamkrigen i Vesten. Nasjonalistene anklaget kommunistene for diktatur. Kommunistene svarte med å stemple nasjonalistene som ikke-solidariske, men nedtonet samtidig sin egen ideologi i offentligheten. Kommunistenes fikenblad varte faktisk i 30 år. Navnet «Det indokinesiske kommunistpartiet» gjenoppsto aldri etter det proforma driftsopphøret. Til gjengjeld dannet Ho Chi Minh det vietnamesiske «arbeiderpartiet» i 1951. Betegnelsen «Indokina» ble byttet ut mot «Vietnam», noe som viser kommunistenes orientering mot Vietnam og ikke lenger mot Indokina som i tidligere tiår.

Først etter seieren over Sør-Vietnam i 1975 byttet partiet navnet tilbake til det egentlige navnet, det vietnamesiske kommunistpartiet. Det var ikke lenger behov for å dekke over kommunistenes intensjon. Partiet har i dag fortsatt maktmonopol i Vietnam, og man kan lure på om partiet setter folkets interesser foran partiets interesser.

Referanser:

  • Duiker, W. J. (1996). The Communist road to power in Vietnam (2. utg.). Boulder, Colorado: Westview Press.
  • Guillemot, F. (2012). Dai Viêt, indépendance et révolution au Viêt-Nam. L’échec de la troisième voie, 1938-1955: Les Indes Savantes.
  • Tønnesson, S. (2009). Vietnam 1946: How the War Began. University of California Press.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

Brekkes biografi om Tron Øgrim

Bo Brekke har gitt ut en sympatisk biografi om Tron Øgrim (1947-2007), en av grunnleggerne av den norske marxist-leninistiske bevegelsen (ml-bevegelsen).  Spør man mennesker under 45, vil man få lite mer enn tomme blikk til svar, hevder Harald Skjønsberg i Aftenposten i artikkelen «Bo Brekke: Tron Øgrim Et glemt ikon får biografi» fra 13. juni 2015. Leser man om norske holdninger til Vietnamkrigen, dukker navnet Tron Øgrim stadig opp. Hvem var da Tron Øgrim?

Valget mellom Sovjet og Kina. Ifølge Wikipedia tok Tron Øgrim i ung alder avstand fra Norges Kommunistiske Parti fordi han mente at partiet viste en underdanig holdning til Sovjetunionen. Han kalte seg maoist allerede fra 1965.

Historien om Øgrims skepsis til Sovjetunionen til tross for at han var kommunist, fører oss tilbake til splittelsen mellom de to kommunistiske stormaktene. Det begynte med at den sovjetiske lederen Khrusjtsjov i 1956 tok et kraftig oppgjør med Stalins politikk. I motsetning til Stalin som velsignet Nord-Koreas mislykkede invasjon av Sør-Korea i 1950, trodde Khrusjtsjov på «fredelig sameksistens» som veien til en fremtidig seier for den globale kommunismen. Kinas leder Mao Zedong var ikke enig. Han oppfordret til væpnet revolusjon i verden.

Kommunistene i verden, inkludert de norske, måtte ta stilling til leirene. Tron Øgrim sa ja til Mao. I Nord-Vietnam var holdningen splittet blant kommunistlederne. Noen av dem ville prioritere oppbygging av sosialismen i Nord, altså etter «fredelig sameksistens»-prinsippet, mens andre gikk inn for væpnet overtakelse av Sør-Vietnam. De siste vant den interne striden og var årsaken til Vietnamkrigen. Men nordvietnameserne kunne ikke offentlig ta side på samme måte som norske Øgrim, for de var, på samme måte som kameratene i Nord-Korea, avhengige av våpenhjelp fra både Kina og Sovjet.

Sympatisk biografi eller en tragisk heltefortelling? Hvorfor mener jeg at Bo Brekke skrev en sympatisk biografi om Tron Øgrim? Jo, fordi biografien tegner et bilde av Tron Øgrim som et varmt, sjenert og familiekjært menneske. Oppveksten på Hellerud i Oslo og tiden på Bryn folkeskole og Teisen gymnas er fortalt med varme og nærhet. Visuelle virkemidler peker i samme retning, med familiefotografi fra 1956-57 samt bildet av Tron sammen med andre elever bak skoleavisen. Fremstillingen av Tron Øgrim som et varmt og vennlig menneske var tydeligvis Bo Brekkes prosjekt slik han har uttalt seg: «Jeg forsøker å avdemonisere Tron Øgrim», skal Brekke ha sagt.

Men Brekkes biografi om Tron Øgrim har møtt mye kritikk siden den kom ut tidligere i år. Harald Skjønsberg hevdet at Bo Brekke «i altfor liten grad går inn på den ideologien Øgrim sluttet seg til», og at «Brekke er blitt glad i mannen han skriver om». John Olav Egeland fra Dagbladet mente at Brekke var «ivrig opptatt med å glatte ut og fargelegge med pastell», mens Tron Øgrim var «brutal, upålitelig, manipulerende, løgnaktig eller hånlig» overfor avvikere eller politiske motstandere. Ifølge Egeland er Tron Øgrim «det fremste eksemplet i vår tid på en intellektuell som slukte den totalitære sosialismen med hud og hår. På høyden av sin makt var han like hard som en aktor i Moskva-prosessene […]». Den tidligere Klassekampen- og NRK-journalisten Bo Brekke  svarte med at biografien «mangler ikke kritikk verken av han eller ml-ideologien, men den forsøker å forstå hvordan Øgrim tenkte og hvorfor hans prosjekt endte som en gresk tragedie.»

Øgrims og Brekkes forhold til Vietnamkrigen? Den første setningen på bokomslaget lyder slik: «På 1960-tallet bidro USAs krigføring i Vietnam til en kraftig radikalisering blant vestlig ungdom.» Her signaliserer biografen den sentrale plassen Vietnamkrigen har i Øgrims liv. Hvilken holdning hadde Tron Øgrim til Vietnamkrigen? Har biografen vurdert hans syn angående Vietnamkrigen?

I en tale for Studentersamfundet i 1970 talte Øgrim varmt om proletariatets diktatur. Han siterte den nordvietnamesiske ideologen Truong Chinh. Samtidig mente han at Sør-Vietnam var «under fascistisk okkupasjon» og at folket der var «slaver for amerikanerne». Har Tron Øgrim tatt noe oppgjør med synet på Vietnamkrigen etter krigens slutt? I beste fall kun i forbifarten:

Her kom bevegelsen som skulle skape en ny mennesketype og en ny verden. Hva skjedde? Krise. Arbeidslaushet. Mer krig. Stadig hardere sosiale forhold. Narkotisering. Hungerkatastrofer i den 3. verden. Vietnams seier ender med båtflyktninger i Sørkinahavet. Det som er igjen er halvgamle tidligere radikalere med gode stillinger … (Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l), Forlaget Oktober (1982))

I boken Den vestlige maoismens sammenbrudd skrev Øgrim:

Mye av den prinsipielle kritikken som kunne rettes mot Stalin-tida, viste seg med et slag å ha relevans for Kina (for ikke å snakke om Albania og Vietnam!). Og hva med Kampuchea? Er maoismen en ideologi om at «hensikten helliger midlene»?

Hva mente Øgrim med at «Vietnams seier ender med båtflyktninger i Sørkinahavet», og med at kritikken mot Stalin-tida kunne ha relevans for Vietnam? Jeg vet ikke. Biografen Brekke gjorde ikke noe forsøk på å tolke det. Tvert imot er Vietnamkrigen flere ganger omtalt med biografens stemme. Brekkes syn på Vietnamkrigen er etter min mening fortsatt i tråd med ml-ernes syn på 1960-tallet.

Jeg mener at ml-ernes syn på Vietnamkrigen har vært preget av illusjoner. Det ser ut som både Tron Øgrim og hans biograf Bo Brekke har delt synet, og det har ikke vært noe ordentlig debatt på samme måte som oppgjør med Pol Pot. Derfor får ikke leserne noen dypere forståelse om og vurdering av Tron Øgrims holdning til Vietnamkrigen.

2 kommentarer

Filed under I dag i historien