16. mai: Kulturrevolusjonen

I dag for 50 år siden gikk startskuddet for den såkalte kulturrevolusjonen i Kina. Kommunistlederen Mao Zedong erklærte i sentralkomiteens møte den 16. mai 1966 krig mot dem han stemplet som «representanter for borgerskapet».  Disse hadde ifølge formann Mao sneket seg inn i partiet, regjeringen, hæren og ulike kultursfærer, og:

«… er en gjeng kontrarevolusjonære revisjonister. Når forholdene er modne, vil de gripe politisk makt og snu proletariatets diktatur over til borgerskapets diktatur. Noen av dem har vi allerede avslørt, andre har vi ikke. Noen stoler vi fortsatt på og vi trener dem til å bli våre etterfølgere, folk som Khrusjtsjov for eksempel, som fortsatt er dununger ved siden av oss»

Mao ville på vegne av proletariatet renske partiet for kontrarevolusjonære. I virkeligheten siktet han mot betrodde partimedlemmer som tvilte på visse deler i hans politikk. Som virkemidler mobiliserte han ungdommer, døpte dem som «rødegardister» – Hong Weibing på kinesisk – og fikk dem til å trakassere og drepe eldre kadre som ikke var revolusjonære nok. Revolusjonen herjet landet i 10 år fram til Maos død i 1976.

Kronologisk delte den franske historikeren Jean-Louis Margolin dette tiåret i tre distinkte perioder: først kom volden mot de intellektuelle og politiske kadre i 1966-67, så stupte ulike fraksjoner av rødegardister inn i kampen mot hverandre i 1967-68, og endelig satte folkehæren i gang den brutale undertrykkelsen av befolkningen i 1968 for å gjenvinne stabiliteten (Margolin, 1999)

Minnene og glemselen. Så vidt jeg vet, har to norske aviser omtalt 50 års markering av kulturrevolusjonen. Med tittelen «Den røde terrorens arr» fokuserte Kina-eksperten Inger Bentzrud i Dagbladet på konsekvensene av dette kaotiske tiåret: «Nesten 20 millioner var tvangsflyttet fra by til land for å lære av bøndene. Opp til 1,5 millioner var henrettet eller drevet til selvmord. Titusener av historiske monumenter, templer og minner etter den 5000 år gamle kulturen var slått i stykker, revet eller knust.»

Aftenpostens korrespondent Jørgen Lohne er like opptatt av den menneskelige tragedien som følge Maos påfunn i artiklen «De tok med seg alt, til og med bleiene til babyen» i Aftenposten 14. mai 2016.

Ønsker du å lese mer om kulturrevolusjonens konsekvenser, vil jeg anbefale kapitlet China: A Long March into Night i boken The Black Book of Communism. Crimes, Terror, Repression (I S. Courtois, N. Werth, J.-L. Panné, A. Paczkowski, K. Bartosek & J.-L. Margolin.)

Aftenpostens Lohne tok også opp temaet om manglende oppgjør med Maos tyranni hos dagens ledere i Kina. Mangelen på oppgjør, eller «amnesi» som noen kaller det, er også temaet i avisen The Financial Times. Avisen siterte professor Kerry Brown ved King’s College:

“The Cultural Revolution has always sat uneasily in Chinese popular memory, partly because there has never really been a credible historical assessment of this bizarre period,” … “The issue is that of accountability . . . It is deemed best just to paper over the cracks and pretend everything is forgotten. The tactic now is amnesia.”

Utenrikspolitisk kontekst. Selv om både norsk og utenlandsk media etter min mening har behandlet den kinesiske kulturrevolusjonen som en innenrikssak, tyder visse ord i Maos «Rundskriv fra sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti» av 16. mai 1966 også på en utenrikspolitisk kontekst.

Ordtet «revisjonistene» peker mot Sovjetunionen. Sovjetiske marxister før Mao hadde en lang tradisjon i ordbruken. Denne kunne være illevarslende, som da sovjetlederne stemplet Trotsky for å være revisjonist, eller da Stalin ville bli kvitt kommunistene som sådde tvil om hans satsing på tungindustrien og den sosialistiske internasjonalismen. Som kjent måtte både Trotsky og mange millioner av Stalins revisjonister bøte med livet i utrenskningene.

Hvorfor var Mao imot «folk som Khrusjtsjov»? Jo, fordi Khrusjtsjov i 1956 tok avstand fra Stalins persondyrkelse. Mao var muligens engstelig for at noen kinesiske ledere også trakk paralleller til tilbedelsen av Mao i Kina. Mao mislikte Khrusjtsjov også fordi den sovjetiske lederen ikke lenger ville anvende den revolusjonære volden. Han trodde fortsatt på kommunismen, men han ville bruke fredelige midler for å spre kommunismen. Mao tok derimot til orde for væpnet kamp mot kapitalismen. Problemet er at både Khrusjtsjov og Mao så på seg selv om den naturlige lederen av verdens kommunister. Det førte dem til bitre rivaler på den internasjonale scenen.

Uten tvil ga Maos slagord som kulturrevolusjon og væpnet kamp gjenklang utenfor Kina. I Norge ble kulturrevolusjonen ifølge NRK viktig for den norske venstresiden og utviklingen av m-l-bevegelsen. Pål Steigan bekreftet det til NRK:

– Utvilsomt. Vi regnet oss som kulturrevolusjonære, sier Pål Steigan som var 17 år da kulturrevolusjonen braket løs i 1966.

Eller som forfatteren Dag Solstad beskrev det på en mer litterær måte i romanen Gymnaslærer Pedersen:

Vi var barn av kulturrevolusjonen i Kina, og forsøkte vel aldri å nekte for det. Kulturrevolusjonen i Kina blei jo en umåtelig inspirasjon over hele verden, også i de rike landene i Europa, blant de intellektuelle først og fremst. Hele vår arbeidsstil, alle våre forestillinger om framtida, hele vårt livssyn, ja hele vår omgangsform, forholdet til andre, til partikamerater så vel som til massene, var preget av dette. For oss betydde det at kommunismen for første gang framsto som noe attraktivt, noe stort, noe som var viktig å strekke seg etter, det ble det reelle alternativet i livet vårt.

Det var som kjent ingen væpnet kamp for kommunismen i Norge. Men i Vietnam var det blodig alvor i 1966.

Vietnamkrigen og Mao. Hvilke forhold i Vietnam var av betydning for Mao da han startet kulturrevolusjonen? Nord-Vietnam trappet i 1964 opp militære aktiviteter i Sør-Vietnam og hadde som mål å styrte det sørvietnamesiske regimet innen kort tid. Det passet godt med Maos voldelige holdning til kapitalistene. Mao brukte situasjonen i Vietnam for å minne sitt eget folk om truslene fra imperialistene og for å mobilisere den kinesiske massen mot de interne revisjonistene (Zhai, 2000, s. 152).

Problemet for Mao er at Nord-Vietnam også ville være venner med Sovjetunionen. Den 10. februar 1965 skrev den sovjetiske statsministeren Alexei Kosygin  under en historisk kommuniké i sitt besøk i Hanoi der sovjeterne lovet  «tiltak som skal gjennomføres for å styrke forsvarskapasiteten til Den demokratiske republikken Vietnams [Nord-Vietnam] » (Ginsburgs 1981, s. 289). Selv om dette irriterte Mao, var nordvietnameserne kloke nok til å velge seg en mellomstilling å kunne ta imot mest mulig våpenhjelp fra begge sosialistiske brødre. Mao matchet sovjetisk hjelp til Nord-Vietnam ved å sende 320.000 kinesiske soldater til Vietnam.

Mens sovjeterne oppfordret nordvietnameserne til å forhandle med amerikanerne, var Mao sterkt imot forhandlinger. Nordvietnameserne fortalte Mao at forhandlingene var bare en taktikk for å vinne krigen, og de mente det, men Mao tvilte på sine naboer i Sør. Til tross for kaoset i eget land fortsatte Mao likevel å prioritere hjelpen til Nord-Vietnam, først og fremst for å konkurrere med Sovjetunionen. Men sovjeterne klaget over at deres våpenforsyning til Nord-Vietnam ble hindret av kineserne. I virkeligheten var det først og fremst de rivaliserende fraksjoner av rødegardister som hindret våpentransporten fra Sovjetunionen til Vietnam.

Nordvietnameserne tok imot våpenhjelp fra Sovjet, men innad kjørte de en kulturrevolusjonsliknende utrenskning av sovjetvennlige kadre. Disse tok til orde for prioritering av oppbygging av sosialismen i Nord. De ble satt bak lås og slå av Le Duan og Le Duc Tho, som ville «frigjøre» Sør-Vietnam til enhver pris. Disse haukene vant den interne striden i Nord-Vietnam i 1967, og vant krigen i 1975.

Hva har vi lært? Flere media har pekt på glemselen eller mangelen på oppgjør hos de kinesiske lederne. Det er jeg enig i. Men hva med nordmenn? Fantes det nordmenn på 1960-tallet som syntes det var fristende med den maoitiske volden hvis målet var å skape et bedre samfunn? Hvis ja, hva fikk dem til å gjøre det? Hva kan vi lære av det? Radikalisering og aksept av voldelige midler gjelder muligens ikke bare utlendinger med en annen religion, men også norske nordmenn i en ikke så fjern fortid.

Referanser

  • Financial Times: China deploys amnesia on 50th anniversary of Cultural Revolution.
  • Ginsburgs G, Slusser RM. A calendar of Soviet treaties: 1958-1973. Alphen aan den Rijn: Sijthoff & Noordhoff; 1981.
  • Margolin, J.-L. (1999). China: A Long March into Night (J. Murphy & M. Kramer, Overs.). I S. Courtois, N. Werth, J.-L. Panné, A. Paczkowski, K. Bartosek & J.-L. Margolin (Red.), The Black Book of Communism. Crimes, Terror, Repression. Cambridge, Massachusett: Harvard University Press.
  • Zhai, Q. (2000). China and the Vietnam wars 1950-1975. Chapel Hill: University of North Carolina.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s