Tuk-tuk og sosial utjevning

Aftenposten melder i dag om en norsk gjeng som skal krysse halve India i autorickshaw, eller tuk-tuk i folkemunne. Med en gjennomsnittsfart på 30 km i timen er reisen i tuk-tuk en av de beste måtene å være eco-turist på. Du kommer i nær kontakt med folket og naturen. Du kjører ikke på motorveier, men kjenner humpene på landeveier. Du merker samtidig vinden, varmen og lukten i hver eneste landsby du kjører gjennom.

Tuk-tuk-turismen finnes ikke bare i India eller Thailand, men også i europeiske byer. I Lisboa for eksempel. Der kan man få guiding i tuk-tuk som konkurrerer om plass blant biler, trikk og buss i byens stupbratte gater. Tuk-tuk er blitt et kult transportmiddel.

I min barndom i Saigon var tuk-tuk ikke noe kult transportmiddel, men de var helt nødvendige. Daglig satt jeg i tuk-tuk til og fra skolen, oftest klemt blant de 10 passasjerene bak sjåføren. Av og til, i rushtid, fikk jeg sitte på fanget til en voksen passasjer og betalte redusert pris for plassen. Tuk-tuk var ikke bare et transportmiddel, men også en møteplass når 10 ukjente mennesker satt sammen, ansikt mot ansikt og knær mot knær. Jeg husker for eksempel at i en tuk-tuk-tur hjem fra skolen fikk jeg høre gladnyheten om våpenhvileavtalen i januar 1973. Tuk-tuk-sjåføren ropte «I morgen er det fred!». Jeg skjønte ikke den gangen at freden kun var en illusjon. Kanskje gjorde ikke sjåføren heller. Heller ikke den norske fredspriskomiteen, tror jeg.

image

Lambro, eller «xe lam» på vietnamesisk, i Saigon 1966. Foto: Bill Mullin.

Tuk-tuk kalles «xe lam» på vietnamesisk. «Lam» er en vietnamisering av den italienske betegnelsen Lambro, som både var merkenavnet til slike tuk-tuk og navnet til elven ved fabrikken Innocenta utenfor Milano. Innocenta produserte også de mer kjente Lambretta-scooters. Disse var middelklassens transportmiddel i Saigon på 1960-tallet, mens tuk-tukene overtok som et hovedtransportmiddel for fattige folk da hesteevognene ble faset ut.

Utbredelsen av «xe lam» i Saigon vitnet om et av den sørvietnamesiske regjeringens effektive tiltak mot fattigdommen og sosial ulikhet. Da den daværende statsminister Nguyen Cao Ky i 1966-67 oppdaget at mange tuk-tuk-sjåfører ble sittende igjen med kun en brøkdel av dagsinntekten på grunn av høye leieavgifter til eierne, innførte han en låneordning der sjåførene fikk gunstig statslån for å kjøpe tuk-tuk selv. På kort tid var sjåførene ikke lenger proletarer, men de fikk realisert selveierdrømmen og beholde hele inntjeningen.

image

Trafikkork i Saigon 1966. Foto: Bill Mullin.

 

Etter at kommunistene vant Vietnamkrigen, var tuk-tuk ikke lenger et offentlig transportmiddel i Saigon i første årene, så vidt jeg husker. Hvorfor? Forklaringene er mange. Oljekrisen spilte sikkert en viktig rolle, men myndighetenes proletarisering var også en vesentlig faktor.

Selv ser jeg på tuk-tukenes gjenoppstandelse med glede.

Se:

http://www.aftenposten.no/norge/Vennegjengen-droppet-strandferie—krysser-halve-India-i-tuk-tuk-600687b.html

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s