2. november: Barack Obama og Ngô Đình Diệm

Åtte år med Barack Obama har endret mindre enn mange håpet, står det på forsiden til dagens Aftenposten. Hvorfor? Ifølge journalistene Christina Pletten og Steinar Dyrnes er mange afroamerikanske områder i dyp krise, tross åtte år med historiens første svarte president. Dette står i kontrast til det jeg husker fra Obamas taler i hans første valgkamp. Publikumet jublet. Folk ropet «Change!». Mine norske venner arrangerte «Change»-parti for å ære ham. Nobelkomitéen gikk enda lengre. Den ga ham fredsprisen på forskudd. Så kom virkeligheten.

Virkeligheten møtte også den sørvietnamesiske presidenten Ngô Đình Diệm (1901 – 1963), da han kom tilbake til Vietnam i 1954. Da hadde han tilbrakt fire år i eksil etter at kommunistene hadde dømt ham til døden in absentia. Før dette igjen ble han jaget av franskmennene for sine antifranske aktiviteter.

Virkeligheten som Diệm møtte i 1954, var et land som hadde blitt styrt og plyndret av franskmennene i 80 år. Diem ville bygge en ny stat og en ny nasjon. Han lovet litt mer enn forandring. Han ville ha «revolusjon». Det var en vanskelig oppgave som ikke bare var avhengig av hans lederskap, men også av folket rundt ham. Men få vietnamesere hadde erfaring med stat og styring på høyt nivå, siden disse stillingene hadde vært forbeholdt franskmennene.

Diệm lovet selvstendighet, og kastet franske byråkrater ut av Sør-Vietnam. Han lovet demokrati og lærte befolkningen å avgi stemme ved folkeavstemningen i 1955. Han fikk laget en grunnlov, som ble vedtatt for 60 år siden i oktober. Hans vietnamisering av statsapparatet, utdanningssystemet og de militære vakte begeistring i befolkningen. Perioden fra 1955 til 1960 husker mange vietnamesere som gullalderen i det 20. århundre.

Men Diệm møtte også motstand. Noen generaler prøvde, med støtte fra franskmennene, å styrte hans regime. Som om det ikke var nok, prøvde kommunistene fra Nord-Vietnam også å erobre Sør-Vietnam. Med fiender både innenfra og utenfra, kneblet hans regime opposisjonen. Mange i hans familie fikk sentrale stillinger i staten. Folk mener at han blandet politikk og religion. På vei til demokratiet snublet president Diệm også. Så kom det militære kuppet den 1. november 1963.

I dag er det 53 år siden han ble drept i militærkuppet. Da hadde han vært Sør-Vietnams statsoverhode i åtte år, fra 1955 til 1963. Hvordan har han blitt husket?

Det kommer på øyne som ser. Fire år etter Diệms død minnet den svarte amerikaneren Martin Luther King jr. om ham den 4. april 1967 i Riverside kirke i New York. King omtalte statsminister (sic) Diệm som «en av de ondeste moderne diktatorer» («one of the most vicious modern dictators»).

Året etter sto den svenske undervisningsministeren Olof Palme den 21. februar 1968 foran 5.000 demonstranter på Sergels torg og hevdet at «… Diem-regimen som installerades i Saigon för att representera det s.k. demokratiska alternativet blev intensivt avskydd av folket. Den störtades 1963 och sörjes av ingen.»

Sørges av ingen? Mens mange av Vestens ledende skikkelser teppebombet president Diems ettermæle, var sørvietnamesernes kollektive hukommelse av ham mer tvetydig. Selv mener jeg at Diem, til tross for sine feil, fikk utrettet mye mer enn Obama i løpet av åtte år som statsleder, selv om det ikke er så enkelt å sammenlikne de to politikerne. Begge ble møtt med høye forventninger som senere også skapte frustrasjoner.

Den 2. november 1971, i dag for 45 år siden, samlet fem tusen mennesker i Notre-Dame katedral i Saigon, på vietnamesisk Nhà thờ Đức Bà Sài Gòn, for å minnes president Diem. Det store antallet mennesker overrasket pressen. Enda mer overraskende var at man fant ledende politikere, flere av dem som hadde vært i opposisjonen mot Diệm, blant de oppmøtte. Kona til president Nguyen Van Thieu, som hadde deltatt i kuppet mot Diệm, var der. Vise-president Tran Van Huong, en ledende buddhistisk politiker, var også der (Fear, 2016).

Mange vietnamesere husker president Diệm som en glødende patriot, en nasjonsbygger, en asketisk politiker med høy moral. Til tross for anklager om regimets korrupsjon, eide Diệm antakelig ikke mer enn den offisielle lønnen sin da han ble drept.

For tre dager siden møtte et par hundre vietnamesere opp ved graven hans i Vietnam. Det var modig gjort, siden Diệm fortsatt betraktes som regimets fiende. Politiet overvåket forsamlingen, men grep ikke inn.

Vårt minne om president Diệm fortsetter å formes i årene som kommer.

Kilde:

  • Fear, S. (2016). The Ambiguous Legacy of Ngô Đình Diệm in South Vietnam’s Second Republic (1967–1975). Journal of Vietnamese Studies, 11(1), 1-75. doi:10.1525/jvs.2016.11.1.1

2 kommentarer

Filed under I dag i historien

2 responses to “2. november: Barack Obama og Ngô Đình Diệm

  1. Jeg har lagt inn et nytt notat på min hjemmeside VIRDAMIKILS.COM, ‘Viet Minh – terrorens anatomi’. Det handler om kommunistenes terror i årene 1946 til 1957 mot befolkningen i områder de selv kontrollerte. Dette startet tyve år før amerikanske tropper gikk i land i Da Nang, og har selvsagt heller aldri fått noen oppmerksomhet i den liberale presse. Cato

  2. Hei, Jeg tror Geoffrey Shaws bok The Lost Mandate of Heaven kommer til å bli stående igjen som en bauta over Diêm. Nghia M. Vo skriver om boken: It took half a century for someone committed and brave enough to unravel the Machiavellian plot to assassinate President Diem. Tom Cato

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s