Ken Burns’ helvete på jord

Tirsdag 31. oktober viser NRK 3. episode av Ken Burns’ TV-serie om Vietnamkrigen. De som har lest om Vietnamkrigen eller sett amerikanske filmer om emnet, kjenner igjen mange detaljer. Noen synes til og med at filmen ikke har noe nytt å vise. Det kan de ha rett i. Her er noen eksempler på slitte temaer fra Vietnamkrigen i amerikanske filmer.

Det første temaet gjelder nærportretter av amerikanske Vietnam-soldater. I TV-serien blir vi fortalt at de var helt vanlige gutter, med foreldre, søsken, hobby og skolegang. Mogie Crocker, født i 1947, var en av dem. Han meldte seg frivillig til tjenesten i Vietnam slik de fleste av amerikanske Vietnam-soldater gjorde. Vi blir godt kjent med ham, forstår ham mer som individ og har medfølelse for hans familie.

Det andre temaet handler om hendelsen ved Tonkinbukta utenfor Nord-Vietnam i august 1964. Nordvietnamesiske torpedobåter og amerikansk krigsskip Maddox skjøt mot hverandre. Ken Burns’ TV-serie gir oss et innblikk i omstendighetene. Hendelsen var bakgrunnen for at president Johnson ba om og fikk godkjenning fra kongressen for å trappe opp militære styrker til Sør-Vietnam – den såkalte Tonkin-resolusjonen. Det er ikke uvanlig at noen misforstår at dette var opptakten til Vietnamkrigen. Det skapes av og til en forestilling om at Vietnam var et fredelig land før amerikanerne sendte sine soldater dit i 1965. Ken Burns gjentar en vanlig påstand om at «Le Duan og hans kamerater i Hanoi svarte med å øke krigsinnsatsen.» Men faktisk hadde krigen herjet Vietnam lenge før Tonkin-resolusjonen.

BietDongQuan-03Det tredje temaet er amerikanernes fremstilling av sørvietnamesiske soldater som katastrofalt dårlige som kjempet mot dyktige kommunister. Burns hevder at «i mai [1965] nedkjempet Vietcong, støttet av 5000 nordvietnamesiske soldater, én sørvietnamesisk bataljon i uken.» Jeg finner ikke belegg for påstanden. Men Ken Burns befester den feilaktige persepsjonen. Denne illustrerte han ved å vise til slaget ved Binh Gia der fortellerstemmen oppgir at «32 Vietcong-soldater lå igjen på slagmarken, 200 sørvietnamesiske soldater ble drept, og 200 var skadet.» Historikeren Mark Moyar mener at kommunistenes tap må ha vært ganske stort selv om de ikke oppga tallet (Triumph forsaken, Cambridge 2006, side 339). Jeg kommer tilbake til dette slaget.

TV-serien tar samtidig med andre hendelser som er lite omtalt i amerikanske filmer og lærebøker, selv om de lenge har vært kjent blant forskere om Vietnamkrigen. Den niende partikongressen i Nord-Vietnams hovedstad Hanoi i november 1963 er et eksempel. På denne kongressen bestemte kommunistene at de skulle trappe opp krigen og angripe Sør-Vietnam. Hvorfor akkurat i november 1963? Fordi de ville utnytte kaoset i Sør etter kuppet mot president Diem. Nordvietnameserne trappet dermed opp krigen allerede fra slutten av 1963, og ikke som følge av Tonkin-resolusjonen som Ken Burns hevder i serien.

TV-serien stikker hull på to seiglivede myter fra Vietnamkrigen: at hele «folket» sto bak kommunistpartiets beslutning om å invadere Sør-Vietnam, og at Ho Chi Minh hadde en suverene posisjon i Nord-Vietnam. Faktisk var det krigsmotstand blant kommunistene i Nord også, men disse ble effektivt satt ut av spill av Le Duan. Og Ho Chi Minhs posisjon ble svekket etter at han ikke klarte å hindre de krigerske kameratene fra å kjøre sitt eget løp i partiet.

Mot normalt viser den amerikanske TV-serien den sørvietnamesiske soldaten Tran Ngoc Toan som deltok i slaget ved Binh Gia. Som nevnt trappet Nord-Vietnam opp infiltrasjonen med titusener av soldater sørover i 1964. De begynte med mange små slag. På tampen av 1964 var deres styrker store nok til å engasjere på regimentnivået, dvs. flere tusen soldater. I desember 1964 valgte kommunistene å slå til og okkupere en liten landsby ved navn Bình Gia øst for Saigon.

nd-va-dan

Binh Gia-innbyggerne var pålitelige informanter for Sør-Vietnam (illustrasjon, bildet ble ikke tatt på Binh Gia)

I dokumentarens tidligere episode gir Ken Burns strykkarakter til strategiske landsbyer som president Diem opprettet. Regissøren hevder at «det viste seg at Vietcong rekrutterte folk rett fra de strategiske landsbyene. Hele prosjektet raknet.» Men Bunrs fortalte ikke at den strategiske landsbyen Binh Gia var en suksess, ikke en fiasko. Her bodde flere tusen flyktninger fra Nord-Vietnam. De visste om kommunistenes brutalitet og bygget derfor forsvarsgjerdet mot dem. Binh Gia-innbyggerne var pålitelige informanter for Sør-Vietnam. De organiserte selv et kompani med væpnede ungdommer. Selv om de hadde flyktet fra kommunistene i Nord, kom disse etter dem i Sør. I desember 1964 oversvømmet flere tusen velutstyrte kommunistsoldater landsbyen. Derfra ventet kommunistene på sørvietnamesiske soldater som kom landsbyen til unnsetning for å påføre dem store tap.

I TV-serien virket den sørvietnamesiske veteranen Tran Ngoc Toans bakgrunn ikke så interessant for filmregissøren. Fra kilder utenfor filmen vet vi at han ble født og vokste opp i opplandet Da-Lat. Etter fullført gymnas søkte han om plass og fikk komme inn på krigsakademiet i Da-Lat. Der gjennomgikk kadettene flere års utdanning for å bli profesjonelle offiserer. Toan ble ferdig i slutten av 1962 og fikk ytterligere utdanning i marinen før han ble troppssjef i marinens 4. bataljon. Han avanserte til kompanisjef da hans kompani ble sendt til Binh Gia, angivelig som «forsterkninger» ifølge fortellerstemmen i NRK.

Her oppdaget jeg en forskjell mellom den forkortede versjon som NRK sender, versus den lengre versjonen som vises i USA. I den amerikanske versjonen fortelles det om at et helikopter med fire amerikanere ble skutt ned ved Binh Gia. Tran Ngoc Toans kompani på 100 menn ble sendt inn – ikke som «forsterkninger» som i NRKs versjon – men for å spore opp vraket. De møtte kraftig ild fra fienden og mistet ytterligere tolv soldater mens de kjempet hele veien til vraket. Toans soldater la de tolv sørvietnamesiske likene sammen med de fire amerikanske. Et amerikansk helikopter fløy inn, plukket opp de fire amerikanske likene, dro sin vei. Toan protesterte, men amerikanerne ga blaffen og lot de vietnamesiske likene bli igjen. Den amerikanske «body count» var tydeligvis ikke helt fargeblind. NRK viser ikke dette. NRK viser ikke det Toan sa til sin amerikanske «rådgiveren»: du er ikke min rådgiver, du er min støttespiller. Toan hadde mye mer stridserfaring enn sin «rådgiver».

Tilbake til Toan. Han fikk mangfoldige skudd på seg, og krabbet flere døgn tilbake til sørvietnamesisk side. Ble han krigsinvalid? Nei, han fikk medisinsk behandling, kom tilbake til marinen og kjempet i ytterligere 10 år helt inntil Sør-Vietnam tapte i 1975. Da han var bataljonssjef. Han tilbrakte ni år i kommunistenes fangenskap før han ble løslatt og flyktet fra Vietnam.

Det er fint at regissøren Ken Burns ga Toan anledning til å fortelle om sin kamp for overlevelse på Binh Gia. Men det er synd at Burns lot kommunistlederen Tong, og ikke noen fra Sør-Vietnams side, kommentere slagets betydning.

I episode 2 forteller Ken Burns om slaget ved Ap Bac, og i episode 3 ved Binh Gia. I begge slagene led sørvietnameserne store tap. I begge slag deltok amerikanske rådgivere. Etter tap skyldte disse på sørvietnameserne, men etter seire la de vekt på amerikansk ildkraft. Her kan våkne TV-tittere oppdage et mønster i Burns’ fortelling – å velge slagene som sørvietnameserne gjennomførte mindre bra, og la være å nevne deres seire.

Det er regissørens privilegier, og det er opp til oss publikummere å vurdere filmens verdi som en pålitelig informasjonskilde.

Her kan du se intervjuet med Tran Ngoc Toan etter at TV-serien ble vist i USA. Han er antakelig ikke klar over at NRK-versjonen kuttet ut mye av hans fortelling som er vist i USA.

Tran Ngoc Toan Interview

TranNgocToan-YouTube

2 kommentarer

Filed under Media og Vietnamkrigen, Militærhistorie, Sør-Vietnam

2 responses to “Ken Burns’ helvete på jord

  1. Mark Moyar har viet et helt kapittel til det første slaget om Ap Bac (186 – 205) og forteller en helt annen historie enn den amerikanske media kolporterte. General Lam Quang Thi skriver om det andre slaget om Ap Bac i The Twenty-Five Year Century ( 130-131) der Fi ble kastet ut med et registrert tap på 100 falne. Denne gang var imidlertid amerikanske media ‘curiously silent’ som han skriver.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s