Monthly Archives: september 2018

Sør-Vietnam i glemselens og erindringens politikk

Når historien om Vietnamkrigen skal fortelles, hvem skal erindres, hvem skal nevnes og hvem skal glemmes?

Dagens pensumbøker på skolen viser en klar trend. Selv uten hjelp fra Donald Trump har vestlige historikere satt Amerika først i fortellingen om Vietnamkrigen. De følger amerikanernes blikk og gjenforteller deres versjon. Amerika som årsaken til krigen, og som skaperen av freden. Vietnamesernes rolle er nedtonet. Sør-Vietnams tøffe kamp for demokrati er altfor ofte glemt. Glemselens politikk gjelder ikke bare i norske lærebøker, men også i noen amerikanske lærebøker som jeg har kikket på.

Et lite håp ble nettopp tent i det solfylte California. Der godkjente delstatens guvernør Brown i helgen lovforslaget Senate Bill 895 (SB 895) som handler om pensumet i grunnskolen og videregående skole. Loven krever at delstaten skal inkludere vietnamesiske båtflyktningers perspektiver i skolepensumet.

Senator Nguyen

Californias senator Janet Nguyen sto bak lovforslaget om å inkludere sørvietnameseres perspektiver i pensumet i Californias skoler. Bildet fra http://www.janet2018.com

Senatet i California anerkjenner viktigheten av historien og erfaringen av mer enn 250.000 medlemmer av de sørvietnamesiske styrkene som ble sendt til «omskoleringsleirer» der over 20.000 mistet livet.

Opphavet til SB 895 hører til senator Janet Nguyen fra Garden Grove, en by i Orange County sør for Los Angeles. Lovforslaget ble introdusert i januar 2018 og endelig vedtatt den 22. september 2018. Loven gjelder ikke bare vietnamesere, men også kambodsjaneres folkemordshistorie og  historien til Hmong-folket.

Kan Norge følge etter?

Referanser:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam

Vietnams president er død

NTB og Aftenposten meldte i går at Vietnams president Tran Dai Quang er død. Han ble 61 år gammel. Tidligere sikkerhetsminister Quang ble valgt som Vietnams president i 2016. Han var en av landets tre mektigste ledere, sammen med kommunistpartileder Nguyen Phu Trong og statsminister Nguyen Xuan Phuc.

Sverige Radio tok opp president Quangs arbeid mot menneskerettigheter:

President Quang var en hårdför man. Arvet efter President Quang är en flerårig nedmontering av de mänskliga rättigheterna i Vietnam. Under hans tid som president sedan 2016 har fler politiska fångar fängslats än någonsin under fredstid i landet.

I enpartistaten Vietnam har Quang länge funnits i den absoluta toppen. Som tidigare polisgeneral har han under sin tid i maktens korridorer sett till att ministeriet för Internsäkerhet har växt till ett av landets största och kraftfullaste. Något som på många sätt har påverkat det vietnamesiska folkets vardagsliv. Det genom ett ökat antal polisövergrepp mot befolkningen, ökad korruption och hårdare lagar om offentliga möten och yttrandefrihet på sociala medier.

Kilde: https://sverigesradio.se/sida/artikel.aspx?programid=83&artikel=7048374

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet

FN søkte fakta om Sør-Vietnam i 1963

I 1963 gikk det rykter om manglende respekt for menneskerettigheter i Sør-Vietnam. FN sendte i oktober 1963 en delegasjon til Sør-Vietnam for å undersøke situasjonen. Gjestene ankom Saigon en uke før kuppet som veltet Ngo Dinh Diems regime. Men FN-delegasjonen fikk snakke med Diem og Nhu før brødrene ble drept i kuppet.

Her kan man lese rapporten Report of the United Nations Fact-Finding Mission to South Viet-Nam. Den er også oversatt til vietnamesisk og kan finnes på nettet: Bản Tường Trình (BTT) của Phái Bộ LHQ Đi Tìm Sự Thật tại Nam Việt Nam – 1963 (Toàn Văn) Nguyễn Văn Thực dịch. Jeg vet ikke om FN var like ivrig på å undersøke situasjonen for menneskerettigheter i Nord-Vietnam på samme måte.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam

Mediekritikk: Upresist om båtflyktninger

Bølgen av personer som krysset Middelhavet for å nå Europa, minnes om flyktningene som flyktet fra Vietnam fra 1975 til 1990-tallet. Men den store avstanden på tidslinjen kan av og til forklare at norske journalister skriver upresist om vietnamesiske båtflyktninger. Her kommer et par eksempler.

I august 2018 besøkte Kronprins Haakon og Kronprinsesse Mette-Marit buddhisttempelet i Jessheim. Fylkesmann Valgerd Svarstad Haugland, Ullensaker-ordfører Tom Staahle og visepolitimester Arne Jørgen Olafsen var også tilstede. I en nøktern reportasje skrev Kongehuset om at åndelig leder Thích Trí Minh takket Norge for å ha tatt imot båtflyktningene. Men hvorfor flyktet vietnameserne?

Journalisten Bjørn Inge Rødfoss fra den lokale avisen Eidsvoll Ullensaker Blad (EUB) ga et feil svar. «De rømte av frykt for sitt eget liv under Vietnamkrigen», skrev han den 22. august 2018 i reportasjen om kronprinsparets besøk. Det er noe feil med kronologien her. Vietnamkrigen tok slutt i 1975. Selv om de første vietnamesiske flyktningene kom til Norge rett etter krigen, havnet de aller fleste i Norge fra 1978 og ut 1980-tallet, dvs. lenge etter Vietnamkrigens slutt. I virkeligheten flyktet vietnameserne fra krigens seierherre, dvs. kommunistene fra Nord-Vietnam.

Man kan forklare feilen i EUB ved at journalisten glemte å sjekke fakta. Det er menneskelig. Det skjer hele tiden, uansett om man er journalist eller ei. Men jeg tror at feilen også skyldes at mediene i flere tiår har fokusert på krigens ofre og oversett undertrykkelsen etter krigens slutt. Det kan føre til kortslutninger.

Medienes makt til å omskrive virkeligheten er skremmende stor. Det er ikke så rart at journalister går i fella. Det gjør selv barn av båtflyktningene også. I et innlegg i Hamar Arbeiderblad skrev Milan Nguyen  fra Brumunddal at hennes foreldre er fra Vietnam og at de «måtte flykte på grunn av bomberegn» og «måtte flykte fra alt i en ung alder på grunn av krig.» Det er mulig at jeg tar feil. Jeg vet ikke hvorfor hennes foreldre flyktet fra Vietnam. Men jeg kjenner ikke til at noen vietnamesisk båtflyktning i Norge flyktet fra Vietnamkrigen.

Hvor lett var det å flykte fra Vietnam med båt den gangen? Her fikk Dagbladets lesere et upresist svar fra journalist Fredrik Wandrup i sommer. Han gjorde det i anmeldelsen av den utmerkede boken Flyktningene av Pulitzerpris-vinneren Viet Thanh Nguyen. I motsetning til Rødfoss, som antakelig ikke vil slå seg på brystet som en Vietnam-spesialist, hevder Wandrup at han var «en av de ytterst få journalister i Vietnam i 1979».

Ifølge Wandrup gjorde de nye makthavende «minimalt» for å hindre båtfluktene. I tillegg dekker Fredrik Wandrup over kommunistenes brutale behandling av sin egen befolkning med neste utsagn: «Til enkeltes store overraskelse utviklet ikke de nye makthaverne noe redselsregime i likhet med det som oppsto i nabolandet Kambodsja.» Siden det ikke var Kambodsja, var det ingen grunn til å flykte? Vietnam under kommunistene har i flere tiår vært blant de verste diktaturene i verden. Leserne kan sjekke det i Freedom Houses nettside.

Wandrups påstander virker helt absurde. På 70- og 80-tallet var vietnamesiske fengsler stappfulle med fanger som ble tatt i forsøk på å flykte fra landet. Å planlegge en flukt kunne ta måneder eller år. Begikk man en minste feil, kan konsekvensen være fatal for seg selv og andre. Det å flykte fra kommunist-Vietnam var etter min mening minst like krevende som det å flykte fra nazi-Norge under andre verdenskrig. Muligens kunne makthavende gjort enda mer, akkurat som tyskerne kunne gjort enda mer for å hindre flyktningene fra å komme seg unna forfølgelsene. Men det er absurd.

De upresise påstandene om årsaken til flukten fra Vietnam henger tett sammen med forsvaret av kommunistregimet i Vietnam. Det er krevende å løse floken. Men det går forhåpentligvis an. Vi trenger kritikk av våre medier også.

Kilder:

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen, Norsk holdning til Vietnamkrigen

WEST IS COUNTERING CHINA IN THE PACIFIC

Nixon åpnet døren til Kina i 1972 under «den ildrøde sommeren», eller Mùa hè đỏ lửa i Vietnam, kjent i Vesten som påskeoffensiven. Etter nesten 50 år er det interessant å se hva kineserne har fått til.

Världsinbördeskriget

Taipei Times (Taiwan) on August 30, 2018 published an article of Reuters on the growing challenge of China to the West in the Pacific area. Concessionary loans and gifts by China are closely watched. For excerpts see below:

The US, Australia, France and Britain plan to open new embassies in the Pacific, boost staffing levels and engage with leaders of island nations more often in a bid to counter China’s rising influence in the region, sources have said.

The battle for influence in the Pacific matters because each of the tiny island states has a vote at international forums such as the UN and they also control vast swathes of resource-rich ocean.

…Australia, New Zealand and the US have said they would increase economic aid and expand their diplomatic presence to countries in the region….

[A] US official said Washington needed to have adequate representation in the Pacific…

Vis opprinnelig innlegg 335 ord igjen

1 kommentar

Filed under USAs engasjement

John McCain: feigingen eller helten?

I forrige innlegg skrev jeg om musikeren To Hai som døde i Saigon den 11. august 2018, 91 år gammel. To uker etter To Hais død gikk senator John McCain bort. McCain ble i dag bisatt fra Washington National Cathedral.

Musikeren To Hai, som var mest kjent som forfatteren bak En feigings memoarer, og jagerflypiloten, krigsfangen og senatoren John McCain var helt forskjellige. Likevel hadde de minst én ting til felles: de hadde kalt seg en feiging, mens andre beundret dem som en helt. McCain gjorde i år 2000 et politisk kompromiss som han senere angret på. Han skrev senere i sine memoarer «I had been a coward, and I had severed my own interest from my country’s. That was what made the lie unforgivable.»

800px-John_McCain_official_portrait_2009

John McCain’s official Senate portrait, taken in 2009

Men ikke alle er begeistret for McCain. Klassekampens journalist Yohan Shanmugaratnam skrev for eksempel den 29. august 2018: «Hvis John McCain er en helt, er undertegnede Dalai Lama, mor Teresa, Nelson Mandela.» For meg derimot, var både To Hai og John McCain tøffinger som gjorde sine feil, men innrømmet det for å leve et anstendig liv.

Journalisten Shanmugaratnam betraktet ikke McCain som en helt bl.a. fordi McCain erklærte «offentlig støtte til president Richard Nixons utvidelse av Vietnamkrigen, med teppebombingen av nabolandet Kambodsja.» Men her er det feil med kronologien. McCain ble løslatt som følge av «fredsavtalen» i Paris i 1973, i den såkalte
Operation Homecoming. Nixon bombet Kambodsja allerede to år tidligere, i 1971.

Minneordene om John McCain nevner alltid at han var krigsfange i Nord-Vietnam. Historien om ham kan derfor knyttes til historien om Vietnamkrigen på minst fire måter:

Det første gjelder amerikanernes bombetokter over Nord-Vietnam. Var det riktig? Hva ville amerikanerne med det? Det var strategisk bombing, som var helt forskjellig fra
taktisk bombing der bombeflyene angrep fienden i slagmarken. Den strategiske bombingen over Nord-Vietnam hadde som mål å tvinge nordvietnameserne til å trekke seg ut av Sør-Vietnam. Det var god intensjon. Men amerikanerne lyktes ikke med det. Kommunistene brukte USAs bombing som propaganda i eget land for å øke egen kampvilje og i Vesten for å høste den utenrikske støtten. Dessuten led sivilbefolkningen i Nord-Vietnam store tap, selv om det sivile tap av liv i Nord-Vietnam utgjorde et par prosent av totalt sivile tap under Vietnamkrigen. I tillegg gjorde bombetoktene at Hanoi fikk tak i de sterkeste forhandlingskortene i krigen, dvs. de amerikanske krigsfangene. Derfor støtter jeg ikke amerikanernes bombinger av Nord-Vietnam slik det ble gjort.

For det andre ble John McCain utsatt for grusomt tortur utført av de nordvietnamesiske kommunistene. På den måten hadde han felles erfaring med mange militære og sivile vietnamesiske fanger i kommunistfengsler. Det gjaldt
både under krigen, etter krigen, og det gjelder fortsatt nå. Torturen tvang McCain til å komme med «tilståelse». Mange tidligere sørvietnamesiske soldater måtte «tilstå» på samme måte.

For det tredje nektet kommunistene i Vietnam at de drev med tortur. For eksempel formidlet Reiulf Steen og Thorvald Stoltenberg i 1970 i sin rapport etter besøk i Nord-Vietnam at «sønnen til den 7. amerikanske flåte, admiral McKay (sic), falt ned over Hanoi …» og at «de amerikanske flygerne bor bra, får nok mat og legetilsyn». Også den svenske forfatteren Sara Lidman formidlet kommunistenes skryt om egen humanisme: «Men siden vi har et samfunnssyn og en annen menneskeoppfatning enn Johnson behandler vi disse guttene [pilotene] bra.» I den samme boken, Rapport fra Hanoi, skrev hun derimot mye om hvor dårlig sørvietnameserne behandlet sine fanger.

Trodde Steen, Stoltenberg og Lidman på det de ble fortalt i Nord-Vietnam? Jeg vet ikke, men de hadde tydeligvis sympati med kommunistene. I rapporten Inntrykk fra Sør-Øst-Asia 1970 garderte både Steen og Stoltenberg seg at de kun  skrev referater og ikke personlige vurderinger. Jeg har ikke sett at Reiulf Steen eller Thorvald Stoltenberg senere kommenterte det de ble fortalt i Nord-Vietnam. Torturen tvang McCain til å formidle Hanois budskap. Steen, Stoltenberg og Lidman gjorde det helt frivillig.

Sist, men ikke minst, viser John McCains historie hvor desperate amerikanerne var for å få ut sine krigsfanger. Det er det Paris-avtalen dreide seg. Ikke om fred i Vietnam. For ingen trodde at kommunistene ville legge ned våpenet før de hadde annektert hele Sør-Vietnam. Amerikanerne ville trekke seg ut. De kunne gjøre det når som helst. Men Kissinger og Nixon klarte kunsten å få ut de 600 amerikanske krigsfangene som satt i Nord-Vietnam. Jeg er glad for at slike helter som John McCain ble sluppet ut. Men det er trist at de ble byttet ut mot Sør-Vietnam.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet, USAs engasjement