John McCain: feigingen eller helten?

I forrige innlegg skrev jeg om musikeren To Hai som døde i Saigon den 11. august 2018, 91 år gammel. To uker etter To Hais død gikk senator John McCain bort. McCain ble i dag bisatt fra Washington National Cathedral.

Musikeren To Hai, som var mest kjent som forfatteren bak En feigings memoarer, og jagerflypiloten, krigsfangen og senatoren John McCain var helt forskjellige. Likevel hadde de minst én ting til felles: de hadde kalt seg en feiging, mens andre beundret dem som en helt. McCain gjorde i år 2000 et politisk kompromiss som han senere angret på. Han skrev senere i sine memoarer «I had been a coward, and I had severed my own interest from my country’s. That was what made the lie unforgivable.»

800px-John_McCain_official_portrait_2009

John McCain’s official Senate portrait, taken in 2009

Men ikke alle er begeistret for McCain. Klassekampens journalist Yohan Shanmugaratnam skrev for eksempel den 29. august 2018: «Hvis John McCain er en helt, er undertegnede Dalai Lama, mor Teresa, Nelson Mandela.» For meg derimot, var både To Hai og John McCain tøffinger som gjorde sine feil, men innrømmet det for å leve et anstendig liv.

Journalisten Shanmugaratnam betraktet ikke McCain som en helt bl.a. fordi McCain erklærte «offentlig støtte til president Richard Nixons utvidelse av Vietnamkrigen, med teppebombingen av nabolandet Kambodsja.» Men her er det feil med kronologien. McCain ble løslatt som følge av «fredsavtalen» i Paris i 1973, i den såkalte
Operation Homecoming. Nixon bombet Kambodsja allerede to år tidligere, i 1971.

Minneordene om John McCain nevner alltid at han var krigsfange i Nord-Vietnam. Historien om ham kan derfor knyttes til historien om Vietnamkrigen på minst fire måter:

Det første gjelder amerikanernes bombetokter over Nord-Vietnam. Var det riktig? Hva ville amerikanerne med det? Det var strategisk bombing, som var helt forskjellig fra
taktisk bombing der bombeflyene angrep fienden i slagmarken. Den strategiske bombingen over Nord-Vietnam hadde som mål å tvinge nordvietnameserne til å trekke seg ut av Sør-Vietnam. Det var god intensjon. Men amerikanerne lyktes ikke med det. Kommunistene brukte USAs bombing som propaganda i eget land for å øke egen kampvilje og i Vesten for å høste den utenrikske støtten. Dessuten led sivilbefolkningen i Nord-Vietnam store tap, selv om det sivile tap av liv i Nord-Vietnam utgjorde et par prosent av totalt sivile tap under Vietnamkrigen. I tillegg gjorde bombetoktene at Hanoi fikk tak i de sterkeste forhandlingskortene i krigen, dvs. de amerikanske krigsfangene. Derfor støtter jeg ikke amerikanernes bombinger av Nord-Vietnam slik det ble gjort.

For det andre ble John McCain utsatt for grusomt tortur utført av de nordvietnamesiske kommunistene. På den måten hadde han felles erfaring med mange militære og sivile vietnamesiske fanger i kommunistfengsler. Det gjaldt
både under krigen, etter krigen, og det gjelder fortsatt nå. Torturen tvang McCain til å komme med «tilståelse». Mange tidligere sørvietnamesiske soldater måtte «tilstå» på samme måte.

For det tredje nektet kommunistene i Vietnam at de drev med tortur. For eksempel formidlet Reiulf Steen og Thorvald Stoltenberg i 1970 i sin rapport etter besøk i Nord-Vietnam at «sønnen til den 7. amerikanske flåte, admiral McKay (sic), falt ned over Hanoi …» og at «de amerikanske flygerne bor bra, får nok mat og legetilsyn». Også den svenske forfatteren Sara Lidman formidlet kommunistenes skryt om egen humanisme: «Men siden vi har et samfunnssyn og en annen menneskeoppfatning enn Johnson behandler vi disse guttene [pilotene] bra.» I den samme boken, Rapport fra Hanoi, skrev hun derimot mye om hvor dårlig sørvietnameserne behandlet sine fanger.

Trodde Steen, Stoltenberg og Lidman på det de ble fortalt i Nord-Vietnam? Jeg vet ikke, men de hadde tydeligvis sympati med kommunistene. I rapporten Inntrykk fra Sør-Øst-Asia 1970 garderte både Steen og Stoltenberg seg at de kun  skrev referater og ikke personlige vurderinger. Jeg har ikke sett at Reiulf Steen eller Thorvald Stoltenberg senere kommenterte det de ble fortalt i Nord-Vietnam. Torturen tvang McCain til å formidle Hanois budskap. Steen, Stoltenberg og Lidman gjorde det helt frivillig.

Sist, men ikke minst, viser John McCains historie hvor desperate amerikanerne var for å få ut sine krigsfanger. Det er det Paris-avtalen dreide seg. Ikke om fred i Vietnam. For ingen trodde at kommunistene ville legge ned våpenet før de hadde annektert hele Sør-Vietnam. Amerikanerne ville trekke seg ut. De kunne gjøre det når som helst. Men Kissinger og Nixon klarte kunsten å få ut de 600 amerikanske krigsfangene som satt i Nord-Vietnam. Jeg er glad for at slike helter som John McCain ble sluppet ut. Men det er trist at de ble byttet ut mot Sør-Vietnam.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet, USAs engasjement

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s