Oddbjørn Melle: Supermakter og kald krig-arenaer

Oddbjørn Melle. Supermakter og kald krig-arenaer. Vestens globale hegemoni i møte med kommunisme, nasjonalisme og islamisme. Abstrakt forlag AS

Bokens forfatter er professor Oddbjørn Melle ved Høgskolen i Volda. Han har utvilsomt inspirert flere historieinteresserte. Lektor Lene Ferstad-Løland ved Tranevågen ungdomsskule siterte for eksempel Melle i en artikkel med tittelen «Vi må passe oss for ensidige og ofte feilaktige historieframstillinger» i Utdanningnytt.no 21.05.2015:

Professor emeritus Oddbjørn Magne Melle skriver i Klassekampen torsdag 7. mai, at det ikke er «realitetene som avgjør historieoppfatningen, men «representasjonen» av dem, utformet etter samtidsbehov og mediemakt. Han hevder at kampen om fortiden handler om å konvertere fortidsminne til symbolsk kapital, en verdifull ressurs i samtidens opinionskamp. Melle trekker fram eksempler som viser at den undervisningen som blir gitt i den norske grunnskolen er preget av en bestemt vinkling, uten at det er snakk om historieforfalskning. Et godt eksempel er D-dagen som i realiteten kom da krigen langt på vei var avgjort – på østfronten.

Jeg liker formuleringen «Vi må passe oss for ensidige og ofte feilaktige historieframstillinger». La oss se på historieframstillingene i Melles bok «Supermakter og kald krig-arenaer». Boka har 500 sider og handler, slik tittelen antyder, om Vestens globale hegemoni  i møte med kommunisme, nasjonalisme og islamisme.

Fokuset på Vestens hegemoni gjør at aktørene utenfor Vesten kommer i skyggen. Dette er bekreftet i to anmeldelser av boka. Anmelderen Stian Bones bemerker:

Mens amerikansk politikk og historie er hovedtema gjennom størstedelen av kapitlet (på 37 sider), må sovjetisk historie og politikk nøye seg med om lag fire sider. Dermed får forfatteren sagt en hel del om den amerikanske oppdemmingspolitikken, settler-mentaliteten, eksepsjonalismen og kapitalismen – faktorer som alle sammen kan brukes i ei ideologisk forklaring på den kalde krigen. Det er vanskelig å se at Melle har lett like grundig etter tilsvarende ideologiske forklaringer på sovjetisk side.  (Historisk tidsskrift 02 / 2009)

På tilsvarende måte skriver anmelderen Cecilia Notini Burch at:

However, by pointing to the United States as the main organizer of the conflict, Melle puts the other actor — the Soviet Union — in the shadow. He considers Soviet policy as mainly reactive and occasionally insignificant. His view of Soviet actions and policy in Eastern Europe from 1945 to 1949 is problematic. Soviet behaviour and policy in this period requires a more thorough analysis. (Globality Studies Journal, 2010, Vol.2 April)

Bokas kapittel 9 handler om Vietnamkrigen, side 254-301. Som ellers i boka får leseren i denne boken adskillig mer informasjon enn i mange andre norske bøker om hva amerikanerne gjorde i og skrev om Vietnam. Vil man derimot vite om det som skjedde i Vietnam, dvs. om hendelsene som mange amerikanske skribenter ikke brydde seg om, byr boken på lite nytt.

Om USAs mislykkede forsøk på nasjonsbygging i Cuba, trekker Melle paralleller til Vietnam og hevder at:

Dette er dels forklart med den etnosentriske, fordomsfulle og dels rasistiske måten som ein nærma seg framande, spesielt ikkje-vestlege, kulturar på. I land i den tredje verda var det samfunnsformasjonar og kulturar som USA hadde lite innsikt i og forståing for, som i Vietnam (side 297)

Melle har sikkert rett i at en del amerikanere, i hvert fall på 1950- og 60-tallet, hadde en etnosentrisk, fordomsfull og dels rasistisk måte å nærme seg fremmede, spesielt ikke-vestlige, kulturer på. Det må vi passe oss for.

Melle er i tillegg opptatt av språkbruken, som for eksempel de formildende omskrivingene (eufemismene) «engasjement» og «fleksibelt svar» som Det hvite hus brukte (side 270). Han bemerker helt riktig om eufemismene at «brukt som levning kan slik historieskriving få historiografisk interesse som indikator på ideologiproduksjonen i ein epoke.» Samtidig ser jeg at Melle bruker slike ord som «frigjering» og «sameining av fedrelandet», som etter min mening ikke er nøytrale, men de er også eufemismer basert på «strategisk språkbruk» der andre ville brukt andre ord som «invasjon» eller «annektering».

Melle gjør leserne oppmerksomme på diskursen fra den kalde krigen og får dem til kritisk å lese kilder fra den gangen. Om diskursen vil jeg låne formuleringene til Anne Birgitta Nilsen i boken Hatprat (Cappelen Damm 2014):

I en hatretorisk diskurs er det negative forestillinger og holdninger overfor bestemte grupper som råder. Hatretorikkens funksjon er å nedvurdere en gruppe mennesker, å svekke deres rykte og sosiale status. Hatretorikken kan bidra til å legetimere negative syn på en gruppe. (side 9)

I Melles bok er sørvietnameserne som kjempet mot kommunistene, som regel, om ikke alltid, omtalt negativt. Det er fristende å konkludere med at Melles tekster bærer en hatretorisk diskurs mot de nevnte sørvietnameserne.

I motsetning til det totalt negative synet på sørvietnameserne ser det ut som Melle har stor tiltro til den såkalte Pentagonrapporten, som ble forfattet av 36 amerikanere i periode 1968-69. Rapporten er ifølge Melle «ei unik kjelde til innsikt i den amerikanske Vietnam-politikken» og hyppig referert som om den skulle gi objektive beskrivelser av situasjonen i Vietnam. Pentagonrapporten er riktignok en beretning som inneholder mye viktig informasjon, i hvert fall sett med amerikanske øyne. Men bør ikke rapporten også betraktes som en levning fra 60-tallet? I hvilken grad hadde rapportens forfattere også «den etnosentriske, fordomsfulle og dels rasistiske måten som ein nærma seg framande, spesielt ikkje-vestlege, kulturar på»?

I Oddbjørn Melles bok finner man ingen beskrivelser av kommunistenes brutaliteter mot sitt vietnamesiske folk. Leseren som vil vite om det, må nok finne informasjonen i andre kilder, for eksempel i denne bloggen. I Melles bok nevnes heller ikke noe som sørvietnamesernes motiver for å kjempe mot kommunistene. Leseren må nok finne informasjon i andre bøker.

Om bruddet på Paris-avtalen i 1973 skriver Melle at «Saigon-regimet under president Van Thieu, i strid med Parisavtalen, gjekk til åtak på område i sør kontrollert av FNL». Det står ingenting om eventuelle andre som også brøt avtalen. Leseren får inntrykk av at kun sørvietnameserne brøt Parisavtalen. Leseren må lete andre steder for å finne andre parter som brøt avtalen.

En av bokens sterke sider er et omfattende fotnoteapparat, med 1700 noter. Flere av notene henviser til flere enn én referanse per note.

En fordel med fotnotene er at leseren kan sjekke kildene. Men ikke alle kilder er like relevante. Påstanden om at «Innan 1976 hadde rundt 50 000 amerikanarar med krigsteneste i Vietnam begått sjølvmord«, er basert på fotnote 1011, dvs. Alva Myrdals bok fra 1976: Spelet om nedrustningen. Alva Myrdal var som kjent en nedrustningsaktivist og ingen ekspert på USAs folkehelse. Mye forskning om amerikanske veteraners helse har kommet etter 1976. En godt gjennomført studie basert på et tilfeldig utvalg av over 4 millioner veteraner og 30 års oppfølgingstid viser at selvmordsratene ikke var høyere hos veteraner som tjenestegjorde i Vietnam, sammenlignet med veteraner som ikke var der. Den totale selvmordsraten var selv etter 30 år langt mindre enn Melles talle på 50 000  (Boehmer et al. Arch Intern Med. 2004;164:1908-1916).

Andre steder i boka savner jeg dokumentasjon for en rekke påstander:

  • På side 271 hevder Melle at «Ein stor del av folket i Sør-Vietnam såg på Saigon-regimet som eit styre utan nasjonal legitimitet». Her savner jeg referanser: Hvor stor del dreide det seg om? Hvilke undersøkelser og metoder som ble brukt for å støtte påstanden, og i hvilket år? Var bildet uendret i løpet av 20 år?
  • På side 264 hevder Melle at :»Ho Chi Minh måtte godta ei temporær deling av Vietnam med papirforsikringar om at val og sameining ville komme innan to år. Korleis gjekk det med dette kjernepunktet i Geneveavtalen?». Påstanden om at kjernepunktet i Genève-avtalen krever valg innen to år, har vært fremsatt av mange. Men problemets kjerne er for det første hvordan man definerer et punkt i en avtale som kjernepunkt. For det andre finner jeg ikke noe punkt i den undertegnede Genève-avtalen som krever valg innen to år. Jeg lurer på om Melle og jeg har lest den samme avtalen.

Avslutningsvis vil jeg hevde at «vi må passe oss for ensidige og ofte feilaktige historieframstillinger», også når det gjelder Vietnamkrigen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s