Category Archives: Hanoi-regimet

Vietnams president er død

NTB og Aftenposten meldte i går at Vietnams president Tran Dai Quang er død. Han ble 61 år gammel. Tidligere sikkerhetsminister Quang ble valgt som Vietnams president i 2016. Han var en av landets tre mektigste ledere, sammen med kommunistpartileder Nguyen Phu Trong og statsminister Nguyen Xuan Phuc.

Sverige Radio tok opp president Quangs arbeid mot menneskerettigheter:

President Quang var en hårdför man. Arvet efter President Quang är en flerårig nedmontering av de mänskliga rättigheterna i Vietnam. Under hans tid som president sedan 2016 har fler politiska fångar fängslats än någonsin under fredstid i landet.

I enpartistaten Vietnam har Quang länge funnits i den absoluta toppen. Som tidigare polisgeneral har han under sin tid i maktens korridorer sett till att ministeriet för Internsäkerhet har växt till ett av landets största och kraftfullaste. Något som på många sätt har påverkat det vietnamesiska folkets vardagsliv. Det genom ett ökat antal polisövergrepp mot befolkningen, ökad korruption och hårdare lagar om offentliga möten och yttrandefrihet på sociala medier.

Kilde: https://sverigesradio.se/sida/artikel.aspx?programid=83&artikel=7048374

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet

John McCain: feigingen eller helten?

I forrige innlegg skrev jeg om musikeren To Hai som døde i Saigon den 11. august 2018, 91 år gammel. To uker etter To Hais død gikk senator John McCain bort. McCain ble i dag bisatt fra Washington National Cathedral.

Musikeren To Hai, som var mest kjent som forfatteren bak En feigings memoarer, og jagerflypiloten, krigsfangen og senatoren John McCain var helt forskjellige. Likevel hadde de minst én ting til felles: de hadde kalt seg en feiging, mens andre beundret dem som en helt. McCain gjorde i år 2000 et politisk kompromiss som han senere angret på. Han skrev senere i sine memoarer «I had been a coward, and I had severed my own interest from my country’s. That was what made the lie unforgivable.»

800px-John_McCain_official_portrait_2009

John McCain’s official Senate portrait, taken in 2009

Men ikke alle er begeistret for McCain. Klassekampens journalist Yohan Shanmugaratnam skrev for eksempel den 29. august 2018: «Hvis John McCain er en helt, er undertegnede Dalai Lama, mor Teresa, Nelson Mandela.» For meg derimot, var både To Hai og John McCain tøffinger som gjorde sine feil, men innrømmet det for å leve et anstendig liv.

Journalisten Shanmugaratnam betraktet ikke McCain som en helt bl.a. fordi McCain erklærte «offentlig støtte til president Richard Nixons utvidelse av Vietnamkrigen, med teppebombingen av nabolandet Kambodsja.» Men her er det feil med kronologien. McCain ble løslatt som følge av «fredsavtalen» i Paris i 1973, i den såkalte
Operation Homecoming. Nixon bombet Kambodsja allerede to år tidligere, i 1971.

Minneordene om John McCain nevner alltid at han var krigsfange i Nord-Vietnam. Historien om ham kan derfor knyttes til historien om Vietnamkrigen på minst fire måter:

Det første gjelder amerikanernes bombetokter over Nord-Vietnam. Var det riktig? Hva ville amerikanerne med det? Det var strategisk bombing, som var helt forskjellig fra
taktisk bombing der bombeflyene angrep fienden i slagmarken. Den strategiske bombingen over Nord-Vietnam hadde som mål å tvinge nordvietnameserne til å trekke seg ut av Sør-Vietnam. Det var god intensjon. Men amerikanerne lyktes ikke med det. Kommunistene brukte USAs bombing som propaganda i eget land for å øke egen kampvilje og i Vesten for å høste den utenrikske støtten. Dessuten led sivilbefolkningen i Nord-Vietnam store tap, selv om det sivile tap av liv i Nord-Vietnam utgjorde et par prosent av totalt sivile tap under Vietnamkrigen. I tillegg gjorde bombetoktene at Hanoi fikk tak i de sterkeste forhandlingskortene i krigen, dvs. de amerikanske krigsfangene. Derfor støtter jeg ikke amerikanernes bombinger av Nord-Vietnam slik det ble gjort.

For det andre ble John McCain utsatt for grusomt tortur utført av de nordvietnamesiske kommunistene. På den måten hadde han felles erfaring med mange militære og sivile vietnamesiske fanger i kommunistfengsler. Det gjaldt
både under krigen, etter krigen, og det gjelder fortsatt nå. Torturen tvang McCain til å komme med «tilståelse». Mange tidligere sørvietnamesiske soldater måtte «tilstå» på samme måte.

For det tredje nektet kommunistene i Vietnam at de drev med tortur. For eksempel formidlet Reiulf Steen og Thorvald Stoltenberg i 1970 i sin rapport etter besøk i Nord-Vietnam at «sønnen til den 7. amerikanske flåte, admiral McKay (sic), falt ned over Hanoi …» og at «de amerikanske flygerne bor bra, får nok mat og legetilsyn». Også den svenske forfatteren Sara Lidman formidlet kommunistenes skryt om egen humanisme: «Men siden vi har et samfunnssyn og en annen menneskeoppfatning enn Johnson behandler vi disse guttene [pilotene] bra.» I den samme boken, Rapport fra Hanoi, skrev hun derimot mye om hvor dårlig sørvietnameserne behandlet sine fanger.

Trodde Steen, Stoltenberg og Lidman på det de ble fortalt i Nord-Vietnam? Jeg vet ikke, men de hadde tydeligvis sympati med kommunistene. I rapporten Inntrykk fra Sør-Øst-Asia 1970 garderte både Steen og Stoltenberg seg at de kun  skrev referater og ikke personlige vurderinger. Jeg har ikke sett at Reiulf Steen eller Thorvald Stoltenberg senere kommenterte det de ble fortalt i Nord-Vietnam. Torturen tvang McCain til å formidle Hanois budskap. Steen, Stoltenberg og Lidman gjorde det helt frivillig.

Sist, men ikke minst, viser John McCains historie hvor desperate amerikanerne var for å få ut sine krigsfanger. Det er det Paris-avtalen dreide seg. Ikke om fred i Vietnam. For ingen trodde at kommunistene ville legge ned våpenet før de hadde annektert hele Sør-Vietnam. Amerikanerne ville trekke seg ut. De kunne gjøre det når som helst. Men Kissinger og Nixon klarte kunsten å få ut de 600 amerikanske krigsfangene som satt i Nord-Vietnam. Jeg er glad for at slike helter som John McCain ble sluppet ut. Men det er trist at de ble byttet ut mot Sør-Vietnam.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet, USAs engasjement

Bùi Tín og Tô Hải døde 11. august 2018

Lørdag 11. august i år døde to av Vietnams mest kjente frie skribenter. Felles for dem var at de ble født i 1927 og hadde vært kommunister. Atten år gamle meldte begge seg til Ho Chi Minhs tropper etter at troppene tvang seg til regjeringsmakten i august 1945. Begge tonet senere ned at de ble medlemmer i kommunistpartiet under Ho Chi Minhs ledelse, men la vekt på at de ville bidra til å redde Vietnam fra Frankrike den gangen.

Det som gjorde Bùi Tín og Tô Hải kjent for vietnameserne, er at de ble høyrøstede kritikere av kommunistpartiet de en gang hadde kjempet for. De bidro til stemmemangfoldet i vurderingen av Vietnamkrigen og dens konsekvenser. Ikke overraskende ble de forsøkt kneblet i Vietnam. Bùi Tín hoppet av i 1990 under besøket i Paris, der han bodde inntil han gikk bort. Tô Hải flyttet fra Nord til Sør-Vietnam i 1990 og bodde i Saigon, offisielt kjent som HCM city, inntil sin død. Etter sigende bevoktet politiet hans begravelse og registrerte dem som deltok i begravelsen.

Som oberst var Bùi Tín kommunistenes høyeste offiser på stedet i presidentpalasset Dinh Doc Lap den 30. april 1975 da Nord-Vietnam vant over det liberale regimet i Sør. Han ble senere assisterende redaksjonssjef i kommunistenes offisielle avis Nhan Dan. På slutten av 1980-tallet ble han trakassert av kommunistpartiet fordi han publiserte tre kritiske artikler i avisen.

Den første artikkelen handlet om general Vo Nguyen Giap, som ledet kampen om Dien Bien Phu i 1954, som røpet godt gjemte hemmeligheter om slaget. Den andre handlet om hvordan kommunistlederen Le Duan hadde fjernet flere avsnitt i Ho Chi Minhs testament før offentliggjøringen i 1969. I den siste artikkelen kritiserte han kommunistenes hatefulle og brutale behandling av dem som hadde kjempet på Sør-Vietnams side, etter krigens slutt. Selv har jeg fulgt med Bùi Tíns skriverier i mange år.  Hans kritikk mot kommunismen er blitt skarpere, og hans sympati for tidligere Sør-Vietnam større og mer eksplisitte.

I motsetning til obersten Bùi Tín var Tô Hải først og fremst en musiker. Som kommunistmedlem brukte han musikken til å fremme partiets sak. Men han angret dypt, og forlot partiet. Han skrev om det i boka som gjorde ham kjent, Hồi Ký Của Một Thằng Hèn, eller En feigings memoarer. Han innrømmet at «de fleste av mine verk på grunn av feigheten inneholdt kjedsommelige sanger med slagord for propagandaen». Han dedikerte sine memoarer til sin avdøde far:

Høsten 1945 meldte jeg meg som fedrelandsgardist. Far advarte meg: Blir du kommunist? Ikke kom tilbake når du mislykkes, for jeg kommer til å kaste deg ut. Jeg mislyktes, og har ikke sjansen til å komme tilbake for å knele foran far.

Bùi Tín og Tô Hải var ikke de eneste som hadde støttet kommunistene fra Nord-Vietnam i krigen, som så lyset. Vi finner flere eksempler fra deres generasjon. Blant nordvietnamesiske offiserer har vi Trần Độ. I kunstfeltet har vi bl.a. Chế Lan Viên (1920 – 1989) , som skrev:

Later when reading my poems, you should remember

Did I write? Only half!

What needed to be included in poetry, I had already killed

Killed a pain – killed a laugh

Killed a memory – killed a dream – I killed

the wings ready to fly – before I wrote

I killed the storm offshore to be safe on the shore,

And also killed the sun on the sea – killed the rain

And killed the grass together with the rain

So my poems were so thin

I wrote with my bones, without my flesh

And when my poems fall to your hands

You’ll tell it’s me.

No!

But it’s also me – the culpable

Who killed the many

That were not as guilty as I’m

(oversatt av vietnamkrigen.wordpress.com)

Jeg leter etter tilsvarende selvransakelser om Vietnamkrigen i Norge. Vi vet at mange nordmenn ønsket Nord-Vietnams seier. Etter krigens slutt kom rapporter om kommunistenes hardhendte behandling av sine landsmenn, noe som kan gjøre at meningene om krigen er blitt mer nyansert. Men jeg har ennå ikke sett tilfeller der nordmenn som hadde støttet kommunistene under Vietnamkrigen, offentlig sier at det var feil å gjøre det. Bùi Tín og Tô Hải er lite kjent i Norge.

De gikk bort forrige lørdag. Jeg tror mange vietnamesere allerede savner deres stemmer.

For videre lesing:

Original tekst fra Chế Lan Viên:

Sau này anh đọc thơ tôi nên nhớ

Có phải tôi viết đâu! Một nửa

Cái cần đưa vào thơ, tôi đã giết rồi

Giết một tiếng đau – giết một tiếng cười

Giết một kỷ niệm – giết một ước mơ – tôi giết

Cái cánh sắp bay – trước khi tôi viết

Tôi giết bão ngoài khơi cho được yên ổn trên bờ

Và giết luôn mặt trời lên trên biển – Giết mưa

Và giết cả cỏ trong mưa luôn thể

Cho nên câu thơ tôi gầy còm như thế

Tôi viết bằng xương thôi, không có thịt của mình

Và thơ này rơi đến tay anh

Anh bảo đấy là tôi.

Không phải!

Nhưng cũng chính là tôi – Người có lỗi

Đã phải giết đi bao nhiêu cái

Có khi không có tội như mình

3 kommentarer

Filed under Hanoi-regimet

8. august: Krøll på tidssonen

På denne dag:

I boken Verden som var min. Sekstitallet av forfatteren Ketil Bjørnstad minnes han om bl.a. Camus’ død, Cuba-krisen, The Beatles, Algerie-krigen, Marilyn Monroe, Kennedy-mordene, drapet på Martin Luther King, raseurolighetene i USA og Vietnamkrigen (Aschehoug 2015, Oslo). Men det skjedde også andre ting på sekstitallet som man tenker mindre på. For eksempel bestemte Stortinget i 1965 at Norge ikke lenger skulle stille klokka fram til sommertid slik man fra 1959 hadde gjort seks år på rad (1). To år senere justerte Nord-Vietnam også klokka si. Den 8. august 1967 vedtok myndighetene i Nord-Vietnam at landet skulle skru klokka tilbake med en time. Hvorfor?

Fra før hadde både Nord- og Sør-Vietnam samme klokketid som Beijing. Denne hovedstaden i Fastlands-Kina ligger i den koordinerte universelle tidssonen UTC+8. Til sammenlikning hører Norge til tidssonen UTC+1, som betyr at Beijing er sju timer foran Oslo. Vel å merke gjelder dette vintertid.

Den nordvietnamesiske hovedstaden Hanoi ligger sørvest for Beijing. Geografien tilsier at Vietnam skulle være i tidssonen UTC+7, en time bak Beijing. Det er derfor forståelig at Nord-Vietnam i dag for 50 år siden ga ordre om at klokka skulle stilles en time tilbake. Men én times forskjell i tidssone kan noen ganger gi en dags forskjell. Det skjedde for eksempel i desember 1967, da vintersolvervet falt på den 21. i Hanoi og 22. i Beijing. I den nordlige hemisfæren er det som kjent den korteste dagen i året.

På denne mørkeste dagen i 1967 befant 77-år gamle Ho Chi Minh seg i Beijing da han fikk telegram fra sitt kommunistiske politbyrå. Han måtte komme hjem til et viktig møte (2). Han landet i Hanoi noen dager senere og ble straks vist den mest reviderte planen for et stort angrep på Sør-Vietnam. Opphavsretten til planen tilhørte angivelig kommunistpartiets sentrale medlemmer Le Duan og Le Duc Tho.

Vi vet ikke hvor mye den aldrende presidenten Ho trodde på slagplanen. I hvert fall hadde han fra før advart mot «subjektive» vurderinger (3). Men han klarte ikke å hindre de krigerske kameratene fra å igangsette megaplanen for «stort angrep, stort opprør» (Tổng công kích – tổng khởi nghĩa), som i Vesten senere er blitt kjent som Tet-offensiven. Tet er vietnamesisk nyttår. Det er for vietnameserne som både jul, nyttår og syttende mai på en gang for nordmenn.

Sekstitallet

I ettertid er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor kommunistene hadde valgt Tet som tidspunktet for angrepet. Sørvietnamesiske soldater ville feire høytiden med familien. For å sikre at flest mulig av dem skulle holde seg hjemme, foreslo nordvietnameserne attpåtil en sju dagers våpenhvile. De gjentok samtidig anklagene mot Sør-Vietnams påståtte brudd på våpenhvile under julefeiringen for å skape et inntrykk av et seriøst ønske om en fredelig feiring. Sør-Vietnam gikk på limpinnen.

Riktig nok hadde lederne i Sør-Vietnam og USA fått etterretningsrapporter om et kommende stort angrep, men trodde at det ville skje før eller etter Tet. Få av dem hadde stor nok fantasi til å tro at kommunistene skulle bryte løftet i forbindelse med landets mest hellige høytid. Sør-Vietnams president Nguyen Van Thieu sendte derfor minst 50 % av sine soldater hjem på perm. Selv forlot han Saigon og dro til konas hjemby i My Tho.

Kommunistene slo til som planlagt mot en rekke sørvietnamesiske byer, mens befolkningen var i feiringens rus. Sør-Vietnam ble bokstavelig talt tatt på senga. Smellene fra kinaputtene som hører til Tet, overdøvet kalashnikov-gevær (AK-47) fra sabotørene på frammarsj. Disse lyktes innledningsvis.

Men Le Duan og den senere fredsprisvinneren Le Duc Tho gjorde ikke bare flere «subjektive» vurderinger. De hadde kanskje glemt, eller undervurdert konsekvensen av, at klokka hadde blitt skrudd tilbake i Nord-Vietnam, men ikke i Sør. Igjen ga én times forskjell i tidssone en dags forskjell i Tet-feiringen. Nord-Vietnams første nyttårsdag falt på den 29. januar 1968, mot 30. i Sør. Det kan kort forklares med at mens tidssonene er i takt med solen, følger vietnamesiske merkedager månens bevegelse som reflekteres i månekalenderen. Solen og månen følger som kjent hver sin rytme i himmelen. Det kan dermed skape utakt på jorden.

Mange kommunistenheter i Sør fulgte ordren, og kalenderen, fra Nord-Vietnam. Det store angrepet kom derfor en dag tidligere i mange sørvietnamesiske byer, noe som gjorde at Sør-Vietnams forsvar i andre byer fikk litt ekstra tid til å forberede seg på et angrep. Angripernes utakt kan ha reddet Sør-Vietnam fra en verre katastrofe.

NgoQuangTruong

General Ngo Quang Truong ledet sørvietnamesernes kamp mot kommunistene i Hue.

Det er selvsagt ikke bare tilfeldigheter som reddet Sør-Vietnam. Det som berget Sør-Vietnam, var at de får soldatene som ikke var på perm, ytet kraftig motstand mot fienden. I andre tilfeller fattet lederne mistanke og forberedte seg. I Hue for eksempel, luktet general Ngo Quang Truong lunten. Selv om han hadde sendt soldater på perm etter presidentens ordre, valgte han å bli i divisjonens hovedkvarter i Hue og ventet på fienden. Da angrepet kom, var han klar til å lede sine soldater gjennom de tre ukene kommunistene herjet keiserbyen.

Bidragene fra General Truong og hans soldater ble ikke nevnt i Bjørnstads biografi. Isteden beretter den norske forfatteren, i tråd med Vestens tradisjonelle historieskriving om Vietnamkrigen, detaljert om angrepet på den amerikanske ambassaden i Saigon, etterfulgt av historien om US Marines som kom og tok Hue tilbake, gate for gate, på side 635 og 636. Dette til tross for at de fleste angrepsmålene var sørvietnamesiske, og at det var langt flere sørvietnamesiske enn amerikanske soldater som deltok i kampene.

Det er likevel bra at Bjørnstad fikk med seg at «lokalbefolkningen støtter opp om amerikanerne og den sørvietnamesiske hæren i langt større grad enn det den militære ledelsen i Hanoi hadde regnet med.» Ja, det kom et stort angrep, men det store opprøret uteble. Tet-offensiven ble en menneskelig katastrofe for sivilbefolkningen i Sør, og en militær katastrofe for kommunistene. Disse begikk også etterretningstabber. A propos etterretningsfadeser forekommer de oftere enn man tror, men få vil innrømme det. Tenk for eksempel på at USA ble tatt på senga da japanske bombefly dukket opp over Pearl Harbor 7. desember 1941. Eller at norsk politi ikke kunne hindre 22. juli.

Etter 22. juli var det tegn på mer solidaritet og mer bevissthet om ekstremismen og terrorismen hos de sivile og myndighetene. Det er ikke helt ulikt det som skjedde i Sør-Vietnam etter Tet-offensiven. Mange sørvietnamesere engasjerte seg i humanitært arbeid, og flere unge menn meldte seg frivillig til militær tjeneste. Sør-Vietnam reiste seg raskt, slik jeg har skrevet om i andre innlegg om Tet-offensiven. Det var håp.

Bjørnstad assosierer sekstitallet med håp. Han fargelegger tiåret: «Hvert tiår har en farge i min erindring. Sekstitallet er gult». Som D-dur, hevdet komponisten Bjørnstad, for «det har noe med håp og forventninger å gjøre». Gult er også det sørvietnamesiske flagget, som ble heiset opp i gamlebyen i Hue den 24. februar 1968.

For leserne som ønsker å lese mer om Tetoffensiven, anbefaler jeg artikkelen DØDSAPENS ÅR – TÉT MÂU THÂN – CHÊ´T MÂU THÂN, som etter min mening er den beste på norsk om offensiven.

Referanser

  1. https://snl.no/sommertid
  2. «Theo ông Vũ Kỳ, thư ký riêng của ông, ngày 21-12-1967, Văn phòng Trung ương điện “mời Bác về dự họp Bộ Chính trị”. «Huy Đức. Bên Thắng Cuộc – Quyển II: Quyền bính. Osin Book 2012.
  3. «In his final attempt to exert authority over the revolution that he only symbolically led, Ho went on the attack. First, the aged leader questioned the “subjectivity” of Le Duan and Dung’s plans, intimating that perhaps the first secretary and his senior general were being unrealistic and overly optimistic in their goals for the upcoming offensive.» i Nguyen, Lien Hang T. Hanoi’s War: An International History of the War for Peace in Vietnam. (Kindle Locations 2061-2064). The University of North Carolina Press. Kindle Edition.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet, I dag i historien, Militærhistorie, Sør-Vietnam

30. januar: Alliansen med Mao Zedong

På denne dag: I dag for 65 år siden ankom Ho Chi Minh Kinas hovedstad Beijing. Samme dag ga Stalin diplomatisk anerkjennelse av Den demokratiske republikken Vietnam (DRV) under Ho Chi Minhs ledelse (Zhai 2000, s. 15).

La oss ha et tilbakeblikk på situasjonen i 1948 – 1950. Forholdet mellom allierte under andre verdenskrig var i ferd med å kjøles ned: Sovjet og Kina i Øst mot USA og vesteuropeiske land.

I 1948 hadde kommunistene den 25. februar tatt over regjeringsmakten i Tsjekkoslovakia. Dette var antakelig bakgrunnen for at Einar Gerhardsen 29. februar holdt den kjente Kråkerøy-talen med erklæringen: «Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig».

1949: NATO ble dannet i Washington D.C.. I Kina vant kommunistene under Maos ledelse i 1949 over Chiang Kai-Sheks nasjonalister etter mange års borgerkrig. Chiang Kai-Sheks styrker var opprinnelig mye større enn Mao sine, men Chiang mistet mange soldater i kampen mot japanerne under andre verdenskrig. Etter seieren over Chiang erklærte Mao  ved Tiananmenplassen i Beijing dannelsen av Folkerepublikken Kina (PRC) den 1. oktober 1949. Begivenheten ble høvelig feiret i Vietnam. Den 5. desember 1949 sendte Ho Chi Minh et gratuleringsbrev til Mao Zedong og uttrykket ønsket om å etablere diplomatisk forbindelse med PRC.

1950: Kineserne svarte med å gi Ho Chi Minhs regjering diplomatisk anerkjennelse den 18. januar 1950.

Kinesisk frimerke illustrerer møtet mellom Stalin og Mao i 1950

Kinesisk frimerke illustrerer møtet mellom Stalin og Mao i 1950

Ville Stalin følge etter? Stalin hadde anerkjent Indonesias Sukarno i 1947, men overså Ho Chi Minh (Duiker 2000, s. 421). Noen år senere måtte Stalin ta hensyn til sin største nabo, dvs. Kina.

Den 16. desember 1949 dro Mao til Moskva for å treffe Stalin, og Mao kom ikke tilbake til Beijing før 17. februar 1950. Mens han var i Moskva, klarte han å overtale Stalin til å gi DRV diplomatisk anerkjennelse. Etter anerkjennelsen fra Stalin ønsket Mao sin vietnamesiske kollega Ho velkommen til kommunistblokken.

De nevnte datoene er basert på boken til Qiang Zhai (2000, side 13-18), «China and the Vietnam wars 1950-1975». I en annen bok, Southeast Asia and the Cold War av Albert Lau fra 2012, står det at Ho kom til Beijing 2. februar 1950 og at han deretter dro fra Beijing til Moskva sammen med Mao. I enda en annen bok, Đèn Cù av Trần Đĩnh (Người Việt books2014, side 50), utfordrer forfatteren Trần Đĩnh den offisielle historieskrivingen. I memoarene mener Trần Đĩnh at Ho Chi Minh hadde møtt Mao i Beijing før Mao dro til Moskva.

I Vietnam eksisterte den gangen også «Staten Vietnam», som ble opprettet i juni 1949 og ledet av tidligere keiser Bao Dai. To rivaliserende regjeringer, både Staten Vietnam og DRV, krevde kontroll over samme territoriet. Mao og Stalins anerkjennelse av DRV brakte Vietnam dypere i den kalde krigen. Som en reaksjon ga USA i mars 1950 anerkjennelse til Bao Dais regjering som eneste lovlig i Vietnam.

Både DRV og Staten Vietnam trengte hjelp utenfra. For å vinne over indre og ytre fiender ba Ho Chi Minh ba ikke bare om diplomatisk anerkjennelse fra de sosialistiske stormaktenes, men han spurte også om hjelp. Stalin var entusiastisk med forbehold, og fortalte Ho at:

from now on, you [Ho] can count on our assistance, especially now after the war of resistance, our surplus materials are plenty, and we will ship them to you through China. But because of limits of natural conditions, it will be mainly China that helps you. What China lacks, we will provide. (Lau 2012, s. 165)

Mao var rausere enn Stalin og forsikret Ho om at «Whatever China has and Vietnam needs, we will provide».

Hjelpen fra Sovjet og Kina kom ikke bare i 1950, men varte helt til og etter at Nord-Vietnam vant over Sør i 1975.

Kilder:

  • Duiker, W. J. (2000). Ho Chi Minh. New York: Hyperion.
  • Lau, A. (2012). Southeast Asia and the Cold War. Milton Park, Abingdon, Oxon: Routledge.
  • Zhai, Q. (2000). China and the Vietnam wars 1950-1975. Chapel Hill: University of North Carolina.
  • Trần Đĩnh (2014). Đèn Cù (1). Người Việt books.

 

1 kommentar

Filed under Hanoi-regimet, I dag i historien

13. oktober 1964: Khrusjtsjov avsettes

På denne dag: I morgen for 50 år siden ble partiformann Khrusjtsjov avsatt som Sovjetunionens toppleder. Han hadde vært på ferie ved Svartehavet da han den 12. oktober 1964 ble kalt tilbake til et møte i Moskva. På møtet den 13. og 14. oktober ble han avsatt, angivelig fordi han hadde ført en sterkt personlig preget politikk, hans landbrukspolitikk hadde vært forfeilet og han hadde skadet forholdet til Kina (ifølge SNL). Som Sovjetunionens toppsjef tok han mange beslutninger som hadde betydning for verdenssamfunnet den gangen og for nåtiden. For eksempel besluttet han å gi Krim-halvøya til Ukraina i 1954, et vedtak som Putin nå prøver å omgjøre.

Hvor mye betydde Khrusjtvjov for Nord-Vietnam og Vietnamkrigen?

Tydeligvis ikke så mye som hans forgjenger Stalin, som ga Ho Chi Minh en varm velkomst til kommunistsiden i den kalde krigen. Av Stalin lærte Ho Chi Minh terror mot rivaliserende grupper og folk som sto i veien for revolusjonen. Etter Stalins død i 1953 ble befolkningen i Vietnam som var under Ho Chi Minhs kontroll, beordret til å arrangere landesorg.

Og Khrusjtsjov var ikke så spandabel overfor Nord-Vietnam som etterfølgeren Leonid I. Bresjnev, som i 1970-75 supplerte  nordvietnameserne med moderne stridsvogner og missiler som var avgjørende for seieren over Sør.

Faktisk var forholdet mellom Sovjet og Vietnam ganske lunkent under Khrusjtsjovs ledelse. Han besøkte mange land (bl.a. Norge i 1964), men var aldri i Nord-Vietnam.

Mens Nord-Vietnam ønsket å erobre Sør med militære midler, talte Khrusjtsjov om «fredelig sameksistens» mellom kommunistiske og kapitalistiske land. Ikke fordi han ikke ville at kommunistene skulle knuse kapitalismen, men han ville vinne ved hjelp av økonomisk konkurranse. Han fridde til land som satt på gjerdet. Derfor mottok Indonesia, et «alliansefritt land», mer sovjetisk hjelp enn Nord-Vietnam gjorde fra 1959 til 1965. Se mitt tidligere innlegg om den kalde krigen i Asia.

Khrusjtsjov mislikte at Nord-Vietnam brøt Genève-avtalen i Laos og at Nord-Vietnam støttet kommunistene i Sør (Gaiduk 2003, s. 210). Til gjengjeld fordømte haukene i Nord-Vietnam «revisjonismen» – som Khrusjtsjov representerte – fordi de såkalte revisjonistene «ikke tør å oppmuntre og støtte revolusjonære kriger som hadde som mål å svekke imperialismen og kapitalismen» (Asselin 2013, side 165). Krusjtsjovs «fredelige sameksistens» var heller ikke populær i Cuba. Fidel Castro stemplet sovjetlederen som «homo» fordi Khrusjtsjov ikke ville sende atomraketter mot USA. Nordvietnameserne trappet opp krigen mot Sør i perioden 1963/64 på tross av, og ikke på grunn av Khrusjtsjov.

På grunn av splittelsen mellom Kina og Sovjet gjorde begge land sine hoser grønne hos kameratene i Nord-Vietnam, som endte opp med å få krigsstøtte fra begge storebrødre. Selv mente Khrusjtsjov at nordvietnameserne viste utakknemlighet overfor Sovjet ved å nedtone sovjeternes våpenhjelp. Les 25. februar: Khrusjtsjovs syn på Vietnamkrigen.

 Kilder:

  • Asselin, P. (2013). Hanoi’s Road to the Vietnam War, 1954-1965 (1. utg.). Berkeley and Los Angeles, California: University of California Press.
  • Gaĭduk, I. V. (2003). Confronting Vietnam: Soviet policy toward the Indochina Conflict, 1954-1963. Washington, D.C. : Stanford, Calif.: Woodrow Wilson Center Press; Stanford University Press
  • Nistad, Bjørn (2013). Sovjetunionens utenrikspolitikk 1917-1991. [Oslo]: Vidarforlaget. Side 288-291.

1 kommentar

Filed under Hanoi-regimet, I dag i historien

Samarbeidet med Stasi

«Min onkel har studert politifaget i Øst-Tyskland, og det østtyske politiet er det beste i verden.» Omtrent slik husker jeg at min medelev fortalte meg en gang rundt 1976-77 i Saigon. Han virket stolt, og jeg fikk frysninger på ryggen. Ikke fordi jeg den gangen visste om Stasis brutale overvåking av borgerne som jeg vet nå, men fordi jeg, som mange vietnamesere den gangen, hadde hørt om tyskernes effektivitet og gjennomføringsevne. Og politiets effektivitet i et kommunistisk regime betydde mer undertrykkelse.

Medeleven kom rett fra Nord-Vietnam. Faren hans var blant de mange på seiersherrenes side som flyttet til Sør for å overta de viktigste stillingene i statsapparatet etter «gjenforeningen» i 1975. Sønner og døtre av vinnerne – kommunistene – og taperne – slik som min far, på den antikommunistiske siden, gikk i samme klasse, og det gikk en ideologisk Berlinmur mellom oss.

Hvorfor tapte sørvietnameserne etter en langvarig kamp mot invasjonen fra Nord? Delvis fordi Sør etter min mening ikke klarte å stoppe kommunistenes infiltrasjon i det sørvietnamesiske samfunnet. En giftig infiltrasjon, godt hjulpet av østtyske Stasi.

Erich Mielkes konferanserom i Stasis hovedkvarter - privat foto

Erich Mielkes konferanserom i Stasis hovedkvarter – privat foto

Studier i Stasi-arkivet avslører Stasis betydelige rolle i modernisering av det kommunistiske statspolitiet i Vietnam i perioden 1965-1989. I 1965 reiste nordvietnameserne til Øst-Berlin og hadde møte med Stasi-sjefen Erich Mielke. Møtet resulterte i en årelang teknologi- og kompetanseoverføring fra Stasi til Nord-Vietnam, som ikke bare omfattet avlytting og overvåking av egne borgere, men også å lage falske ID-kort og rekruttering av angivere, rettet mot Sør-Vietnam.

Mens Stasi opphørte i 1989 etter Berlinmurens fall, ble deres overvåkingsmetoder antakelig videreutviklet hos det vietnamesiske sikkerhetspolitiet. Les Human Rights Watchs rapport som ble utgitt i forrige uke om offentlig usikkerhet i dagens Vietnam.

Se: Stasi Aid and the Modernization of the Vietnamese Secret Police

1 kommentar

Filed under Hanoi-regimet