Category Archives: Media og Vietnamkrigen

Militær etterretning som beslutningsgrunnlag eller blindsone?

I flere år har jeg vært en av Malcolm Gladwells fans. Jeg likte et par av hans bestselgere, slik som «The tipping point». (Tatt ut avsnittet om The world is flat av Friedmann.) Han imponerte meg med eksempler fra ulike bransjer.

Tilfeldigvis fant jeg at suksessforfatteren Gladwell også har skrevet om Vietnamkrigen. I en artikkel med tittelen «Kunne én mann ha forkortet Vietnamkrigen», eller på engelsk Could one man have shortened the Vietnam War?, skrev Gladwell om den jødiskfødte, amerikanske etterretningsanalytikeren Konrad Kellen (1913-2007).

Konrad Kellen var opprinnelig tysk. Allerede i 1933 flyktet han fra Tyskland til USA da han så truslene fra det voksende antisemittiske regimet under Hitler. Kellen arbeidet med psykologisk krigføring under andre verdenskrig. Under Vietnamkrigen jobbet han for RAND Coorporation, en tankesmie i California som leverte forsvarsanalyser til det amerikanske forsvarsdepartementet. Ifølge Gladwell spådde Kellen allerede i 1965 at USA ikke kunne vinne krigen i Vietnam. Dette viste angivelig Kellens gode analyseevne, som ifølge Gladwell også skyldtes hans fortreffelige lytteevne. Kellens arbeidsmetode var bl.a. å intervjue Vietcong-soldater som ble tatt til fange i Sør-Vietnam.

Nå kjenner jeg ikke til begrunnelsene for Kellens spådom om at USA aldri kunne vinne krigen. Hvis argumentasjonen hadde stemt, ville det betydd at uansett hva sørvietnameserne og amerikanerne gjorde i 1965-1975, uansett om Kina og Sovjet hadde gitt sofistikerte våpen til Nord-Vietnam eller ikke, ville det ikke ha påvirket krigens utfall. De kunne med andre ord ha vunnet krigen med bambusstokker? Uansett er temaet fortsatt et stridspunkt i historien om Vietnamkrigen.

Hvordan vurderer man kvaliteten til forsvarsanalyser og etterretningsrapporter? I Vietnamkrigen peket konklusjonene i alle retninger. Den militære etterretningen kunne gjøre jobben så godt de kunne, men ledelsen måtte ta en beslutning på bakgrunn av sprikende anbefalinger.

Vi vet at Tet-offensiven kom overraskende på sørvietnameserne, ikke på grunn av manglende etterretningsvarsler, men fordi disse peket i alle retninger. Det samme kunne man si om norsk politis håndtering av en stor mengde etterretningsinformasjon før Brevik slo til 22. juli 2011.

Når det gjelder Konrad Kellens tilfelle, kom jeg på en av hans spådommer i 1971. I rapporten «1971 and Beyond: The View from Hanoi» talte Kellen imot andre observatører som spådde at kommunistene ville starte en storstilt invasjon mot Sør-Vietnam etter hvert når amerikanerne trakk soldatene ut av Sør-Vietnam. «Ingenting virker mindre sannsynlig», hevdet Konrad, med kursivering i den opprinnelige rapporten. Men han tok feil denne gangen. I mars 1972 startet kommunistene den såkalte påskeoffensiven mot Sør-Vietnam.

Kellens hovedargumenter var at kommunistene ikke ville starte en storoffensiv fordi denne kom til å mislykkes. Kellen ga inntrykk av at han var blant de få amerikanere som virkelig forsto nordvietnamesernes handlemåte. Der mistolket han Nord-Vietnams ledere Le Duan og Le Duc Tho, arkitekten bak påskeoffensiven. Le-kameratene aksepterte den høye risikoen, og mistet nær 100.000 soldater i påskeoffensiven. Kanskje hadde han ikke fått med seg at Nord-Vietnam hadde skaffet seg masse moderne våpen fra Sovjet og Kina til offensiven.

Kellens spådommer var altså ikke alltid treffsikre. Kunne man da stole på alle hans andre spådommer? Jeg mener nei. Men Malcolm Gladwell mener antakelig ja. Han antydet at Vietnamkrigen kunne forkortes hvis Kissinger hadde snakket med Kellen i 1968. Det er jeg ikke overbevist om. Gladwell har sikkert klart å overbevise mange. Selv har jeg vært blendet av hans underholdende og engasjerende skrivestil.

Kilde:

3 kommentarer

Filed under Media og Vietnamkrigen

En unik historia om skrivande, identitet, invandring och krig

Jeg skrev om boka «The sympathizer» av Viet Thanh Nguyen i april 2016 da det ble kjent at den fikk Pulitzerprisen. Siden har jeg både lest den og er nå i gang med lesingen av hans essaybok «Nothing ever dies». Jeg synes begge bøkene er blant de beste i sine sjangere om Vietnamkrigen jeg noen gang har lest.

I Sverige har den svensk-tsjekkiske skribenten også gitt boken toppkarakterer i bokanmeldelsen fra juli:

”The Sympathizer” är en unik bok. Ändå försvann den utan diskussion i höstas, trots hyllande recensioner. Därför är det en välgärning att den i år tilldelats Pulitzerpriset. För det är första gången en vietnamesisk amerikan med genomslagskraft och skärpa tagit makten över berättelsen om krigsminnet. Med en sylvass humor klär Nguyen av dåtidens autentiska amerikanska röster – lånade bland annat ur Peter Davis dokumentärfilm ”Hearts and minds” – om ”orientalens världsåskådning” som han överför till en historiebok huvudpersonen använder för kodade meddelanden.

Her kan du lese hele bokanmeldelsen: Bokrecensioner: ”The Sympathizer” – svidande om minnet av kriget – Hynek Pallas

 

 

1 kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen

Bøker og kilder om Vietnamkrigen

En leser sendte inn et spørsmål om hvilke kilder og bøker som jeg har brukt, eller om jeg har skrevet innleggene basert på egne opplevelser.

Jeg takker for spørsmålet. Mine egne opplevelser har motivert meg til å skrive, først og fremst fordi jeg har funnet at mye av det som er skrevet om Vietnamkrigen på norsk, svensk, dansk og engelsk, ikke stemmer med mine opplevelser.

Samtidig legger jeg vekt på at mine innlegg skal baseres på pålitelige kilder.

Her er et utvalg av bøkene som jeg har brukt som kilder. Men jeg er ikke alltid enig i alt som står der. Jeg oppfordrer leserne til å være kildekritiske, og det gjelder selvsagt også mine innlegg.

Sentrale bøker

  • Bjerkholt, F. (1980). Vietnam – det store bedraget. Oslo: Gyldendal.
  • Bjerkholt, F. (2011). Da Norge snudde i Vietnam. [Oslo]: Kolofon.
  • Bùi, D., & Chanoff, D. (1987). In the Jaws of History: Indiana University Press.
  • Bùi, T. (2002). From enemy to friend : a North Vietnamese perspective on the war / Bùi Tin; translated from the Vietnamese by Nguyen Ngoc Bich: Naval Institute Press.
  • Bùi, T., Do, V., & Stowe, J. (1995). Following Ho Chi Minh : the memoirs of a North Vietnamese colonel / Bui Tin ; translated from the Vietnamese and adapted by Judy Stowe and Do Van ; with an introduction by Carlyle A. Thayer: Crawford House Publishing.
  • Lâm, Q. T. (2001). The twenty-five year century: a South Vietnamese general remembers the Indochina War to the fall of Saigon. Denton, TX: University of North Texas Press.
  • Lâm, Q. T. (2009). Hell in An Loc: the 1972 Easter Invasion and the battle that saved South Viet Nam. Denton, Tex.: University of North Texas Press.
  • Nguyen, C. L. (2012a). Nationalist in the Viet Nam Wars: Memoirs of a Victim Turned Soldier: Indiana University Press.
  • Nguyen, G. T. H., & Schecter, J. L. (1986). The palace file : [the remarkable story of the secret letters from Nixon and Ford to the President of South Vietnam and the American promises that were never kept]. New York: Harper & Row.
  • Nguyen, L.-H. T. (2012b). Hanoi’s War: an international history of the war for peace in Vietnam. Chapel Hill: The University of North Carolina Press.
  • Nguyen, V. C., & Cooper, E. (1985). Vietnam under communism, 1975-1982: Hoover Press.
  • Truong, N. T., Chanoff, D., & Doan, V. T. (1985). A Vietcong memoir. San Diego: Harcourt Brace Jovanovich.

Andre bøker:

  • Asselin, P. (2013). Hanoi’s Road to the Vietnam War, 1954-1965 (1. utg.). Berkeley and Los Angeles, California: University of California Press.
  • Behnke, J. E. (1992). Dai-uy: Behnke Books.
  • Braestrup, P. (1994). Big story: how the American press and television reported and interpreted the crisis of Tet 1968 in Vietnam and Washington. Novato: Presidio.
  • Brocheux, P. (2007). Ho Chi Minh: a biography. Cambridge: Cambridge university press.
  • Brocheux, P., Hémery, D., Dill-Klein, L. L., Jennings, E., & Taylor, N. A. (2011). Indochina: An Ambiguous Colonization, 1858-1954: University of California Press.
  • Chapman, J. M. (2006). Staging Democracy: South Vietnam’s 1955 Referendum to Depose Bao Dai. Diplomatic History, 30(4), 671-703. doi: 10.1111/j.1467-7709.2006.00573.x
  • Chapman, J. M. (2013). Cauldron of Resistance: Ngo Dinh Diem, the United States, and 1950s Southern Vietnam: Cornell University Press.
  • Christopher, R. (1995). The Viet Nam War/the American war: images and representations in Euro-American and Vietnamese exile narratives. Amherst, Mass.: University of Massachusetts Press.
  • Demery, M. B. (2013). Finding the dragon lady: the mystery of Vietnam’s Madame Nhu. New York: PublicAffairs.
  • Fall, B. B. (1972). Street without joy. New York: Schocken Books.
  • Gaiduk, I. V. (1996). The Soviet Union and the Vietnam war. Chicago: Ivan R. Dee.
  • Guillemot, F. (2009). Death and Suffering at First Hand: Youth Shock Brigades during the Vietnam War (1950–1975). Journal of Vietnamese Studies, 4(3), 17-60. doi: 10.1525/vs.2009.4.3.17
  • Guillemot, F. (2010). Autopsy of a Massacre On a Political Purge in the Early Days of the Indochina War (Nam Bo 1947). European Journal of East Asian Studies, 9(2), 225-265. doi: doi:10.1163/156805810X548757
  • Guillemot, F. (2012). Dai Viêt, indépendance et révolution au Viêt-Nam. L’échec de la troisième voie, 1938-1955: Les Indes Savantes.
  • Hammer, E. J. (1966). The struggle for Indochina 1940-1955. Stanford, Calif.: Stanford University Press.
  • Hunt, I. A. (2013). Losing Vietnam: how America abandoned Southeast Asia. Lexington, Kentucky: University Press of Kentucky.
  • Jennings, P. (2010). Politically Incorrect Guide to the Vietnam War. Berkeley, CA, USA: Regnery Publishing.
  • Krall, Y. (1995). A thousand tears falling : the true story of a Vietnamese family torn apart by war, communism, and the CIA. Atlanta, Ga: Longstreet Press.
  • Larsen, B. (2011). Idealistene: den norske venstresidens reise i det autoritære. Oslo: Civita.
  • Margolin, J.-L., Courtois, S., Werth, N., Panné, J.-L., Paczkowski, A., Bartosek, K., & Margolin, J.-L. (1999). The Black Book of Communism. Crimes, Terror, Repression: Harvard University Press.
  • McKenna, T. P. (2011). Kontum: The battle to save South Vietnam. Lexington, Kentucky: University Press of Kentucky.
  • Miller, E. (2013). Misalliance: Ngo Dinh Diem, the United States, and the Fate of South Vietnam. Massachusetts: Harvard University Press.
  • Mohn, A. H. (1965). Vietnam. Oslo: Gyldendal.
  • Moyar, M. (2006). Triumph Forsaken: The Vietnam War, 1954-1965. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Pike, D. (1966). Viet Cong: The Organization and Techniques of the National Liberation Front of South Vietnam (B. 7): MIT Press Cambridge, MA.
  • Qiang, Z. (2000). China and the Vietnam Wars 1950–1975: The University of North Carolina Press
  • Sorley, L. (1999). A better war: the unexamined victories and final tragedy of America’s last years in Vietnam. New York: Harcourt Brace & Co.
  • Sorley, L. (2004). Vietnam chronicles: the Abrams tapes, 1968-1972. Lubbock: Texas Tech University Press.
  • Sorley, L. (2010). The Vietnam War: An Assessment by South Vietnam’s Generals. New York: Texas Tech University Press; 1 edition.
  • Sorley, L. (2012). Westmoreland: the general who lost Vietnam. Boston: Mariner books.
  • Taylor, K. W. (2013). A history of the Vietnamese. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Turley, W. S. (2009). The second Indochina War: a concise political and military history. Lanham, Md.: Rowman & Littlefield Publishers.
  • Veith, G. J. (2012). Black April: the fall of South Vietnam, 1973-75. New York: Encounter Books.
  • Wiest, A. (2003). The Vietnam War, 1956-1975. New York, NY: Routledge.
  • Willbanks, J. H. (2005). The Battle of An Loc: Indiana University Press.
  • Willbanks, J. H. (2007). The Tet Offensive: a concise history. New York: Columbia University Press.
  • Willbanks, J. H. (2008). Abandoning Vietnam: How America Left and South Vietnam Lost Its War: University Press of Kansas.

5 kommentarer

Filed under Media og Vietnamkrigen

Årets Pulitzerpris gikk til bok om Vietnamkrigen

Ingen norske aviser har så vidt jeg vet, skrevet om det ennå, men svenskene har allerede i dag rapportert «Pulitzerpriset till en debutant«.

Vinneren Viet Thanh Nguyen er født i Vietnam og bor i California. Han vant den prestisjefulle Pulitzerprisen for den skjønnlitterære boken «The Sympathizer», som handler om Vietnamkrigen fra et vietnamesisk perspektiv.

Jeg har selv ikke lest boken, men regner med at et eksemplar snart vil finne seg på min bokhylle.

 

3 kommentarer

Filed under Media og Vietnamkrigen

Den forsømte journalistikken

Det er tankevekkende i hvor liten grad det sørøstasiatiske diktaturet som en gang sto i det politiske flomlys, er gjenstand for oppmerksomhet og debatt, skriver forlagsredaktør Anders Heger i helgens Dagsavisen («Det glemte diktaturet«, 26. november 2011).

Videre skriver han:

Seieren fra 1975 satte sitt preg på tre decenniers utenrikspolitikk, og selv etter båtlaster med flyktninger, stabler med Amnesty-rapporter og hyllemetere med dokumentasjon av kommunistiske overgrep, beholdt landet et slags romantikkens skjær over seg for sekstiåttegenerasjonen (som i Norge er en syttitallsgenerasjon).


Personlig ønsker jeg et slikt kritisk blikk på pressen velkommen. Spesielt når den kommer fra en gammel radikaler som Heger. Som trekker en linje mellom sekstiåtternes romantisering av Nord-Vietnams kamp for herredømme over Sør-Vietnam, og måten pressen ser mellom fingrene på når det gjelder Hanoi-regimets undertrykkelse av sine egen borgere.

Hegers oppgjør med medias rapportering om Vietnam minner meg om historiker Harald Skjønsbergs På parti med Stalin (Gyldendal Norsk Forlag 1990).  Han ble antikriger som guttunge da han så TV-bildet av amerikanske bombefly over Vietnam. Jeg har full forståelse for ham. Etter 1975 meldte han seg ut, og «den intellektuelle restaureringen var i gang» (side 186).

Skjønsberg forteller om en delegasjon fra SOLKOM (Solidaritetskomité for Vietnam) som besøkte Vietnam i 1977. Delegasjonens leder rapporterte reisen i Klassekampen (228/77). I artikkelen ser Skjønsberg «Ikke ett kritisk spørsmål. Ikke én negativ konklusjon. … Hun avslutter: «(…) tusenvis av smilende vietnamesere viser oss et nytt Vietnam som vokser fram«». Bare et drøyt år etterpå, etter at Vietnam hadde invadert «demokratisk Kampuchea«, har hun en annen fortelling fra den samme reisen: «Jeg har vært der og mener at de farer med løgn«, og «noen entusiasme over sosialismen var det umulig å finne spor av, både i nord og i sør«.

Det gikk 21 år fra Harald Skjønsbergs intellektuelle restaurering til Hegers mediakritikk. Nå er krigen passe fjern. Horisonten har åpnet seg. Da bør det være mulig å se hva som lå bak ideologiens tåke.

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen, Norsk holdning til Vietnamkrigen

Løytnant Son

Charles Kuralt (1934-1997) var en kjent amerikansk journalist som arbeidet for CBS. Han kom til Saigon, Sør-Vietnam i 1961. Der traff han den sør-vietnamesiske løytnanten Son, som han fortalte om i boken «A Life On The Road» (Putnam, 1990).

Cover of "A Life on the Road"

Cover of A Life on the Road

Kuralt skriver først om Saigon:
Jeg oppdaget at Saigon var den mest forførende av alle byer. Krigen på landsbygda hadde ennå ikke hatt noen innflytelse på hovedstaden. Alle menneskene jeg møtte, lærere, journalister, servitører og taxisjåfører, var vennlige og hensynsfulle. Kvinnene var vakre, tenkte jeg, de gled på veien i sine drakter, og vårværet var nydelig, og fortaukafeer herlige. Jeg gikk om dagen langs veier under treskygger, og lå om natten  i sengen under det late takviftet på rommet på den gamle Majestic Hotel, lyttet til trasfikklyden fra elven … Dette er verdt å forsvare, tenkte jeg. Dersom denne solfylte, forførende byen noensinne faller under kommunistene og blir grå og disiplinert, det er bare ikke noe håp for sivilisasjon.

Kuralt fikk snart være med en sørvietnamesisk stridsenhet ledet av

«Løytnant Son», en ung Ranger-offiser…  ‘Vi vil ha et fritt land’ sa han. ‘Min familie kjempet ikke mot Frankrike for å komme under Ho Chi Minh. Derfor fortsetter vi å kjempe. Du vil finne mange som meg i Rangers.’

Dagen etter, dypt inne på landet, ble løytnant Sons Ranger-enhet overfalt av Viet Cong. Kuralt skriver:

«Løytnant Son hadde fått en kule i armen, men han var fortsatt i aksjon, knelende på bakken ved siden av sin radiooperatør, dreide håndtaket på Magneto-opererte radio, han prøvde å ringe bataljonhovedkvarteret for forsterkninger … Men det var til ingen nytte. Det kom ikke noe svar. Vi var utenfor av radioens rekkevidde.

«Da utførte radiooperatøren, en gutt ikke mer enn 17 eller 18, den mest forbløffende modige handlingen jeg noensinne har sett. Uten et ord gravde han hånden i sekken sin, fant en ledningsnelle og festet den ene enden til radioantennen. Han løp bort til et tre, rullet av ledningen da han løp. Han holdt den andre enden av ledningen i munnen, klatret opp treet mens kuler suset rundt ham, bandt ledningen til en høy gren, klatret ned treet og løp tilbake til radioen uten ha fått noen skrammer. Han dreide håndtaket intenst. Løytnant Son, som lå ved siden av radioen, snakket inn i mikrofonen, fikk kontakt med bataljonhovedkvarteret og begynte å lese koordinater fra et kart …. ‘Hold deg nede,’ sa han. .. til meg. «Det er greit. De sender fallskjermjegere.»

En "ranger"-soldat. Sørvietnamesiske rangerenheter (Biet Dong Quan) var blant de mobile elitetroppene i Sør-Vietnam, på lik linje med marinejegere (Thuy Quan Luc Chien) og fallskjermsoldater (Nhay Du)

Flere menn i Sons enhet hadde blitt drept, andre såret. Kuralt skriver:

«Son var oppe og gikk rundt på avklaringsområdet nå, oppmuntret sine soldater som overlevde …. Ett eneste skudd ble avfyrt fra skogen. Det traff Sons hjelm i midten av baksiden og gikk ut foran. Han rykket fremover mot meg og falt i bakken …. Jeg var aldri i stand til å få Son ut av mitt sinn. Gjennom alle årene i Vietnamkrigen tenkte jeg på ham. Jeg vendte tilbake til Vietnam flere ganger, gikk ut i på landsbygda med tropper igjen – de var amerikanske soldater da – og var til stede når andre gode menn ble drept i jungelen.

«Etter hvert som krigen dro ut uten klar seier og det amerikanske tapet økte, ble det moteriktig i USA å si at de amerikanske guttene døde for ingenting. Alle mine venner ble enige om at det var en umoralsk krig, imperialistiske USA mot «det vietnamesiske folket».

«Jeg trodde aldri det. Vietnameserne jeg møtte ville ikke ha noe å gjøre med krigføring. De ønsket å kunne leve i fred. Men de fikk ikke være i fred. De ble invadert av en hær fra Nord, sendt av en regjering de hatet. Jeg tenkte på Son, som ønsket så mye frihet for Vietnam at han var villig til å kjempe for den ideen lenge etter at hans tjenestetid hadde vært over … De (sørvietnameserne) som overlevde den – ikke mange av Rangersoldatene gjorde – har formodentlig blitt ‘omskolert’ nå. Den skjønne, lavmælte Saigon er blitt Ho Chi Minh-by … I Amerika husker de fleste ikke krigen så godt eller de tar ikke lenger hensyn til ønskene til «det vietnamesiske folket.»

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen, Militærhistorie

Napalm-jenta Kim Phuc

Få bilder forbindes så sterkt med Vietnamkrigen som bildet av napalmpiken. Det var den sørvietnamesiske fotografen Nick Ut som tok bildet.

Bildeanalyse. En enkel bildeanalyse viser en skrekkslagen naken jente som løp mot deg. De andre barna på bildet hadde klær på, men virket like redde. Bak barna gikk sørvietnamesiske soldater med gevær i hånden. Langt bak ses en røykfylt himmel. Dette bildet virker så virkelighetsnært.

Når vi idag ser på bildet som ble tatt for mange tiår siden, er det verdt å tenke på omstendighetene da bildet ble tatt.

For det første var det ikke amerikanere på bildet. Flyverne som ved en feil slapp napalmbomber på landsbyen Trang Bang, var sørvietnamesiske. Også fotografen var sørvietnamesisk.

For det andre løp sivilbefolkningen som regel mot Sør-Vietnams side, og ikke mot kommunistenes side.

For det tredje viser bildet at det var sivilbefolkningen i Sør som måtte tåle de største lidelsene som krigen forårsaket. For bildeanalyse, se for eksempel Anja Jasinski Wrights masteroppgave «Visuell retorikk i politisk journalistikk. En analyse av tre avisers visuelle fremstilling av norske topp-politikere».

Kim Phuc, Trang Bang 1972 (Nick Ut/Associated Press)

Kim Phuc fikk behandling på sykehus under et 14 måneders opphold. Etter at kommunistene vant i 1975, brukte de henne flittig i sin propaganda for å vise at kommunistene hadde rett. Ja, hun ble brukt så mye til propaganda at hun ikke fikk tid til å studere. Etter mye klager fikk hun reise til Cuba. Der traff hun en annen vietnamesisk student. De giftet seg i 1992, og hoppet av og søkte om politisk asyl under bryllupsreisen.

Kim Phuc bor nå i Canada. Hun ble UNESCO-Goodwill-ambassadør i 1997. Hun vier sin tid for å hjelpe krigsskadde barn.

Historien hennes dreier seg først og fremst om en viljesterk person som reiste seg tross alvorlige skader. Det er også en historie om hvordan et krigsskadet barn ble utnyttet i politisk propaganda. Ironisk nok søkte hun asyl og ble endelig beskyttet mot dem som brukte henne for å vise at de hadde rett.

Barnemishandling? Kim Phuc har så vidt jeg vet, aldri vært i Norge. Men den norske vietnambevegelsen brakte hit den 12 år gamle jenta Vo Thi Lien i februar 1970. Tolvåringen ble brukt kveld etter kveld på arrangementer i Oslo, Tønsberg, Bergen, Trondheim og Moss for å drive propaganda for Vietnambevegelsen. Barnevernet var ikke på bane … (Kilde: Godbolt 2010: 251)

Dagens journalister røper også bristende innsikt i den historiske konteksten. Journalist Toralv Østvang skrev at bildet «var trolig med på å tvinge president Richard Nixon til å gå av et par år senere.» Dette er feil, for Nixon måtte gå av etter skandalen ved Watergate, og ikke på grunn av bildet.

Journalisten Kathleen Buer antydet at bildet «forandret verdens syn på Vietnamkrigen«. Dette stemmer ikke med fakta. Folk i USA og vesten endret syn på Vietnamkrigen allerede i 1967. Da bildet ble tatt i 1972, var synet ferdig endret. De fleste amerikanerne hadde trukket seg ut av Vietnam. Synet på Vietnamkrigen har begynt å endre seg i løpet av de siste årene, ikke på grunn av bildet, men bl.a. på grunn av nyere forskning og ikke minst takket være båtflyktningene som har kommet seg ut av Vietnam og fortalt om en annen virkelighet enn det man i Vesten trodde på i 1972.

Les også: Mytar om krig og forsoning. Om ein sjekkar ei god sak, kan ein finne mykje rart.

 

1 kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen