Category Archives: Media og Vietnamkrigen

Ukritisk vurdering av Ken Burns’ USA-sentriske dokumentar

I forrige innlegg Kritikk mot USA-sentrisk dokumentar skrev jeg om en båtflyktning og sørvietnamesiske veteran som ikke var enig i Dagsavisens redaktør West Johnsens applaus til Ken Burns’ dokumentar om Vietnamkrigen. West Johnsen mener at dokumentaren er «den store, utfyllende historien».

Lars West Johnsen er ikke alene om å gi TV-serien en udelt positiv vurdering. Andre norske anmeldere glir i samme spor.

Dagbladets En dokumentarisk bragd av Christopher Pahle. Han hevder at «Dette er historieundervisning på sitt mest medrivende, opprivende og akutt relevante. Må sees. » Videre mener han at «I likhet med idioter, har historien en tendens til å gjenta seg selv.» Jeg vet ikke om han antyder at de som ikke er enig i Ken Burns’ «historieundervisning», er idioter.

Klassekampens Storserien om Vietnamkrigen av Guri Kulås. Hun synes serien er pedagogisk uten å bli kjedelig eller reduksjonistisk. Hun anbefaler spesielt serien til ungdommer. Hun hevder videre at serien er «eit kjærkomme, detaljert og breittfemnande bidrag til den populære historieskrivinga om krigen.»

Vårt Lands I krig tier loven av Olav Rune Ekeland Bastrup. Han mener at serien faktisk beskriver det som skjedde – «Den forteller ikke historien som fjern realitet, men forbinder det som skjedde i Vietnam med parallelle hendelser i USA og Europa, og fører linjene derfra og frem til i dag.» Om Sør-Vietnam har Bastrup lært kun én ting – «hvor korrupt og gjennområtnet regimet i sør faktisk var.»

KenBurns-anmeldelser

Når de norske anmelderne er så skråsikre om en konflikt som er så fjern fra Norge, kan det tolkes som noe annet også. Det kan vitne om deres manglende kunnskap om temaet de skriver om.

Hva slags konklusjon kan jeg trekke av de fire anmeldelsene hittil? Først og fremst vitner det om at Ken Burns og Lynn Novick er dyktige som filmskapere. De får den våkne, velutdannede kultureliten i Norge til å oppfatte TV-serien som et nøytralt, utfyllende, pedagogisk, «kjærkomme, detaljert og breittfemnande» bidrag til historieundervisningen. De overser hvordan historiefortellernes fordommer kan ha påvirket den fortalte historien.

Men når de norske anmelderne er så skråsikre om en konflikt som er så fjern fra Norge, kan det tolkes som noe annet også. Det kan avsløre deres manglende kunnskap om temaet de skriver om.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen, Norsk holdning til Vietnamkrigen

Kritikk mot USA-sentrisk dokumentar

En båtflyktning og sørvietnamesiske veteran er ikke enig i Dagsavisens redaktør West Johnsens applaus til Ken Burns’ dokumentar om Vietnamkrigen. Veteranen tjenestegjorde i en stridsenhet i 10 år.

Fra Dagsavisen 1. november 2017:

Ikke en ABC for Vietnam, men en USA for dummies
I sin anmeldelse av Ken Burns’ TV-serie om Vietnamkrigen på NRK hevder Dagsavisens redaktør Lars West Johnsen at dokumentaren er «den store, utfyllende historien». Det er jeg helt uenig i.

Les resten av debattinnlegget:

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/ikke-en-abc-for-vietnam-men-en-usa-for-dummies-1.1048285

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen, Militærhistorie

Ken Burns’ helvete på jord

Tirsdag 31. oktober viser NRK 3. episode av Ken Burns’ TV-serie om Vietnamkrigen. De som har lest om Vietnamkrigen eller sett amerikanske filmer om emnet, kjenner igjen mange detaljer. Noen synes til og med at filmen ikke har noe nytt å vise. Det kan de ha rett i. Her er noen eksempler på slitte temaer fra Vietnamkrigen i amerikanske filmer.

Det første temaet gjelder nærportretter av amerikanske Vietnam-soldater. I TV-serien blir vi fortalt at de var helt vanlige gutter, med foreldre, søsken, hobby og skolegang. Mogie Crocker, født i 1947, var en av dem. Han meldte seg frivillig til tjenesten i Vietnam slik de fleste av amerikanske Vietnam-soldater gjorde. Vi blir godt kjent med ham, forstår ham mer som individ og har medfølelse for hans familie.

Det andre temaet handler om hendelsen ved Tonkinbukta utenfor Nord-Vietnam i august 1964. Nordvietnamesiske torpedobåter og amerikansk krigsskip Maddox skjøt mot hverandre. Ken Burns’ TV-serie gir oss et innblikk i omstendighetene. Hendelsen var bakgrunnen for at president Johnson ba om og fikk godkjenning fra kongressen for å trappe opp militære styrker til Sør-Vietnam – den såkalte Tonkin-resolusjonen. Det er ikke uvanlig at noen misforstår at dette var opptakten til Vietnamkrigen. Det skapes av og til en forestilling om at Vietnam var et fredelig land før amerikanerne sendte sine soldater dit i 1965. Ken Burns gjentar en vanlig påstand om at «Le Duan og hans kamerater i Hanoi svarte med å øke krigsinnsatsen.» Men faktisk hadde krigen herjet Vietnam lenge før Tonkin-resolusjonen.

BietDongQuan-03Det tredje temaet er amerikanernes fremstilling av sørvietnamesiske soldater som katastrofalt dårlige som kjempet mot dyktige kommunister. Burns hevder at «i mai [1965] nedkjempet Vietcong, støttet av 5000 nordvietnamesiske soldater, én sørvietnamesisk bataljon i uken.» Jeg finner ikke belegg for påstanden. Men Ken Burns befester den feilaktige persepsjonen. Denne illustrerte han ved å vise til slaget ved Binh Gia der fortellerstemmen oppgir at «32 Vietcong-soldater lå igjen på slagmarken, 200 sørvietnamesiske soldater ble drept, og 200 var skadet.» Historikeren Mark Moyar mener at kommunistenes tap må ha vært ganske stort selv om de ikke oppga tallet (Triumph forsaken, Cambridge 2006, side 339). Jeg kommer tilbake til dette slaget.

TV-serien tar samtidig med andre hendelser som er lite omtalt i amerikanske filmer og lærebøker, selv om de lenge har vært kjent blant forskere om Vietnamkrigen. Den niende partikongressen i Nord-Vietnams hovedstad Hanoi i november 1963 er et eksempel. På denne kongressen bestemte kommunistene at de skulle trappe opp krigen og angripe Sør-Vietnam. Hvorfor akkurat i november 1963? Fordi de ville utnytte kaoset i Sør etter kuppet mot president Diem. Nordvietnameserne trappet dermed opp krigen allerede fra slutten av 1963, og ikke som følge av Tonkin-resolusjonen som Ken Burns hevder i serien.

TV-serien stikker hull på to seiglivede myter fra Vietnamkrigen: at hele «folket» sto bak kommunistpartiets beslutning om å invadere Sør-Vietnam, og at Ho Chi Minh hadde en suverene posisjon i Nord-Vietnam. Faktisk var det krigsmotstand blant kommunistene i Nord også, men disse ble effektivt satt ut av spill av Le Duan. Og Ho Chi Minhs posisjon ble svekket etter at han ikke klarte å hindre de krigerske kameratene fra å kjøre sitt eget løp i partiet.

Mot normalt viser den amerikanske TV-serien den sørvietnamesiske soldaten Tran Ngoc Toan som deltok i slaget ved Binh Gia. Som nevnt trappet Nord-Vietnam opp infiltrasjonen med titusener av soldater sørover i 1964. De begynte med mange små slag. På tampen av 1964 var deres styrker store nok til å engasjere på regimentnivået, dvs. flere tusen soldater. I desember 1964 valgte kommunistene å slå til og okkupere en liten landsby ved navn Bình Gia øst for Saigon.

nd-va-dan

Binh Gia-innbyggerne var pålitelige informanter for Sør-Vietnam (illustrasjon, bildet ble ikke tatt på Binh Gia)

I dokumentarens tidligere episode gir Ken Burns strykkarakter til strategiske landsbyer som president Diem opprettet. Regissøren hevder at «det viste seg at Vietcong rekrutterte folk rett fra de strategiske landsbyene. Hele prosjektet raknet.» Men Bunrs fortalte ikke at den strategiske landsbyen Binh Gia var en suksess, ikke en fiasko. Her bodde flere tusen flyktninger fra Nord-Vietnam. De visste om kommunistenes brutalitet og bygget derfor forsvarsgjerdet mot dem. Binh Gia-innbyggerne var pålitelige informanter for Sør-Vietnam. De organiserte selv et kompani med væpnede ungdommer. Selv om de hadde flyktet fra kommunistene i Nord, kom disse etter dem i Sør. I desember 1964 oversvømmet flere tusen velutstyrte kommunistsoldater landsbyen. Derfra ventet kommunistene på sørvietnamesiske soldater som kom landsbyen til unnsetning for å påføre dem store tap.

I TV-serien virket den sørvietnamesiske veteranen Tran Ngoc Toans bakgrunn ikke så interessant for filmregissøren. Fra kilder utenfor filmen vet vi at han ble født og vokste opp i opplandet Da-Lat. Etter fullført gymnas søkte han om plass og fikk komme inn på krigsakademiet i Da-Lat. Der gjennomgikk kadettene flere års utdanning for å bli profesjonelle offiserer. Toan ble ferdig i slutten av 1962 og fikk ytterligere utdanning i marinen før han ble troppssjef i marinens 4. bataljon. Han avanserte til kompanisjef da hans kompani ble sendt til Binh Gia, angivelig som «forsterkninger» ifølge fortellerstemmen i NRK.

Her oppdaget jeg en forskjell mellom den forkortede versjon som NRK sender, versus den lengre versjonen som vises i USA. I den amerikanske versjonen fortelles det om at et helikopter med fire amerikanere ble skutt ned ved Binh Gia. Tran Ngoc Toans kompani på 100 menn ble sendt inn – ikke som «forsterkninger» som i NRKs versjon – men for å spore opp vraket. De møtte kraftig ild fra fienden og mistet ytterligere tolv soldater mens de kjempet hele veien til vraket. Toans soldater la de tolv sørvietnamesiske likene sammen med de fire amerikanske. Et amerikansk helikopter fløy inn, plukket opp de fire amerikanske likene, dro sin vei. Toan protesterte, men amerikanerne ga blaffen og lot de vietnamesiske likene bli igjen. Den amerikanske «body count» var tydeligvis ikke helt fargeblind. NRK viser ikke dette. NRK viser ikke det Toan sa til sin amerikanske «rådgiveren»: du er ikke min rådgiver, du er min støttespiller. Toan hadde mye mer stridserfaring enn sin «rådgiver».

Tilbake til Toan. Han fikk mangfoldige skudd på seg, og krabbet flere døgn tilbake til sørvietnamesisk side. Ble han krigsinvalid? Nei, han fikk medisinsk behandling, kom tilbake til marinen og kjempet i ytterligere 10 år helt inntil Sør-Vietnam tapte i 1975. Da han var bataljonssjef. Han tilbrakte ni år i kommunistenes fangenskap før han ble løslatt og flyktet fra Vietnam.

Det er fint at regissøren Ken Burns ga Toan anledning til å fortelle om sin kamp for overlevelse på Binh Gia. Men det er synd at Burns lot kommunistlederen Tong, og ikke noen fra Sør-Vietnams side, kommentere slagets betydning.

I episode 2 forteller Ken Burns om slaget ved Ap Bac, og i episode 3 ved Binh Gia. I begge slagene led sørvietnameserne store tap. I begge slag deltok amerikanske rådgivere. Etter tap skyldte disse på sørvietnameserne, men etter seire la de vekt på amerikansk ildkraft. Her kan våkne TV-tittere oppdage et mønster i Burns’ fortelling – å velge slagene som sørvietnameserne gjennomførte mindre bra, og la være å nevne deres seire.

Det er regissørens privilegier, og det er opp til oss publikummere å vurdere filmens verdi som en pålitelig informasjonskilde.

Her kan du se intervjuet med Tran Ngoc Toan etter at TV-serien ble vist i USA. Han er antakelig ikke klar over at NRK-versjonen kuttet ut mye av hans fortelling som er vist i USA.

Tran Ngoc Toan Interview

TranNgocToan-YouTube

2 kommentarer

Filed under Media og Vietnamkrigen, Militærhistorie, Sør-Vietnam

Kalte deltagerne i debatten for fascister

Tidens gang VG 2017 1967 fascisterPå denne dag: I dagens VG står det en liten notis i spalten «Tidens gang i Verdens Gang». Følgende ble rapportert i VG for 50 år siden:

Fredag 27. oktober 1967. Fascist-injurien
Forfatteren Sigbjørn Hølmebakk var den som kalte deltagerne [i] Vietnam-debatten i fjernsynet i går for fascister. Redaktør Terje Baalsrud ville ikke ha en slik betegnelse på seg. – Jeg beklager, fremfører min unnskyldning og innrømmer at jeg begikk en kjempetabbe, sier Per Øivind Heradstveit til VG. – Jeg har knapt sovet i hele natt.

I våre dager ville noen kalt en slik politisk ytring som hatretorikk. Jeg vet ikke hva den ble kalt den gangen.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Media og Vietnamkrigen, Norsk holdning til Vietnamkrigen

Sørvietnameserne fraværende i dokumentaren om Vietnam

Den amerikanske historikeren drøfter her fraværet av vietnameserne i dokumentaren «Vietnam» av Ken Burns, som NRK viser i oktober-november 2017. Filmen handler egentlig om USA, ikke om Vietnam.

The Absence of South Vietnam in “The Vietnam War” and in the American Consciousness

Han skriver videre:

ND024_ThienThanMuDoDapXuongDatUltimately, this is a movie about “America” rather than “Vietnam.” What Burns and Novick try to demonstrate is that the deep divides in American society today can be traced back to the time of the Vietnam War.

In exploring how America became divided at that time, Burns and Novick try not to privilege any single person or group in/from America by showing the complexity of each person or group, and by doing so they change how these years are often presented. For instance, almost every time that Burns and Novick discuss a famous event in the history of the anti-war movement, they follow that by noting that polls at that time showed that Americans favored the actions of the police/the establishment rather than the anti-war protestors.

og

However, in their effort to look at the complexity of the diverse views of Americans, there is one topic that is conspicuously absent – South Vietnam and the South Vietnamese. In this 18-hour long documentary, the Americans who are interviewed, and the narrator, say almost nothing about South Vietnam and the South Vietnamese.

The Absence of South Vietnam in “The Vietnam War” and in the American Consciousness

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Media og Vietnamkrigen, Sør-Vietnam

Militær etterretning som beslutningsgrunnlag eller blindsone?

I flere år har jeg vært en av Malcolm Gladwells fans. Jeg likte et par av hans bestselgere, slik som «The tipping point». (Tatt ut avsnittet om The world is flat av Friedmann.) Han imponerte meg med eksempler fra ulike bransjer.

Tilfeldigvis fant jeg at suksessforfatteren Gladwell også har skrevet om Vietnamkrigen. I en artikkel med tittelen «Kunne én mann ha forkortet Vietnamkrigen», eller på engelsk Could one man have shortened the Vietnam War?, skrev Gladwell om den jødiskfødte, amerikanske etterretningsanalytikeren Konrad Kellen (1913-2007).

Konrad Kellen var opprinnelig tysk. Allerede i 1933 flyktet han fra Tyskland til USA da han så truslene fra det voksende antisemittiske regimet under Hitler. Kellen arbeidet med psykologisk krigføring under andre verdenskrig. Under Vietnamkrigen jobbet han for RAND Coorporation, en tankesmie i California som leverte forsvarsanalyser til det amerikanske forsvarsdepartementet. Ifølge Gladwell spådde Kellen allerede i 1965 at USA ikke kunne vinne krigen i Vietnam. Dette viste angivelig Kellens gode analyseevne, som ifølge Gladwell også skyldtes hans fortreffelige lytteevne. Kellens arbeidsmetode var bl.a. å intervjue Vietcong-soldater som ble tatt til fange i Sør-Vietnam.

Nå kjenner jeg ikke til begrunnelsene for Kellens spådom om at USA aldri kunne vinne krigen. Hvis argumentasjonen hadde stemt, ville det betydd at uansett hva sørvietnameserne og amerikanerne gjorde i 1965-1975, uansett om Kina og Sovjet hadde gitt sofistikerte våpen til Nord-Vietnam eller ikke, ville det ikke ha påvirket krigens utfall. De kunne med andre ord ha vunnet krigen med bambusstokker? Uansett er temaet fortsatt et stridspunkt i historien om Vietnamkrigen.

Hvordan vurderer man kvaliteten til forsvarsanalyser og etterretningsrapporter? I Vietnamkrigen peket konklusjonene i alle retninger. Den militære etterretningen kunne gjøre jobben så godt de kunne, men ledelsen måtte ta en beslutning på bakgrunn av sprikende anbefalinger.

Vi vet at Tet-offensiven kom overraskende på sørvietnameserne, ikke på grunn av manglende etterretningsvarsler, men fordi disse peket i alle retninger. Det samme kunne man si om norsk politis håndtering av en stor mengde etterretningsinformasjon før Brevik slo til 22. juli 2011.

Når det gjelder Konrad Kellens tilfelle, kom jeg på en av hans spådommer i 1971. I rapporten «1971 and Beyond: The View from Hanoi» talte Kellen imot andre observatører som spådde at kommunistene ville starte en storstilt invasjon mot Sør-Vietnam etter hvert når amerikanerne trakk soldatene ut av Sør-Vietnam. «Ingenting virker mindre sannsynlig», hevdet Konrad, med kursivering i den opprinnelige rapporten. Men han tok feil denne gangen. I mars 1972 startet kommunistene den såkalte påskeoffensiven mot Sør-Vietnam.

Kellens hovedargumenter var at kommunistene ikke ville starte en storoffensiv fordi denne kom til å mislykkes. Kellen ga inntrykk av at han var blant de få amerikanere som virkelig forsto nordvietnamesernes handlemåte. Der mistolket han Nord-Vietnams ledere Le Duan og Le Duc Tho, arkitekten bak påskeoffensiven. Le-kameratene aksepterte den høye risikoen, og mistet nær 100.000 soldater i påskeoffensiven. Kanskje hadde han ikke fått med seg at Nord-Vietnam hadde skaffet seg masse moderne våpen fra Sovjet og Kina til offensiven.

Kellens spådommer var altså ikke alltid treffsikre. Kunne man da stole på alle hans andre spådommer? Jeg mener nei. Men Malcolm Gladwell mener antakelig ja. Han antydet at Vietnamkrigen kunne forkortes hvis Kissinger hadde snakket med Kellen i 1968. Det er jeg ikke overbevist om. Gladwell har sikkert klart å overbevise mange. Selv har jeg vært blendet av hans underholdende og engasjerende skrivestil.

Kilde:

3 kommentarer

Filed under Media og Vietnamkrigen

En unik historia om skrivande, identitet, invandring och krig

Jeg skrev om boka «The sympathizer» av Viet Thanh Nguyen i april 2016 da det ble kjent at den fikk Pulitzerprisen. Siden har jeg både lest den og er nå i gang med lesingen av hans essaybok «Nothing ever dies». Jeg synes begge bøkene er blant de beste i sine sjangere om Vietnamkrigen jeg noen gang har lest.

I Sverige har den svensk-tsjekkiske skribenten også gitt boken toppkarakterer i bokanmeldelsen fra juli:

”The Sympathizer” är en unik bok. Ändå försvann den utan diskussion i höstas, trots hyllande recensioner. Därför är det en välgärning att den i år tilldelats Pulitzerpriset. För det är första gången en vietnamesisk amerikan med genomslagskraft och skärpa tagit makten över berättelsen om krigsminnet. Med en sylvass humor klär Nguyen av dåtidens autentiska amerikanska röster – lånade bland annat ur Peter Davis dokumentärfilm ”Hearts and minds” – om ”orientalens världsåskådning” som han överför till en historiebok huvudpersonen använder för kodade meddelanden.

Her kan du lese hele bokanmeldelsen: Bokrecensioner: ”The Sympathizer” – svidande om minnet av kriget – Hynek Pallas

 

 

1 kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen