Category Archives: Militærhistorie

Covid, Vietcong og Tet-offensiven

De lange strengene med kinaputter som var hengt opp foran husene, blandet seg med smatrende maskingeværild i en eksplosjon av lyd og farge. Slik beskriver den vietnamesisk-kanadiske forfatteren Kim Thúy Tet-offensiven i 1968 i sin selvbiografiske roman (Ru, Perlebekk forlag 2011). Kinaputter fungerer vanligvis som øredøvende applaus i store feiringer som ved nyttår og bryllup, men har siden vietnamesisk nyttår 1968 fått en annen assosiasjon i tillegg.

Ordet «Tet-offensiven» ble antakelig oppfunnet av vestlige skribenter. Sørvietnameserne kaller hendelsen i 1968 for Tết Mậu Thân, som betyr nyttårsfeiring i apens år. Uttrykket betegner en traume i deres minne, på samme måte som «9. april» og «22. juli» hos nordmenn. Som vi husker fra Vietnamkrigen, gikk kommunistene da til samordnet angrep på en rekke sørvietnamesiske byer mens sivilbefolkningen var midt i den tradisjonelle nyttårsfeiringen.

Har Tet-offensiven noe med koronasituasjonen å gjøre? Tydelig ja, i Vietnam. Der sammenlikner statsminister Nguyễn Xuân Phúc landets tilsynelatende seier mot koronaviruset med «den store våroffensiven». Sammenlikningen ble omtalt av journalistene Chris Humphrey og Bac Pham i Hanoi, Vietnam, som assosierer offensivmetaforen med Tet-offensiven i 1968.

Bruken av offensivmetaforen i koronakrisen er etter min mening uheldig. Hvorfor? Først og fremst fordi metaforen dreier seg om angrep, og ikke forsvar. I 2020 er det koronaviruset som angriper oss, og er på offensiven. Vi samler kreftene for å slå ned viruset. I 1968 var det kommunistene som sto bak Tet-offensiven. De gikk til angrep på fredelige byer i Sør-Vietnam og rammet sivilbefolkningen. Sørvietnameserne våknet opp og slo tilbake.

Offensivmetaforen lover ikke så godt når man tenker på utfallet av Tet-offensiven. Da led kommunistene et sviende tap. Blodfargen finner vi også i Kim Thúys poetiske bilde av offensiven: «fragmenter av kinaputter som var sprengt i tusen biter, farget jorden rød som et dryss av kirsebærblomster, eller som blodet fra to millioner oppmarsjerte soldater spredt ut over byer og landsbyer i Vietnam

Kommunistene ble jaget ut av de fleste sørvietnamesiske byene i løpet av noen få dager. Kun i Hue klamret de seg fast i fire uker før de måtte trekke seg ut. Under sin korte okkupasjon av keiserbyen klarte de å drepe tusenvis av sivilbefolkningen, noe som er kjent som Hue-massakren. Jeg håper at dagens befolkning i Vietnam lykkes i kampen mot koronaviruset og at de ikke skulle lide så mye tap som kommunistenes i Tet-offensiven.

Statsminister Phúcs offensivmetafor vitner derfor om en smule historieløshet. Hvis han sammenlikner koronakampen med Tet-offensiven, kjenner han antakelig lite til at sivilbefolkningen ble hardt rammet og at kommunistene ble jaget vekk. Statsminister Phúc var 14 år gammel og befant seg i Nord-Vietnam i 1968. Kanskje tror han på kommunistenes propaganda om at de vant Tet-offensiven.

Men det er også mulig at pressen mistolker ham. Det er de nevnte journalistene Chris Humphrey og Bac Pham som omtalte statsminister Phucs offensivmetaforen som «a deliberate reference to the crucial 1968 Tet Offensive carried out by the Viet Cong.» Men herr Phuc kan ha ment noe annet. Det er i så fall pressens manglende innsikt i historien som knytter offensivmetaforen til Tet-offensiven. For mange av dagens journalister er Tet-offensiven et klingende ord som er rippet for det historiske innholdet.

Leserne som ønsker å vite mer om Tet-offensiven, kan bl.a. lese blogginnlegget TET-OFFENSIVEN – MILITÆR SEIER – POLITISK NEDERLAG, som jeg synes sammenfatter hendelsene i 1968 på en god måte.

Kilder:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

Hvis det ikke hadde vært krig

Hvordan hadde Vietnam utviklet seg om det ikke hadde vært krig i landet? Dette interessante spørsmålet fikk jeg fra en leser for over to uker siden. Et eventuelt svar på spørsmålet blir en kontrafaktisk historie. Ifølge Store Norske Leksikon er kontrafaktisk historie «hjelpevitenskap til historie hvor man beskriver et eller flere hypotetiske forløp etter å ha forutsatt at en historisk hendelse, for eksempel unionsoppløsningen i 1905, fikk en annen utgang enn den faktiske.»  Kontrafaktiske spørsmål er interessante fordi svarene viser oss hvordan tilfeldigheter og små beslutninger kan gi store konsekvenser.

I skrivende stund, påsken 2020 og midt i koronasituasjonen, er kontrafaktiske spørsmål ikke mindre relevante. Hva hadde skjedd hvis Sars-cov2 ikke hadde spredd seg? Hvor mange dødsfall ville man ha hindret hvis Kinas kommunistparti ikke hadde kneblet varslerne i begynnelsen, eller hvis verdenshelseorganisasjonen WHO hadde vært tidligere ute med å trykke på alarmknappen? Hadde vi reddet flere mennesker fra Covid-19 hvis ekspertene i Vesten hadde skjønt alvoret litt tidligere? Mens helsepersonell prøver å slå ned viruset, får vi vente med de endelige svarene inntil vi får kontroll på viruset.

I påsketiden kan det være aktuelt med et kontrafaktisk utsagn basert på fortellingene om beleiringen av Jerusalem år 701 før Kristus.  Assyrerkongen Sanherib beordret sin mannsterke hær til Jerusalem for å knuse den lille byen til judakongen Hiskia. Kong Hiskia forskanset seg i byen og sendte bud til Herren for å be om å bli frelst fra assyrerkongens hånd. Ifølge Bibelen gikk Herrens engel ut den natten og slo i hjel tusenvis av assyrerkongens tropper (Bibelens Andre Kongebok kapittel 19).

En alternativ forklaring på soldatenes massedød er at judakongen hadde stengt av kilden til rent vann slik at fienden som omringet byen, måtte nøye seg med forurenset vann. Omtalen av kong Hiskias forsvarstaktikk gjennom en vannkrig finner vi i Bibelens Andre Krønikebok kapittel 32. Ifølge historikeren William H. McNeill førte det infiserte vannet trolig til utbruddet av den svært smittsomme og dødelige sykdommen kolera som drepte assyrerkongens menn. Historikerens kontrafaktiske hypotese er at hvis Jerusalem hadde falt år 701 f.Kr., hadde ikke judaismen overlevd, og Vesten hadde ikke hatt kristendommen slik vi kjenner til den i dag. Da hadde vi ikke hatt påske. Slik kunne en epidemi endre historiens gang.

Går vi videre til det 20. århundre, har vi ulike kontrafaktiske scenarier i forbindelse med andre verdenskrig. Hvis det ikke hadde vært andre verdenskrig, hvordan hadde verden utviklet seg? Ville det vært fred, eller ville det vært andre kriger i stedet? Hva hadde skjedd hvis Hitler, etter seieren over Hellas i 1941, hadde invadert Tyrkia og den nære Østen for å sikre seg sårt tiltrengt olje før han han gikk til angrep på Sovjetunionen? Da ville Hitler hatt en større sjanse for å lykkes. Hadde USA vunnet over Japan hvis amerikanerne ikke hadde droppet de to atombombene?

Vietnamkrigen. Tilbake til det opprinnelige spørsmålet. Hvis det ikke hadde vært krig i Vietnam, ville det vært fred? Svaret er avhengig av hva slags premisser vi har. Vi kan begynne med delingen av Vietnam i 1954 da kommunistene tok over Nord-Vietnam mens antikommunistene tok over Sør-Vietnam. Vietnam var ikke eneste land som ble delt i to etter andre verdenskrig. Tyskland, Korea og Kina fikk samme skjebne.

Nord-Korea var først ute med å forsøke å «gjenforene» landet ved å gå til angrep mot Sør-Korea i 1950. Det ble Korea-krigen som varte fram til 1953, og som endte med en slags våpenhvile som har strukket seg til i dag. Som kjent kom amerikanske soldater inn for å forsvare Vest-Tyskland, Sør-Korea og Taiwan fra kommunistene i respektive land.

Hvis Nord-Vietnam ikke hadde gått til angrep og annektert Sør-Vietnam, hadde landet utviklet seg i en av følgende tre retninger. Nord- og Sør-Vietnam hadde forblitt henholdsvis kommunistisk og liberalt og senere blitt gjenforent på samme måte som Øst- og Vest-Tyskland. Alternativt hadde Nord- og Sør-Vietnam blitt som Kina vs. Taiwan, der Kina fortsatt har vært et diktatur under kommunistpartiet, men åpnet seg for markedsøkonomien mens Taiwan er blitt demokratisk. Det tredje alternativet er som i Korea: kommunistene i Nord-Korea forblir et diktatur med elendig økonomi, mens Sør-Korea har blomstret som en stabil demokratisk stat. Eller Nord- og Sør-Vietnam hadde utviklet seg i en helt annen retning. Uansett hadde man spart 3 til 4 millioner liv om Nord-Vietnam ikke hadde gått til krig mot Sør-Vietnam.

Hvis amerikanerne ikke hadde støttet Sør-Vietnam, og gitt at kineserne og sovjeterne sendte masse moderne våpen til nordvietnameserne slik de gjorde under Vietnamkrigen, ville nordvietnameserne sannsynligvis seiret over Sør-Vietnam. Da er det ikke usannsynlig at kommunistene i Vietnam hadde forårsaket massedød på samme måte som Mao gjorde i Kina på 1950- og 1960-tallet.

Andre land i Sørøst-Asia hadde blitt mer plaget av kommunistene. Det bekreftet Singapores avdøde statsminister Lee Kwan Yew i sine memoarer. Der skrev han at amerikanernes intervensjon i Vietnam hjalp nabolandene til å bekjempe kommunistenes væpnede opprør i den samme perioden. Da Sør-Vietnam falt i 1975, hadde nabolandene styrket seg mot kommunistene. Krigen i Vietnam hjalp på en måte nabolandene.

Men hvis amerikanerne hadde støttet Sør-Vietnam på en bedre måte ved å respektere og samarbeide med sørvietnameserne på like fot, noe som er usannsynlig, hadde Sør-Vietnam kanskje klart å stoppe kommunistene fra Nord-Vietnam. Når Nord-Vietnam så at de ikke kunne vinne, hadde de kanskje ikke sendt flere ungdommer til Sør.

Kilder:

 

 

 

 

2 kommentarer

Filed under Militærhistorie

10. mars: Historiens mest dødelige bombetokt få har hørt om

På denne dag:

Vi betrakter ofte historiebøker som objektive fortellinger som det som har skjedd. Vi forventer at historikerne i beste fall kan dokumentere det de forteller om. Det er samtidig historikernes privilegier å ta opp mindre hendelser og tie om det som virkelig betød mye for mange mennesker.

Et eksempel på slike fortielser er at få bøker omtaler historiens mest dødelige bomberaid den 10. mars for 75 år siden. Det var da en amerikansk bombetokt slapp napalmbomber over Tokyo i Japan. Napalmbomber har de fleste voksne hørt om. De er brannbomber som pakkes i gelé for å kunne bore dypt i menneskekropper. De gir ofte assosiasjoner til Vietnamkrigen, til den 9 år gamle Kim Phúc som ble rammet av napalm i 1972. Men amerikanerne hadde brukt napalm under andre verdenskrig, lenge før Vietnamkrigens start.

Den 10. mars 1945 drepte amerikanske flyvere antakelig 100.000 personer, flere enn hver enkelt atombombe gjorde over Hiroshima (6. august) og Nagasaki (9. august). En forklaring på det høye dødstallet var at mesteparten av Tokyos innbyggere bodde i trehus som lett ble antent. Folk var i huset om natten da bombetokten kom. De amerikanske pilotene fløy lavt for å treffe sitt mål, som var innbyggerne i Tokyo.

Jeg kjenner ikke til at amerikanerne gjentok slike bomberaid under Vietnamkrigen der målet var å ramme sivilbefolkningen. Riktignok foretok amerikanerne mye strategisk bombing over Nord-Vietnam. Målet var å få kommunistene fra Nord-Vietnam til å slutte å angripe Sør-Vietnam. Bombingene rettet seg mot Nord-Vietnams oljeanlegg og annen infrastruktur. Man kan selvfølgelig diskutere amerikanernes treffsikkerhet. Effekten av en slik strategisk bombing er tvilsom i Vietnamkrigen.

Man kan bare spekulere på hvorfor bombetokten over Tokyo den 10. mars 1945 sjeldent er nevnt her i Vesten. En forklaring kan være at andre verdenskrig er sett på som en god krig, der brutale midler er mer akseptert. En annen forklaring var amerikanernes, og kanskje Vestens, syn på japanernes liv.

Les mer:

Les også på CNN: History’s deadliest air raid happened in Tokyo during World War II and you’ve probably never heard of it.

After_Bombing_of_Tokyo_on_March_1945_19450310

Slik så Tokyo ut etter amerikanernes bombetokt 10. mars 1945 som drepte 100.000 japanere. Kilde: wikimedia.org.

Fotnoter:

  • Var det 9. eller 10. mars 1945? Det var natt til 10. mars 1945, Tokyo-tid, mens det fortsatt var 9. mars i USA.
  • Var bomberaidet over Tokyo 10. mars 1945 historiens mest dødelige? Jeg baserer meg på estimatene: 100.000 drepte pga. napalm over Tokyo 9. mars 1945 mot 66.000 døde i Hiroshima 6. august og 39.000 døde i Nagasaki. Men jeg har sett høyere estimater for Hiroshi og Nagasaki. Store Norske Leksikon SNL oppgir det høyeste estimatet av dødstallet i Hiroshima, 200.000. 
  • Se antall døde og sårede etter atombombene over Hiroshima og Nagasaki på atomicarchive.com. Statistikkene: TABLE A: Estimates of Casualties
    • Hiroshima: Pre-raid population 255,000, Dead 66,000, Injured 69,000

    • Nagasaki: Pre-raid population 195,000 , Dead 39,000, Injured 25,000 

  • USAs offisielle estimat over antall døde og sårede etter Tokyo-bombingen, Hiroshima og Nagasaki, se «U. S. Strategic Bombing Survey: The Effects of the Atomic Bombings of Hiroshima and Nagasaki, June 19, 1946«, side 37.
U. S. Strategic Bombing Survey: The Effects of the Atomic Bombings of Hiroshima and Nagasaki, June 19, 1946

U. S. Strategic Bombing Survey: The Effects of the Atomic Bombings of Hiroshima and Nagasaki, June 19, 1946

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Militærhistorie

Fire ledende historikere diskuterer lærdommen fra Tet-offensiven

I anledning 50 år siden Tet-offensiven brøt ut, diskuterer fire ledende amerikanske historikere hva som skjedde både i Vietnam og i USA. Jeg synes det var en interessant diskusjon. Håper at du også liker den:

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie, Sør-Vietnam, USAs engasjement

Kritikk mot USA-sentrisk dokumentar

En båtflyktning og sørvietnamesiske veteran er ikke enig i Dagsavisens redaktør West Johnsens applaus til Ken Burns’ dokumentar om Vietnamkrigen. Veteranen tjenestegjorde i en stridsenhet i 10 år.

Fra Dagsavisen 1. november 2017:

Ikke en ABC for Vietnam, men en USA for dummies
I sin anmeldelse av Ken Burns’ TV-serie om Vietnamkrigen på NRK hevder Dagsavisens redaktør Lars West Johnsen at dokumentaren er «den store, utfyllende historien». Det er jeg helt uenig i.

Les resten av debattinnlegget:

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/ikke-en-abc-for-vietnam-men-en-usa-for-dummies-1.1048285

3 kommentarer

Filed under Media og Vietnamkrigen, Militærhistorie

Ken Burns’ helvete på jord

Tirsdag 31. oktober viser NRK 3. episode av Ken Burns’ TV-serie om Vietnamkrigen. De som har lest om Vietnamkrigen eller sett amerikanske filmer om emnet, kjenner igjen mange detaljer. Noen synes til og med at filmen ikke har noe nytt å vise. Det kan de ha rett i. Her er noen eksempler på slitte temaer fra Vietnamkrigen i amerikanske filmer.

Det første temaet gjelder nærportretter av amerikanske Vietnam-soldater. I TV-serien blir vi fortalt at de var helt vanlige gutter, med foreldre, søsken, hobby og skolegang. Mogie Crocker, født i 1947, var en av dem. Han meldte seg frivillig til tjenesten i Vietnam slik de fleste av amerikanske Vietnam-soldater gjorde. Vi blir godt kjent med ham, forstår ham mer som individ og har medfølelse for hans familie.

Det andre temaet handler om hendelsen ved Tonkinbukta utenfor Nord-Vietnam i august 1964. Nordvietnamesiske torpedobåter og amerikansk krigsskip Maddox skjøt mot hverandre. Ken Burns’ TV-serie gir oss et innblikk i omstendighetene. Hendelsen var bakgrunnen for at president Johnson ba om og fikk godkjenning fra kongressen for å trappe opp militære styrker til Sør-Vietnam – den såkalte Tonkin-resolusjonen. Det er ikke uvanlig at noen misforstår at dette var opptakten til Vietnamkrigen. Det skapes av og til en forestilling om at Vietnam var et fredelig land før amerikanerne sendte sine soldater dit i 1965. Ken Burns gjentar en vanlig påstand om at «Le Duan og hans kamerater i Hanoi svarte med å øke krigsinnsatsen.» Men faktisk hadde krigen herjet Vietnam lenge før Tonkin-resolusjonen.

BietDongQuan-03Det tredje temaet er amerikanernes fremstilling av sørvietnamesiske soldater som katastrofalt dårlige som kjempet mot dyktige kommunister. Burns hevder at «i mai [1965] nedkjempet Vietcong, støttet av 5000 nordvietnamesiske soldater, én sørvietnamesisk bataljon i uken.» Jeg finner ikke belegg for påstanden. Men Ken Burns befester den feilaktige persepsjonen. Denne illustrerte han ved å vise til slaget ved Binh Gia der fortellerstemmen oppgir at «32 Vietcong-soldater lå igjen på slagmarken, 200 sørvietnamesiske soldater ble drept, og 200 var skadet.» Historikeren Mark Moyar mener at kommunistenes tap må ha vært ganske stort selv om de ikke oppga tallet (Triumph forsaken, Cambridge 2006, side 339). Jeg kommer tilbake til dette slaget.

TV-serien tar samtidig med andre hendelser som er lite omtalt i amerikanske filmer og lærebøker, selv om de lenge har vært kjent blant forskere om Vietnamkrigen. Den niende partikongressen i Nord-Vietnams hovedstad Hanoi i november 1963 er et eksempel. På denne kongressen bestemte kommunistene at de skulle trappe opp krigen og angripe Sør-Vietnam. Hvorfor akkurat i november 1963? Fordi de ville utnytte kaoset i Sør etter kuppet mot president Diem. Nordvietnameserne trappet dermed opp krigen allerede fra slutten av 1963, og ikke som følge av Tonkin-resolusjonen som Ken Burns hevder i serien.

TV-serien stikker hull på to seiglivede myter fra Vietnamkrigen: at hele «folket» sto bak kommunistpartiets beslutning om å invadere Sør-Vietnam, og at Ho Chi Minh hadde en suverene posisjon i Nord-Vietnam. Faktisk var det krigsmotstand blant kommunistene i Nord også, men disse ble effektivt satt ut av spill av Le Duan. Og Ho Chi Minhs posisjon ble svekket etter at han ikke klarte å hindre de krigerske kameratene fra å kjøre sitt eget løp i partiet.

Mot normalt viser den amerikanske TV-serien den sørvietnamesiske soldaten Tran Ngoc Toan som deltok i slaget ved Binh Gia. Som nevnt trappet Nord-Vietnam opp infiltrasjonen med titusener av soldater sørover i 1964. De begynte med mange små slag. På tampen av 1964 var deres styrker store nok til å engasjere på regimentnivået, dvs. flere tusen soldater. I desember 1964 valgte kommunistene å slå til og okkupere en liten landsby ved navn Bình Gia øst for Saigon.

nd-va-dan

Binh Gia-innbyggerne var pålitelige informanter for Sør-Vietnam (illustrasjon, bildet ble ikke tatt på Binh Gia)

I dokumentarens tidligere episode gir Ken Burns strykkarakter til strategiske landsbyer som president Diem opprettet. Regissøren hevder at «det viste seg at Vietcong rekrutterte folk rett fra de strategiske landsbyene. Hele prosjektet raknet.» Men Bunrs fortalte ikke at den strategiske landsbyen Binh Gia var en suksess, ikke en fiasko. Her bodde flere tusen flyktninger fra Nord-Vietnam. De visste om kommunistenes brutalitet og bygget derfor forsvarsgjerdet mot dem. Binh Gia-innbyggerne var pålitelige informanter for Sør-Vietnam. De organiserte selv et kompani med væpnede ungdommer. Selv om de hadde flyktet fra kommunistene i Nord, kom disse etter dem i Sør. I desember 1964 oversvømmet flere tusen velutstyrte kommunistsoldater landsbyen. Derfra ventet kommunistene på sørvietnamesiske soldater som kom landsbyen til unnsetning for å påføre dem store tap.

I TV-serien virket den sørvietnamesiske veteranen Tran Ngoc Toans bakgrunn ikke så interessant for filmregissøren. Fra kilder utenfor filmen vet vi at han ble født og vokste opp i opplandet Da-Lat. Etter fullført gymnas søkte han om plass og fikk komme inn på krigsakademiet i Da-Lat. Der gjennomgikk kadettene flere års utdanning for å bli profesjonelle offiserer. Toan ble ferdig i slutten av 1962 og fikk ytterligere utdanning i marinen før han ble troppssjef i marinens 4. bataljon. Han avanserte til kompanisjef da hans kompani ble sendt til Binh Gia, angivelig som «forsterkninger» ifølge fortellerstemmen i NRK.

Her oppdaget jeg en forskjell mellom den forkortede versjon som NRK sender, versus den lengre versjonen som vises i USA. I den amerikanske versjonen fortelles det om at et helikopter med fire amerikanere ble skutt ned ved Binh Gia. Tran Ngoc Toans kompani på 100 menn ble sendt inn – ikke som «forsterkninger» som i NRKs versjon – men for å spore opp vraket. De møtte kraftig ild fra fienden og mistet ytterligere tolv soldater mens de kjempet hele veien til vraket. Toans soldater la de tolv sørvietnamesiske likene sammen med de fire amerikanske. Et amerikansk helikopter fløy inn, plukket opp de fire amerikanske likene, dro sin vei. Toan protesterte, men amerikanerne ga blaffen og lot de vietnamesiske likene bli igjen. Den amerikanske «body count» var tydeligvis ikke helt fargeblind. NRK viser ikke dette. NRK viser ikke det Toan sa til sin amerikanske «rådgiveren»: du er ikke min rådgiver, du er min støttespiller. Toan hadde mye mer stridserfaring enn sin «rådgiver».

Tilbake til Toan. Han fikk mangfoldige skudd på seg, og krabbet flere døgn tilbake til sørvietnamesisk side. Ble han krigsinvalid? Nei, han fikk medisinsk behandling, kom tilbake til marinen og kjempet i ytterligere 10 år helt inntil Sør-Vietnam tapte i 1975. Da han var bataljonssjef. Han tilbrakte ni år i kommunistenes fangenskap før han ble løslatt og flyktet fra Vietnam.

Det er fint at regissøren Ken Burns ga Toan anledning til å fortelle om sin kamp for overlevelse på Binh Gia. Men det er synd at Burns lot kommunistlederen Tong, og ikke noen fra Sør-Vietnams side, kommentere slagets betydning.

I episode 2 forteller Ken Burns om slaget ved Ap Bac, og i episode 3 ved Binh Gia. I begge slagene led sørvietnameserne store tap. I begge slag deltok amerikanske rådgivere. Etter tap skyldte disse på sørvietnameserne, men etter seire la de vekt på amerikansk ildkraft. Her kan våkne TV-tittere oppdage et mønster i Burns’ fortelling – å velge slagene som sørvietnameserne gjennomførte mindre bra, og la være å nevne deres seire.

Det er regissørens privilegier, og det er opp til oss publikummere å vurdere filmens verdi som en pålitelig informasjonskilde.

Her kan du se intervjuet med Tran Ngoc Toan etter at TV-serien ble vist i USA. Han er antakelig ikke klar over at NRK-versjonen kuttet ut mye av hans fortelling som er vist i USA.

Tran Ngoc Toan Interview

TranNgocToan-YouTube

4 kommentarer

Filed under Media og Vietnamkrigen, Militærhistorie, Sør-Vietnam

Gode minner om Sør-Vietnams fallskjermsoldater

Mens vestlig media stort sett skriver om amerikanske soldater i Vietnamkrigen, finnes det noen få hyggelige unntak. Et eksempel er den amerikanske offiseren Barry McCaffrey som i en New York Times-artikkel omtalte de sørvietnamesiske fallskjermsoldatene i bataljonen der han tjenestegjorde som rådgiver. Barry McCaffrey fortsatte sin militære karriere etter Vietnamkrigen inntil han pensjonerte seg som general.

ND031_ChienSiNhayDuChienDauTrongThanhPho

Sør-Vietnams fallskjermsoldater viser fram kinesisk maskingevær som de har kapret fra fienden i mai 1968 i Saigon.

I artikkelen skrev han om sørvietnamesiske fallskjermsoldater som modige, garvede og dyktige, men de var glemt i (den vestlige) historien om Vietnamkrigen. Her er noen sitater om dem:

Those of us privileged to serve with them (The South Vietnamese Airborne Division/paratroopers) were awe-struck by their courage and tactical aggressiveness. The senior officers and noncommissioned officers were extremely competent and battle hardened; it’s easy to forget that while the Americans were new to Vietnam, many of these men had been at war since 1951.

eller om deres redning av en amerikansk offiser:

In another battle one of my West Point classmates, Tommy Kerns, a huge Army football player, was badly wounded and stuck in a narrow trench as his airborne battalion tried to break contact with a large North Vietnamese force. The Vietnamese paratroopers with him, all much smaller than Tommy, couldn’t haul him out of the trench. Rather than withdraw and leave him, they held their ground and won a violent engagement over his giant wounded body. He survived because of their courage.

eller om å huske dem:

People often ask me about the lessons of the war in Vietnam. Those of us who fought with the Vietnamese Airborne Division are not the ones to ask. All we remember and know is the enduring courage and determination of the Vietnamese Airborne privates pushing forward into battle. They have no monuments except in our memories.

Den amerikanske generalen Norman Schwarzkopf var en annen som også hadde tjenestegjort i Vietnam som rådgiver til en sørvietnamesisk fallskjermenhet. Jeg har skrevet om hans erfaring med Ngo Quang Truong i et annet innlegg.

Les hele artikkel i NYT:

The Forgotten South Vietnamese Airborne i NYT 8. august 2017

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie