Category Archives: Militærhistorie

Fire ledende historikere diskuterer lærdommen fra Tet-offensiven

I anledning 50 år siden Tet-offensiven brøt ut, diskuterer fire ledende amerikanske historikere hva som skjedde både i Vietnam og i USA. Jeg synes det var en interessant diskusjon. Håper at du også liker den:

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie, Sør-Vietnam, USAs engasjement

Kritikk mot USA-sentrisk dokumentar

En båtflyktning og sørvietnamesiske veteran er ikke enig i Dagsavisens redaktør West Johnsens applaus til Ken Burns’ dokumentar om Vietnamkrigen. Veteranen tjenestegjorde i en stridsenhet i 10 år.

Fra Dagsavisen 1. november 2017:

Ikke en ABC for Vietnam, men en USA for dummies
I sin anmeldelse av Ken Burns’ TV-serie om Vietnamkrigen på NRK hevder Dagsavisens redaktør Lars West Johnsen at dokumentaren er «den store, utfyllende historien». Det er jeg helt uenig i.

Les resten av debattinnlegget:

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/ikke-en-abc-for-vietnam-men-en-usa-for-dummies-1.1048285

1 kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen, Militærhistorie

Ken Burns’ helvete på jord

Tirsdag 31. oktober viser NRK 3. episode av Ken Burns’ TV-serie om Vietnamkrigen. De som har lest om Vietnamkrigen eller sett amerikanske filmer om emnet, kjenner igjen mange detaljer. Noen synes til og med at filmen ikke har noe nytt å vise. Det kan de ha rett i. Her er noen eksempler på slitte temaer fra Vietnamkrigen i amerikanske filmer.

Det første temaet gjelder nærportretter av amerikanske Vietnam-soldater. I TV-serien blir vi fortalt at de var helt vanlige gutter, med foreldre, søsken, hobby og skolegang. Mogie Crocker, født i 1947, var en av dem. Han meldte seg frivillig til tjenesten i Vietnam slik de fleste av amerikanske Vietnam-soldater gjorde. Vi blir godt kjent med ham, forstår ham mer som individ og har medfølelse for hans familie.

Det andre temaet handler om hendelsen ved Tonkinbukta utenfor Nord-Vietnam i august 1964. Nordvietnamesiske torpedobåter og amerikansk krigsskip Maddox skjøt mot hverandre. Ken Burns’ TV-serie gir oss et innblikk i omstendighetene. Hendelsen var bakgrunnen for at president Johnson ba om og fikk godkjenning fra kongressen for å trappe opp militære styrker til Sør-Vietnam – den såkalte Tonkin-resolusjonen. Det er ikke uvanlig at noen misforstår at dette var opptakten til Vietnamkrigen. Det skapes av og til en forestilling om at Vietnam var et fredelig land før amerikanerne sendte sine soldater dit i 1965. Ken Burns gjentar en vanlig påstand om at «Le Duan og hans kamerater i Hanoi svarte med å øke krigsinnsatsen.» Men faktisk hadde krigen herjet Vietnam lenge før Tonkin-resolusjonen.

BietDongQuan-03Det tredje temaet er amerikanernes fremstilling av sørvietnamesiske soldater som katastrofalt dårlige som kjempet mot dyktige kommunister. Burns hevder at «i mai [1965] nedkjempet Vietcong, støttet av 5000 nordvietnamesiske soldater, én sørvietnamesisk bataljon i uken.» Jeg finner ikke belegg for påstanden. Men Ken Burns befester den feilaktige persepsjonen. Denne illustrerte han ved å vise til slaget ved Binh Gia der fortellerstemmen oppgir at «32 Vietcong-soldater lå igjen på slagmarken, 200 sørvietnamesiske soldater ble drept, og 200 var skadet.» Historikeren Mark Moyar mener at kommunistenes tap må ha vært ganske stort selv om de ikke oppga tallet (Triumph forsaken, Cambridge 2006, side 339). Jeg kommer tilbake til dette slaget.

TV-serien tar samtidig med andre hendelser som er lite omtalt i amerikanske filmer og lærebøker, selv om de lenge har vært kjent blant forskere om Vietnamkrigen. Den niende partikongressen i Nord-Vietnams hovedstad Hanoi i november 1963 er et eksempel. På denne kongressen bestemte kommunistene at de skulle trappe opp krigen og angripe Sør-Vietnam. Hvorfor akkurat i november 1963? Fordi de ville utnytte kaoset i Sør etter kuppet mot president Diem. Nordvietnameserne trappet dermed opp krigen allerede fra slutten av 1963, og ikke som følge av Tonkin-resolusjonen som Ken Burns hevder i serien.

TV-serien stikker hull på to seiglivede myter fra Vietnamkrigen: at hele «folket» sto bak kommunistpartiets beslutning om å invadere Sør-Vietnam, og at Ho Chi Minh hadde en suverene posisjon i Nord-Vietnam. Faktisk var det krigsmotstand blant kommunistene i Nord også, men disse ble effektivt satt ut av spill av Le Duan. Og Ho Chi Minhs posisjon ble svekket etter at han ikke klarte å hindre de krigerske kameratene fra å kjøre sitt eget løp i partiet.

Mot normalt viser den amerikanske TV-serien den sørvietnamesiske soldaten Tran Ngoc Toan som deltok i slaget ved Binh Gia. Som nevnt trappet Nord-Vietnam opp infiltrasjonen med titusener av soldater sørover i 1964. De begynte med mange små slag. På tampen av 1964 var deres styrker store nok til å engasjere på regimentnivået, dvs. flere tusen soldater. I desember 1964 valgte kommunistene å slå til og okkupere en liten landsby ved navn Bình Gia øst for Saigon.

nd-va-dan

Binh Gia-innbyggerne var pålitelige informanter for Sør-Vietnam (illustrasjon, bildet ble ikke tatt på Binh Gia)

I dokumentarens tidligere episode gir Ken Burns strykkarakter til strategiske landsbyer som president Diem opprettet. Regissøren hevder at «det viste seg at Vietcong rekrutterte folk rett fra de strategiske landsbyene. Hele prosjektet raknet.» Men Bunrs fortalte ikke at den strategiske landsbyen Binh Gia var en suksess, ikke en fiasko. Her bodde flere tusen flyktninger fra Nord-Vietnam. De visste om kommunistenes brutalitet og bygget derfor forsvarsgjerdet mot dem. Binh Gia-innbyggerne var pålitelige informanter for Sør-Vietnam. De organiserte selv et kompani med væpnede ungdommer. Selv om de hadde flyktet fra kommunistene i Nord, kom disse etter dem i Sør. I desember 1964 oversvømmet flere tusen velutstyrte kommunistsoldater landsbyen. Derfra ventet kommunistene på sørvietnamesiske soldater som kom landsbyen til unnsetning for å påføre dem store tap.

I TV-serien virket den sørvietnamesiske veteranen Tran Ngoc Toans bakgrunn ikke så interessant for filmregissøren. Fra kilder utenfor filmen vet vi at han ble født og vokste opp i opplandet Da-Lat. Etter fullført gymnas søkte han om plass og fikk komme inn på krigsakademiet i Da-Lat. Der gjennomgikk kadettene flere års utdanning for å bli profesjonelle offiserer. Toan ble ferdig i slutten av 1962 og fikk ytterligere utdanning i marinen før han ble troppssjef i marinens 4. bataljon. Han avanserte til kompanisjef da hans kompani ble sendt til Binh Gia, angivelig som «forsterkninger» ifølge fortellerstemmen i NRK.

Her oppdaget jeg en forskjell mellom den forkortede versjon som NRK sender, versus den lengre versjonen som vises i USA. I den amerikanske versjonen fortelles det om at et helikopter med fire amerikanere ble skutt ned ved Binh Gia. Tran Ngoc Toans kompani på 100 menn ble sendt inn – ikke som «forsterkninger» som i NRKs versjon – men for å spore opp vraket. De møtte kraftig ild fra fienden og mistet ytterligere tolv soldater mens de kjempet hele veien til vraket. Toans soldater la de tolv sørvietnamesiske likene sammen med de fire amerikanske. Et amerikansk helikopter fløy inn, plukket opp de fire amerikanske likene, dro sin vei. Toan protesterte, men amerikanerne ga blaffen og lot de vietnamesiske likene bli igjen. Den amerikanske «body count» var tydeligvis ikke helt fargeblind. NRK viser ikke dette. NRK viser ikke det Toan sa til sin amerikanske «rådgiveren»: du er ikke min rådgiver, du er min støttespiller. Toan hadde mye mer stridserfaring enn sin «rådgiver».

Tilbake til Toan. Han fikk mangfoldige skudd på seg, og krabbet flere døgn tilbake til sørvietnamesisk side. Ble han krigsinvalid? Nei, han fikk medisinsk behandling, kom tilbake til marinen og kjempet i ytterligere 10 år helt inntil Sør-Vietnam tapte i 1975. Da han var bataljonssjef. Han tilbrakte ni år i kommunistenes fangenskap før han ble løslatt og flyktet fra Vietnam.

Det er fint at regissøren Ken Burns ga Toan anledning til å fortelle om sin kamp for overlevelse på Binh Gia. Men det er synd at Burns lot kommunistlederen Tong, og ikke noen fra Sør-Vietnams side, kommentere slagets betydning.

I episode 2 forteller Ken Burns om slaget ved Ap Bac, og i episode 3 ved Binh Gia. I begge slagene led sørvietnameserne store tap. I begge slag deltok amerikanske rådgivere. Etter tap skyldte disse på sørvietnameserne, men etter seire la de vekt på amerikansk ildkraft. Her kan våkne TV-tittere oppdage et mønster i Burns’ fortelling – å velge slagene som sørvietnameserne gjennomførte mindre bra, og la være å nevne deres seire.

Det er regissørens privilegier, og det er opp til oss publikummere å vurdere filmens verdi som en pålitelig informasjonskilde.

Her kan du se intervjuet med Tran Ngoc Toan etter at TV-serien ble vist i USA. Han er antakelig ikke klar over at NRK-versjonen kuttet ut mye av hans fortelling som er vist i USA.

Tran Ngoc Toan Interview

TranNgocToan-YouTube

2 kommentarer

Filed under Media og Vietnamkrigen, Militærhistorie, Sør-Vietnam

Gode minner om Sør-Vietnams fallskjermsoldater

Mens vestlig media stort sett skriver om amerikanske soldater i Vietnamkrigen, finnes det noen få hyggelige unntak. Et eksempel er den amerikanske offiseren Barry McCaffrey som i en New York Times-artikkel omtalte de sørvietnamesiske fallskjermsoldatene i bataljonen der han tjenestegjorde som rådgiver. Barry McCaffrey fortsatte sin militære karriere etter Vietnamkrigen inntil han pensjonerte seg som general.

ND031_ChienSiNhayDuChienDauTrongThanhPho

Sør-Vietnams fallskjermsoldater viser fram kinesisk maskingevær som de har kapret fra fienden i mai 1968 i Saigon.

I artikkelen skrev han om sørvietnamesiske fallskjermsoldater som modige, garvede og dyktige, men de var glemt i (den vestlige) historien om Vietnamkrigen. Her er noen sitater om dem:

Those of us privileged to serve with them (The South Vietnamese Airborne Division/paratroopers) were awe-struck by their courage and tactical aggressiveness. The senior officers and noncommissioned officers were extremely competent and battle hardened; it’s easy to forget that while the Americans were new to Vietnam, many of these men had been at war since 1951.

eller om deres redning av en amerikansk offiser:

In another battle one of my West Point classmates, Tommy Kerns, a huge Army football player, was badly wounded and stuck in a narrow trench as his airborne battalion tried to break contact with a large North Vietnamese force. The Vietnamese paratroopers with him, all much smaller than Tommy, couldn’t haul him out of the trench. Rather than withdraw and leave him, they held their ground and won a violent engagement over his giant wounded body. He survived because of their courage.

eller om å huske dem:

People often ask me about the lessons of the war in Vietnam. Those of us who fought with the Vietnamese Airborne Division are not the ones to ask. All we remember and know is the enduring courage and determination of the Vietnamese Airborne privates pushing forward into battle. They have no monuments except in our memories.

Den amerikanske generalen Norman Schwarzkopf var en annen som også hadde tjenestegjort i Vietnam som rådgiver til en sørvietnamesisk fallskjermenhet. Jeg har skrevet om hans erfaring med Ngo Quang Truong i et annet innlegg.

Les hele artikkel i NYT:

The Forgotten South Vietnamese Airborne i NYT 8. august 2017

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

8. august: Krøll på tidssonen

På denne dag:

I boken Verden som var min. Sekstitallet av forfatteren Ketil Bjørnstad minnes han om bl.a. Camus’ død, Cuba-krisen, The Beatles, Algerie-krigen, Marilyn Monroe, Kennedy-mordene, drapet på Martin Luther King, raseurolighetene i USA og Vietnamkrigen (Aschehoug 2015, Oslo). Men det skjedde også andre ting på sekstitallet som man tenker mindre på. For eksempel bestemte Stortinget i 1965 at Norge ikke lenger skulle stille klokka fram til sommertid slik man fra 1959 hadde gjort seks år på rad (1). To år senere justerte Nord-Vietnam også klokka si. Den 8. august 1967 vedtok myndighetene i Nord-Vietnam at landet skulle skru klokka tilbake med en time. Hvorfor?

Fra før hadde både Nord- og Sør-Vietnam samme klokketid som Beijing. Denne hovedstaden i Fastlands-Kina ligger i den koordinerte universelle tidssonen UTC+8. Til sammenlikning hører Norge til tidssonen UTC+1, som betyr at Beijing er sju timer foran Oslo. Vel å merke gjelder dette vintertid.

Den nordvietnamesiske hovedstaden Hanoi ligger sørvest for Beijing. Geografien tilsier at Vietnam skulle være i tidssonen UTC+7, en time bak Beijing. Det er derfor forståelig at Nord-Vietnam i dag for 50 år siden ga ordre om at klokka skulle stilles en time tilbake. Men én times forskjell i tidssone kan noen ganger gi en dags forskjell. Det skjedde for eksempel i desember 1967, da vintersolvervet falt på den 21. i Hanoi og 22. i Beijing. I den nordlige hemisfæren er det som kjent den korteste dagen i året.

På denne mørkeste dagen i 1967 befant 77-år gamle Ho Chi Minh seg i Beijing da han fikk telegram fra sitt kommunistiske politbyrå. Han måtte komme hjem til et viktig møte (2). Han landet i Hanoi noen dager senere og ble straks vist den mest reviderte planen for et stort angrep på Sør-Vietnam. Opphavsretten til planen tilhørte angivelig kommunistpartiets sentrale medlemmer Le Duan og Le Duc Tho.

Vi vet ikke hvor mye den aldrende presidenten Ho trodde på slagplanen. I hvert fall hadde han fra før advart mot «subjektive» vurderinger (3). Men han klarte ikke å hindre de krigerske kameratene fra å igangsette megaplanen for «stort angrep, stort opprør» (Tổng công kích – tổng khởi nghĩa), som i Vesten senere er blitt kjent som Tet-offensiven. Tet er vietnamesisk nyttår. Det er for vietnameserne som både jul, nyttår og syttende mai på en gang for nordmenn.

Sekstitallet

I ettertid er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor kommunistene hadde valgt Tet som tidspunktet for angrepet. Sørvietnamesiske soldater ville feire høytiden med familien. For å sikre at flest mulig av dem skulle holde seg hjemme, foreslo nordvietnameserne attpåtil en sju dagers våpenhvile. De gjentok samtidig anklagene mot Sør-Vietnams påståtte brudd på våpenhvile under julefeiringen for å skape et inntrykk av et seriøst ønske om en fredelig feiring. Sør-Vietnam gikk på limpinnen.

Riktig nok hadde lederne i Sør-Vietnam og USA fått etterretningsrapporter om et kommende stort angrep, men trodde at det ville skje før eller etter Tet. Få av dem hadde stor nok fantasi til å tro at kommunistene skulle bryte løftet i forbindelse med landets mest hellige høytid. Sør-Vietnams president Nguyen Van Thieu sendte derfor minst 50 % av sine soldater hjem på perm. Selv forlot han Saigon og dro til konas hjemby i My Tho.

Kommunistene slo til som planlagt mot en rekke sørvietnamesiske byer, mens befolkningen var i feiringens rus. Sør-Vietnam ble bokstavelig talt tatt på senga. Smellene fra kinaputtene som hører til Tet, overdøvet kalashnikov-gevær (AK-47) fra sabotørene på frammarsj. Disse lyktes innledningsvis.

Men Le Duan og den senere fredsprisvinneren Le Duc Tho gjorde ikke bare flere «subjektive» vurderinger. De hadde kanskje glemt, eller undervurdert konsekvensen av, at klokka hadde blitt skrudd tilbake i Nord-Vietnam, men ikke i Sør. Igjen ga én times forskjell i tidssone en dags forskjell i Tet-feiringen. Nord-Vietnams første nyttårsdag falt på den 29. januar 1968, mot 30. i Sør. Det kan kort forklares med at mens tidssonene er i takt med solen, følger vietnamesiske merkedager månens bevegelse som reflekteres i månekalenderen. Solen og månen følger som kjent hver sin rytme i himmelen. Det kan dermed skape utakt på jorden.

Mange kommunistenheter i Sør fulgte ordren, og kalenderen, fra Nord-Vietnam. Det store angrepet kom derfor en dag tidligere i mange sørvietnamesiske byer, noe som gjorde at Sør-Vietnams forsvar i andre byer fikk litt ekstra tid til å forberede seg på et angrep. Angripernes utakt kan ha reddet Sør-Vietnam fra en verre katastrofe.

NgoQuangTruong

General Ngo Quang Truong ledet sørvietnamesernes kamp mot kommunistene i Hue.

Det er selvsagt ikke bare tilfeldigheter som reddet Sør-Vietnam. Det som berget Sør-Vietnam, var at de får soldatene som ikke var på perm, ytet kraftig motstand mot fienden. I andre tilfeller fattet lederne mistanke og forberedte seg. I Hue for eksempel, luktet general Ngo Quang Truong lunten. Selv om han hadde sendt soldater på perm etter presidentens ordre, valgte han å bli i divisjonens hovedkvarter i Hue og ventet på fienden. Da angrepet kom, var han klar til å lede sine soldater gjennom de tre ukene kommunistene herjet keiserbyen.

Bidragene fra General Truong og hans soldater ble ikke nevnt i Bjørnstads biografi. Isteden beretter den norske forfatteren, i tråd med Vestens tradisjonelle historieskriving om Vietnamkrigen, detaljert om angrepet på den amerikanske ambassaden i Saigon, etterfulgt av historien om US Marines som kom og tok Hue tilbake, gate for gate, på side 635 og 636. Dette til tross for at de fleste angrepsmålene var sørvietnamesiske, og at det var langt flere sørvietnamesiske enn amerikanske soldater som deltok i kampene.

Det er likevel bra at Bjørnstad fikk med seg at «lokalbefolkningen støtter opp om amerikanerne og den sørvietnamesiske hæren i langt større grad enn det den militære ledelsen i Hanoi hadde regnet med.» Ja, det kom et stort angrep, men det store opprøret uteble. Tet-offensiven ble en menneskelig katastrofe for sivilbefolkningen i Sør, og en militær katastrofe for kommunistene. Disse begikk også etterretningstabber. A propos etterretningsfadeser forekommer de oftere enn man tror, men få vil innrømme det. Tenk for eksempel på at USA ble tatt på senga da japanske bombefly dukket opp over Pearl Harbor 7. desember 1941. Eller at norsk politi ikke kunne hindre 22. juli.

Etter 22. juli var det tegn på mer solidaritet og mer bevissthet om ekstremismen og terrorismen hos de sivile og myndighetene. Det er ikke helt ulikt det som skjedde i Sør-Vietnam etter Tet-offensiven. Mange sørvietnamesere engasjerte seg i humanitært arbeid, og flere unge menn meldte seg frivillig til militær tjeneste. Sør-Vietnam reiste seg raskt, slik jeg har skrevet om i andre innlegg om Tet-offensiven. Det var håp.

Bjørnstad assosierer sekstitallet med håp. Han fargelegger tiåret: «Hvert tiår har en farge i min erindring. Sekstitallet er gult». Som D-dur, hevdet komponisten Bjørnstad, for «det har noe med håp og forventninger å gjøre». Gult er også det sørvietnamesiske flagget, som ble heiset opp i gamlebyen i Hue den 24. februar 1968.

For leserne som ønsker å lese mer om Tetoffensiven, anbefaler jeg artikkelen DØDSAPENS ÅR – TÉT MÂU THÂN – CHÊ´T MÂU THÂN, som etter min mening er den beste på norsk om offensiven.

Referanser

  1. https://snl.no/sommertid
  2. «Theo ông Vũ Kỳ, thư ký riêng của ông, ngày 21-12-1967, Văn phòng Trung ương điện “mời Bác về dự họp Bộ Chính trị”. «Huy Đức. Bên Thắng Cuộc – Quyển II: Quyền bính. Osin Book 2012.
  3. «In his final attempt to exert authority over the revolution that he only symbolically led, Ho went on the attack. First, the aged leader questioned the “subjectivity” of Le Duan and Dung’s plans, intimating that perhaps the first secretary and his senior general were being unrealistic and overly optimistic in their goals for the upcoming offensive.» i Nguyen, Lien Hang T. Hanoi’s War: An International History of the War for Peace in Vietnam. (Kindle Locations 2061-2064). The University of North Carolina Press. Kindle Edition.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet, I dag i historien, Militærhistorie, Sør-Vietnam

Når byrden skal deles i forsvarsalliansen

USA vil ikke lenger spandere forsvaret av NATO-landene. Slik var inntrykket president Donald Trump etterlot seg etter sitt besøk på NATOs hovedkvarter i mai 2017. Trump var ikke den første amerikanske politikeren som syntes at USA betalte for mye i forsvarsalliansen. Før ham hadde både Clinton og Obama også reist spørsmålet, men Trump gjorde det til det sentrale temaet i forholdet til NATO. Men amerikanernes holdning kan spores langt tilbake i tid.

Allerede for over 50 år siden krevde demokratenes senator Mike Mansfield at USA skulle kutte ned sitt bidrag til NATO i Europa. Det var mens USA var dypt involvert i Vietnamkrigen. I januar 1967 fikk Mansfield, USAs lengst sittende majoritetsleder i kongressen, gjennom senatets resolusjon 49 som krevde at amerikanske tropper i Europa skulle kuttes ned med 36.000 menn. Fire år senere, da USA var i ferd med å trekke soldatene ut av Vietnam, klarte Mansfield nesten å innføre et lovtillegg som ville halvert antall amerikanske soldater i Europa. Europeiske NATO-medlemmer ville blitt vingeklippet. Kissinger var redd for at det ville bli en «vietnamisering av Europa». Men Mansfields lovforslag ble effektivt stoppet av republikanernes president Richard Nixon i 1971. (Lázár, 2003)

Overfor Sør-Vietnam diskuterte Nixon og hans forgjengere også stadig byrdefordelingen. Det er derfor fristende å trekke noen paralleller mellom USAs forhold til Sør-Vietnam versus NATO.

For det første, hvordan kan man fastsette en rettferdig fordeling av byrden? I NATO snakker man om en rent matematisk fordeling som innebærer at hvert medlem skal bruke to prosent av BNP til forsvaret. Det tas hensyn til landenes økonomi. Tilsynelatende rettferdig. Når USAs militære utgifter, som også dekker engasjementet i Asia, nærmer seg fire prosent av BNP, fremstår mange europeiske NATO-medlemmer som gratis passasjerer. Deres medianutgifter til forsvaret ligger nemlig på 1,2 prosent. Med sitt forsvarsbudsjett på 1,5 prosent er Norge i et bedre selskap. Statsminister Erna Solberg synes samtidig at man også bør tenke på forsvarsevnen og ikke bare to prosent av BNP. Norge har for eksempel investert i forsvarsteknologien som sin innsats i spleiselaget.

I Vietnamkrigen hadde Sør-Vietnam en svak økonomi som franskmennene hadde etterlatt seg etter at de hadde plyndret landet i nær hundre år. Sørvietnamesernes innsats i Vietnamkrigen var beskjeden i dollar, men mer når det gjaldt unge menns liv. Sør-Vietnam mistet 250.000 soldater mot USAs 58.000. Hvis USA hadde tapt like mange soldater som Sør-Vietnam i forhold til befolkningen, ville det vært over en million amerikanere og ikke 58.000! Var det en rettferdig fordeling av tapene? Er amerikanske liv dyrere enn vietnamesiske? Det finnes kanskje ikke et svar som alle er enige i. Imens fyrer mange lærebøker og Hollywood-filmer opp under persepsjonen om at det var bare amerikanere som kjempet mot kommunistene i Vietnam.

For det andre gjelder det tempoet. Trump snakket som om kravet om to prosent av BNP var dagens standard. Det var det ikke. NATO satte som mål at landene skal nå to prosent-andelen i 2024, dvs. syv år fra nå, under forutsetningen at situasjonen ikke endret seg drastisk. I Vietnamkrigen snakket Nixon om vietnamisering i 1969. Men Nixon hadde i sin valgkamp i 1968 lovet amerikanerne å finne en løsning for Vietnamkrigen. Allerede i 1972 var 90 % av amerikanske kampsoldater allerede trukket ut av Sør-Vietnam da 200.000 kommunister fra Nord-Vietnam gikk til angrep på Sør-Vietnam. Sørvietnameserne seiret over kommunistene i denne påskeoffensiven, men mistet mange av sine beste soldater. Og Nixon ble gjenvalgt som president i 1972. Med «vietnamisering», også av tapene, hadde han på en måte holdt løftet fra 1968.

Sist men ikke minst, hvis USA velger å trekke seg ut av Europa, slik de gjorde i Sør-Vietnam, blir det et vakuum der mange stormakter ville ta plass i. På slutten av 1960-tallet, da USA ikke lenger ville «betale enhver pris, bære enhver byrde, …, støtte enhver venn, …» (Kennedy 1960) for å forsvare friheten, begynte Sovjet å øke militær hjelp til andre land. I Sør-Kina-havet, som vietnameserne kaller Øst-Vietnam-havet, gikk Kina til angrep og okkuperte noen sørvietnamesiske øyer, velvitende om at USA ikke ville gripe inn. Det var i 1974. Det er spennende å se på dagens situasjon: hvem er klare til å overta der USA trekker seg ut?

Kilder:

Lázár, P. (2003). The Mansfield Amendments and the US commitment in Europe, 1966-1975. DTIC Document.

Les også:

  • Trump’s claim that the U.S. pays the ‘lion’s share’ for NATO.
  • Mattelaer, A. (2016). Revisiting the principles of NATO burden-sharing. Parameters, 46(1), 25.
  • Line Sletten Larsen. From threat perceptions to military postures: Explaining trends in NATO-Europe´s military procurements between 2002-2012. Master’s thesis, UNIVERSITY OF OSLO,  2013

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie, USAs engasjement

16. september 1965: Luftmakten og strategisk bombing

16. september 2015 er det 50 år siden stabssjefen i USAs luftforsvar, general John P. McConnell, holdt talen «Luftmaktens rolle i Vietnam» for The Dallas Council on World Affairs i Dallas, Texas. General McConnell var da den øverste embedsmannen i USAs luftforsvarsdepartement. I talen ga han en oppsummering av hvordan USA hadde tenkt å anvende sin luftmakt i Vietnamkrigen.

Året før talen ble holdt, hadde krigen i Vietnam kommet inn i en ny fase. I 1964 ville kommunistene i Nord-Vietnam utnytte kaoset i Sør som følge av kuppet mot president Diem og sendte store militære styrker sørover for å velte det sørvietnamesiske regimet. Sørvietnameserne spurte USA om hjelp. I mars 1965 kom de første amerikanske kampsoldater til Sør-Vietnam. Samtidig begynte sørvietnamesiske og amerikanske fly å bombe Nord-Vietnam.

Seks måneder etterpå holdt McConnell den ovennevnte talen. Han minnet om president Johnsons uttalelse om USAs mål som amerikanerne prøvde å oppnå med militære operasjoner i Vietnam i 1965. Målene var ikke militære, for de krevde verken ødeleggelse av fienden eller fiendens ubetingede overgivelse. De var isteden «en fredelig og gjensidig akseptabel løsning gjennom forhandlinger». USAs militære makt skulle bare anvendes for å stoppe nordvietnamesernes militære aggresjon i Sør.

Strategisk overtalelse. Med slike mål ville amerikanerne bruke blant annet luftmakten som midler. Til tross for luftmaktens lange historie i flere kriger sto USA overfor to nye måter å anvende luftforsvaret på. Den første gjaldt ifølge McConnell «strategisk overtalelse», og den siste bruken luftmakten i geriljakriger.

I motsetning til taktisk kamp der målet er å vinne slag, defineres «strategisk krigføring» som operasjoner med sikte på å ødelegge fiendens evne og vilje til å fortsette krigen. I Vietnam dreide det seg om «strategisk overtalelse», eller på engelsk «strategic persuassion». Å slippe bomber over Nord-Vietnam tjente konkret til to hensikter. Den første var å bryte forsyningslinjene fra Nord til Sør. Det var viktig siden 60 – 70 % av våpenet som Viet Cong brukte i Sør, kom fra Nord. Den andre besto av å legge til øde Nord-Vietnams strategisk viktige konstruksjoner slik som bruer, jernbaner, ammunisjonslagre, radaranlegg o.l..

McConnell trakk paralleller til bruken av strategisk luftmakt i andre verdenskrig. Amerikanernes bombing av japanske byer hadde ført til at japanerne kapitulerte og at amerikanerne dermed hadde spart tusener av soldatenes liv som ville gått tapt hvis USA hadde invadert Japan. På samme måte håpet amerikanerne i 1965 at nordvietnameserne ville rope stopp og forhandle om en fredelig løsning som var ok for alle parter. Fordelen med strategisk luftmakt er ifølge McConnell fleksibiliteten. Bombingen skulle økes gradvis inntil kommunistene overga seg. Med denne eskaleringen ville man kanskje unngå unødvendig våpenbruk som var langt over smerteterskelen til nordvietnameserne.

Agent Orange. Amerikanerne ønsket å bruke luftmakten i geriljakrigen på forskjellige måter. Den ene er «interdikt-operasjoner», som ifølge FFI har «til hensikt å hindre motparten fra etterforsyning av personell og materiell til fronten.» McConnell nevnte også bruk av avløvvingsmidler, som senere ble kjent som Agent Orange. McConnell var sikker på plantevernmidlets effekt og manglende bivirkninger:

The defoliation tactic has been extremely effective. Interrogation of prisoners and defectors indicates that it has had a major effect on the operations as well as on the morale of the Viet Cong. Although the defoliant is no more harmful to humans than the chemical used to kill crab grass and dandelions, and in fact does not even harm the plant roots, communist propaganda has charged that it is poisonous.

Hva synes jeg om talen til McConnell når jeg leser den 50 år etter? Det første som slo meg, var amerikanernes overvurdering av egen evne til å overtale kommunistene fra Nord til forhandlingsbordet. I ettertidens klokskap er det innlysende at nordvietnameserne kun ønsket en total seier. Hvis disse likevel skulle sette seg ned ved forhandlingsbordet, var en bare en taktikk for å vinne krigen. Dette synet aksepteres etter min mening mer og mer av historikerne.

Kanskje amerikanerne lurte seg selv til optimismen om luftmaktens overtaleselsmakt? I en kronikk i Aftenposten 13. august i år hevder dr. med. Hans Christofer Børresen at «det var ikke atombombene, men heller den sovjetiske innmarsjen i Mandsjuria og Korea fra 9. august 1945, som fikk keiser Hirohito til å skjære igjennom og kapitulere.» Amerikanernes misforståelse av japanernes motiver for kapitulasjonen, bidro kanskje til at de feilvurderte luftmaktens potensiale i Vietnam.

Jeg velger ellers å tro at McConnell sa det han mente, da han påsto at avløvvingsmidlene ikke var skadelige for mennesker. Vi var ganske betatt at ny teknologi på 1960-tallet og visste mye mindre om de skadelige virkningene til nye kjemiske forbindelser.

Norsk forsvarsminister om luftmakten. McConnells tale ble holdt seks måneder etter at amerikanernes innledet bombekampanjen «Operation Rolling Thunder» mot Nord-Vietnam. Det gir assosiasjon til forsvarsminister Kristin Krohn Devolds tale «Anvendelse av luftmakt i et nytt sikkerhetspolitisk bilde» den 2. februar 2002, fire måneder etter at amerikanerne startet «Operation Enduring Freedom» i Afghanistan. Hun hevdet for eksempel: «Fra stor høyde og med liten feilmargin oppnådde amerikansk luftmakt det mange forståsegpåere mente var umulig: å knuse Taliban og al-Qaida.» Jeg spør meg i hvilken grad NATO har oppnådd sine mål i Afghanistan.

I talen minnet minister Krohn Devold om hvordan den allierte luftmakten siktet mot den tyske sivilbefolkningen under andre verdenskrig. Hun sa:

Den 14. februar 1942 utstedte det britiske Air Ministry et direktiv der det het at operasjonene heretter skulle rettes mot den tyske sivilbefolknings kampvilje, med spesiell vekt på industriarbeiderne.

Dagen etter presiserte stabssjefen sin tolkning av direktivet: «Jeg forutsetter at alle er innforstått med at siktepunktene skal være boligområdene, ikke for eksempel skipsverft eller flyfabrikker… det må være klinkende klart, om det ikke alt er forstått.»

I Vietnamkrigen rettet amerikanske bombefly seg mot strategiske anlegg, og ikke mot sivilbefolkningen i Nord-Vietnam, hvis vi skulle tro general McConnell. Det gjør jeg. Jeg har ikke sett noen offisiell statistikk over dødsfall på grunn av bombingen over Nord-Vietnam, men jeg har lest om tallet 65.000 i hele krigen. Hvis dette er riktig, er tallet lavere enn 100.000 japanske liv som gikk tapt i løpet av natten den 9. mars 1945 da amerikanerne slapp napalm over Tokyo.

Som konklusjon vil jeg tilbake til Vietnamkrigens historie. Jeg mener at Sør-Vietnam hadde en rett og plikt til å forsvare seg selv. Samtidig er det viktig å vurdere hva man lyktes med, og hva man feilet, i krigen mot kommunistene.

Kilde: The Role of Airpower in Viet-Nam

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Militærhistorie