Category Archives: Militærhistorie

Gode minner om Sør-Vietnams fallskjermsoldater

Mens vestlig media stort sett skriver om amerikanske soldater i Vietnamkrigen, finnes det noen få hyggelige unntak. Et eksempel er den amerikanske offiseren Barry McCaffrey som i en New York Times-artikkel omtalte de sørvietnamesiske fallskjermsoldatene i bataljonen der han tjenestegjorde som rådgiver. Barry McCaffrey fortsatte sin militære karriere etter Vietnamkrigen inntil han pensjonerte seg som general.

ND031_ChienSiNhayDuChienDauTrongThanhPho

Sør-Vietnams fallskjermsoldater viser fram kinesisk maskingevær som de har kapret fra fienden i mai 1968 i Saigon.

I artikkelen skrev han om sørvietnamesiske fallskjermsoldater som modige, garvede og dyktige, men de var glemt i (den vestlige) historien om Vietnamkrigen. Her er noen sitater om dem:

Those of us privileged to serve with them (The South Vietnamese Airborne Division/paratroopers) were awe-struck by their courage and tactical aggressiveness. The senior officers and noncommissioned officers were extremely competent and battle hardened; it’s easy to forget that while the Americans were new to Vietnam, many of these men had been at war since 1951.

eller om deres redning av en amerikansk offiser:

In another battle one of my West Point classmates, Tommy Kerns, a huge Army football player, was badly wounded and stuck in a narrow trench as his airborne battalion tried to break contact with a large North Vietnamese force. The Vietnamese paratroopers with him, all much smaller than Tommy, couldn’t haul him out of the trench. Rather than withdraw and leave him, they held their ground and won a violent engagement over his giant wounded body. He survived because of their courage.

eller om å huske dem:

People often ask me about the lessons of the war in Vietnam. Those of us who fought with the Vietnamese Airborne Division are not the ones to ask. All we remember and know is the enduring courage and determination of the Vietnamese Airborne privates pushing forward into battle. They have no monuments except in our memories.

Den amerikanske generalen Norman Schwarzkopf var en annen som også hadde tjenestegjort i Vietnam som rådgiver til en sørvietnamesisk fallskjermenhet. Jeg har skrevet om hans erfaring med Ngo Quang Truong i et annet innlegg.

Les hele artikkel i NYT:

The Forgotten South Vietnamese Airborne i NYT 8. august 2017

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

8. august: Krøll på tidssonen

På denne dag:

I boken Verden som var min. Sekstitallet av forfatteren Ketil Bjørnstad minnes han om bl.a. Camus’ død, Cuba-krisen, The Beatles, Algerie-krigen, Marilyn Monroe, Kennedy-mordene, drapet på Martin Luther King, raseurolighetene i USA og Vietnamkrigen (Aschehoug 2015, Oslo). Men det skjedde også andre ting på sekstitallet som man tenker mindre på. For eksempel bestemte Stortinget i 1965 at Norge ikke lenger skulle stille klokka fram til sommertid slik man fra 1959 hadde gjort seks år på rad (1). To år senere justerte Nord-Vietnam også klokka si. Den 8. august 1967 vedtok myndighetene i Nord-Vietnam at landet skulle skru klokka tilbake med en time. Hvorfor?

Fra før hadde både Nord- og Sør-Vietnam samme klokketid som Beijing. Denne hovedstaden i Fastlands-Kina ligger i den koordinerte universelle tidssonen UTC+8. Til sammenlikning hører Norge til tidssonen UTC+1, som betyr at Beijing er sju timer foran Oslo. Vel å merke gjelder dette vintertid.

Den nordvietnamesiske hovedstaden Hanoi ligger sørvest for Beijing. Geografien tilsier at Vietnam skulle være i tidssonen UTC+7, en time bak Beijing. Det er derfor forståelig at Nord-Vietnam i dag for 50 år siden ga ordre om at klokka skulle stilles en time tilbake. Men én times forskjell i tidssone kan noen ganger gi en dags forskjell. Det skjedde for eksempel i desember 1967, da vintersolvervet falt på den 21. i Hanoi og 22. i Beijing. I den nordlige hemisfæren er det som kjent den korteste dagen i året.

På denne mørkeste dagen i 1967 befant 77-år gamle Ho Chi Minh seg i Beijing da han fikk telegram fra sitt kommunistiske politbyrå. Han måtte komme hjem til et viktig møte (2). Han landet i Hanoi noen dager senere og ble straks vist den mest reviderte planen for et stort angrep på Sør-Vietnam. Opphavsretten til planen tilhørte angivelig kommunistpartiets sentrale medlemmer Le Duan og Le Duc Tho.

Vi vet ikke hvor mye den aldrende presidenten Ho trodde på slagplanen. I hvert fall hadde han fra før advart mot «subjektive» vurderinger (3). Men han klarte ikke å hindre de krigerske kameratene fra å igangsette megaplanen for «stort angrep, stort opprør» (Tổng công kích – tổng khởi nghĩa), som i Vesten senere er blitt kjent som Tet-offensiven. Tet er vietnamesisk nyttår. Det er for vietnameserne som både jul, nyttår og syttende mai på en gang for nordmenn.

Sekstitallet

I ettertid er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor kommunistene hadde valgt Tet som tidspunktet for angrepet. Sørvietnamesiske soldater ville feire høytiden med familien. For å sikre at flest mulig av dem skulle holde seg hjemme, foreslo nordvietnameserne attpåtil en sju dagers våpenhvile. De gjentok samtidig anklagene mot Sør-Vietnams påståtte brudd på våpenhvile under julefeiringen for å skape et inntrykk av et seriøst ønske om en fredelig feiring. Sør-Vietnam gikk på limpinnen.

Riktig nok hadde lederne i Sør-Vietnam og USA fått etterretningsrapporter om et kommende stort angrep, men trodde at det ville skje før eller etter Tet. Få av dem hadde stor nok fantasi til å tro at kommunistene skulle bryte løftet i forbindelse med landets mest hellige høytid. Sør-Vietnams president Nguyen Van Thieu sendte derfor minst 50 % av sine soldater hjem på perm. Selv forlot han Saigon og dro til konas hjemby i My Tho.

Kommunistene slo til som planlagt mot en rekke sørvietnamesiske byer, mens befolkningen var i feiringens rus. Sør-Vietnam ble bokstavelig talt tatt på senga. Smellene fra kinaputtene som hører til Tet, overdøvet kalashnikov-gevær (AK-47) fra sabotørene på frammarsj. Disse lyktes innledningsvis.

Men Le Duan og den senere fredsprisvinneren Le Duc Tho gjorde ikke bare flere «subjektive» vurderinger. De hadde kanskje glemt, eller undervurdert konsekvensen av, at klokka hadde blitt skrudd tilbake i Nord-Vietnam, men ikke i Sør. Igjen ga én times forskjell i tidssone en dags forskjell i Tet-feiringen. Nord-Vietnams første nyttårsdag falt på den 29. januar 1968, mot 30. i Sør. Det kan kort forklares med at mens tidssonene er i takt med solen, følger vietnamesiske merkedager månens bevegelse som reflekteres i månekalenderen. Solen og månen følger som kjent hver sin rytme i himmelen. Det kan dermed skape utakt på jorden.

Mange kommunistenheter i Sør fulgte ordren, og kalenderen, fra Nord-Vietnam. Det store angrepet kom derfor en dag tidligere i mange sørvietnamesiske byer, noe som gjorde at Sør-Vietnams forsvar i andre byer fikk litt ekstra tid til å forberede seg på et angrep. Angripernes utakt kan ha reddet Sør-Vietnam fra en verre katastrofe.

NgoQuangTruong

General Ngo Quang Truong ledet sørvietnamesernes kamp mot kommunistene i Hue.

Det er selvsagt ikke bare tilfeldigheter som reddet Sør-Vietnam. Det som berget Sør-Vietnam, var at de får soldatene som ikke var på perm, ytet kraftig motstand mot fienden. I andre tilfeller fattet lederne mistanke og forberedte seg. I Hue for eksempel, luktet general Ngo Quang Truong lunten. Selv om han hadde sendt soldater på perm etter presidentens ordre, valgte han å bli i divisjonens hovedkvarter i Hue og ventet på fienden. Da angrepet kom, var han klar til å lede sine soldater gjennom de tre ukene kommunistene herjet keiserbyen.

Bidragene fra General Truong og hans soldater ble ikke nevnt i Bjørnstads biografi. Isteden beretter den norske forfatteren, i tråd med Vestens tradisjonelle historieskriving om Vietnamkrigen, detaljert om angrepet på den amerikanske ambassaden i Saigon, etterfulgt av historien om US Marines som kom og tok Hue tilbake, gate for gate, på side 635 og 636. Dette til tross for at de fleste angrepsmålene var sørvietnamesiske, og at det var langt flere sørvietnamesiske enn amerikanske soldater som deltok i kampene.

Det er likevel bra at Bjørnstad fikk med seg at «lokalbefolkningen støtter opp om amerikanerne og den sørvietnamesiske hæren i langt større grad enn det den militære ledelsen i Hanoi hadde regnet med.» Ja, det kom et stort angrep, men det store opprøret uteble. Tet-offensiven ble en menneskelig katastrofe for sivilbefolkningen i Sør, og en militær katastrofe for kommunistene. Disse begikk også etterretningstabber. A propos etterretningsfadeser forekommer de oftere enn man tror, men få vil innrømme det. Tenk for eksempel på at USA ble tatt på senga da japanske bombefly dukket opp over Pearl Harbor 7. desember 1941. Eller at norsk politi ikke kunne hindre 22. juli.

Etter 22. juli var det tegn på mer solidaritet og mer bevissthet om ekstremismen og terrorismen hos de sivile og myndighetene. Det er ikke helt ulikt det som skjedde i Sør-Vietnam etter Tet-offensiven. Mange sørvietnamesere engasjerte seg i humanitært arbeid, og flere unge menn meldte seg frivillig til militær tjeneste. Sør-Vietnam reiste seg raskt, slik jeg har skrevet om i andre innlegg om Tet-offensiven. Det var håp.

Bjørnstad assosierer sekstitallet med håp. Han fargelegger tiåret: «Hvert tiår har en farge i min erindring. Sekstitallet er gult». Som D-dur, hevdet komponisten Bjørnstad, for «det har noe med håp og forventninger å gjøre». Gult er også det sørvietnamesiske flagget, som ble heiset opp i gamlebyen i Hue den 24. februar 1968.

For leserne som ønsker å lese mer om Tetoffensiven, anbefaler jeg artikkelen DØDSAPENS ÅR – TÉT MÂU THÂN – CHÊ´T MÂU THÂN, som etter min mening er den beste på norsk om offensiven.

Referanser

  1. https://snl.no/sommertid
  2. «Theo ông Vũ Kỳ, thư ký riêng của ông, ngày 21-12-1967, Văn phòng Trung ương điện “mời Bác về dự họp Bộ Chính trị”. «Huy Đức. Bên Thắng Cuộc – Quyển II: Quyền bính. Osin Book 2012.
  3. «In his final attempt to exert authority over the revolution that he only symbolically led, Ho went on the attack. First, the aged leader questioned the “subjectivity” of Le Duan and Dung’s plans, intimating that perhaps the first secretary and his senior general were being unrealistic and overly optimistic in their goals for the upcoming offensive.» i Nguyen, Lien Hang T. Hanoi’s War: An International History of the War for Peace in Vietnam. (Kindle Locations 2061-2064). The University of North Carolina Press. Kindle Edition.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet, I dag i historien, Militærhistorie, Sør-Vietnam

Når byrden skal deles i forsvarsalliansen

USA vil ikke lenger spandere forsvaret av NATO-landene. Slik var inntrykket president Donald Trump etterlot seg etter sitt besøk på NATOs hovedkvarter i mai 2017. Trump var ikke den første amerikanske politikeren som syntes at USA betalte for mye i forsvarsalliansen. Før ham hadde både Clinton og Obama også reist spørsmålet, men Trump gjorde det til det sentrale temaet i forholdet til NATO. Men amerikanernes holdning kan spores langt tilbake i tid.

Allerede for over 50 år siden krevde demokratenes senator Mike Mansfield at USA skulle kutte ned sitt bidrag til NATO i Europa. Det var mens USA var dypt involvert i Vietnamkrigen. I januar 1967 fikk Mansfield, USAs lengst sittende majoritetsleder i kongressen, gjennom senatets resolusjon 49 som krevde at amerikanske tropper i Europa skulle kuttes ned med 36.000 menn. Fire år senere, da USA var i ferd med å trekke soldatene ut av Vietnam, klarte Mansfield nesten å innføre et lovtillegg som ville halvert antall amerikanske soldater i Europa. Europeiske NATO-medlemmer ville blitt vingeklippet. Kissinger var redd for at det ville bli en «vietnamisering av Europa». Men Mansfields lovforslag ble effektivt stoppet av republikanernes president Richard Nixon i 1971. (Lázár, 2003)

Overfor Sør-Vietnam diskuterte Nixon og hans forgjengere også stadig byrdefordelingen. Det er derfor fristende å trekke noen paralleller mellom USAs forhold til Sør-Vietnam versus NATO.

For det første, hvordan kan man fastsette en rettferdig fordeling av byrden? I NATO snakker man om en rent matematisk fordeling som innebærer at hvert medlem skal bruke to prosent av BNP til forsvaret. Det tas hensyn til landenes økonomi. Tilsynelatende rettferdig. Når USAs militære utgifter, som også dekker engasjementet i Asia, nærmer seg fire prosent av BNP, fremstår mange europeiske NATO-medlemmer som gratis passasjerer. Deres medianutgifter til forsvaret ligger nemlig på 1,2 prosent. Med sitt forsvarsbudsjett på 1,5 prosent er Norge i et bedre selskap. Statsminister Erna Solberg synes samtidig at man også bør tenke på forsvarsevnen og ikke bare to prosent av BNP. Norge har for eksempel investert i forsvarsteknologien som sin innsats i spleiselaget.

I Vietnamkrigen hadde Sør-Vietnam en svak økonomi som franskmennene hadde etterlatt seg etter at de hadde plyndret landet i nær hundre år. Sørvietnamesernes innsats i Vietnamkrigen var beskjeden i dollar, men mer når det gjaldt unge menns liv. Sør-Vietnam mistet 250.000 soldater mot USAs 58.000. Hvis USA hadde tapt like mange soldater som Sør-Vietnam i forhold til befolkningen, ville det vært over en million amerikanere og ikke 58.000! Var det en rettferdig fordeling av tapene? Er amerikanske liv dyrere enn vietnamesiske? Det finnes kanskje ikke et svar som alle er enige i. Imens fyrer mange lærebøker og Hollywood-filmer opp under persepsjonen om at det var bare amerikanere som kjempet mot kommunistene i Vietnam.

For det andre gjelder det tempoet. Trump snakket som om kravet om to prosent av BNP var dagens standard. Det var det ikke. NATO satte som mål at landene skal nå to prosent-andelen i 2024, dvs. syv år fra nå, under forutsetningen at situasjonen ikke endret seg drastisk. I Vietnamkrigen snakket Nixon om vietnamisering i 1969. Men Nixon hadde i sin valgkamp i 1968 lovet amerikanerne å finne en løsning for Vietnamkrigen. Allerede i 1972 var 90 % av amerikanske kampsoldater allerede trukket ut av Sør-Vietnam da 200.000 kommunister fra Nord-Vietnam gikk til angrep på Sør-Vietnam. Sørvietnameserne seiret over kommunistene i denne påskeoffensiven, men mistet mange av sine beste soldater. Og Nixon ble gjenvalgt som president i 1972. Med «vietnamisering», også av tapene, hadde han på en måte holdt løftet fra 1968.

Sist men ikke minst, hvis USA velger å trekke seg ut av Europa, slik de gjorde i Sør-Vietnam, blir det et vakuum der mange stormakter ville ta plass i. På slutten av 1960-tallet, da USA ikke lenger ville «betale enhver pris, bære enhver byrde, …, støtte enhver venn, …» (Kennedy 1960) for å forsvare friheten, begynte Sovjet å øke militær hjelp til andre land. I Sør-Kina-havet, som vietnameserne kaller Øst-Vietnam-havet, gikk Kina til angrep og okkuperte noen sørvietnamesiske øyer, velvitende om at USA ikke ville gripe inn. Det var i 1974. Det er spennende å se på dagens situasjon: hvem er klare til å overta der USA trekker seg ut?

Kilder:

Lázár, P. (2003). The Mansfield Amendments and the US commitment in Europe, 1966-1975. DTIC Document.

Les også:

  • Trump’s claim that the U.S. pays the ‘lion’s share’ for NATO.
  • Mattelaer, A. (2016). Revisiting the principles of NATO burden-sharing. Parameters, 46(1), 25.
  • Line Sletten Larsen. From threat perceptions to military postures: Explaining trends in NATO-Europe´s military procurements between 2002-2012. Master’s thesis, UNIVERSITY OF OSLO,  2013

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie, USAs engasjement

16. september 1965: Luftmakten og strategisk bombing

16. september 2015 er det 50 år siden stabssjefen i USAs luftforsvar, general John P. McConnell, holdt talen «Luftmaktens rolle i Vietnam» for The Dallas Council on World Affairs i Dallas, Texas. General McConnell var da den øverste embedsmannen i USAs luftforsvarsdepartement. I talen ga han en oppsummering av hvordan USA hadde tenkt å anvende sin luftmakt i Vietnamkrigen.

Året før talen ble holdt, hadde krigen i Vietnam kommet inn i en ny fase. I 1964 ville kommunistene i Nord-Vietnam utnytte kaoset i Sør som følge av kuppet mot president Diem og sendte store militære styrker sørover for å velte det sørvietnamesiske regimet. Sørvietnameserne spurte USA om hjelp. I mars 1965 kom de første amerikanske kampsoldater til Sør-Vietnam. Samtidig begynte sørvietnamesiske og amerikanske fly å bombe Nord-Vietnam.

Seks måneder etterpå holdt McConnell den ovennevnte talen. Han minnet om president Johnsons uttalelse om USAs mål som amerikanerne prøvde å oppnå med militære operasjoner i Vietnam i 1965. Målene var ikke militære, for de krevde verken ødeleggelse av fienden eller fiendens ubetingede overgivelse. De var isteden «en fredelig og gjensidig akseptabel løsning gjennom forhandlinger». USAs militære makt skulle bare anvendes for å stoppe nordvietnamesernes militære aggresjon i Sør.

Strategisk overtalelse. Med slike mål ville amerikanerne bruke blant annet luftmakten som midler. Til tross for luftmaktens lange historie i flere kriger sto USA overfor to nye måter å anvende luftforsvaret på. Den første gjaldt ifølge McConnell «strategisk overtalelse», og den siste bruken luftmakten i geriljakriger.

I motsetning til taktisk kamp der målet er å vinne slag, defineres «strategisk krigføring» som operasjoner med sikte på å ødelegge fiendens evne og vilje til å fortsette krigen. I Vietnam dreide det seg om «strategisk overtalelse», eller på engelsk «strategic persuassion». Å slippe bomber over Nord-Vietnam tjente konkret til to hensikter. Den første var å bryte forsyningslinjene fra Nord til Sør. Det var viktig siden 60 – 70 % av våpenet som Viet Cong brukte i Sør, kom fra Nord. Den andre besto av å legge til øde Nord-Vietnams strategisk viktige konstruksjoner slik som bruer, jernbaner, ammunisjonslagre, radaranlegg o.l..

McConnell trakk paralleller til bruken av strategisk luftmakt i andre verdenskrig. Amerikanernes bombing av japanske byer hadde ført til at japanerne kapitulerte og at amerikanerne dermed hadde spart tusener av soldatenes liv som ville gått tapt hvis USA hadde invadert Japan. På samme måte håpet amerikanerne i 1965 at nordvietnameserne ville rope stopp og forhandle om en fredelig løsning som var ok for alle parter. Fordelen med strategisk luftmakt er ifølge McConnell fleksibiliteten. Bombingen skulle økes gradvis inntil kommunistene overga seg. Med denne eskaleringen ville man kanskje unngå unødvendig våpenbruk som var langt over smerteterskelen til nordvietnameserne.

Agent Orange. Amerikanerne ønsket å bruke luftmakten i geriljakrigen på forskjellige måter. Den ene er «interdikt-operasjoner», som ifølge FFI har «til hensikt å hindre motparten fra etterforsyning av personell og materiell til fronten.» McConnell nevnte også bruk av avløvvingsmidler, som senere ble kjent som Agent Orange. McConnell var sikker på plantevernmidlets effekt og manglende bivirkninger:

The defoliation tactic has been extremely effective. Interrogation of prisoners and defectors indicates that it has had a major effect on the operations as well as on the morale of the Viet Cong. Although the defoliant is no more harmful to humans than the chemical used to kill crab grass and dandelions, and in fact does not even harm the plant roots, communist propaganda has charged that it is poisonous.

Hva synes jeg om talen til McConnell når jeg leser den 50 år etter? Det første som slo meg, var amerikanernes overvurdering av egen evne til å overtale kommunistene fra Nord til forhandlingsbordet. I ettertidens klokskap er det innlysende at nordvietnameserne kun ønsket en total seier. Hvis disse likevel skulle sette seg ned ved forhandlingsbordet, var en bare en taktikk for å vinne krigen. Dette synet aksepteres etter min mening mer og mer av historikerne.

Kanskje amerikanerne lurte seg selv til optimismen om luftmaktens overtaleselsmakt? I en kronikk i Aftenposten 13. august i år hevder dr. med. Hans Christofer Børresen at «det var ikke atombombene, men heller den sovjetiske innmarsjen i Mandsjuria og Korea fra 9. august 1945, som fikk keiser Hirohito til å skjære igjennom og kapitulere.» Amerikanernes misforståelse av japanernes motiver for kapitulasjonen, bidro kanskje til at de feilvurderte luftmaktens potensiale i Vietnam.

Jeg velger ellers å tro at McConnell sa det han mente, da han påsto at avløvvingsmidlene ikke var skadelige for mennesker. Vi var ganske betatt at ny teknologi på 1960-tallet og visste mye mindre om de skadelige virkningene til nye kjemiske forbindelser.

Norsk forsvarsminister om luftmakten. McConnells tale ble holdt seks måneder etter at amerikanernes innledet bombekampanjen «Operation Rolling Thunder» mot Nord-Vietnam. Det gir assosiasjon til forsvarsminister Kristin Krohn Devolds tale «Anvendelse av luftmakt i et nytt sikkerhetspolitisk bilde» den 2. februar 2002, fire måneder etter at amerikanerne startet «Operation Enduring Freedom» i Afghanistan. Hun hevdet for eksempel: «Fra stor høyde og med liten feilmargin oppnådde amerikansk luftmakt det mange forståsegpåere mente var umulig: å knuse Taliban og al-Qaida.» Jeg spør meg i hvilken grad NATO har oppnådd sine mål i Afghanistan.

I talen minnet minister Krohn Devold om hvordan den allierte luftmakten siktet mot den tyske sivilbefolkningen under andre verdenskrig. Hun sa:

Den 14. februar 1942 utstedte det britiske Air Ministry et direktiv der det het at operasjonene heretter skulle rettes mot den tyske sivilbefolknings kampvilje, med spesiell vekt på industriarbeiderne.

Dagen etter presiserte stabssjefen sin tolkning av direktivet: «Jeg forutsetter at alle er innforstått med at siktepunktene skal være boligområdene, ikke for eksempel skipsverft eller flyfabrikker… det må være klinkende klart, om det ikke alt er forstått.»

I Vietnamkrigen rettet amerikanske bombefly seg mot strategiske anlegg, og ikke mot sivilbefolkningen i Nord-Vietnam, hvis vi skulle tro general McConnell. Det gjør jeg. Jeg har ikke sett noen offisiell statistikk over dødsfall på grunn av bombingen over Nord-Vietnam, men jeg har lest om tallet 65.000 i hele krigen. Hvis dette er riktig, er tallet lavere enn 100.000 japanske liv som gikk tapt i løpet av natten den 9. mars 1945 da amerikanerne slapp napalm over Tokyo.

Som konklusjon vil jeg tilbake til Vietnamkrigens historie. Jeg mener at Sør-Vietnam hadde en rett og plikt til å forsvare seg selv. Samtidig er det viktig å vurdere hva man lyktes med, og hva man feilet, i krigen mot kommunistene.

Kilde: The Role of Airpower in Viet-Nam

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Militærhistorie

Dokumentarfilm om krigens siste dager

Mandag 25. mai 2015, andre pinsedag, viser Sveriges TV en ny dokumentarfilm om Vietnamkrigens siste dager. Regissøren var Rory Kennedy, datter til Robert Kennedy og niese til JFK. Filmen ble tidligere i år nominert til Oscar for dokumentarfilmer. Filmen «Last Days in Vietnam» handler om hvordan amerikanerne evakuerte seg selv og noen tusen sørvietnamesere ut av Saigon den 29. april 1975. Både amerikanske og vietnamesiske tidsvitner ble intervjuet. Intervjuene er innklippet med arkivfilmer og gjør filmen spennende å se på.

Som i andre amerikanske filmer fra Vietnamkrigen fokuseres på amerikanernes handlinger. Men det er muligens et lite brudd i filmsjangeren at noen sørvietnamesere i «Last Days in Vietnam» blir fremstilt som aktører og ikke bare statister i eget land.

I omtalen av filmen skriver TV-kanalen SVT at «Över en halv miljon sydvietnameser flyr mot Saigon i hopp om att räddas av amerikanerna» (min kursiv). I filmen sa Frank Snepp: «We are now in a crisis. We had a wave of humanity. 500,000 refugees rolling, rolling south towards Saigon. And 160,000 North Vietnamese troops moving right behind them.» Han sa ingenting om at de 500.000 vietnameserne flyktet i håp om å bli reddet av amerikanerne. Her ser vi nok et eksempel på hvordan svensker overvurderer amerikanernes betydning i Vietnam. Jeg tror de fleste sørvietnamsere flyktet mot Saigon for å unngå kommunistene. Jeg tror ikke de hadde amerikanerne i tanken, slik som SVT tror. Kanskje bør noen svensker i SVT frigjøres fra USA-avhengigheten?

I 1975 utgjorde amerikanerne et par promille av Sør-Vietnams befolkning på 17 millioner. De fleste av de 130.000 vietnamesere som klarte å flykte fra Vietnam i 1975, gjorde det på egen hånd. Et par tusen fikk hjelp av amerikanere. Det er denne historien som blir vist i filmen. Jeg anbefaler den på SVT: Sista dagarna i Vietnam

Se også: http://www.pbs.org/wgbh/americanexperience/features/trailer/lastdays-trailer/

samt PBS’ nettressurser for lærere: http://www.pbs.org/wgbh/americanexperience/features/teachers-resources/lastdays-teachers/

Andre meninger om filmen:

1 kommentar

Filed under Militærhistorie, Sør-Vietnam, USAs engasjement

1915: Indokina og første verdenskrig

På denne dag: I dag for 100 år siden fikk vietnameseren François-Bertrand Can ordre om at han skulle forlate Saigon for å dra til Frankrike. I Europa ventet skyttergravskrigen i første verdenskrig. En halv million franske soldater hadde allerede mistet livet i krigen.

Historikerne har tradisjonelt fokusert på de store landene som Frankrike, Storbritannia og Tyskland som engasjerte seg i første verdenskrig. Men det fantes tusenvis av unge menn og kvinner fra mindre land som også deltok i krigen.

Hvor mange dro for eksempel fra Norge og Indokina til Frankrike under første verdenskrig? Hvorfor dro de? Og hva var konsekvenser av deres deltakelse i krigen?

Fra Norge kjempet ifølge Brandal, Brazier og Teige et sted mellom 14.000 og 16.000 menn og kvinner i krigen. «Hvor mange av dem som døde kan vi ikke si helt sikkert, men mest trolig snakker vi om et sted mellom 1000 og 2000» (Brandal, Brazier, & Teige, 2014, s. 394).

Fra Indokina, som besto av Vietnam, Kambodsja og Laos og var under fransk styring, reiste også mange unge menn til Europa for å erstatte plassen til de mange falne på Frankrikes side. François-Bertrand Can noterte følgende den 25. mars 1915:

Sai Gon
I just received the order to leave for Europe. My ship is the Louqsor. It will leave Sai Gon in a few days. Yet, I do not have the courage to tell my mother that news. My heart sinks at the thought that I finally have to disclose my secret to my mother. I cannot imagine what her reactions will be when she learns that this child of hers, the child she loves above all others, will soon leave the security of her arms to venture into an unknown world …. (Vu-Hill, 2011, s. 58)

Coolies into Rebels. Boken om Indokina og første verdenskrig.

Coolies into Rebels. Boken om Indokina og første verdenskrig.

Ifølge historikeren Oddbjørn Melle ble 100.000 vietnamesere «tvangsrekrutterte av franskmennene» til å delta i krigen (Melle, 2008, s. 256). Men et mer nyansert bilde er foreslått av Kimloan Vu-Hill, som har skrevet en bok om temaet, basert på grundig arkivarbeid i Frankrike i forbindelse med sitt doktorarbeid. Hun mener at de aller fleste meldte seg som frivillige, hvorav halvparten som soldater og halvparten som arbeidere i Frankrike. Mange av de som fikk nei fra rekrutteringskontoret, forsøkte å komme seg ombord på andre måter. De ble motivert av betingelsene som ble tilbudt dem av myndighetene, av drømmer om eventyr og ønsket om å komme seg bort fra fattigdommen og økonomiske kriser i Indokina (Vu-Hill, 2011, s. 10). Deres motiver var altså sammensatte. Motivene til de norske soldatene som deltok i krigen, var også sammensatte, som f.eks. den norske Willy Heinemann, som ifølge sin far «under påvirkning av fransk patriotisme og i «et øiebliks begeistring» hadde latt seg engasjere i fransk krigstjeneste.» (Brandal, Brazier, & Teige, 2014, s. 41).

Hva skjedde med veteranene etter krigen? I den norske historieskrivingen har forfatterne konsentrert seg om traumene som soldatene pådro seg, og at disse var usynlige i samfunnet etter krigen.

Den ferske boken om de hjemvendte vietnameserne har en annen vinkling.

Da kolonimakten i Indokina sendte vietnameserne til metropolen, fikk de samtidig overført store summer fra metropolen. Den franske kolonimakten i Indokina håpet også at mennene etter krigen skulle komme tilbake til Vietnam som lojale tjenere. Men slik skjedde det ikke. Riktig nok dro de fleste tilbake til Vietnam etter krigen. Men isteden for å være lydige tjenere til kolonimakten, begynte de repatrierte soldatene å kreve større rettigheter. I Europa ble de behandlet mer likeverdig som soldater og arbeidere enn i Indokina. Nå ville de ha den samme behandlingen i hjemlandet. Mange dannet eller sluttet seg til bevegelser som utfordret kolonimakten.

Første verdenskrig ble derfor et vendepunkt i Vietnams historie i det 20. århundre.

Tilbake til vår mann François-Bertrand Can. Han deltok i strid den 30. september 1915. Allerede den 4. oktober ble han såret (Vic, 1923). Senere fikk han gitt ut en bok om sin reise fra Vietnam til Frankrike i 1915: «Carnet de route d’un petit marsouin cochinchinois, impressions et souvenirs de la grande guerre».

Kilder:

  • Brandal, N., Brazier, E. C., & Teige, O. (2014). De ukjente krigerne: nordmenn i første verdenskrig. Oslo: Humanist.
  • Melle, O. (2008). Supermakter og kald krig-arenaer: Vestens globale hegemoni i møte med kommunisme, nasjonalisme og islamisme. Oslo: Abstrakt forlag.
  • Vic, J. (1923). La littérature de guerre. Manuel méthodique et critique des publications de langue française. Préf. de Gustave Lanson: Les presses francaises.
  • Vu-Hill, K. (2011). Coolies into Rebels : Impact of World War I on French Indochina. Paris: Les Indes savantes.
  • Statistikk over antall falne i første verdenskrig: Historum

Andre kilder om Vietnam og første verdenskrig:

  • Mireille Le Van Ho (née Favre). ‘Un milieu porteur de modernisation: travailleurs et tirailleurs vietnamiens en France pendant la première guerre mondiale’. Thèse d’école des Chartes, Paris, 1986.
  • Mireille Le Van Ho (née Favre). Article in Revue francaise d’histoire d’outre-mer en 1986 (ou 1988).
  • Henri Eckert, ‘Les militaires indochinois au service de la France, 1859-1939’. Ph.D. thesis, University of Paris IV, November 1998 (facsimile reprint, Paris: Presses universitaires du Septentrion, 2000)
  • Kimloan Thi Vu Hill, ‘A Westward Journey, An Enlightened Path: Vietnamese Linh Tho, 1915-1930’. D. Phil. dissertation, University of Oregon, 2001.
  • Indochinese Workers in France (Indochina)

Om Norge i første verdenskrig

2 kommentarer

Filed under I dag i historien, Militærhistorie

9. mars: Napalm over Tokyo

På denne dag: I dag for 70 år siden slapp amerikanerne over 1.000 tonn napalmbomber  over Tokyo. Vi var i 1945, på slutten av andre verdenskrig. I Europa var Hitlers styrker på retrett. De allierte hadde gjenerobret Frankrike. I Asia ytet japanerne fortsatt motstand mot de allierte.

Det var flere grunner til at amerikanerne, under ledelsen av general LeMay, valgte Tokyo som målet for napalmbombingene: bl.a. fordi byen utelukkende besto av lett antennbare trehus og befolkningstettheten var høy. I løpet av én time slapp amerikanerne 690.000 pund napalmbomber over de sivile som bodde i Tokyo. Av 325 amerikanske bombefly som brakte napalmbombene til Tokyo denne natten, var det kun 14 som ikke kom tilbake – på grunn av teknisk feil. Fra Washington sendte general Arnold gratulasjon til general LeMay: «Congratulations. This mission shows your crews have the guts for anything«.

For japanernes tapstall var svimlende høyt: Anslagsvis ble 100.000 japanere drept i løpet av natten, 50.000 såret og en million mistet sitt hjem. De aller fleste var sivile.

Men amerikanerne stoppet ikke der. Fra mars til august la amerikanerne 65 japanske byer i ruiner etter oppskriften fra raiden over Tokyo. I løpet av fem måneder mottok sivilbefolkningen i de største japanske byene 15 millioner kilo napalm. Flere japanere ble drept av napalm enn av de to atombombene.

Den amerikanske pressen rapporterte om ødeleggelsene av byene, ikke om sivile japanere som ble drept. Amerikanernes likegyldighet over den løsslupne bruken av napalm over sivile japanere var i tråd med deres stilletiende samtykke til at USA buret inn alle amerikanske statsborgere av japansk opprinnelse i USA under andre verdenskrig. Amerikanerne av tysk opprinnelse ble ikke utsatt for samme behandling.

Jeg lurer på hvorfor amerikanernes umenneskelige behandling av japanerne har fått lite oppmerksomhet. Jeg har noen hypoteser. Kanskje fordi amerikanerne var seierherrer etter andre verdenskrig. Seierherrene  skriver historien der det er lite plass til selvransakelse. Eller på grunn av rasismen.

Språklig lurer jeg på om hvorfor den samme bomben har to navn: under andre verdenskrig het den brannbombe, i Vietnamkrigen napalm.

Kilder:

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie