Category Archives: Sør-Vietnam

1. april 1967: Ny grunnlov i Sør-Vietnam

På denne dag:

I dag er det 50 år siden daværende Sør-Vietnam – Republikken Vietnam – fikk sin nye grunnlov. Grunnloven var moderne og basert på demokratiske prinsipper, med de 3 statsmaktene. Ledere skulle velges demokratisk, presidentens makt skulle begrenses og opposisjon var tillatt. Ytringsfriheten ble sikret. Nasjonalforsamlingen besto av Thượng nghị viên (Overhuset) og Hạ nghị viện (Underhuset).

«Inspektoratet» – Giám sát Viện, noe som liknet på Riksrevisjonen – ble opprettet for å granske korrupsjon og maktmisbruk. Inpsektoratet besto av 18 personer hvorav 1/3 ble oppnevnt av Nasjonalforsamlingen, 1/3 av presidenten og 1/3 av Høyesterett. Det var dommer Phạm Đình Hưng som sto bak forslaget.

Men et spørsmål dukker opp når man tenker på Grunnloven som ble vedtatt: Gjaldt rettssamfunnet bare på papiret, eller gjaldt det også i virkeligheten?

Dokumentert demokratisk praksis
I en doktoravhandling fra University of Southern Mississippi tok juristen Vincent J. Sherry, Jr. dette opp. Sherry gikk gjennom teksten og gransket praktisen. Han nevnte spesielt rettsaken mot parlamentsrepresentant Tran Ngoc Chau, som ble beskyltdt for å være kommunistsympatisør. Selv om han ble dømt skyldig av lavere domstoler, ble dommen funnet grunnlovsstridig, og han ble frifunnet. I et annet tilfelle hvor finansministeren foreslo å innføre kriseskatten, fant Høyesteretten at ministerens forslag var grunnlovsstridig. Demokratiet ble testet i praksis.

Vincent Sherry konkluderte dermed i sin avhandling med at «ledelsen i det sørvietnamesiske juridiske systemet er på linje med den juridiske eliten i et hvilket som helst land i den frie verden når det gjelder kompetanse og dedikasjon». Han håpet at regimet ville vedvare slik at demokratiet ville bli fullt utbygget. Men slik gikk det ikke.

Aftenposten01041967_Grunnlov

Aftenposten 1. april 1967 om ny grunnlov i Sør-Vietnam

Vendepunkt. Jeg mener at grunnloven fra 1967 var et vendepunkt i Sør-Vietnams 21 års historie. Den ble bygget på intensjonen om et liberalt demokrati som president Ngo Dinh Diem hadde lovet i 1954 da han overtok makten i Sør-Vietnam.

Han kastet franskmennene ut av landet. Mens landet ikke hadde noen erfaring med demokrati eller selvstyre under fransk koloniherre, gjorde president Diem et imponerende forsøk på nasjons- og statsbygging. Han snublet dessverre i forsøket og ble etter hvert motarbeidet av både egne ledere, kommunister og amerikanske «allierte». Han ble styrtet i et kupp i 1963. Etter kuppet ble Sør-Vietnam styrt av skiftene regjeringer, inntil en grunnlovsskrivende nasjonalforsamling ble valgt i 1966. Den leverte et grunnlovsforslag som ble godkjent 1. april 1967. Ifølge grunnloven skulle presidentvalg holdes i løpet av året. Valget fant sted i september 1967, til tross for kommunistenes terror for å sabotere valget. Generalene Thieu og Ky vant valget, noe som var forståelig ut fra situasjonen der Sør-Vietnam var i krig. Men de gamle generalene måtte etter valget forholde seg til de demokratiske spillereglene.

1967 var ikke bare et vendepunkt for Sør-Vietnam – på vei til demokratiet. For Vesten var det også et vendepunkt: mange i Vesten vendte ryggen til Sør-Vietnam og begynte å støtte kommunistene fra Nord. I en slik atmosfære er det ikke så rart at Vesten ikke lot seg begeistre av Sør-Vietnams grunnlov.

Som kjent vant kommunistene fra Nord krigen i 1975. De erstattet det halvferdige demokratiet i Sør med et marxistisk diktatur. Når jeg ser tilbake i historien, tør jeg påstå at perioden 1967 – 1975 var den mest demokratiske perioden i Vietnams historie inntil i dag.

Les også:

3 kommentarer

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam

Republikken Vietnam-måned i California

De folkevalgte i California har vedtatt at oktober 2016 er Republikken Vietnam-måned. I vedtaket står det at California State Legislature, som inkluderer både Senatet og California State Assembly, gjorde dette for å markere 60 år siden grunnloven i Sør-Vietnam ble offentliggjort, for å minnes liv som gikk tapt i kampen for frihet og demokrati i Vietnamkrigen og for å anerkjenne positive bidrag fra vietnamesisk-amerikanere til delstaten California.

Vedtaket viser at minnene om Sør-Vietnam forsøkes å bevares i den amerikanske kollektive hukommelsen. Vedtaket kan også betraktes som et bevis på vietnamesisk-amerikanernes ikke ubetydelige posisjon i dagens amerikanske politikk. Rent språklig velger jeg å skrive vietnamesisk-amerikanere, selv om man på norsk ville sagt amerikansk-vietnamesere. Forskjellen i skrivemåtene reflekterer etter min mening amerikaneres og nordmenns holdning til nye landsmenn. I USA er de sett på som amerikanere, i Norge som vietnamesere.

Grunnloven som det kaliforniske vedtaket viser til, ble offentliggjort i oktober 1956 under president Ngo Dinh Diems regime. Leser man 1956-grunnloven med dagens øyne, ser man tydelig de mindre demokratiske trekkene. Grunnloven ga for eksempel presidenten større makt overfor nasjonalforsamlingen enn det som vanlig er i et stabilt demokrati. Men Sør-Vietnam var i 1956 en ny nasjon som nettopp hadde kastet ut franskmennene. De færreste hadde erfaring med et demokratisk regime. Derfor bør grunnloven fra 1956 ses på som et viktig skritt i riktig retning.

Ønsker du å vite mer om grunnloven fra 1956, kan følgende artikler anbefales:

Vietnamesisk:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam

15. september 1971: Terror rammet Saigon

I Vietnamkrigen myldret det av utenlandske journalister som var innom Saigon for kortere eller lengre perioder. En av dem var den tyske fotojournalisten Perry Kretz fra det tyske magasinet Stern. Han var forresten mannen bak reportasjen om «napalmjenta» Kim Phuc etter at hun i 1973 ble utskrevet fra sykehuset. Men etter at kommunistene vant krigen i 1975, hadde han som andre vestlige journalister ikke lenger adgang til riket.

Først i 1983 fikk han gjensyn med Saigon da myndighetene hadde åpnet døren på gløtt for vennlige journalister fra Vesten. Ikke så overraskende stilte det kommunistiske vertskapet et krav – at journalistene skulle skrive kommunistenes versjon av Vietnamkrigen.

I Saigon møtte Perry Kretz to «revolusjonære helter», en mann og en kvinne, som han skulle intervjue. Han spurte kvinnen: «Hvorfor har du så mange medaljer?» Hun svarte enkelt at hun hadde vært en modig geriljasoldat i krigen, og en av hennes store seire var granatangrepet på diskoteket «Tu Do» i gaten med samme navn i sentrum av Saigon. Tu Do betyr forresten frihet på vietnamesiskFra en moped hadde hun kastet flere granater inn i folkemengden på diskoteket som mange velstående sørvietnamesere angivelig frekventerte for å høre på rockemusikk. «Du traff ikke meg», opplyste den tyske journalisten (Chong, 1999) .

1971-mcgovern-views-the-wreckage-of-a-bombed-nightclub-in-saigon-nick-ut-ap

Den amerikanske senatoren McGovern var på ruinen i Saigon etter at kommunistene hadde kastet flere granater i diskoteket «Tu Do» den 15. september 1971. Gjerningskvinnen ble dekorert og fikk tittelen «revolusjonær helt». McGovern var på talefot med kommunistene og støttet ikke Sør-Vietnam. Bildet ble tatt av Nick Ut/AP nesten et år før han tok bildet av Kim Phuc.

Angrepet på «Friheten» skjedde denne uken for 45 år siden, den 15. september 1971. Kretz satt selv inne på diskoteket da granatene eksploderte. Han fikk varig hørselsskade, men var blant de 3 heldige som verken ble drept eller alvorlig såret. Det ble rapportert 27 som mistet livet og 40 alvorlig såret. Ofrene inkluderte både gjestene på diskoteket og forbipasserende.

Samme dag var den amerikanske senatoren McGovern tilfeldigvis i Saigon som et ledd i valgkampen mot Nixon. Hans grunnholdning var at president Thieu måtte gå av. Granatangrepet endret neppe hans holdning til de to stridende vietnamesiske partene, Nord- og Sør-Vietnam. Til den sørvietnamesiske presidenten Thieu fortalte McGovern om sin motstand mot USAs engasjement i Vietnam og at Thieu ikke kunne regne med hans støtte. Samtidig var McGovern i vennlige samtaler med nordvietnameserne (Berman, 2001).

For sørvietnameserne hadde det vilkårlige angrepet vekket frykt og mistenksomhet, ikke ulikt det som har skjedd i Europa og USA i år etter flere terroraksjoner. Terrorhandlingene har gjort at vi aksepterer mer og mer begrensninger i våre rettigheter. I Sør-Vietnam var kravet fra sånne som McGovern det motsatte – å bygge opp demokratiet mens fienden terroriserte befolkningen.

Kilder:

  • Berman, L. (2001). No peace, no honor: Nixon, Kissinger, and betrayal in Vietnam. New York: Free press.
  • Chong, D. (1999). The girl in the picture: The Kim Phuc story: Viking.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam

Tuk-tuk og sosial utjevning

Aftenposten melder i dag om en norsk gjeng som skal krysse halve India i autorickshaw, eller tuk-tuk i folkemunne. Med en gjennomsnittsfart på 30 km i timen er reisen i tuk-tuk en av de beste måtene å være eco-turist på. Du kommer i nær kontakt med folket og naturen. Du kjører ikke på motorveier, men kjenner humpene på landeveier. Du merker samtidig vinden, varmen og lukten i hver eneste landsby du kjører gjennom.

Tuk-tuk-turismen finnes ikke bare i India eller Thailand, men også i europeiske byer. I Lisboa for eksempel. Der kan man få guiding i tuk-tuk som konkurrerer om plass blant biler, trikk og buss i byens stupbratte gater. Tuk-tuk er blitt et kult transportmiddel.

I min barndom i Saigon var tuk-tuk ikke noe kult transportmiddel, men de var helt nødvendige. Daglig satt jeg i tuk-tuk til og fra skolen, oftest klemt blant de 10 passasjerene bak sjåføren. Av og til, i rushtid, fikk jeg sitte på fanget til en voksen passasjer og betalte redusert pris for plassen. Tuk-tuk var ikke bare et transportmiddel, men også en møteplass når 10 ukjente mennesker satt sammen, ansikt mot ansikt og knær mot knær. Jeg husker for eksempel at i en tuk-tuk-tur hjem fra skolen fikk jeg høre gladnyheten om våpenhvileavtalen i januar 1973. Tuk-tuk-sjåføren ropte «I morgen er det fred!». Jeg skjønte ikke den gangen at freden kun var en illusjon. Kanskje gjorde ikke sjåføren heller. Heller ikke den norske fredspriskomiteen, tror jeg.

image

Lambro, eller «xe lam» på vietnamesisk, i Saigon 1966. Foto: Bill Mullin.

Tuk-tuk kalles «xe lam» på vietnamesisk. «Lam» er en vietnamisering av den italienske betegnelsen Lambro, som både var merkenavnet til slike tuk-tuk og navnet til elven ved fabrikken Innocenta utenfor Milano. Innocenta produserte også de mer kjente Lambretta-scooters. Disse var middelklassens transportmiddel i Saigon på 1960-tallet, mens tuk-tukene overtok som et hovedtransportmiddel for fattige folk da hesteevognene ble faset ut.

Utbredelsen av «xe lam» i Saigon vitnet om et av den sørvietnamesiske regjeringens effektive tiltak mot fattigdommen og sosial ulikhet. Da den daværende statsminister Nguyen Cao Ky i 1966-67 oppdaget at mange tuk-tuk-sjåfører ble sittende igjen med kun en brøkdel av dagsinntekten på grunn av høye leieavgifter til eierne, innførte han en låneordning der sjåførene fikk gunstig statslån for å kjøpe tuk-tuk selv. På kort tid var sjåførene ikke lenger proletarer, men de fikk realisert selveierdrømmen og beholde hele inntjeningen.

image

Trafikkork i Saigon 1966. Foto: Bill Mullin.

 

Etter at kommunistene vant Vietnamkrigen, var tuk-tuk ikke lenger et offentlig transportmiddel i Saigon i første årene, så vidt jeg husker. Hvorfor? Forklaringene er mange. Oljekrisen spilte sikkert en viktig rolle, men myndighetenes proletarisering var også en vesentlig faktor.

Selv ser jeg på tuk-tukenes gjenoppstandelse med glede.

Se:

http://www.aftenposten.no/norge/Vennegjengen-droppet-strandferie—krysser-halve-India-i-tuk-tuk-600687b.html

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam

5. desember 1955: Vest-Tyskland anerkjenner Sør-Vietnam

På denne dag:

I dag for 60 år siden fikk Republikken Vietnam, dvs. Sør-Vietnam, de jure-anerkjennelse fra  Den tyske forbundsrepublikken, dvs. «Deutsche Bundesrepublik», eller Vest-Tyskland. Vest-Tyskland ble da det 39. landet som anerkjente republikken som president Ngo Dinh Diem hadde dannet i oktober 1955.

Danmark ga den samme anerkjennelsen i 1957, Sverige i 1958, og Norge gjorde det ikke! Totalt hadde Sør-Vietnam per 1960 fått de jure-anerkjennelse fra 47 land. I tillegg ga fire andre land de facto-anerkjennelse av Sør-Vietnam.

Den folkerettslige anerkjennelsen av Sør-Vietnam innebærer at krigføringen fra Nord- mot Sør-Vietnam også må betraktes som en mellomstatlig krig, selv om nordvietnameserne påsto at de bare skulle «frigjøre» sørvietnameserne.

Kilde:

Thành-Tích. (1960). Sáu Năm Hoạt Động Của Chánh Phủ Việt Nam Cộng Hòa. Saigon, Vietnam, side 446.

1 kommentar

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam

Dokumentarfilm om krigens siste dager

Mandag 25. mai 2015, andre pinsedag, viser Sveriges TV en ny dokumentarfilm om Vietnamkrigens siste dager. Regissøren var Rory Kennedy, datter til Robert Kennedy og niese til JFK. Filmen ble tidligere i år nominert til Oscar for dokumentarfilmer. Filmen «Last Days in Vietnam» handler om hvordan amerikanerne evakuerte seg selv og noen tusen sørvietnamesere ut av Saigon den 29. april 1975. Både amerikanske og vietnamesiske tidsvitner ble intervjuet. Intervjuene er innklippet med arkivfilmer og gjør filmen spennende å se på.

Som i andre amerikanske filmer fra Vietnamkrigen fokuseres på amerikanernes handlinger. Men det er muligens et lite brudd i filmsjangeren at noen sørvietnamesere i «Last Days in Vietnam» blir fremstilt som aktører og ikke bare statister i eget land.

I omtalen av filmen skriver TV-kanalen SVT at «Över en halv miljon sydvietnameser flyr mot Saigon i hopp om att räddas av amerikanerna» (min kursiv). I filmen sa Frank Snepp: «We are now in a crisis. We had a wave of humanity. 500,000 refugees rolling, rolling south towards Saigon. And 160,000 North Vietnamese troops moving right behind them.» Han sa ingenting om at de 500.000 vietnameserne flyktet i håp om å bli reddet av amerikanerne. Her ser vi nok et eksempel på hvordan svensker overvurderer amerikanernes betydning i Vietnam. Jeg tror de fleste sørvietnamsere flyktet mot Saigon for å unngå kommunistene. Jeg tror ikke de hadde amerikanerne i tanken, slik som SVT tror. Kanskje bør noen svensker i SVT frigjøres fra USA-avhengigheten?

I 1975 utgjorde amerikanerne et par promille av Sør-Vietnams befolkning på 17 millioner. De fleste av de 130.000 vietnamesere som klarte å flykte fra Vietnam i 1975, gjorde det på egen hånd. Et par tusen fikk hjelp av amerikanere. Det er denne historien som blir vist i filmen. Jeg anbefaler den på SVT: Sista dagarna i Vietnam

Se også: http://www.pbs.org/wgbh/americanexperience/features/trailer/lastdays-trailer/

samt PBS’ nettressurser for lærere: http://www.pbs.org/wgbh/americanexperience/features/teachers-resources/lastdays-teachers/

Andre meninger om filmen:

1 kommentar

Filed under Militærhistorie, Sør-Vietnam, USAs engasjement

Båtflyktninger før og nå

Tragediene med båtflyktninger i Middelhavet har skapt mye debatter i Norge. Det synes jeg er bra. Paralleller og kontraster mellom nå og det som skjedde i 1975 – 1985 i havet utenfor Vietnam, trekkes ofte fram. Nylig har jeg sett påstander om vietnamesiske båtflyktninger som ikke er basert på det som virkelig skjedde:

Påstand 1: «Vietnameserne flyktet ikke til et bestemt land. De flyktet bare ut på havet. Der håpet de på å bli plukket opp av skip«, står det i forskning.no. Som båtflyktning fra Vietnam vil jeg hevde at de aller fleste, om ikke alle, båtflyktninger fra Vietnam hadde som mål å komme til et av de sørøst-asiatiske nabolandene. Sjansen for en liten trebåt å bli sett på havet er minimal. Å vente å bli plukket opp er direkte suicid. Selvsagt var det mange havarerte motorer, overlastede båter og stormer som hindret vietnameserne fra å nå sitt mål. Men faktisk nådde 9 av 10 vietnamesiske båtflyktninger nabolandene. Forbiseilende skip reddet rundt 90.000, mens totalt ankom 800.000 nabolandene. Norske skip reddet rundt 6.000 av dem. Dette innebar ofte å redde flyktningene fra en sikker død. Men man bør ikke tro at flyktningene «flyktet bare ut på havet».

Påstand 2: «Før ville alle hjelpe båtflyktningene.» Det er riktig at mange nordmenn etter hvert ville hjelpe vietnamesiske båtflyktninger. Det setter jeg veldig pris på. Men i Stortingsdebatten i begynnelsen av juni 1975 var ikke alle parlamentariske partiene enige. Spesielt var SV imot at Norge skulle redde båtflyktningene fra Vietnam. SV-politikeren og historieprofessoren Berge Furre anbefalte at Norge isteden skulle informere båtflyktningene om «forsoning» i hjemlandet. I de samme dagene buret myndighetene inn hundretusener av sørvietnameserne som hadde tapt krigen mot kommunistene. Lenge var SV imot at Norge tok imot båtflyktningene fra Vietnam. Heldigvis vant flertallet i den norske befolkningen.

Som tidligere båtflyktning mener jeg selvsagt at båtflyktningene skal hjelpes. Samtidig mener jeg at debatten bør baseres på det som faktisk skjedde.

Utdrag av artikkelen på Forskning.no:

Før ville alle hjelpe båtflyktningene
I 1979 ville alle hjelpe de vietnamesiske flyktningene som la ut på havet. Nå er alt endret. Norske politikere er feige, mener professor.
Av Anne Sliper Midling, journalist i Gemini.no

Da det var vietnameserne som trengte hjelp etter å ha flyktet ut på havet, stod nordmenn i kø for å hjelpe. De ville bidra med brukte klær, en nedlagt skole å bo i eller en gammel barnevogn. Nå er situasjonen annerledes.

1 kommentar

Filed under Sør-Vietnam