Category Archives: USAs engasjement

Joan Baez spiller i Oslo 5. mars 2018

Mandag den 5. mars 2018 holder den amerikanske artisten Joan Baez konsert i Oslo konserthus. Under overskriften «Diamanter ruster ikke» skriver Dagsavisen Geir Rakvaag den 3. mars 2017 en varm hyllest til artisten Joan Baez (77). Hun er slik Rakvaag beskriver, «for alltid knyttet til 60-tallets protestbevegelse». Dessverre skriver Dagsavisen kun om Baez’ protest mot Vietnamkrigen, men nevner ikke hennes engasjement for vietnamesiske politiske fanger.

På 1960-tallet tok Joan Baez som mange vestlige ungdommer kommunistenes side i Vietnamkrigen. Hun dro til Ha-Noi i Nord-Vietnam julen 1972 og fikk oppleve amerikanernes bombetokter. Visst nok kom hun og reisefølgen Jane Fonda helskinnet hjem. Turen var i media mer minneverdig for Jane Fonda, som ble foreviget ved en nordvietnamesisk antiluftskytsstilling som om hun skulle skyte ned amerikanske fly. Bildet gjorde at hun senere ble kjent som «Hanoi Jane».

Vietnamkrigen brakte artistene Baez og Fonda sammen. Men «freden» som kom etter at krigen tok slutt i 1975, gjorde dem til uvenner.

Det begynte med at Joan Baez i 1979 fikk besøk av båtflyktninger som fortalte om fangeleirer i Vietnam. De etterlyste det amerikanske engasjementet fra krigens dager som nå hadde stilnet. Joan Baez bestemte seg for å gjøre noe. Første måtte hun finne fakta.

Sammen med sin aktivistvenninne Ginetta Sagan gikk Joan Baez i gang med å intervjue overlevende fra Vietnams gulag. Deres dokumentasjon over fangeleirene i Vietnam estimerte at ca. 200.000 personer satt bak lås og slå i Vietnam, og 65.000 var blitt drept av det vietnamesiske kommunistregimet i fredstid.

Baez NYT 197-06-01

The New York Times om Joan Baez’ kampanje for menneskerettigheter i Vietnam i 1979

I mai 1979 skrev antikrigsaktivistene Joan Baez og Ginetta Sagan et åpent brev til myndighetene i Vietnam og krevde respekt for menneskerettigheter. Åtti andre personer skrev under oppropet. Men mange tidligere fredsaktivister, inkludert den kjente Jane Fonda, protesterte mot aksjonen. Jane Fonda-leiren beskyldte Baez og Sagan for å løpe CIA-ærend og «svikte» det vietnamesiske folket! Men Joan Baez svarte: «It’s an honor to be called both a CIA rat and a KGB agent». Det hører med til historien at også Daniel Ellsberg, mannen bak Pentagonrapporten, også nektet å støtte duoen Baez og Sagans krav for menneskerettigheter i Vietnam.

Baez fortjener derfor mye mer ros for at hun var kjerringa mot strømmen.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under USAs engasjement

Fire ledende historikere diskuterer lærdommen fra Tet-offensiven

I anledning 50 år siden Tet-offensiven brøt ut, diskuterer fire ledende amerikanske historikere hva som skjedde både i Vietnam og i USA. Jeg synes det var en interessant diskusjon. Håper at du også liker den:

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie, Sør-Vietnam, USAs engasjement

10. november: Toppmøter i Øst og Vest

Kong vinter daler i år ned i Oslo den 10. november. Isteden for tykke regndråper som plasker på frontruten, slipper himmelen ned mer og mer slaps og snø i løpet av ettermiddagen. Den nordlige hemisfæren går definitivt inn i den kalde årstiden. Jeg lengter etter sommeren.

Samme dag  kan NATO-sjef Jens Stoltenberg mimre om tøværet etter den (forrige) kalde krigen sammen med forsvarsministrene som møttes i Brussel. Etter Berlinmurens fall sendte NATO hjem mesteparten av personellet og la ned mange kommandosentre. Nå maner Stoltenberg til mer penger til forsvaret hos NATO-land. Han vil også under toppmøtet 10.11.2017 sikre militær hjelp fra USA ved å opprette et kommandosenter som skal sørge for fri passasje over Atlanterhavet.

For egen sikkerhet trenger Europa assistanse fra USA. Norge visste det allerede i slutten av 1940. Før dette hadde Norge holdt seg nøytralt og håpet at Tyskland ville la Norge være i fred. Men tyskernes invasjon gjorde at kong Haakon ble båtflyktning i juni 1940.

At Norges sikkerhet var avhengig av mektigere nasjoner over Atlanterhavet, ble konstatert i talen utenriksminister Trygve Lie holdt den 15. desember 1940 i London. Han understreket viktigheten av samarbeidet med Storbritannia og USA for å hindre «angrep fra tyranniske aggressorer». Han kastet dermed nøytralitetspolitikken på båt, til tross for protesten fra statsminister Nygaardsvold. Trygve Lie ble etter krigen den første FN-generalsekretæren.

Hans tale fra 1940 markerte starten på den norske atlanterhavspolitikken. Mens Norge ba, nølte USA. Først et år senere ble USA dratt inn i verdenskrigen fordi japanerne desember 1941 angrep Pearl Harbor på Stillehavet. Siden har USA måttet forholde seg til både Øst og Vest, både Atlanterhavet og Stillehavet.

Samme dag som NATO har sitt toppmøte i Brussel, deltar lederne fra landene rundt Stillehavet i det årlige toppmøtet i APEC (Asia-Pacific Economic Cooperation). Organisasjonens formål er fri handel over Stillehavet. Men USAs president Donald Trump slår fast sin «Amerika først»-linje i toppmøtet i Da Nang, Vietnam. For øvrig ser vi ingen ny substans eller strategi i hans tale.

Ved siden av fri handel er Øst-Asias sikkerhet noe som opptar lederne. Regionen har mange pågående konflikter. Trusselen fra Nord-Korea er alvorlig nok. Men kinesernes annektering av øyene øst for Vietnam forstyrrer også freden i regionen. Det er ikke vanskelig for Trump å skjelle ut Nord-Korea, men han må trå forsiktig overfor mektige Kina. Det er ingen lett oppgave for Vietnam heller. I forhold til en aggressiv Kina er Vietnam som gresshoppen som prøver å velte vognen. Historiebøkene forteller oss at gresshoppen har klart å velte den kinesiske vognen før. Kommunistene i Hanoi som annekterte Sør-Vietnam i 1975, følger nå sørvietnamesernes tidligere strategi ved å invitere USA inn som noen som kan hindre aggresjonen fra naboen.

Nguyễn văn Thiệu Der Spiegel 1979 TTT_spiegel1-900x682

Sør-Vietnam hadde sine dilemmaer den gangen. Ikke bare i krigen mot den tyranniske aggressoren fra Nord. Faktisk hadde Sør-Vietnam i 1972 lyktes med å slå tilbake den største invasjonen fra Nord hittil. Påskeoffensiven kostet kommunistene dyrt – kanskje 80.000 til 100.000 falne og sårede. Sør-Vietnam vant, men betalte også med titusener soldater.

Men et stort dilemma for Sør-Vietnam var i forholdet til sin største allierte – USA. Den 10. november for 45 år siden troppet den amerikanske generalen Alexander Haig opp hos Sør-Vietnams president Nguyen Van Thieu. Haig var en ideell budbringer, ikke bare fordi han og Thieu begge hadde vært generaler som nå var i sivil tjeneste. Haig hadde også kjennskap til Sør-Vietnam da han i mars 1967 hadde ledet en bataljon som slo tilbake kommunistene i et slag i Sør-Vietnam. Fem år senere var han assistent til den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Henry Kissinger.

Haig kom til Saigon den 10. november 1972 for å overrekke Nixons brev til Thieu. Nixon hadde flere seire bak seg i 1972. Den diplomatiske seieren kom etter besøkene i Beijing og Moskva. På hjemmebanen ble han nettopp gjenvalgt som president. I flere uker hadde Nixon presset Thieu til å skrive under «fredsavtalen» som Kissinger hadde forhandlet fram med Nord-Vietnam. Kanskje skjønte nordvietnameseren Le Duc Tho og amerikaneren Kissinger allerede den gangen at «fredsavtalen» var en bløff. I ettertid er det ikke vanskelig å se slik. «Fredsavtalen» lovet ikke bare fred, men også at sørvietnameserne selv skulle bestemme over sin egen fremtid. Men Thieu gjennomskuet det den gangen og nektet å skrive under avtalen som betød tap av Sør-Vietnam.

Nixons brev til Thieu, datert den 8. november 1972, inneholdt bl.a. Nixons frustrasjoner over situasjonen. Hvis Thieu ikke gjorde som Nixon sa, ville det bli en «katastrofe» for det sørvietnamesiske folket, truet Nixon. Men hvis Thieu var medgjørlig, lokket Nixon med fagre løfter (1). Nok en gang hadde Nixon lovet velgerne at han skulle fikse fred i Vietnam. Vi vet ikke om han og Kissinger lå våken om natten og vred seg. Men de virket desperate. I et senere brev til Thieu, datert 14. november 1972, kom Nixon med mer konkrete løfter samtidig som han bagatelliserte avtaleteksten:

But far more important than what we say in the agreement on this issue is what we do in the event the enemy renews its aggression. You have my absolute assurance that if Hanoi fails to abide by the terms of this agreement it is my intention to take swift and severe retaliatory action.

Henry Kissinger and Nguyen Van Thieu

Gjennomskuet president Nguyễn Văn Thiệu rådgiveren Henry Kissinger da de snakket sammen på Uavhengighetspalasset (Dinh Độc Lập) i Saigon august 1972? Foto: Corbis

Thieu trodde kanskje på Nixons tomme garantier. Om Thieu hadde gjennomskuet Kissingers og Le Duc Thos «fredsavtale»-bløff, måtte han likevel velge mellom Nixons trussel om øyeblikkelig stans av USAs hjelp til Sør-Vietnam eller utsettelse av tilbaketrekningen for å kjøpe tid. Thieu hadde ikke færre soldater med stridserfaring enn NATO, men var minst like avhengig av USAs våpenhjelp som NATO-landene er. Thieu måtte til slutt skrive under avtalen som viser seg å være som han trodde, en dødsdom over Sør-Vietnam. Men Norge æret Tho og Kissinger med fredsprisen, og Nobelkomiteens leder Aase Wind Lionæs prøvde å berge avtalen i sin tale:

Avtaler om våpenhvile mellom stater må ikke betviles, må ikke oppfattes bare som papirbestemmelser – men som en moralsk og ufravikelig forpliktelse mellom de stater som har undertegnet dem. (Den möysommelige vei til full fred, Tildeling av Nobels fredspris til Henry Kissinger og Le Duc Tho Oslo, 10. desember 1973)

Om Nixon fortsatt ville engasjere seg i verden, insisterte flere og flere amerikanere den gangen på at USA skulle abdisere fra rollen som verdenspoliti. Og den amerikanske kongressens resolusjon om krigsmakter (War Powers Resolution) fra 1973 satte en effektiv hindring for amerikanske presidenter som ønsket å føre krig uten grønt lys fra kongressen. Amerikanernes lyst til å trekke seg fra verdenen, ser vi nå hos Trump og hans velgere.

Om USA ikke er nølende nå, virker Trump mindre lovende enn sine forgjengere. Jeg ønsker likevel USA lykke til med havområdet østenfor Vietnam, for rettferdighetens skyld. Jeg ønsker NATO lykke til, for vår egen sikkerhet. Og jeg ser frem til sommeren.

(1) Original tekst i Nixons brev til Thieu: «I must first of all express my deep disappointment over what I consider to be a dangerous drift in the relationship between our two countries», og «I would like to work with you and your government in my second term to defend freedom in South Vietnam in peacetime as we have worked during my first term to defend it in conflict.»

Se også andre innlegg: 27. januar: Paris-avtalen 1973 og Kissinger om Paris-avtalen

Kilder:

  • The Palace File by Nguyen Tien Hung and‎ Jerrold L. Schecter
  • Alexander Haig
  • Defence Ministers agree to upgrade NATO Command Structure – NATO
  • Trump delivers ‘America first’ speech at Asia-Pacific economic summit (CNN)

2 kommentarer

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam, USAs engasjement

7. november: USAs nasjonaldag for kommunismens ofre

I anledning 100 år siden bolsjevikrevolusjonen fant sted i Russland annonserte Det hvite hus 7. november 2017 nasjonaldagen for kommunismens ofre. Følgende utdrag av deres pressemelding 07.11.2017 inneholder store ord, men konstaterer helt riktig kommunismens brutalitet:

Bolsjevikrevolusjonen ga opphav til Sovjetunionen og dens mørke tiår med undertrykkende kommunisme, en politisk filosofi som er uforenlig med frihet, velstand og verdighet i menneskelivet.

I løpet av det siste århundre har kommunistiske totalitære regimer rundt om i verden drept mer enn 100 millioner mennesker og utsatt enda flere utallige for utnytting, vold og utrolige ødeleggelser. Disse bevegelsene, under skalkeskjul av frigjøring, røvet systematisk uskyldige mennesker av deres gudgitte rettigheter til religions- og organisasjonsfrihet samt utallige andre rettigheter vi anser som hellige. Borgere som lengtet etter frihet, ble underlagt staten ved bruk av tvang, vold og frykt.

I dag husker vi de som har dødd og alle som fortsetter å lide under kommunismen. I deres minne og til ære for den ukuelige ånden til dem som har kjempet for å spre frihet og mulighet rundt om i verden …

https://www.whitehouse.gov/the-press-office/2017/11/07/national-day-victims-communism

 

Legg igjen en kommentar

Filed under USAs engasjement

NRK viser Ken Burns’ dokumentar om Vietnamkrigen

Den 17. oktober 2017 begynte NRK å vise en lang dokumentar om Vietnamkrigen. Bak dokumentarfilmen sto den ikke ukjente Ken Burns, som blant annet har laget  The Civil War (1990), Baseball (1994), Jazz (2001) og The War (2007).

Dokumentaren The War fra 2007 handlet om den amerikanske borgerkrigen fra 1700-tallet. Etterfølgeren som kom ut i år, tar opp USAs største splittelse siden borgerkrigen – Vietnamkrigen. Det kreves derfor mer arbeid, penger og sendetid: 30 millioner dollar, 10 års jobb og 18 timers film. Tiden det tok å lage filmen kan forklares med at Vietnamkrigen er så kontroversiell og filmmakerne prøvde å få med mange stemmer som ikke har vært tatt hensyn til tidligere. Burns håpet at alle involverte i krigen ville føle seg hørt i filmen.

NRK mener at filmen viser historien om «Vietnamkrigen slik den aldri har blitt fortalt før.» Det kan jeg være litt enig i. Ken Burns’ dokumentar er bedre enn dokumentarene om Vietnamkrigen som ble laget rett etter krigens slutt i 1975. Burns fikk intervjue vietnamesere som representerte både Nord- og Sør-Vietnam. Min innvending mot intervjuene er at det ser ut som Burns har plukket ut svarene som passet med hans fortelling.

Her kan leserne som er interessert, se hva andre har ment om filmen:

Se episode 2: Vietnam. 2. Ulmende krise

Her er det et annet innlegg jeg har skrevet om en annen dokumentar: Dokumentarfilm om krigens siste dager

 

2 kommentarer

Filed under USAs engasjement, vietnam

Når byrden skal deles i forsvarsalliansen

USA vil ikke lenger spandere forsvaret av NATO-landene. Slik var inntrykket president Donald Trump etterlot seg etter sitt besøk på NATOs hovedkvarter i mai 2017. Trump var ikke den første amerikanske politikeren som syntes at USA betalte for mye i forsvarsalliansen. Før ham hadde både Clinton og Obama også reist spørsmålet, men Trump gjorde det til det sentrale temaet i forholdet til NATO. Men amerikanernes holdning kan spores langt tilbake i tid.

Allerede for over 50 år siden krevde demokratenes senator Mike Mansfield at USA skulle kutte ned sitt bidrag til NATO i Europa. Det var mens USA var dypt involvert i Vietnamkrigen. I januar 1967 fikk Mansfield, USAs lengst sittende majoritetsleder i kongressen, gjennom senatets resolusjon 49 som krevde at amerikanske tropper i Europa skulle kuttes ned med 36.000 menn. Fire år senere, da USA var i ferd med å trekke soldatene ut av Vietnam, klarte Mansfield nesten å innføre et lovtillegg som ville halvert antall amerikanske soldater i Europa. Europeiske NATO-medlemmer ville blitt vingeklippet. Kissinger var redd for at det ville bli en «vietnamisering av Europa». Men Mansfields lovforslag ble effektivt stoppet av republikanernes president Richard Nixon i 1971. (Lázár, 2003)

Overfor Sør-Vietnam diskuterte Nixon og hans forgjengere også stadig byrdefordelingen. Det er derfor fristende å trekke noen paralleller mellom USAs forhold til Sør-Vietnam versus NATO.

For det første, hvordan kan man fastsette en rettferdig fordeling av byrden? I NATO snakker man om en rent matematisk fordeling som innebærer at hvert medlem skal bruke to prosent av BNP til forsvaret. Det tas hensyn til landenes økonomi. Tilsynelatende rettferdig. Når USAs militære utgifter, som også dekker engasjementet i Asia, nærmer seg fire prosent av BNP, fremstår mange europeiske NATO-medlemmer som gratis passasjerer. Deres medianutgifter til forsvaret ligger nemlig på 1,2 prosent. Med sitt forsvarsbudsjett på 1,5 prosent er Norge i et bedre selskap. Statsminister Erna Solberg synes samtidig at man også bør tenke på forsvarsevnen og ikke bare to prosent av BNP. Norge har for eksempel investert i forsvarsteknologien som sin innsats i spleiselaget.

I Vietnamkrigen hadde Sør-Vietnam en svak økonomi som franskmennene hadde etterlatt seg etter at de hadde plyndret landet i nær hundre år. Sørvietnamesernes innsats i Vietnamkrigen var beskjeden i dollar, men mer når det gjaldt unge menns liv. Sør-Vietnam mistet 250.000 soldater mot USAs 58.000. Hvis USA hadde tapt like mange soldater som Sør-Vietnam i forhold til befolkningen, ville det vært over en million amerikanere og ikke 58.000! Var det en rettferdig fordeling av tapene? Er amerikanske liv dyrere enn vietnamesiske? Det finnes kanskje ikke et svar som alle er enige i. Imens fyrer mange lærebøker og Hollywood-filmer opp under persepsjonen om at det var bare amerikanere som kjempet mot kommunistene i Vietnam.

For det andre gjelder det tempoet. Trump snakket som om kravet om to prosent av BNP var dagens standard. Det var det ikke. NATO satte som mål at landene skal nå to prosent-andelen i 2024, dvs. syv år fra nå, under forutsetningen at situasjonen ikke endret seg drastisk. I Vietnamkrigen snakket Nixon om vietnamisering i 1969. Men Nixon hadde i sin valgkamp i 1968 lovet amerikanerne å finne en løsning for Vietnamkrigen. Allerede i 1972 var 90 % av amerikanske kampsoldater allerede trukket ut av Sør-Vietnam da 200.000 kommunister fra Nord-Vietnam gikk til angrep på Sør-Vietnam. Sørvietnameserne seiret over kommunistene i denne påskeoffensiven, men mistet mange av sine beste soldater. Og Nixon ble gjenvalgt som president i 1972. Med «vietnamisering», også av tapene, hadde han på en måte holdt løftet fra 1968.

Sist men ikke minst, hvis USA velger å trekke seg ut av Europa, slik de gjorde i Sør-Vietnam, blir det et vakuum der mange stormakter ville ta plass i. På slutten av 1960-tallet, da USA ikke lenger ville «betale enhver pris, bære enhver byrde, …, støtte enhver venn, …» (Kennedy 1960) for å forsvare friheten, begynte Sovjet å øke militær hjelp til andre land. I Sør-Kina-havet, som vietnameserne kaller Øst-Vietnam-havet, gikk Kina til angrep og okkuperte noen sørvietnamesiske øyer, velvitende om at USA ikke ville gripe inn. Det var i 1974. Det er spennende å se på dagens situasjon: hvem er klare til å overta der USA trekker seg ut?

Kilder:

Lázár, P. (2003). The Mansfield Amendments and the US commitment in Europe, 1966-1975. DTIC Document.

Les også:

  • Trump’s claim that the U.S. pays the ‘lion’s share’ for NATO.
  • Mattelaer, A. (2016). Revisiting the principles of NATO burden-sharing. Parameters, 46(1), 25.
  • Line Sletten Larsen. From threat perceptions to military postures: Explaining trends in NATO-Europe´s military procurements between 2002-2012. Master’s thesis, UNIVERSITY OF OSLO,  2013

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie, USAs engasjement

Bod Dylan blåste i Vietnamkrigen

Svenska Akademien slapp oktober 2016 ut en bombe om Bob Dylan som fikk litteraturprisen. Svenskene begrunnet tildelingen med at amerikaneren «skapat nya poetiska uttryck inom den stora amerikanska sångtraditionen». For å opplyse leserne som kanskje ikke kjenner til Dylans innflytelse utover det kunstneriske, la den norske nyhetsleverandøren NTB til at han var …

… en stemme for generasjonen av studenter og andre som demonstrerte mot Vietnamkrigen og urettferdighet i samfunnet – en rolle han selv raskt ble ukomfortabel med.

Selv om Bob Dylan er assosiert med Vietnamkrigen, en krig jeg vokste opp under, har jeg aldri vært en fan av ham. Hvorfor? Først og fremst fordi han sang på engelsk, mens jeg hadde fransk som første fremmedspråk på skolen. Av vestlig musikk foretrakk min generasjon derfor den franskspråklige. Den andre forklaringen er temaet. Dylans betraktninger om krig er diffuse, i hvert fall sammenliknet med mange sørvietnamesiske sanger som beskriver krigens tusen nyanser.Du kan lese om musikk under krigen i et av mine tidligere innlegg.

Men vi sang vestlige sanger i Sør-Vietnam også, og disse handlet ofte om det universelle temaet kjærlighet. En av mine favorittartister var den franske sangerinnen Françoise Hardy (1944 -).

1962. Den 18 år gamle Mademoiselle Hardy debuterte offentlig i 1962,  året 22-åringen Bob Dylan skrev «Blowin’ in the Wind». Denne sangen ble en hit og fikk stempel som en «protestsang» som skulle bli stemmen for motstandsbevegelsen. I «Blowin’ in the Wind» stilte Dylan retoriske spørsmål om frihet og krig, og konkluderte med at svaret blåses bort i vinden – The answer, my friend, is blowin in the wind. Sangen ble ifølge Wikipedia en av de mest populære antikrigsangene i 1960-årene og under Vietnamkrigen.

Faktisk svarte over 80 % av de spurte at de «beundret og ble påvirket av Bob Dylan», ifølge en spørreundersøkelse blant 1.000 amerikanske «politiske aktivister» i 1979 (Rex Winer og Deanne Stillman 1979, sitert av Mygland 2005, s. 68). Men i 1966, da motstanden mot Vietnamkrigen begynte å ta av, var bildet annerledes. Bob Dylan solgte bra, men salgstallet var beskjeden når vi sammenliknet det med sju millioner singler «The Ballad of the Green Berets» som stabssersjanten Barry Sadler ga ut. Barry Sadler hadde blitt såret i kamp i Vietnam. «The Ballad of the Green Berets» slo på de patriotiske strenger. Amerikanerne elsket slike ballader.

«Hvordan kan du vite at jeg ikke er for den krigen?» Bob Dylan spilte på helt andre strenger. Han var skeptisk til krig. Men da han i 1962 skrev «Blowin’ in the Wind», siktet han antakelig ikke til Vietnamkrigen. Amerikanerne hadde andre kriger rett utenfor dørstokken. I 1961 invaderte eksilkubanerne Grisebukta (Bahía de Cochinos). Året etter var USA på randen til en atomkrig med Cuba. Først i 1965 kom amerikanske kampsoldater til Vietnam.

Faktisk nevnte Dylan aldri Vietnamkrigen mens denne foregikk. Når journalister spurte ham om krigen, ble svaret blåst bort i vinden. En gang svarte han Hvordan kan du vite at jeg ikke er for den krigen? på spørsmålet om hvorfor han ikke protesterte mot Vietnamkrigen. Det er helt greit. Blant de politisk aktive som demonstrerte mot USAs engasjement fantes det både ekte pasifister og de som ønsket kommunistenes seier i Vietnam. De siste var ikke for fred, men for krig.

Ikke en sosialist, men en isolasjonist fra Midtvesten. I’m not a political songwriter, sa Bob Dylan til Rolling Stone Magazine i 1984 (sitert av Ove Vanebo i Minerva). I den grad han var politisk, var han ikke en sosialist, men heller en tradisjonell, nasjonalistisk konservativ. Han er fra malmbyen Hibbing, Minnesota i Midtvesten. Ifølge den norske historikeren Tor Egil Førland har Dylan med seg Midtvestens «bondemyte» (agrarian myth), en bonderomantisk fortelling om at amerikanske bønder skulle sørge for mat til amerikanerne, og at utenrikshandelen som Østkysten driver med, er ødeleggende. Metaforen om Washington-sumpene har en stor appell i Midtvesten. Bob Dylans drøm for hjemlandet er at «it will have to be a country that’s self sufficient, that can make it by itself without that many imports», sa han i et intervju i Rolling Stones i 1984.

I Dylans sangtekster fant Førland ikke internasjonalt engasjement, men heller isolasjonismen, fra midtvesten. Som kjent bidro også Midtvesten til Trumps seier i år. Dylan er selvsagt ikke Trump, men med nobelprisen og valgseieren er det en dobbeltseier for Midtvesten!

The answer, my friend, is blowin’ in the wind.

Kilder:

  • Françoise Hardy i wikipedia
  • Førland, Tor Egil. “Bringing It All Back Home or Another Side of Bob Dylan: Midwestern Isolationist.” Journal of American Studies, vol. 26, no. 3, 1992, pp. 337–355.  www.jstor.org/stable/27555682.
  • James, David. «The Vietnam War and American Music.» Social Text, no. 23 (1989): 122-43. doi:10.2307/466424
  • Mygland, Kjetil. I’m just a guitar player. Hovedoppgave, University of Oslo, 2005
  • Vanebo, Ove. Bob Dylan 70 år. Minerva 2011.  www.minervanett.no/dylan-er-ikke-sosialist  (lest 5. desember 2016)

2 kommentarer

Filed under USAs engasjement