Category Archives: USAs engasjement

NRK viser Ken Burns’ dokumentar om Vietnamkrigen

Den 17. oktober 2017 begynte NRK å vise en lang dokumentar om Vietnamkrigen. Bak dokumentarfilmen sto den ikke ukjente Ken Burns, som blant annet har laget  The Civil War (1990), Baseball (1994), Jazz (2001) og The War (2007).

Dokumentaren The War fra 2007 handlet om den amerikanske borgerkrigen fra 1700-tallet. Etterfølgeren som kom ut i år, tar opp USAs største splittelse siden borgerkrigen – Vietnamkrigen. Det kreves derfor mer arbeid, penger og sendetid: 30 millioner dollar, 10 års jobb og 18 timers film. Tiden det tok å lage filmen kan forklares med at Vietnamkrigen er så kontroversiell og filmmakerne prøvde å få med mange stemmer som ikke har vært tatt hensyn til tidligere. Burns håpet at alle involverte i krigen ville føle seg hørt i filmen.

NRK mener at filmen viser historien om «Vietnamkrigen slik den aldri har blitt fortalt før.» Det kan jeg være litt enig i. Ken Burns’ dokumentar er bedre enn dokumentarene om Vietnamkrigen som ble laget rett etter krigens slutt i 1975. Burns fikk intervjue vietnamesere som representerte både Nord- og Sør-Vietnam. Min innvending mot intervjuene er at det ser ut som Burns har plukket ut svarene som passet med hans fortelling.

Neste episode som NRK viser på tirsdag 24. oktober 2017 er minst like spennende som den første. Episoden Ulmende krise dreier seg om årene 1961-1963: President Kennedy og rådgiverne hans vurderer hvor mye USA skal involvere seg i Sør-Vietnam. President Diems stadig mer eneveldige regime trues av kommunistiske opprørere og buddhistiske protester.

Man kan velge å se på dokumentaren som en fortelling som det som skjedde i Vietnam. Men vil man virkelig forstå historien, bør man etter min mening også se på filmen som en levning fra den perioden. Hvilke holdninger hadde amerikanerne den gangen? Filmen røper holdningene gjennom minst tre levninger.

Den første levningen er den svart-hvite portretteringen av lederne i Sør- versus i Nord-Vietnam. Sør-Vietnams president Ngo Dinh Diem er fremstilt som upopulær, brutal, maktsyk og fanatisk. Det fortelles lite om hvor mye Ngo Dinh Diem bidro til statsbygging og nasjonsbygging i Sør-Vietnam. Den amerikanske pressen hatet ham, selv om den støttet sin regjerings engasjement i Sør-Vietnam. Amerikanernes hat mot ham sto i motsetning til deres glansbilde av Nord-Vietnams president Ho Chi Minh. Lite viser filmen Ho Chi Minhs mørke sider. Levningen fra den gangen dannet filmens narrative. Selv mener jeg at begge lederne fortjener en rettferdig dom fra historien. Isteden gir filmen fortsatt næring til den gamle dikotomien. Svart-hvit-fortellingen preget etter min mening amerikanernes rapportering om Vietnam på 1960-tallet.

Den andre levningen er fortellingen om slaget ved Ap Bac i januar 1963. Filmen vier seks minutter til slaget. Vi får hendelsesforløpet fortalt av fortellerstemmen sammen med den amerikanske journalisten Neil Sheeham og en rekke amerikanske offiserer. Disse fortalte hvor dårlig sørvietnameserne var. Dokumentarteamet intervjuet en kommunistsoldat som fortalte som egen fryktløshet. Filmen utfordret ikke amerikanernes versjon. Selv om slaget ble kjempet av flere hundre sørvietnamesiske soldater, fikk disse aldri fortalt sin versjon. Jeg kjenner til at kaptein Lý Tòng Bá, som deltok i slaget på bakken og senere ble general, har skrevet en artikkel og kritiserte amerikanernes oppførsel under slaget og fortelling etterpå. Filmen ignorerer hans versjon.

I den store sammenhengen var slaget ved Ap Bac lite i omfang. Åtti sørvietnamesiske og tre amerikanske soldater ble drept. Under krigen falt henholdsvis totalt 250.000 og 58.000. Likevel elsker amerikanerne å fortelle om Ap Bac, som en slags déjà-vue. De mener at alle sørvietnamesiske soldater fra den 7. divisjonen var like dårlige i krig som dem som deltok i Ap Bac. Det gjaldt altså ikke bare Ap Bac, ikke bare 1963, men alle sørvietnamesiske soldater under hele krigen. Amerikanerne fremstilte det som sørvietnamesernes uforandrelige egenskaper. Amerikanernes «essensialistiske» syn på vietnameserne er på den måten den andre levningen fra 60-tallet, og det ser ut som det er filmens grunnsyn og narrative.

Den siste levningen som filmen viser, er amerikanernes nedlatende holdning til sine vietnamesiske allierte. Kaptein Scanlon sa i filmen om sørvietnamesernes død at “We stacked the armored personnel carriers with bodies, stacked them up on top until we couldn’t stack them anymore, and um. . .” Om amerikanerne som ble drept i slaget, sa han: “I wouldn’t let the Vietnamese touch the Americans. So I carried the Americans out.” Den amerikanske historikeren Liam Kelley antyder rasismen hos amerikanerne. Her kan du lese hans blogginnlegg «South Vietnamese Soldiers, American Bodies and Racism«.

Vietnamkrigen handlet om hvem som skulle ta kontroll over Sør-Vietnam. Forsvaret av Sør-Vietnam mot kommunistene fra Nord var et felles prosjekt for sørvietnameserne og amerikanerne. Men i denne samhandlingen gir amerikanerne seg selv rett til å være dommer og sensor i media. Norske anmeldere har hittil applaudert Ken Burns’ film som objektiv historieundervisning. De burde isteden tatt et oppgjør med levninger som bor i oss her i Vesten, diskurser fra tiden europeerne plyndret andre kontinenter.

Les også:

Se episode 2: Vietnam. 2. Ulmende krise

1 kommentar

Filed under vietnam, USAs engasjement

Når byrden skal deles i forsvarsalliansen

USA vil ikke lenger spandere forsvaret av NATO-landene. Slik var inntrykket president Donald Trump etterlot seg etter sitt besøk på NATOs hovedkvarter i mai 2017. Trump var ikke den første amerikanske politikeren som syntes at USA betalte for mye i forsvarsalliansen. Før ham hadde både Clinton og Obama også reist spørsmålet, men Trump gjorde det til det sentrale temaet i forholdet til NATO. Men amerikanernes holdning kan spores langt tilbake i tid.

Allerede for over 50 år siden krevde demokratenes senator Mike Mansfield at USA skulle kutte ned sitt bidrag til NATO i Europa. Det var mens USA var dypt involvert i Vietnamkrigen. I januar 1967 fikk Mansfield, USAs lengst sittende majoritetsleder i kongressen, gjennom senatets resolusjon 49 som krevde at amerikanske tropper i Europa skulle kuttes ned med 36.000 menn. Fire år senere, da USA var i ferd med å trekke soldatene ut av Vietnam, klarte Mansfield nesten å innføre et lovtillegg som ville halvert antall amerikanske soldater i Europa. Europeiske NATO-medlemmer ville blitt vingeklippet. Kissinger var redd for at det ville bli en «vietnamisering av Europa». Men Mansfields lovforslag ble effektivt stoppet av republikanernes president Richard Nixon i 1971. (Lázár, 2003)

Overfor Sør-Vietnam diskuterte Nixon og hans forgjengere også stadig byrdefordelingen. Det er derfor fristende å trekke noen paralleller mellom USAs forhold til Sør-Vietnam versus NATO.

For det første, hvordan kan man fastsette en rettferdig fordeling av byrden? I NATO snakker man om en rent matematisk fordeling som innebærer at hvert medlem skal bruke to prosent av BNP til forsvaret. Det tas hensyn til landenes økonomi. Tilsynelatende rettferdig. Når USAs militære utgifter, som også dekker engasjementet i Asia, nærmer seg fire prosent av BNP, fremstår mange europeiske NATO-medlemmer som gratis passasjerer. Deres medianutgifter til forsvaret ligger nemlig på 1,2 prosent. Med sitt forsvarsbudsjett på 1,5 prosent er Norge i et bedre selskap. Statsminister Erna Solberg synes samtidig at man også bør tenke på forsvarsevnen og ikke bare to prosent av BNP. Norge har for eksempel investert i forsvarsteknologien som sin innsats i spleiselaget.

I Vietnamkrigen hadde Sør-Vietnam en svak økonomi som franskmennene hadde etterlatt seg etter at de hadde plyndret landet i nær hundre år. Sørvietnamesernes innsats i Vietnamkrigen var beskjeden i dollar, men mer når det gjaldt unge menns liv. Sør-Vietnam mistet 250.000 soldater mot USAs 58.000. Hvis USA hadde tapt like mange soldater som Sør-Vietnam i forhold til befolkningen, ville det vært over en million amerikanere og ikke 58.000! Var det en rettferdig fordeling av tapene? Er amerikanske liv dyrere enn vietnamesiske? Det finnes kanskje ikke et svar som alle er enige i. Imens fyrer mange lærebøker og Hollywood-filmer opp under persepsjonen om at det var bare amerikanere som kjempet mot kommunistene i Vietnam.

For det andre gjelder det tempoet. Trump snakket som om kravet om to prosent av BNP var dagens standard. Det var det ikke. NATO satte som mål at landene skal nå to prosent-andelen i 2024, dvs. syv år fra nå, under forutsetningen at situasjonen ikke endret seg drastisk. I Vietnamkrigen snakket Nixon om vietnamisering i 1969. Men Nixon hadde i sin valgkamp i 1968 lovet amerikanerne å finne en løsning for Vietnamkrigen. Allerede i 1972 var 90 % av amerikanske kampsoldater allerede trukket ut av Sør-Vietnam da 200.000 kommunister fra Nord-Vietnam gikk til angrep på Sør-Vietnam. Sørvietnameserne seiret over kommunistene i denne påskeoffensiven, men mistet mange av sine beste soldater. Og Nixon ble gjenvalgt som president i 1972. Med «vietnamisering», også av tapene, hadde han på en måte holdt løftet fra 1968.

Sist men ikke minst, hvis USA velger å trekke seg ut av Europa, slik de gjorde i Sør-Vietnam, blir det et vakuum der mange stormakter ville ta plass i. På slutten av 1960-tallet, da USA ikke lenger ville «betale enhver pris, bære enhver byrde, …, støtte enhver venn, …» (Kennedy 1960) for å forsvare friheten, begynte Sovjet å øke militær hjelp til andre land. I Sør-Kina-havet, som vietnameserne kaller Øst-Vietnam-havet, gikk Kina til angrep og okkuperte noen sørvietnamesiske øyer, velvitende om at USA ikke ville gripe inn. Det var i 1974. Det er spennende å se på dagens situasjon: hvem er klare til å overta der USA trekker seg ut?

Kilder:

Lázár, P. (2003). The Mansfield Amendments and the US commitment in Europe, 1966-1975. DTIC Document.

Les også:

  • Trump’s claim that the U.S. pays the ‘lion’s share’ for NATO.
  • Mattelaer, A. (2016). Revisiting the principles of NATO burden-sharing. Parameters, 46(1), 25.
  • Line Sletten Larsen. From threat perceptions to military postures: Explaining trends in NATO-Europe´s military procurements between 2002-2012. Master’s thesis, UNIVERSITY OF OSLO,  2013

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie, USAs engasjement

Bod Dylan blåste i Vietnamkrigen

Svenska Akademien slapp oktober 2016 ut en bombe om Bob Dylan som fikk litteraturprisen. Svenskene begrunnet tildelingen med at amerikaneren «skapat nya poetiska uttryck inom den stora amerikanska sångtraditionen». For å opplyse leserne som kanskje ikke kjenner til Dylans innflytelse utover det kunstneriske, la den norske nyhetsleverandøren NTB til at han var …

… en stemme for generasjonen av studenter og andre som demonstrerte mot Vietnamkrigen og urettferdighet i samfunnet – en rolle han selv raskt ble ukomfortabel med.

Selv om Bob Dylan er assosiert med Vietnamkrigen, en krig jeg vokste opp under, har jeg aldri vært en fan av ham. Hvorfor? Først og fremst fordi han sang på engelsk, mens jeg hadde fransk som første fremmedspråk på skolen. Av vestlig musikk foretrakk min generasjon derfor den franskspråklige. Den andre forklaringen er temaet. Dylans betraktninger om krig er diffuse, i hvert fall sammenliknet med mange sørvietnamesiske sanger som beskriver krigens tusen nyanser.Du kan lese om musikk under krigen i et av mine tidligere innlegg.

Men vi sang vestlige sanger i Sør-Vietnam også, og disse handlet ofte om det universelle temaet kjærlighet. En av mine favorittartister var den franske sangerinnen Françoise Hardy (1944 -).

1962. Den 18 år gamle Mademoiselle Hardy debuterte offentlig i 1962,  året 22-åringen Bob Dylan skrev «Blowin’ in the Wind». Denne sangen ble en hit og fikk stempel som en «protestsang» som skulle bli stemmen for motstandsbevegelsen. I «Blowin’ in the Wind» stilte Dylan retoriske spørsmål om frihet og krig, og konkluderte med at svaret blåses bort i vinden – The answer, my friend, is blowin in the wind. Sangen ble ifølge Wikipedia en av de mest populære antikrigsangene i 1960-årene og under Vietnamkrigen.

Faktisk svarte over 80 % av de spurte at de «beundret og ble påvirket av Bob Dylan», ifølge en spørreundersøkelse blant 1.000 amerikanske «politiske aktivister» i 1979 (Rex Winer og Deanne Stillman 1979, sitert av Mygland 2005, s. 68). Men i 1966, da motstanden mot Vietnamkrigen begynte å ta av, var bildet annerledes. Bob Dylan solgte bra, men salgstallet var beskjeden når vi sammenliknet det med sju millioner singler «The Ballad of the Green Berets» som stabssersjanten Barry Sadler ga ut. Barry Sadler hadde blitt såret i kamp i Vietnam. «The Ballad of the Green Berets» slo på de patriotiske strenger. Amerikanerne elsket slike ballader.

«Hvordan kan du vite at jeg ikke er for den krigen?» Bob Dylan spilte på helt andre strenger. Han var skeptisk til krig. Men da han i 1962 skrev «Blowin’ in the Wind», siktet han antakelig ikke til Vietnamkrigen. Amerikanerne hadde andre kriger rett utenfor dørstokken. I 1961 invaderte eksilkubanerne Grisebukta (Bahía de Cochinos). Året etter var USA på randen til en atomkrig med Cuba. Først i 1965 kom amerikanske kampsoldater til Vietnam.

Faktisk nevnte Dylan aldri Vietnamkrigen mens denne foregikk. Når journalister spurte ham om krigen, ble svaret blåst bort i vinden. En gang svarte han Hvordan kan du vite at jeg ikke er for den krigen? på spørsmålet om hvorfor han ikke protesterte mot Vietnamkrigen. Det er helt greit. Blant de politisk aktive som demonstrerte mot USAs engasjement fantes det både ekte pasifister og de som ønsket kommunistenes seier i Vietnam. De siste var ikke for fred, men for krig.

Ikke en sosialist, men en isolasjonist fra Midtvesten. I’m not a political songwriter, sa Bob Dylan til Rolling Stone Magazine i 1984 (sitert av Ove Vanebo i Minerva). I den grad han var politisk, var han ikke en sosialist, men heller en tradisjonell, nasjonalistisk konservativ. Han er fra malmbyen Hibbing, Minnesota i Midtvesten. Ifølge den norske historikeren Tor Egil Førland har Dylan med seg Midtvestens «bondemyte» (agrarian myth), en bonderomantisk fortelling om at amerikanske bønder skulle sørge for mat til amerikanerne, og at utenrikshandelen som Østkysten driver med, er ødeleggende. Metaforen om Washington-sumpene har en stor appell i Midtvesten. Bob Dylans drøm for hjemlandet er at «it will have to be a country that’s self sufficient, that can make it by itself without that many imports», sa han i et intervju i Rolling Stones i 1984.

I Dylans sangtekster fant Førland ikke internasjonalt engasjement, men heller isolasjonismen, fra midtvesten. Som kjent bidro også Midtvesten til Trumps seier i år. Dylan er selvsagt ikke Trump, men med nobelprisen og valgseieren er det en dobbeltseier for Midtvesten!

The answer, my friend, is blowin’ in the wind.

Kilder:

  • Françoise Hardy i wikipedia
  • Førland, Tor Egil. “Bringing It All Back Home or Another Side of Bob Dylan: Midwestern Isolationist.” Journal of American Studies, vol. 26, no. 3, 1992, pp. 337–355.  www.jstor.org/stable/27555682.
  • James, David. «The Vietnam War and American Music.» Social Text, no. 23 (1989): 122-43. doi:10.2307/466424
  • Mygland, Kjetil. I’m just a guitar player. Hovedoppgave, University of Oslo, 2005
  • Vanebo, Ove. Bob Dylan 70 år. Minerva 2011.  www.minervanett.no/dylan-er-ikke-sosialist  (lest 5. desember 2016)

2 kommentarer

Filed under USAs engasjement

USA: «En fiendtlig Kina bør forhindres fra aggresjon»

12. juli 2016 meldte NRK om at voldgiftsdomstolen i Haag avviste Kinas krav i konflikten med Filippinene i Sør-Kina-havet. Domstolen slo fast at Kina ikke har noe historisk krav over områdene. Kina har imidlertid sagt at de verken aksepterte eller anerkjente dommen fra Haag. Det var Filippinene som brakte saken til domstolen i Haag. Vietnameserne hadde en interesse i saken, siden Kina også ville ha en stor jafs av havet som vietnameserne har sett på som sitt.

Advokaten Philippe Sands som representerte Filippinnene, sa følgende til Morgenbladet, publisert den 15. juli 2016:

Det er en stor og viktig kjennelse. Jeg kan ikke overdrive hvor tydelig, betydningsfull og retningsgivende den er. Internasjonale folkerettsadvokater som har satt seg inn i dommen nå det siste døgnet, har uttalt at den er ekstremt velskrevet og velfundert. Nå må vi vente og se hva som skjer over tid. Men på grunn av den store, regionale dimensjonen, vil ikke Kina kunne ignorere dette.

Nyheten fra Haag vekket jubel hos innbyggerne i landene som vender mot Sør-Kina-havet. Vietnameserne kaller det «Bien Dong», som betyr Øst-havet, og ikke Sør-Kina-havet. Blant eksilvietnameserne, meg inkludert, var det også begeistring etter at dommen ble kjent.

Nyheten vekket selvsagt også interesse hos dem som beskjeftiger seg med USAs utenrikspolitikk. Forskeren Steven Groves mener for eksempel at USA bør engasjere seg militært i havsområdet.

Det er interessant å merke seg at på samme dag for 50 år siden uttalte daværende USAs president Johnson om trusselen fra Kina. I talen til The American Alumni Council den 12. juli 1966 sa han bl.a. «En fiendtlig Kina bør forhindres fra aggresjon»:

  • A peaceful mainland China is central to a peaceful Asia.
  • A hostile China must be discouraged from aggression.
  • A misguided China must be encouraged toward understanding of the outside world and toward policies of peaceful cooperation.

Det var Johnsons etterfølger, president Nixon, som klarte å åpne døren til Kina. Femti år etter Johnsons advarsel mot Kina sendte president Obama en indirekte hilsen til Kina da han holdt tale under sitt besøk i Vietnam i mai 2016. «Store nasjoner skal ikke trakassere mindre nasjoner», sa han og fikk applaus hos publikum:

  • Nations are sovereign, and no matter how large or small a nation may be, its sovereignty should be respected, and it territory should not be violated. Big nations should not bully smaller ones. Disputes should be resolved peacefully.

Fin retorikk. Som kjent er ikke USA alltid villig til å holde løftet om å beskytte sine allierte. Spørsmålet er nå om USA er villig til å betale prisen for å holde Sør-Kina-havet i fred. Jeg vet ikke hvor grensen går, og Kina vil sikkert teste den.

Referanser:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, USAs engasjement

Agnews rundreise i Asia i august 1970

USAs visepresident Spiro Agnew er et mindre kjent navn i historien om Vietnamkrigen, i hvert fall for undertegnede. Men denne uken for 45 år siden hadde han en viktig oppgave på rundreisen gjennom en rekke land i Asia. Hva ville han med besøkene i august 1970?

Visepresidentene Nguyen Cao Ky og Spiro Agnew på Tan Son Nhut lufthavn i august 1970. Foto: JACK FULLER/STARS AND STRIPES

Visepresidentene Nguyen Cao Ky og Spiro Agnew på Tan Son Nhut lufthavn i august 1970. Foto:Jack Fuller, Stars and Stripes

Den historiske konteksten kan kort oppsummeres som følgende. Richard Nixon vant presidentvalget i 1968. Innenrikspolitisk var han under et stort press for å innfri valgløftet om å trekke amerikanske soldater ut av Vietnam. Løsningen var den såkalte vietnamiseringen, som etter min mening burde hete «av-amerikanisering», av krigen i Vietnam. Planen ble offentliggjort i 1969 og gikk ut på å trekke ut hundretusener amerikanske soldater ut av Vietnam i løpet av et par år. Det bekymret selvsagt lederne i Sør-Vietnam. Også andre USAs allierte i Asia, slik som Sør-Korea, Thailand og Kambodsja var i tvil om hva Nixon ville. Ville han også av-amerikanisere Asia? For de asiatiske lederne var «dominoteorien» ikke en teori, men en beskrivelse av reelle trusler.

På denne bakgrunnen ble visepresident Spiro Agnew sendt på rundreisen for å forklare USAs intensjoner. Den 27. august 1970 landet han på militærflyplassen Bien Hoa, og fløy to mil videre i helikopter direkte til presidentpalasset i Saigon. Etter besøket i Saigon gikk turen videre til Phnom Penh og deretter Bangkok.

Jeg vet ikke i hvilken grad Agnew lyktes med besøkene. Hans budskap til de asiatiske allierte var at det var vanskelig å overtale USAs kongress til å bevilge like mye penger til engasjementene i Asia som før. Han var tydeligvis åpen på dette punktet. Men Nixon og Agnew skjulte godt at de parallelt holdt hemmelige samtaler med Kinas Mao. Det er ikke sikkert at de asiatiske lederne følte seg mer beroliget etter hans besøk.

I en doktoravhandling fra Universitet i Nottingham fra 2010 hevder Sue Peng Ng at det var tilnærmingene til Kina som var bakgrunnen for Nixons nedtrapping av militære styrker i Asia. Basert på notatene fra Agnews besøk i august 1970 fant Sue Peng Ng uttrykk for forvirring blant de asiatiske lederne.

Kilder:

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, USAs engasjement

Dokumentarfilm om krigens siste dager

Mandag 25. mai 2015, andre pinsedag, viser Sveriges TV en ny dokumentarfilm om Vietnamkrigens siste dager. Regissøren var Rory Kennedy, datter til Robert Kennedy og niese til JFK. Filmen ble tidligere i år nominert til Oscar for dokumentarfilmer. Filmen «Last Days in Vietnam» handler om hvordan amerikanerne evakuerte seg selv og noen tusen sørvietnamesere ut av Saigon den 29. april 1975. Både amerikanske og vietnamesiske tidsvitner ble intervjuet. Intervjuene er innklippet med arkivfilmer og gjør filmen spennende å se på.

Som i andre amerikanske filmer fra Vietnamkrigen fokuseres på amerikanernes handlinger. Men det er muligens et lite brudd i filmsjangeren at noen sørvietnamesere i «Last Days in Vietnam» blir fremstilt som aktører og ikke bare statister i eget land.

I omtalen av filmen skriver TV-kanalen SVT at «Över en halv miljon sydvietnameser flyr mot Saigon i hopp om att räddas av amerikanerna» (min kursiv). I filmen sa Frank Snepp: «We are now in a crisis. We had a wave of humanity. 500,000 refugees rolling, rolling south towards Saigon. And 160,000 North Vietnamese troops moving right behind them.» Han sa ingenting om at de 500.000 vietnameserne flyktet i håp om å bli reddet av amerikanerne. Her ser vi nok et eksempel på hvordan svensker overvurderer amerikanernes betydning i Vietnam. Jeg tror de fleste sørvietnamsere flyktet mot Saigon for å unngå kommunistene. Jeg tror ikke de hadde amerikanerne i tanken, slik som SVT tror. Kanskje bør noen svensker i SVT frigjøres fra USA-avhengigheten?

I 1975 utgjorde amerikanerne et par promille av Sør-Vietnams befolkning på 17 millioner. De fleste av de 130.000 vietnamesere som klarte å flykte fra Vietnam i 1975, gjorde det på egen hånd. Et par tusen fikk hjelp av amerikanere. Det er denne historien som blir vist i filmen. Jeg anbefaler den på SVT: Sista dagarna i Vietnam

Se også: http://www.pbs.org/wgbh/americanexperience/features/trailer/lastdays-trailer/

samt PBS’ nettressurser for lærere: http://www.pbs.org/wgbh/americanexperience/features/teachers-resources/lastdays-teachers/

Andre meninger om filmen:

1 kommentar

Filed under Militærhistorie, Sør-Vietnam, USAs engasjement

Lee Kuan Yew og Singapore: dominobrikken som sto seg

Mandag før palmehelgen gikk Singapores landsfader Lee Kuan Yew (1923 – 2015) bort, 92 år gammel. Han var mest kjent som statsminister i perioden 1959 – 1990. I denne perioden transformerte juristen Lee et multietnisk Singapore fra en liten øy som ble kastet ut av Malaysia, til å bli en økonomisk tiger i Asia. Hans regime var autoritært, men korrupsjonsfritt.

Mindre kjent er hans støtte til USAs engasjement i Vietnam, i hvert fall fra midten av 1960-tallet. Under sitt besøk i USA i 1967, mens amerikanernes holdning til Vietnamkrigen var i ferd med å snu, understreket Lee at USA burde være sterk for å stoppe kommunistene fra Nord-Vietnam. I sine memoarer mange år senere skrev han om hvordan Singapore dro nytte av USAs intervensjon i Vietnam:

Although American intervention failed in Vietnam, it bought time for the rest of Southeast Asia. In 1965, when the US military moved massively into South Vietnam, Thailand, Malaysia and the Philippines faced internal threats from armed communist insurgents and the communist underground was still active in Singapore. Indonesia, in the throes of a failed communist coup, was waging konfrontasi, an undeclared war against Singapore. The Philippines was claiming Sabah in East Malaysia. Standards of living were low and economic growth slow. America’s action enabled non-communist Southeast Asia to put their own houses in order. By 1975 (when the Vietnam war ended) they were in better shape to stand up to the communists. Had there been no US intervention, the will of these countries to resist them would have melted and Southeast Asia would have most likely gone communist. The prosperous emerging market economies of Asean ( Association of Southeast Asian Nations) were nurtured during the Vietnam War years.

Dominoteorien. Med andre ord, mens Sør-Vietnam og USA kjempet desperat for å støtte den første dominobrikken Sør-Vietnam, fikk andre dominobrikker i Asia tid til å befeste sin stilling. Etter at den første brikken falt i 1975, var de andre brikkene sterke nok til å stå seg. Krigen kostet Vietnam og USA enormt.

Jeg har tidligere skrevet kort om Asia i den kalden krigen. I historien om Vietnamkrigen og den kalde krigen er Asias stemmer sjelden inkludert. På denne bakgrunnen er det interessant å se intervjuet med Lee Kuan Yew i USA i 1967:

Les også artikler fra 1967:

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam, USAs engasjement