Tag Archives: 1968

8. august: Krøll på tidssonen

På denne dag:

I boken Verden som var min. Sekstitallet av forfatteren Ketil Bjørnstad minnes han om bl.a. Camus’ død, Cuba-krisen, The Beatles, Algerie-krigen, Marilyn Monroe, Kennedy-mordene, drapet på Martin Luther King, raseurolighetene i USA og Vietnamkrigen (Aschehoug 2015, Oslo). Men det skjedde også andre ting på sekstitallet som man tenker mindre på. For eksempel bestemte Stortinget i 1965 at Norge ikke lenger skulle stille klokka fram til sommertid slik man fra 1959 hadde gjort seks år på rad (1). To år senere justerte Nord-Vietnam også klokka si. Den 8. august 1967 vedtok myndighetene i Nord-Vietnam at landet skulle skru klokka tilbake med en time. Hvorfor?

Fra før hadde både Nord- og Sør-Vietnam samme klokketid som Beijing. Denne hovedstaden i Fastlands-Kina ligger i den koordinerte universelle tidssonen UTC+8. Til sammenlikning hører Norge til tidssonen UTC+1, som betyr at Beijing er sju timer foran Oslo. Vel å merke gjelder dette vintertid.

Den nordvietnamesiske hovedstaden Hanoi ligger sørvest for Beijing. Geografien tilsier at Vietnam skulle være i tidssonen UTC+7, en time bak Beijing. Det er derfor forståelig at Nord-Vietnam i dag for 50 år siden ga ordre om at klokka skulle stilles en time tilbake. Men én times forskjell i tidssone kan noen ganger gi en dags forskjell. Det skjedde for eksempel i desember 1967, da vintersolvervet falt på den 21. i Hanoi og 22. i Beijing. I den nordlige hemisfæren er det som kjent den korteste dagen i året.

På denne mørkeste dagen i 1967 befant 77-år gamle Ho Chi Minh seg i Beijing da han fikk telegram fra sitt kommunistiske politbyrå. Han måtte komme hjem til et viktig møte (2). Han landet i Hanoi noen dager senere og ble straks vist den mest reviderte planen for et stort angrep på Sør-Vietnam. Opphavsretten til planen tilhørte angivelig kommunistpartiets sentrale medlemmer Le Duan og Le Duc Tho.

Vi vet ikke hvor mye den aldrende presidenten Ho trodde på slagplanen. I hvert fall hadde han fra før advart mot «subjektive» vurderinger (3). Men han klarte ikke å hindre de krigerske kameratene fra å igangsette megaplanen for «stort angrep, stort opprør» (Tổng công kích – tổng khởi nghĩa), som i Vesten senere er blitt kjent som Tet-offensiven. Tet er vietnamesisk nyttår. Det er for vietnameserne som både jul, nyttår og syttende mai på en gang for nordmenn.

Sekstitallet

I ettertid er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor kommunistene hadde valgt Tet som tidspunktet for angrepet. Sørvietnamesiske soldater ville feire høytiden med familien. For å sikre at flest mulig av dem skulle holde seg hjemme, foreslo nordvietnameserne attpåtil en sju dagers våpenhvile. De gjentok samtidig anklagene mot Sør-Vietnams påståtte brudd på våpenhvile under julefeiringen for å skape et inntrykk av et seriøst ønske om en fredelig feiring. Sør-Vietnam gikk på limpinnen.

Riktig nok hadde lederne i Sør-Vietnam og USA fått etterretningsrapporter om et kommende stort angrep, men trodde at det ville skje før eller etter Tet. Få av dem hadde stor nok fantasi til å tro at kommunistene skulle bryte løftet i forbindelse med landets mest hellige høytid. Sør-Vietnams president Nguyen Van Thieu sendte derfor minst 50 % av sine soldater hjem på perm. Selv forlot han Saigon og dro til konas hjemby i My Tho.

Kommunistene slo til som planlagt mot en rekke sørvietnamesiske byer, mens befolkningen var i feiringens rus. Sør-Vietnam ble bokstavelig talt tatt på senga. Smellene fra kinaputtene som hører til Tet, overdøvet kalashnikov-gevær (AK-47) fra sabotørene på frammarsj. Disse lyktes innledningsvis.

Men Le Duan og den senere fredsprisvinneren Le Duc Tho gjorde ikke bare flere «subjektive» vurderinger. De hadde kanskje glemt, eller undervurdert konsekvensen av, at klokka hadde blitt skrudd tilbake i Nord-Vietnam, men ikke i Sør. Igjen ga én times forskjell i tidssone en dags forskjell i Tet-feiringen. Nord-Vietnams første nyttårsdag falt på den 29. januar 1968, mot 30. i Sør. Det kan kort forklares med at mens tidssonene er i takt med solen, følger vietnamesiske merkedager månens bevegelse som reflekteres i månekalenderen. Solen og månen følger som kjent hver sin rytme i himmelen. Det kan dermed skape utakt på jorden.

Mange kommunistenheter i Sør fulgte ordren, og kalenderen, fra Nord-Vietnam. Det store angrepet kom derfor en dag tidligere i mange sørvietnamesiske byer, noe som gjorde at Sør-Vietnams forsvar i andre byer fikk litt ekstra tid til å forberede seg på et angrep. Angripernes utakt kan ha reddet Sør-Vietnam fra en verre katastrofe.

NgoQuangTruong

General Ngo Quang Truong ledet sørvietnamesernes kamp mot kommunistene i Hue.

Det er selvsagt ikke bare tilfeldigheter som reddet Sør-Vietnam. Det som berget Sør-Vietnam, var at de får soldatene som ikke var på perm, ytet kraftig motstand mot fienden. I andre tilfeller fattet lederne mistanke og forberedte seg. I Hue for eksempel, luktet general Ngo Quang Truong lunten. Selv om han hadde sendt soldater på perm etter presidentens ordre, valgte han å bli i divisjonens hovedkvarter i Hue og ventet på fienden. Da angrepet kom, var han klar til å lede sine soldater gjennom de tre ukene kommunistene herjet keiserbyen.

Bidragene fra General Truong og hans soldater ble ikke nevnt i Bjørnstads biografi. Isteden beretter den norske forfatteren, i tråd med Vestens tradisjonelle historieskriving om Vietnamkrigen, detaljert om angrepet på den amerikanske ambassaden i Saigon, etterfulgt av historien om US Marines som kom og tok Hue tilbake, gate for gate, på side 635 og 636. Dette til tross for at de fleste angrepsmålene var sørvietnamesiske, og at det var langt flere sørvietnamesiske enn amerikanske soldater som deltok i kampene.

Det er likevel bra at Bjørnstad fikk med seg at «lokalbefolkningen støtter opp om amerikanerne og den sørvietnamesiske hæren i langt større grad enn det den militære ledelsen i Hanoi hadde regnet med.» Ja, det kom et stort angrep, men det store opprøret uteble. Tet-offensiven ble en menneskelig katastrofe for sivilbefolkningen i Sør, og en militær katastrofe for kommunistene. Disse begikk også etterretningstabber. A propos etterretningsfadeser forekommer de oftere enn man tror, men få vil innrømme det. Tenk for eksempel på at USA ble tatt på senga da japanske bombefly dukket opp over Pearl Harbor 7. desember 1941. Eller at norsk politi ikke kunne hindre 22. juli.

Etter 22. juli var det tegn på mer solidaritet og mer bevissthet om ekstremismen og terrorismen hos de sivile og myndighetene. Det er ikke helt ulikt det som skjedde i Sør-Vietnam etter Tet-offensiven. Mange sørvietnamesere engasjerte seg i humanitært arbeid, og flere unge menn meldte seg frivillig til militær tjeneste. Sør-Vietnam reiste seg raskt, slik jeg har skrevet om i andre innlegg om Tet-offensiven. Det var håp.

Bjørnstad assosierer sekstitallet med håp. Han fargelegger tiåret: «Hvert tiår har en farge i min erindring. Sekstitallet er gult». Som D-dur, hevdet komponisten Bjørnstad, for «det har noe med håp og forventninger å gjøre». Gult er også det sørvietnamesiske flagget, som ble heiset opp i gamlebyen i Hue den 24. februar 1968.

For leserne som ønsker å lese mer om Tetoffensiven, anbefaler jeg artikkelen DØDSAPENS ÅR – TÉT MÂU THÂN – CHÊ´T MÂU THÂN, som etter min mening er den beste på norsk om offensiven.

Referanser

  1. https://snl.no/sommertid
  2. «Theo ông Vũ Kỳ, thư ký riêng của ông, ngày 21-12-1967, Văn phòng Trung ương điện “mời Bác về dự họp Bộ Chính trị”. «Huy Đức. Bên Thắng Cuộc – Quyển II: Quyền bính. Osin Book 2012.
  3. «In his final attempt to exert authority over the revolution that he only symbolically led, Ho went on the attack. First, the aged leader questioned the “subjectivity” of Le Duan and Dung’s plans, intimating that perhaps the first secretary and his senior general were being unrealistic and overly optimistic in their goals for the upcoming offensive.» i Nguyen, Lien Hang T. Hanoi’s War: An International History of the War for Peace in Vietnam. (Kindle Locations 2061-2064). The University of North Carolina Press. Kindle Edition.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet, I dag i historien, Militærhistorie, Sør-Vietnam

24. februar: Hue og Full Metal Jacket

På denne dag:

Kommunistenes Tet-offensiv ble endelig slått ned for 45 år siden da keiserbyen Hue ble gjenerobret den 24. februar 1968. Slaget om Hue hadde da foregått i over 3 uker under Tet-offensiven da kommunistene fra Nord og FNL slo til mot en rekke sørvietnamesiske byer. Slaget er delvis gjengitt i filmen Full Metal Jacket, som kun viser amerikanerne in actions. I virkeligheten deltok minst like mange sørvietnamesiske soldater i kampen mot kommunistene.

Myten om at det var bare amerikanerne som kjempet for Sør-Vietnam, ble sannsynligvis skapt allerede da de første amerikanske soldatene kom til Vietnam. Etter 50 år lever den fortsatt i beste velgående. Andre myter om Tet-offensiven ble bl.a. brukt av den norske forfatteren Herman Willis i tidsskriftet Samtiden, 1/2013 («Ich bin ein Amerikaner»). Willis skriver at «den nord-vietnamesiske general Giap 30. januar 1968 innledet det som ble Vietnam-krigens vendepunkt, Tet-offensiven.(…)» Den viser at kommunistene «faktisk kunne vinne over verdens mektigste militærmakt.»

Etter min mening inneholder Willis’ korte avsnitt minst tre myter om Tet-offensiven.

Den første myten gjelder general Giaps rolle.  Tilgjengelige kilder tilsier at Giap faktisk hadde blitt parkert i 1967, mens haukene Le Duan og Le Duc Tho (kjent som fredsprisvinner i 1973) i Hanoi planla og ga ordre om den dristige offensiven, som kostet dem titusener soldater før offensiven ble slått ned. Ho Chi Minh og general Giap var blant dem som advarte mot overmotet. Dermed er vi kommet til den andre myten om at det var kommunistene som vant Tet-offensiven. Kommunistene hadde håpet på støtte fra folket, men folket vendte «befrierne» ryggen. Kommunistene ble drevet ut av de aller fleste byene innen et par dager – noe tegn til seier er det ikke lett å se.

Den tredje myten gjelder krigens vendepunkt. Med det mener Willis sikkert et vendepunkt i opinionen mot USA og Sør-Vietnam. Men både i USA og Europa kom vendepunktet allerede i 1967. I Norge vedtok Arbeiderpartiet en protest mot USAs støtte til Sør-Vietnam i mai 1967. Dessverre, mener jeg, siden flere og flere i USA og Europa heiet på styrkene som ville dytte et kommunistisk diktatur på Sør-Vietnam.

Men Tet-offensiven skapte et vendepunkt i Sør-Vietnam. Befolkningen i byene som fikk kortvarige visitter fra kommunistene, opplevde deres brutalitet, som f.eks. i forbindelse med massakrene i Hue. De som hadde sittet på gjerdet, fant ut at det sørvietnamesiske regimet var et bedre alternativ etter Tet-offensiven. Mange unge menn meldte seg til tjeneste for å forsvare Sør-Vietnam mot inntrengerne fra Nord.

Les tidligere innlegg om Tet-offensiven.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Norsk holdning til Vietnamkrigen

Forandret mening om Vietnamkrigen

Historieprofessor Tor Egil Førland spurte for noen år siden sekstiåtterne om deres holdninger på 60- og 70-tallet. De fleste av de vel 700 som svarte, var for «Fred i Vietnam», med en gjennomsnitt på 4,62 på en skala fra 1 (helt uenig) til 5 (helt enig). Fred er dermed ukontroversiell, kan man si.

Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik (red.): 1968, Opprør og motkultur på norsk, Pax 2006, 188 s.

Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik (red.): 1968, Opprør og motkultur på norsk, Pax 2006, 188 s.

Derfor er det interessant for meg å lese artikkelen til humoristen Yan Friis som ble publisert 8. januar 2013.»Noe av det dummeste jeg vet er folk som gjør et nummer av at de er imot krig», skriver han. I tillegg røper at han har forandret sin mening om Vietnamkrigen. Modig gjort, tatt i betraktning Førlands undersøkelse.

I Vi Menn 8. januar 2013 kan vi lese videre:

Jeg er også opphengt i Vietnamkrigen. Den foregikk da jeg vokste opp, og den preget mitt ungdomskull, musikken vi hørte på, tankene vi tenkte. Det var lett å hate amerikanerne den gang.
Med årene og med økende kunnskap om konflikten i Sydøst-Asia har jeg forandret mening. Man kan si jeg er for Vietnamkrigen, i hvert fall om den hadde fått et annet utløp. Amerikanernes skurkeimage var ikke rettferdig.
Det var skapt av kommunistene i Nord-Vietnam som manipulerte vestlig presse…

For de norske 68-erne var det ikke en hvilken som helst fred de foretrakk. Ifølge den samme undersøkelsen fra Førland støttet de fleste 68-erne «Seier til FNL» (gj.sn. 3,80). FNL var under kontrollen av kommunistene i Nord-Vietnam, og disse var ingen pusekatt.

Kilde:
Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik (red.): 1968, Opprør og motkultur på norsk, Pax 2006, 188 s.

Legg igjen en kommentar

Filed under Norsk holdning til Vietnamkrigen

30. januar: Tet-offensiven 1968

På denne dag:

I dag for 44 år siden startet Tetoffensiven i Vietnam. Kommunistene gikk til angrep på 44 byer og provinshovedsteder i Sør-Vietnam. Natt til 30. januar stormet de Qui Nhon, Kontum, Pleiku, Darlac og Nha Trang. Tjuefire timer etterpå gikk de løs på den sørvietnamesiske hovedsstaden Saigon og mange andre byer. Sørvietnameserne ble tatt på senga, men slo effektivt tilbake i de fleste byer. I løpet av noen dager fikk Sør-Vietnam kontroll over neste alle byer, bortsett fra Hue.

Hvorfor ble sørvietnameserne tatt på senga? Som avledningsmanøver annonserte kommunistene 3 dagers våpenhvile i forbindelse med Tet. Tet er vietnamesisk nyttår. Vietnameserne feirer Tet på samme måte som nordmenn feirer jul: alle har langfri fra jobb og skole, familier skal samles og folk går på besøk hos slektninger og venner. Sørvietnameserne trodde at kommunistene skulle respektere den hellige tradisjonen og gikk på limpinnen. Amerikanerne og sørvietnameserne trodde ikke at kommunistene skulle slå til – på samme måte: den norske regjeringen trodde ikke at tyskerne ville invadere Norge 9. april 1940. Svikt i koordinering av etterretningsinformasjon var også en medvirkende årsak, ikke helt ulikt den norske svikten i forbindelse med 22. juli.

Levninger etter Hue-massakren begått av Hanois styrker under Tet-offensiven

På kommunistenes side var forberedelser i gang allerede sommeren 1967. De smuglet våpen og ammunisjon til sørvietnamesiske byer samtidig som de annonserte at de ville delta i fredsforhandlinger. Men de begikk en fatal feil: de tolket altfor optimistisk rapportene fra sine geriljasoldater i Sør. De trodde at folket skulle slutte seg til geriljasoldatene når disse kom. Men folkelig støtte uteble der kommunistene slo til.

De 80.000 kommunistsoldatene angrep hovedsakelig de sørvietnamesiske styrkene, men amerikanske journalister kun rapporterte angrepet på den amerikanske ambassaden der 19 kommunistsoldater utførte en tilnærmet selvmordsaksjon. I Saigon prøvde kommunistene å storme 1. Sørvietnamesisk hærs hovedkvartert (Bo Tong Tham Muu), 2. Presidenpalasset, 3. Sjøforsvarets hovedkvarter, 4. Tan Son Nhut-flyplassen, 5. Saigon kringkastingsstasjon, 6. Den filippinske ambassaden, og til slutt den amerikanske ambassaden. Denne var den eneste amerikanske installasjonen som ble angrepet i Saigon, men fikk mest mediaomtale.

Overalt ble kommunistene slått tilbake. Selv om de fleste sørvietnamesiske soldater var på Tet-permisjon, kom motangrepet raskt. Saigon radiostasjon ble frigjort av den 1. fallskjermsbataljonen, mens den 8. fallskjermbataljonen reddet Bo Tong Tham Muu. Den 5. rangersbrigaden og marinejegere kastet seg inn i motangrepet.

I Hue varte kampen helt til den 24. februar. Under kommunistenes okkupasjon av Hue begikk kommunistene en av de største massakrene i Vietnamkrigen. Det er beregnet at ca. 6.000 sivile personer ble henrettet fordi kommunistene trodde at de hadde samarbeidet med eller hatt sympati for det sørvietnamesiske regimet. Hue-massakren er dermed et kjent begrep blant sørvietnameserne, men mindre kjent i Vesten.

Fra seier til tap

Selv som sørvietnameserne klarte å jage bort kommunistene fra byene i løpet av kort tid, har Tet-offensiven blitt fremstilt som kommunistenes seier i vestlig media. Grunnen til det er bl.a. at krigsprotesten var på vei opp i USA og Europa. Proteststemningen snudde derfor seier til tap. La oss se på tallenes tale:

I perioden februar-mars 1968 påførte krighandlingene følgende tap hos de militære og sivile:

  • Sør-Vietnam: 5.000 falne, 15.000 sårede og 900 savnede
  • Allierte (USA og andre): 4.000 falne og 19.000 sårede
  • Sivile: 14.300 drepte og 24.000 sårede
  • Kommunistene: 59.000 falne og 9.000 sårede, samt 9.300 krigsfanger (Kilde: Pham Van Son 1968)

Etter Tetoffensiven merket myndighetene i Sør-Vietnam økende støtte fra befolkningen. Folket så hva kommunistene brakte med seg i Hue og andre byer. Flere ble immune mot kommunistene.

Det finnes mye litteratur om slaget om Hue:

Vietnamesisk:

Engelsk:

Norsk:

Biografi:

2 kommentarer

Filed under I dag i historien