Tag Archives: Asia

10. mars: Historiens mest dødelige bombetokt få har hørt om

På denne dag:

Vi betrakter ofte historiebøker som objektive fortellinger som det som har skjedd. Vi forventer at historikerne i beste fall kan dokumentere det de forteller om. Det er samtidig historikernes privilegier å ta opp mindre hendelser og tie om det som virkelig betød mye for mange mennesker.

Et eksempel på slike fortielser er at få bøker omtaler historiens mest dødelige bomberaid den 10. mars for 75 år siden. Det var da en amerikansk bombetokt slapp napalmbomber over Tokyo i Japan. Napalmbomber har de fleste voksne hørt om. De er brannbomber som pakkes i gelé for å kunne bore dypt i menneskekropper. De gir ofte assosiasjoner til Vietnamkrigen, til den 9 år gamle Kim Phúc som ble rammet av napalm i 1972. Men amerikanerne hadde brukt napalm under andre verdenskrig, lenge før Vietnamkrigens start.

Den 10. mars 1945 drepte amerikanske flyvere antakelig 100.000 personer, flere enn hver enkelt atombombe gjorde over Hiroshima (6. august) og Nagasaki (9. august). En forklaring på det høye dødstallet var at mesteparten av Tokyos innbyggere bodde i trehus som lett ble antent. Folk var i huset om natten da bombetokten kom. De amerikanske pilotene fløy lavt for å treffe sitt mål, som var innbyggerne i Tokyo.

Jeg kjenner ikke til at amerikanerne gjentok slike bomberaid under Vietnamkrigen der målet var å ramme sivilbefolkningen. Riktignok foretok amerikanerne mye strategisk bombing over Nord-Vietnam. Målet var å få kommunistene fra Nord-Vietnam til å slutte å angripe Sør-Vietnam. Bombingene rettet seg mot Nord-Vietnams oljeanlegg og annen infrastruktur. Man kan selvfølgelig diskutere amerikanernes treffsikkerhet. Effekten av en slik strategisk bombing er tvilsom i Vietnamkrigen.

Man kan bare spekulere på hvorfor bombetokten over Tokyo den 10. mars 1945 sjeldent er nevnt her i Vesten. En forklaring kan være at andre verdenskrig er sett på som en god krig, der brutale midler er mer akseptert. En annen forklaring var amerikanernes, og kanskje Vestens, syn på japanernes liv.

Les mer:

Les også på CNN: History’s deadliest air raid happened in Tokyo during World War II and you’ve probably never heard of it.

After_Bombing_of_Tokyo_on_March_1945_19450310

Slik så Tokyo ut etter amerikanernes bombetokt 10. mars 1945 som drepte 100.000 japanere. Kilde: wikimedia.org.

Fotnoter:

  • Var det 9. eller 10. mars 1945? Det var natt til 10. mars 1945, Tokyo-tid, mens det fortsatt var 9. mars i USA.
  • Var bomberaidet over Tokyo 10. mars 1945 historiens mest dødelige? Jeg baserer meg på estimatene: 100.000 drepte pga. napalm over Tokyo 9. mars 1945 mot 66.000 døde i Hiroshima 6. august og 39.000 døde i Nagasaki. Men jeg har sett høyere estimater for Hiroshi og Nagasaki. Store Norske Leksikon SNL oppgir det høyeste estimatet av dødstallet i Hiroshima, 200.000. 
  • Se antall døde og sårede etter atombombene over Hiroshima og Nagasaki på atomicarchive.com. Statistikkene: TABLE A: Estimates of Casualties
    • Hiroshima: Pre-raid population 255,000, Dead 66,000, Injured 69,000

    • Nagasaki: Pre-raid population 195,000 , Dead 39,000, Injured 25,000 

  • USAs offisielle estimat over antall døde og sårede etter Tokyo-bombingen, Hiroshima og Nagasaki, se «U. S. Strategic Bombing Survey: The Effects of the Atomic Bombings of Hiroshima and Nagasaki, June 19, 1946«, side 37.
U. S. Strategic Bombing Survey: The Effects of the Atomic Bombings of Hiroshima and Nagasaki, June 19, 1946

U. S. Strategic Bombing Survey: The Effects of the Atomic Bombings of Hiroshima and Nagasaki, June 19, 1946

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Militærhistorie

WEST IS COUNTERING CHINA IN THE PACIFIC

Nixon åpnet døren til Kina i 1972 under «den ildrøde sommeren», eller Mùa hè đỏ lửa i Vietnam, kjent i Vesten som påskeoffensiven. Etter nesten 50 år er det interessant å se hva kineserne har fått til.

Världsinbördeskriget

Taipei Times (Taiwan) on August 30, 2018 published an article of Reuters on the growing challenge of China to the West in the Pacific area. Concessionary loans and gifts by China are closely watched. For excerpts see below:

The US, Australia, France and Britain plan to open new embassies in the Pacific, boost staffing levels and engage with leaders of island nations more often in a bid to counter China’s rising influence in the region, sources have said.

The battle for influence in the Pacific matters because each of the tiny island states has a vote at international forums such as the UN and they also control vast swathes of resource-rich ocean.

…Australia, New Zealand and the US have said they would increase economic aid and expand their diplomatic presence to countries in the region….

[A] US official said Washington needed to have adequate representation in the Pacific…

Vis opprinnelig innlegg 335 ord igjen

1 kommentar

Filed under USAs engasjement

Agnews rundreise i Asia i august 1970

USAs visepresident Spiro Agnew er et mindre kjent navn i historien om Vietnamkrigen, i hvert fall for undertegnede. Men denne uken for 45 år siden hadde han en viktig oppgave på rundreisen gjennom en rekke land i Asia. Hva ville han med besøkene i august 1970?

Visepresidentene Nguyen Cao Ky og Spiro Agnew på Tan Son Nhut lufthavn i august 1970. Foto: JACK FULLER/STARS AND STRIPES

Visepresidentene Nguyen Cao Ky og Spiro Agnew på Tan Son Nhut lufthavn i august 1970. Foto:Jack Fuller, Stars and Stripes

Den historiske konteksten kan kort oppsummeres som følgende. Richard Nixon vant presidentvalget i 1968. Innenrikspolitisk var han under et stort press for å innfri valgløftet om å trekke amerikanske soldater ut av Vietnam. Løsningen var den såkalte vietnamiseringen, som etter min mening burde hete «av-amerikanisering», av krigen i Vietnam. Planen ble offentliggjort i 1969 og gikk ut på å trekke ut hundretusener amerikanske soldater ut av Vietnam i løpet av et par år. Det bekymret selvsagt lederne i Sør-Vietnam. Også andre USAs allierte i Asia, slik som Sør-Korea, Thailand og Kambodsja var i tvil om hva Nixon ville. Ville han også av-amerikanisere Asia? For de asiatiske lederne var «dominoteorien» ikke en teori, men en beskrivelse av reelle trusler.

På denne bakgrunnen ble visepresident Spiro Agnew sendt på rundreisen for å forklare USAs intensjoner. Den 27. august 1970 landet han på militærflyplassen Bien Hoa, og fløy to mil videre i helikopter direkte til presidentpalasset i Saigon. Etter besøket i Saigon gikk turen videre til Phnom Penh og deretter Bangkok.

Jeg vet ikke i hvilken grad Agnew lyktes med besøkene. Hans budskap til de asiatiske allierte var at det var vanskelig å overtale USAs kongress til å bevilge like mye penger til engasjementene i Asia som før. Han var tydeligvis åpen på dette punktet. Men Nixon og Agnew skjulte godt at de parallelt holdt hemmelige samtaler med Kinas Mao. Det er ikke sikkert at de asiatiske lederne følte seg mer beroliget etter hans besøk.

I en doktoravhandling fra Universitet i Nottingham fra 2010 hevder Sue Peng Ng at det var tilnærmingene til Kina som var bakgrunnen for Nixons nedtrapping av militære styrker i Asia. Basert på notatene fra Agnews besøk i august 1970 fant Sue Peng Ng uttrykk for forvirring blant de asiatiske lederne.

Kilder:

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, USAs engasjement

Lee Kuan Yew og Singapore: dominobrikken som sto seg

Mandag før palmehelgen gikk Singapores landsfader Lee Kuan Yew (1923 – 2015) bort. Han ble 92 år gammel. Han var mest kjent som statsminister i perioden 1959 – 1990. I denne perioden transformerte juristen Lee et multietnisk Singapore fra en liten øy som ble kastet ut av Malaysia, til å bli en økonomisk tiger i Asia. Hans regime var autoritært, men korrupsjonsfritt.

Mindre kjent er hans støtte til Sør-Vietnams kamp mot kommunistene, i hvert fall fra midten av 1960-tallet. Under sitt besøk i USA i 1967, mens amerikanernes holdning til Vietnamkrigen var i ferd med å snu, understreket Lee at USA burde være sterkt for å stoppe kommunistene fra Nord-Vietnam. I sine memoarer mange år senere skrev han om hvordan Singapore dro nytte av USAs intervensjon i Vietnam:

Although American intervention failed in Vietnam, it bought time for the rest of Southeast Asia. In 1965, when the US military moved massively into South Vietnam, Thailand, Malaysia and the Philippines faced internal threats from armed communist insurgents and the communist underground was still active in Singapore. Indonesia, in the throes of a failed communist coup, was waging konfrontasi, an undeclared war against Singapore. The Philippines was claiming Sabah in East Malaysia. Standards of living were low and economic growth slow. America’s action enabled non-communist Southeast Asia to put their own houses in order. By 1975 (when the Vietnam war ended) they were in better shape to stand up to the communists. Had there been no US intervention, the will of these countries to resist them would have melted and Southeast Asia would have most likely gone communist. The prosperous emerging market economies of Asean [Association of Southeast Asian Nations] were nurtured during the Vietnam War years.

Kilde: Lee, K. Y. (2000). From Third World to First: the Singapore story, 1965-2000: Singapore and the Asian economic boom. New York: HarperCollins, side 467.

Dominoteorien. Jeg liker ikke å betrakte Sør-Vietnam som en brikke, selv om «dominoteorien» forklarer noe av amerikanernes motiver for å sende militær hjelp til Sør-Vietnam. Mens Sør-Vietnam og USA kjempet desperat for å støtte den første dominobrikken Sør-Vietnam, fikk de andre dominobrikkene i Asia tid til å befeste sin stilling. Etter at den første brikken falt i 1975, var de andre brikkene sterke nok til å stå seg. Krigen kostet Vietnam og USA enormt.

Jeg har tidligere skrevet kort om Asia i den kalden krigen. I historien om Vietnamkrigen og den kalde krigen er Asias stemmer sjelden inkludert. På denne bakgrunnen er det interessant å se intervjuet med Lee Kuan Yew i USA i 1967:

Les også artikler fra 1967:

5 kommentarer

Filed under Sør-Vietnam, USAs engasjement

9. mars: Napalm over Tokyo

På denne dag: I dag for 70 år siden slapp amerikanerne over 1.000 tonn napalmbomber  over Tokyo. Vi var i 1945, på slutten av andre verdenskrig. I Europa var Hitlers styrker på retrett. De allierte hadde gjenerobret Frankrike. I Asia ytet japanerne fortsatt motstand mot de allierte.

Det var flere grunner til at amerikanerne, under ledelsen av general LeMay, valgte Tokyo som målet for napalmbombingene: bl.a. fordi byen utelukkende besto av lett antennbare trehus og befolkningstettheten var høy. I løpet av én time slapp amerikanerne 690.000 pund napalmbomber over de sivile som bodde i Tokyo. Av 325 amerikanske bombefly som brakte napalmbombene til Tokyo denne natten, var det kun 14 som ikke kom tilbake – på grunn av teknisk feil. Fra Washington sendte general Arnold gratulasjon til general LeMay: «Congratulations. This mission shows your crews have the guts for anything«.

For japanernes tapstall var svimlende høyt: Anslagsvis ble 100.000 japanere drept i løpet av natten, 50.000 såret og en million mistet sitt hjem. De aller fleste var sivile.

Men amerikanerne stoppet ikke der. Fra mars til august la amerikanerne 65 japanske byer i ruiner etter oppskriften fra raiden over Tokyo. I løpet av fem måneder mottok sivilbefolkningen i de største japanske byene 15 millioner kilo napalm. Flere japanere ble drept av napalm enn av de to atombombene.

Den amerikanske pressen rapporterte om ødeleggelsene av byene, ikke om sivile japanere som ble drept. Amerikanernes likegyldighet over den løsslupne bruken av napalm over sivile japanere var i tråd med deres stilletiende samtykke til at USA buret inn alle amerikanske statsborgere av japansk opprinnelse i USA under andre verdenskrig. Amerikanerne av tysk opprinnelse ble ikke utsatt for samme behandling.

Jeg lurer på hvorfor amerikanernes umenneskelige behandling av japanerne har fått lite oppmerksomhet. Jeg har noen hypoteser. Kanskje fordi amerikanerne var seierherrer etter andre verdenskrig. Seierherrene  skriver historien der det er lite plass til selvransakelse. Eller på grunn av rasismen.

Språklig lurer jeg på om hvorfor den samme bomben har to navn: under andre verdenskrig het den brannbombe, i Vietnamkrigen napalm.

Kilder:

1 kommentar

Filed under Militærhistorie

13. oktober 1964: Khrusjtsjov avsettes

På denne dag: I morgen for 50 år siden ble partiformann Khrusjtsjov avsatt som Sovjetunionens toppleder. Han hadde vært på ferie ved Svartehavet da han den 12. oktober 1964 ble kalt tilbake til et møte i Moskva. På møtet den 13. og 14. oktober ble han avsatt, angivelig fordi han hadde ført en sterkt personlig preget politikk, hans landbrukspolitikk hadde vært forfeilet og han hadde skadet forholdet til Kina (ifølge SNL). Som Sovjetunionens toppsjef tok han mange beslutninger som hadde betydning for verdenssamfunnet den gangen og for nåtiden. For eksempel besluttet han å gi Krim-halvøya til Ukraina i 1954, et vedtak som Putin nå prøver å omgjøre.

Hvor mye betydde Khrusjtvjov for Nord-Vietnam og Vietnamkrigen?

Tydeligvis ikke så mye som hans forgjenger Stalin, som ga Ho Chi Minh en varm velkomst til kommunistsiden i den kalde krigen. Av Stalin lærte Ho Chi Minh terror mot rivaliserende grupper og folk som sto i veien for revolusjonen. Etter Stalins død i 1953 ble befolkningen i Vietnam som var under Ho Chi Minhs kontroll, beordret til å arrangere landesorg.

Og Khrusjtsjov var ikke så spandabel overfor Nord-Vietnam som etterfølgeren Leonid I. Bresjnev, som i 1970-75 supplerte  nordvietnameserne med moderne stridsvogner og missiler som var avgjørende for seieren over Sør.

Faktisk var forholdet mellom Sovjet og Vietnam ganske lunkent under Khrusjtsjovs ledelse. Han besøkte mange land (bl.a. Norge i 1964), men var aldri i Nord-Vietnam.

Mens Nord-Vietnam ønsket å erobre Sør med militære midler, talte Khrusjtsjov om «fredelig sameksistens» mellom kommunistiske og kapitalistiske land. Ikke fordi han ikke ville at kommunistene skulle knuse kapitalismen, men han ville vinne ved hjelp av økonomisk konkurranse. Han fridde til land som satt på gjerdet. Derfor mottok Indonesia, et «alliansefritt land», mer sovjetisk hjelp enn Nord-Vietnam gjorde fra 1959 til 1965. Se mitt tidligere innlegg om den kalde krigen i Asia.

Khrusjtsjov mislikte at Nord-Vietnam brøt Genève-avtalen i Laos og at Nord-Vietnam støttet kommunistene i Sør (Gaiduk 2003, s. 210). Til gjengjeld fordømte haukene i Nord-Vietnam «revisjonismen» – som Khrusjtsjov representerte – fordi de såkalte revisjonistene «ikke tør å oppmuntre og støtte revolusjonære kriger som hadde som mål å svekke imperialismen og kapitalismen» (Asselin 2013, side 165). Krusjtsjovs «fredelige sameksistens» var heller ikke populær i Cuba. Fidel Castro stemplet sovjetlederen som «homo» fordi Khrusjtsjov ikke ville sende atomraketter mot USA. Nordvietnameserne trappet opp krigen mot Sør i perioden 1963/64 på tross av, og ikke på grunn av Khrusjtsjov.

På grunn av splittelsen mellom Kina og Sovjet gjorde begge land sine hoser grønne hos kameratene i Nord-Vietnam, som endte opp med å få krigsstøtte fra begge storebrødre. Selv mente Khrusjtsjov at nordvietnameserne viste utakknemlighet overfor Sovjet ved å nedtone sovjeternes våpenhjelp. Les 25. februar: Khrusjtsjovs syn på Vietnamkrigen.

 Kilder:

  • Asselin, P. (2013). Hanoi’s Road to the Vietnam War, 1954-1965 (1. utg.). Berkeley and Los Angeles, California: University of California Press.
  • Gaĭduk, I. V. (2003). Confronting Vietnam: Soviet policy toward the Indochina Conflict, 1954-1963. Washington, D.C. : Stanford, Calif.: Woodrow Wilson Center Press; Stanford University Press
  • Nistad, Bjørn (2013). Sovjetunionens utenrikspolitikk 1917-1991. [Oslo]: Vidarforlaget. Side 288-291.

1 kommentar

Filed under Hanoi-regimet, I dag i historien

Asia og den kalde krigen

Hva skjedde i landene i Sørøst-Asia i den kalde krigen? I 2012 kom boken «Cold War Southeast Asia» av Malcolm Murfett, som har 12 kapitler som belyser situasjonen i landene i Sørøst-Asia. Her gir jeg en ultrakort oppsummering:

Vietnam 1948: Når ble Vietnam med i den kalde krigen? Ifølge Ang Cheng Guan skjedde det i 1948. Forfatteren argumenterer for at frigjøringskrigen mot kolonimakten i Vietnam 1948 ble omdannet til en krig mellom kommunistene og antikommunistene.

Malaya 1948: Samme år brøt et kommunistopprør ut, og Malaysia ble satt under unntakstilstand inntil 1960. Kommunistlederen Chin Peng levde i eksil i Thailand inntil han døde i 2013.

Asia i den kalde krigen

Asia i den kalde krigen

Filippinene: Filippinene ble uavhengig fra USA i 1946. I perioden 1946 til 1957 hadde Filippinene en utenrikspolitisk linje som innebar nære forbindelser med USA. Fra 1957 skiftet filippinerne sitt utenrikspolitiske fokus fra total avhengighet av USA til en mer asiatisk og filippinsk politikk under president Garcia, men deres holdning var fortsatt sterkt antikommunistisk. Etter at Ferdinand Marcos ble president i 1965, fortsatte han nært samarbeid med USA. Han sendte en militær gruppe til Sør-Vietnam. På slutten av 1960-tallet økte uro i landet på grunn av kommunistpartiet og militante muslimer. Marcos satte landet under militær unntakstilstand i 1972.

Singapore: kommunistene dannet en opposisjon internt i People’s Action Party (PAP) ledet av Lee Kuan Yew. I februar 1963 gjennomførte Lee Kuan Yew et kupp som fjernet kommunistene fra partiet. Singapore fikk sin uavhengighet i 1963, men ble skilt fra Malaysia i 1965. Bekymringen for kommunistenes opprør preget politikken i Singapore i den kalde krigen.

Thailand: Med 2000 kilometers grense mot Indokina var Thailand en aktive deltaker i Vietnamkrigen. Thailand hadde mange militære baser for amerikanere og hadde en militær divisjon som kjempet mot kommunistene i Sør-Vietnam.

Kambodsja og Laos: begge land ble brukt som militære baser for kommunistene fra Nord-Vietnam, men offisielt forsøkte landene å være nøytrale.

Indonesia: I begynnelsen av 1960-tallet var kommunistpartiet i Indonesia (PKI) det største utenfor Sovjetunionen og Kina. Indonesia var den største mottakeren av hjelp fra Sovjet og fikk mer sovjetisk hjelp enn Nord-Vietnam (Boden 2008).I perioden 1958 til 1965 kjøpte Indonesia masse våpen fra Sovjet, som f.eks. 123 MIG-jagerfly, 12 ubåter og 24 bombefly. I 1963 lanserte Indonesias president Sukarno en «knus Malaysia«-kampanje siden Indonesia så på Malaysia-Singapore-unionen som en trussel fra imperialistene. Den væpnede konflikten med Malaysia varte til 1966 da Suharto overtok makten i Indonesia. I motsetning til Sukarno som følte seg truet av imperialistene utenfra, ville Suharto konsentrere seg om å bli kvitt kommunistene i landet. De som ble mistenkt for å være medlem i PKI, ble drept. Estimatene varierte fra 250.000 til en million drepte. Se filmen «The act of killing«, en dokumentar av Joshua Oppenheimer og Christine Cynn.

Se også:

  • Wade, G. (2009). The beginnings of a ‘Cold War’ in Southeast Asia: British and Australian perceptions. Journal of Southeast Asian Studies, 40(Special Issue 03), 543-565. doi: doi:10.1017/S0022463409990063
  • “Asian Cold War Symposium,” Journal of Southeast Asian Studies 40 (October 2009): 441-565. (2010). H-Diplo Roundtable Reviews, XI(30).
  • Guan, A. C. The Cold War in Southeast Asia The Oxford Handbook of the Cold War Oxford University Press.
  • McMahon, R. J. (1988). The Cold War in Asia: Toward a New Synthesis? Diplomatic History, 12(3), 307-327. doi: 10.1111/j.1467-7709.1988.tb00478.x
  • Boden, R. (2008). Cold War Economics: Soviet Aid to Indonesia. Journal of Cold War Studies, 10(3), 110 – 128.

2 kommentarer

Filed under Sør-Vietnam