Tag Archives: Asia

Agnews rundreise i Asia i august 1970

USAs visepresident Spiro Agnew er et mindre kjent navn i historien om Vietnamkrigen, i hvert fall for undertegnede. Men denne uken for 45 år siden hadde han en viktig oppgave på rundreisen gjennom en rekke land i Asia. Hva ville han med besøkene i august 1970?

Visepresidentene Nguyen Cao Ky og Spiro Agnew på Tan Son Nhut lufthavn i august 1970. Foto: JACK FULLER/STARS AND STRIPES

Visepresidentene Nguyen Cao Ky og Spiro Agnew på Tan Son Nhut lufthavn i august 1970. Foto:Jack Fuller, Stars and Stripes

Den historiske konteksten kan kort oppsummeres som følgende. Richard Nixon vant presidentvalget i 1968. Innenrikspolitisk var han under et stort press for å innfri valgløftet om å trekke amerikanske soldater ut av Vietnam. Løsningen var den såkalte vietnamiseringen, som etter min mening burde hete «av-amerikanisering», av krigen i Vietnam. Planen ble offentliggjort i 1969 og gikk ut på å trekke ut hundretusener amerikanske soldater ut av Vietnam i løpet av et par år. Det bekymret selvsagt lederne i Sør-Vietnam. Også andre USAs allierte i Asia, slik som Sør-Korea, Thailand og Kambodsja var i tvil om hva Nixon ville. Ville han også av-amerikanisere Asia? For de asiatiske lederne var «dominoteorien» ikke en teori, men en beskrivelse av reelle trusler.

På denne bakgrunnen ble visepresident Spiro Agnew sendt på rundreisen for å forklare USAs intensjoner. Den 27. august 1970 landet han på militærflyplassen Bien Hoa, og fløy to mil videre i helikopter direkte til presidentpalasset i Saigon. Etter besøket i Saigon gikk turen videre til Phnom Penh og deretter Bangkok.

Jeg vet ikke i hvilken grad Agnew lyktes med besøkene. Hans budskap til de asiatiske allierte var at det var vanskelig å overtale USAs kongress til å bevilge like mye penger til engasjementene i Asia som før. Han var tydeligvis åpen på dette punktet. Men Nixon og Agnew skjulte godt at de parallelt holdt hemmelige samtaler med Kinas Mao. Det er ikke sikkert at de asiatiske lederne følte seg mer beroliget etter hans besøk.

I en doktoravhandling fra Universitet i Nottingham fra 2010 hevder Sue Peng Ng at det var tilnærmingene til Kina som var bakgrunnen for Nixons nedtrapping av militære styrker i Asia. Basert på notatene fra Agnews besøk i august 1970 fant Sue Peng Ng uttrykk for forvirring blant de asiatiske lederne.

Kilder:

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, USAs engasjement

Lee Kuan Yew og Singapore: dominobrikken som sto seg

Mandag før palmehelgen gikk Singapores landsfader Lee Kuan Yew (1923 – 2015) bort, 92 år gammel. Han var mest kjent som statsminister i perioden 1959 – 1990. I denne perioden transformerte juristen Lee et multietnisk Singapore fra en liten øy som ble kastet ut av Malaysia, til å bli en økonomisk tiger i Asia. Hans regime var autoritært, men korrupsjonsfritt.

Mindre kjent er hans støtte til USAs engasjement i Vietnam, i hvert fall fra midten av 1960-tallet. Under sitt besøk i USA i 1967, mens amerikanernes holdning til Vietnamkrigen var i ferd med å snu, understreket Lee at USA burde være sterk for å stoppe kommunistene fra Nord-Vietnam. I sine memoarer mange år senere skrev han om hvordan Singapore dro nytte av USAs intervensjon i Vietnam:

Although American intervention failed in Vietnam, it bought time for the rest of Southeast Asia. In 1965, when the US military moved massively into South Vietnam, Thailand, Malaysia and the Philippines faced internal threats from armed communist insurgents and the communist underground was still active in Singapore. Indonesia, in the throes of a failed communist coup, was waging konfrontasi, an undeclared war against Singapore. The Philippines was claiming Sabah in East Malaysia. Standards of living were low and economic growth slow. America’s action enabled non-communist Southeast Asia to put their own houses in order. By 1975 (when the Vietnam war ended) they were in better shape to stand up to the communists. Had there been no US intervention, the will of these countries to resist them would have melted and Southeast Asia would have most likely gone communist. The prosperous emerging market economies of Asean ( Association of Southeast Asian Nations) were nurtured during the Vietnam War years.

Dominoteorien. Med andre ord, mens Sør-Vietnam og USA kjempet desperat for å støtte den første dominobrikken Sør-Vietnam, fikk andre dominobrikker i Asia tid til å befeste sin stilling. Etter at den første brikken falt i 1975, var de andre brikkene sterke nok til å stå seg. Krigen kostet Vietnam og USA enormt.

Jeg har tidligere skrevet kort om Asia i den kalden krigen. I historien om Vietnamkrigen og den kalde krigen er Asias stemmer sjelden inkludert. På denne bakgrunnen er det interessant å se intervjuet med Lee Kuan Yew i USA i 1967:

Les også artikler fra 1967:

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam, USAs engasjement

9. mars: Napalm over Tokyo

På denne dag: I dag for 70 år siden slapp amerikanerne over 1.000 tonn napalmbomber  over Tokyo. Vi var i 1945, på slutten av andre verdenskrig. I Europa var Hitlers styrker på retrett. De allierte hadde gjenerobret Frankrike. I Asia ytet japanerne fortsatt motstand mot de allierte.

Det var flere grunner til at amerikanerne, under ledelsen av general LeMay, valgte Tokyo som målet for napalmbombingene: bl.a. fordi byen utelukkende besto av lett antennbare trehus og befolkningstettheten var høy. I løpet av én time slapp amerikanerne 690.000 pund napalmbomber over de sivile som bodde i Tokyo. Av 325 amerikanske bombefly som brakte napalmbombene til Tokyo denne natten, var det kun 14 som ikke kom tilbake – på grunn av teknisk feil. Fra Washington sendte general Arnold gratulasjon til general LeMay: «Congratulations. This mission shows your crews have the guts for anything«.

For japanernes tapstall var svimlende høyt: Anslagsvis ble 100.000 japanere drept i løpet av natten, 50.000 såret og en million mistet sitt hjem. De aller fleste var sivile.

Men amerikanerne stoppet ikke der. Fra mars til august la amerikanerne 65 japanske byer i ruiner etter oppskriften fra raiden over Tokyo. I løpet av fem måneder mottok sivilbefolkningen i de største japanske byene 15 millioner kilo napalm. Flere japanere ble drept av napalm enn av de to atombombene.

Den amerikanske pressen rapporterte om ødeleggelsene av byene, ikke om sivile japanere som ble drept. Amerikanernes likegyldighet over den løsslupne bruken av napalm over sivile japanere var i tråd med deres stilletiende samtykke til at USA buret inn alle amerikanske statsborgere av japansk opprinnelse i USA under andre verdenskrig. Amerikanerne av tysk opprinnelse ble ikke utsatt for samme behandling.

Jeg lurer på hvorfor amerikanernes umenneskelige behandling av japanerne har fått lite oppmerksomhet. Jeg har noen hypoteser. Kanskje fordi amerikanerne var seierherrer etter andre verdenskrig. Seierherrene  skriver historien der det er lite plass til selvransakelse. Eller på grunn av rasismen.

Språklig lurer jeg på om hvorfor den samme bomben har to navn: under andre verdenskrig het den brannbombe, i Vietnamkrigen napalm.

Kilder:

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

13. oktober 1964: Khrusjtsjov avsettes

På denne dag: I morgen for 50 år siden ble partiformann Khrusjtsjov avsatt som Sovjetunionens toppleder. Han hadde vært på ferie ved Svartehavet da han den 12. oktober 1964 ble kalt tilbake til et møte i Moskva. På møtet den 13. og 14. oktober ble han avsatt, angivelig fordi han hadde ført en sterkt personlig preget politikk, hans landbrukspolitikk hadde vært forfeilet og han hadde skadet forholdet til Kina (ifølge SNL). Som Sovjetunionens toppsjef tok han mange beslutninger som hadde betydning for verdenssamfunnet den gangen og for nåtiden. For eksempel besluttet han å gi Krim-halvøya til Ukraina i 1954, et vedtak som Putin nå prøver å omgjøre.

Hvor mye betydde Khrusjtvjov for Nord-Vietnam og Vietnamkrigen?

Tydeligvis ikke så mye som hans forgjenger Stalin, som ga Ho Chi Minh en varm velkomst til kommunistsiden i den kalde krigen. Av Stalin lærte Ho Chi Minh terror mot rivaliserende grupper og folk som sto i veien for revolusjonen. Etter Stalins død i 1953 ble befolkningen i Vietnam som var under Ho Chi Minhs kontroll, beordret til å arrangere landesorg.

Og Khrusjtsjov var ikke så spandabel overfor Nord-Vietnam som etterfølgeren Leonid I. Bresjnev, som i 1970-75 supplerte  nordvietnameserne med moderne stridsvogner og missiler som var avgjørende for seieren over Sør.

Faktisk var forholdet mellom Sovjet og Vietnam ganske lunkent under Khrusjtsjovs ledelse. Han besøkte mange land (bl.a. Norge i 1964), men var aldri i Nord-Vietnam.

Mens Nord-Vietnam ønsket å erobre Sør med militære midler, talte Khrusjtsjov om «fredelig sameksistens» mellom kommunistiske og kapitalistiske land. Ikke fordi han ikke ville at kommunistene skulle knuse kapitalismen, men han ville vinne ved hjelp av økonomisk konkurranse. Han fridde til land som satt på gjerdet. Derfor mottok Indonesia, et «alliansefritt land», mer sovjetisk hjelp enn Nord-Vietnam gjorde fra 1959 til 1965. Se mitt tidligere innlegg om den kalde krigen i Asia.

Khrusjtsjov mislikte at Nord-Vietnam brøt Genève-avtalen i Laos og at Nord-Vietnam støttet kommunistene i Sør (Gaiduk 2003, s. 210). Til gjengjeld fordømte haukene i Nord-Vietnam «revisjonismen» – som Khrusjtsjov representerte – fordi de såkalte revisjonistene «ikke tør å oppmuntre og støtte revolusjonære kriger som hadde som mål å svekke imperialismen og kapitalismen» (Asselin 2013, side 165). Krusjtsjovs «fredelige sameksistens» var heller ikke populær i Cuba. Fidel Castro stemplet sovjetlederen som «homo» fordi Khrusjtsjov ikke ville sende atomraketter mot USA. Nordvietnameserne trappet opp krigen mot Sør i perioden 1963/64 på tross av, og ikke på grunn av Khrusjtsjov.

På grunn av splittelsen mellom Kina og Sovjet gjorde begge land sine hoser grønne hos kameratene i Nord-Vietnam, som endte opp med å få krigsstøtte fra begge storebrødre. Selv mente Khrusjtsjov at nordvietnameserne viste utakknemlighet overfor Sovjet ved å nedtone sovjeternes våpenhjelp. Les 25. februar: Khrusjtsjovs syn på Vietnamkrigen.

 Kilder:

  • Asselin, P. (2013). Hanoi’s Road to the Vietnam War, 1954-1965 (1. utg.). Berkeley and Los Angeles, California: University of California Press.
  • Gaĭduk, I. V. (2003). Confronting Vietnam: Soviet policy toward the Indochina Conflict, 1954-1963. Washington, D.C. : Stanford, Calif.: Woodrow Wilson Center Press; Stanford University Press
  • Nistad, Bjørn (2013). Sovjetunionens utenrikspolitikk 1917-1991. [Oslo]: Vidarforlaget. Side 288-291.

1 kommentar

Filed under Hanoi-regimet, I dag i historien

Asia og den kalde krigen

Hva skjedde i landene i Sørøst-Asia i den kalde krigen? I 2012 kom boken «Cold War Southeast Asia» av Malcolm Murfett, som har 12 kapitler som belyser situasjonen i landene i Sørøst-Asia. Her gir jeg en ultrakort oppsummering:

Vietnam 1948: Når ble Vietnam med i den kalde krigen? Ifølge Ang Cheng Guan skjedde det i 1948. Forfatteren argumenterer for at frigjøringskrigen mot kolonimakten i Vietnam 1948 ble omdannet til en krig mellom kommunistene og antikommunistene.

Malaya 1948: Samme år brøt et kommunistopprør ut, og Malaysia ble satt under unntakstilstand inntil 1960. Kommunistlederen Chin Peng levde i eksil i Thailand inntil han døde i 2013.

Asia i den kalde krigen

Asia i den kalde krigen

Filippinene: Filippinene ble uavhengig fra USA i 1946. I perioden 1946 til 1957 hadde Filippinene en utenrikspolitisk linje som innebar nære forbindelser med USA. Fra 1957 skiftet filippinerne sitt utenrikspolitiske fokus fra total avhengighet av USA til en mer asiatisk og filippinsk politikk under president Garcia, men deres holdning var fortsatt sterkt antikommunistisk. Etter at Ferdinand Marcos ble president i 1965, fortsatte han nært samarbeid med USA. Han sendte en militær gruppe til Sør-Vietnam. På slutten av 1960-tallet økte uro i landet på grunn av kommunistpartiet og militante muslimer. Marcos satte landet under militær unntakstilstand i 1972.

Singapore: kommunistene dannet en opposisjon internt i People’s Action Party (PAP) ledet av Lee Kuan Yew. I februar 1963 gjennomførte Lee Kuan Yew et kupp som fjernet kommunistene fra partiet. Singapore fikk sin uavhengighet i 1963, men ble skilt fra Malaysia i 1965. Bekymringen for kommunistenes opprør preget politikken i Singapore i den kalde krigen.

Thailand: Med 2000 kilometers grense mot Indokina var Thailand en aktive deltaker i Vietnamkrigen. Thailand hadde mange militære baser for amerikanere og hadde en militær divisjon som kjempet mot kommunistene i Sør-Vietnam.

Kambodsja og Laos: begge land ble brukt som militære baser for kommunistene fra Nord-Vietnam, men offisielt forsøkte landene å være nøytrale.

Indonesia: I begynnelsen av 1960-tallet var kommunistpartiet i Indonesia (PKI) det største utenfor Sovjetunionen og Kina. Indonesia var den største mottakeren av hjelp fra Sovjet og fikk mer sovjetisk hjelp enn Nord-Vietnam (Boden 2008).I perioden 1958 til 1965 kjøpte Indonesia masse våpen fra Sovjet, som f.eks. 123 MIG-jagerfly, 12 ubåter og 24 bombefly. I 1963 lanserte Indonesias president Sukarno en «knus Malaysia«-kampanje siden Indonesia så på Malaysia-Singapore-unionen som en trussel fra imperialistene. Den væpnede konflikten med Malaysia varte til 1966 da Suharto overtok makten i Indonesia. I motsetning til Sukarno som følte seg truet av imperialistene utenfra, ville Suharto konsentrere seg om å bli kvitt kommunistene i landet. De som ble mistenkt for å være medlem i PKI, ble drept. Estimatene varierte fra 250.000 til en million drepte. Se filmen «The act of killing«, en dokumentar av Joshua Oppenheimer og Christine Cynn.

Se også:

  • Wade, G. (2009). The beginnings of a ‘Cold War’ in Southeast Asia: British and Australian perceptions. Journal of Southeast Asian Studies, 40(Special Issue 03), 543-565. doi: doi:10.1017/S0022463409990063
  • “Asian Cold War Symposium,” Journal of Southeast Asian Studies 40 (October 2009): 441-565. (2010). H-Diplo Roundtable Reviews, XI(30).
  • Guan, A. C. The Cold War in Southeast Asia The Oxford Handbook of the Cold War Oxford University Press.
  • McMahon, R. J. (1988). The Cold War in Asia: Toward a New Synthesis? Diplomatic History, 12(3), 307-327. doi: 10.1111/j.1467-7709.1988.tb00478.x
  • Boden, R. (2008). Cold War Economics: Soviet Aid to Indonesia. Journal of Cold War Studies, 10(3), 110 – 128.

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam

Bjerkholt besøkte Vietnam: “Fakta rokket ikke troen”

«Vietnam ble jo et sentralt politisk tema i Norge, som i flere land, i disse årene. Den massive antiamerikanske kampanjen førte med seg et stort press som svekket en nyansert vurdering. Som en av de få med en annen oppfatning enn den massivt gjeldende, kom jeg hyppig med i diskusjonsprogrammer i TV og trivdes godt med det. I slike situasjoner bringes det hele lass med uriktig informasjon og jeg hadde spesielt mye å gjøre med å sette Finn Gustafsen fra SF på plass. Han kunne f.eks. komme med en påstand om at «to tredjedeler av landet er frigjort». Jeg kunne da fortelle at jeg hadde vært rundt i det meste av landet og at ingen av de 44 provinshovedsteder var tatt av kommunistene. Men det hjalp lite. Fakta rokket ikke troen.»

Slik skrev Frank Bjerkholt, tidligere utenriksredaktør, om Vietnam i sin bok «En europeer møter sitt hjemland» (Euro-Forum 1999). Videre skrev han:

Massakre

Det var heller ingen som hadde hørt om, eller brydd seg med å høre, at Ho Chi Minh hadde massakrert 50 000 småbønder under kollektiviseringen etter at han tok makten. I boken «Vietnam, det store bedraget» gir jeg en full oversikt over hendelsesforløpet i krigen med påvisning av hvordan vestlig opinion lot seg lure til å tro at den sydvietnamesiske frigjøringsfront FNL var en selvstendig bevegelse, og ikke, som sant var, bare en frontfigur for det totalitære Hanoi-styret. FNL forduftet fra samme time som Hanois panserdivisjon rykket inn i Saigon i 1975.

Sammenliknet med Korea

USA gikk inn i Vietnam akkurat som det tidligere hadde gått inn i Korea. Det lyktes å redde Syd-Korea, men ikke Syd-Vietnam. Det ble en tragedie for landet, med hundretusener likvidert, økonomisk tilbakegang og nær to millioner på flukt. Mens ingen flyktet under krigen, fordi de stolte på hjelpen. Så vidt jeg kunne se i Vietnam, var den amerikanske taktikk altfor mye basert på ildkraft, lite anvendelig i geriljakrig. Klokere hadde det vært å holde seg i baser i bakgrunnen og gi sydvietnameserne midler til å føre hverdagskrigen. Det skjedde også senere, men sent. Amerikanere har dårlig tid og skulle ha saken unnagjort fort. Det var ikke mulig, bl.a. fordi de av hensyn til opinionen ikke kunne anvende full krigsstyrke. Så endte det med at amerikansk opinion mistet tålmodigheten.

Domino: teori og effekt

Men de årene krigen pågikk hadde gitt nabolandene anledning til å konsolidere seg og eliminere tilsvarende forsøk fra kommunistisk side på å skape en domino-effekt. Det var en positiv følge av det amerikanske engasjement. Det sosialistiske overhode i Singapore, Lee Kuan Yew, var ikke uenig i en slik vurdering og uttalte seg aldri i antiamerikanske vendinger i Vietnam-spørsmålet. Sosialister i nabolandene hadde altså et mer realistisk bilde av konflikten enn kolleger i fjerne Europa. Dette betyr at Vietnamkrigen ikke var det viktigste som foregikk i Asia i de årene. Viktigere, men som de færreste så, var den konsolidering og vekst som foregikk i Sydøst-Asia, etter eksempel fra Japan, Korea og Taiwan. Vi fikk et nytt og kraftig vekstområde som også Vietnam ville ha vært en naturlig del av, om kommunistene ikke hadde lykkes.

Mens krigen pågikk som verst, hadde den norske bedrift Askim Gummi planer om å etablere seg i Malaysia, men også der var en rød gerilja i virksomhet. Ledelsen ba meg lage en vurdering av utviklingssjansene i regionen, og jeg konkluderte med at det var trygt å gå til en slik investering, for krigen i Vietnam hadde gitt Malaysia og det øvrige Sydøst-Asia frist til å beskikke sitt hus. Politisk stabilitet og økonomisk vekst i området kunne antas å utvikle seg gunstig.

Arbeiderpartiet, forhandlinger og fredspris

A-parti-regjeringen hadde i 1971 gått til det skritt å anerkjenne Nord-Vietnam. For USA var det svært illojalt og president Nixon ble rasende. Han ville kalle hjem Osloambassadør Crowe som protest. Det ville jo ha vært en svært pinlig sak mellom allierte. Men nestkommanderende John Ausland bidro til å forhindre det. Tidligere hadde utenriksminister Lyng latt seg forlede til å tro at Hanoi var villig til å forhandle om fred hvis bare bombingen stoppet. Det kom i stand en Oslo-kanal mellom Hanoi og Washington, ledet av Peking-ambassadør Ole Aalgaard. Men det kokte bort. De informerte var klar over at Hanoi ikke ønsket noen fred, bare seier. Avtalen om våpenstillstand i 1973 som utenriksminister Kissinger forhandlet med Le Duc Tho, var fra Hanois side bare ment som en pause og forberedelse til det endelige fremstøt. Det ble bekreftet da de to forhandlere fikk Nobels fredspris. Le Duc Tho avslo den. Han ville ikke sette seg under noe press til å respektere avtalen, slik Nobelkomiteen håpet på.

Det var med en viss tilfredshet jeg tok fatt på den sist utkomne historiske fremstilling av Vietnam-krigen, basert på de nå tilgjengelige kildene, både amerikanske og nordvietnamesiske. Den amerikanske historiker Lewis Sorley i boken «A Better War» (Harcourt 1999) gir en fyldig bekreftelse av de konklusjoner jeg fremsatte i min egen Vietnam-bok i 1980. Nemlig at USA og Syd-Vietnam de facto hadde vunnet krigen i 1972. Hanoi hadde lidd enorme tap og hadde ikke klart å komme noen vei med sine mange offensiver. Etter at general Westmoreland var blitt avløst av Abrams, ble en mer rasjonell strategi satt i system. Vietcong ble utradert og Hanoi måtte gå over til regulær krigføring med tungt sovjetutstyr. De sydvietnamesiske styrkene fikk hovedansvaret da amerikanerne begynte å trekke seg tilbake. Heimevernet viste seg effektivt i å sikre landsbygda. Tusener deserterte fra Vietcong. I 1972 var landet i det store og hele sikret og befolkningen var bestemt på å hindre kommuniststyre. Hvis det frie valg som var forutsatt i Parisavtalen, var blitt holdt, ville regjeringen ha fått minst 80 % av stemmene. Det visste Hanoi, og nektet kommunistpartiet å delta før en såkalt koalisjonsregjering var dannet. Om kommunistene først var på plass der, kunne resultatet av et valg lett bli annerledes.

Tet-offensiven

Det store skifte kom med den såkalte Tet-offensiven i 1968, da Hanoi i ly av nyttårsfesten foretok et like uventet som omfattende innfall i hele landet, med styrker som nådde helt inn i Saigons forsteder. For USA ble det en skremmende opplevelse, det virket som motstanderen var uslåelig. Hanoi innkasserte en psykologisk seier. I realiteten led Nord-Vietnam i denne offensiven et kolossalt nederlag. Tap av 45000 soldater var en ting, en annen at det ikke ble noe av den folkeoppstand som regimet hadde proklamert i syd. Tvert om. Invasjonsstyrken opptrådte så grusomt mot sivilbefolkningen at den en gang for alle ble immunisert mot kommunistenes propaganda. Alene i byen Hue ble 3000 sivile henrettet som en utrenskning foran maktovertagelsen. Etter en knapp uke ble invasjonen drevet tilbake over hele landet.

Hendelsen førte til en kraftig mobilisering, fysisk og psykisk, for å sette en stopper en gang for alle for den kommunistiske aggresjonen. Særlig ble heimevernet bygget med den følge at landsbygden ble sikret. Vietcong tellet ikke mer. Krigen heretter ville bli regulær, konvensjonell angrepskrig nordfra.

For USA var det enklere å håndtere. Men amerikanerne var på vei hjem i raskt tempo. Løsningen var å sette sydvietnameserne i stand til å forsvare seg selv, stadig med nødvendig støtte fra det amerikanske flyvåpen. Mot slutten av 1972 var det bare 30 000 amerikanere igjen i landet. Også de skulle hjem – til sammenligning forble 50 000 amerikanere i Syd-Korea etter våpenhvilen. Men Henry Kissinger, som forhandlet avtalen med Hanoi, skriver allikevel i sine erindringer at «vi trodde oppriktig at vi bevarte både Amerikas prinsipper og Syd-Vietnams frihet». Han ville ha fått rett om supermakten USA hadde vært utholdende nok. Det er noe foruroligende å tenke på at det ikke var tilfelle.

Hanois fremste håp var den amerikanske hjemmeopinionen. Forhandlingene i Paris om en våpenhvile og en politisk løsning i Saigon ga pause til ny oppladning mens amerikanerne dro hjem. I avtalen var det forutsatt at USA ville besvare nordvietnamesiske brudd på den ved hjelp av flyvåpenet. For å stoppe nye og urimelige nordvietnamesiske krav under forhandlingene, gikk USA til et bombetokt mot Hanoi i desember 72, og det førte til en akseptabel avtale. Nixon var ennå handlekraftig.

Regjeringen Korvald sendte ut en erklæring om sin ”forferdelse” over det amerikanske bombetoktet. Mens regjeringen Bondevik ikke hadde noe problem med å støtte de amerikanske bombene mot Beograd – nøyaktig ut fra samme motiv, nemlig å sikre en avtale for å redde en befolkning. Men sydvietnameserne var ikke så heldige som kosovanerne. Deres tårer var ikke like tunge.

Arbeiderpartiet ikke forferdet overfor grusomheter

Korvald hadde ingen forferdelse å meddele overfor nordvietnamesernes grusomheter, som likvideringene eller den hensynløse artilleribeskytning av sivile områder. Den tok lang flere liv enn bombene over Hanoi. Hanois granater var øyensynlig moralske, til forskjell fra de amerikanske. Og på Arbeiderpartiets landsmøte i 1975 brøt det ut trampeklapp da Bratteli kunne fortelle den nyhet at Saigon hadde kapitulert. Ingen syntes å se noe paradoks i at vi var alliert med USA for å unngå et rødt diktatur, mens vi ikke aksepterte det når et fjernt folk gjorde det samme. Dette var allikevel noe nytt, for vi hadde støttet USA da det gjaldt å redde Syd-Korea – forøvrig med like mange bomber som i Vietnam. Men i mellomtiden hadde vi falt for en slu propaganda. Jeg husker en episode under de mange demonstrasjonene i Oslo. Statsminister Borten var i nærheten og gikk bort til gruppen for å meddele som sin mening at det ikke kunne bli noen løsning i Saigon uten FLN. Så forvirringen var alminnelig utbredt.

Syd-Vietnam kunne altså vært reddet. Men amerikanerne orket ikke mer. President Nixon fikk sitt Watergate og ble handlingslammet. Det ble vår sjanse, skriver Hanois krigshistorikere. Da Nord-Vietnam for n’te gang var klar for en ny offensiv i 1975, etter utallige brudd på Paris-avtalen, ville Nixons etterfølger, Gerald Ford, honorere de amerikanske forpliktelsene og ba Kongressen om de nødvendige ekstrabevilgninger for å assistere det sydvietnamesiske forsvar mot Hanois panserdivisjoner. Men Kongressen sa nei.

Konsekvenser: båtflyktninger, omskoleringsleirer som i Kambodsja under Pol Pot

Så kom tragedien. Syd-Vietnam fikk oppleve kommunistenes nyordning – massehenrettelser, hundretusener i dødsleir, uendelige flyktningestrømmer – nær to millioner, deportering fra byene, bekjempelse av religionen – til og med de tidligere opposisjonelle ble fengslet. De hadde vært nyttige, men var ikke pålitelige lenger. I et opprop fra «den forente buddhistkirke», tidligere i opposisjon, het det: ”her er som i helvete”. Le Monde skrev høsten 76 at sydvietnameserne ble behandlet etter samme prinsipp som i Pol Pots Kambodsja.

Kosovo-tragedien er liten i forhold til det sydvietnameserne måtte gjennom. Men den gang var ikke medkjenslen stor nok. Tvert om, vi var hjernevasket nok til å tro at de ble ”befridd”!

Virkeligheten var mindre interessant

Da jeg kom fra Vietnam første gang, tenkte jeg at den borgerlige regjering vel måtte være interessert i få mine iakttagelser. Min venn Emil Vindsetmo, statssekretær på statsminister Bortens kontor, skulle gjøre et forsøk. Men det ble ikke til noe. Selv den borgerlige regjering lå under for den rådende stemning. Det var politisk klokt ikke å utfordre den. Virkeligheten var mindre interessant enn den politiske kontekst den ble satt i. Utenriksminister Lyng selv var en gåte. Han hadde liten sans for amerikanere og sa faktisk at han hadde mer sympati for Hanoi enn for Saigon. Han hadde også sans for Tito og Castro. Han poengterte at Hanoi ikke var noen lakei for Kina. Nei vel. Men at et kommunistregime ikke er lakei for et annet, gjør det vel ikke mer akseptabelt? Lyng etterlyste hyppig en «ryddig tankegang» hos sine kritikere, som det jo var flere av i partiet, bl.a. Svenn Stray. Men her sviktet han selv. Lyng underslo at vietnameserne, som andre folk, ville unngå et totalitært system. Hvorfor skulle ikke de ha samme rett til frie forhold som vi selv? Mulig at han aldri ble helt befridd fra sin studentperiode i det marxistiske Mot Dag.

Hvorfor mellom øst og vest?

En av Lyngs memoarbøker bærer tite1en «Mellom øst og vest». Hvorfor mellom? Det var jo et veldig verdigap mellom øst og vest, og Moskva hadde rett i at bare ett av disse verdisystemene kunne overleve i det lange løp. Men Lyng, i likhet med Einar Gerhardsen før ham, trodde det var mulig med sameksistens mellom de to systemene og at de ville nærme seg hverandre. Lyng hadde ikke sans for menneskerett i internasjonale relasjoner. Derfor ble en realpolitikk han påberopte seg, for teoretisk og derfor forfeilet.

Han likte seg forøvrig best hjemme. I stortingsrestauranten var han i sitt ess. En gang over et glass ved FNs hovedforsamling i New York sa han til meg at den fineste dagen her var dagen for avreise. Mens en utenriksminister vel skulle føle seg som fisken i vannet i denne forsamling av toppinteressante representanter. Lyng kom til å mislike Morgenbladet fordi vi stadig inntok andre standpunkter. Det var et paradoks. Jeg hadde et godt forhold til utenriksministre som Knut Frydenlund og Thorvald Stoltenberg. Men Lyng befant seg liksom i en annen leir.

Myter om krigsmakt som ikke forsto konfliktens røtter

Et tiår etter krigsslutt mente Nobelinstituttet at det kunne være på tide å foreta et tilbakeblikk på Vietnam-konflikten og arrangerte et seminar. Som den eneste i Norge som hadde skrevet et analytisk verk om krigen, ville det ikke vært urimelig å få meg med. At det ikke skjedde, tolket jeg som et tegn på at det fortsatt ikke var aktuelt å rydde opp i de gamle illusjonene om en krig der en supermakt tapte for en fattig bondehær. Det kan ta mange tiår før en historisk sannhet blir akseptert. Den nye generasjon norske professorer hadde gjerne studert i USA under Vietnamkrigen og deltatt i studentprotestene og fått sitt syn sementert der. Som Bernt Hagtvet skriver i en artikkel på dette tidspunkt, i 1994: <<Vietnam er historien om en krig som ble vunnet av en lavteknologi-makt på sykler med massiv kinesisk hjelp mot en høyteknologisk krigsmakt som ikke forsto konfliktens røtter». Dette uttrykker ganske summarisk den enorme misforståelse som festnet seg.

Folkemord kunne vært unngått?

I Hagtvets utsagn er ikke en eneste påstand historisk korrekt. Til professor å være er det ganske sterkt. Hanoi fikk beskjeden kinesisk hjelp, men derimot godt med tungt sovjetisk militærutstyr. Sykler forekom, men i voksende antall også kanoner, panservogner og antiluftskyts. Og hva konfliktens røtter angår, får man vel helst spørre sydvietnameserne som rømte i hundretusener for sine ”befriere”? Konfliktens røtter var de samme i Korea, i Thailand og i Malaysia – men her lyktes det å hindre manipulatoren av disse «røtter», nemlig kommunistpartiene, i å kjempe til seg makten. Hadde USA lykkes i Vietnam, ville også Pol Pots folkemord vært unngått.

Den tilgjengelige kunnskap fristet ikke

Også Norsk Utenrikspolitisk Institutt abdiserte for den rådende stemning da det i sitt tidsskrift ”Internasjonal politikk” nr.lb76 skulle gi en samlet fremstilling av Vietnamkrigen. Her kom alle vrangforestillinger til orde, som at FLN førte en frigjøringskrig. Nå fantes ingen unnskyldning, for Hanoi hadde selv avslørt at FLN bare var en konstruksjon for å lure omverdenen. Nå kunne man også registrere det redselsstyret som Hanoi opprettet. Men NUPI valgte å overse det. Med andre ord, det akademiske Norge sviktet sitt forskeransvar. Den tilgjengelige kunnskap fristet ikke.

Anstrengende dissidenter

Det var anstrengende å være dissenter i de dager. Nattlige telefoner med utskjelling var hyppig. En gang kom et festtelegram hjem undertegnet ”Wenche” som takket for ”en deilig natt”. Det skulle vel gjøre min kone mistenkelig. Men det kom også fan-post, særlig etter medvirken i TV-debatter om emnet. Under slike forhold var det forståelig at politikere heller holdt seg tause. Opinionspresset var ganske kraftig. Det undret meg at ikke så rent få fra Høyre undertegnet opprop til støtte for FLN. Det var vel fristelsen til popularitet som lå bak.

En gang jeg besøkte sjefredaktør Andre Fontaine i Le Monde for å høre hans vurdering av aktuelle europeiske spørsmål, spurte han om jeg ikke kunne bli avisens korrespondent i Norge, som han omtalte som ”det nøytrale medlem av NATO”. (Det ga noe å tenke på!). Naturligvis var det en fristende deltidsjobb og jeg slo til. Men i de hårde dager fant de norske radikalere det for sterkt at en redaktør i Morgenbladet skulle være tilknyttet den ansette Paris-avisen. En av dem, Halle Bjørn Hansen, skrev sint til avisen og protesterte. Under et besøk hos utenriksredaktør Michel Tatu viste han meg brevet og lurte på hva dette var for noe. Jeg forklarte sammenhengen, det vil si Vietnam, og han smilte av den norske provinsialismen.

Synspunkter som stemte …

Jeg gjorde mer og mer den erfaring at mine synspunkter stort sett stemte med hva det europeiske sentrum mente. Det var norsk opinion som var ute på viddene. Som redaktør leste jeg en titalls internasjonale aviser og tidsskrifter regelmessig, først og fremst Neue Zürcher Zeitung og Le Monde. De kom dagen etter og bekreftet stort sett at mine kommentarer i de aktuelle sakene var velbegrunnede, med plass i det europeiske sentrum. Men i Norge gikk jeg for å være høyredreid.

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen, Norsk holdning til Vietnamkrigen