Tag Archives: Kina

USA: «En fiendtlig Kina bør forhindres fra aggresjon»

12. juli 2016 meldte NRK om at voldgiftsdomstolen i Haag avviste Kinas krav i konflikten med Filippinene i Sør-Kina-havet. Domstolen slo fast at Kina ikke har noe historisk krav over områdene. Kina har imidlertid sagt at de verken aksepterte eller anerkjente dommen fra Haag. Det var Filippinene som brakte saken til domstolen i Haag. Vietnameserne hadde en interesse i saken, siden Kina også ville ha en stor jafs av havet som vietnameserne har sett på som sitt.

Advokaten Philippe Sands som representerte Filippinnene, sa følgende til Morgenbladet, publisert den 15. juli 2016:

Det er en stor og viktig kjennelse. Jeg kan ikke overdrive hvor tydelig, betydningsfull og retningsgivende den er. Internasjonale folkerettsadvokater som har satt seg inn i dommen nå det siste døgnet, har uttalt at den er ekstremt velskrevet og velfundert. Nå må vi vente og se hva som skjer over tid. Men på grunn av den store, regionale dimensjonen, vil ikke Kina kunne ignorere dette.

Nyheten fra Haag vekket jubel hos innbyggerne i landene som vender mot Sør-Kina-havet. Vietnameserne kaller det «Bien Dong», som betyr Øst-havet, og ikke Sør-Kina-havet. Blant eksilvietnameserne, meg inkludert, var det også begeistring etter at dommen ble kjent.

Nyheten vekket selvsagt også interesse hos dem som beskjeftiger seg med USAs utenrikspolitikk. Forskeren Steven Groves mener for eksempel at USA bør engasjere seg militært i havsområdet.

Det er interessant å merke seg at på samme dag for 50 år siden uttalte daværende USAs president Johnson om trusselen fra Kina. I talen til The American Alumni Council den 12. juli 1966 sa han bl.a. «En fiendtlig Kina bør forhindres fra aggresjon»:

  • A peaceful mainland China is central to a peaceful Asia.
  • A hostile China must be discouraged from aggression.
  • A misguided China must be encouraged toward understanding of the outside world and toward policies of peaceful cooperation.

Det var Johnsons etterfølger, president Nixon, som klarte å åpne døren til Kina. Femti år etter Johnsons advarsel mot Kina sendte president Obama en indirekte hilsen til Kina da han holdt tale under sitt besøk i Vietnam i mai 2016. «Store nasjoner skal ikke trakassere mindre nasjoner», sa han og fikk applaus hos publikum:

  • Nations are sovereign, and no matter how large or small a nation may be, its sovereignty should be respected, and it territory should not be violated. Big nations should not bully smaller ones. Disputes should be resolved peacefully.

Fin retorikk. Som kjent er ikke USA alltid villig til å holde løftet om å beskytte sine allierte. Spørsmålet er nå om USA er villig til å betale prisen for å holde Sør-Kina-havet i fred. Jeg vet ikke hvor grensen går, og Kina vil sikkert teste den.

Referanser:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, USAs engasjement

16. mai: Kulturrevolusjonen

I dag for 50 år siden gikk startskuddet for den såkalte kulturrevolusjonen i Kina. Kommunistlederen Mao Zedong erklærte i sentralkomiteens møte den 16. mai 1966 krig mot dem han stemplet som «representanter for borgerskapet».  Disse hadde ifølge formann Mao sneket seg inn i partiet, regjeringen, hæren og ulike kultursfærer, og:

«… er en gjeng kontrarevolusjonære revisjonister. Når forholdene er modne, vil de gripe politisk makt og snu proletariatets diktatur over til borgerskapets diktatur. Noen av dem har vi allerede avslørt, andre har vi ikke. Noen stoler vi fortsatt på og vi trener dem til å bli våre etterfølgere, folk som Khrusjtsjov for eksempel, som fortsatt er dununger ved siden av oss»

Mao ville på vegne av proletariatet renske partiet for kontrarevolusjonære. I virkeligheten siktet han mot betrodde partimedlemmer som tvilte på visse deler i hans politikk. Som virkemidler mobiliserte han ungdommer, døpte dem som «rødegardister» – Hong Weibing på kinesisk – og fikk dem til å trakassere og drepe eldre kadre som ikke var revolusjonære nok. Revolusjonen herjet landet i 10 år fram til Maos død i 1976.

Kronologisk delte den franske historikeren Jean-Louis Margolin dette tiåret i tre distinkte perioder: først kom volden mot de intellektuelle og politiske kadre i 1966-67, så stupte ulike fraksjoner av rødegardister inn i kampen mot hverandre i 1967-68, og endelig satte folkehæren i gang den brutale undertrykkelsen av befolkningen i 1968 for å gjenvinne stabiliteten (Margolin, 1999)

Minnene og glemselen. Så vidt jeg vet, har to norske aviser omtalt 50 års markering av kulturrevolusjonen. Med tittelen «Den røde terrorens arr» fokuserte Kina-eksperten Inger Bentzrud i Dagbladet på konsekvensene av dette kaotiske tiåret: «Nesten 20 millioner var tvangsflyttet fra by til land for å lære av bøndene. Opp til 1,5 millioner var henrettet eller drevet til selvmord. Titusener av historiske monumenter, templer og minner etter den 5000 år gamle kulturen var slått i stykker, revet eller knust.»

Aftenpostens korrespondent Jørgen Lohne er like opptatt av den menneskelige tragedien som følge Maos påfunn i artiklen «De tok med seg alt, til og med bleiene til babyen» i Aftenposten 14. mai 2016.

Ønsker du å lese mer om kulturrevolusjonens konsekvenser, vil jeg anbefale kapitlet China: A Long March into Night i boken The Black Book of Communism. Crimes, Terror, Repression (I S. Courtois, N. Werth, J.-L. Panné, A. Paczkowski, K. Bartosek & J.-L. Margolin.)

Aftenpostens Lohne tok også opp temaet om manglende oppgjør med Maos tyranni hos dagens ledere i Kina. Mangelen på oppgjør, eller «amnesi» som noen kaller det, er også temaet i avisen The Financial Times. Avisen siterte professor Kerry Brown ved King’s College:

“The Cultural Revolution has always sat uneasily in Chinese popular memory, partly because there has never really been a credible historical assessment of this bizarre period,” … “The issue is that of accountability . . . It is deemed best just to paper over the cracks and pretend everything is forgotten. The tactic now is amnesia.”

Utenrikspolitisk kontekst. Selv om både norsk og utenlandsk media etter min mening har behandlet den kinesiske kulturrevolusjonen som en innenrikssak, tyder visse ord i Maos «Rundskriv fra sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti» av 16. mai 1966 også på en utenrikspolitisk kontekst.

Ordtet «revisjonistene» peker mot Sovjetunionen. Sovjetiske marxister før Mao hadde en lang tradisjon i ordbruken. Denne kunne være illevarslende, som da sovjetlederne stemplet Trotsky for å være revisjonist, eller da Stalin ville bli kvitt kommunistene som sådde tvil om hans satsing på tungindustrien og den sosialistiske internasjonalismen. Som kjent måtte både Trotsky og mange millioner av Stalins revisjonister bøte med livet i utrenskningene.

Hvorfor var Mao imot «folk som Khrusjtsjov»? Jo, fordi Khrusjtsjov i 1956 tok avstand fra Stalins persondyrkelse. Mao var muligens engstelig for at noen kinesiske ledere også trakk paralleller til tilbedelsen av Mao i Kina. Mao mislikte Khrusjtsjov også fordi den sovjetiske lederen ikke lenger ville anvende den revolusjonære volden. Han trodde fortsatt på kommunismen, men han ville bruke fredelige midler for å spre kommunismen. Mao tok derimot til orde for væpnet kamp mot kapitalismen. Problemet er at både Khrusjtsjov og Mao så på seg selv om den naturlige lederen av verdens kommunister. Det førte dem til bitre rivaler på den internasjonale scenen.

Uten tvil ga Maos slagord som kulturrevolusjon og væpnet kamp gjenklang utenfor Kina. I Norge ble kulturrevolusjonen ifølge NRK viktig for den norske venstresiden og utviklingen av m-l-bevegelsen. Pål Steigan bekreftet det til NRK:

– Utvilsomt. Vi regnet oss som kulturrevolusjonære, sier Pål Steigan som var 17 år da kulturrevolusjonen braket løs i 1966.

Eller som forfatteren Dag Solstad beskrev det på en mer litterær måte i romanen Gymnaslærer Pedersen:

Vi var barn av kulturrevolusjonen i Kina, og forsøkte vel aldri å nekte for det. Kulturrevolusjonen i Kina blei jo en umåtelig inspirasjon over hele verden, også i de rike landene i Europa, blant de intellektuelle først og fremst. Hele vår arbeidsstil, alle våre forestillinger om framtida, hele vårt livssyn, ja hele vår omgangsform, forholdet til andre, til partikamerater så vel som til massene, var preget av dette. For oss betydde det at kommunismen for første gang framsto som noe attraktivt, noe stort, noe som var viktig å strekke seg etter, det ble det reelle alternativet i livet vårt.

Det var som kjent ingen væpnet kamp for kommunismen i Norge. Men i Vietnam var det blodig alvor i 1966.

Vietnamkrigen og Mao. Hvilke forhold i Vietnam var av betydning for Mao da han startet kulturrevolusjonen? Nord-Vietnam trappet i 1964 opp militære aktiviteter i Sør-Vietnam og hadde som mål å styrte det sørvietnamesiske regimet innen kort tid. Det passet godt med Maos voldelige holdning til kapitalistene. Mao brukte situasjonen i Vietnam for å minne sitt eget folk om truslene fra imperialistene og for å mobilisere den kinesiske massen mot de interne revisjonistene (Zhai, 2000, s. 152).

Problemet for Mao er at Nord-Vietnam også ville være venner med Sovjetunionen. Den 10. februar 1965 skrev den sovjetiske statsministeren Alexei Kosygin  under en historisk kommuniké i sitt besøk i Hanoi der sovjeterne lovet  «tiltak som skal gjennomføres for å styrke forsvarskapasiteten til Den demokratiske republikken Vietnams [Nord-Vietnam] » (Ginsburgs 1981, s. 289). Selv om dette irriterte Mao, var nordvietnameserne kloke nok til å velge seg en mellomstilling å kunne ta imot mest mulig våpenhjelp fra begge sosialistiske brødre. Mao matchet sovjetisk hjelp til Nord-Vietnam ved å sende 320.000 kinesiske soldater til Vietnam.

Mens sovjeterne oppfordret nordvietnameserne til å forhandle med amerikanerne, var Mao sterkt imot forhandlinger. Nordvietnameserne fortalte Mao at forhandlingene var bare en taktikk for å vinne krigen, og de mente det, men Mao tvilte på sine naboer i Sør. Til tross for kaoset i eget land fortsatte Mao likevel å prioritere hjelpen til Nord-Vietnam, først og fremst for å konkurrere med Sovjetunionen. Men sovjeterne klaget over at deres våpenforsyning til Nord-Vietnam ble hindret av kineserne. I virkeligheten var det først og fremst de rivaliserende fraksjoner av rødegardister som hindret våpentransporten fra Sovjetunionen til Vietnam.

Nordvietnameserne tok imot våpenhjelp fra Sovjet, men innad kjørte de en kulturrevolusjonsliknende utrenskning av sovjetvennlige kadre. Disse tok til orde for prioritering av oppbygging av sosialismen i Nord. De ble satt bak lås og slå av Le Duan og Le Duc Tho, som ville «frigjøre» Sør-Vietnam til enhver pris. Disse haukene vant den interne striden i Nord-Vietnam i 1967, og vant krigen i 1975.

Hva har vi lært? Flere media har pekt på glemselen eller mangelen på oppgjør hos de kinesiske lederne. Det er jeg enig i. Men hva med nordmenn? Fantes det nordmenn på 1960-tallet som syntes det var fristende med den maoitiske volden hvis målet var å skape et bedre samfunn? Hvis ja, hva fikk dem til å gjøre det? Hva kan vi lære av det? Radikalisering og aksept av voldelige midler gjelder muligens ikke bare utlendinger med en annen religion, men også norske nordmenn i en ikke så fjern fortid.

Referanser

  • Financial Times: China deploys amnesia on 50th anniversary of Cultural Revolution.
  • Ginsburgs G, Slusser RM. A calendar of Soviet treaties: 1958-1973. Alphen aan den Rijn: Sijthoff & Noordhoff; 1981.
  • Margolin, J.-L. (1999). China: A Long March into Night (J. Murphy & M. Kramer, Overs.). I S. Courtois, N. Werth, J.-L. Panné, A. Paczkowski, K. Bartosek & J.-L. Margolin (Red.), The Black Book of Communism. Crimes, Terror, Repression. Cambridge, Massachusett: Harvard University Press.
  • Zhai, Q. (2000). China and the Vietnam wars 1950-1975. Chapel Hill: University of North Carolina.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

10. februar: Vennskapsbåndet med Sovjet styrket

10. februar er det 50 år siden Nord-Vietnam og Sovjetunionen skrev under en historisk kommuniké i Ha Noi. Partene ble enige om «tiltak som skal gjennomføres for å styrke forsvarskapasiteten til Den demokratiske republikken Vietnams [Nord-Vietnam] » (Ginsburgs 1981, s. 289). Kommikéen avsluttet et 5 dagers besøk av Sovjetunionens statsminister Alexei Kosygin i Nord-Vietnam. Samtidig åpnet den en ny æra i Vietnamkrigen, der Sovjetunionens rolle som leverandør av våpen til Nord-Vietnam stadig ble viktigere.

Hvorfor var Alexei Kosygins besøk i Ha Noi i perioden 6. til 10. februar 1965 et vendepunkt i Vietnamkrigen?

Chicago Tribune om Kosygins besøk i Kina i 1965

Chicago Tribune om Kosygins besøk i Kina i 1965

I forrige blogginnlegg skrev jeg om Ho Chi Minhs valfart til Kina og Sovjet i 1950 for å be om anerkjennelse og hjelp. Mao hadde nettopp vunnet krigen mot de kinesiske nasjonalistene. Han var først ute med å gi diplomatisk anerkjennelse til Ho. Stalin nølte, men endte med å anerkjenne Ho av hensyn til Mao. Men Stalin delegerte til Mao oppgaven å gi Ho militær hjelp. Tidspunktet var perfekt for Ho, for som seierherre hadde Mao  mye militær ekspertise og våpen som kunne overføres til Ho.

I 1953 døde Stalin. Hans etterfølger Khrusjtsjov støttet ikke Nord-Vietnams ambisjon om å ta Sør-Vietnam med militær makt, og han besøkte aldri Nord-Vietnam. Under hans ledelse var hjelpen fra Sovjet til Nord-Vietnam beskjeden. Den sovjetiske hjelpen nådde sitt laveste nivå i 1964, slik det er bekreftet i arbeidet til den norske historikeren Mari Olsen. Sovjeterne manet om tilbakeholdenhet, men nordvietnameserne ville slåss – for å «frigjøre» folket i Sør. Det gikk ikke så bra mellom de sosialistiske brødrene, så det endte med at Nord-Vietnam i slutten av 1964 ba sovjetiske rådgivere om å dra hjem.

Kineserne støttet derimot krigerne i Nord-Vietnam og forsynet dem rikelig med våpen. Som jeg tidligere skrev i «Tall og fakta om Vietnamkrigen«, pøste formann Mao  i perioden 1955 til 1963 240.000 geværer, 2.730 artillerikanoner, 15 fly, 28 krigsskip samt 175 millioner våpenmagasiner til Nord-Vietnam (Zhang 1996). Bare i 1962 sendte Beijing 90.000 rifler og maskingeværer til Nord-Vietnam, nok utstyr til 230 infanteribataljoner. Men det kom enda mer! I desember 1964 skrev Kina og Nord-Vietnam under en avtale der Kina lovet å sende 300.000 kinesiske soldater til Nord-Vietnam, slik at Nord-Vietnam kunne sende sine til Sør (Gaiduk 1996, s. 16). 1964 var et opptrappingsår, slik jeg har skrevet i et tidligere innlegg.

Sovjetunionen kunne selvsagt ikke forholde seg likegyldig til den militære opptrappingen i Sørøst-Asia i 1964. Sovjeterne sto overfor et dilemma: de ville ha en fredelig sameksistens med USA, men ønsket samtidig ingen kritikk fra rivalen Kina for å svikte sosialistiske brødre. I tillegg ville ikke sovjeterne at nøytrale land som Thailand, Indonesia, … skulle komme ned fra gjerdet for å vandre mot USA. Kinas dominans i området skulle dempes.

Sovjetunionen fridde derfor til Nord-Vietnam, med tilbud om mer moderne våpen enn det kineserne kunne gi. CIA rapporterte allerede 3. februar 1965 at sovjetisk luftvernvåpen ble sett i Nord-Vietnam (Gaiduk s. 24). Kosigyns besøk i Hanoi i februar 1965 styrket vennskapsbåndene mellom våpenbrødrene. Nye forsendelser fra Sovjet fant sted i mars som følge av den underskrevne avtalen mellom Kosygin og Nord-Vietnam. I mai ble 15 sovjetiske krigsfly av typen MIG 15/17 observert i Nord-Vietnam (ibid s. 40).

Sovjetisering av Vietnamkrigen ble et faktum. Nord-Vietnams forsvarskapasitet var blitt styrket. Etter noen år ble Sovjets militære hjelp til Nord-Vietnam større enn Kinas.

Sør-Vietnam ble truet. Sørvietnamesiske soldater var dårligere utstyrt enn sine fiender. I mars 1965 kom de første amerikanske kampsoldater til Sør-Vietnam. For å matche kommunistenes overlegne våpen begynte amerikanerne i 1968 å gi sørvietnameserne automatrifler av type M-16.

Vietnamesiske ledere fra begge sider var etter min mening dyktige til å skaffe seg moderne effektive våpen fra sine stormakter. Det kostet det vietnamesiske folket 3-4 millioner liv. Nord-Vietnams sponsorer holdt ut litt lengre enn Sør-Vietnams. Det forklarer delvis krigens utfall.

Kilder:

  • Ginsburgs G, Slusser RM. A calendar of Soviet treaties: 1958-1973. Alphen aan den Rijn: Sijthoff & Noordhoff; 1981.
  • Olsen M. Solidarity and national revolution: the Soviet Union and the Vietnamese communists 1954-1960. Oslo, 1997.
  • Xiaoming Zhang. The Vietnam War, 1964-1969: A Chinese Perspective. The Journal of Military History, Vol. 60, No. 4 (Oct., 1996), 731-762.
  • Trần Gia Phụng: Hồ Chí Minh cầu viện năm 1950 (vietnamesisk)

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Militærhistorie, Sør-Vietnam

30. januar: Alliansen med Mao Zedong

På denne dag: I dag for 65 år siden ankom Ho Chi Minh Kinas hovedstad Beijing. Samme dag ga Stalin diplomatisk anerkjennelse av Den demokratiske republikken Vietnam (DRV) under Ho Chi Minhs ledelse (Zhai 2000, s. 15).

La oss ha et tilbakeblikk på situasjonen i 1948 – 1950. Forholdet mellom allierte under andre verdenskrig var i ferd med å kjøles ned: Sovjet og Kina i Øst mot USA og vesteuropeiske land.

I 1948 hadde kommunistene den 25. februar tatt over regjeringsmakten i Tsjekkoslovakia. Dette var antakelig bakgrunnen for at Einar Gerhardsen 29. februar holdt den kjente Kråkerøy-talen med erklæringen: «Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig».

1949: NATO ble dannet i Washington D.C.. I Kina vant kommunistene under Maos ledelse i 1949 over Chiang Kai-Sheks nasjonalister etter mange års borgerkrig. Chiang Kai-Sheks styrker var opprinnelig mye større enn Mao sine, men Chiang mistet mange soldater i kampen mot japanerne under andre verdenskrig. Etter seieren over Chiang erklærte Mao  ved Tiananmenplassen i Beijing dannelsen av Folkerepublikken Kina (PRC) den 1. oktober 1949. Begivenheten ble høvelig feiret i Vietnam. Den 5. desember 1949 sendte Ho Chi Minh et gratuleringsbrev til Mao Zedong og uttrykket ønsket om å etablere diplomatisk forbindelse med PRC.

1950: Kineserne svarte med å gi Ho Chi Minhs regjering diplomatisk anerkjennelse den 18. januar 1950.

Kinesisk frimerke illustrerer møtet mellom Stalin og Mao i 1950

Kinesisk frimerke illustrerer møtet mellom Stalin og Mao i 1950

Ville Stalin følge etter? Stalin hadde anerkjent Indonesias Sukarno i 1947, men overså Ho Chi Minh (Duiker 2000, s. 421). Noen år senere måtte Stalin ta hensyn til sin største nabo, dvs. Kina.

Den 16. desember 1949 dro Mao til Moskva for å treffe Stalin, og Mao kom ikke tilbake til Beijing før 17. februar 1950. Mens han var i Moskva, klarte han å overtale Stalin til å gi DRV diplomatisk anerkjennelse. Etter anerkjennelsen fra Stalin ønsket Mao sin vietnamesiske kollega Ho velkommen til kommunistblokken.

De nevnte datoene er basert på boken til Qiang Zhai (2000, side 13-18), «China and the Vietnam wars 1950-1975». I en annen bok, Southeast Asia and the Cold War av Albert Lau fra 2012, står det at Ho kom til Beijing 2. februar 1950 og at han deretter dro fra Beijing til Moskva sammen med Mao. I enda en annen bok, Đèn Cù av Trần Đĩnh (Người Việt books2014, side 50), utfordrer forfatteren Trần Đĩnh den offisielle historieskrivingen. I memoarene mener Trần Đĩnh at Ho Chi Minh hadde møtt Mao i Beijing før Mao dro til Moskva.

I Vietnam eksisterte den gangen også «Staten Vietnam», som ble opprettet i juni 1949 og ledet av tidligere keiser Bao Dai. To rivaliserende regjeringer, både Staten Vietnam og DRV, krevde kontroll over samme territoriet. Mao og Stalins anerkjennelse av DRV brakte Vietnam dypere i den kalde krigen. Som en reaksjon ga USA i mars 1950 anerkjennelse til Bao Dais regjering som eneste lovlig i Vietnam.

Både DRV og Staten Vietnam trengte hjelp utenfra. For å vinne over indre og ytre fiender ba Ho Chi Minh ba ikke bare om diplomatisk anerkjennelse fra de sosialistiske stormaktenes, men han spurte også om hjelp. Stalin var entusiastisk med forbehold, og fortalte Ho at:

from now on, you [Ho] can count on our assistance, especially now after the war of resistance, our surplus materials are plenty, and we will ship them to you through China. But because of limits of natural conditions, it will be mainly China that helps you. What China lacks, we will provide. (Lau 2012, s. 165)

Mao var rausere enn Stalin og forsikret Ho om at «Whatever China has and Vietnam needs, we will provide».

Hjelpen fra Sovjet og Kina kom ikke bare i 1950, men varte helt til og etter at Nord-Vietnam vant over Sør i 1975.

Kilder:

  • Duiker, W. J. (2000). Ho Chi Minh. New York: Hyperion.
  • Lau, A. (2012). Southeast Asia and the Cold War. Milton Park, Abingdon, Oxon: Routledge.
  • Zhai, Q. (2000). China and the Vietnam wars 1950-1975. Chapel Hill: University of North Carolina.
  • Trần Đĩnh (2014). Đèn Cù (1). Người Việt books.

 

1 kommentar

Filed under Hanoi-regimet, I dag i historien

22. mai: Nixons historiske besøk i Moskva

På denne dag: Den 22. mai 1972 var Nixon den første amerikanske presidenten som satte sine føtter i Moskva. Under oppholdet skrev han sammen med Bresjnev under SALT-avtalen (Strategic Arms Limitation Treaty), en ikke-spredningsavtale som skulle begrense antall atomvåpen. Tre måneder før Moskva-besøket hilste Nixon på Mao i Beijing. Disse to besøkene markerte en ny æra for USAs utenrikspolitikk, som la vekt på avspenning og kontakt mellom supermaktene i den kalde krigen.

I tiden mellom disse besøkene innledet nordvietnameserne en stor offensiv mot Sør, noe som i Vesten er kjent som påskeoffensiven. Nordvietnameserne utstyret seg med moderne sovjetiske missiler som sørvietnameserne bare kunne drømme om. For å stoppe sovjetiske skip med våpenforsyning til Nord-Vietnam ga Nixon ordre om å blokkere Nord-Vietnams havsområde. Bombefly ble også sendt til Nord-Vietnam.

Toppmøtet i Moskva ble derfor innledet med sovjetisk kritikk av USAs krigføring – som en formalitet. Deretter var det business as usual. På grunn av Watergates-skandalen måtte Nixon gå av i 1974. Fallhøyden var stor. Selv sa han: «Failure is not falling down. Failure is falling down and not getting up again to continue life’s grace.»

En hemmelig liberaler. I en artikkel om Nixon oppjusterer professor Bernt Hagtvet vårt minne om Nixon:

«Nominelt var Nixon kvekar, men til liks med Reagan bar han ikkje religionen på mansjettknappane. Samanlikn då med George W. Bush. Nixon ville ikkje ha noko å gjera med kristendomsfundamentalistane, representerte til dømes ved TV-evangelistar som Pat Robertson.

Han stod langt frå den noverande Tea Party-rørsla. Han desegregerte sørstatsskulane, noko som korkje JFK eller JBJ (sic!) hadde fått til. Han etablerte miljøvern som lekk i offentleg politikk, skipa Environmental Protection Agency, fekk til fleire nasjonalparkar enn nokon amerikansk president. Og løyvde føderale pengar til kreftforsking. The New York Times kalla Nixon «ein heimleg liberalar».» (DAG OG TID 18.01.2013)

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam, USAs engasjement

Asia og den kalde krigen

Hva skjedde i landene i Sørøst-Asia i den kalde krigen? I 2012 kom boken «Cold War Southeast Asia» av Malcolm Murfett, som har 12 kapitler som belyser situasjonen i landene i Sørøst-Asia. Her gir jeg en ultrakort oppsummering:

Vietnam 1948: Når ble Vietnam med i den kalde krigen? Ifølge Ang Cheng Guan skjedde det i 1948. Forfatteren argumenterer for at frigjøringskrigen mot kolonimakten i Vietnam 1948 ble omdannet til en krig mellom kommunistene og antikommunistene.

Malaya 1948: Samme år brøt et kommunistopprør ut, og Malaysia ble satt under unntakstilstand inntil 1960. Kommunistlederen Chin Peng levde i eksil i Thailand inntil han døde i 2013.

Asia i den kalde krigen

Asia i den kalde krigen

Filippinene: Filippinene ble uavhengig fra USA i 1946. I perioden 1946 til 1957 hadde Filippinene en utenrikspolitisk linje som innebar nære forbindelser med USA. Fra 1957 skiftet filippinerne sitt utenrikspolitiske fokus fra total avhengighet av USA til en mer asiatisk og filippinsk politikk under president Garcia, men deres holdning var fortsatt sterkt antikommunistisk. Etter at Ferdinand Marcos ble president i 1965, fortsatte han nært samarbeid med USA. Han sendte en militær gruppe til Sør-Vietnam. På slutten av 1960-tallet økte uro i landet på grunn av kommunistpartiet og militante muslimer. Marcos satte landet under militær unntakstilstand i 1972.

Singapore: kommunistene dannet en opposisjon internt i People’s Action Party (PAP) ledet av Lee Kuan Yew. I februar 1963 gjennomførte Lee Kuan Yew et kupp som fjernet kommunistene fra partiet. Singapore fikk sin uavhengighet i 1963, men ble skilt fra Malaysia i 1965. Bekymringen for kommunistenes opprør preget politikken i Singapore i den kalde krigen.

Thailand: Med 2000 kilometers grense mot Indokina var Thailand en aktive deltaker i Vietnamkrigen. Thailand hadde mange militære baser for amerikanere og hadde en militær divisjon som kjempet mot kommunistene i Sør-Vietnam.

Kambodsja og Laos: begge land ble brukt som militære baser for kommunistene fra Nord-Vietnam, men offisielt forsøkte landene å være nøytrale.

Indonesia: I begynnelsen av 1960-tallet var kommunistpartiet i Indonesia (PKI) det største utenfor Sovjetunionen og Kina. Indonesia var den største mottakeren av hjelp fra Sovjet og fikk mer sovjetisk hjelp enn Nord-Vietnam (Boden 2008).I perioden 1958 til 1965 kjøpte Indonesia masse våpen fra Sovjet, som f.eks. 123 MIG-jagerfly, 12 ubåter og 24 bombefly. I 1963 lanserte Indonesias president Sukarno en «knus Malaysia«-kampanje siden Indonesia så på Malaysia-Singapore-unionen som en trussel fra imperialistene. Den væpnede konflikten med Malaysia varte til 1966 da Suharto overtok makten i Indonesia. I motsetning til Sukarno som følte seg truet av imperialistene utenfra, ville Suharto konsentrere seg om å bli kvitt kommunistene i landet. De som ble mistenkt for å være medlem i PKI, ble drept. Estimatene varierte fra 250.000 til en million drepte. Se filmen «The act of killing«, en dokumentar av Joshua Oppenheimer og Christine Cynn.

Se også:

  • Wade, G. (2009). The beginnings of a ‘Cold War’ in Southeast Asia: British and Australian perceptions. Journal of Southeast Asian Studies, 40(Special Issue 03), 543-565. doi: doi:10.1017/S0022463409990063
  • “Asian Cold War Symposium,” Journal of Southeast Asian Studies 40 (October 2009): 441-565. (2010). H-Diplo Roundtable Reviews, XI(30).
  • Guan, A. C. The Cold War in Southeast Asia The Oxford Handbook of the Cold War Oxford University Press.
  • McMahon, R. J. (1988). The Cold War in Asia: Toward a New Synthesis? Diplomatic History, 12(3), 307-327. doi: 10.1111/j.1467-7709.1988.tb00478.x
  • Boden, R. (2008). Cold War Economics: Soviet Aid to Indonesia. Journal of Cold War Studies, 10(3), 110 – 128.

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam

Nyttår i Kinas skygge

Politisk har lederne i Vietnam fulgt Kinas oppskrift ved å forby enhver opposisjon. Likevel er forholdet mellom de to landene alt annet enn tillitsfullt….
Les resten av Torbjørn Færøviks artikkel om Vietnam i Dagsavisen.

Sjøslaget mellom Sør-Vietnam og Kina, som er omtalt av her for noen dager siden («Minnet om slaget ved Paracel-øyene«), er også nevnt av Færøvik.

Følg også Torbjørn Færøviks blogg om Kina.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet