Tag Archives: Kommunismen

7. november: USAs nasjonaldag for kommunismens ofre

I anledning 100 år siden bolsjevikrevolusjonen fant sted i Russland annonserte Det hvite hus 7. november 2017 nasjonaldagen for kommunismens ofre. Følgende utdrag av deres pressemelding 07.11.2017 inneholder store ord, men konstaterer helt riktig kommunismens brutalitet:

Bolsjevikrevolusjonen ga opphav til Sovjetunionen og dens mørke tiår med undertrykkende kommunisme, en politisk filosofi som er uforenlig med frihet, velstand og verdighet i menneskelivet.

I løpet av det siste århundre har kommunistiske totalitære regimer rundt om i verden drept mer enn 100 millioner mennesker og utsatt enda flere utallige for utnytting, vold og utrolige ødeleggelser. Disse bevegelsene, under skalkeskjul av frigjøring, røvet systematisk uskyldige mennesker av deres gudgitte rettigheter til religions- og organisasjonsfrihet samt utallige andre rettigheter vi anser som hellige. Borgere som lengtet etter frihet, ble underlagt staten ved bruk av tvang, vold og frykt.

I dag husker vi de som har dødd og alle som fortsetter å lide under kommunismen. I deres minne og til ære for den ukuelige ånden til dem som har kjempet for å spre frihet og mulighet rundt om i verden …

https://www.whitehouse.gov/the-press-office/2017/11/07/national-day-victims-communism

 

Legg igjen en kommentar

Filed under USAs engasjement

11. november: Kommunistpartiet oppløste seg selv

Det høres ut som mange vietnameseres drøm: kommunistpartiet i Vietnam oppløste seg selv. Det skjedde da det indokinesiske kommunistpartiet i dag for 70 år siden offentliggjorde at partiet helt frivillig besluttet å oppløse seg selv. Ifølge kommunikéen som ble sendt ut den 11. november 1945, ønsket partiet å vise at det satte landets interesser foran klassers og at det ga opp partiets interesser for å tjene det vietnamesiske folkets interesser. Kommunistene som fortsatt ønsket å utforske marxismen, kunne melde seg i Foreningen for marxismens studier i Indokina. Det uskyldige navnet på foreningen ga inntrykk av medlemmer som teoretikere med boklige interesser. I virkeligheten gikk partimedlemmene bare underjordisk. De fortsatte å arbeide for å styre landet alene, men utad kalte de seg ikke lenger kommunister. På den måten kunne de tiltrekke seg patriotiske ungdommer som ikke visste om ledernes kommunistiske tilhørighet og visjon.

Hvordan kan vi forklare kommunistpartiets drastiske beslutning den 11. november 1945? Historikerne har gjennom tidene kommet med ulike synspunkter. Den kjente Ho Chi Minh-biografen William J. Duiker tilbyr tilsynelatende ingen annen forklaring enn å stole på partiets egen beretning ved å hevde at «The reason given by the Party, though not complete, is persuasive» (1996, s. 116). Den norske historikeren Stein Tønnesson mener derimot at kommunistenes selvoppløsning skyldtes deres hensyn til den kinesiske okkupasjonsmakten under ledelsen av Chiang Kai-shek (2010, s. 25). Som kjent ble Vietnam okkupert av seierherrene etter andre verdenskrig: i Sør var britiske og etter hvert franske soldater stasjonert, mens kinesiske styrker okkuperte Nord-Vietnam. I boken oppgir Tønnesson ikke noen konkrete hendelser som direkte kunne knyttes til beslutningen den 11.11.1945. Hvorfor 11.11.1945? Hvorfor oppløse partiet? Var kineserne de eneste adressatene?

I virkeligheten ga najonalistlederen Nguyễn Hải Thần den 8. november 1945 et ultimatum til kommunistlederen Ho Chi Minh med krav om at Ho skulle gå av og at ettparti-diktaturet under ham skulle fjernes. Tre dager etterpå erklærte Ho oppløsning av partiet (Guillemot 2012, s. 286-7). At oppløsningen av kommunistpartiet kom tre dager etter ultimatumet, gir meg noen konklusjoner. For det første var ultimatumet en medvirkende årsak til oppløsningen. For det andre må ordet «kommunismen» ha vært så belastende at Ho valgte å legge ideologien bak et fikenblad. Sist men ikke minst utgjorde nasjonalistene sannsynligvis en maktfaktor som Ho Chi Minh ikke kunne ignorere. 

Men de ikke-kommunistiske nasjonalistene er ofte ignorert av historikere som har akseptert nordvietnamsernes fremstilling av Vietnamkrigen i Vesten. Nasjonalistene anklaget kommunistene for diktatur. Kommunistene svarte med å stemple nasjonalistene som ikke-solidariske, men nedtonet samtidig sin egen ideologi i offentligheten. Kommunistenes fikenblad varte faktisk i 30 år. Navnet «Det indokinesiske kommunistpartiet» gjenoppsto aldri etter det proforma driftsopphøret. Til gjengjeld dannet Ho Chi Minh det vietnamesiske «arbeiderpartiet» i 1951. Betegnelsen «Indokina» ble byttet ut mot «Vietnam», noe som viser kommunistenes orientering mot Vietnam og ikke lenger mot Indokina som i tidligere tiår.

Først etter seieren over Sør-Vietnam i 1975 byttet partiet navnet tilbake til det egentlige navnet, det vietnamesiske kommunistpartiet. Det var ikke lenger behov for å dekke over kommunistenes intensjon. Partiet har i dag fortsatt maktmonopol i Vietnam, og man kan lure på om partiet setter folkets interesser foran partiets interesser.

Referanser:

  • Duiker, W. J. (1996). The Communist road to power in Vietnam (2. utg.). Boulder, Colorado: Westview Press.
  • Guillemot, F. (2012). Dai Viêt, indépendance et révolution au Viêt-Nam. L’échec de la troisième voie, 1938-1955: Les Indes Savantes.
  • Tønnesson, S. (2009). Vietnam 1946: How the War Began. University of California Press.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

Samarbeidet med Stasi

«Min onkel har studert politifaget i Øst-Tyskland, og det østtyske politiet er det beste i verden.» Omtrent slik husker jeg at min medelev fortalte meg en gang rundt 1976-77 i Saigon. Han virket stolt, og jeg fikk frysninger på ryggen. Ikke fordi jeg den gangen visste om Stasis brutale overvåking av borgerne som jeg vet nå, men fordi jeg, som mange vietnamesere den gangen, hadde hørt om tyskernes effektivitet og gjennomføringsevne. Og politiets effektivitet i et kommunistisk regime betydde mer undertrykkelse.

Medeleven kom rett fra Nord-Vietnam. Faren hans var blant de mange på seiersherrenes side som flyttet til Sør for å overta de viktigste stillingene i statsapparatet etter «gjenforeningen» i 1975. Sønner og døtre av vinnerne – kommunistene – og taperne – slik som min far, på den antikommunistiske siden, gikk i samme klasse, og det gikk en ideologisk Berlinmur mellom oss.

Hvorfor tapte sørvietnameserne etter en langvarig kamp mot invasjonen fra Nord? Delvis fordi Sør etter min mening ikke klarte å stoppe kommunistenes infiltrasjon i det sørvietnamesiske samfunnet. En giftig infiltrasjon, godt hjulpet av østtyske Stasi.

Erich Mielkes konferanserom i Stasis hovedkvarter - privat foto

Erich Mielkes konferanserom i Stasis hovedkvarter – privat foto

Studier i Stasi-arkivet avslører Stasis betydelige rolle i modernisering av det kommunistiske statspolitiet i Vietnam i perioden 1965-1989. I 1965 reiste nordvietnameserne til Øst-Berlin og hadde møte med Stasi-sjefen Erich Mielke. Møtet resulterte i en årelang teknologi- og kompetanseoverføring fra Stasi til Nord-Vietnam, som ikke bare omfattet avlytting og overvåking av egne borgere, men også å lage falske ID-kort og rekruttering av angivere, rettet mot Sør-Vietnam.

Mens Stasi opphørte i 1989 etter Berlinmurens fall, ble deres overvåkingsmetoder antakelig videreutviklet hos det vietnamesiske sikkerhetspolitiet. Les Human Rights Watchs rapport som ble utgitt i forrige uke om offentlig usikkerhet i dagens Vietnam.

Se: Stasi Aid and the Modernization of the Vietnamese Secret Police

1 kommentar

Filed under Hanoi-regimet

Vekkelsen som hjemsøkte vårt land

I romjulen for 90 år siden tok Det franske sosialistpartiet en viktig beslutning. Flertallet stemte, etter flere dagers debatt på landsmøtet, for å danne Det franske kommunistpartiet (FKP) og akseptere Lenins betingelser for opptak i Komintern (den 3. internasjonale). Opptaksbetingelsene kalles ofte som Moskvatesene på norsk.

Dette møtet i romjulen 1920 har en stor betydning for Vietnams historie. Hvorfor?

Blant dem som tok til orde for innmelding i Komintern var Nguyen Ai Quoc, som var møtets eneste deltaker med bakgrunn fra Asia. Hans bekjennelse til kommunismen brøt med den mer fredelige reformlinjen som hans landsmenn i Paris, inkludert den kjente reformisten Phan Chu Trinh, sluttet seg til. Phan Chu Trinh forsøkte forgjeves å få Quoc til å velge reformer framfor revolusjonsvold. Nguyen Ai Quocs valg av leninismen skulle bli skjebnesvangert for Vietnam.

Lenin, Stalin og Mao ble ledestjerne for Ho Chi Minh

Nguyen Ai Quoc ble senere kjent som Ho Chi Minh. Han ble i 1920 så betatt av Lenins ”Teser om nasjonale og koloniale spørsmål” at han skrev om dem: ”Hvilken følelse, begeistring, klarsyn og tillit de har vekket hos meg”. Med denne ”vekkelsen” reiste han videre til Moskva i 1924 og viet hele sitt liv til uavhengighet og kommunisme i Vietnam. Lenin, Stalin og Mao ble ledestjerne. Vietnameserne som kjempet for uavhengighet uten leninismen ble ryddet av veien. Som for eksempel trotskisten Ta Thu Thau og hans kamerater som ble fanget og drept av Ho Chi Minhs tropper i 1945 (Courtois 1999: 565-575).

Samtidig flørtet også Det norske arbeiderpartiet (DNA) med kommunismen. Den store agitatoren Martin Tranmæl fikk partiet til å melde seg inn i Komintern i 1919. Et par år senere kom presset fra Kominterns 4. verdenskongress om at DNA skulle gjennomføre alle Kominterns vedtak. Men flertallet i partiet sa nei. Mindretallet stormet ut av årsmøtet og dannet Norges kommunistpartiet (NKP) i 1923 (Olstad 2010: 62-63).

Med et rungende nei til Komintern reddet DNA muligens seg selv og sikkert Norge fra de Lenin- og Stalin-inspirerte voldsbølgene som rammet befolkningen i kommunistlandene i det 20. århundre.

Kilde:

2 kommentarer

Filed under Militærhistorie

Pol Pot og parallelle historier

Røde Khmer-fengselssjef Kaing Guek Eav, alias Kamerat Duch, fikk nylig en dom på 35 års fengsel for å ha stått bak mordet på nær 15.000 personer. Duch er antakeligvis blant verdenshistoriens verste massemordere, sier folkemordseksperten Bernt Hagtvet til Dagbladet.

Sammenheng mellom Røde Khmer og Hanoi

Det løper en rød tråd mellom Røde Khmer og Hanoi-regimet. Men sammenhengen er ikke nevnt i noen av de 35 norske avisoppslagene om dommen denne uken. Allerede i 1978 overrasket den Hanoi-vennlige franske avisen Le Monde med en kritisk artikkel om sammenhengen etter avsløringen om folkemordet i Kambodsja:

«Det som skjer i Vietnam, skjer i Laos og naturligvis i Kambodsja. Mellom folkemordet på khmerene og undertrykkelsen av vietnameserne er det riktignok en betydelig gradsforskjell, men motivet er dessverre det samme. I begge tilfeller dreier det seg om å nivellere og eliminere enhver variasjon».

Det er kjent at vietnameserne invaderte Kambodsja i 1978 og styrtet Røde Khmer under Pol Pot. Men den vietnamesiske invasjonen ble først satt i gang etter at Hanoi forgjeves forsøkte å få til en fredelig løsning med nabolandet. Hanoi gikk så langt som å tilby hjemsending av kambodsjanske flyktninger som hadde flyktet fra Røde Khmer til Vietnam!

Nødvendig allianse

Kambodsja var uunnværlig for de vietnamesiske kommunistene. Allerede i 1930-årene brukte Ho Chi Minh og hans indokinesiske kommunistparti Kambodsja som hovedpulsåre for å få smuglet våpen fra Thailand til Vietnam. Under Vietnamkrigen gjemte Hanoi-soldatene seg i jungelen i Kambodsja for å angripe Sør-Vietnam.

Men brorskapet var gjensidig. Hanoi-soldatene gav Røde Khmer militær trening og forsyninger under Vietnamkrigen, og deltok selv i mange kamper mot de ikke-kommunistiske styrkene i Kambodsja. I mars 1970 deltok 40.000 Vietcong og nordvietnamesiske soldater i angrep sammen med Røde Khmer mot den kambodsjanske hovedstaden Phnom Penh. De var så nær som tre mil utenfor hovedstaden før de ble jaget vekk. Faktisk sto nordvietnameserne bak mesteparten av kampene i Kambodsja i 1970-71. Det var ikke Røde Khmer, men den vietnamesiske elitebrigaden Dac Cong som stormet flyplassen utenfor Phom Penh. (Short, side 203, 221)

Felles ideologisk bakgrunn

Ideologisk vises den røde tråden mellom Pol Pot og Ho Chi Minh enda tydeligere. Mens den eldre Ho Chi Minh var med og dannet det franske kommunistpartiet (PCF) i 1920, meldte unge Pol Pot seg inn i det samme PCF i 1951. For begge var Stalins og Maos tanker om utrensking av opposisjon og konkurrenter et hovedprinsipp. Mao og Ho Chi Minh utgav Stalins verk på henholdsvis kinesisk og vietnamesisk. (Short, side 66-67)

Dermed skjedde parallele folkemord bak bambusteppet i Kambodsja og Vietnam etter at Pol Pot vant krigen i Kambodsja den 17. april 1975, og Hanoi vant over Saigon to uker etterpå. Folkemordene er godt nok dokumentert. Det er bra at en hovedansvarlig ble dømt. Når kommer det neste oppgjøret?

Kilde:

  • Le Monde 5. oktober 1978, referert i Frank Bjerkholts bok «Vietnam – det store bedraget»,  side 105
  • Philip Short. Pol Pot. The history of a nightmare. John Murray (Publishers), London 2004.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet

Antall sivile drept under Vietnamkrigen

Den amerikanske statsviteren R.J. Rummel er den som mest systematisk har forsket på folkemord i det 20. århundre. Han refereres ofte av bl.a. professor Bernt Hagtvedt, en norsk ekspert på folkemord- og totalitære regimer.

Rummel opererer med en liste over 15 megamordere. Vietnam er med på listen.

Ifølge ham ble nesten 1,7 millioner sivile personer drept av regimet i nord, vs. 90.000 drept av regimet i sør. De største folkemordene skjedde i Nord-Vietnam i forbindelse med jordreformen. Der ble mange tusen antatte jordeiere dømt vilkårlig og henrettet raskt etter dommene etter modellen fra Kina. Overgrepene i forbindelse med jordreformen er lite kjent ute i verden.

Folkemord (democid) begått av Antall død (i tusen)
Nord-Vietnam 1 669
Sør-Vietnam 90
USA 6
Kambodsja 35
Sør-Korea 3
Frankrike 10

Democid defineres som mord begått av myndighetene.

Rummels oversikt over folkemordene er de mest systematiske statistikkene som undertegnede kjenner til. Han viser åpent hvordan han kom til tallene.

Se andre statistikker i Fakta om Vietnamkrigen i bloggen.

Kilde:

1 kommentar

Filed under Militærhistorie

Sørkoreanske soldater i Vietnamkrigen

Det er kjent at mange amerikanske soldater kjempet i Vietnam sammen med sørvietnameserne. Mindre kjent er at 300.000 sørkoreanske soldater også deltok i sørvietnamesernes kamp mot kommunistene. Mens andre land som Thailand, Australia, Filippinene og New Zealand sendte sine soldater til Sør-Vietnam, utgjorde de sørkoreanske soldatene den største ikke-amerikanske allierte gruppen i Sør-Vietnam.

De første 150 soldatene fra Sør-Korea kom til Vietnam i 1964. Antallet sørkoreanske soldater økte raskt til 20.620 i 1965, nådde toppen i 1968 med 50.003, og gikk ned til 36.790 i 1972. Fra 1973 var det ingen soldater fra Korea i Sør-Vietnam. Totalt mistet Sør-Korea 4.650 soldater i kamp i Vietnam.

De mest kjente sørkoreanske styrkene var Tiger-divisjonen og ”Blue Dragon”-marinedivisjonen. De var angivelig tøffe krigere, noe som ikke var så rart siden de tilhørte elitedivisjonen som hadde kjempet mot kineserne og nordkoreanerne i den koreanske krigen.  Ryktene forteller også om deres tøffe behandling av krigsfanger.

Hvorfor deltok sørkoreanerne i Vietnamkrigen?  Politisk ville sørkoreanerne gi bidrag i Sør-Vietnam av sikkerhets hensyn, for å sikre USAs militære støtte til Sør-Korea. Men den økonomiske effekten er også stor. Sør-Korea fikk mer hjelp fra USA for sin deltakelse i Vietnamkrigen. Det er estimert at Sør-Korea fikk krigsrelatert inntekt på rundt en milliard USD i perioden 1965-73. Den sørkoreanske industrien, med bl.a. Huyndai og Daewoo i spissen, tok av under Vietnamkrigen.

Hvorfor er sørkoreanernes deltakelse i Vietnamkrigen mindre kjent i Vesten? Svaret finnes nok i den amerikanske kulturnarcissismen. Amerikanerne er mest opptatt av å fremheve sin egen rolle og ignorerer dermed andre involverte. Og norske media importerer stort sett de amerikanske fremstillingene.

Kilde: Sheila Miyoshi Jager (Editor), Rana Mitter (Editor). Ruptured Histories: War, Memory, and the Post-Cold War in Asia (Paperback). Harvard University Press 2007. Kapittel 12: Doubly forgotten. Charles K. Armstrong. http://www.amazon.com/gp/product/0674024710

3 kommentarer

Filed under Militærhistorie

Vietnamkrigen er ingen frigjøring

«Jeg er forbauset over at en stor hendelse som Hue-massakren i 1968, der flere enn 5.000 sivile ble drept av Nord-Vietnam, ikke ble nevnt i historiebøkene. Man burde ha nevnt brutaliteten fra alle sider – ikke bare fra USA. »

«På lik linje med Korea-krigen, var Vietnamkrigen en krig mellom kommunisme og ikke-kommunisme. Den har ikke noe med nasjonal frigjøring å gjøre, fordi Sør-Vietnam på lik linje med Sør-Korea ikke trengte det.»

Slik skriver Nhat Xuan Dinh i Aftenposten den 10. mai 2010. Les artikkelen her.

1 kommentar

Filed under Norsk holdning til Vietnamkrigen

Etterlyser norsk oppgjør om Vietnamkrigen

«Nær 8000 båtflyktninger fra Vietnam er blitt til 20 000 norskvietnamesere som gjerne skulle se at man i Norge ble klar over hvorfor de flyktet. De opplever jo at norsk opinion i sin tid mente at Syd-Vietnam ble befridd i 1975. Hvorfor da flykte?

Det var flere hundre tusen, nærmere en million sydvietnamesere som tok til havs i usikre båter etter denne «befrielsen» i håp om å bli reddet av et fremmed skip og tatt med til et annet land. Hvor mange som omkom, vet vi ikke.

I Norge skjønte man ikke hva som foregikk og fant på forklaringen at det måtte dreie seg om «økonomiske» flyktninger. Men det var ikke mange kapitalister i Syd-Vietnam den gang. Norskvietnameserne vil gjerne ha sannheten frem. Det var ingen befrielse. Det var det kommunistiske Nord-Vietnam som erobret den sydlige del, med de tradisjonelle følger der det røde diktaturet fikk makten.»

Og videre:

«Det er ingen tvil om at USAs intervensjon i Vietnam var misforstått. Men motivet var jo det samme som i Korea – en ren parallell. Begge steder brøt den nordlige delen en internasjonal avtale om deling – i påvente av frie valg begge steder. Den kommunistiske delen ville sikre seg hele landet. I Korea klarte USA å hindre det, men ikke i Vietnam. I begge de sydlige deler var det utbredt misnøye med regimene, men kommunisme var dog verre.»

«Man undres også over statsminister Stoltenbergs tale til den vietnamesiske president på besøk i Oslo i fjor, da han bekjente sin ungdoms engasjement for FNL. Da måtte vel Hanoi-presidenten smile i skjegget over at Norge fortsatt syntes å godta fiksjonen. Det vietnamesiske forbundet i Norge ble forbauset og sendte Stoltenberg en forespørsel.

Det som gjenstår ut over dialogen om menneskerett, er en norsk erkjennelse av vår misforståtte holdning under Vietnamkrigen. Når kommer den?»

Les resten av Frank Bjerkholts artikkel i Morgenbladet om Vietnamkrigen, John Lyng, Arbeiderpartiet og menneskerettigheter. Frank Bjerkholt var utenriksredaktør i Morgenbladet og deltok aktivt i mange NRK-debatter om Vietnamkrigen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen, Norsk holdning til Vietnamkrigen

Det glemte Vietnam

Av Frank Bjerkholt, 2009:

Da Frankrike trakk seg fra Indokina i 1954 ble Vietnam ved en internasjonal konferanse delt i to, som en foreløpig ordning inntil frie valg skulle holdes i hele landet. Både Sovjet og Kina støttet delingsplanen. Men det nordvietnamesiske kommunistparti Viet-Minh under Ho Chi Minh hadde sin plan om å overta hele landet, som Nord-Korea i sitt tilfelle. Delings- og fredsplanen kom derfor aldri til virkeliggjørelse. Kommunistene kunne jo ikke risikere frie valg.

Nasjonalistbevegelsen hadde samlet bekjempet den japanske okkupasjonen og fortsatte mot den franske kolonimakten. Ho Chi Minh hadde til å begynne med bred støtte.

Men han var først og fremst kommunist og måtte kvitte seg med rivaler og reformister. I Nord-Vietnam begynte de som vanlig med en jordbruksreform, med eliminering av de vedtatte 5 % av befolkningen. Også her fulgte en hungersnød med et ukjent antall ofre.

Det regnes med 50.000 likvideringer under denne reorganiseringen av landbruket (1). Det lå omtrent på det kinesiske nivå, prosentvis. I tillegg ble rundt 70.000 sendt i leir. Majoriteten av disse vel 100 000 var nasjonalister, men altså ikke troverdige for partiet. Senere, i midten av 60-tallet, ble den sovjetiske ”revisjonismen” en utfordring, og hundrevis av partifunksjonærer eliminert som prosovjetiske, for øvrig som i Kina.

En spesiell aksjon ble rettet mot intellektuelle som ble sendt i leir for å bli ”reformert”. En bok kom ut med tittelen ”Jeg opplevde det kommunistiske helvete i Vietnam” (2).

600.000 flyktet til den sydlige sonen, der en republikk avløste keiserdømmet. Syd-Vietnam ble anerkjent som stat av de fleste vestlige land, men ingen i vest anerkjente Nord-Vietnam, siden det ikke ville godta fredsplanen med frie valg under internasjonal kontroll i begge sonene.

Allerede på 50-tallet bestemte Hanoi seg for å starte krigen i syd og begynte å infiltrere styrker, for det meste ubemerket gjennom Kambodsja og Laos. Dermed kunne Hanoi i god tid forberede storkrigen uten å gå over den demilitariserte sonen og slik skjule at krigen var startet.

Erfaringen fra Korea tilsa en annen taktikk for Hanoi geriljakrigen. For å tildekke operasjonen, ble det opprettet en proforma ledelse i syd, en såkalt frigjøringsbevegelse under navnet FNL eller Vietcong, og en provisorisk administrasjon, PRR. Denne etableringen fikk støtte fra grupper som var misfornøyde med Saigon-styret og kunne fortone seg som en nasjonal bevegelse. Men det var foreløpig. At dette bare var spillfekteri kom for en dag da Hanoi-divisjonene inntok Saigon i 1975. Da ble disse sydlige organene oppløst over natten. Det var Hanoi som hadde ført ordet fra starten av. Den etter hvert utbredte oppfatning i vest av Vietcong som en sydlig frigjøringsbevegelse, var ren illusjon.

Infiltrasjonen i syd førte med seg nyordninger i områder der nordstyrkene vant frem. Prinsippet var å eliminere alt av ledelse fra det gamle regime. I hver landsby som ble tatt, ble alt av administrativt personell likvidert, det være en ordfører, en lege eller en munk. Det samlede antall sivile som Vietcong likviderte for å danne basis for det kommunistiske styre, er anslått til over 36.000. (3)

En affære som avslørte tendensen var den såkalte Tet-offensiven i 1968. Hanoi-styrkene erobret byen Hue der 3.000 sivile ble myrdet etter oppsatte lister over uønskede. Offensiven ble stanset foran Saigon – men den kostet Hanoi så store tap at det nå trengte en pause. Neste etappe ble dermed forhandlinger om en våpenhvile som kom i stand i 1973 der de to aktører, Henry Kissinger og Le Duc Tho, endog fikk Nobels fredspris, i håp om at partene ville fortsette i samme spor. Men Le Duc Tho sa nei til prisen. For Hanoi var avtalen bare en pause for opprustning til neste offensiv. Den kom to år senere. Slik kan en fredspris være helt forgjeves, gitt av et forum som ikke fulgte godt nok med.

USA oppfattet Vietnam som en gjentakelse av Korea, i et mønster av kommunistisk ekspansjon, og president Kennedy startet opp assistansen til Saigon. Men det viste seg med årene at det ikke var brukbart å bekjempe en geriljabevegelse ved hjelp av store troppestyrker og bombefly. USA tapte fordi det ikke var lagt opp til en holdbar strategi – til forskjell fra Korea.

Den internasjonale opinion reagerte i begynnelsen mot Hanois angrep sydover og dermed bruddene på den internasjonale avtalen av 1954. For eksempel kunne man i Arbeiderbladet lese om «Nord-Vietnams uopphørlige aggresjon mot Syd-Vietnam med sikte på å legge det under kommunistisk herredømme». (4) Få år senere var stemningen snudd trill rundt, takket være intens propaganda. Ikke minst Tet-offensiven virket lammende på en amerikansk opinion, som nå bare ville trekke seg ut og hjem.

Den forfeilede amerikanske strategi og den langvarige krigen ga venstresiden anledning til å mobilisere en bred antiamerikansk kampanje, støttet av amerikanerne selv, siden det var vernepliktige rekrutter som døde i tusentall i en tilsynelatende håpløs krig. Det måtte ende galt, spesielt da USA under president Nixon med sitt Watergate ikke var i stand til å etterleve punktene i fredsavtalen av 1973, bl.a. militær støtte, særlig flystøtte, til Saigon-regimet. Det ble overlatt til seg selv – lite i stand til å stå mot den etter hvert enorme Hanoi-armeen med fullverdig sovjetisk krigsutstyr.(5)

Da Hanoi-regimet overtok i syd, kunne man etter massakrene i Hue frykte en fortsettelse. Men overgangen ble mildere. Allikevel gjentok den vanlige prosess seg. Representanter fra det gamle regimet ble omgående likvidert og minst 500.000 andre sendt i arbeidsleir for å omskoleres, blant dem hundrevis av buddhistmunker, med en dødsprosent på 80, med andre ord utryddelsesleire. Og fengslene ble fullstappet, der cellene for 20 fanger ble fylt med 70-80. (6)

Så fikk vi ”båtfolket”, de 300.000 som flyktet fra redslene i småbåter til havs i håp om å bli tatt opp av et skip, og ble reddet. Men hvor mange i tillegg omkom på havet? Like mange? 200.000 vietnamesere av kinesisk avstamning tok seg over til Kina. 140.000 kom seg unna sammen med amerikanerne. Vi nærmer oss altså en million flyktninger, mens ingen flyktet fra landet under krigen.

Det er ingen tvil om at sørvietnameserne, i likhet med sørkoreanerne, hadde håpet at amerikanerne ville ha greid oppgaven, til tross for utbredt misnøye med egne regimer, begge steder. Men alternativet var verre. Forfatterinnen Duong Thu Huong, medlem av partiet og aktiv under krigen, ble ekskludert, arrestert og havnet i eksil da hun begynte å skrive om det «helvete» hun opplevde i det nye regime. En av hennes bøker er endog kommet ut på norsk. (7)

Krigen kostet enormt i menneskeliv. 670.000 nordvietnamesiske soldater mistet livet og 220.000 sydvietnamesiske. 56.000 amerikanere omkom, (mot 50.000 i Korea). 250.000 sivile vietnamesere i syd ble dødsofre og i nord omkom 60.000 sivile, mest som følge av bombetoktene.

Fra boka:
Urett foreldes ikke. Euro-forum 2009. ISBN: 8299522951

Referanser:
1. Le livre noir du communisme. (The black book of communism)
2. Gerard Tongas. J’ai vecu dans l’enfer communiste au Nord du Vietnam. Paris 1960.
3. Hosmer ST. Vietcong repression. Rand Corp. ARPA 1970.
4. Arbeiderbladet 11.3.65
5. En nærmere redegjørelse for den vietnamesiske historie gis i min bok «Vietnam, det store bedraget«, Gyldendal 1980. Bl.a. kan man her lese om hvordan Norsk Utenrikspolitisk Institutt mistet gangsynet i sin beskrivelse av situasjonen ved 73-avtalen. Stemningen var så oppskaket at det akademiske miljø vanskelig anla nøkterne kriterier.
6. Le livre noir du communisme. (The black book of communism)
7. Duong Thu Huong. De blindes paradis. Pax. Oslo 2003.

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen, Norsk holdning til Vietnamkrigen