Tag Archives: Media

NRK viser Ken Burns’ dokumentar om Vietnamkrigen

Den 17. oktober 2017 begynte NRK å vise en lang dokumentar om Vietnamkrigen. Bak dokumentarfilmen sto den ikke ukjente Ken Burns, som blant annet har laget  The Civil War (1990), Baseball (1994), Jazz (2001) og The War (2007).

Dokumentaren The War fra 2007 handlet om den amerikanske borgerkrigen fra 1700-tallet. Etterfølgeren som kom ut i år, tar opp USAs største splittelse siden borgerkrigen – Vietnamkrigen. Det kreves derfor mer arbeid, penger og sendetid: 30 millioner dollar, 10 års jobb og 18 timers film. Tiden det tok å lage filmen kan forklares med at Vietnamkrigen er så kontroversiell og filmmakerne prøvde å få med mange stemmer som ikke har vært tatt hensyn til tidligere. Burns håpet at alle involverte i krigen ville føle seg hørt i filmen.

NRK mener at filmen viser historien om «Vietnamkrigen slik den aldri har blitt fortalt før.» Det kan jeg være litt enig i. Ken Burns’ dokumentar er bedre enn dokumentarene om Vietnamkrigen som ble laget rett etter krigens slutt i 1975. Burns fikk intervjue vietnamesere som representerte både Nord- og Sør-Vietnam. Min innvending mot intervjuene er at det ser ut som Burns har plukket ut svarene som passet med hans fortelling.

Neste episode som NRK viser på tirsdag 24. oktober 2017 er minst like spennende som den første. Episoden Ulmende krise dreier seg om årene 1961-1963: President Kennedy og rådgiverne hans vurderer hvor mye USA skal involvere seg i Sør-Vietnam. President Diems stadig mer eneveldige regime trues av kommunistiske opprørere og buddhistiske protester.

Man kan velge å se på dokumentaren som en fortelling som det som skjedde i Vietnam. Men vil man virkelig forstå historien, bør man etter min mening også se på filmen som en levning fra den perioden. Hvilke holdninger hadde amerikanerne den gangen? Filmen røper holdningene gjennom minst tre levninger.

Den første levningen er den svart-hvite portretteringen av lederne i Sør- versus i Nord-Vietnam. Sør-Vietnams president Ngo Dinh Diem er fremstilt som upopulær, brutal, maktsyk og fanatisk. Det fortelles lite om hvor mye Ngo Dinh Diem bidro til statsbygging og nasjonsbygging i Sør-Vietnam. Den amerikanske pressen hatet ham, selv om den støttet sin regjerings engasjement i Sør-Vietnam. Amerikanernes hat mot ham sto i motsetning til deres glansbilde av Nord-Vietnams president Ho Chi Minh. Lite viser filmen Ho Chi Minhs mørke sider. Levningen fra den gangen dannet filmens narrative. Selv mener jeg at begge lederne fortjener en rettferdig dom fra historien. Isteden gir filmen fortsatt næring til den gamle dikotomien. Svart-hvit-fortellingen preget etter min mening amerikanernes rapportering om Vietnam på 1960-tallet.

Den andre levningen er fortellingen om slaget ved Ap Bac i januar 1963. Filmen vier seks minutter til slaget. Vi får hendelsesforløpet fortalt av fortellerstemmen sammen med den amerikanske journalisten Neil Sheeham og en rekke amerikanske offiserer. Disse fortalte hvor dårlig sørvietnameserne var. Dokumentarteamet intervjuet en kommunistsoldat som fortalte som egen fryktløshet. Filmen utfordret ikke amerikanernes versjon. Selv om slaget ble kjempet av flere hundre sørvietnamesiske soldater, fikk disse aldri fortalt sin versjon. Jeg kjenner til at kaptein Lý Tòng Bá, som deltok i slaget på bakken og senere ble general, har skrevet en artikkel og kritiserte amerikanernes oppførsel under slaget og fortelling etterpå. Filmen ignorerer hans versjon.

I den store sammenhengen var slaget ved Ap Bac lite i omfang. Åtti sørvietnamesiske og tre amerikanske soldater ble drept. Under krigen falt henholdsvis totalt 250.000 og 58.000. Likevel elsker amerikanerne å fortelle om Ap Bac, som en slags déjà-vue. De mener at alle sørvietnamesiske soldater fra den 7. divisjonen var like dårlige i krig som dem som deltok i Ap Bac. Det gjaldt altså ikke bare Ap Bac, ikke bare 1963, men alle sørvietnamesiske soldater under hele krigen. Amerikanerne fremstilte det som sørvietnamesernes uforandrelige egenskaper. Amerikanernes «essensialistiske» syn på vietnameserne er på den måten den andre levningen fra 60-tallet, og det ser ut som det er filmens grunnsyn og narrative.

Den siste levningen som filmen viser, er amerikanernes nedlatende holdning til sine vietnamesiske allierte. Kaptein Scanlon sa i filmen om sørvietnamesernes død at “We stacked the armored personnel carriers with bodies, stacked them up on top until we couldn’t stack them anymore, and um. . .” Om amerikanerne som ble drept i slaget, sa han: “I wouldn’t let the Vietnamese touch the Americans. So I carried the Americans out.” Den amerikanske historikeren Liam Kelley antyder rasismen hos amerikanerne. Her kan du lese hans blogginnlegg «South Vietnamese Soldiers, American Bodies and Racism«.

Vietnamkrigen handlet om hvem som skulle ta kontroll over Sør-Vietnam. Forsvaret av Sør-Vietnam mot kommunistene fra Nord var et felles prosjekt for sørvietnameserne og amerikanerne. Men i denne samhandlingen gir amerikanerne seg selv rett til å være dommer og sensor i media. Norske anmeldere har hittil applaudert Ken Burns’ film som objektiv historieundervisning. De burde isteden tatt et oppgjør med levninger som bor i oss her i Vesten, diskurser fra tiden europeerne plyndret andre kontinenter.

Les også:

Se episode 2: Vietnam. 2. Ulmende krise

1 kommentar

Filed under vietnam, USAs engasjement

Bod Dylan blåste i Vietnamkrigen

Svenska Akademien slapp oktober 2016 ut en bombe om Bob Dylan som fikk litteraturprisen. Svenskene begrunnet tildelingen med at amerikaneren «skapat nya poetiska uttryck inom den stora amerikanska sångtraditionen». For å opplyse leserne som kanskje ikke kjenner til Dylans innflytelse utover det kunstneriske, la den norske nyhetsleverandøren NTB til at han var …

… en stemme for generasjonen av studenter og andre som demonstrerte mot Vietnamkrigen og urettferdighet i samfunnet – en rolle han selv raskt ble ukomfortabel med.

Selv om Bob Dylan er assosiert med Vietnamkrigen, en krig jeg vokste opp under, har jeg aldri vært en fan av ham. Hvorfor? Først og fremst fordi han sang på engelsk, mens jeg hadde fransk som første fremmedspråk på skolen. Av vestlig musikk foretrakk min generasjon derfor den franskspråklige. Den andre forklaringen er temaet. Dylans betraktninger om krig er diffuse, i hvert fall sammenliknet med mange sørvietnamesiske sanger som beskriver krigens tusen nyanser.Du kan lese om musikk under krigen i et av mine tidligere innlegg.

Men vi sang vestlige sanger i Sør-Vietnam også, og disse handlet ofte om det universelle temaet kjærlighet. En av mine favorittartister var den franske sangerinnen Françoise Hardy (1944 -).

1962. Den 18 år gamle Mademoiselle Hardy debuterte offentlig i 1962,  året 22-åringen Bob Dylan skrev «Blowin’ in the Wind». Denne sangen ble en hit og fikk stempel som en «protestsang» som skulle bli stemmen for motstandsbevegelsen. I «Blowin’ in the Wind» stilte Dylan retoriske spørsmål om frihet og krig, og konkluderte med at svaret blåses bort i vinden – The answer, my friend, is blowin in the wind. Sangen ble ifølge Wikipedia en av de mest populære antikrigsangene i 1960-årene og under Vietnamkrigen.

Faktisk svarte over 80 % av de spurte at de «beundret og ble påvirket av Bob Dylan», ifølge en spørreundersøkelse blant 1.000 amerikanske «politiske aktivister» i 1979 (Rex Winer og Deanne Stillman 1979, sitert av Mygland 2005, s. 68). Men i 1966, da motstanden mot Vietnamkrigen begynte å ta av, var bildet annerledes. Bob Dylan solgte bra, men salgstallet var beskjeden når vi sammenliknet det med sju millioner singler «The Ballad of the Green Berets» som stabssersjanten Barry Sadler ga ut. Barry Sadler hadde blitt såret i kamp i Vietnam. «The Ballad of the Green Berets» slo på de patriotiske strenger. Amerikanerne elsket slike ballader.

«Hvordan kan du vite at jeg ikke er for den krigen?» Bob Dylan spilte på helt andre strenger. Han var skeptisk til krig. Men da han i 1962 skrev «Blowin’ in the Wind», siktet han antakelig ikke til Vietnamkrigen. Amerikanerne hadde andre kriger rett utenfor dørstokken. I 1961 invaderte eksilkubanerne Grisebukta (Bahía de Cochinos). Året etter var USA på randen til en atomkrig med Cuba. Først i 1965 kom amerikanske kampsoldater til Vietnam.

Faktisk nevnte Dylan aldri Vietnamkrigen mens denne foregikk. Når journalister spurte ham om krigen, ble svaret blåst bort i vinden. En gang svarte han Hvordan kan du vite at jeg ikke er for den krigen? på spørsmålet om hvorfor han ikke protesterte mot Vietnamkrigen. Det er helt greit. Blant de politisk aktive som demonstrerte mot USAs engasjement fantes det både ekte pasifister og de som ønsket kommunistenes seier i Vietnam. De siste var ikke for fred, men for krig.

Ikke en sosialist, men en isolasjonist fra Midtvesten. I’m not a political songwriter, sa Bob Dylan til Rolling Stone Magazine i 1984 (sitert av Ove Vanebo i Minerva). I den grad han var politisk, var han ikke en sosialist, men heller en tradisjonell, nasjonalistisk konservativ. Han er fra malmbyen Hibbing, Minnesota i Midtvesten. Ifølge den norske historikeren Tor Egil Førland har Dylan med seg Midtvestens «bondemyte» (agrarian myth), en bonderomantisk fortelling om at amerikanske bønder skulle sørge for mat til amerikanerne, og at utenrikshandelen som Østkysten driver med, er ødeleggende. Metaforen om Washington-sumpene har en stor appell i Midtvesten. Bob Dylans drøm for hjemlandet er at «it will have to be a country that’s self sufficient, that can make it by itself without that many imports», sa han i et intervju i Rolling Stones i 1984.

I Dylans sangtekster fant Førland ikke internasjonalt engasjement, men heller isolasjonismen, fra midtvesten. Som kjent bidro også Midtvesten til Trumps seier i år. Dylan er selvsagt ikke Trump, men med nobelprisen og valgseieren er det en dobbeltseier for Midtvesten!

The answer, my friend, is blowin’ in the wind.

Kilder:

  • Françoise Hardy i wikipedia
  • Førland, Tor Egil. “Bringing It All Back Home or Another Side of Bob Dylan: Midwestern Isolationist.” Journal of American Studies, vol. 26, no. 3, 1992, pp. 337–355.  www.jstor.org/stable/27555682.
  • James, David. «The Vietnam War and American Music.» Social Text, no. 23 (1989): 122-43. doi:10.2307/466424
  • Mygland, Kjetil. I’m just a guitar player. Hovedoppgave, University of Oslo, 2005
  • Vanebo, Ove. Bob Dylan 70 år. Minerva 2011.  www.minervanett.no/dylan-er-ikke-sosialist  (lest 5. desember 2016)

2 kommentarer

Filed under USAs engasjement

11. mars: Historiens elementære kjensgjerninger

I dag for femti år siden sto denne artikkelen i lederen i Arbeiderbladet.

… Men vi er også bekymret over å se det grovt ensidige og forenklede bilde av konflikten som nå om dagen legges til grunn for demonstrasjoner av forskjellig art mot USAs politikk i Vietnam.

Om man har aldri så vanskelig for å godta den amerikanske vurdering av konflikten og de skritt denne vurdering fører til, burde man kunne holde fast på noen elementære kjensgjerninger.

Bombetoktene mot Nord-Vietnam er bare en av mange «fronter» i denne krigen. De er langt fra uprovoserte angrep på en uskyldig utenforstående. Det kommunistiske regimet i den nordlige av de to vietnamesiske statene har i alle år gitt aktiv støtte til de kommunistiske-kontrollerte opprørsstyrkene mot regjeringen i Sør-Vietnam, og har vært med på å utvide krigen der til en konflikt mellom stater. Om Vietcong-styrkene i Sør er så avhengige av forsyninger og forsterkninger og instrukser nordfra som USA påstår, kan være tvilsomt, men om Nord-Vietnams uopphørlige aggresjon mot Sør-Vietnam med sikte på å legge det under kommunist-herredømme, rår ingen tvil. Det er for å hindre en slik kommunistisk erobring USA har garantert Sør-Vietnams eksistens som stat.

Vi ønsker alle denne konflikten – som alle andre konflikter – løst ved forhandlinger. Men det trengs to parter til å forhandle, og de må være villige til å forhandle om det samme. Uten at partene har et visst minimum av felles grunn til å stå på, er det ikke noe å forhandle om. Dette ser dessverre ut til å være situasjonen i dag – det grunnlag hver av partene vil forhandle på, er helt uantakelig for motparten. Under slike forhold å protestere ensidig mot de amerikanske bombeangrepene ved å se dem løsrevet fra hele den kompliserte konflikten, og å framstille situasjonen som om krigen fortsetter bare fordi USA ikke vil gå til forhandlingsbordet, det tror vi ikke er noe bidrag til å bane vei for en forhandlingsløsning.

I dag vet vi mer enn den gangen. Selv om Arbeiderbladet skrev den gangen at «[om]m Vietcong-styrkene i Sør er så avhengige av forsyninger og forsterkninger og instrukser nordfra som USA påstår, kan være tvilsomt«, vet vi nå at Vietcong var styrt fra Nord. Vi vet nå, som jeg skrev i tidligere innlegg om Sovjets forpliktelser til å gi moderne våpen til Nord-Vietnam, noe Arbeiderbladet ikke tok med i lederartikkelen. Les 10. februar: Vennskapsbåndet med Sovjet styrket.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam, USAs engasjement

Den forsømte journalistikken

Det er tankevekkende i hvor liten grad det sørøstasiatiske diktaturet som en gang sto i det politiske flomlys, er gjenstand for oppmerksomhet og debatt, skriver forlagsredaktør Anders Heger i helgens Dagsavisen («Det glemte diktaturet«, 26. november 2011).

Videre skriver han:

Seieren fra 1975 satte sitt preg på tre decenniers utenrikspolitikk, og selv etter båtlaster med flyktninger, stabler med Amnesty-rapporter og hyllemetere med dokumentasjon av kommunistiske overgrep, beholdt landet et slags romantikkens skjær over seg for sekstiåttegenerasjonen (som i Norge er en syttitallsgenerasjon).


Personlig ønsker jeg et slikt kritisk blikk på pressen velkommen. Spesielt når den kommer fra en gammel radikaler som Heger. Som trekker en linje mellom sekstiåtternes romantisering av Nord-Vietnams kamp for herredømme over Sør-Vietnam, og måten pressen ser mellom fingrene på når det gjelder Hanoi-regimets undertrykkelse av sine egen borgere.

Hegers oppgjør med medias rapportering om Vietnam minner meg om historiker Harald Skjønsbergs På parti med Stalin (Gyldendal Norsk Forlag 1990).  Han ble antikriger som guttunge da han så TV-bildet av amerikanske bombefly over Vietnam. Jeg har full forståelse for ham. Etter 1975 meldte han seg ut, og «den intellektuelle restaureringen var i gang» (side 186).

Skjønsberg forteller om en delegasjon fra SOLKOM (Solidaritetskomité for Vietnam) som besøkte Vietnam i 1977. Delegasjonens leder rapporterte reisen i Klassekampen (228/77). I artikkelen ser Skjønsberg «Ikke ett kritisk spørsmål. Ikke én negativ konklusjon. … Hun avslutter: «(…) tusenvis av smilende vietnamesere viser oss et nytt Vietnam som vokser fram«». Bare et drøyt år etterpå, etter at Vietnam hadde invadert «demokratisk Kampuchea«, har hun en annen fortelling fra den samme reisen: «Jeg har vært der og mener at de farer med løgn«, og «noen entusiasme over sosialismen var det umulig å finne spor av, både i nord og i sør«.

Det gikk 21 år fra Harald Skjønsbergs intellektuelle restaurering til Hegers mediakritikk. Nå er krigen passe fjern. Horisonten har åpnet seg. Da bør det være mulig å se hva som lå bak ideologiens tåke.

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen, Norsk holdning til Vietnamkrigen

Napalm-jenta Kim Phuc

Få bilder forbindes så sterkt med Vietnamkrigen som bildet av napalmpiken. Det var den sørvietnamesiske fotografen Nick Ut som tok bildet.

Bildeanalyse. En enkel bildeanalyse viser en skrekkslagen naken jente som løp mot deg. De andre barna på bildet hadde klær på, men virket like redde. Bak barna gikk sørvietnamesiske soldater med gevær i hånden. Langt bak ses en røykfylt himmel. Dette bildet virker så virkelighetsnært.

Når vi idag ser på bildet som ble tatt for mange tiår siden, er det verdt å tenke på omstendighetene da bildet ble tatt.

For det første var det ikke amerikanere på bildet. Flyverne som ved en feil slapp napalmbomber på landsbyen Trang Bang, var sørvietnamesiske. Også fotografen var sørvietnamesisk.

For det andre løp sivilbefolkningen som regel mot Sør-Vietnams side, og ikke mot kommunistenes side.

For det tredje viser bildet at det var sivilbefolkningen i Sør som måtte tåle de største lidelsene som krigen forårsaket. For bildeanalyse, se for eksempel Anja Jasinski Wrights masteroppgave «Visuell retorikk i politisk journalistikk. En analyse av tre avisers visuelle fremstilling av norske topp-politikere».

Kim Phuc, Trang Bang 1972 (Nick Ut/Associated Press)

Kim Phuc fikk behandling på sykehus under et 14 måneders opphold. Etter at kommunistene vant i 1975, brukte de henne flittig i sin propaganda for å vise at kommunistene hadde rett. Ja, hun ble brukt så mye til propaganda at hun ikke fikk tid til å studere. Etter mye klager fikk hun reise til Cuba. Der traff hun en annen vietnamesisk student. De giftet seg i 1992, og hoppet av og søkte om politisk asyl under bryllupsreisen.

Kim Phuc bor nå i Canada. Hun ble UNESCO-Goodwill-ambassadør i 1997. Hun vier sin tid for å hjelpe krigsskadde barn.

Historien hennes dreier seg først og fremst om en viljesterk person som reiste seg tross alvorlige skader. Det er også en historie om hvordan et krigsskadet barn ble utnyttet i politisk propaganda. Ironisk nok søkte hun asyl og ble endelig beskyttet mot dem som brukte henne for å vise at de hadde rett.

Barnemishandling? Kim Phuc har så vidt jeg vet, aldri vært i Norge. Men den norske vietnambevegelsen brakte hit den 12 år gamle jenta Vo Thi Lien i februar 1970. Tolvåringen ble brukt kveld etter kveld på arrangementer i Oslo, Tønsberg, Bergen, Trondheim og Moss for å drive propaganda for Vietnambevegelsen. Barnevernet var ikke på bane … (Kilde: Godbolt 2010: 251)

Dagens journalister røper også bristende innsikt i den historiske konteksten. Journalist Toralv Østvang skrev at bildet «var trolig med på å tvinge president Richard Nixon til å gå av et par år senere.» Dette er feil, for Nixon måtte gå av etter skandalen ved Watergate, og ikke på grunn av bildet.

Journalisten Kathleen Buer antydet at bildet «forandret verdens syn på Vietnamkrigen«. Dette stemmer ikke med fakta. Folk i USA og vesten endret syn på Vietnamkrigen allerede i 1967. Da bildet ble tatt i 1972, var synet ferdig endret. De fleste amerikanerne hadde trukket seg ut av Vietnam. Synet på Vietnamkrigen har begynt å endre seg i løpet av de siste årene, ikke på grunn av bildet, men bl.a. på grunn av nyere forskning og ikke minst takket være båtflyktningene som har kommet seg ut av Vietnam og fortalt om en annen virkelighet enn det man i Vesten trodde på i 1972.

Les også: Mytar om krig og forsoning. Om ein sjekkar ei god sak, kan ein finne mykje rart.

 

1 kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen

NRK med skjevt blikk på Vietnamkrigen

NRK Gull publiserte nylig et sammendrag om Vietnamkrigen i anledning av at det er 35 år siden krigens slutt.  Amerikanernes frykt for kommunismen og deres militære oppbygging i Sør-Vietnam sto i fokus. Det ble fortalt om Kennedy som sendte rådgivere og instruktører dit i 1961, og om en ny fase da marinesoldatene kom til Da Nang i 1965. Hjemme i USA steg krigsmotstanden i takt med økende antall amerikanske falne. Krigens slutt kom da amerikanerne evakuerte fra taket på ambassadebygget i 1975, etter å ha tapt nesten 60.000 soldater.

Det er få direkte feil i sammendraget. Men statskanalens oppsummering om Vietnamkrigen mangler det meste likevel. Hvorfor?

NRKs skjeve bilde av Vietnamkrigen

Artikkelen utelater nemlig hovedaktørene i Vietnamkrigen, dvs. vietnameserne. Riktignok ble vietnameserne nevnt i artikkelens siste avsnitt i forbindelse med antall døde. Men NRK betrakter vietnameserne som ofre for amerikanernes handlinger, og ikke som aktører. Muligens har NRK et humanistisk syn på krigens konsekvenser. Men tilsynelatende er NRK ikke særlig opptatt av vietnameserne som deltakerne i krigen. Hvem var de? Hvor mange av dem deltok på hver side? Hva var deres motiver, mål, strategi, taktikk og drømmer? Noe av svaret finnes i denne bloggens sammendrag om Vietnamkrigen.

Norsk fjernsyn resirkulerer amerikanske innslag

«Alle de nyheter om Vietnam som norsk fjernsyn presenterte som viktige, gjenfinner en som originalnyheter i amerikansk TV» (Bastiansen 1997:159)

Det lille sammendraget fra NRK Gull/Viten passer dermed inn i to velkjente journalistiske mønstre. Det ene dreier seg om NRKs USA-fokus. Verdensbildet er sett gjennom amerikanske øyne. Bak enhver NRK-reportasje om Vietnamkrigen fantes det et forutgående amerikansk innslag, hevder medieforsker Henrik G. Bastiansen ved Institutt for medier og kommunikasjon for nesten 15 år siden. Mediakrigen er fortsatt dagsaktuell da Halle Jørn Hanssen nylig beklaget at NRKs utenriksdekning er blitt enda mer USA-fiksert, og at norske medier anført av NRK i det meste holder «fast på et verdensbilde som stadig mer hører fortiden til.» (Dagsavisen, 4. august 2010)

Det andre mønsteret er beskrevet av Edward Said i 1978 som orientalisme, som er Vestens måte å betrakte Østen på. I følge dette synet er vestens folk rasjonelle, dynamiske og handlingsorienterte, mens Østen er statisk, mystisk og irrasjonell. Østen eksisterer kun der folk fra Vesten kommer. Vesten handler, Østen blir ofre. Derfor kan man bare legge skylda på dem som handler, dvs. Vesten.

Den orientalistiske historien om Vietnamkrigen eksisterer dermed kun der amerikanerne var tilstede, med sine handlinger og motiver. Vietnameserne var i følge dette synet stakkarslige ofre. Og kun ofrene av amerikanernes handlinger er verdt å nevne. Men vietnameserne er aldri betraktet som vanlige folk med intensjoner og handlinger.

Den orientalistiske historien om Vietnamkrigen eksisterer kun der amerikanerne var tilstede. Vietnameserne var i følge dette synet stakkarslige ofre. Og kun ofrene av amerikanernes handlinger er verdt å nevne.

Jeg håper at NRK snart forlater kolonimaktenes måte å se orienten på. Gi oss historien om Vietnamkrigen der hovedaktørene, både nord- og sørvietnameserne, er representert! Historien bør vietnamiseres! Denne bloggen tilbyr ikke et komplett bilde, men er forhåpentligvis en supplerende kilde til forståelsen av konflikten.

Kilde:

1 kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen

Filmer fra Vietnamkrigen

I helgen så jeg videoen «Full Metal Jacket» (1987 i regi av Stanley Kubrick). Den er en av de mest kjente filmene om Vietnamkrigen. Filmatisk er den godt laget og gir en levende skildring av amerikanske soldater som tjenestegjorde i Vietnamkrigen. Men hvordan oppleves filmen av en båtflyktning som meg?

Amerikansk opplevelse i «Full Metal Jacket»

Både i treningsleiren i USA (filmens første halvdel) og i slaget om Hue i 1968 (filmens siste halvdel) ser vi tilværelsens kompleksitet for amerikanske soldater som Joker (hovedperson): ulike bakgrunner, motiver og personligheter. Joker har «Born to kill» skrevet på hjelmen og bærer fredsknappen på skjorten, for å vise menneskets dualisme («the duality of man»). Det er forståelig. Men er vietnameserne skildret med samme kompleksitet?

Representasjon av vietnameserne

Vietnameserne opptrer stort sett som skygger og kulisser i filmen. Kun tre ganger står soldaten Joker ansikt til ansikt med vietnamesere, og disse er enten prostituert, hallik, lommetyv eller treffsikker snikskyter.

Replikkene i filmen supplerer beskrivelsen av vietnameserne, med bruk av nedlatende uttrykk som «gooks» om sørvietnameserne, eller «they took away our freedom and gave it to the gooks. They don’t want it». Skildringen av vietnameserne er flat, endimensjonal og nedlatende. Men er skildringen riktig?

Det som virkelig skjedde i Vietnam

Riktig nok hadde Sør-Vietnam, som i Norge og andre land, både lommetyver, prostituerte og halliker. Disse var kanskje de eneste sivile vietnameserne mange amerikanske soldater hadde kontakt med og senere fortalte om hjemme i USA.

Men de fleste sivile sørvietnamesere var lovlydige anstendige mennesker, med familie, jobb, og drømmer. Filmen gir dermed helt feil inntrykk av sørvietnameserne. Hva er forklaringen?

Kulturell imperialisme

Forklaringen kan finnes i boka «The Viet Nam war. The American War» av litteraturprofessor Renny Christopher. I følge henne har amerikanerne en 150 års tradisjon med utbredt rasisme overfor asiatene. Den først fasen skjedde i perioden 1848-1941 i forbindelse med immigrasjonsbølgen av kinesere og japanere i USA og fram til den amerikanske okkupasjonen av Filippinene. Den andre fasen skjedde i Koreakrigen, etterfulgt av den tredje fasen i Vietnamkrigen.

Det er dermed den amerikanske rasismen som gir grobunn til slike nedlatende holdninger til vietnameserne i filmen. Amerikanerne skaper ofte umenneskelige portretter av fiender. Men overfor asiatene er det kanskje overraskende at ikke bare fiender blir umenneskeliggjort, men også allierte, som for eksempel sørvietnameserne og sørkoreanere.

Norsk publikum gjennomskuer muligens det. Men utfordringen er at slike nedlatende holdninger passer godt med venstresidens antiamerikanske holdninger. Når venstresiden var imot amerikanernes bombing, er det lett å sluke rått rasistiske holdninger overfor sørvietnameserne som amerikanernes allierte.

Kamphandlinger i Hue

I «Full Metal Jacket» foregår kampen i slaget om Hue i forbindelsen med Tet-offensiven. Riktig nok deltok amerikanske soldater der. Men de kom først inn den 7. februar 1968, over en uke etter kommunistenes offensiv. Det var sørvietnamesiske soldater (ARVN) som kjempet fra første dagen til siste dagen da byen ble gjeninntatt, og det var ARVN som sto for mesteparten av kampene.

Vietnamesernes keiserby blir i filmen omdannet til en metaforisk «Heart of darkness»-jungel, slik at det passer med amerikanernes fantasi. Det er amerikanerne som er i sentrum, som redder sørvietnameserne. I filmen som i litteratur er det slik at «mesteparten av litteraturen om Vietnamkrigen er en øvelse i amerikansk kulturnarsissisme» (Timothy Lomperis, Duke Universtity Press 1987).

Orientalisme og Vietnamkrigen

Filmer og litteratur om Vietnamkrigen passer dermed godt inn under begrepet Orientalisme som Edward Said lanserte i 1978. Man har en nedarvet imperialisme som «bestandig lokaliserer kilden til alle signifikante handlinger og liv i Vesten, hvis representanter har friheten til å besøke sine fantasier og filantropier på den mentalt døde Tredje verden. Uten Vesten har verden utenfor verken liv, historie eller kultur å snakke om, ingen uavhengighet eller integritet som er verdt å representere«. Det stemmer med «Full Metal Jacket», og trolig med mesteparten av vestlige filmer om Vietnamkrigen.

Mitt håp

Jeg vil ikke frata noen for gode filmopplevelser. Jeg setter pris på filmens svarte humor og drama, og jeg respekterer selvfølgelig amerikanernes behov for å skildre sin egen erfaring. Men jeg håper at det norske publikum gjennomskuer amerikanernes holdninger overfor sørvietnameserne og klarer å skille fantasi fra virkelighet.

For gode bøker om Vietnam, både sakprosa og litteratur, se blogginnlegget: Skjønnlitteratur og sakprosa.

Forskning på filmer fra Vietnamkrigen:

2 kommentarer

Filed under Media og Vietnamkrigen, Militærhistorie