Tag Archives: Militærhistorie

10. mars: Historiens mest dødelige bombetokt få har hørt om

På denne dag:

Vi betrakter ofte historiebøker som objektive fortellinger som det som har skjedd. Vi forventer at historikerne i beste fall kan dokumentere det de forteller om. Det er samtidig historikernes privilegier å ta opp mindre hendelser og tie om det som virkelig betød mye for mange mennesker.

Et eksempel på slike fortielser er at få bøker omtaler historiens mest dødelige bomberaid den 10. mars for 75 år siden. Det var da en amerikansk bombetokt slapp napalmbomber over Tokyo i Japan. Napalmbomber har de fleste voksne hørt om. De er brannbomber som pakkes i gelé for å kunne bore dypt i menneskekropper. De gir ofte assosiasjoner til Vietnamkrigen, til den 9 år gamle Kim Phúc som ble rammet av napalm i 1972. Men amerikanerne hadde brukt napalm under andre verdenskrig, lenge før Vietnamkrigens start.

Den 10. mars 1945 drepte amerikanske flyvere antakelig 100.000 personer, flere enn hver enkelt atombombe gjorde over Hiroshima (6. august) og Nagasaki (9. august). En forklaring på det høye dødstallet var at mesteparten av Tokyos innbyggere bodde i trehus som lett ble antent. Folk var i huset om natten da bombetokten kom. De amerikanske pilotene fløy lavt for å treffe sitt mål, som var innbyggerne i Tokyo.

Jeg kjenner ikke til at amerikanerne gjentok slike bomberaid under Vietnamkrigen der målet var å ramme sivilbefolkningen. Riktignok foretok amerikanerne mye strategisk bombing over Nord-Vietnam. Målet var å få kommunistene fra Nord-Vietnam til å slutte å angripe Sør-Vietnam. Bombingene rettet seg mot Nord-Vietnams oljeanlegg og annen infrastruktur. Man kan selvfølgelig diskutere amerikanernes treffsikkerhet. Effekten av en slik strategisk bombing er tvilsom i Vietnamkrigen.

Man kan bare spekulere på hvorfor bombetokten over Tokyo den 10. mars 1945 sjeldent er nevnt her i Vesten. En forklaring kan være at andre verdenskrig er sett på som en god krig, der brutale midler er mer akseptert. En annen forklaring var amerikanernes, og kanskje Vestens, syn på japanernes liv.

Les mer:

Les også på CNN: History’s deadliest air raid happened in Tokyo during World War II and you’ve probably never heard of it.

After_Bombing_of_Tokyo_on_March_1945_19450310

Slik så Tokyo ut etter amerikanernes bombetokt 10. mars 1945 som drepte 100.000 japanere. Kilde: wikimedia.org.

Fotnoter:

  • Var det 9. eller 10. mars 1945? Det var natt til 10. mars 1945, Tokyo-tid, mens det fortsatt var 9. mars i USA.
  • Var bomberaidet over Tokyo 10. mars 1945 historiens mest dødelige? Jeg baserer meg på estimatene: 100.000 drepte pga. napalm over Tokyo 9. mars 1945 mot 66.000 døde i Hiroshima 6. august og 39.000 døde i Nagasaki. Men jeg har sett høyere estimater for Hiroshi og Nagasaki. Store Norske Leksikon SNL oppgir det høyeste estimatet av dødstallet i Hiroshima, 200.000. 
  • Se antall døde og sårede etter atombombene over Hiroshima og Nagasaki på atomicarchive.com. Statistikkene: TABLE A: Estimates of Casualties
    • Hiroshima: Pre-raid population 255,000, Dead 66,000, Injured 69,000

    • Nagasaki: Pre-raid population 195,000 , Dead 39,000, Injured 25,000 

  • USAs offisielle estimat over antall døde og sårede etter Tokyo-bombingen, Hiroshima og Nagasaki, se «U. S. Strategic Bombing Survey: The Effects of the Atomic Bombings of Hiroshima and Nagasaki, June 19, 1946«, side 37.
U. S. Strategic Bombing Survey: The Effects of the Atomic Bombings of Hiroshima and Nagasaki, June 19, 1946

U. S. Strategic Bombing Survey: The Effects of the Atomic Bombings of Hiroshima and Nagasaki, June 19, 1946

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Militærhistorie

16. september 1965: Luftmakten og strategisk bombing

16. september 2015 er det 50 år siden stabssjefen i USAs luftforsvar, general John P. McConnell, holdt talen «Luftmaktens rolle i Vietnam» for The Dallas Council on World Affairs i Dallas, Texas. General McConnell var da den øverste embedsmannen i USAs luftforsvarsdepartement. I talen ga han en oppsummering av hvordan USA hadde tenkt å anvende sin luftmakt i Vietnamkrigen.

Året før talen ble holdt, hadde krigen i Vietnam kommet inn i en ny fase. I 1964 ville kommunistene i Nord-Vietnam utnytte kaoset i Sør som følge av kuppet mot president Diem og sendte store militære styrker sørover for å velte det sørvietnamesiske regimet. Sørvietnameserne spurte USA om hjelp. I mars 1965 kom de første amerikanske kampsoldater til Sør-Vietnam. Samtidig begynte sørvietnamesiske og amerikanske fly å bombe Nord-Vietnam.

Seks måneder etterpå holdt McConnell den ovennevnte talen. Han minnet om president Johnsons uttalelse om USAs mål som amerikanerne prøvde å oppnå med militære operasjoner i Vietnam i 1965. Målene var ikke militære, for de krevde verken ødeleggelse av fienden eller fiendens ubetingede overgivelse. De var isteden «en fredelig og gjensidig akseptabel løsning gjennom forhandlinger». USAs militære makt skulle bare anvendes for å stoppe nordvietnamesernes militære aggresjon i Sør.

Strategisk overtalelse. Med slike mål ville amerikanerne bruke blant annet luftmakten som midler. Til tross for luftmaktens lange historie i flere kriger sto USA overfor to nye måter å anvende luftforsvaret på. Den første gjaldt ifølge McConnell «strategisk overtalelse», og den siste bruken luftmakten i geriljakriger.

I motsetning til taktisk kamp der målet er å vinne slag, defineres «strategisk krigføring» som operasjoner med sikte på å ødelegge fiendens evne og vilje til å fortsette krigen. I Vietnam dreide det seg om «strategisk overtalelse», eller på engelsk «strategic persuassion». Å slippe bomber over Nord-Vietnam tjente konkret til to hensikter. Den første var å bryte forsyningslinjene fra Nord til Sør. Det var viktig siden 60 – 70 % av våpenet som Viet Cong brukte i Sør, kom fra Nord. Den andre besto av å legge til øde Nord-Vietnams strategisk viktige konstruksjoner slik som bruer, jernbaner, ammunisjonslagre, radaranlegg o.l..

McConnell trakk paralleller til bruken av strategisk luftmakt i andre verdenskrig. Amerikanernes bombing av japanske byer hadde ført til at japanerne kapitulerte og at amerikanerne dermed hadde spart tusener av soldatenes liv som ville gått tapt hvis USA hadde invadert Japan. På samme måte håpet amerikanerne i 1965 at nordvietnameserne ville rope stopp og forhandle om en fredelig løsning som var ok for alle parter. Fordelen med strategisk luftmakt er ifølge McConnell fleksibiliteten. Bombingen skulle økes gradvis inntil kommunistene overga seg. Med denne eskaleringen ville man kanskje unngå unødvendig våpenbruk som var langt over smerteterskelen til nordvietnameserne.

Agent Orange. Amerikanerne ønsket å bruke luftmakten i geriljakrigen på forskjellige måter. Den ene er «interdikt-operasjoner», som ifølge FFI har «til hensikt å hindre motparten fra etterforsyning av personell og materiell til fronten.» McConnell nevnte også bruk av avløvvingsmidler, som senere ble kjent som Agent Orange. McConnell var sikker på plantevernmidlets effekt og manglende bivirkninger:

The defoliation tactic has been extremely effective. Interrogation of prisoners and defectors indicates that it has had a major effect on the operations as well as on the morale of the Viet Cong. Although the defoliant is no more harmful to humans than the chemical used to kill crab grass and dandelions, and in fact does not even harm the plant roots, communist propaganda has charged that it is poisonous.

Hva synes jeg om talen til McConnell når jeg leser den 50 år etter? Det første som slo meg, var amerikanernes overvurdering av egen evne til å overtale kommunistene fra Nord til forhandlingsbordet. I ettertidens klokskap er det innlysende at nordvietnameserne kun ønsket en total seier. Hvis disse likevel skulle sette seg ned ved forhandlingsbordet, var en bare en taktikk for å vinne krigen. Dette synet aksepteres etter min mening mer og mer av historikerne.

Kanskje amerikanerne lurte seg selv til optimismen om luftmaktens overtaleselsmakt? I en kronikk i Aftenposten 13. august i år hevder dr. med. Hans Christofer Børresen at «det var ikke atombombene, men heller den sovjetiske innmarsjen i Mandsjuria og Korea fra 9. august 1945, som fikk keiser Hirohito til å skjære igjennom og kapitulere.» Amerikanernes misforståelse av japanernes motiver for kapitulasjonen, bidro kanskje til at de feilvurderte luftmaktens potensiale i Vietnam.

Jeg velger ellers å tro at McConnell sa det han mente, da han påsto at avløvvingsmidlene ikke var skadelige for mennesker. Vi var ganske betatt at ny teknologi på 1960-tallet og visste mye mindre om de skadelige virkningene til nye kjemiske forbindelser.

Norsk forsvarsminister om luftmakten. McConnells tale ble holdt seks måneder etter at amerikanernes innledet bombekampanjen «Operation Rolling Thunder» mot Nord-Vietnam. Det gir assosiasjon til forsvarsminister Kristin Krohn Devolds tale «Anvendelse av luftmakt i et nytt sikkerhetspolitisk bilde» den 2. februar 2002, fire måneder etter at amerikanerne startet «Operation Enduring Freedom» i Afghanistan. Hun hevdet for eksempel: «Fra stor høyde og med liten feilmargin oppnådde amerikansk luftmakt det mange forståsegpåere mente var umulig: å knuse Taliban og al-Qaida.» Jeg spør meg i hvilken grad NATO har oppnådd sine mål i Afghanistan.

I talen minnet minister Krohn Devold om hvordan den allierte luftmakten siktet mot den tyske sivilbefolkningen under andre verdenskrig. Hun sa:

Den 14. februar 1942 utstedte det britiske Air Ministry et direktiv der det het at operasjonene heretter skulle rettes mot den tyske sivilbefolknings kampvilje, med spesiell vekt på industriarbeiderne.

Dagen etter presiserte stabssjefen sin tolkning av direktivet: «Jeg forutsetter at alle er innforstått med at siktepunktene skal være boligområdene, ikke for eksempel skipsverft eller flyfabrikker… det må være klinkende klart, om det ikke alt er forstått.»

I Vietnamkrigen rettet amerikanske bombefly seg mot strategiske anlegg, og ikke mot sivilbefolkningen i Nord-Vietnam, hvis vi skulle tro general McConnell. Det gjør jeg. Jeg har ikke sett noen offisiell statistikk over dødsfall på grunn av bombingen over Nord-Vietnam, men jeg har lest om tallet 65.000 i hele krigen. Hvis dette er riktig, er tallet lavere enn 100.000 japanske liv som gikk tapt i løpet av natten den 9. mars 1945 da amerikanerne slapp napalm over Tokyo.

Som konklusjon vil jeg tilbake til Vietnamkrigens historie. Jeg mener at Sør-Vietnam hadde en rett og plikt til å forsvare seg selv. Samtidig er det viktig å vurdere hva man lyktes med, og hva man feilet, i krigen mot kommunistene.

Kilde: The Role of Airpower in Viet-Nam

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Militærhistorie

9. mars: Napalm over Tokyo

På denne dag: I dag for 70 år siden slapp amerikanerne over 1.000 tonn napalmbomber  over Tokyo. Vi var i 1945, på slutten av andre verdenskrig. I Europa var Hitlers styrker på retrett. De allierte hadde gjenerobret Frankrike. I Asia ytet japanerne fortsatt motstand mot de allierte.

Det var flere grunner til at amerikanerne, under ledelsen av general LeMay, valgte Tokyo som målet for napalmbombingene: bl.a. fordi byen utelukkende besto av lett antennbare trehus og befolkningstettheten var høy. I løpet av én time slapp amerikanerne 690.000 pund napalmbomber over de sivile som bodde i Tokyo. Av 325 amerikanske bombefly som brakte napalmbombene til Tokyo denne natten, var det kun 14 som ikke kom tilbake – på grunn av teknisk feil. Fra Washington sendte general Arnold gratulasjon til general LeMay: «Congratulations. This mission shows your crews have the guts for anything«.

For japanernes tapstall var svimlende høyt: Anslagsvis ble 100.000 japanere drept i løpet av natten, 50.000 såret og en million mistet sitt hjem. De aller fleste var sivile.

Men amerikanerne stoppet ikke der. Fra mars til august la amerikanerne 65 japanske byer i ruiner etter oppskriften fra raiden over Tokyo. I løpet av fem måneder mottok sivilbefolkningen i de største japanske byene 15 millioner kilo napalm. Flere japanere ble drept av napalm enn av de to atombombene.

Den amerikanske pressen rapporterte om ødeleggelsene av byene, ikke om sivile japanere som ble drept. Amerikanernes likegyldighet over den løsslupne bruken av napalm over sivile japanere var i tråd med deres stilletiende samtykke til at USA buret inn alle amerikanske statsborgere av japansk opprinnelse i USA under andre verdenskrig. Amerikanerne av tysk opprinnelse ble ikke utsatt for samme behandling.

Jeg lurer på hvorfor amerikanernes umenneskelige behandling av japanerne har fått lite oppmerksomhet. Jeg har noen hypoteser. Kanskje fordi amerikanerne var seierherrer etter andre verdenskrig. Seierherrene  skriver historien der det er lite plass til selvransakelse. Eller på grunn av rasismen.

Språklig lurer jeg på om hvorfor den samme bomben har to navn: under andre verdenskrig het den brannbombe, i Vietnamkrigen napalm.

Kilder:

1 kommentar

Filed under Militærhistorie

10. februar: Vennskapsbåndet med Sovjet styrket

10. februar er det 50 år siden Nord-Vietnam og Sovjetunionen skrev under en historisk kommuniké i Ha Noi. Partene ble enige om «tiltak som skal gjennomføres for å styrke forsvarskapasiteten til Den demokratiske republikken Vietnams [Nord-Vietnam] » (Ginsburgs 1981, s. 289). Kommikéen avsluttet et 5 dagers besøk av Sovjetunionens statsminister Alexei Kosygin i Nord-Vietnam. Samtidig åpnet den en ny æra i Vietnamkrigen, der Sovjetunionens rolle som leverandør av våpen til Nord-Vietnam stadig ble viktigere.

Hvorfor var Alexei Kosygins besøk i Ha Noi i perioden 6. til 10. februar 1965 et vendepunkt i Vietnamkrigen?

Chicago Tribune om Kosygins besøk i Kina i 1965

Chicago Tribune om Kosygins besøk i Kina i 1965

I forrige blogginnlegg skrev jeg om Ho Chi Minhs valfart til Kina og Sovjet i 1950 for å be om anerkjennelse og hjelp. Mao hadde nettopp vunnet krigen mot de kinesiske nasjonalistene. Han var først ute med å gi diplomatisk anerkjennelse til Ho. Stalin nølte, men endte med å anerkjenne Ho av hensyn til Mao. Men Stalin delegerte til Mao oppgaven å gi Ho militær hjelp. Tidspunktet var perfekt for Ho, for som seierherre hadde Mao  mye militær ekspertise og våpen som kunne overføres til Ho.

I 1953 døde Stalin. Hans etterfølger Khrusjtsjov støttet ikke Nord-Vietnams ambisjon om å ta Sør-Vietnam med militær makt, og han besøkte aldri Nord-Vietnam. Under hans ledelse var hjelpen fra Sovjet til Nord-Vietnam beskjeden. Den sovjetiske hjelpen nådde sitt laveste nivå i 1964, slik det er bekreftet i arbeidet til den norske historikeren Mari Olsen. Sovjeterne manet om tilbakeholdenhet, men nordvietnameserne ville slåss – for å «frigjøre» folket i Sør. Det gikk ikke så bra mellom de sosialistiske brødrene, så det endte med at Nord-Vietnam i slutten av 1964 ba sovjetiske rådgivere om å dra hjem.

Kineserne støttet derimot krigerne i Nord-Vietnam og forsynet dem rikelig med våpen. Som jeg tidligere skrev i «Tall og fakta om Vietnamkrigen«, pøste formann Mao  i perioden 1955 til 1963 240.000 geværer, 2.730 artillerikanoner, 15 fly, 28 krigsskip samt 175 millioner våpenmagasiner til Nord-Vietnam (Zhang 1996). Bare i 1962 sendte Beijing 90.000 rifler og maskingeværer til Nord-Vietnam, nok utstyr til 230 infanteribataljoner. Men det kom enda mer! I desember 1964 skrev Kina og Nord-Vietnam under en avtale der Kina lovet å sende 300.000 kinesiske soldater til Nord-Vietnam, slik at Nord-Vietnam kunne sende sine til Sør (Gaiduk 1996, s. 16). 1964 var et opptrappingsår, slik jeg har skrevet i et tidligere innlegg.

Sovjetunionen kunne selvsagt ikke forholde seg likegyldig til den militære opptrappingen i Sørøst-Asia i 1964. Sovjeterne sto overfor et dilemma: de ville ha en fredelig sameksistens med USA, men ønsket samtidig ingen kritikk fra rivalen Kina for å svikte sosialistiske brødre. I tillegg ville ikke sovjeterne at nøytrale land som Thailand, Indonesia, … skulle komme ned fra gjerdet for å vandre mot USA. Kinas dominans i området skulle dempes.

Sovjetunionen fridde derfor til Nord-Vietnam, med tilbud om mer moderne våpen enn det kineserne kunne gi. CIA rapporterte allerede 3. februar 1965 at sovjetisk luftvernvåpen ble sett i Nord-Vietnam (Gaiduk s. 24). Kosigyns besøk i Hanoi i februar 1965 styrket vennskapsbåndene mellom våpenbrødrene. Nye forsendelser fra Sovjet fant sted i mars som følge av den underskrevne avtalen mellom Kosygin og Nord-Vietnam. I mai ble 15 sovjetiske krigsfly av typen MIG 15/17 observert i Nord-Vietnam (ibid s. 40).

Sovjetisering av Vietnamkrigen ble et faktum. Nord-Vietnams forsvarskapasitet var blitt styrket. Etter noen år ble Sovjets militære hjelp til Nord-Vietnam større enn Kinas.

Sør-Vietnam ble truet. Sørvietnamesiske soldater var dårligere utstyrt enn sine fiender. I mars 1965 kom de første amerikanske kampsoldater til Sør-Vietnam. For å matche kommunistenes overlegne våpen begynte amerikanerne i 1968 å gi sørvietnameserne automatrifler av type M-16.

Vietnamesiske ledere fra begge sider var etter min mening dyktige til å skaffe seg moderne effektive våpen fra sine stormakter. Det kostet det vietnamesiske folket 3-4 millioner liv. Nord-Vietnams sponsorer holdt ut litt lengre enn Sør-Vietnams. Det forklarer delvis krigens utfall.

Kilder:

  • Ginsburgs G, Slusser RM. A calendar of Soviet treaties: 1958-1973. Alphen aan den Rijn: Sijthoff & Noordhoff; 1981.
  • Olsen M. Solidarity and national revolution: the Soviet Union and the Vietnamese communists 1954-1960. Oslo, 1997.
  • Xiaoming Zhang. The Vietnam War, 1964-1969: A Chinese Perspective. The Journal of Military History, Vol. 60, No. 4 (Oct., 1996), 731-762.
  • Trần Gia Phụng: Hồ Chí Minh cầu viện năm 1950 (vietnamesisk)

1 kommentar

Filed under I dag i historien, Militærhistorie, Sør-Vietnam

General Norman Schwarzkopf: fra Vietnam til Gulfkrigen

Norman Schwarzkopf 1988 (Bilde: RUSSELL ROEDERER)

Norman Schwarzkopf 1988 (Bilde: RUSSELL ROEDERER)

Den amerikanske generalen Norman Schwarzkopf døde i går 27. desember 2012. I Norge er han mest kjent som øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i «Operasjon ørkenstorm» i Kuwait 1991. Operasjonen – «Desert Storm» på engelsk – var godkjent av FNs sikkerhetsråd. Koalisjonsstyrkene mistet 482 soldater i krigen, mens over 20.000 irakere ble drept.
Det er lite kjent at Schwarzkopf lærte krigskunsten i Vietnam, hos daværende oberst Ngo Quang Truong i den sørvietnamesiske hæren. I sine memoarer «It Doesn’t Take A Hero» (1992) beskrev Schwarzkopf hvordan en ykmyk amerikansk major med beundring observerte oberst Truongs ledelse av operasjonen:

The Ia Drang Valley campaign was a landmark for me, because it introduced me to the most brilliant tactical commander I’d ever known.

Colonel Ngo Quang Truong was General Dong’s chief of staff. He did not look like my idea of a military genius: only five feet seven, in his midforties, very skinny, with hunched shoulders and a head that seemed too big for his body. His face was pinched and intense, not at all handsome, and there was always a cigarette hanging from his lips. Yet he was revered by his officers and troops – and feared by those North Vietnamese commanders who knew of his ability. Any time a particularly tricky combat operation came up, Dong put him in command. …

We had landed to the north, and Truong ordered the battalions to cross the Ia Drang and take up positions along the Chu Prong Mountains, which formed a series of steep ridges to the south. It was fascinating to watch him operate. As we marched, he would stop to study the map, and every once in a while he’d indicate a position on the map and say, «I want you to fire artillery here.» I was skeptical at first, but called in the barrages; when we reached the areas we found bodies. Simply by visualizing the terrain and drawing on his experience fighting the enemy for fifteen years, Truong showed an uncanny ability to predict what they were going to do…

Les resten av historien i «Tribute to a Brilliant Commander«.

1 kommentar

Filed under Militærhistorie, USAs engasjement

ARVN-kvinner

Hedmark-kvinnen Eva Jørgensen deltok i motstandsgruppen Milorg mot tyskerne under andre verdenskrig. Etter at hennes sjef ble drept av tyskerne, overtok hun som leder i Milorg-gruppen og gav et betydelig bidrag i kampen mot okkupasjonsmakten. Men hun måtte nøye seg med tilskuerplassen på fortauet da hennes mannlige Milorgkolleger paraderte foran slottet den 9. juni 1945. Hvorfor? Angivelig fordi hun var kvinne.

Heltinne fra Tet-offensiven

Slike modige, men mindre kjente kvinnelige soldater fantes også i ARVN (den sørvietnamesiske hæren). Som for eksempel den kvinnelige sersjanten Ngô Thị Hồng Phượng. Hun hadde vakt i Soc Trang mens de fleste medsoldatene feiret vietnamesisk nyttår hjemme. Plutselig kom kommunistenes angrep i noe som kalles Tet-offensiven i 1968. De få som var tilstede arbeidet daglig med administrasjon og var ikke vant til kamper. Hun tok derfor ansvar for å ta i bruk geværer og ammunisjon fra lageret, satte to menn i hver forsvarspost og løp mellom postene for å koordinere forsvaret av garnisonen. Kampen varte i et døgn før kommunistene ble slått tilbake og lot 30 falne ligge igjen. Noen år senere ble hun dimittert. Etter krigen klarte hun å komme seg ut av Vietam i 1984 og bosatte seg i Australia.

Politisk fange med livstidsdom

ARVN-fenrik Thái Kim Vân med livstidsdom

ARVN-fenrik Thái Kim Vân

En annen ARVN-kvinne er fenrik Thái Kim Vân (bilde). Som tidligere offiser i ARVN måtte hun sitte i fangeleir i neste tre år etter at kommunistene vant krigen. Etter løslatelsen deltok hun i en gruppe som motarbeidet regimet. Den tidligere kvinnelige offiseren ble arrestert, torturert og satt i håndjern og fotlenke i tre år. Tross sin livstidsdom ble hun løslatt etter press fra Amnesty International, etter 18 år i fangenskap. Hun giftet seg senere med sin tidligere medfange som satt 17 år bak lås og slå. Begge fikk reise til USA som politiske fanger. De fikk et barn sammen.

Sersjant Ngô Thị Hồng Phượng og fenrik Thái Kim Vân var blant de 6.000 kvinnelige soldatene som har tjenestegjort i ARVN. Etter Saigons fall i 1975 ble deres øverste leder, oberst Trần Cẩm Hương fengslet i 10 år. Hun døde kort tid etter løslatelsen. Mange andre var heldigere og satte 2-5 år i kommunistenes fangeleir, bare fordi de kjempet for det de trodde på. Ikke helt ulik motstandskvinnen Eva Jørgensen.

Hør foredrag/podcast på Oxford fra professor Nathalie Nguyen om sørvietnamesiske soldater: Forgotten Histories: The Memories of South Vietnamese Female Veterans. Eller les hennes bok: Memory Is Another Country: Women of the Vietnamese Diaspora

Kilder (på vietnamesisk)

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

Foredrag på video om Vietnamkrigen

Jeg fant i dag flere gode foredrag på video relatert til Vietnamkrigen og vil gjerne dele dem med dere:

US Marines offiser Quang X. Pham forlot Vietnam som tiåring i 1975. Han ble US Marines pilot senere. I foredraget forteller han om sin reise til USA og sin betraktning om krigen i Afghanistan og Irak på bakgrunn av Vietnamkrigen. Han fikk se sin far igjen 17 år etter at de forlot hverandre. Faren var krigspilot i Sør-Vietnam, satt i kommunistenes fangeleir i 12 år og kom til USA i 1992. Her er hans foredrag:

Dr. Mark Moyar samlet nye historiefunn og skrev en bok som tok oppgjør med ortodokshistorien om Vietnamkrigen. Boka heter Triumph Forsaken: The Vietnam War, 1954-1965. På lenken nedenfor finner du hans foredrag.

Andrew Wiest om den glemte sørvietnamesiske hæren (ARVN). Andrew Wiest er historieprofessor i USA. Han har skrevet en bok om to offiserer i den tidligere sørvietnamesiske hæren. Boka er unik fordi den handler om krigen opplevd av sørvietnameserne. Du kan lese boka Vietnam’s Forgotten Army: Heroism and Betrayal in the ARVN, eller høre på hans foredrag ved å følge lenken her.

Boken om Vietnams glemte væpnede styrker

Se foredragene til marineoffiser Quang X. Pham, professor Andrew Wiest og dr. Mark Moyar her: Perspectives in Military History Lecture Series

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

Afghanistan-lekkasjene: Pentagonrapporten er ikke som man tror

Afghanistan-lekkasjene kom ut den 26. juli 2010.  Mediaflommen fikk den 40 år gamle Pentagonrapporten til å flyte opp igjen. Begge sakene gjelder ulovlige lekkasjer av hemmeligstemplede dokumenter og har derfor mange felles trekk: WikiLeaks-dokumentene om Afghanistan, og Pentagonrapporten om Vietnamkrigen. Det er dermed viktig med et tilbakeblikk på hva vi kan lære av Pentagonrapporten.

Sammendrag reflekterer ikke opprinnelig rapport

Den hemmeligstemplede Pentagonrapporten (Pentagon Papers) på 3.000 fortellende sider og 4.000 vedlagte sider dreier seg om historien til den amerikanske involveringen i Vietnamkrigen. Den betrodde Pentagonansatte Daniell Elsberg kopierte sidene og leverte rapporten til The New York Times’ journalist Neil Sheehan. Sheehan fikk som oppgave fra avisen å skrive et sammendrag sammen med tre andre journalister. Sammendraget ble publisert i 1971, og utgitt samme år på norsk (Pentagonrapporten. Cappelen 1971).

Mange ser på boka Pentagonrapporten som fasit på Vietnamkrigen, men journalisten Edward Jay Epstein avslørte at New York Times’ reportere hadde endret viktige detaljer om Johnsons beslutning om bombing i 1964 og sending av tropper i 1965. I følge Epstein var Sheehans bok ikke bare en omformulering, eller «kunstnerisk fritolkning», men en endring av den opprinnelige rapporten. Epstein konkluderte med at det ikke var Pentagonstudien i seg selv, men ”den endrede versjonen av historien som New York Times’ journalister hadde levert til publikum”. (Michael Lind. Vietnam The necessary war. Touchstone 1997, side 192-195)

Pessimistisk vurdering av Tet-offensiven

Pentagonrapporten har et eget kapittel om Tet-offensiven i 1968. Selv om sørvietnamesiske soldater ble tatt på senga under feiringen av vietnamesisk nyttår (kommunistene hadde lovet våpenhvile for å feire nasjonalt nyttår), klarte sørvietnameserne å slå kraftig tilbake mot kommunistenes storoffensiv. Hanoi feilvurderte situasjonen og trodde at folket ville slutte seg til kommunistene når disse kom. Men folket rømte fra dem. Kommunistene måtte betale en høy pris for den mislykkede storoffensiven, med ca. 100.000 drepte. Militært ble det en seier for Sør-Vietnam.

Men Pentagonrapporten var pessimistisk. Antikrigsstemmen i Pentagon fikk folk til å tro at kommunistene ”har de tilgjengelige ressurser i Nord-Vietnam om i Sør-Vietnam til å øke sin troppestyrke … I løpet av en periode på 10 måneder ville kommunistene antagelig klare å sette inn tilstrekkelig nye enheter i sør …” Dermed trodde hjemmepublikumet i USA at Sør-Vietnam hadde tapt krigen. I ettertid viser det seg at kommunistene måtte tåle et stort tap som det tok flere år å komme over. Hanoi-obersten Bui Tin sa følgende om Tet-offensiven:

Vårt tap var svimlende og en fullstendig overraskelse. General Vo Nguyen Giap fortalte meg senere at Tet hadde vært et militært nederlag, selv om vi fikk den planlagte politiske fordelen da Johnson ble enig om å forhandle og ikke ville stille til gjenvalg. Den andre og tredje bølgen i mai og september var, i ettertid, feil. Våre styrker i Sør ble nesten utryddet under kampene i 1968. Det var først i 1971 at vi klarte å reetablere vår tilstedeværelse, men vi måtte bruke nordvietnamesiske tropper som lokal gerilja. Hvis de amerikanske styrkene ikke hadde begynt å trekke seg ut under Nixon i 1969, kunne de ha straffet oss hardt. Vi led dårlig i 1969 og 1970 som det var.

(Bui Tin. Following Ho Chi Minh: The Memoirs of a North Vietnamese Colonel. University of Hawaii Press 1999)

Konklusjon

Mange etablerte «sannheter» om Vietnamkrigen som verserer i historieverkene er basert på feilvurderinger, feiltolkinger og feilsiteringer. Saken om Pentagonrapporten er intet unntak. Selv tror jeg alle partene som var sterkt engasjerte i krigen så det de selv ville se, og rapporterte det de selv trodde de hadde sett. Det er derfor opp til oss lesere å lese rapportene, både Pentagonrapporten og WikiLeaks-lekkasjene med ekstra årvåkenhet.

Legg igjen en kommentar

Filed under USAs engasjement

Kinesiske soldater og våpen til Nord-Vietnam

Norske lærebøker skriver lite om kinesiske soldater som deltok i vietnamkrigen. Den sparsomme skrivingen kan skyldes at historikerne, de fleste av dem amerikanske, selv visste lite om hvor mye hjelp nordvietnameserne fikk fra Kina. Men ny dokumentasjon er kommet som bekrefter det som andre har hevdet: flere hundre tusen kinesiske soldater var i Nord-Vietnam under krigen.

Hjelp fra Sovjet og Kina vs. USA?

Verken Nord- eller Sør-Vietnam kunne ført en langvarig krig uten støtte utenfra. Lederne fra begge sider søkte derfor aktivt hjelp hos sine mektigere allierte. Å søke hjelp utenfra, som også kalles å søke allianse, er ikke enestående for vietnameserne. Nordmennenes innsats under andre verdenskrig var kanskje stor, men krigen mot tyskerne kunne ikke vinnes uten hjelp fra England, USA og andre allierte. Heltene fra Telemark lyktes med sin spektakulære aksjon mot Vemork, men tungtvannsproduksjonen ble først innstilt etter at USA bombet anlegget.

Militær hjelp

I et tidligere innlegg skrev jeg om Kinas økonomiske hjelp til Nord-Vietnam under krigen. Hva med å sende soldater?

Allerede i 1957 begynte Kina å organisere de første stridsvogn-, ingeniør- og kampregimenter for Nord-Vietnam. Fra 1955 til 1963 mottok Nord-Vietnam militær hjelp fra Kina verd 247 millioner yuan. Hjelpen besto av 240.000 geværer, 2.730 artilleristykker, 15 fly, 28 krigsskip og andre utstyr. Bare i 1962 sendte Beijing 90.000 rifler og maskinsgeværer til Nord-Vietnam, nok utstyr til 230 infanteribatallioner.

Nordvietnamesiske ledere hadde hyppige besøk i Kina for å be om hjelp. Le Duan troppet i april 1965 opp hos Mao for å be om kinesiske tropper. Den 16. mai 1965 reiste Ho Chi Minh til Changsha for å ha møte med Mao. Formann Mao nikket og gav klarsignal. Allerede i juni 1965 trampet de første kinesiske soldatene inn i Nord-Vietnam.

Historikeren Stein Tønnesson har funnet ulike versjoner om hvem som tok initiativet til Kinas hjelp til Vietnam. Kommunistpartiets partisekretær Le Duan hevdet at Mao ville bygge veier og sende soldater til Vietnam, mens Le Duan kun ville ha materiell hjelp. Kinesiske kilder viste det motsatte: det var vietnameserne, først og fremst Le Duan og Ho Chi Minh, som ba om veier og kinesiske soldater (Tønnesson, 2001).

Mellom 1965 og 1968 dukket 320.000 kinesiske soldater opp i Nord-Vietnam. De besto av luftvernstropper, jernbanetropper og ingeniørtropper.

I tillegg fant våpen, ammunisjon og annet militært utstyr veien fra Kina til Nord-Vietnam. I perioden 1962 til 1966 flommet følgende militært utstyr fra Kina til Vietnam:

  • 270.000 geværer
  • 540 kanoner
  • 200 millioner geværkuler
  • 900.000 artillerigranater
  • 700 tonn eksplosiver
  • 200.000 sett uniformer
  • 4 millioner meter stoffer
  • og store mengder myggnett, regnstøvler, mat og kommunikasjonsutstyr

Hvorfor mottok Nord-Vietnam mer militær hjelp fra Kina enn Sovjet i første halvdel av 1960-tallet? En viktig faktor var Khrusjtsjovs politikk med fredelig sameksistens og voldsomme oppgjør med Stalins linje. Samtidig gikk Mao inn for voldelig revolusjon og oppfordret til økt aggresjon. Khrusjtsjov ble fjernet fra Sovjets ledelse i 1964 og erstattet med Brezjnev som ville styrke Sovjets posisjon i Asia. Sovjetunionen erstattet dermed Kina som hovedleverandør til Nord-Vietnams krigsmaskin. I 1968 mottok Nord-Vietnam mer militær hjelp fra Sovjet enn Kina.

Historiebøkene bør skrives om for å gi et helhetlig bilde av krigen!

Kilde:

  • Priscilla Mary Roberts: Behind the bamboo curtain: China, Vietnam, and the world beyond Asia. Stanford University Press 2006: 81. Sitering av publikasjon i 1989 i Beijing: Chinese Academy of Social Sciences Press
  • Tønnesson, S. (2001). Le Duan and the Break with China. Cold War International History Project Bulletin(12/13), 273-288.

Andre kilder om Kinas rolle i Vietnamkrigen:

  • Xiaoming Zhang. The Vietnam War, 1964-1969: A Chinese Perspective. The Journal of Military History, Vol. 60, No.4 (Oct., 1996), 731-762. (PDF) Har mange statistikker og tall
  • Chen Jian. China’s Involvement in the Vietnam War, 1964-69. The China Quarterly, no. 142 (June 1995).
  • Chen Jian. China and the First Indo–China War, 1950–54. The China Quarterly, no. 112 (March 1993)
  • Harish C. Mehta. Soviet Biscuit Factories and Chinese Financial Grants: North Vietnam’s Economic Diplomacy in 1967 and 1968 Diplomatic History (2012) 36 (2): 301-335
  • Qiang Zhai, China & the Vietnam Wars, 1954-1975 (Chapell Hill: University of North Carolina Press, 2000).
  • Qiang Zhai, “Transplanting the Chinese Model: Chinese Military Advisers and the First Vietnam War, 1950–54,” The Journal of Military History 57, no. 4 (October 1993): 689–715.

2 kommentarer

Filed under Militærhistorie

Synet fra den andre siden

Den 30. april 1975 satt Hanoi-obersten Bui Tin i en av de tre stridsvognene som inntok presidentpalasset i Saigon. Som offiser med høyeste rank til stede tok han imot kapituleringen fra Sør-Vietnams president Duong Van Minh. Bui Tin oppdaget etter hvert at ledelsen i eget kommunistparti ikke holdt ord om forsoning. Bui Tin kritiserte sitt eget parti, hoppet av i 1990 og lever i eksil i Paris.

Her er utdrag av intervjuet hvor Bui Tin svarte på spørsmål fra Stephen Young, publisert i Wall Street Journal 1995:

Om hvordan krigen kunne vinnes

Spørsmål: Hvordan hadde Hanoi tenkt å vinne over amerikanerne?

BT (Bui Tin): Ved å kjempe en lang krig som ville knuse deres vilje til å hjelpe Sør-Vietnam. Ho Chi Minh sa: «Vi trenger ikke å vinne militære seirer, vi trenger bare å angripe dem inntil de gir opp og forlater landet.»

Motstanden mot krigen i USA

Spørsmål: Var den amerikanske antikrigsbevegelsen viktig for Hanois seier?

BT: Det var viktig for vår strategi. Vår hjemlige støtte til krigen var helt trygg mens den amerikanske hjemmestøtten var sårbar. Hver dag lyttet våre ledere til verdens nyheter i radioen klokken 9 for å følge veksten av den amerikanske antikrigsbevegelsen. Besøkene i Hanoi av folk som Jane Fonda, og tidligere justisminister Ramsey Clark og ministrene ga oss tillit til at vi burde holde på tross tilbakeslaget i slagmarken. Vi var opprømt da Jane Fonda, iført en rød vietnamesisk drakt, sa på en pressekonferanse at hun var skamfull av amerikanske handlinger i krigen og at hun ville kjempe sammen med oss.

Amerikanerne tapte på grunn av sitt demokrati

Spørsmål: Tok Politbyrået hensyn til disse besøkene?

BT: Veldig.

Spørsmål: Hvorfor?
BT: Disse menneskene representerte Amerikas samvittighet. Amerikas samvittighet var en del av deres krigsføringsevne, og vi snudde styrken i vår favør. Amerikanerne tapte på grunn av sitt demokrati. Under dissens og protester mistet amerikanerne evnen til å mobilisere viljen til å vinne.

Spørsmål: Hvordan kunne amerikanerne ha vunnet krigen?
BT: Skjær gjennom Ho Chi Minh-stien i Laos. Hvis Johnson hadde fulgt [General William] Westmorelands anmodning om å gå inn i Laos og blokkere Ho Chi Minh-stien, kunne ikke Hanoi ha vunnet krigen.

Spørsmål: Noe annet?
BT: Tren sørvietnamesiske generaler. De yngre sørvietnamesiske offiserer var gode, kompetente og modige, men generalene var inkompetente.

Om frigjøringsbevegelsen FNL

Spørsmål: Hadde Hanoi forventet at FNL ville vinne makten i Sør-Vietnam?
BT: Nei. General [Vo Nguyen] Giap [øverstkommenerende av nordvietnamesiske styrker] mente at geriljakrigføring var viktig, men ikke tilstrekkelig for seier. Det var nødvendig med regulære militære divisjoner med artilleri og panser. Kineserne trodde kun på geriljakamper, men vi hadde en annen tilnærming. Kineserne var motvillige til å hjelpe oss. Sovjetisk hjelp gjorde krigen mulig. Le Duan [generalsekretær i det vietnamesiske kommunistpartiet] fortalte en gang Mao Tse-tung at hvis du hjelper oss, er vi sikker på å vinne, hvis du ikke gjør det, vil vi likevel vinne, men vi må ofre en eller to millioner flere soldater å gjøre det.

Spørsmål: Var FNL en uavhengig politisk bevegelse av sørvietnamesere?
BT: Nei Den ble satt opp av vårt kommunistparti for å iverksette en beslutning fra den tredje partikongressen i september 1960. Vi sa alltid at det bare var ett parti, bare en hær i krigen for å frigjøre Sør og forene nasjonen. Til enhver tid var det bare én partikommisær i ledelsen for Sør.

Spørsmål: Hvorfor var Ho Chi Minh-stien så viktig?
BT: Det var den eneste måten å transportere tilstrekkelig militære styrker til å står for kampene i Sør. Å bygge og vedlikeholde stien var en stor innsats som involverer titusenvis av soldater, sjåfører, reparasjonsteam, medisinske poster, kommunikasjonsenheter.

Spørsmål: Hva med amerikansk bombing av Ho Chi Minh-stien?
BT: Ikke veldig effektivt. Vår virksomhet var aldri truet av angrep på stien. Til tider ville nøyaktige B-52-bombinger føre til reelle skader, men vi satt så mye inn på toppen av stien at tilstrekkelig antall menn og våpen til å forlenge krigen alltid kom ut av bunnen. Bombing fra mindre fly traff sjelden store mål.

Om Tet-offensiven

Spørsmål: Hva med amerikansk bombing av Nord-Vietnam?
BT: Hvis all bombingen hadde vært konsentrert på en gang, ville det ha skadet vår innsats. Men bombingen ble utvidet i sakte etapper under Johnson, og den bekymret oss ikke. Vi hadde god tid til å forberede alternative ruter og fasiliteter. Vi hadde alltid lagrene av ris som er nok for måneder dersom en høstsesong ble skadet. Sovjeterne kjøpte ris fra Thailand for oss.

Spørsmål: Hva var hensikten med Tet-offensiven i 1968?
BT: For å lette trykket som general Westmoreland presset på oss i slutten av 1966 og 1967 og for å svekke amerikansk besluttsomhet i løpet av et president-valgår.

Spørsmål: Hva med resultatene [av Tet-offensiven]?
BT: Vårt tap var svimlende og en komplett overraskelse. Giap fortalte meg senere at Tet hadde vært et militært nederlag, selv om vi fikk den planlagte politiske fordelen da Johnson ble enig om å forhandle og ikke ville stille til gjenvalg. Den andre og tredje bølgen i mai og september var, i ettertid, feil. Våre styrker i Sør ble nesten utryddet under kampene i 1968. Det var først i 1971 at vi klarte å reetablere vår tilstedeværelse, men vi måtte bruke nord-vietnamesiske tropper som lokal gerilja. Hvis de amerikanske styrkene ikke hadde begynt å trekke seg ut under Nixon i 1969, kunne de ha straffet oss hardt. Vi led dårlig i 1969 og 1970 som det var.

[…]

Generaler med hendene bundet

Spørsmål: Hva annet?
Svar: Vi hadde inntrykk av at amerikanske generaler hadde hendene sine bundet av politiske faktorer. Deres generaler kunne aldri sette inn maksimal kraft for å få størst mulig militær effekt.

Bui Tin har gitt ut flere bøker, bla. Folloing Ho Chi Minh. The Memoirs of a North Vietnamese Colonel.

Kilde:
How North Vietnam Won The War. Bui Tin Interviewed by Stephen Young

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam