Tag Archives: Motstand mot krigen

Bod Dylan blåste i Vietnamkrigen

Svenska Akademien slapp oktober 2016 ut en bombe om Bob Dylan som fikk litteraturprisen. Svenskene begrunnet tildelingen med at amerikaneren «skapat nya poetiska uttryck inom den stora amerikanska sångtraditionen». For å opplyse leserne som kanskje ikke kjenner til Dylans innflytelse utover det kunstneriske, la den norske nyhetsleverandøren NTB til at han var …

… en stemme for generasjonen av studenter og andre som demonstrerte mot Vietnamkrigen og urettferdighet i samfunnet – en rolle han selv raskt ble ukomfortabel med.

Selv om Bob Dylan er assosiert med Vietnamkrigen, en krig jeg vokste opp under, har jeg aldri vært en fan av ham. Hvorfor? Først og fremst fordi han sang på engelsk, mens jeg hadde fransk som første fremmedspråk på skolen. Av vestlig musikk foretrakk min generasjon derfor den franskspråklige. Den andre forklaringen er temaet. Dylans betraktninger om krig er diffuse, i hvert fall sammenliknet med mange sørvietnamesiske sanger som beskriver krigens tusen nyanser.Du kan lese om musikk under krigen i et av mine tidligere innlegg.

Men vi sang vestlige sanger i Sør-Vietnam også, og disse handlet ofte om det universelle temaet kjærlighet. En av mine favorittartister var den franske sangerinnen Françoise Hardy (1944 -).

1962. Den 18 år gamle Mademoiselle Hardy debuterte offentlig i 1962,  året 22-åringen Bob Dylan skrev «Blowin’ in the Wind». Denne sangen ble en hit og fikk stempel som en «protestsang» som skulle bli stemmen for motstandsbevegelsen. I «Blowin’ in the Wind» stilte Dylan retoriske spørsmål om frihet og krig, og konkluderte med at svaret blåses bort i vinden – The answer, my friend, is blowin in the wind. Sangen ble ifølge Wikipedia en av de mest populære antikrigsangene i 1960-årene og under Vietnamkrigen.

Faktisk svarte over 80 % av de spurte at de «beundret og ble påvirket av Bob Dylan», ifølge en spørreundersøkelse blant 1.000 amerikanske «politiske aktivister» i 1979 (Rex Winer og Deanne Stillman 1979, sitert av Mygland 2005, s. 68). Men i 1966, da motstanden mot Vietnamkrigen begynte å ta av, var bildet annerledes. Bob Dylan solgte bra, men salgstallet var beskjeden når vi sammenliknet det med sju millioner singler «The Ballad of the Green Berets» som stabssersjanten Barry Sadler ga ut. Barry Sadler hadde blitt såret i kamp i Vietnam. «The Ballad of the Green Berets» slo på de patriotiske strenger. Amerikanerne elsket slike ballader.

«Hvordan kan du vite at jeg ikke er for den krigen?» Bob Dylan spilte på helt andre strenger. Han var skeptisk til krig. Men da han i 1962 skrev «Blowin’ in the Wind», siktet han antakelig ikke til Vietnamkrigen. Amerikanerne hadde andre kriger rett utenfor dørstokken. I 1961 invaderte eksilkubanerne Grisebukta (Bahía de Cochinos). Året etter var USA på randen til en atomkrig med Cuba. Først i 1965 kom amerikanske kampsoldater til Vietnam.

Faktisk nevnte Dylan aldri Vietnamkrigen mens denne foregikk. Når journalister spurte ham om krigen, ble svaret blåst bort i vinden. En gang svarte han Hvordan kan du vite at jeg ikke er for den krigen? på spørsmålet om hvorfor han ikke protesterte mot Vietnamkrigen. Det er helt greit. Blant de politisk aktive som demonstrerte mot USAs engasjement fantes det både ekte pasifister og de som ønsket kommunistenes seier i Vietnam. De siste var ikke for fred, men for krig.

Ikke en sosialist, men en isolasjonist fra Midtvesten. I’m not a political songwriter, sa Bob Dylan til Rolling Stone Magazine i 1984 (sitert av Ove Vanebo i Minerva). I den grad han var politisk, var han ikke en sosialist, men heller en tradisjonell, nasjonalistisk konservativ. Han er fra malmbyen Hibbing, Minnesota i Midtvesten. Ifølge den norske historikeren Tor Egil Førland har Dylan med seg Midtvestens «bondemyte» (agrarian myth), en bonderomantisk fortelling om at amerikanske bønder skulle sørge for mat til amerikanerne, og at utenrikshandelen som Østkysten driver med, er ødeleggende. Metaforen om Washington-sumpene har en stor appell i Midtvesten. Bob Dylans drøm for hjemlandet er at «it will have to be a country that’s self sufficient, that can make it by itself without that many imports», sa han i et intervju i Rolling Stones i 1984.

I Dylans sangtekster fant Førland ikke internasjonalt engasjement, men heller isolasjonismen, fra midtvesten. Som kjent bidro også Midtvesten til Trumps seier i år. Dylan er selvsagt ikke Trump, men med nobelprisen og valgseieren er det en dobbeltseier for Midtvesten!

The answer, my friend, is blowin’ in the wind.

Kilder:

  • Françoise Hardy i wikipedia
  • Førland, Tor Egil. “Bringing It All Back Home or Another Side of Bob Dylan: Midwestern Isolationist.” Journal of American Studies, vol. 26, no. 3, 1992, pp. 337–355.  www.jstor.org/stable/27555682.
  • James, David. «The Vietnam War and American Music.» Social Text, no. 23 (1989): 122-43. doi:10.2307/466424
  • Mygland, Kjetil. I’m just a guitar player. Hovedoppgave, University of Oslo, 2005
  • Vanebo, Ove. Bob Dylan 70 år. Minerva 2011.  www.minervanett.no/dylan-er-ikke-sosialist  (lest 5. desember 2016)

2 kommentarer

Filed under USAs engasjement

18. september 1966: Solkoms resolusjon om Vietnam

På denne dag: I dag for 50 år siden vedtok Den norske solidaritetskomité for Vietnam (SOLKOM) en resolusjon om Vietnamkrigen. I resolusjon den 18. september 1966 uttrykket SOLKOM bl.a. «dypfølte solidaritet med det vietnamesiske folk». Organisasjonen stilte samtidig en rekke krav. Det krevdes bl.a. at amerikanerne skulle slutte bombingene i Vietnam, at man måtte ha forhandlinger for å stoppe krigen, at løsningen skulle baseres på Genève-avtalen og at fremmede tropper skulle ut av Vietnam.

SOLKOM ble dannet i desember 1965 og var kun 9 måneder gammel ved resolusjonens tidspunkt. Det er interessant i dag å lese resolusjonens tekst for å forstå SOLKOMs virkelighetsoppfatning. I deres verden var det vietnamesiske folk ett folk, kanskje under ledelse av Ho Chi Minh, selv om teksten ikke røpet noe om det. SOLKOM må ha ment at det var amerikanerne som førte krig i Vietnam men ingen andre gjorde det. SOLKOM ga inntrykk av at den hadde fått lest og forstått Genève-avtalen.

Selv tviler jeg på SOLKOMs innsikt i hva som skjedde i Vietnamkrigen den gangen. SOLKOM må ha fått hjelp fra noen som mente at de representerte hele det vietnamesiske folket. Hvem var de?

De satt på møterommet på Folkets hus, og ble beskrevet som representanter for fagbevegelsen i Nord-Vientam og for Vietcong-bevegelsen (Aftenposten 21. september 1966).

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Norsk holdning til Vietnamkrigen

Jane Fonda angrer

Hollywood-skuespillerinnen Jane Fonda kalles ofte «Hanoi Jane». Detter fordi hun i Hanoi poserte bak luftvernsartilleriet som skulle skyte ned amerikanske fly. Hun fniste av de amerikanske krigsfangene som fortalte om tortur som de ble utsatt for.

«Disse var ikke menn som ble torturert. Disse var ikke menn som sultet. Disse var ikke menn som ble hjernevasket», hevdet Jane Fonda.

Men hun har angret et par ganger i livet. Hva angret hun mest på i 2011? «My biggest regret is I never got to f*** Che Guevara», sa hun. Men i november 2012 var hennes største anger «sitting on that gun in North Vietnam. I’ll go to my grave with that one.»

Å gjøre feil er menneskelig.

Joan Baez, en amerikansk artist, besøkte også Hanoi under Vietnamkrigen. Kort tid etter krigens slutt oppdaget hun at det nye kommunistregimet undertrykket sitt eget folk. Joan Baez og Ginetta Sagan skrev et åpent brev til myndighetene i Vietnam og krevde respekt for menneskerettigheter. Åtti andre personer skrev under oppropet. Men Jane Fonda protesterte mot aksjonen og beskyldte Baez og Sagan for å løpe CIA-ærend og “svikte” det vietnamesiske folket! Men Joan Baez svarte: “It’s an honor to be called both a CIA rat and a KGB agent” .

Les «Jane Fonda Finally Apologizes«

Legg igjen en kommentar

Filed under USAs engasjement

21. februar: Vietnam-demonstrasjonen i Berlin

På denne dag:

Den 21. februar 1968 tok 150.000 berlinere til gata for å markere sin holdning til Vietnamkrigen. De støttet faktisk USAs hjelp til Sør-Vietnam og tok avstand til raddisene som hedret Marx, Lenin og Ho Chi Minh. Demonstrantene samlet seg utenfor Schöneberger Rådhus og brente et rødt flagg. På plakatene hadde de følgende tekster: «Uten Amerika ingen frihet for Berlin», «Radikalismen er død i vår by» og «Vi behøver ingen kulturrevolusjon».

«Wir lassen uns unser freiheitliches Berlin nicht zertrampeln»
Berlin borgermester Klaus Schütz

Borgermester Klaus Schütz understreket i sin tale at Vest-Berlin ikke tolererte at amerikanerne skulle utsettes for spott og spe. Vietnam angår oss alle, og ensidige fordømmelser skaper ingen fred, sa han.

Slike demonstrasjoner er sjelden omtalt i media og lærebøker i ettertid.

Demonstrasjonen foregikk i Berlin mens sørvietnameserne var i ferd med å jage kommunistene ut av byene under Tet-offensiven.

Kilde:

Der Spiegel 26. februar 1968: Berlin/demonstration

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

15. februar: Aksjon mot Sør-Vietnams representant i Oslo

På denne dag:

I dag for 40 år siden ble Sør-Vietnams diplomatiske representant i Norge utsatt for en ulovlig protestaksjon. Aktivistene (det var mellom 300 og 400 av dem) stormet den 15. februar 1972 hagen til huset der den sørvietnamesiske legasjonen (ambassadeavdeling) hadde kontor. Legasjonen ble bemannet av en chargé d’affaires tilknyttet Sør-Vietnams ambassade til Bonn.

Aktivistene ropte slagord og leste opp kampdikt med støtte til Hanoi-regimet og dets organisasjon FNL i Sør. Aksjonen var høyst ulovlig og ble derfor planlagt for ikke å vekke politiets oppmerksomhet. Politiet kom for sent, men jaget effektivt aktivistene vekk fra området, som var ved Vikingmuseet på Bygdøy. Aktivistene påsto at de ble utsatt for politiets hardhendt metode. Dette ble fortalt av aktivistene Dag Nicolaisen og Roar Huseby til historiker James Godbolt, og omtalt i Godbolts bok Den norske vietnambevegelsen (Unipub 2010).

Mens den ulovlige aksjonen pågikk i Oslo, planla Hanoi en stor offensiv (påskeoffensiven) hvor de sendte 200.000 tropper, støttet av sovjetiske tanks T-54 og sofistikerte våpen, for å invadere Sør-Vietnam. Offensiven ble kjent som påskeoffensiv på norsk. I Sør-Vietnam hadde de fleste amerikanske soldater pakket sakene sine og dratt hjem. Sør-Vietnam fikk stadig mindre støtte, mens Sovjet og Kina fortsatt pøset inn moderne gevær og ammunisjon til Hanoi.

Selv synes jeg det er trist å høre historien om hvordan Sør-Vietnams diplomatiske representant ble trakassert i Oslo. Hvis aktivistene hadde tatt en tur til Saigon og kjøpt ti aviser på kiosken og deretter til Hanoi og kjøpt den eneste statsavisen der, hadde de kanskje sett at Sør-Vietnam var 100 ganger friere enn Nord-Vietnam.

Kilde: James Godbolt. Den norske vietnambevegelsen (Unipub 2010).

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Norsk holdning til Vietnamkrigen

23. mars: Den første kontroversen om TV-dekningen

På denne dag:

Debatten om media og TV-dekningen av Vietnamkrigen brøt første gang ut i dag for 45 år siden (23. mars 1966). Bakgrunnen var et eget portrettprogram om den svenske forfatteren Sara Lidman (1923-2004) som hadde vært i Nord-Vietnam. Lidman brukte portrettintevjuet for å trekke opp «lange og detaljerte historiske perspektiver over Indo-Kinas utvikling, Geneveavtalen og Diemregimet.» (Bastiansen 1997: 41) På intervjuet hadde hun full kontroll, og intervjueren Kari Borg Mannsåker fikk liten tid til kritiske spørsmål.

NRK fikk proteststorm etter portrettprogrammet. Hvorfor? Inntil 1966 hadde mange nordmenn støttet Sør-Vietnam. Arbeiderbladet skriver den 11. mars 1966: «Om Nord-vietnams uopphørlige aggresjon mot Syd-vietnam med sikte på å legge det under kommunistisk herredømme, rår ingen tvil.» I ettertid viser det seg å være riktig.

Så brakte Sara Lidman med seg hjem et helt annet budskap etter en månedsreise i Nord-Vietnam. Lidmans budskap var egentlig nordvietnamesernes budskap, fortalt av en svensker: det var ikke noe nød i Nord-Vietnam. Barn hadde mat og klær, de gikk i skoler. Hun så aldri noen underernærte barn, osv (Bastiansen 1997: 40)

Boken hennes (Rapport fra Hanoi. Pax 1966) viser samme syn. Der kan man lese at Nord-Vietnams forfattere har «adgang til all den litteratur de måtte ønske seg» [sic] (Lidman 1966: 47). Ikke et ord om «Nhân Văn Giai Phẩm«-forfatterne som satt bak lås og slå. Eller om forfatteren Nguyễn Chí Thiện som ble fengslet i 27 år i Nord-Vietnam. Lidman skrev ikke særlig pent om det sørvietnamesiske regimet.

«Svärmeri för utopiska och ideologiska svartvita lösningar har präglat 1900-talets historia antingen det handlar om nazism, stalinism, fascism eller maoism. Seklet är späckat med ideologiska bländverk och förförelsekonster som ledde till den ena katastrofen efter den andra.» (Svenska Dagblad 2006)

På den tiden kunne meget få journalister komme inn i Nord-Vietnam. Kritiske journalister ble ofte høflig avvist: «vi har ikke hotellplass». Kun regimevennlige personer ble sluppet inn. Lidman tilhørte dermed en sjelden gruppe som man på forhånd kunne forvente at de ville snakke med nordvietnamesernes stemme. På samme måte finnes det svenske Jan Myrdal og norske Pål Steigan som nektet at det fantes folkemord i Kambodsja etter besøk hos smilende Pol Pot.

Intervjuene med Sara Lidman i mars 1966 var «et vendepunkt i den norske TV-debatten» i følge mediaforskeren Henrik Grue Bastiansen (Bastiansen 1997: 46). Stemningen snudde: mange nordmenn vendte ryggen til sørvietnameserne og så på Nord-Vietnam som mer legitimt og demokratisk. Dette skjedde i samme år som Sør-Vietnam dannet en grunnlovsdannende nasjonalforsamling som laget grunnlaget for videre demokratisering.

Lidmans «Rapport fra Hanoi» var et partsinnlegg. I og for seg ikke noe galt med det i et demokrati. Problemet er at mange nordmenn lot hennes (og Hanois) virkelighetsbeskrivelse erstatte, isteden for å supplere, den gjeldende opinionen om Vietnamkrigen. Frontruten ble dermed isbelagt. Kun et venstresidig sidesyn var tillatt. Slik har det vært for en del nordmenn helt til i dag.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Media og Vietnamkrigen

28. februar: Olof Palme

På denne dag:

Den 28. februar 1986 ble den svenske statsminister Olof Palme skutt og drept på gata i Stockholm. Mordet sjokkerte en hel verden.

Olof Palme ble anerkjent for sin agitatoriske kraft og brukte den flittig i mange saker. En av sakene gjaldt Vietnamkrigen.

Utdanningsminister Palme i demonstrasjonstog i Stockholm sammen med Nord-Vietnams ambassadør

Da Svenska kommittéen för Vietnam (SKfV) arrangerte sin første store demonstrasjon den 21. februar 1968, møtte 5.000 personer opp på Sergels torg i Stockholm. Undervisningsminister Palme marsjerte i fremste rekke sammen med Hanois Moskva-ambassadør Nguyên Tho Chan, begge i pelslue og med fakkel i hånden (Berggren 2010, sider 353-355).

Palme holdt hovedtalen. Han protesterte ikke bare mot krigen i Vietnam, men slo også fast hvilken side som var mest demokratisk. «Skal man snakke om demokrati i Vietnam, er det åpenbart at den i betydelig høyere grad representeres av FNL enn av de Forente Stater og juntaen deres», sier han i talen sin.

Den gangen trodde mange i Vesten at kommunistene var mer demokratiske enn Sør-Vietnam. Men fakta pekte i motsatt retning. Sør-Vietnam hadde året før,i 1967, vedtatt sin nye grunnlov den 1. april og avholdt et presidentvalg i september. Valget var sannsynligvis det mest demokratiske i Vietnam noen gang, med 600 utenlandske valgobservatører og journalister tilstede. Derimot har FNL og Hanoi-regimet aldri holdt et demokratisk valg. (Les: Hvor fritt var Sør-Vietnam sammenliknet med andre land?)

Ikke alle svensker likte Palmes agitasjon, siden 49 % av dem mente at det var feil av ham å demonstrere sammen med den nordvietnamesiske ambassadøren, ifølge en spørreundersøkelse bestilt av avisen Expressen i mars samme år.

Mens Palme i februar 1968 marsjerte sammen med Hanois ambassadør, var situasjonen ganske dramatisk for befolkningen i den vietnamesiske keiserbyen Hue. Ti tusen kommunistsoldater hadde tatt jerngrep på byen i det som kalles Tet-offensiven. I de fire ukene de okkuperte byen, henrettet kommunistene nær 6 000 sivile personer. Noen av dem ble levende begravd.

Selv kjenner jeg ikke til om Olof Palme reagerte mot massakren i Hue i 1968. Er det kanskje noen av leserne som kjenner til det?

«De sikkert beviste dyriske massedrapene i Hue blir bare merket i forbifarten, nesten straks tilgitt – fordi samfunnets sympati hellet til den siden, og man ønsket ikke å gå imot denne tregheten».

Solsjenitsyn, Aftenposten 11. september 1973

Illusjon

For meg er det en gåte hvordan en ellers godt orientert person som Palme hadde en slik illusjon om demokrati hos kommunistregimet i Vietnam. Svaret er ikke så opplagt, men jeg prøver meg med noen forklaringer.

For det første kom kanskje hans sympati for Nord-Vietnam av at han oppfattet nordvietnameserne som den svake part i krigen og derfor trodde mer på deres fremstilling av situasjonen i Vietnam. Ifølge forfatter Berggren var Palme opptatt av små nasjoners kamp mot de store, siden hans mor var fra det okkuperte Latvia og hans farmor kom fra Finland. Nord-Vietnam ble oppfattet som den svake parten, siden Vesten trodde at Nord-Vietnam hadde sykler og bambus som våpen. Under Tetoffensiven hadde Nord-Vietnam faktisk bedre våpen enn sørvietnameserne.

Olof Palme in the early 1970s.

Image via Wikipedia

En annen forklaring er kanskje at svenskene følte seg moralsk overlegne Sør-Vietnam og USA. Hvis den greske forfatteren Theodor Kallifatides har rett, hadde svenskene et sterkt behov for å kjenne seg moralsk overlegne. De ville være sykepleiere, og da krevdes det pasienter (ofre som skal reddes av svenskene) og virulente aktører (amerikanerne).

Og sist men ikke minst, det er lite som tyder på at Palme så på sørvietnameserne som selvstendig tenkende og handlende folk, som selv valgte demokrati og sa nei til kommunistene. Selv har jeg ikke sett svenskenes oppgjør med den type nedlatende holdninger fra Palmes tid. Slike holdninger i Vesten – en mystifiserende eller nedlatende forestilling av folk i Østen – er beskrevet av Edward Said i sin bok Orientalismen.

Olof Palme var engasjert og begavet, både i retorikk og andre felter. Derfor synes jeg det er beklagelig at han malte med for bred pensel og ønsket å få sørvietnameserne ut av bildet.

Kilde:

    • Berggren, Henrik. Vidunderlige dager i vente : en biografi om Olof Palme. Versal, 2010. Oversatt fra svensk (Underbara dagar framför oss) av Erik Ringen.
    • Palmes tale den 21. februar 1968: «skall man tala om demokrati i Vietnam är det uppenbart att den i betydligt högre grad representeras av FNL än av Förenta Staterna och dess allierade juntor». Se Olof Palme och Vietnamfrågan 1965-1983

 

Aviser om Palme:

3 kommentarer

Filed under Hanoi-regimet, I dag i historien