Tag Archives: Motstand mot krigen

Bod Dylan blåste i Vietnamkrigen

Svenska Akademien slapp oktober 2016 ut en bombe om Bob Dylan som fikk litteraturprisen. Svenskene begrunnet tildelingen med at amerikaneren «skapat nya poetiska uttryck inom den stora amerikanska sångtraditionen». For å opplyse leserne som kanskje ikke kjenner til Dylans innflytelse utover det kunstneriske, la den norske nyhetsleverandøren NTB til at han var …

… en stemme for generasjonen av studenter og andre som demonstrerte mot Vietnamkrigen og urettferdighet i samfunnet – en rolle han selv raskt ble ukomfortabel med.

Selv om Bob Dylan er assosiert med Vietnamkrigen, en krig jeg vokste opp under, har jeg aldri vært en fan av ham. Hvorfor? Først og fremst fordi han sang på engelsk, mens jeg hadde fransk som første fremmedspråk på skolen. Av vestlig musikk foretrakk min generasjon derfor den franskspråklige. Den andre forklaringen er temaet. Dylans betraktninger om krig er diffuse, i hvert fall sammenliknet med mange sørvietnamesiske sanger som beskriver krigens tusen nyanser.Du kan lese om musikk under krigen i et av mine tidligere innlegg.

Men vi sang vestlige sanger i Sør-Vietnam også, og disse handlet ofte om det universelle temaet kjærlighet. En av mine favorittartister var den franske sangerinnen Françoise Hardy (1944 -).

1962. Den 18 år gamle Mademoiselle Hardy debuterte offentlig i 1962,  året 22-åringen Bob Dylan skrev «Blowin’ in the Wind». Denne sangen ble en hit og fikk stempel som en «protestsang» som skulle bli stemmen for motstandsbevegelsen. I «Blowin’ in the Wind» stilte Dylan retoriske spørsmål om frihet og krig, og konkluderte med at svaret blåses bort i vinden – The answer, my friend, is blowin in the wind. Sangen ble ifølge Wikipedia en av de mest populære antikrigsangene i 1960-årene og under Vietnamkrigen.

Faktisk svarte over 80 % av de spurte at de «beundret og ble påvirket av Bob Dylan», ifølge en spørreundersøkelse blant 1.000 amerikanske «politiske aktivister» i 1979 (Rex Winer og Deanne Stillman 1979, sitert av Mygland 2005, s. 68). Men i 1966, da motstanden mot Vietnamkrigen begynte å ta av, var bildet annerledes. Bob Dylan solgte bra, men salgstallet var beskjeden når vi sammenliknet det med sju millioner singler «The Ballad of the Green Berets» som stabssersjanten Barry Sadler ga ut. Barry Sadler hadde blitt såret i kamp i Vietnam. «The Ballad of the Green Berets» slo på de patriotiske strenger. Amerikanerne elsket slike ballader.

«Hvordan kan du vite at jeg ikke er for den krigen?» Bob Dylan spilte på helt andre strenger. Han var skeptisk til krig. Men da han i 1962 skrev «Blowin’ in the Wind», siktet han antakelig ikke til Vietnamkrigen. Amerikanerne hadde andre kriger rett utenfor dørstokken. I 1961 invaderte eksilkubanerne Grisebukta (Bahía de Cochinos). Året etter var USA på randen til en atomkrig med Cuba. Først i 1965 kom amerikanske kampsoldater til Vietnam.

Faktisk nevnte Dylan aldri Vietnamkrigen mens denne foregikk. Når journalister spurte ham om krigen, ble svaret blåst bort i vinden. En gang svarte han Hvordan kan du vite at jeg ikke er for den krigen? på spørsmålet om hvorfor han ikke protesterte mot Vietnamkrigen. Det er helt greit. Blant de politisk aktive som demonstrerte mot USAs engasjement fantes det både ekte pasifister og de som ønsket kommunistenes seier i Vietnam. De siste var ikke for fred, men for krig.

Ikke en sosialist, men en isolasjonist fra Midtvesten. I’m not a political songwriter, sa Bob Dylan til Rolling Stone Magazine i 1984 (sitert av Ove Vanebo i Minerva). I den grad han var politisk, var han ikke en sosialist, men heller en tradisjonell, nasjonalistisk konservativ. Han er fra malmbyen Hibbing, Minnesota i Midtvesten. Ifølge den norske historikeren Tor Egil Førland har Dylan med seg Midtvestens «bondemyte» (agrarian myth), en bonderomantisk fortelling om at amerikanske bønder skulle sørge for mat til amerikanerne, og at utenrikshandelen som Østkysten driver med, er ødeleggende. Metaforen om Washington-sumpene har en stor appell i Midtvesten. Bob Dylans drøm for hjemlandet er at «it will have to be a country that’s self sufficient, that can make it by itself without that many imports», sa han i et intervju i Rolling Stones i 1984.

I Dylans sangtekster fant Førland ikke internasjonalt engasjement, men heller isolasjonismen, fra midtvesten. Som kjent bidro også Midtvesten til Trumps seier i år. Dylan er selvsagt ikke Trump, men med nobelprisen og valgseieren er det en dobbeltseier for Midtvesten!

The answer, my friend, is blowin’ in the wind.

Kilder:

  • Françoise Hardy i wikipedia
  • Førland, Tor Egil. “Bringing It All Back Home or Another Side of Bob Dylan: Midwestern Isolationist.” Journal of American Studies, vol. 26, no. 3, 1992, pp. 337–355.  www.jstor.org/stable/27555682.
  • James, David. «The Vietnam War and American Music.» Social Text, no. 23 (1989): 122-43. doi:10.2307/466424
  • Mygland, Kjetil. I’m just a guitar player. Hovedoppgave, University of Oslo, 2005
  • Vanebo, Ove. Bob Dylan 70 år. Minerva 2011.  www.minervanett.no/dylan-er-ikke-sosialist  (lest 5. desember 2016)

2 kommentarer

Filed under USAs engasjement

18. september 1966: Solkoms resolusjon om Vietnam

På denne dag: I dag for 50 år siden vedtok Den norske solidaritetskomité for Vietnam (SOLKOM) en resolusjon om Vietnamkrigen. I resolusjon den 18. september 1966 uttrykket SOLKOM bl.a. «dypfølte solidaritet med det vietnamesiske folk». Organisasjonen stilte samtidig en rekke krav. Det krevdes bl.a. at amerikanerne skulle slutte bombingene i Vietnam, at man måtte ha forhandlinger for å stoppe krigen, at løsningen skulle baseres på Genève-avtalen og at fremmede tropper skulle ut av Vietnam.

SOLKOM ble dannet i desember 1965 og var kun 9 måneder gammel ved resolusjonens tidspunkt. Det er interessant i dag å lese resolusjonens tekst for å forstå SOLKOMs virkelighetsoppfatning. I deres verden var det vietnamesiske folk ett folk, kanskje under ledelse av Ho Chi Minh, selv om teksten ikke røpet noe om det. SOLKOM må ha ment at det var amerikanerne som førte krig i Vietnam men ingen andre gjorde det. SOLKOM ga inntrykk av at den hadde fått lest og forstått Genève-avtalen.

Selv tviler jeg på SOLKOMs innsikt i hva som skjedde i Vietnamkrigen den gangen. SOLKOM må ha fått hjelp fra noen som mente at de representerte hele det vietnamesiske folket. Hvem var de?

De satt på møterommet på Folkets hus, og ble beskrevet som representanter for fagbevegelsen i Nord-Vientam og for Vietcong-bevegelsen (Aftenposten 21. september 1966).

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Norsk holdning til Vietnamkrigen

Jane Fonda angrer

Hollywood-skuespillerinnen Jane Fonda kalles ofte «Hanoi Jane». Detter fordi hun i Hanoi poserte bak luftvernsartilleriet som skulle skyte ned amerikanske fly. Hun fniste av de amerikanske krigsfangene som fortalte om tortur som de ble utsatt for.

«Disse var ikke menn som ble torturert. Disse var ikke menn som sultet. Disse var ikke menn som ble hjernevasket», hevdet Jane Fonda.

Men hun har angret et par ganger i livet. Hva angret hun mest på i 2011? «My biggest regret is I never got to f*** Che Guevara», sa hun. Men i november 2012 var hennes største anger «sitting on that gun in North Vietnam. I’ll go to my grave with that one.»

Å gjøre feil er menneskelig.

Joan Baez, en amerikansk artist, besøkte også Hanoi under Vietnamkrigen. Kort tid etter krigens slutt oppdaget hun at det nye kommunistregimet undertrykket sitt eget folk. Joan Baez og Ginetta Sagan skrev et åpent brev til myndighetene i Vietnam og krevde respekt for menneskerettigheter. Åtti andre personer skrev under oppropet. Men Jane Fonda protesterte mot aksjonen og beskyldte Baez og Sagan for å løpe CIA-ærend og “svikte” det vietnamesiske folket! Men Joan Baez svarte: “It’s an honor to be called both a CIA rat and a KGB agent” .

Les «Jane Fonda Finally Apologizes«

Legg igjen en kommentar

Filed under USAs engasjement

21. februar: Vietnam-demonstrasjonen i Berlin

På denne dag:

Den 21. februar 1968 tok 150.000 berlinere til gata for å markere sin holdning til Vietnamkrigen. De støttet faktisk USAs hjelp til Sør-Vietnam og tok avstand til raddisene som hedret Marx, Lenin og Ho Chi Minh. Demonstrantene samlet seg utenfor Schöneberger Rådhus og brente et rødt flagg. På plakatene hadde de følgende tekster: «Uten Amerika ingen frihet for Berlin», «Radikalismen er død i vår by» og «Vi behøver ingen kulturrevolusjon».

«Wir lassen uns unser freiheitliches Berlin nicht zertrampeln»
Berlin borgermester Klaus Schütz

Borgermester Klaus Schütz understreket i sin tale at Vest-Berlin ikke tolererte at amerikanerne skulle utsettes for spott og spe. Vietnam angår oss alle, og ensidige fordømmelser skaper ingen fred, sa han.

Slike demonstrasjoner er sjelden omtalt i media og lærebøker i ettertid.

Demonstrasjonen foregikk i Berlin mens sørvietnameserne var i ferd med å jage kommunistene ut av byene under Tet-offensiven.

Kilde:

Der Spiegel 26. februar 1968: Berlin/demonstration

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

15. februar: Aksjon mot Sør-Vietnams representant i Oslo

På denne dag:

I dag for 40 år siden ble Sør-Vietnams diplomatiske representant i Norge utsatt for en ulovlig protestaksjon. Aktivistene (det var mellom 300 og 400 av dem) stormet den 15. februar 1972 hagen til huset der den sørvietnamesiske legasjonen (ambassadeavdeling) hadde kontor. Legasjonen ble bemannet av en chargé d’affaires tilknyttet Sør-Vietnams ambassade til Bonn.

Aktivistene ropte slagord og leste opp kampdikt med støtte til Hanoi-regimet og dets organisasjon FNL i Sør. Aksjonen var høyst ulovlig og ble derfor planlagt for ikke å vekke politiets oppmerksomhet. Politiet kom for sent, men jaget effektivt aktivistene vekk fra området, som var ved Vikingmuseet på Bygdøy. Aktivistene påsto at de ble utsatt for politiets hardhendt metode. Dette ble fortalt av aktivistene Dag Nicolaisen og Roar Huseby til historiker James Godbolt, og omtalt i Godbolts bok Den norske vietnambevegelsen (Unipub 2010).

Mens den ulovlige aksjonen pågikk i Oslo, planla Hanoi en stor offensiv (påskeoffensiven) hvor de sendte 200.000 tropper, støttet av sovjetiske tanks T-54 og sofistikerte våpen, for å invadere Sør-Vietnam. Offensiven ble kjent som påskeoffensiv på norsk. I Sør-Vietnam hadde de fleste amerikanske soldater pakket sakene sine og dratt hjem. Sør-Vietnam fikk stadig mindre støtte, mens Sovjet og Kina fortsatt pøset inn moderne gevær og ammunisjon til Hanoi.

Selv synes jeg det er trist å høre historien om hvordan Sør-Vietnams diplomatiske representant ble trakassert i Oslo. Hvis aktivistene hadde tatt en tur til Saigon og kjøpt ti aviser på kiosken og deretter til Hanoi og kjøpt den eneste statsavisen der, hadde de kanskje sett at Sør-Vietnam var 100 ganger friere enn Nord-Vietnam.

Kilde: James Godbolt. Den norske vietnambevegelsen (Unipub 2010).

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Norsk holdning til Vietnamkrigen

23. mars: Den første kontroversen om TV-dekningen

På denne dag:

Debatten om media og TV-dekningen av Vietnamkrigen brøt første gang ut i dag for 45 år siden (23. mars 1966). Bakgrunnen var et eget portrettprogram om den svenske forfatteren Sara Lidman (1923-2004) som hadde vært i Nord-Vietnam. Lidman brukte portrettintevjuet for å trekke opp «lange og detaljerte historiske perspektiver over Indo-Kinas utvikling, Geneveavtalen og Diemregimet.» (Bastiansen 1997: 41) På intervjuet hadde hun full kontroll, og intervjueren Kari Borg Mannsåker fikk liten tid til kritiske spørsmål.

NRK fikk proteststorm etter portrettprogrammet. Hvorfor? Inntil 1966 hadde mange nordmenn støttet Sør-Vietnam. Arbeiderbladet skriver den 11. mars 1966: «Om Nord-vietnams uopphørlige aggresjon mot Syd-vietnam med sikte på å legge det under kommunistisk herredømme, rår ingen tvil.» I ettertid viser det seg å være riktig.

Så brakte Sara Lidman med seg hjem et helt annet budskap etter en månedsreise i Nord-Vietnam. Lidmans budskap var egentlig nordvietnamesernes budskap, fortalt av en svensker: det var ikke noe nød i Nord-Vietnam. Barn hadde mat og klær, de gikk i skoler. Hun så aldri noen underernærte barn, osv (Bastiansen 1997: 40)

Boken hennes (Rapport fra Hanoi. Pax 1966) viser samme syn. Der kan man lese at Nord-Vietnams forfattere har «adgang til all den litteratur de måtte ønske seg» [sic] (Lidman 1966: 47). Ikke et ord om «Nhân Văn Giai Phẩm«-forfatterne som satt bak lås og slå. Eller om forfatteren Nguyễn Chí Thiện som ble fengslet i 27 år i Nord-Vietnam. Lidman skrev ikke særlig pent om det sørvietnamesiske regimet.

«Svärmeri för utopiska och ideologiska svartvita lösningar har präglat 1900-talets historia antingen det handlar om nazism, stalinism, fascism eller maoism. Seklet är späckat med ideologiska bländverk och förförelsekonster som ledde till den ena katastrofen efter den andra.» (Svenska Dagblad 2006)

På den tiden kunne meget få journalister komme inn i Nord-Vietnam. Kritiske journalister ble ofte høflig avvist: «vi har ikke hotellplass». Kun regimevennlige personer ble sluppet inn. Lidman tilhørte dermed en sjelden gruppe som man på forhånd kunne forvente at de ville snakke med nordvietnamesernes stemme. På samme måte finnes det svenske Jan Myrdal og norske Pål Steigan som nektet at det fantes folkemord i Kambodsja etter besøk hos smilende Pol Pot.

Intervjuene med Sara Lidman i mars 1966 var «et vendepunkt i den norske TV-debatten» i følge mediaforskeren Henrik Grue Bastiansen (Bastiansen 1997: 46). Stemningen snudde: mange nordmenn vendte ryggen til sørvietnameserne og så på Nord-Vietnam som mer legitimt og demokratisk. Dette skjedde i samme år som Sør-Vietnam dannet en grunnlovsdannende nasjonalforsamling som laget grunnlaget for videre demokratisering.

Lidmans «Rapport fra Hanoi» var et partsinnlegg. I og for seg ikke noe galt med det i et demokrati. Problemet er at mange nordmenn lot hennes (og Hanois) virkelighetsbeskrivelse erstatte, isteden for å supplere, den gjeldende opinionen om Vietnamkrigen. Frontruten ble dermed isbelagt. Kun et venstresidig sidesyn var tillatt. Slik har det vært for en del nordmenn helt til i dag.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Media og Vietnamkrigen

Den første «rock’n’roll-krigen»

Det tyske plateselskapet Bear Family Records har nettopp gitt ut platesamlingen «…Next Stop is Vietnam: The War on Record: 1961–2008«, og Klassekampen hadde i går en artikkel om Den første «Rock’n’roll-krigen». Den virkelige krigen streifet meg et par ganger i min barndom, men Rock’n’roll-opplevelser fikk jeg kun på video. Som for eksempel filmen «Woodstock. 3 Days of Peace and Music»» som jeg så på i fjor.

Woodstock og motstand mot krigen

Mange var der først og fremst for musikken, med Vietnam som et fantasibilde. Min assosiasjon går likevel til sangerinnen Joan Baez. Med bedårende blikk sang hun lavmælt «We shall overcome» i Woodstock i 1969. Året etter satt hun sine føtter i Hanoi for å gi støtte til regimet der. Vietnamkrigen endte som kjent med Hanois seier i 1975, krigsmotstanden ebbet ut og amerikanerne var nesten ferdige med den. Det trodde Joan Baez også.

Hjemsøkt av fortiden

Men en stille formiddag i 1979 troppet to vietnamesere opp hos Joan Baez. Gjestene, Doan Van Toai og en buddhistmunk, klarte å rømme fra Den sosialitiske republikken Vietnam, hvor opposisjonelle, intellektuelle og eks-offiserer overfylte fengsler (Baez, 1987). Hvor er det blitt av dere, spurte de, som engasjerte dere for Vietnam under krigen? Det er ikke lett for henne å svare på spørsmålet. Venstresiden ville ikke snakke om nok et «revolusjonært regime» som undertrykker sitt eget folk. Og Høyresiden gjentok bestandig «Hva sa jeg?».

Stemplet av «Hanoi Jane» som CIA-medløper

Sammen med sin aktivistvennine Ginetta Sagan gikk Joan Baez i gang med å intervjue overlevende fra Vietnams gulag. Deres dokumentasjon over fangeleirene i Vietnam estimerte at ca. 200.000 personer satt bak lås og slå i Vietnam, og 65.000 var blitt drept av kommunistregimet.

The New York Times om Joan Baez' kampanje for menneskerettigheter i Vietnam i 1979

The New York Times om Joan Baez’ kampanje for menneskerettigheter i Vietnam i 1979

Antikrigsaktivistene Joan Baez og Ginetta Sagan skrev et åpent brev til myndighetene i Vietnam og krevde respekt for menneskerettigheter. Åtti andre personer skrev under oppropet. Men mange tidligere fredsaktivister, inkludert den kjente Jane Fonda, protesterte mot aksjonen.

Jane Fonda ble kjent som «Hanoi Jane» etter at hun besøkte Ha Noi i 1972 og lot seg fotografere ved en nord-vietnamesiske antiluftskytsstilling. Hun medgir i 2005 at det kontroversielle besøket var et svik mot amerikanske tropper og mot «landet som ga meg alle privilegier».

Jane Fonda-leiren beskyldte Baez og Sagan for å løpe CIA-ærend og «svikte» det vietnamesiske folket! Men Joan Baez svarte: «It’s an honor to be called both a CIA rat and a KGB agent» .

Engasjement og nyanser

Joan Baez klarer dermed å forholde seg til livets mange nyanser. Hun var imot amerikanske bombinger i Vietnam, men hun ville ikke støtte kommunistene. Hun klarte å snu da virkeligheten oppsøkte henne i stua. Imponerende! Jeg har ikke sett noe liknende eksempel på snuoperasjon i Norge. Har du?

Kilde:

Baez, J. (1987). And a voice to sing with: a memoir. New York: Summit.

1 kommentar

Filed under USAs engasjement

Synet fra den andre siden

Den 30. april 1975 satt Hanoi-obersten Bui Tin i en av de tre stridsvognene som inntok presidentpalasset i Saigon. Som offiser med høyeste rank til stede tok han imot kapituleringen fra Sør-Vietnams president Duong Van Minh. Bui Tin oppdaget etter hvert at ledelsen i eget kommunistparti ikke holdt ord om forsoning. Bui Tin kritiserte sitt eget parti, hoppet av i 1990 og lever i eksil i Paris.

Her er utdrag av intervjuet hvor Bui Tin svarte på spørsmål fra Stephen Young, publisert i Wall Street Journal 1995:

Om hvordan krigen kunne vinnes

Spørsmål: Hvordan hadde Hanoi tenkt å vinne over amerikanerne?

BT (Bui Tin): Ved å kjempe en lang krig som ville knuse deres vilje til å hjelpe Sør-Vietnam. Ho Chi Minh sa: «Vi trenger ikke å vinne militære seirer, vi trenger bare å angripe dem inntil de gir opp og forlater landet.»

Motstanden mot krigen i USA

Spørsmål: Var den amerikanske antikrigsbevegelsen viktig for Hanois seier?

BT: Det var viktig for vår strategi. Vår hjemlige støtte til krigen var helt trygg mens den amerikanske hjemmestøtten var sårbar. Hver dag lyttet våre ledere til verdens nyheter i radioen klokken 9 for å følge veksten av den amerikanske antikrigsbevegelsen. Besøkene i Hanoi av folk som Jane Fonda, og tidligere justisminister Ramsey Clark og ministrene ga oss tillit til at vi burde holde på tross tilbakeslaget i slagmarken. Vi var opprømt da Jane Fonda, iført en rød vietnamesisk drakt, sa på en pressekonferanse at hun var skamfull av amerikanske handlinger i krigen og at hun ville kjempe sammen med oss.

Amerikanerne tapte på grunn av sitt demokrati

Spørsmål: Tok Politbyrået hensyn til disse besøkene?

BT: Veldig.

Spørsmål: Hvorfor?
BT: Disse menneskene representerte Amerikas samvittighet. Amerikas samvittighet var en del av deres krigsføringsevne, og vi snudde styrken i vår favør. Amerikanerne tapte på grunn av sitt demokrati. Under dissens og protester mistet amerikanerne evnen til å mobilisere viljen til å vinne.

Spørsmål: Hvordan kunne amerikanerne ha vunnet krigen?
BT: Skjær gjennom Ho Chi Minh-stien i Laos. Hvis Johnson hadde fulgt [General William] Westmorelands anmodning om å gå inn i Laos og blokkere Ho Chi Minh-stien, kunne ikke Hanoi ha vunnet krigen.

Spørsmål: Noe annet?
BT: Tren sørvietnamesiske generaler. De yngre sørvietnamesiske offiserer var gode, kompetente og modige, men generalene var inkompetente.

Om frigjøringsbevegelsen FNL

Spørsmål: Hadde Hanoi forventet at FNL ville vinne makten i Sør-Vietnam?
BT: Nei. General [Vo Nguyen] Giap [øverstkommenerende av nordvietnamesiske styrker] mente at geriljakrigføring var viktig, men ikke tilstrekkelig for seier. Det var nødvendig med regulære militære divisjoner med artilleri og panser. Kineserne trodde kun på geriljakamper, men vi hadde en annen tilnærming. Kineserne var motvillige til å hjelpe oss. Sovjetisk hjelp gjorde krigen mulig. Le Duan [generalsekretær i det vietnamesiske kommunistpartiet] fortalte en gang Mao Tse-tung at hvis du hjelper oss, er vi sikker på å vinne, hvis du ikke gjør det, vil vi likevel vinne, men vi må ofre en eller to millioner flere soldater å gjøre det.

Spørsmål: Var FNL en uavhengig politisk bevegelse av sørvietnamesere?
BT: Nei Den ble satt opp av vårt kommunistparti for å iverksette en beslutning fra den tredje partikongressen i september 1960. Vi sa alltid at det bare var ett parti, bare en hær i krigen for å frigjøre Sør og forene nasjonen. Til enhver tid var det bare én partikommisær i ledelsen for Sør.

Spørsmål: Hvorfor var Ho Chi Minh-stien så viktig?
BT: Det var den eneste måten å transportere tilstrekkelig militære styrker til å står for kampene i Sør. Å bygge og vedlikeholde stien var en stor innsats som involverer titusenvis av soldater, sjåfører, reparasjonsteam, medisinske poster, kommunikasjonsenheter.

Spørsmål: Hva med amerikansk bombing av Ho Chi Minh-stien?
BT: Ikke veldig effektivt. Vår virksomhet var aldri truet av angrep på stien. Til tider ville nøyaktige B-52-bombinger føre til reelle skader, men vi satt så mye inn på toppen av stien at tilstrekkelig antall menn og våpen til å forlenge krigen alltid kom ut av bunnen. Bombing fra mindre fly traff sjelden store mål.

Om Tet-offensiven

Spørsmål: Hva med amerikansk bombing av Nord-Vietnam?
BT: Hvis all bombingen hadde vært konsentrert på en gang, ville det ha skadet vår innsats. Men bombingen ble utvidet i sakte etapper under Johnson, og den bekymret oss ikke. Vi hadde god tid til å forberede alternative ruter og fasiliteter. Vi hadde alltid lagrene av ris som er nok for måneder dersom en høstsesong ble skadet. Sovjeterne kjøpte ris fra Thailand for oss.

Spørsmål: Hva var hensikten med Tet-offensiven i 1968?
BT: For å lette trykket som general Westmoreland presset på oss i slutten av 1966 og 1967 og for å svekke amerikansk besluttsomhet i løpet av et president-valgår.

Spørsmål: Hva med resultatene [av Tet-offensiven]?
BT: Vårt tap var svimlende og en komplett overraskelse. Giap fortalte meg senere at Tet hadde vært et militært nederlag, selv om vi fikk den planlagte politiske fordelen da Johnson ble enig om å forhandle og ikke ville stille til gjenvalg. Den andre og tredje bølgen i mai og september var, i ettertid, feil. Våre styrker i Sør ble nesten utryddet under kampene i 1968. Det var først i 1971 at vi klarte å reetablere vår tilstedeværelse, men vi måtte bruke nord-vietnamesiske tropper som lokal gerilja. Hvis de amerikanske styrkene ikke hadde begynt å trekke seg ut under Nixon i 1969, kunne de ha straffet oss hardt. Vi led dårlig i 1969 og 1970 som det var.

[…]

Generaler med hendene bundet

Spørsmål: Hva annet?
Svar: Vi hadde inntrykk av at amerikanske generaler hadde hendene sine bundet av politiske faktorer. Deres generaler kunne aldri sette inn maksimal kraft for å få størst mulig militær effekt.

Bui Tin har gitt ut flere bøker, bla. Folloing Ho Chi Minh. The Memoirs of a North Vietnamese Colonel.

Kilde:
How North Vietnam Won The War. Bui Tin Interviewed by Stephen Young

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam

Terror mot valg og ny grunnlov

I går skrev jeg om Sør-Vietnams nye grunnlov som ble erklært gyldig den 1. april 1967. Allerede samme kveld hadde Aftenposten førstesides oppslag om saken.

Her er teksten:

Vietnams grunnlov er erklært gyldig

Tegn til øket terror foran kommunevalgene

Aftenposten Aften 1. april 1967

Saigon 1. april

Syd-Vietnams stassjef, general Nguyen Van Thieu, erklærte i dag landets nye grunnlov som formelt gyldig. Grunnloven fastsetter at det skal dannes en sivil regjering innen seks måneder.

Statssjefen kunngjorde grunnloven under en 30 minutters seremoni foran det flaggsmykkede uavhengighetsslottet i Saigon. Ca. 4000 mennesker deltok i seremonien, som fant sted seks måneder efter at nasjonalforsamlingen innledet arbeidet med grunnlovsutkastet. Landets militære ledere godkjente utkastet uten endringer for noen dager siden. De har opplyst at valg på en president skal holdes 1. september i år.

General Thieu ba nasjonalforsamlingen om å gjøre ferdig utkastet til valglov innen utgangen april, slik at regjerìngen får god tid til å forberede valgene.

En kandidat ved et lokalt valg ble idag skutt ned og drept av terrorister, og representanter for myndighetene uttrykte frykt for at mordet innevarsler en ny terrorkampanje fra Vietcong i et forsøk på å forstyrre de kommende kommunevalg, melder AP.

Aftenposten 1. april 1967 om ny grunnlov i Sør-Vietnam

Statsminister Nguyen Cao Ky opplyste tidligere i denne uken at fire landsbykandidater allerede var blitt myrdet. Kommunevalgene begynner søndag og strekker seg over en periode på to og en halv måned. Representanter for Saigon-regjeringen uttalte igår at intensiveringen av Vietcong-terroren har direkte forbindelse med kommunevalgene. I denne uken er det registrert ialt 13 slike terrorhandlinger, og man frykter at det om kort tid vil bli adskillig verre. (…)

Legg igjen en kommentar

Filed under Ukategorisert

Hvordan jeg begynte å undervise i Vietnamkrigen

Professor Keith Taylor ved Cornell University, USA, forteller her om hvordan han begynte å undervise i Vietnamkrigen.

I januar 1972, ca seks måneder etter at jeg kom hjem fra Vietnam og ble dimittert fra den amerikanske hæren, begynte jeg å studere ved University of Michigan, som spesialiserer seg på vietnamesisk historie. Krigens overveldende nærvær på den tiden var for mye for meg til å trykke inn en akademisk ramme, så jeg fokuserte på antikken, som var en komfortabel flukt fra forvirringen pga. min personlige erfaring av krigen i Vietnam. I senere år, da jeg underviste i vietnamesisk historie var det uunngålig for meg å holde to eller tre forelesninger om Vietnamkrigen. Men jeg grudde meg alltid til det, ettersom det å snakke offentlig om krigen ofte gav meg en kvalm fornemmelse. Det gikk 25 år før jeg begynte å forstå at denne kvalmen kom fra dissonansene mellom tolkningsrammen som jeg hadde fått om krigen og hva jeg følte i mitt hjerte. Denne artikkelen handler om hvordan jeg begynte å undervise om krigen og hvordan mine tanker om krigen endret seg til å bli min egen.

Jeg vil diskutere tre aksiomer i den dominerende tolkningen av Vietnamkrigen som ble dannet av antikrigsbevegelsen på slutten av 1960-tallet og senere tatt opp av lærere ved de fleste skoler og universiteter som grunnlag for å forklare krigen. De tre aksiomene er at

  • det aldri fantes en legitim ikke-kommunistisk regjering i Saigon
  • USA hadde ingen legitim grunn til å bli involvert i vietnamesiske forhold, og at
  • USA ikke kunne ha vunnet krigen under noen omstendigheter.

Det tok meg mange år før jeg fikk frigjøre meg fra disse aksiomene og se på dem som ideologiske rester av antikrigsbevegelsen i stedet for som solid syn støttet av bevis og logikk. Det som gjorde meg i stand til å gjøre dette var at jeg endelig kom til enighet med min egen erfaring.

Les videre om hans diskusjoner av de tre aksiomene og motstanden mot krigen:

Engelsk: How I began to teach about the Vietnam War
Vietnamesisk: Tôi đã bắt đầu giảng dạy về chiến tranh Việt Nam như thế nào

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie