Tag Archives: Nguyen Van Thieu

10. november: Toppmøter i Øst og Vest

Kong vinter daler i år ned i Oslo den 10. november. Isteden for tykke regndråper som plasker på frontruten, slipper himmelen ned mer og mer slaps og snø i løpet av ettermiddagen. Den nordlige hemisfæren går definitivt inn i den kalde årstiden. Jeg lengter etter sommeren.

Samme dag  kan NATO-sjef Jens Stoltenberg mimre om tøværet etter den (forrige) kalde krigen sammen med forsvarsministrene som møttes i Brussel. Etter Berlinmurens fall sendte NATO hjem mesteparten av personellet og la ned mange kommandosentre. Nå maner Stoltenberg til mer penger til forsvaret hos NATO-land. Han vil også under toppmøtet 10.11.2017 sikre militær hjelp fra USA ved å opprette et kommandosenter som skal sørge for fri passasje over Atlanterhavet.

For egen sikkerhet trenger Europa assistanse fra USA. Norge visste det allerede i slutten av 1940. Før dette hadde Norge holdt seg nøytralt og håpet at Tyskland ville la Norge være i fred. Men tyskernes invasjon gjorde at kong Haakon ble båtflyktning i juni 1940.

At Norges sikkerhet var avhengig av mektigere nasjoner over Atlanterhavet, ble konstatert i talen utenriksminister Trygve Lie holdt den 15. desember 1940 i London. Han understreket viktigheten av samarbeidet med Storbritannia og USA for å hindre «angrep fra tyranniske aggressorer». Han kastet dermed nøytralitetspolitikken på båt, til tross for protesten fra statsminister Nygaardsvold. Trygve Lie ble etter krigen den første FN-generalsekretæren.

Hans tale fra 1940 markerte starten på den norske atlanterhavspolitikken. Mens Norge ba, nølte USA. Først et år senere ble USA dratt inn i verdenskrigen fordi japanerne desember 1941 angrep Pearl Harbor på Stillehavet. Siden har USA måttet forholde seg til både Øst og Vest, både Atlanterhavet og Stillehavet.

Samme dag som NATO har sitt toppmøte i Brussel, deltar lederne fra landene rundt Stillehavet i det årlige toppmøtet i APEC (Asia-Pacific Economic Cooperation). Organisasjonens formål er fri handel over Stillehavet. Men USAs president Donald Trump slår fast sin «Amerika først»-linje i toppmøtet i Da Nang, Vietnam. For øvrig ser vi ingen ny substans eller strategi i hans tale.

Ved siden av fri handel er Øst-Asias sikkerhet noe som opptar lederne. Regionen har mange pågående konflikter. Trusselen fra Nord-Korea er alvorlig nok. Men kinesernes annektering av øyene øst for Vietnam forstyrrer også freden i regionen. Det er ikke vanskelig for Trump å skjelle ut Nord-Korea, men han må trå forsiktig overfor mektige Kina. Det er ingen lett oppgave for Vietnam heller. I forhold til en aggressiv Kina er Vietnam som gresshoppen som prøver å velte vognen. Historiebøkene forteller oss at gresshoppen har klart å velte den kinesiske vognen før. Kommunistene i Hanoi som annekterte Sør-Vietnam i 1975, følger nå sørvietnamesernes tidligere strategi ved å invitere USA inn som noen som kan hindre aggresjonen fra naboen.

Nguyễn văn Thiệu Der Spiegel 1979 TTT_spiegel1-900x682

Sør-Vietnam hadde sine dilemmaer den gangen. Ikke bare i krigen mot den tyranniske aggressoren fra Nord. Faktisk hadde Sør-Vietnam i 1972 lyktes med å slå tilbake den største invasjonen fra Nord hittil. Påskeoffensiven kostet kommunistene dyrt – kanskje 80.000 til 100.000 falne og sårede. Sør-Vietnam vant, men betalte også med titusener soldater.

Men et stort dilemma for Sør-Vietnam var i forholdet til sin største allierte – USA. Den 10. november for 45 år siden troppet den amerikanske generalen Alexander Haig opp hos Sør-Vietnams president Nguyen Van Thieu. Haig var en ideell budbringer, ikke bare fordi han og Thieu begge hadde vært generaler som nå var i sivil tjeneste. Haig hadde også kjennskap til Sør-Vietnam da han i mars 1967 hadde ledet en bataljon som slo tilbake kommunistene i et slag i Sør-Vietnam. Fem år senere var han assistent til den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Henry Kissinger.

Haig kom til Saigon den 10. november 1972 for å overrekke Nixons brev til Thieu. Nixon hadde flere seire bak seg i 1972. Den diplomatiske seieren kom etter besøkene i Beijing og Moskva. På hjemmebanen ble han nettopp gjenvalgt som president. I flere uker hadde Nixon presset Thieu til å skrive under «fredsavtalen» som Kissinger hadde forhandlet fram med Nord-Vietnam. Kanskje skjønte nordvietnameseren Le Duc Tho og amerikaneren Kissinger allerede den gangen at «fredsavtalen» var en bløff. I ettertid er det ikke vanskelig å se slik. «Fredsavtalen» lovet ikke bare fred, men også at sørvietnameserne selv skulle bestemme over sin egen fremtid. Men Thieu gjennomskuet det den gangen og nektet å skrive under avtalen som betød tap av Sør-Vietnam.

Nixons brev til Thieu, datert den 8. november 1972, inneholdt bl.a. Nixons frustrasjoner over situasjonen. Hvis Thieu ikke gjorde som Nixon sa, ville det bli en «katastrofe» for det sørvietnamesiske folket, truet Nixon. Men hvis Thieu var medgjørlig, lokket Nixon med fagre løfter (1). Nok en gang hadde Nixon lovet velgerne at han skulle fikse fred i Vietnam. Vi vet ikke om han og Kissinger lå våken om natten og vred seg. Men de virket desperate. I et senere brev til Thieu, datert 14. november 1972, kom Nixon med mer konkrete løfter samtidig som han bagatelliserte avtaleteksten:

But far more important than what we say in the agreement on this issue is what we do in the event the enemy renews its aggression. You have my absolute assurance that if Hanoi fails to abide by the terms of this agreement it is my intention to take swift and severe retaliatory action.

Henry Kissinger and Nguyen Van Thieu

Gjennomskuet president Nguyễn Văn Thiệu rådgiveren Henry Kissinger da de snakket sammen på Uavhengighetspalasset (Dinh Độc Lập) i Saigon august 1972? Foto: Corbis

Thieu trodde kanskje på Nixons tomme garantier. Om Thieu hadde gjennomskuet Kissingers og Le Duc Thos «fredsavtale»-bløff, måtte han likevel velge mellom Nixons trussel om øyeblikkelig stans av USAs hjelp til Sør-Vietnam eller utsettelse av tilbaketrekningen for å kjøpe tid. Thieu hadde ikke færre soldater med stridserfaring enn NATO, men var minst like avhengig av USAs våpenhjelp som NATO-landene er. Thieu måtte til slutt skrive under avtalen som viser seg å være som han trodde, en dødsdom over Sør-Vietnam. Men Norge æret Tho og Kissinger med fredsprisen, og Nobelkomiteens leder Aase Wind Lionæs prøvde å berge avtalen i sin tale:

Avtaler om våpenhvile mellom stater må ikke betviles, må ikke oppfattes bare som papirbestemmelser – men som en moralsk og ufravikelig forpliktelse mellom de stater som har undertegnet dem. (Den möysommelige vei til full fred, Tildeling av Nobels fredspris til Henry Kissinger og Le Duc Tho Oslo, 10. desember 1973)

Om Nixon fortsatt ville engasjere seg i verden, insisterte flere og flere amerikanere den gangen på at USA skulle abdisere fra rollen som verdenspoliti. Og den amerikanske kongressens resolusjon om krigsmakter (War Powers Resolution) fra 1973 satte en effektiv hindring for amerikanske presidenter som ønsket å føre krig uten grønt lys fra kongressen. Amerikanernes lyst til å trekke seg fra verdenen, ser vi nå hos Trump og hans velgere.

Om USA ikke er nølende nå, virker Trump mindre lovende enn sine forgjengere. Jeg ønsker likevel USA lykke til med havområdet østenfor Vietnam, for rettferdighetens skyld. Jeg ønsker NATO lykke til, for vår egen sikkerhet. Og jeg ser frem til sommeren.

(1) Original tekst i Nixons brev til Thieu: «I must first of all express my deep disappointment over what I consider to be a dangerous drift in the relationship between our two countries», og «I would like to work with you and your government in my second term to defend freedom in South Vietnam in peacetime as we have worked during my first term to defend it in conflict.»

Se også andre innlegg: 27. januar: Paris-avtalen 1973 og Kissinger om Paris-avtalen

Kilder:

  • The Palace File by Nguyen Tien Hung and‎ Jerrold L. Schecter
  • Alexander Haig
  • Defence Ministers agree to upgrade NATO Command Structure – NATO
  • Trump delivers ‘America first’ speech at Asia-Pacific economic summit (CNN)

2 kommentarer

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam, USAs engasjement

Valgresultatet ble offentliggjort

Vi er i innspurten til valgkampen for Stortingsvalg 2017. Men når jeg skriver om valgresultatet som ble offentliggjort, mener jeg det som skjedde i dag for 50 år siden, i Sør-Vietnam.

Den 4. september 1967 ble resultatet av det sørvietnamesiske presidentvalget offentliggjort. Dagen før hadde over fire millioner stemmeberettigede oppsøkt valgurnene over hele Sør-Vietnam for å velge landets president. Samme dag ble det også meldt om kommunistenes sabotasjer som drepte 65 og såret 306 personer.

Kandidatparet Thieu – Ky vant med 1,6 millioner stemmer mens det nest største kandidatparet Dzu – Chiêu fikk  800.000 stemmer. Til tross for dobbelt så mange stemmer fikk paret Thieu – Ky kun 34 prosent av stemmene. Årsaken er at det var ni kandidatpar som kjempet om plassen i Dinh Doc Lap – Selvstendighetspalasset, også kalt Presidentpalasset. Det er meldt om 22 amerikanske valgobservatører og 93 andre fra 21 land.

Sammenliknet med solide demokratier i Vesten var det sørvietnamesiske regimet ikke bra nok. Denne sammenlikningen var sørvietnameserne ikke så opptatt av. For dem var det mest relevant å sammenlikne Sør mot Nord. Og regimet i Sør var et bedre valg sammenliknet med kommunistene i Nord. For sør-vietnameserne var valget i 1967 derfor et stort skritt i riktig retning.

Les også:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam

5. april: president Nguyen Van Thieu

På denne dag:

Sør-Vietnams president Nguyen Van Thieu (1923-2001) ble født den 5. april 1923 i Phan Rang. Hans foreldre livnærte seg på jordbruk og fiskeri. I 1945 deltok Thieu i Viet Minh-bevegelsen, men senere forlot han den da han skjønte at bevegelsen var kommuniststyrt. Han begynte sin militærkarriere i 1949 i Staten Vietnam.

VTT-ZZMAR13_-11-nguyenvanthieu

Sør-Vietnams president Nguyen Van Thieu (1923-2001) «var mer ærlig og anstendig enn Lyndon Johnson og, tatt i betraktning forskjellene i landenes forhold, sannsynligvis en mer effektiv president i sitt land» (Sorley 1999, A better war)

Thieu deltok i kuppet mot Ngo Dinh Diem i 1963. I 1965 ble han statssjef i Sør-Vietnam. Han sørget for at en ny grunnlov ble vedtatt i april 1967. Senere samme år ble han valgt president med 34 % av stemmene, langt flere enn det de andre kandidatene fikk. Thieu var Sør-Vietnams president mens landet ble utsatt for de største offensivene fra Nord, både i forbindelse med Tet-offensiven i 1968, påskeoffensiven i 1972 og den avsluttende offensiven i 1975.

Blant hans bidrag til sivilbefolkningen kan nevnes «loven om fordeling av jord til jordbruksarbeidere» (Luat nguoi cay co ruong), et vellykket jordfordelingsprogram som løste problemet med et urettferdig system som den franske kolonimakten etterlot seg.

Vestlig media gir etter min mening ofte en flat beskrivelse av ham. Men det er ikke spesielt troverdig. Ikke nødvendigvis fordi det er helt usant, men fordi det er så endimensjonalt. (Samme ord som Harald Stanghelle brukte i går i sin beskrivelse av Elisabeth Skarsbø Moens biografi om Ola Borten Moe)

Det er tolv år siden president Thieu døde i Boston, USA. Hans liv og virke fortjener et rettferdig og kjærlig blikk – for å bruke litteraturprofessor Toril Mois uttrykk. Den amerikanske forfatteren Lewis Sorley er en av de få som tok bryet å sammenlikne Thieu med USAs president Johnson:

– Det kan argumenteres at Nguyen Van Thieu var mer ærlig og anstendig enn Lyndon Johnson og, tatt i betraktning forskjellene i landenes forhold, sannsynligvis en mer effektiv president i sitt land» (A better war, 1999, s. 186).

3 kommentarer

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam

26. mars: Sør-Vietnams jordreform

På denne dag:

26. mars var merkedag for bøndene i Sør-Vietnam i perioden 1970-1975 (Ngày nông dân Việt Nam). Bakgrunnen var «Lov om jord tilbake til åkerbrukerne» (Luật người cày có ruộng) som president Nguyễn Văn Thiệu signerte den 26. mars 1970. Loven går ut på at jord skal eksproprieres fra storbønder og gis til leiebønder som tidligere måtte betale for å leie dyrkbar jord.

Frimerker som minnes jordreformen i Sør-Vietnam

Den skjeve jordfordelingen arvet Sør-Vietnam fra de franske koloniherrene. I 1930 dyrket leiebøndene 80 % av jordbruksareale (Phạm Cao Dương 1967: 113). Franskmennene forlot Vietnam etter Genève-avtalen i 1954 da landet ble delt i to. Både Nord- og Sør-Vietnam gikk i gang med omfordeling av jord. Nord valgte Maos brutale modell, mens sørvietnameserne gikk en annen vei.

President Ngô Đình Diệm i sør forsøkte med sin forordning nr. 57 (22. oktober 1956) å omfordele dyrkbar jord. Meningen var å ekspropriere jord fra 2.000 vietnamesiske og 100 franske jordeiere. Dissse kunne beholde 1.000 mål jord hver, mens resten, tilsammen 6.500.000 mål, skulle eksproprieres av staten. I 1967 hadde man klart å omfordele 2.750.000 mål jord til 130.000 familier, dvs. 10 % av leiebøndene. Ved ekspropriering fikk storbøndene kompensasjon i form av kontant og obligasjoner.

Jordreform i krigstid

I 1960- og  70-tallet sjonglerte sørvietnameserne mellom flere livsnødvendige oppgaver: å yte motstand mot kommunistenes invasjon fra nord, bygge opp et skjørt demokrati og gi jord til fattige leiebønder. På denne bakgrunnen vedtok president Nguyễn Văn Thiệu jordreformen i 1970. Idéen var på ingen måte ny, siden liknende jordreformer også ble gjennomført i Taiwan, Sør-Korea og Japan. Under president Thiệus jordreformsperiode på 5 år ble 77 % av leiebøndene jordeiere.

1930: 80 % av jord ble dyrket av leiebønder i Sør-Vietnam.

1975: 70 % av landsbybefolkningen var bønder som eide mellomstore gårdsbruk.

President Thiệu fikk naturligvis støtte fra de nye jordeierne, noe som var hans intensjon med reformen. Sytti prosent av landsbybefolkningen besto av bønder som eide mellomstore gårdsbruk. De eide tilsammen 80 % av jordbruksareale, 70 % av landbruksutstyr og 90 % av oppdrettsdyr i 1975 da kommunistene vant krigen. De nye makthaverne fra nord møtte naturligvis sterk motstand fra sørvietnamesiske bønder da disse ble tvunget til kollektivisering.

I 1988 vedtok Vietnam en ny landbrukslov som gav opp kollektivt jordbruk. Bøndene fikk større frihet til å velge produksjonsmetode og bedre bruksrettigheter, selv om jord fortsatt var statens eiendom. Dermed er vi på vei tilbake til ønsket tilstand som i Sør-Vietnam før 1975.

Kilde:

  • Phạm Cao Dương. Thực trạng của giới nông dân Việt-Nam dưới thời Pháp thuộc. Nhà sách Khai Trí 1967. Han har utgitt en tilsvarende bok på engelsk: Vietnamese Peasants Under French Domination, 1861-1945, Monograph Series No. 24
  • Trung Dinh Dang. Post-1975 land reform in Southern Vietnam: How local actions and responses affected national land policy. Journal of Vietnamese studies 2010, Vol. 5, Issue 3, pps. 72-105.
  • Martin Ravallion and Dominique van de Walle. Land Allocation in Vietnam’s Agrarian Transition: Part 1: Breaking up the Collective Farms. World Bank

1 kommentar

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam