Tag Archives: Nixon

WEST IS COUNTERING CHINA IN THE PACIFIC

Nixon åpnet døren til Kina i 1972 under «den ildrøde sommeren», eller Mùa hè đỏ lửa i Vietnam, kjent i Vesten som påskeoffensiven. Etter nesten 50 år er det interessant å se hva kineserne har fått til.

Världsinbördeskriget

Taipei Times (Taiwan) on August 30, 2018 published an article of Reuters on the growing challenge of China to the West in the Pacific area. Concessionary loans and gifts by China are closely watched. For excerpts see below:

The US, Australia, France and Britain plan to open new embassies in the Pacific, boost staffing levels and engage with leaders of island nations more often in a bid to counter China’s rising influence in the region, sources have said.

The battle for influence in the Pacific matters because each of the tiny island states has a vote at international forums such as the UN and they also control vast swathes of resource-rich ocean.

…Australia, New Zealand and the US have said they would increase economic aid and expand their diplomatic presence to countries in the region….

[A] US official said Washington needed to have adequate representation in the Pacific…

Vis opprinnelig innlegg 335 ord igjen

1 kommentar

Filed under USAs engasjement

John McCain: feigingen eller helten?

I forrige innlegg skrev jeg om musikeren To Hai som døde i Saigon den 11. august 2018, 91 år gammel. To uker etter To Hais død gikk senator John McCain bort. McCain ble i dag bisatt fra Washington National Cathedral.

Musikeren To Hai, som var mest kjent som forfatteren bak En feigings memoarer, og jagerflypiloten, krigsfangen og senatoren John McCain var helt forskjellige. Likevel hadde de minst én ting til felles: de hadde kalt seg en feiging, mens andre beundret dem som en helt. McCain gjorde i år 2000 et politisk kompromiss som han senere angret på. Han skrev senere i sine memoarer «I had been a coward, and I had severed my own interest from my country’s. That was what made the lie unforgivable.»

800px-John_McCain_official_portrait_2009

John McCain’s official Senate portrait, taken in 2009

Men ikke alle er begeistret for McCain. Klassekampens journalist Yohan Shanmugaratnam skrev for eksempel den 29. august 2018: «Hvis John McCain er en helt, er undertegnede Dalai Lama, mor Teresa, Nelson Mandela.» For meg derimot, var både To Hai og John McCain tøffinger som gjorde sine feil, men innrømmet det for å leve et anstendig liv.

Journalisten Shanmugaratnam betraktet ikke McCain som en helt bl.a. fordi McCain erklærte «offentlig støtte til president Richard Nixons utvidelse av Vietnamkrigen, med teppebombingen av nabolandet Kambodsja.» Men her er det feil med kronologien. McCain ble løslatt som følge av «fredsavtalen» i Paris i 1973, i den såkalte
Operation Homecoming. Nixon bombet Kambodsja allerede to år tidligere, i 1971.

Minneordene om John McCain nevner alltid at han var krigsfange i Nord-Vietnam. Historien om ham kan derfor knyttes til historien om Vietnamkrigen på minst fire måter:

Det første gjelder amerikanernes bombetokter over Nord-Vietnam. Var det riktig? Hva ville amerikanerne med det? Det var strategisk bombing, som var helt forskjellig fra
taktisk bombing der bombeflyene angrep fienden i slagmarken. Den strategiske bombingen over Nord-Vietnam hadde som mål å tvinge nordvietnameserne til å trekke seg ut av Sør-Vietnam. Det var god intensjon. Men amerikanerne lyktes ikke med det. Kommunistene brukte USAs bombing som propaganda i eget land for å øke egen kampvilje og i Vesten for å høste den utenrikske støtten. Dessuten led sivilbefolkningen i Nord-Vietnam store tap, selv om det sivile tap av liv i Nord-Vietnam utgjorde et par prosent av totalt sivile tap under Vietnamkrigen. I tillegg gjorde bombetoktene at Hanoi fikk tak i de sterkeste forhandlingskortene i krigen, dvs. de amerikanske krigsfangene. Derfor støtter jeg ikke amerikanernes bombinger av Nord-Vietnam slik det ble gjort.

For det andre ble John McCain utsatt for grusomt tortur utført av de nordvietnamesiske kommunistene. På den måten hadde han felles erfaring med mange militære og sivile vietnamesiske fanger i kommunistfengsler. Det gjaldt
både under krigen, etter krigen, og det gjelder fortsatt nå. Torturen tvang McCain til å komme med «tilståelse». Mange tidligere sørvietnamesiske soldater måtte «tilstå» på samme måte.

For det tredje nektet kommunistene i Vietnam at de drev med tortur. For eksempel formidlet Reiulf Steen og Thorvald Stoltenberg i 1970 i sin rapport etter besøk i Nord-Vietnam at «sønnen til den 7. amerikanske flåte, admiral McKay (sic), falt ned over Hanoi …» og at «de amerikanske flygerne bor bra, får nok mat og legetilsyn». Også den svenske forfatteren Sara Lidman formidlet kommunistenes skryt om egen humanisme: «Men siden vi har et samfunnssyn og en annen menneskeoppfatning enn Johnson behandler vi disse guttene [pilotene] bra.» I den samme boken, Rapport fra Hanoi, skrev hun derimot mye om hvor dårlig sørvietnameserne behandlet sine fanger.

Trodde Steen, Stoltenberg og Lidman på det de ble fortalt i Nord-Vietnam? Jeg vet ikke, men de hadde tydeligvis sympati med kommunistene. I rapporten Inntrykk fra Sør-Øst-Asia 1970 garderte både Steen og Stoltenberg seg at de kun  skrev referater og ikke personlige vurderinger. Jeg har ikke sett at Reiulf Steen eller Thorvald Stoltenberg senere kommenterte det de ble fortalt i Nord-Vietnam. Torturen tvang McCain til å formidle Hanois budskap. Steen, Stoltenberg og Lidman gjorde det helt frivillig.

Sist, men ikke minst, viser John McCains historie hvor desperate amerikanerne var for å få ut sine krigsfanger. Det er det Paris-avtalen dreide seg. Ikke om fred i Vietnam. For ingen trodde at kommunistene ville legge ned våpenet før de hadde annektert hele Sør-Vietnam. Amerikanerne ville trekke seg ut. De kunne gjøre det når som helst. Men Kissinger og Nixon klarte kunsten å få ut de 600 amerikanske krigsfangene som satt i Nord-Vietnam. Jeg er glad for at slike helter som John McCain ble sluppet ut. Men det er trist at de ble byttet ut mot Sør-Vietnam.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet, USAs engasjement

10. november: Toppmøter i Øst og Vest

Kong vinter daler i år ned i Oslo den 10. november. Isteden for tykke regndråper som plasker på frontruten, slipper himmelen ned mer og mer slaps og snø i løpet av ettermiddagen. Den nordlige hemisfæren går definitivt inn i den kalde årstiden. Jeg lengter etter sommeren.

Samme dag  kan NATO-sjef Jens Stoltenberg mimre om tøværet etter den (forrige) kalde krigen sammen med forsvarsministrene som møttes i Brussel. Etter Berlinmurens fall sendte NATO hjem mesteparten av personellet og la ned mange kommandosentre. Nå maner Stoltenberg til mer penger til forsvaret hos NATO-land. Han vil også under toppmøtet 10.11.2017 sikre militær hjelp fra USA ved å opprette et kommandosenter som skal sørge for fri passasje over Atlanterhavet.

For egen sikkerhet trenger Europa assistanse fra USA. Norge visste det allerede i slutten av 1940. Før dette hadde Norge holdt seg nøytralt og håpet at Tyskland ville la Norge være i fred. Men tyskernes invasjon gjorde at kong Haakon ble båtflyktning i juni 1940.

At Norges sikkerhet var avhengig av mektigere nasjoner over Atlanterhavet, ble konstatert i talen utenriksminister Trygve Lie holdt den 15. desember 1940 i London. Han understreket viktigheten av samarbeidet med Storbritannia og USA for å hindre «angrep fra tyranniske aggressorer». Han kastet dermed nøytralitetspolitikken på båt, til tross for protesten fra statsminister Nygaardsvold. Trygve Lie ble etter krigen den første FN-generalsekretæren.

Hans tale fra 1940 markerte starten på den norske atlanterhavspolitikken. Mens Norge ba, nølte USA. Først et år senere ble USA dratt inn i verdenskrigen fordi japanerne desember 1941 angrep Pearl Harbor på Stillehavet. Siden har USA måttet forholde seg til både Øst og Vest, både Atlanterhavet og Stillehavet.

Samme dag som NATO har sitt toppmøte i Brussel, deltar lederne fra landene rundt Stillehavet i det årlige toppmøtet i APEC (Asia-Pacific Economic Cooperation). Organisasjonens formål er fri handel over Stillehavet. Men USAs president Donald Trump slår fast sin «Amerika først»-linje i toppmøtet i Da Nang, Vietnam. For øvrig ser vi ingen ny substans eller strategi i hans tale.

Ved siden av fri handel er Øst-Asias sikkerhet noe som opptar lederne. Regionen har mange pågående konflikter. Trusselen fra Nord-Korea er alvorlig nok. Men kinesernes annektering av øyene øst for Vietnam forstyrrer også freden i regionen. Det er ikke vanskelig for Trump å skjelle ut Nord-Korea, men han må trå forsiktig overfor mektige Kina. Det er ingen lett oppgave for Vietnam heller. I forhold til en aggressiv Kina er Vietnam som gresshoppen som prøver å velte vognen. Historiebøkene forteller oss at gresshoppen har klart å velte den kinesiske vognen før. Kommunistene i Hanoi som annekterte Sør-Vietnam i 1975, følger nå sørvietnamesernes tidligere strategi ved å invitere USA inn som noen som kan hindre aggresjonen fra naboen.

Nguyễn văn Thiệu Der Spiegel 1979 TTT_spiegel1-900x682

Sør-Vietnam hadde sine dilemmaer den gangen. Ikke bare i krigen mot den tyranniske aggressoren fra Nord. Faktisk hadde Sør-Vietnam i 1972 lyktes med å slå tilbake den største invasjonen fra Nord hittil. Påskeoffensiven kostet kommunistene dyrt – kanskje 80.000 til 100.000 falne og sårede. Sør-Vietnam vant, men betalte også med titusener soldater.

Men et stort dilemma for Sør-Vietnam var i forholdet til sin største allierte – USA. Den 10. november for 45 år siden troppet den amerikanske generalen Alexander Haig opp hos Sør-Vietnams president Nguyen Van Thieu. Haig var en ideell budbringer, ikke bare fordi han og Thieu begge hadde vært generaler som nå var i sivil tjeneste. Haig hadde også kjennskap til Sør-Vietnam da han i mars 1967 hadde ledet en bataljon som slo tilbake kommunistene i et slag i Sør-Vietnam. Fem år senere var han assistent til den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Henry Kissinger.

Haig kom til Saigon den 10. november 1972 for å overrekke Nixons brev til Thieu. Nixon hadde flere seire bak seg i 1972. Den diplomatiske seieren kom etter besøkene i Beijing og Moskva. På hjemmebanen ble han nettopp gjenvalgt som president. I flere uker hadde Nixon presset Thieu til å skrive under «fredsavtalen» som Kissinger hadde forhandlet fram med Nord-Vietnam. Kanskje skjønte nordvietnameseren Le Duc Tho og amerikaneren Kissinger allerede den gangen at «fredsavtalen» var en bløff. I ettertid er det ikke vanskelig å se slik. «Fredsavtalen» lovet ikke bare fred, men også at sørvietnameserne selv skulle bestemme over sin egen fremtid. Men Thieu gjennomskuet det den gangen og nektet å skrive under avtalen som betød tap av Sør-Vietnam.

Nixons brev til Thieu, datert den 8. november 1972, inneholdt bl.a. Nixons frustrasjoner over situasjonen. Hvis Thieu ikke gjorde som Nixon sa, ville det bli en «katastrofe» for det sørvietnamesiske folket, truet Nixon. Men hvis Thieu var medgjørlig, lokket Nixon med fagre løfter (1). Nok en gang hadde Nixon lovet velgerne at han skulle fikse fred i Vietnam. Vi vet ikke om han og Kissinger lå våken om natten og vred seg. Men de virket desperate. I et senere brev til Thieu, datert 14. november 1972, kom Nixon med mer konkrete løfter samtidig som han bagatelliserte avtaleteksten:

But far more important than what we say in the agreement on this issue is what we do in the event the enemy renews its aggression. You have my absolute assurance that if Hanoi fails to abide by the terms of this agreement it is my intention to take swift and severe retaliatory action.

Henry Kissinger and Nguyen Van Thieu

Gjennomskuet president Nguyễn Văn Thiệu rådgiveren Henry Kissinger da de snakket sammen på Uavhengighetspalasset (Dinh Độc Lập) i Saigon august 1972? Foto: Corbis

Thieu trodde kanskje på Nixons tomme garantier. Om Thieu hadde gjennomskuet Kissingers og Le Duc Thos «fredsavtale»-bløff, måtte han likevel velge mellom Nixons trussel om øyeblikkelig stans av USAs hjelp til Sør-Vietnam eller utsettelse av tilbaketrekningen for å kjøpe tid. Thieu hadde ikke færre soldater med stridserfaring enn NATO, men var minst like avhengig av USAs våpenhjelp som NATO-landene er. Thieu måtte til slutt skrive under avtalen som viser seg å være som han trodde, en dødsdom over Sør-Vietnam. Men Norge æret Tho og Kissinger med fredsprisen, og Nobelkomiteens leder Aase Wind Lionæs prøvde å berge avtalen i sin tale:

Avtaler om våpenhvile mellom stater må ikke betviles, må ikke oppfattes bare som papirbestemmelser – men som en moralsk og ufravikelig forpliktelse mellom de stater som har undertegnet dem. (Den möysommelige vei til full fred, Tildeling av Nobels fredspris til Henry Kissinger og Le Duc Tho Oslo, 10. desember 1973)

Om Nixon fortsatt ville engasjere seg i verden, insisterte flere og flere amerikanere den gangen på at USA skulle abdisere fra rollen som verdenspoliti. Og den amerikanske kongressens resolusjon om krigsmakter (War Powers Resolution) fra 1973 satte en effektiv hindring for amerikanske presidenter som ønsket å føre krig uten grønt lys fra kongressen. Amerikanernes lyst til å trekke seg fra verdenen, ser vi nå hos Trump og hans velgere.

Om USA ikke er nølende nå, virker Trump mindre lovende enn sine forgjengere. Jeg ønsker likevel USA lykke til med havområdet østenfor Vietnam, for rettferdighetens skyld. Jeg ønsker NATO lykke til, for vår egen sikkerhet. Og jeg ser frem til sommeren.

(1) Original tekst i Nixons brev til Thieu: «I must first of all express my deep disappointment over what I consider to be a dangerous drift in the relationship between our two countries», og «I would like to work with you and your government in my second term to defend freedom in South Vietnam in peacetime as we have worked during my first term to defend it in conflict.»

Se også andre innlegg: 27. januar: Paris-avtalen 1973 og Kissinger om Paris-avtalen

Kilder:

  • The Palace File by Nguyen Tien Hung and‎ Jerrold L. Schecter
  • Alexander Haig
  • Defence Ministers agree to upgrade NATO Command Structure – NATO
  • Trump delivers ‘America first’ speech at Asia-Pacific economic summit (CNN)

2 kommentarer

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam, USAs engasjement