Tag Archives: Saigon

Tuk-tuk og sosial utjevning

Aftenposten melder i dag om en norsk gjeng som skal krysse halve India i autorickshaw, eller tuk-tuk i folkemunne. Med en gjennomsnittsfart på 30 km i timen er reisen i tuk-tuk en av de beste måtene å være eco-turist på. Du kommer i nær kontakt med folket og naturen. Du kjører ikke på motorveier, men kjenner humpene på landeveier. Du merker samtidig vinden, varmen og lukten i hver eneste landsby du kjører gjennom.

Tuk-tuk-turismen finnes ikke bare i India eller Thailand, men også i europeiske byer. I Lisboa for eksempel. Der kan man få guiding i tuk-tuk som konkurrerer om plass blant biler, trikk og buss i byens stupbratte gater. Tuk-tuk er blitt et kult transportmiddel.

I min barndom i Saigon var tuk-tuk ikke noe kult transportmiddel, men de var helt nødvendige. Daglig satt jeg i tuk-tuk til og fra skolen, oftest klemt blant de 10 passasjerene bak sjåføren. Av og til, i rushtid, fikk jeg sitte på fanget til en voksen passasjer og betalte redusert pris for plassen. Tuk-tuk var ikke bare et transportmiddel, men også en møteplass når 10 ukjente mennesker satt sammen, ansikt mot ansikt og knær mot knær. Jeg husker for eksempel at i en tuk-tuk-tur hjem fra skolen fikk jeg høre gladnyheten om våpenhvileavtalen i januar 1973. Tuk-tuk-sjåføren ropte «I morgen er det fred!». Jeg skjønte ikke den gangen at freden kun var en illusjon. Kanskje gjorde ikke sjåføren heller. Heller ikke den norske fredspriskomiteen, tror jeg.

image

Lambro, eller «xe lam» på vietnamesisk, i Saigon 1966. Foto: Bill Mullin.

Tuk-tuk kalles «xe lam» på vietnamesisk. «Lam» er en vietnamisering av den italienske betegnelsen Lambro, som både var merkenavnet til slike tuk-tuk og navnet til elven ved fabrikken Innocenta utenfor Milano. Innocenta produserte også de mer kjente Lambretta-scooters. Disse var middelklassens transportmiddel i Saigon på 1960-tallet, mens tuk-tukene overtok som et hovedtransportmiddel for fattige folk da hesteevognene ble faset ut.

Utbredelsen av «xe lam» i Saigon vitnet om et av den sørvietnamesiske regjeringens effektive tiltak mot fattigdommen og sosial ulikhet. Da den daværende statsminister Nguyen Cao Ky i 1966-67 oppdaget at mange tuk-tuk-sjåfører ble sittende igjen med kun en brøkdel av dagsinntekten på grunn av høye leieavgifter til eierne, innførte han en låneordning der sjåførene fikk gunstig statslån for å kjøpe tuk-tuk selv. På kort tid var sjåførene ikke lenger proletarer, men de fikk realisert selveierdrømmen og beholde hele inntjeningen.

image

Trafikkork i Saigon 1966. Foto: Bill Mullin.

 

Etter at kommunistene vant Vietnamkrigen, var tuk-tuk ikke lenger et offentlig transportmiddel i Saigon i første årene, så vidt jeg husker. Hvorfor? Forklaringene er mange. Oljekrisen spilte sikkert en viktig rolle, men myndighetenes proletarisering var også en vesentlig faktor.

Selv ser jeg på tuk-tukenes gjenoppstandelse med glede.

Se:

http://www.aftenposten.no/norge/Vennegjengen-droppet-strandferie—krysser-halve-India-i-tuk-tuk-600687b.html

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam

Dokumentarfilm om krigens siste dager

Mandag 25. mai 2015, andre pinsedag, viser Sveriges TV en ny dokumentarfilm om Vietnamkrigens siste dager. Regissøren var Rory Kennedy, datter til Robert Kennedy og niese til JFK. Filmen ble tidligere i år nominert til Oscar for dokumentarfilmer. Filmen «Last Days in Vietnam» handler om hvordan amerikanerne evakuerte seg selv og noen tusen sørvietnamesere ut av Saigon den 29. april 1975. Både amerikanske og vietnamesiske tidsvitner ble intervjuet. Intervjuene er innklippet med arkivfilmer og gjør filmen spennende å se på.

Som i andre amerikanske filmer fra Vietnamkrigen fokuseres på amerikanernes handlinger. Men det er muligens et lite brudd i filmsjangeren at noen sørvietnamesere i «Last Days in Vietnam» blir fremstilt som aktører og ikke bare statister i eget land.

I omtalen av filmen skriver TV-kanalen SVT at «Över en halv miljon sydvietnameser flyr mot Saigon i hopp om att räddas av amerikanerna» (min kursiv). I filmen sa Frank Snepp: «We are now in a crisis. We had a wave of humanity. 500,000 refugees rolling, rolling south towards Saigon. And 160,000 North Vietnamese troops moving right behind them.» Han sa ingenting om at de 500.000 vietnameserne flyktet i håp om å bli reddet av amerikanerne. Her ser vi nok et eksempel på hvordan svensker overvurderer amerikanernes betydning i Vietnam. Jeg tror de fleste sørvietnamsere flyktet mot Saigon for å unngå kommunistene. Jeg tror ikke de hadde amerikanerne i tanken, slik som SVT tror. Kanskje bør noen svensker i SVT frigjøres fra USA-avhengigheten?

I 1975 utgjorde amerikanerne et par promille av Sør-Vietnams befolkning på 17 millioner. De fleste av de 130.000 vietnamesere som klarte å flykte fra Vietnam i 1975, gjorde det på egen hånd. Et par tusen fikk hjelp av amerikanere. Det er denne historien som blir vist i filmen. Jeg anbefaler den på SVT: Sista dagarna i Vietnam

Se også: http://www.pbs.org/wgbh/americanexperience/features/trailer/lastdays-trailer/

samt PBS’ nettressurser for lærere: http://www.pbs.org/wgbh/americanexperience/features/teachers-resources/lastdays-teachers/

Andre meninger om filmen:

1 kommentar

Filed under Militærhistorie, Sør-Vietnam, USAs engasjement

30. april: Adjø Saigon

På denne dag: I dag for 39 år siden ga den ferske presidenten Duong Van Minh ordre til sine sørvietnamesiske soldater om å legge våpnene. Dermed endte Vietnamkrigen.

Sørvietnamesernes 30. april kan sammenliknes med Norges 9. april. Kommunistenes styrker omringet Saigon og sendte granater mot byens befolkning. Republikken Vietnam i Sør tapte det siste slaget etter nær 20 års forsvarskamp mot invasjonen fra kommunistene fra Nord. Republikken i Sør-Vietnam var langt fra et perfekt demokratisk system, men mye friere enn kommunismen som kom etter 30. april 1975. Sør-Vietnams militære styrker (ARVN) hadde mange modige og dyktige soldater, selv om media har pekt på den ujevne prestasjonen blant dem. Mange mener at kommunistene hadde bedre disiplin. Vel, tyske nazisoldater var høyt disiplinerte og vel utrustet, mot det norske forsvarets ujevne prestasjon. Det betyr ikke at nazisoldatene var på den riktige siden.

Krigens slutt. Sørvietnamesernes 30. april kan også sammenliknes med Norges 7. juni. Ikke unionoppløsningen, men 7. juni 1945. Denne dagen gråt både Kongen og Kronprinsen. «De av offiserene som ville være med måtte ha pakket og være klar til avmarsj innen kl. 8», lød ordren. Krigsskipet Devonshire måtte forlate Norge. Norge kunne ikke forsvare seg uten hjelp utenfra. Ombord på Devonshire skrev kong Haakon VII følgende i sin dagbok: «Kl. 20 Lettede og saa Norge for sidste gang.» (Tor Bomann-Larsen. Æresordet. Cappelen Damm 2011). Dermed ble kong Haakon VII og kronprins Olav båtflyktninger.

De britiske allierte ga nordmennene båten 7. juni 1945. USA gjorde det samme med sørvietnameserne, 30. april 1975.

Som kjent kom de norske flyktningene tilbake til Norge i 1945. Selv vil jeg si På gjensyn, Saigon!

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam

Historien viser at Vietnamkrigens seierherrer tok feil

– Historien er flyktige hjernespinn som er formet og skrevet av vinnersiden. Ingen steder i nyere tid har dette vist seg å være sannere enn i stadig tilbakevendende markeringer av Vietnamkrigen, som vi nok en gang ser i forbindelse med 25-årsmarkeringen av Saigons fall.

– De som kjempet mot kommunistene må kunne erkjenne at nordvietnameserne og Viet Cong-soldater virkelig trodde de kjempet for Vietnams uavhengighet fra utenlandsk dominans.

– Samtidig må Vietnams herskere kunne erkjenne at amerikanerne og sørvietnameserne som var motstandere av deres innsats virkelig trodde de kjempet for frihet.

– … det beste du kan håpe på er at hver side erkjenner at den andre siden kjempet for det de trodde var rett.

Artikkelen tar opp mange myter om Vietnamkrigen i media. Den er publisert i Wall Street Journal i år 2000. Les artikkelen «History Proves Vietnam Victors Wrong».

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen

Sørkoreanske soldater i Vietnamkrigen

Det er kjent at mange amerikanske soldater kjempet i Vietnam sammen med sørvietnameserne. Mindre kjent er at 300.000 sørkoreanske soldater også deltok i sørvietnamesernes kamp mot kommunistene. Mens andre land som Thailand, Australia, Filippinene og New Zealand sendte sine soldater til Sør-Vietnam, utgjorde de sørkoreanske soldatene den største ikke-amerikanske allierte gruppen i Sør-Vietnam.

De første 150 soldatene fra Sør-Korea kom til Vietnam i 1964. Antallet sørkoreanske soldater økte raskt til 20.620 i 1965, nådde toppen i 1968 med 50.003, og gikk ned til 36.790 i 1972. Fra 1973 var det ingen soldater fra Korea i Sør-Vietnam. Totalt mistet Sør-Korea 4.650 soldater i kamp i Vietnam.

De mest kjente sørkoreanske styrkene var Tiger-divisjonen og ”Blue Dragon”-marinedivisjonen. De var angivelig tøffe krigere, noe som ikke var så rart siden de tilhørte elitedivisjonen som hadde kjempet mot kineserne og nordkoreanerne i den koreanske krigen.  Ryktene forteller også om deres tøffe behandling av krigsfanger.

Hvorfor deltok sørkoreanerne i Vietnamkrigen?  Politisk ville sørkoreanerne gi bidrag i Sør-Vietnam av sikkerhets hensyn, for å sikre USAs militære støtte til Sør-Korea. Men den økonomiske effekten er også stor. Sør-Korea fikk mer hjelp fra USA for sin deltakelse i Vietnamkrigen. Det er estimert at Sør-Korea fikk krigsrelatert inntekt på rundt en milliard USD i perioden 1965-73. Den sørkoreanske industrien, med bl.a. Huyndai og Daewoo i spissen, tok av under Vietnamkrigen.

Hvorfor er sørkoreanernes deltakelse i Vietnamkrigen mindre kjent i Vesten? Svaret finnes nok i den amerikanske kulturnarcissismen. Amerikanerne er mest opptatt av å fremheve sin egen rolle og ignorerer dermed andre involverte. Og norske media importerer stort sett de amerikanske fremstillingene.

Kilde: Sheila Miyoshi Jager (Editor), Rana Mitter (Editor). Ruptured Histories: War, Memory, and the Post-Cold War in Asia (Paperback). Harvard University Press 2007. Kapittel 12: Doubly forgotten. Charles K. Armstrong. http://www.amazon.com/gp/product/0674024710

3 kommentarer

Filed under Militærhistorie

Bjerkholt besøkte Vietnam: “Fakta rokket ikke troen”

«Vietnam ble jo et sentralt politisk tema i Norge, som i flere land, i disse årene. Den massive antiamerikanske kampanjen førte med seg et stort press som svekket en nyansert vurdering. Som en av de få med en annen oppfatning enn den massivt gjeldende, kom jeg hyppig med i diskusjonsprogrammer i TV og trivdes godt med det. I slike situasjoner bringes det hele lass med uriktig informasjon og jeg hadde spesielt mye å gjøre med å sette Finn Gustafsen fra SF på plass. Han kunne f.eks. komme med en påstand om at «to tredjedeler av landet er frigjort». Jeg kunne da fortelle at jeg hadde vært rundt i det meste av landet og at ingen av de 44 provinshovedsteder var tatt av kommunistene. Men det hjalp lite. Fakta rokket ikke troen.»

Slik skrev Frank Bjerkholt, tidligere utenriksredaktør, om Vietnam i sin bok «En europeer møter sitt hjemland» (Euro-Forum 1999). Videre skrev han:

Massakre

Det var heller ingen som hadde hørt om, eller brydd seg med å høre, at Ho Chi Minh hadde massakrert 50 000 småbønder under kollektiviseringen etter at han tok makten. I boken «Vietnam, det store bedraget» gir jeg en full oversikt over hendelsesforløpet i krigen med påvisning av hvordan vestlig opinion lot seg lure til å tro at den sydvietnamesiske frigjøringsfront FNL var en selvstendig bevegelse, og ikke, som sant var, bare en frontfigur for det totalitære Hanoi-styret. FNL forduftet fra samme time som Hanois panserdivisjon rykket inn i Saigon i 1975.

Sammenliknet med Korea

USA gikk inn i Vietnam akkurat som det tidligere hadde gått inn i Korea. Det lyktes å redde Syd-Korea, men ikke Syd-Vietnam. Det ble en tragedie for landet, med hundretusener likvidert, økonomisk tilbakegang og nær to millioner på flukt. Mens ingen flyktet under krigen, fordi de stolte på hjelpen. Så vidt jeg kunne se i Vietnam, var den amerikanske taktikk altfor mye basert på ildkraft, lite anvendelig i geriljakrig. Klokere hadde det vært å holde seg i baser i bakgrunnen og gi sydvietnameserne midler til å føre hverdagskrigen. Det skjedde også senere, men sent. Amerikanere har dårlig tid og skulle ha saken unnagjort fort. Det var ikke mulig, bl.a. fordi de av hensyn til opinionen ikke kunne anvende full krigsstyrke. Så endte det med at amerikansk opinion mistet tålmodigheten.

Domino: teori og effekt

Men de årene krigen pågikk hadde gitt nabolandene anledning til å konsolidere seg og eliminere tilsvarende forsøk fra kommunistisk side på å skape en domino-effekt. Det var en positiv følge av det amerikanske engasjement. Det sosialistiske overhode i Singapore, Lee Kuan Yew, var ikke uenig i en slik vurdering og uttalte seg aldri i antiamerikanske vendinger i Vietnam-spørsmålet. Sosialister i nabolandene hadde altså et mer realistisk bilde av konflikten enn kolleger i fjerne Europa. Dette betyr at Vietnamkrigen ikke var det viktigste som foregikk i Asia i de årene. Viktigere, men som de færreste så, var den konsolidering og vekst som foregikk i Sydøst-Asia, etter eksempel fra Japan, Korea og Taiwan. Vi fikk et nytt og kraftig vekstområde som også Vietnam ville ha vært en naturlig del av, om kommunistene ikke hadde lykkes.

Mens krigen pågikk som verst, hadde den norske bedrift Askim Gummi planer om å etablere seg i Malaysia, men også der var en rød gerilja i virksomhet. Ledelsen ba meg lage en vurdering av utviklingssjansene i regionen, og jeg konkluderte med at det var trygt å gå til en slik investering, for krigen i Vietnam hadde gitt Malaysia og det øvrige Sydøst-Asia frist til å beskikke sitt hus. Politisk stabilitet og økonomisk vekst i området kunne antas å utvikle seg gunstig.

Arbeiderpartiet, forhandlinger og fredspris

A-parti-regjeringen hadde i 1971 gått til det skritt å anerkjenne Nord-Vietnam. For USA var det svært illojalt og president Nixon ble rasende. Han ville kalle hjem Osloambassadør Crowe som protest. Det ville jo ha vært en svært pinlig sak mellom allierte. Men nestkommanderende John Ausland bidro til å forhindre det. Tidligere hadde utenriksminister Lyng latt seg forlede til å tro at Hanoi var villig til å forhandle om fred hvis bare bombingen stoppet. Det kom i stand en Oslo-kanal mellom Hanoi og Washington, ledet av Peking-ambassadør Ole Aalgaard. Men det kokte bort. De informerte var klar over at Hanoi ikke ønsket noen fred, bare seier. Avtalen om våpenstillstand i 1973 som utenriksminister Kissinger forhandlet med Le Duc Tho, var fra Hanois side bare ment som en pause og forberedelse til det endelige fremstøt. Det ble bekreftet da de to forhandlere fikk Nobels fredspris. Le Duc Tho avslo den. Han ville ikke sette seg under noe press til å respektere avtalen, slik Nobelkomiteen håpet på.

Det var med en viss tilfredshet jeg tok fatt på den sist utkomne historiske fremstilling av Vietnam-krigen, basert på de nå tilgjengelige kildene, både amerikanske og nordvietnamesiske. Den amerikanske historiker Lewis Sorley i boken «A Better War» (Harcourt 1999) gir en fyldig bekreftelse av de konklusjoner jeg fremsatte i min egen Vietnam-bok i 1980. Nemlig at USA og Syd-Vietnam de facto hadde vunnet krigen i 1972. Hanoi hadde lidd enorme tap og hadde ikke klart å komme noen vei med sine mange offensiver. Etter at general Westmoreland var blitt avløst av Abrams, ble en mer rasjonell strategi satt i system. Vietcong ble utradert og Hanoi måtte gå over til regulær krigføring med tungt sovjetutstyr. De sydvietnamesiske styrkene fikk hovedansvaret da amerikanerne begynte å trekke seg tilbake. Heimevernet viste seg effektivt i å sikre landsbygda. Tusener deserterte fra Vietcong. I 1972 var landet i det store og hele sikret og befolkningen var bestemt på å hindre kommuniststyre. Hvis det frie valg som var forutsatt i Parisavtalen, var blitt holdt, ville regjeringen ha fått minst 80 % av stemmene. Det visste Hanoi, og nektet kommunistpartiet å delta før en såkalt koalisjonsregjering var dannet. Om kommunistene først var på plass der, kunne resultatet av et valg lett bli annerledes.

Tet-offensiven

Det store skifte kom med den såkalte Tet-offensiven i 1968, da Hanoi i ly av nyttårsfesten foretok et like uventet som omfattende innfall i hele landet, med styrker som nådde helt inn i Saigons forsteder. For USA ble det en skremmende opplevelse, det virket som motstanderen var uslåelig. Hanoi innkasserte en psykologisk seier. I realiteten led Nord-Vietnam i denne offensiven et kolossalt nederlag. Tap av 45000 soldater var en ting, en annen at det ikke ble noe av den folkeoppstand som regimet hadde proklamert i syd. Tvert om. Invasjonsstyrken opptrådte så grusomt mot sivilbefolkningen at den en gang for alle ble immunisert mot kommunistenes propaganda. Alene i byen Hue ble 3000 sivile henrettet som en utrenskning foran maktovertagelsen. Etter en knapp uke ble invasjonen drevet tilbake over hele landet.

Hendelsen førte til en kraftig mobilisering, fysisk og psykisk, for å sette en stopper en gang for alle for den kommunistiske aggresjonen. Særlig ble heimevernet bygget med den følge at landsbygden ble sikret. Vietcong tellet ikke mer. Krigen heretter ville bli regulær, konvensjonell angrepskrig nordfra.

For USA var det enklere å håndtere. Men amerikanerne var på vei hjem i raskt tempo. Løsningen var å sette sydvietnameserne i stand til å forsvare seg selv, stadig med nødvendig støtte fra det amerikanske flyvåpen. Mot slutten av 1972 var det bare 30 000 amerikanere igjen i landet. Også de skulle hjem – til sammenligning forble 50 000 amerikanere i Syd-Korea etter våpenhvilen. Men Henry Kissinger, som forhandlet avtalen med Hanoi, skriver allikevel i sine erindringer at «vi trodde oppriktig at vi bevarte både Amerikas prinsipper og Syd-Vietnams frihet». Han ville ha fått rett om supermakten USA hadde vært utholdende nok. Det er noe foruroligende å tenke på at det ikke var tilfelle.

Hanois fremste håp var den amerikanske hjemmeopinionen. Forhandlingene i Paris om en våpenhvile og en politisk løsning i Saigon ga pause til ny oppladning mens amerikanerne dro hjem. I avtalen var det forutsatt at USA ville besvare nordvietnamesiske brudd på den ved hjelp av flyvåpenet. For å stoppe nye og urimelige nordvietnamesiske krav under forhandlingene, gikk USA til et bombetokt mot Hanoi i desember 72, og det førte til en akseptabel avtale. Nixon var ennå handlekraftig.

Regjeringen Korvald sendte ut en erklæring om sin ”forferdelse” over det amerikanske bombetoktet. Mens regjeringen Bondevik ikke hadde noe problem med å støtte de amerikanske bombene mot Beograd – nøyaktig ut fra samme motiv, nemlig å sikre en avtale for å redde en befolkning. Men sydvietnameserne var ikke så heldige som kosovanerne. Deres tårer var ikke like tunge.

Arbeiderpartiet ikke forferdet overfor grusomheter

Korvald hadde ingen forferdelse å meddele overfor nordvietnamesernes grusomheter, som likvideringene eller den hensynløse artilleribeskytning av sivile områder. Den tok lang flere liv enn bombene over Hanoi. Hanois granater var øyensynlig moralske, til forskjell fra de amerikanske. Og på Arbeiderpartiets landsmøte i 1975 brøt det ut trampeklapp da Bratteli kunne fortelle den nyhet at Saigon hadde kapitulert. Ingen syntes å se noe paradoks i at vi var alliert med USA for å unngå et rødt diktatur, mens vi ikke aksepterte det når et fjernt folk gjorde det samme. Dette var allikevel noe nytt, for vi hadde støttet USA da det gjaldt å redde Syd-Korea – forøvrig med like mange bomber som i Vietnam. Men i mellomtiden hadde vi falt for en slu propaganda. Jeg husker en episode under de mange demonstrasjonene i Oslo. Statsminister Borten var i nærheten og gikk bort til gruppen for å meddele som sin mening at det ikke kunne bli noen løsning i Saigon uten FLN. Så forvirringen var alminnelig utbredt.

Syd-Vietnam kunne altså vært reddet. Men amerikanerne orket ikke mer. President Nixon fikk sitt Watergate og ble handlingslammet. Det ble vår sjanse, skriver Hanois krigshistorikere. Da Nord-Vietnam for n’te gang var klar for en ny offensiv i 1975, etter utallige brudd på Paris-avtalen, ville Nixons etterfølger, Gerald Ford, honorere de amerikanske forpliktelsene og ba Kongressen om de nødvendige ekstrabevilgninger for å assistere det sydvietnamesiske forsvar mot Hanois panserdivisjoner. Men Kongressen sa nei.

Konsekvenser: båtflyktninger, omskoleringsleirer som i Kambodsja under Pol Pot

Så kom tragedien. Syd-Vietnam fikk oppleve kommunistenes nyordning – massehenrettelser, hundretusener i dødsleir, uendelige flyktningestrømmer – nær to millioner, deportering fra byene, bekjempelse av religionen – til og med de tidligere opposisjonelle ble fengslet. De hadde vært nyttige, men var ikke pålitelige lenger. I et opprop fra «den forente buddhistkirke», tidligere i opposisjon, het det: ”her er som i helvete”. Le Monde skrev høsten 76 at sydvietnameserne ble behandlet etter samme prinsipp som i Pol Pots Kambodsja.

Kosovo-tragedien er liten i forhold til det sydvietnameserne måtte gjennom. Men den gang var ikke medkjenslen stor nok. Tvert om, vi var hjernevasket nok til å tro at de ble ”befridd”!

Virkeligheten var mindre interessant

Da jeg kom fra Vietnam første gang, tenkte jeg at den borgerlige regjering vel måtte være interessert i få mine iakttagelser. Min venn Emil Vindsetmo, statssekretær på statsminister Bortens kontor, skulle gjøre et forsøk. Men det ble ikke til noe. Selv den borgerlige regjering lå under for den rådende stemning. Det var politisk klokt ikke å utfordre den. Virkeligheten var mindre interessant enn den politiske kontekst den ble satt i. Utenriksminister Lyng selv var en gåte. Han hadde liten sans for amerikanere og sa faktisk at han hadde mer sympati for Hanoi enn for Saigon. Han hadde også sans for Tito og Castro. Han poengterte at Hanoi ikke var noen lakei for Kina. Nei vel. Men at et kommunistregime ikke er lakei for et annet, gjør det vel ikke mer akseptabelt? Lyng etterlyste hyppig en «ryddig tankegang» hos sine kritikere, som det jo var flere av i partiet, bl.a. Svenn Stray. Men her sviktet han selv. Lyng underslo at vietnameserne, som andre folk, ville unngå et totalitært system. Hvorfor skulle ikke de ha samme rett til frie forhold som vi selv? Mulig at han aldri ble helt befridd fra sin studentperiode i det marxistiske Mot Dag.

Hvorfor mellom øst og vest?

En av Lyngs memoarbøker bærer tite1en «Mellom øst og vest». Hvorfor mellom? Det var jo et veldig verdigap mellom øst og vest, og Moskva hadde rett i at bare ett av disse verdisystemene kunne overleve i det lange løp. Men Lyng, i likhet med Einar Gerhardsen før ham, trodde det var mulig med sameksistens mellom de to systemene og at de ville nærme seg hverandre. Lyng hadde ikke sans for menneskerett i internasjonale relasjoner. Derfor ble en realpolitikk han påberopte seg, for teoretisk og derfor forfeilet.

Han likte seg forøvrig best hjemme. I stortingsrestauranten var han i sitt ess. En gang over et glass ved FNs hovedforsamling i New York sa han til meg at den fineste dagen her var dagen for avreise. Mens en utenriksminister vel skulle føle seg som fisken i vannet i denne forsamling av toppinteressante representanter. Lyng kom til å mislike Morgenbladet fordi vi stadig inntok andre standpunkter. Det var et paradoks. Jeg hadde et godt forhold til utenriksministre som Knut Frydenlund og Thorvald Stoltenberg. Men Lyng befant seg liksom i en annen leir.

Myter om krigsmakt som ikke forsto konfliktens røtter

Et tiår etter krigsslutt mente Nobelinstituttet at det kunne være på tide å foreta et tilbakeblikk på Vietnam-konflikten og arrangerte et seminar. Som den eneste i Norge som hadde skrevet et analytisk verk om krigen, ville det ikke vært urimelig å få meg med. At det ikke skjedde, tolket jeg som et tegn på at det fortsatt ikke var aktuelt å rydde opp i de gamle illusjonene om en krig der en supermakt tapte for en fattig bondehær. Det kan ta mange tiår før en historisk sannhet blir akseptert. Den nye generasjon norske professorer hadde gjerne studert i USA under Vietnamkrigen og deltatt i studentprotestene og fått sitt syn sementert der. Som Bernt Hagtvet skriver i en artikkel på dette tidspunkt, i 1994: <<Vietnam er historien om en krig som ble vunnet av en lavteknologi-makt på sykler med massiv kinesisk hjelp mot en høyteknologisk krigsmakt som ikke forsto konfliktens røtter». Dette uttrykker ganske summarisk den enorme misforståelse som festnet seg.

Folkemord kunne vært unngått?

I Hagtvets utsagn er ikke en eneste påstand historisk korrekt. Til professor å være er det ganske sterkt. Hanoi fikk beskjeden kinesisk hjelp, men derimot godt med tungt sovjetisk militærutstyr. Sykler forekom, men i voksende antall også kanoner, panservogner og antiluftskyts. Og hva konfliktens røtter angår, får man vel helst spørre sydvietnameserne som rømte i hundretusener for sine ”befriere”? Konfliktens røtter var de samme i Korea, i Thailand og i Malaysia – men her lyktes det å hindre manipulatoren av disse «røtter», nemlig kommunistpartiene, i å kjempe til seg makten. Hadde USA lykkes i Vietnam, ville også Pol Pots folkemord vært unngått.

Den tilgjengelige kunnskap fristet ikke

Også Norsk Utenrikspolitisk Institutt abdiserte for den rådende stemning da det i sitt tidsskrift ”Internasjonal politikk” nr.lb76 skulle gi en samlet fremstilling av Vietnamkrigen. Her kom alle vrangforestillinger til orde, som at FLN førte en frigjøringskrig. Nå fantes ingen unnskyldning, for Hanoi hadde selv avslørt at FLN bare var en konstruksjon for å lure omverdenen. Nå kunne man også registrere det redselsstyret som Hanoi opprettet. Men NUPI valgte å overse det. Med andre ord, det akademiske Norge sviktet sitt forskeransvar. Den tilgjengelige kunnskap fristet ikke.

Anstrengende dissidenter

Det var anstrengende å være dissenter i de dager. Nattlige telefoner med utskjelling var hyppig. En gang kom et festtelegram hjem undertegnet ”Wenche” som takket for ”en deilig natt”. Det skulle vel gjøre min kone mistenkelig. Men det kom også fan-post, særlig etter medvirken i TV-debatter om emnet. Under slike forhold var det forståelig at politikere heller holdt seg tause. Opinionspresset var ganske kraftig. Det undret meg at ikke så rent få fra Høyre undertegnet opprop til støtte for FLN. Det var vel fristelsen til popularitet som lå bak.

En gang jeg besøkte sjefredaktør Andre Fontaine i Le Monde for å høre hans vurdering av aktuelle europeiske spørsmål, spurte han om jeg ikke kunne bli avisens korrespondent i Norge, som han omtalte som ”det nøytrale medlem av NATO”. (Det ga noe å tenke på!). Naturligvis var det en fristende deltidsjobb og jeg slo til. Men i de hårde dager fant de norske radikalere det for sterkt at en redaktør i Morgenbladet skulle være tilknyttet den ansette Paris-avisen. En av dem, Halle Bjørn Hansen, skrev sint til avisen og protesterte. Under et besøk hos utenriksredaktør Michel Tatu viste han meg brevet og lurte på hva dette var for noe. Jeg forklarte sammenhengen, det vil si Vietnam, og han smilte av den norske provinsialismen.

Synspunkter som stemte …

Jeg gjorde mer og mer den erfaring at mine synspunkter stort sett stemte med hva det europeiske sentrum mente. Det var norsk opinion som var ute på viddene. Som redaktør leste jeg en titalls internasjonale aviser og tidsskrifter regelmessig, først og fremst Neue Zürcher Zeitung og Le Monde. De kom dagen etter og bekreftet stort sett at mine kommentarer i de aktuelle sakene var velbegrunnede, med plass i det europeiske sentrum. Men i Norge gikk jeg for å være høyredreid.

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen, Norsk holdning til Vietnamkrigen

Det glemte Vietnam

Av Frank Bjerkholt, 2009:

Da Frankrike trakk seg fra Indokina i 1954 ble Vietnam ved en internasjonal konferanse delt i to, som en foreløpig ordning inntil frie valg skulle holdes i hele landet. Både Sovjet og Kina støttet delingsplanen. Men det nordvietnamesiske kommunistparti Viet-Minh under Ho Chi Minh hadde sin plan om å overta hele landet, som Nord-Korea i sitt tilfelle. Delings- og fredsplanen kom derfor aldri til virkeliggjørelse. Kommunistene kunne jo ikke risikere frie valg.

Nasjonalistbevegelsen hadde samlet bekjempet den japanske okkupasjonen og fortsatte mot den franske kolonimakten. Ho Chi Minh hadde til å begynne med bred støtte.

Men han var først og fremst kommunist og måtte kvitte seg med rivaler og reformister. I Nord-Vietnam begynte de som vanlig med en jordbruksreform, med eliminering av de vedtatte 5 % av befolkningen. Også her fulgte en hungersnød med et ukjent antall ofre.

Det regnes med 50.000 likvideringer under denne reorganiseringen av landbruket (1). Det lå omtrent på det kinesiske nivå, prosentvis. I tillegg ble rundt 70.000 sendt i leir. Majoriteten av disse vel 100 000 var nasjonalister, men altså ikke troverdige for partiet. Senere, i midten av 60-tallet, ble den sovjetiske ”revisjonismen” en utfordring, og hundrevis av partifunksjonærer eliminert som prosovjetiske, for øvrig som i Kina.

En spesiell aksjon ble rettet mot intellektuelle som ble sendt i leir for å bli ”reformert”. En bok kom ut med tittelen ”Jeg opplevde det kommunistiske helvete i Vietnam” (2).

600.000 flyktet til den sydlige sonen, der en republikk avløste keiserdømmet. Syd-Vietnam ble anerkjent som stat av de fleste vestlige land, men ingen i vest anerkjente Nord-Vietnam, siden det ikke ville godta fredsplanen med frie valg under internasjonal kontroll i begge sonene.

Allerede på 50-tallet bestemte Hanoi seg for å starte krigen i syd og begynte å infiltrere styrker, for det meste ubemerket gjennom Kambodsja og Laos. Dermed kunne Hanoi i god tid forberede storkrigen uten å gå over den demilitariserte sonen og slik skjule at krigen var startet.

Erfaringen fra Korea tilsa en annen taktikk for Hanoi geriljakrigen. For å tildekke operasjonen, ble det opprettet en proforma ledelse i syd, en såkalt frigjøringsbevegelse under navnet FNL eller Vietcong, og en provisorisk administrasjon, PRR. Denne etableringen fikk støtte fra grupper som var misfornøyde med Saigon-styret og kunne fortone seg som en nasjonal bevegelse. Men det var foreløpig. At dette bare var spillfekteri kom for en dag da Hanoi-divisjonene inntok Saigon i 1975. Da ble disse sydlige organene oppløst over natten. Det var Hanoi som hadde ført ordet fra starten av. Den etter hvert utbredte oppfatning i vest av Vietcong som en sydlig frigjøringsbevegelse, var ren illusjon.

Infiltrasjonen i syd førte med seg nyordninger i områder der nordstyrkene vant frem. Prinsippet var å eliminere alt av ledelse fra det gamle regime. I hver landsby som ble tatt, ble alt av administrativt personell likvidert, det være en ordfører, en lege eller en munk. Det samlede antall sivile som Vietcong likviderte for å danne basis for det kommunistiske styre, er anslått til over 36.000. (3)

En affære som avslørte tendensen var den såkalte Tet-offensiven i 1968. Hanoi-styrkene erobret byen Hue der 3.000 sivile ble myrdet etter oppsatte lister over uønskede. Offensiven ble stanset foran Saigon – men den kostet Hanoi så store tap at det nå trengte en pause. Neste etappe ble dermed forhandlinger om en våpenhvile som kom i stand i 1973 der de to aktører, Henry Kissinger og Le Duc Tho, endog fikk Nobels fredspris, i håp om at partene ville fortsette i samme spor. Men Le Duc Tho sa nei til prisen. For Hanoi var avtalen bare en pause for opprustning til neste offensiv. Den kom to år senere. Slik kan en fredspris være helt forgjeves, gitt av et forum som ikke fulgte godt nok med.

USA oppfattet Vietnam som en gjentakelse av Korea, i et mønster av kommunistisk ekspansjon, og president Kennedy startet opp assistansen til Saigon. Men det viste seg med årene at det ikke var brukbart å bekjempe en geriljabevegelse ved hjelp av store troppestyrker og bombefly. USA tapte fordi det ikke var lagt opp til en holdbar strategi – til forskjell fra Korea.

Den internasjonale opinion reagerte i begynnelsen mot Hanois angrep sydover og dermed bruddene på den internasjonale avtalen av 1954. For eksempel kunne man i Arbeiderbladet lese om «Nord-Vietnams uopphørlige aggresjon mot Syd-Vietnam med sikte på å legge det under kommunistisk herredømme». (4) Få år senere var stemningen snudd trill rundt, takket være intens propaganda. Ikke minst Tet-offensiven virket lammende på en amerikansk opinion, som nå bare ville trekke seg ut og hjem.

Den forfeilede amerikanske strategi og den langvarige krigen ga venstresiden anledning til å mobilisere en bred antiamerikansk kampanje, støttet av amerikanerne selv, siden det var vernepliktige rekrutter som døde i tusentall i en tilsynelatende håpløs krig. Det måtte ende galt, spesielt da USA under president Nixon med sitt Watergate ikke var i stand til å etterleve punktene i fredsavtalen av 1973, bl.a. militær støtte, særlig flystøtte, til Saigon-regimet. Det ble overlatt til seg selv – lite i stand til å stå mot den etter hvert enorme Hanoi-armeen med fullverdig sovjetisk krigsutstyr.(5)

Da Hanoi-regimet overtok i syd, kunne man etter massakrene i Hue frykte en fortsettelse. Men overgangen ble mildere. Allikevel gjentok den vanlige prosess seg. Representanter fra det gamle regimet ble omgående likvidert og minst 500.000 andre sendt i arbeidsleir for å omskoleres, blant dem hundrevis av buddhistmunker, med en dødsprosent på 80, med andre ord utryddelsesleire. Og fengslene ble fullstappet, der cellene for 20 fanger ble fylt med 70-80. (6)

Så fikk vi ”båtfolket”, de 300.000 som flyktet fra redslene i småbåter til havs i håp om å bli tatt opp av et skip, og ble reddet. Men hvor mange i tillegg omkom på havet? Like mange? 200.000 vietnamesere av kinesisk avstamning tok seg over til Kina. 140.000 kom seg unna sammen med amerikanerne. Vi nærmer oss altså en million flyktninger, mens ingen flyktet fra landet under krigen.

Det er ingen tvil om at sørvietnameserne, i likhet med sørkoreanerne, hadde håpet at amerikanerne ville ha greid oppgaven, til tross for utbredt misnøye med egne regimer, begge steder. Men alternativet var verre. Forfatterinnen Duong Thu Huong, medlem av partiet og aktiv under krigen, ble ekskludert, arrestert og havnet i eksil da hun begynte å skrive om det «helvete» hun opplevde i det nye regime. En av hennes bøker er endog kommet ut på norsk. (7)

Krigen kostet enormt i menneskeliv. 670.000 nordvietnamesiske soldater mistet livet og 220.000 sydvietnamesiske. 56.000 amerikanere omkom, (mot 50.000 i Korea). 250.000 sivile vietnamesere i syd ble dødsofre og i nord omkom 60.000 sivile, mest som følge av bombetoktene.

Fra boka:
Urett foreldes ikke. Euro-forum 2009. ISBN: 8299522951

Referanser:
1. Le livre noir du communisme. (The black book of communism)
2. Gerard Tongas. J’ai vecu dans l’enfer communiste au Nord du Vietnam. Paris 1960.
3. Hosmer ST. Vietcong repression. Rand Corp. ARPA 1970.
4. Arbeiderbladet 11.3.65
5. En nærmere redegjørelse for den vietnamesiske historie gis i min bok «Vietnam, det store bedraget«, Gyldendal 1980. Bl.a. kan man her lese om hvordan Norsk Utenrikspolitisk Institutt mistet gangsynet i sin beskrivelse av situasjonen ved 73-avtalen. Stemningen var så oppskaket at det akademiske miljø vanskelig anla nøkterne kriterier.
6. Le livre noir du communisme. (The black book of communism)
7. Duong Thu Huong. De blindes paradis. Pax. Oslo 2003.

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen, Norsk holdning til Vietnamkrigen