Tag Archives: Tet-offensiv

DØDSAPENS ÅR – Tết Mậu Thân  – Chết Mậu Thân

I Vesten kalles den «Tetoffensiven», slik som i tittelen til den populære boken «Max, Mischa og Tetoffensiven» av Jon Harstad. Kommunistene som hadde planlagt offensiven, døpte denne til «Tổng  công kích, tổng khởi nghĩa», som betyr Stort angrep, Stort opprør. De hadde regnet med at sørvietnameserne ville slutte seg til kommunistene og reise seg opp mot regimet i Sør. Isteden snudde sørvietnameserne ryggen til de såkalte revolusjonære. Sørvietnameserne ville ikke angripe noen. De ville være i fred. De kaller derfor begivenheten som «Tết Mậu Thân», som betyr Nyttår i apens år. En tilsynelatende nøytral tidsangivelse, som rommer minst like mye sjokk, sorg og smerter som amerikanernes 9/11 og norske 22. juli…

Ved inngangen til nytt apeår i år kom dette innlegget i et annet blogg, til minne om «Tết Mậu Thân»:

I februar feiret vietnamesere over hele verden Têt Bính Thàn 2016, Apens nyttår, slik de feirer nyttår etter sin kalender. Apens nyttår 2016 var en fredelig feiring i håp om et lykkelig år. Men Ape…

Source: DØDSAPENS ÅR – TÉT MÂU THÀN – CHÊ´T MÂU THÀN

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

24. februar: Hue og Full Metal Jacket

På denne dag:

Kommunistenes Tet-offensiv ble endelig slått ned for 45 år siden da keiserbyen Hue ble gjenerobret den 24. februar 1968. Slaget om Hue hadde da foregått i over 3 uker under Tet-offensiven da kommunistene fra Nord og FNL slo til mot en rekke sørvietnamesiske byer. Slaget er delvis gjengitt i filmen Full Metal Jacket, som kun viser amerikanerne in actions. I virkeligheten deltok minst like mange sørvietnamesiske soldater i kampen mot kommunistene.

Myten om at det var bare amerikanerne som kjempet for Sør-Vietnam, ble sannsynligvis skapt allerede da de første amerikanske soldatene kom til Vietnam. Etter 50 år lever den fortsatt i beste velgående. Andre myter om Tet-offensiven ble bl.a. brukt av den norske forfatteren Herman Willis i tidsskriftet Samtiden, 1/2013 («Ich bin ein Amerikaner»). Willis skriver at «den nord-vietnamesiske general Giap 30. januar 1968 innledet det som ble Vietnam-krigens vendepunkt, Tet-offensiven.(…)» Den viser at kommunistene «faktisk kunne vinne over verdens mektigste militærmakt.»

Etter min mening inneholder Willis’ korte avsnitt minst tre myter om Tet-offensiven.

Den første myten gjelder general Giaps rolle.  Tilgjengelige kilder tilsier at Giap faktisk hadde blitt parkert i 1967, mens haukene Le Duan og Le Duc Tho (kjent som fredsprisvinner i 1973) i Hanoi planla og ga ordre om den dristige offensiven, som kostet dem titusener soldater før offensiven ble slått ned. Ho Chi Minh og general Giap var blant dem som advarte mot overmotet. Dermed er vi kommet til den andre myten om at det var kommunistene som vant Tet-offensiven. Kommunistene hadde håpet på støtte fra folket, men folket vendte «befrierne» ryggen. Kommunistene ble drevet ut av de aller fleste byene innen et par dager – noe tegn til seier er det ikke lett å se.

Den tredje myten gjelder krigens vendepunkt. Med det mener Willis sikkert et vendepunkt i opinionen mot USA og Sør-Vietnam. Men både i USA og Europa kom vendepunktet allerede i 1967. I Norge vedtok Arbeiderpartiet en protest mot USAs støtte til Sør-Vietnam i mai 1967. Dessverre, mener jeg, siden flere og flere i USA og Europa heiet på styrkene som ville dytte et kommunistisk diktatur på Sør-Vietnam.

Men Tet-offensiven skapte et vendepunkt i Sør-Vietnam. Befolkningen i byene som fikk kortvarige visitter fra kommunistene, opplevde deres brutalitet, som f.eks. i forbindelse med massakrene i Hue. De som hadde sittet på gjerdet, fant ut at det sørvietnamesiske regimet var et bedre alternativ etter Tet-offensiven. Mange unge menn meldte seg til tjeneste for å forsvare Sør-Vietnam mot inntrengerne fra Nord.

Les tidligere innlegg om Tet-offensiven.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Norsk holdning til Vietnamkrigen

30. januar: Tet-offensiven 1968

På denne dag:

I dag for 44 år siden startet Tetoffensiven i Vietnam. Kommunistene gikk til angrep på 44 byer og provinshovedsteder i Sør-Vietnam. Natt til 30. januar stormet de Qui Nhon, Kontum, Pleiku, Darlac og Nha Trang. Tjuefire timer etterpå gikk de løs på den sørvietnamesiske hovedsstaden Saigon og mange andre byer. Sørvietnameserne ble tatt på senga, men slo effektivt tilbake i de fleste byer. I løpet av noen dager fikk Sør-Vietnam kontroll over neste alle byer, bortsett fra Hue.

Hvorfor ble sørvietnameserne tatt på senga? Som avledningsmanøver annonserte kommunistene 3 dagers våpenhvile i forbindelse med Tet. Tet er vietnamesisk nyttår. Vietnameserne feirer Tet på samme måte som nordmenn feirer jul: alle har langfri fra jobb og skole, familier skal samles og folk går på besøk hos slektninger og venner. Sørvietnameserne trodde at kommunistene skulle respektere den hellige tradisjonen og gikk på limpinnen. Amerikanerne og sørvietnameserne trodde ikke at kommunistene skulle slå til – på samme måte: den norske regjeringen trodde ikke at tyskerne ville invadere Norge 9. april 1940. Svikt i koordinering av etterretningsinformasjon var også en medvirkende årsak, ikke helt ulikt den norske svikten i forbindelse med 22. juli.

Levninger etter Hue-massakren begått av Hanois styrker under Tet-offensiven

På kommunistenes side var forberedelser i gang allerede sommeren 1967. De smuglet våpen og ammunisjon til sørvietnamesiske byer samtidig som de annonserte at de ville delta i fredsforhandlinger. Men de begikk en fatal feil: de tolket altfor optimistisk rapportene fra sine geriljasoldater i Sør. De trodde at folket skulle slutte seg til geriljasoldatene når disse kom. Men folkelig støtte uteble der kommunistene slo til.

De 80.000 kommunistsoldatene angrep hovedsakelig de sørvietnamesiske styrkene, men amerikanske journalister kun rapporterte angrepet på den amerikanske ambassaden der 19 kommunistsoldater utførte en tilnærmet selvmordsaksjon. I Saigon prøvde kommunistene å storme 1. Sørvietnamesisk hærs hovedkvartert (Bo Tong Tham Muu), 2. Presidenpalasset, 3. Sjøforsvarets hovedkvarter, 4. Tan Son Nhut-flyplassen, 5. Saigon kringkastingsstasjon, 6. Den filippinske ambassaden, og til slutt den amerikanske ambassaden. Denne var den eneste amerikanske installasjonen som ble angrepet i Saigon, men fikk mest mediaomtale.

Overalt ble kommunistene slått tilbake. Selv om de fleste sørvietnamesiske soldater var på Tet-permisjon, kom motangrepet raskt. Saigon radiostasjon ble frigjort av den 1. fallskjermsbataljonen, mens den 8. fallskjermbataljonen reddet Bo Tong Tham Muu. Den 5. rangersbrigaden og marinejegere kastet seg inn i motangrepet.

I Hue varte kampen helt til den 24. februar. Under kommunistenes okkupasjon av Hue begikk kommunistene en av de største massakrene i Vietnamkrigen. Det er beregnet at ca. 6.000 sivile personer ble henrettet fordi kommunistene trodde at de hadde samarbeidet med eller hatt sympati for det sørvietnamesiske regimet. Hue-massakren er dermed et kjent begrep blant sørvietnameserne, men mindre kjent i Vesten.

Fra seier til tap

Selv som sørvietnameserne klarte å jage bort kommunistene fra byene i løpet av kort tid, har Tet-offensiven blitt fremstilt som kommunistenes seier i vestlig media. Grunnen til det er bl.a. at krigsprotesten var på vei opp i USA og Europa. Proteststemningen snudde derfor seier til tap. La oss se på tallenes tale:

I perioden februar-mars 1968 påførte krighandlingene følgende tap hos de militære og sivile:

  • Sør-Vietnam: 5.000 falne, 15.000 sårede og 900 savnede
  • Allierte (USA og andre): 4.000 falne og 19.000 sårede
  • Sivile: 14.300 drepte og 24.000 sårede
  • Kommunistene: 59.000 falne og 9.000 sårede, samt 9.300 krigsfanger (Kilde: Pham Van Son 1968)

Etter Tetoffensiven merket myndighetene i Sør-Vietnam økende støtte fra befolkningen. Folket så hva kommunistene brakte med seg i Hue og andre byer. Flere ble immune mot kommunistene.

Det finnes mye litteratur om slaget om Hue:

Vietnamesisk:

Engelsk:

Norsk:

Biografi:

2 kommentarer

Filed under I dag i historien

28. februar: Olof Palme

På denne dag:

Den 28. februar 1986 ble den svenske statsminister Olof Palme skutt og drept på gata i Stockholm. Mordet sjokkerte en hel verden.

Olof Palme ble anerkjent for sin agitatoriske kraft og brukte den flittig i mange saker. En av sakene gjaldt Vietnamkrigen.

Utdanningsminister Palme i demonstrasjonstog i Stockholm sammen med Nord-Vietnams ambassadør

Da Svenska kommittéen för Vietnam (SKfV) arrangerte sin første store demonstrasjon den 21. februar 1968, møtte 5.000 personer opp på Sergels torg i Stockholm. Undervisningsminister Palme marsjerte i fremste rekke sammen med Hanois Moskva-ambassadør Nguyên Tho Chan, begge i pelslue og med fakkel i hånden (Berggren 2010, sider 353-355).

Palme holdt hovedtalen. Han protesterte ikke bare mot krigen i Vietnam, men slo også fast hvilken side som var mest demokratisk. «Skal man snakke om demokrati i Vietnam, er det åpenbart at den i betydelig høyere grad representeres av FNL enn av de Forente Stater og juntaen deres», sier han i talen sin.

Den gangen trodde mange i Vesten at kommunistene var mer demokratiske enn Sør-Vietnam. Men fakta pekte i motsatt retning. Sør-Vietnam hadde året før,i 1967, vedtatt sin nye grunnlov den 1. april og avholdt et presidentvalg i september. Valget var sannsynligvis det mest demokratiske i Vietnam noen gang, med 600 utenlandske valgobservatører og journalister tilstede. Derimot har FNL og Hanoi-regimet aldri holdt et demokratisk valg. (Les: Hvor fritt var Sør-Vietnam sammenliknet med andre land?)

Ikke alle svensker likte Palmes agitasjon, siden 49 % av dem mente at det var feil av ham å demonstrere sammen med den nordvietnamesiske ambassadøren, ifølge en spørreundersøkelse bestilt av avisen Expressen i mars samme år.

Mens Palme i februar 1968 marsjerte sammen med Hanois ambassadør, var situasjonen ganske dramatisk for befolkningen i den vietnamesiske keiserbyen Hue. Ti tusen kommunistsoldater hadde tatt jerngrep på byen i det som kalles Tet-offensiven. I de fire ukene de okkuperte byen, henrettet kommunistene nær 6 000 sivile personer. Noen av dem ble levende begravd.

Selv kjenner jeg ikke til om Olof Palme reagerte mot massakren i Hue i 1968. Er det kanskje noen av leserne som kjenner til det?

«De sikkert beviste dyriske massedrapene i Hue blir bare merket i forbifarten, nesten straks tilgitt – fordi samfunnets sympati hellet til den siden, og man ønsket ikke å gå imot denne tregheten».

Solsjenitsyn, Aftenposten 11. september 1973

Illusjon

For meg er det en gåte hvordan en ellers godt orientert person som Palme hadde en slik illusjon om demokrati hos kommunistregimet i Vietnam. Svaret er ikke så opplagt, men jeg prøver meg med noen forklaringer.

For det første kom kanskje hans sympati for Nord-Vietnam av at han oppfattet nordvietnameserne som den svake part i krigen og derfor trodde mer på deres fremstilling av situasjonen i Vietnam. Ifølge forfatter Berggren var Palme opptatt av små nasjoners kamp mot de store, siden hans mor var fra det okkuperte Latvia og hans farmor kom fra Finland. Nord-Vietnam ble oppfattet som den svake parten, siden Vesten trodde at Nord-Vietnam hadde sykler og bambus som våpen. Under Tetoffensiven hadde Nord-Vietnam faktisk bedre våpen enn sørvietnameserne.

Olof Palme in the early 1970s.

Image via Wikipedia

En annen forklaring er kanskje at svenskene følte seg moralsk overlegne Sør-Vietnam og USA. Hvis den greske forfatteren Theodor Kallifatides har rett, hadde svenskene et sterkt behov for å kjenne seg moralsk overlegne. De ville være sykepleiere, og da krevdes det pasienter (ofre som skal reddes av svenskene) og virulente aktører (amerikanerne).

Og sist men ikke minst, det er lite som tyder på at Palme så på sørvietnameserne som selvstendig tenkende og handlende folk, som selv valgte demokrati og sa nei til kommunistene. Selv har jeg ikke sett svenskenes oppgjør med den type nedlatende holdninger fra Palmes tid. Slike holdninger i Vesten – en mystifiserende eller nedlatende forestilling av folk i Østen – er beskrevet av Edward Said i sin bok Orientalismen.

Olof Palme var engasjert og begavet, både i retorikk og andre felter. Derfor synes jeg det er beklagelig at han malte med for bred pensel og ønsket å få sørvietnameserne ut av bildet.

Kilde:

    • Berggren, Henrik. Vidunderlige dager i vente : en biografi om Olof Palme. Versal, 2010. Oversatt fra svensk (Underbara dagar framför oss) av Erik Ringen.
    • Palmes tale den 21. februar 1968: «skall man tala om demokrati i Vietnam är det uppenbart att den i betydligt högre grad representeras av FNL än av Förenta Staterna och dess allierade juntor». Se Olof Palme och Vietnamfrågan 1965-1983

 

Aviser om Palme:

3 kommentarer

Filed under Hanoi-regimet, I dag i historien

24. februar: Sør-Vietnams flagg heises i Hue

På denne dag:

24. februar 1968 heises det sørvietnamesiske flagget på flaggtårnet (Kỳ đài Ngọ Môn) ved citadellet i keiserbyen Hue da sørvietnamesiske soldater gjenerobrer byen.

Byen ble angrepet av 7.500 kommunist-soldater den 31. januar i det som kalles Tet-offensiven. På forhånd hadde begge sider annonsert våpenhvile i forbindelse med feiringen av vietnamesisk nyttår. Helligdagene likner på juleferie i Norge, med late og mette dager, lang skolefri og familier som samles.

ARVN i Hue 1968

Nettopp derfor var halvparten av soldatene i Sør-Vietnams væpnede styrker (ARVN) på perm hos familien. Likevel klarte gjenværende tropper å forsvare viktige poster i byen under angrepene. Hovedkvarteret til ARVNs 1. divisjon, under ledelse av general Ngo Quang Truong i cidatellet ble innledningsvis bombardert med hundre 82 mm-granater. Også byens politihus i 3. distrikt ble utsatt for flere angrepsbølger, men soldatene bet seg fast på postene uten å måtte evakuere. Ifølge løytnant Nguyen Phuc Lien Thanh (NPLT: 75) deltok ikke amerikanske styrker i kamp de første syv dagene av offensiven.

Men vietnamesiske forsterkninger kom allerede første dag fra 2. og 7. fallskjermsbataljoner, som brøt gjennom An Hòa-porten første kvelden. Videre deltok ARVNs fallskjermssoldatene i nær og blodig kamp med to kommunistregimenter i ni døgn i citadellet før ARVN gjenerobret Vest- og Nordporten samt andre porter i citadellet.

Amerikanske styrker deltok i bykampen fra 7. februar. I tillegg kom det forsterkninger fra ARVNs marine- og rangerstyrker, politistyrker og infanterister. Det ble hus-til-husbataljer i over tre uker før det sørvietnamesiske flagget kunne heises av soldatene fra ARVNs 1. divisjon og marinesoldater den 24. februar 1968.

Det finnes mye litteratur om slaget om Hue:

Vietnamesisk:

Engelsk:

Norsk:

2 kommentarer

Filed under I dag i historien, Militærhistorie

ARVN-kvinner

Hedmark-kvinnen Eva Jørgensen deltok i motstandsgruppen Milorg mot tyskerne under andre verdenskrig. Etter at hennes sjef ble drept av tyskerne, overtok hun som leder i Milorg-gruppen og gav et betydelig bidrag i kampen mot okkupasjonsmakten. Men hun måtte nøye seg med tilskuerplassen på fortauet da hennes mannlige Milorgkolleger paraderte foran slottet den 9. juni 1945. Hvorfor? Angivelig fordi hun var kvinne.

Heltinne fra Tet-offensiven

Slike modige, men mindre kjente kvinnelige soldater fantes også i ARVN (den sørvietnamesiske hæren). Som for eksempel den kvinnelige sersjanten Ngô Thị Hồng Phượng. Hun hadde vakt i Soc Trang mens de fleste medsoldatene feiret vietnamesisk nyttår hjemme. Plutselig kom kommunistenes angrep i noe som kalles Tet-offensiven i 1968. De få som var tilstede arbeidet daglig med administrasjon og var ikke vant til kamper. Hun tok derfor ansvar for å ta i bruk geværer og ammunisjon fra lageret, satte to menn i hver forsvarspost og løp mellom postene for å koordinere forsvaret av garnisonen. Kampen varte i et døgn før kommunistene ble slått tilbake og lot 30 falne ligge igjen. Noen år senere ble hun dimittert. Etter krigen klarte hun å komme seg ut av Vietam i 1984 og bosatte seg i Australia.

Politisk fange med livstidsdom

ARVN-fenrik Thái Kim Vân med livstidsdom

ARVN-fenrik Thái Kim Vân

En annen ARVN-kvinne er fenrik Thái Kim Vân (bilde). Som tidligere offiser i ARVN måtte hun sitte i fangeleir i neste tre år etter at kommunistene vant krigen. Etter løslatelsen deltok hun i en gruppe som motarbeidet regimet. Den tidligere kvinnelige offiseren ble arrestert, torturert og satt i håndjern og fotlenke i tre år. Tross sin livstidsdom ble hun løslatt etter press fra Amnesty International, etter 18 år i fangenskap. Hun giftet seg senere med sin tidligere medfange som satt 17 år bak lås og slå. Begge fikk reise til USA som politiske fanger. De fikk et barn sammen.

Sersjant Ngô Thị Hồng Phượng og fenrik Thái Kim Vân var blant de 6.000 kvinnelige soldatene som har tjenestegjort i ARVN. Etter Saigons fall i 1975 ble deres øverste leder, oberst Trần Cẩm Hương fengslet i 10 år. Hun døde kort tid etter løslatelsen. Mange andre var heldigere og satte 2-5 år i kommunistenes fangeleir, bare fordi de kjempet for det de trodde på. Ikke helt ulik motstandskvinnen Eva Jørgensen.

Hør foredrag/podcast på Oxford fra professor Nathalie Nguyen om sørvietnamesiske soldater: Forgotten Histories: The Memories of South Vietnamese Female Veterans. Eller les hennes bok: Memory Is Another Country: Women of the Vietnamese Diaspora

Kilder (på vietnamesisk)

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

Filmer fra Vietnamkrigen

I helgen så jeg videoen «Full Metal Jacket» (1987 i regi av Stanley Kubrick). Den er en av de mest kjente filmene om Vietnamkrigen. Filmatisk er den godt laget og gir en levende skildring av amerikanske soldater som tjenestegjorde i Vietnamkrigen. Men hvordan oppleves filmen av en båtflyktning som meg?

Amerikansk opplevelse i «Full Metal Jacket»

Både i treningsleiren i USA (filmens første halvdel) og i slaget om Hue i 1968 (filmens siste halvdel) ser vi tilværelsens kompleksitet for amerikanske soldater som Joker (hovedperson): ulike bakgrunner, motiver og personligheter. Joker har «Born to kill» skrevet på hjelmen og bærer fredsknappen på skjorten, for å vise menneskets dualisme («the duality of man»). Det er forståelig. Men er vietnameserne skildret med samme kompleksitet?

Representasjon av vietnameserne

Vietnameserne opptrer stort sett som skygger og kulisser i filmen. Kun tre ganger står soldaten Joker ansikt til ansikt med vietnamesere, og disse er enten prostituert, hallik, lommetyv eller treffsikker snikskyter.

Replikkene i filmen supplerer beskrivelsen av vietnameserne, med bruk av nedlatende uttrykk som «gooks» om sørvietnameserne, eller «they took away our freedom and gave it to the gooks. They don’t want it». Skildringen av vietnameserne er flat, endimensjonal og nedlatende. Men er skildringen riktig?

Det som virkelig skjedde i Vietnam

Riktig nok hadde Sør-Vietnam, som i Norge og andre land, både lommetyver, prostituerte og halliker. Disse var kanskje de eneste sivile vietnameserne mange amerikanske soldater hadde kontakt med og senere fortalte om hjemme i USA.

Men de fleste sivile sørvietnamesere var lovlydige anstendige mennesker, med familie, jobb, og drømmer. Filmen gir dermed helt feil inntrykk av sørvietnameserne. Hva er forklaringen?

Kulturell imperialisme

Forklaringen kan finnes i boka «The Viet Nam war. The American War» av litteraturprofessor Renny Christopher. I følge henne har amerikanerne en 150 års tradisjon med utbredt rasisme overfor asiatene. Den først fasen skjedde i perioden 1848-1941 i forbindelse med immigrasjonsbølgen av kinesere og japanere i USA og fram til den amerikanske okkupasjonen av Filippinene. Den andre fasen skjedde i Koreakrigen, etterfulgt av den tredje fasen i Vietnamkrigen.

Det er dermed den amerikanske rasismen som gir grobunn til slike nedlatende holdninger til vietnameserne i filmen. Amerikanerne skaper ofte umenneskelige portretter av fiender. Men overfor asiatene er det kanskje overraskende at ikke bare fiender blir umenneskeliggjort, men også allierte, som for eksempel sørvietnameserne og sørkoreanere.

Norsk publikum gjennomskuer muligens det. Men utfordringen er at slike nedlatende holdninger passer godt med venstresidens antiamerikanske holdninger. Når venstresiden var imot amerikanernes bombing, er det lett å sluke rått rasistiske holdninger overfor sørvietnameserne som amerikanernes allierte.

Kamphandlinger i Hue

I «Full Metal Jacket» foregår kampen i slaget om Hue i forbindelsen med Tet-offensiven. Riktig nok deltok amerikanske soldater der. Men de kom først inn den 7. februar 1968, over en uke etter kommunistenes offensiv. Det var sørvietnamesiske soldater (ARVN) som kjempet fra første dagen til siste dagen da byen ble gjeninntatt, og det var ARVN som sto for mesteparten av kampene.

Vietnamesernes keiserby blir i filmen omdannet til en metaforisk «Heart of darkness»-jungel, slik at det passer med amerikanernes fantasi. Det er amerikanerne som er i sentrum, som redder sørvietnameserne. I filmen som i litteratur er det slik at «mesteparten av litteraturen om Vietnamkrigen er en øvelse i amerikansk kulturnarsissisme» (Timothy Lomperis, Duke Universtity Press 1987).

Orientalisme og Vietnamkrigen

Filmer og litteratur om Vietnamkrigen passer dermed godt inn under begrepet Orientalisme som Edward Said lanserte i 1978. Man har en nedarvet imperialisme som «bestandig lokaliserer kilden til alle signifikante handlinger og liv i Vesten, hvis representanter har friheten til å besøke sine fantasier og filantropier på den mentalt døde Tredje verden. Uten Vesten har verden utenfor verken liv, historie eller kultur å snakke om, ingen uavhengighet eller integritet som er verdt å representere«. Det stemmer med «Full Metal Jacket», og trolig med mesteparten av vestlige filmer om Vietnamkrigen.

Mitt håp

Jeg vil ikke frata noen for gode filmopplevelser. Jeg setter pris på filmens svarte humor og drama, og jeg respekterer selvfølgelig amerikanernes behov for å skildre sin egen erfaring. Men jeg håper at det norske publikum gjennomskuer amerikanernes holdninger overfor sørvietnameserne og klarer å skille fantasi fra virkelighet.

For gode bøker om Vietnam, både sakprosa og litteratur, se blogginnlegget: Skjønnlitteratur og sakprosa.

Forskning på filmer fra Vietnamkrigen:

2 kommentarer

Filed under Media og Vietnamkrigen, Militærhistorie