Tag Archives: Tet-offensiv

8. august: Krøll på tidssonen

På denne dag:

I boken Verden som var min. Sekstitallet av forfatteren Ketil Bjørnstad minnes han om bl.a. Camus’ død, Cuba-krisen, The Beatles, Algerie-krigen, Marilyn Monroe, Kennedy-mordene, drapet på Martin Luther King, raseurolighetene i USA og Vietnamkrigen (Aschehoug 2015, Oslo). Men det skjedde også andre ting på sekstitallet som man tenker mindre på. For eksempel bestemte Stortinget i 1965 at Norge ikke lenger skulle stille klokka fram til sommertid slik man fra 1959 hadde gjort seks år på rad (1). To år senere justerte Nord-Vietnam også klokka si. Den 8. august 1967 vedtok myndighetene i Nord-Vietnam at landet skulle skru klokka tilbake med en time. Hvorfor?

Fra før hadde både Nord- og Sør-Vietnam samme klokketid som Beijing. Denne hovedstaden i Fastlands-Kina ligger i den koordinerte universelle tidssonen UTC+8. Til sammenlikning hører Norge til tidssonen UTC+1, som betyr at Beijing er sju timer foran Oslo. Vel å merke gjelder dette vintertid.

Den nordvietnamesiske hovedstaden Hanoi ligger sørvest for Beijing. Geografien tilsier at Vietnam skulle være i tidssonen UTC+7, en time bak Beijing. Det er derfor forståelig at Nord-Vietnam i dag for 50 år siden ga ordre om at klokka skulle stilles en time tilbake. Men én times forskjell i tidssone kan noen ganger gi en dags forskjell. Det skjedde for eksempel i desember 1967, da vintersolvervet falt på den 21. i Hanoi og 22. i Beijing. I den nordlige hemisfæren er det som kjent den korteste dagen i året.

På denne mørkeste dagen i 1967 befant 77-år gamle Ho Chi Minh seg i Beijing da han fikk telegram fra sitt kommunistiske politbyrå. Han måtte komme hjem til et viktig møte (2). Han landet i Hanoi noen dager senere og ble straks vist den mest reviderte planen for et stort angrep på Sør-Vietnam. Opphavsretten til planen tilhørte angivelig kommunistpartiets sentrale medlemmer Le Duan og Le Duc Tho.

Vi vet ikke hvor mye den aldrende presidenten Ho trodde på slagplanen. I hvert fall hadde han fra før advart mot «subjektive» vurderinger (3). Men han klarte ikke å hindre de krigerske kameratene fra å igangsette megaplanen for «stort angrep, stort opprør» (Tổng công kích – tổng khởi nghĩa), som i Vesten senere er blitt kjent som Tet-offensiven. Tet er vietnamesisk nyttår. Det er for vietnameserne som både jul, nyttår og syttende mai på en gang for nordmenn.

Sekstitallet

I ettertid er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor kommunistene hadde valgt Tet som tidspunktet for angrepet. Sørvietnamesiske soldater ville feire høytiden med familien. For å sikre at flest mulig av dem skulle holde seg hjemme, foreslo nordvietnameserne attpåtil en sju dagers våpenhvile. De gjentok samtidig anklagene mot Sør-Vietnams påståtte brudd på våpenhvile under julefeiringen for å skape et inntrykk av et seriøst ønske om en fredelig feiring. Sør-Vietnam gikk på limpinnen.

Riktig nok hadde lederne i Sør-Vietnam og USA fått etterretningsrapporter om et kommende stort angrep, men trodde at det ville skje før eller etter Tet. Få av dem hadde stor nok fantasi til å tro at kommunistene skulle bryte løftet i forbindelse med landets mest hellige høytid. Sør-Vietnams president Nguyen Van Thieu sendte derfor minst 50 % av sine soldater hjem på perm. Selv forlot han Saigon og dro til konas hjemby i My Tho.

Kommunistene slo til som planlagt mot en rekke sørvietnamesiske byer, mens befolkningen var i feiringens rus. Sør-Vietnam ble bokstavelig talt tatt på senga. Smellene fra kinaputtene som hører til Tet, overdøvet kalashnikov-gevær (AK-47) fra sabotørene på frammarsj. Disse lyktes innledningsvis.

Men Le Duan og den senere fredsprisvinneren Le Duc Tho gjorde ikke bare flere «subjektive» vurderinger. De hadde kanskje glemt, eller undervurdert konsekvensen av, at klokka hadde blitt skrudd tilbake i Nord-Vietnam, men ikke i Sør. Igjen ga én times forskjell i tidssone en dags forskjell i Tet-feiringen. Nord-Vietnams første nyttårsdag falt på den 29. januar 1968, mot 30. i Sør. Det kan kort forklares med at mens tidssonene er i takt med solen, følger vietnamesiske merkedager månens bevegelse som reflekteres i månekalenderen. Solen og månen følger som kjent hver sin rytme i himmelen. Det kan dermed skape utakt på jorden.

Mange kommunistenheter i Sør fulgte ordren, og kalenderen, fra Nord-Vietnam. Det store angrepet kom derfor en dag tidligere i mange sørvietnamesiske byer, noe som gjorde at Sør-Vietnams forsvar i andre byer fikk litt ekstra tid til å forberede seg på et angrep. Angripernes utakt kan ha reddet Sør-Vietnam fra en verre katastrofe.

NgoQuangTruong

General Ngo Quang Truong ledet sørvietnamesernes kamp mot kommunistene i Hue.

Det er selvsagt ikke bare tilfeldigheter som reddet Sør-Vietnam. Det som berget Sør-Vietnam, var at de får soldatene som ikke var på perm, ytet kraftig motstand mot fienden. I andre tilfeller fattet lederne mistanke og forberedte seg. I Hue for eksempel, luktet general Ngo Quang Truong lunten. Selv om han hadde sendt soldater på perm etter presidentens ordre, valgte han å bli i divisjonens hovedkvarter i Hue og ventet på fienden. Da angrepet kom, var han klar til å lede sine soldater gjennom de tre ukene kommunistene herjet keiserbyen.

Bidragene fra General Truong og hans soldater ble ikke nevnt i Bjørnstads biografi. Isteden beretter den norske forfatteren, i tråd med Vestens tradisjonelle historieskriving om Vietnamkrigen, detaljert om angrepet på den amerikanske ambassaden i Saigon, etterfulgt av historien om US Marines som kom og tok Hue tilbake, gate for gate, på side 635 og 636. Dette til tross for at de fleste angrepsmålene var sørvietnamesiske, og at det var langt flere sørvietnamesiske enn amerikanske soldater som deltok i kampene.

Det er likevel bra at Bjørnstad fikk med seg at «lokalbefolkningen støtter opp om amerikanerne og den sørvietnamesiske hæren i langt større grad enn det den militære ledelsen i Hanoi hadde regnet med.» Ja, det kom et stort angrep, men det store opprøret uteble. Tet-offensiven ble en menneskelig katastrofe for sivilbefolkningen i Sør, og en militær katastrofe for kommunistene. Disse begikk også etterretningstabber. A propos etterretningsfadeser forekommer de oftere enn man tror, men få vil innrømme det. Tenk for eksempel på at USA ble tatt på senga da japanske bombefly dukket opp over Pearl Harbor 7. desember 1941. Eller at norsk politi ikke kunne hindre 22. juli.

Etter 22. juli var det tegn på mer solidaritet og mer bevissthet om ekstremismen og terrorismen hos de sivile og myndighetene. Det er ikke helt ulikt det som skjedde i Sør-Vietnam etter Tet-offensiven. Mange sørvietnamesere engasjerte seg i humanitært arbeid, og flere unge menn meldte seg frivillig til militær tjeneste. Sør-Vietnam reiste seg raskt, slik jeg har skrevet om i andre innlegg om Tet-offensiven. Det var håp.

Bjørnstad assosierer sekstitallet med håp. Han fargelegger tiåret: «Hvert tiår har en farge i min erindring. Sekstitallet er gult». Som D-dur, hevdet komponisten Bjørnstad, for «det har noe med håp og forventninger å gjøre». Gult er også det sørvietnamesiske flagget, som ble heiset opp i gamlebyen i Hue den 24. februar 1968.

For leserne som ønsker å lese mer om Tetoffensiven, anbefaler jeg artikkelen DØDSAPENS ÅR – TÉT MÂU THÂN – CHÊ´T MÂU THÂN, som etter min mening er den beste på norsk om offensiven.

Referanser

  1. https://snl.no/sommertid
  2. «Theo ông Vũ Kỳ, thư ký riêng của ông, ngày 21-12-1967, Văn phòng Trung ương điện “mời Bác về dự họp Bộ Chính trị”. «Huy Đức. Bên Thắng Cuộc – Quyển II: Quyền bính. Osin Book 2012.
  3. «In his final attempt to exert authority over the revolution that he only symbolically led, Ho went on the attack. First, the aged leader questioned the “subjectivity” of Le Duan and Dung’s plans, intimating that perhaps the first secretary and his senior general were being unrealistic and overly optimistic in their goals for the upcoming offensive.» i Nguyen, Lien Hang T. Hanoi’s War: An International History of the War for Peace in Vietnam. (Kindle Locations 2061-2064). The University of North Carolina Press. Kindle Edition.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet, I dag i historien, Militærhistorie, Sør-Vietnam

DØDSAPENS ÅR – Tết Mậu Thân  – Chết Mậu Thân

I Vesten kalles den «Tetoffensiven», slik som i tittelen til den populære boken «Max, Mischa og Tetoffensiven» av Jon Harstad. Kommunistene som hadde planlagt offensiven, døpte denne til «Tổng  công kích, tổng khởi nghĩa», som betyr Stort angrep, Stort opprør. De hadde regnet med at sørvietnameserne ville slutte seg til kommunistene og reise seg opp mot regimet i Sør. Isteden snudde sørvietnameserne ryggen til de såkalte revolusjonære. Sørvietnameserne ville ikke angripe noen. De ville være i fred. De kaller derfor begivenheten som «Tết Mậu Thân», som betyr Nyttår i apens år. En tilsynelatende nøytral tidsangivelse, som rommer minst like mye sjokk, sorg og smerter som amerikanernes 9/11 og norske 22. juli…

Ved inngangen til nytt apeår i år kom dette innlegget i et annet blogg, til minne om «Tết Mậu Thân»:

I februar feiret vietnamesere over hele verden Têt Bính Thàn 2016, Apens nyttår, slik de feirer nyttår etter sin kalender. Apens nyttår 2016 var en fredelig feiring i håp om et lykkelig år. Men Ape…

Source: DØDSAPENS ÅR – TÉT MÂU THÀN – CHÊ´T MÂU THÀN

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

24. februar: Hue og Full Metal Jacket

På denne dag:

Kommunistenes Tet-offensiv ble endelig slått ned for 45 år siden da keiserbyen Hue ble gjenerobret den 24. februar 1968. Slaget om Hue hadde da foregått i over 3 uker under Tet-offensiven da kommunistene fra Nord og FNL slo til mot en rekke sørvietnamesiske byer. Slaget er delvis gjengitt i filmen Full Metal Jacket, som kun viser amerikanerne in actions. I virkeligheten deltok minst like mange sørvietnamesiske soldater i kampen mot kommunistene.

Myten om at det var bare amerikanerne som kjempet for Sør-Vietnam, ble sannsynligvis skapt allerede da de første amerikanske soldatene kom til Vietnam. Etter 50 år lever den fortsatt i beste velgående. Andre myter om Tet-offensiven ble bl.a. brukt av den norske forfatteren Herman Willis i tidsskriftet Samtiden, 1/2013 («Ich bin ein Amerikaner»). Willis skriver at «den nord-vietnamesiske general Giap 30. januar 1968 innledet det som ble Vietnam-krigens vendepunkt, Tet-offensiven.(…)» Den viser at kommunistene «faktisk kunne vinne over verdens mektigste militærmakt.»

Etter min mening inneholder Willis’ korte avsnitt minst tre myter om Tet-offensiven.

Den første myten gjelder general Giaps rolle.  Tilgjengelige kilder tilsier at Giap faktisk hadde blitt parkert i 1967, mens haukene Le Duan og Le Duc Tho (kjent som fredsprisvinner i 1973) i Hanoi planla og ga ordre om den dristige offensiven, som kostet dem titusener soldater før offensiven ble slått ned. Ho Chi Minh og general Giap var blant dem som advarte mot overmotet. Dermed er vi kommet til den andre myten om at det var kommunistene som vant Tet-offensiven. Kommunistene hadde håpet på støtte fra folket, men folket vendte «befrierne» ryggen. Kommunistene ble drevet ut av de aller fleste byene innen et par dager – noe tegn til seier er det ikke lett å se.

Den tredje myten gjelder krigens vendepunkt. Med det mener Willis sikkert et vendepunkt i opinionen mot USA og Sør-Vietnam. Men både i USA og Europa kom vendepunktet allerede i 1967. I Norge vedtok Arbeiderpartiet en protest mot USAs støtte til Sør-Vietnam i mai 1967. Dessverre, mener jeg, siden flere og flere i USA og Europa heiet på styrkene som ville dytte et kommunistisk diktatur på Sør-Vietnam.

Men Tet-offensiven skapte et vendepunkt i Sør-Vietnam. Befolkningen i byene som fikk kortvarige visitter fra kommunistene, opplevde deres brutalitet, som f.eks. i forbindelse med massakrene i Hue. De som hadde sittet på gjerdet, fant ut at det sørvietnamesiske regimet var et bedre alternativ etter Tet-offensiven. Mange unge menn meldte seg til tjeneste for å forsvare Sør-Vietnam mot inntrengerne fra Nord.

Les tidligere innlegg om Tet-offensiven.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Norsk holdning til Vietnamkrigen

30. januar: Tet-offensiven 1968

På denne dag:

I dag for 44 år siden startet Tetoffensiven i Vietnam. Kommunistene gikk til angrep på 44 byer og provinshovedsteder i Sør-Vietnam. Natt til 30. januar stormet de Qui Nhon, Kontum, Pleiku, Darlac og Nha Trang. Tjuefire timer etterpå gikk de løs på den sørvietnamesiske hovedsstaden Saigon og mange andre byer. Sørvietnameserne ble tatt på senga, men slo effektivt tilbake i de fleste byer. I løpet av noen dager fikk Sør-Vietnam kontroll over neste alle byer, bortsett fra Hue.

Hvorfor ble sørvietnameserne tatt på senga? Som avledningsmanøver annonserte kommunistene 3 dagers våpenhvile i forbindelse med Tet. Tet er vietnamesisk nyttår. Vietnameserne feirer Tet på samme måte som nordmenn feirer jul: alle har langfri fra jobb og skole, familier skal samles og folk går på besøk hos slektninger og venner. Sørvietnameserne trodde at kommunistene skulle respektere den hellige tradisjonen og gikk på limpinnen. Amerikanerne og sørvietnameserne trodde ikke at kommunistene skulle slå til – på samme måte: den norske regjeringen trodde ikke at tyskerne ville invadere Norge 9. april 1940. Svikt i koordinering av etterretningsinformasjon var også en medvirkende årsak, ikke helt ulikt den norske svikten i forbindelse med 22. juli.

Levninger etter Hue-massakren begått av Hanois styrker under Tet-offensiven

På kommunistenes side var forberedelser i gang allerede sommeren 1967. De smuglet våpen og ammunisjon til sørvietnamesiske byer samtidig som de annonserte at de ville delta i fredsforhandlinger. Men de begikk en fatal feil: de tolket altfor optimistisk rapportene fra sine geriljasoldater i Sør. De trodde at folket skulle slutte seg til geriljasoldatene når disse kom. Men folkelig støtte uteble der kommunistene slo til.

De 80.000 kommunistsoldatene angrep hovedsakelig de sørvietnamesiske styrkene, men amerikanske journalister kun rapporterte angrepet på den amerikanske ambassaden der 19 kommunistsoldater utførte en tilnærmet selvmordsaksjon. I Saigon prøvde kommunistene å storme 1. Sørvietnamesisk hærs hovedkvartert (Bo Tong Tham Muu), 2. Presidenpalasset, 3. Sjøforsvarets hovedkvarter, 4. Tan Son Nhut-flyplassen, 5. Saigon kringkastingsstasjon, 6. Den filippinske ambassaden, og til slutt den amerikanske ambassaden. Denne var den eneste amerikanske installasjonen som ble angrepet i Saigon, men fikk mest mediaomtale.

Overalt ble kommunistene slått tilbake. Selv om de fleste sørvietnamesiske soldater var på Tet-permisjon, kom motangrepet raskt. Saigon radiostasjon ble frigjort av den 1. fallskjermsbataljonen, mens den 8. fallskjermbataljonen reddet Bo Tong Tham Muu. Den 5. rangersbrigaden og marinejegere kastet seg inn i motangrepet.

I Hue varte kampen helt til den 24. februar. Under kommunistenes okkupasjon av Hue begikk kommunistene en av de største massakrene i Vietnamkrigen. Det er beregnet at ca. 6.000 sivile personer ble henrettet fordi kommunistene trodde at de hadde samarbeidet med eller hatt sympati for det sørvietnamesiske regimet. Hue-massakren er dermed et kjent begrep blant sørvietnameserne, men mindre kjent i Vesten.

Fra seier til tap

Selv som sørvietnameserne klarte å jage bort kommunistene fra byene i løpet av kort tid, har Tet-offensiven blitt fremstilt som kommunistenes seier i vestlig media. Grunnen til det er bl.a. at krigsprotesten var på vei opp i USA og Europa. Proteststemningen snudde derfor seier til tap. La oss se på tallenes tale:

I perioden februar-mars 1968 påførte krighandlingene følgende tap hos de militære og sivile:

  • Sør-Vietnam: 5.000 falne, 15.000 sårede og 900 savnede
  • Allierte (USA og andre): 4.000 falne og 19.000 sårede
  • Sivile: 14.300 drepte og 24.000 sårede
  • Kommunistene: 59.000 falne og 9.000 sårede, samt 9.300 krigsfanger (Kilde: Pham Van Son 1968)

Etter Tetoffensiven merket myndighetene i Sør-Vietnam økende støtte fra befolkningen. Folket så hva kommunistene brakte med seg i Hue og andre byer. Flere ble immune mot kommunistene.

Det finnes mye litteratur om slaget om Hue:

Vietnamesisk:

Engelsk:

Norsk:

Biografi:

2 kommentarer

Filed under I dag i historien

28. februar: Olof Palme

På denne dag:

Den 28. februar 1986 ble den svenske statsminister Olof Palme skutt og drept på gata i Stockholm. Mordet sjokkerte en hel verden.

Olof Palme ble anerkjent for sin agitatoriske kraft og brukte den flittig i mange saker. En av sakene gjaldt Vietnamkrigen.

Utdanningsminister Palme i demonstrasjonstog i Stockholm sammen med Nord-Vietnams ambassadør

Da Svenska kommittéen för Vietnam (SKfV) arrangerte sin første store demonstrasjon den 21. februar 1968, møtte 5.000 personer opp på Sergels torg i Stockholm. Undervisningsminister Palme marsjerte i fremste rekke sammen med Hanois Moskva-ambassadør Nguyên Tho Chan, begge i pelslue og med fakkel i hånden (Berggren 2010, sider 353-355).

Palme holdt hovedtalen. Han protesterte ikke bare mot krigen i Vietnam, men slo også fast hvilken side som var mest demokratisk. «Skal man snakke om demokrati i Vietnam, er det åpenbart at den i betydelig høyere grad representeres av FNL enn av de Forente Stater og juntaen deres», sier han i talen sin.

Den gangen trodde mange i Vesten at kommunistene var mer demokratiske enn Sør-Vietnam. Men fakta pekte i motsatt retning. Sør-Vietnam hadde året før,i 1967, vedtatt sin nye grunnlov den 1. april og avholdt et presidentvalg i september. Valget var sannsynligvis det mest demokratiske i Vietnam noen gang, med 600 utenlandske valgobservatører og journalister tilstede. Derimot har FNL og Hanoi-regimet aldri holdt et demokratisk valg. (Les: Hvor fritt var Sør-Vietnam sammenliknet med andre land?)

Ikke alle svensker likte Palmes agitasjon, siden 49 % av dem mente at det var feil av ham å demonstrere sammen med den nordvietnamesiske ambassadøren, ifølge en spørreundersøkelse bestilt av avisen Expressen i mars samme år.

Mens Palme i februar 1968 marsjerte sammen med Hanois ambassadør, var situasjonen ganske dramatisk for befolkningen i den vietnamesiske keiserbyen Hue. Ti tusen kommunistsoldater hadde tatt jerngrep på byen i det som kalles Tet-offensiven. I de fire ukene de okkuperte byen, henrettet kommunistene nær 6 000 sivile personer. Noen av dem ble levende begravd.

Selv kjenner jeg ikke til om Olof Palme reagerte mot massakren i Hue i 1968. Er det kanskje noen av leserne som kjenner til det?

«De sikkert beviste dyriske massedrapene i Hue blir bare merket i forbifarten, nesten straks tilgitt – fordi samfunnets sympati hellet til den siden, og man ønsket ikke å gå imot denne tregheten».

Solsjenitsyn, Aftenposten 11. september 1973

Illusjon

For meg er det en gåte hvordan en ellers godt orientert person som Palme hadde en slik illusjon om demokrati hos kommunistregimet i Vietnam. Svaret er ikke så opplagt, men jeg prøver meg med noen forklaringer.

For det første kom kanskje hans sympati for Nord-Vietnam av at han oppfattet nordvietnameserne som den svake part i krigen og derfor trodde mer på deres fremstilling av situasjonen i Vietnam. Ifølge forfatter Berggren var Palme opptatt av små nasjoners kamp mot de store, siden hans mor var fra det okkuperte Latvia og hans farmor kom fra Finland. Nord-Vietnam ble oppfattet som den svake parten, siden Vesten trodde at Nord-Vietnam hadde sykler og bambus som våpen. Under Tetoffensiven hadde Nord-Vietnam faktisk bedre våpen enn sørvietnameserne.

Olof Palme in the early 1970s.

Image via Wikipedia

En annen forklaring er kanskje at svenskene følte seg moralsk overlegne Sør-Vietnam og USA. Hvis den greske forfatteren Theodor Kallifatides har rett, hadde svenskene et sterkt behov for å kjenne seg moralsk overlegne. De ville være sykepleiere, og da krevdes det pasienter (ofre som skal reddes av svenskene) og virulente aktører (amerikanerne).

Og sist men ikke minst, det er lite som tyder på at Palme så på sørvietnameserne som selvstendig tenkende og handlende folk, som selv valgte demokrati og sa nei til kommunistene. Selv har jeg ikke sett svenskenes oppgjør med den type nedlatende holdninger fra Palmes tid. Slike holdninger i Vesten – en mystifiserende eller nedlatende forestilling av folk i Østen – er beskrevet av Edward Said i sin bok Orientalismen.

Olof Palme var engasjert og begavet, både i retorikk og andre felter. Derfor synes jeg det er beklagelig at han malte med for bred pensel og ønsket å få sørvietnameserne ut av bildet.

Kilde:

    • Berggren, Henrik. Vidunderlige dager i vente : en biografi om Olof Palme. Versal, 2010. Oversatt fra svensk (Underbara dagar framför oss) av Erik Ringen.
    • Palmes tale den 21. februar 1968: «skall man tala om demokrati i Vietnam är det uppenbart att den i betydligt högre grad representeras av FNL än av Förenta Staterna och dess allierade juntor». Se Olof Palme och Vietnamfrågan 1965-1983

 

Aviser om Palme:

3 kommentarer

Filed under Hanoi-regimet, I dag i historien

24. februar: Sør-Vietnams flagg heises i Hue

På denne dag:

24. februar 1968 heises det sørvietnamesiske flagget på flaggtårnet (Kỳ đài Ngọ Môn) ved citadellet i keiserbyen Hue da sørvietnamesiske soldater gjenerobrer byen.

Byen ble angrepet av 7.500 kommunist-soldater den 31. januar i det som kalles Tet-offensiven. På forhånd hadde begge sider annonsert våpenhvile i forbindelse med feiringen av vietnamesisk nyttår. Helligdagene likner på juleferie i Norge, med late og mette dager, lang skolefri og familier som samles.

ARVN i Hue 1968

Nettopp derfor var halvparten av soldatene i Sør-Vietnams væpnede styrker (ARVN) på perm hos familien. Likevel klarte gjenværende tropper å forsvare viktige poster i byen under angrepene. Hovedkvarteret til ARVNs 1. divisjon, under ledelse av general Ngo Quang Truong i cidatellet ble innledningsvis bombardert med hundre 82 mm-granater. Også byens politihus i 3. distrikt ble utsatt for flere angrepsbølger, men soldatene bet seg fast på postene uten å måtte evakuere. Ifølge løytnant Nguyen Phuc Lien Thanh (NPLT: 75) deltok ikke amerikanske styrker i kamp de første syv dagene av offensiven.

Men vietnamesiske forsterkninger kom allerede første dag fra 2. og 7. fallskjermsbataljoner, som brøt gjennom An Hòa-porten første kvelden. Videre deltok ARVNs fallskjermssoldatene i nær og blodig kamp med to kommunistregimenter i ni døgn i citadellet før ARVN gjenerobret Vest- og Nordporten samt andre porter i citadellet.

Amerikanske styrker deltok i bykampen fra 7. februar. I tillegg kom det forsterkninger fra ARVNs marine- og rangerstyrker, politistyrker og infanterister. Det ble hus-til-husbataljer i over tre uker før det sørvietnamesiske flagget kunne heises av soldatene fra ARVNs 1. divisjon og marinesoldater den 24. februar 1968.

Det finnes mye litteratur om slaget om Hue:

Vietnamesisk:

Engelsk:

Norsk:

2 kommentarer

Filed under I dag i historien, Militærhistorie

ARVN-kvinner

Hedmark-kvinnen Eva Jørgensen deltok i motstandsgruppen Milorg mot tyskerne under andre verdenskrig. Etter at hennes sjef ble drept av tyskerne, overtok hun som leder i Milorg-gruppen og gav et betydelig bidrag i kampen mot okkupasjonsmakten. Men hun måtte nøye seg med tilskuerplassen på fortauet da hennes mannlige Milorgkolleger paraderte foran slottet den 9. juni 1945. Hvorfor? Angivelig fordi hun var kvinne.

Heltinne fra Tet-offensiven

Slike modige, men mindre kjente kvinnelige soldater fantes også i ARVN (den sørvietnamesiske hæren). Som for eksempel den kvinnelige sersjanten Ngô Thị Hồng Phượng. Hun hadde vakt i Soc Trang mens de fleste medsoldatene feiret vietnamesisk nyttår hjemme. Plutselig kom kommunistenes angrep i noe som kalles Tet-offensiven i 1968. De få som var tilstede arbeidet daglig med administrasjon og var ikke vant til kamper. Hun tok derfor ansvar for å ta i bruk geværer og ammunisjon fra lageret, satte to menn i hver forsvarspost og løp mellom postene for å koordinere forsvaret av garnisonen. Kampen varte i et døgn før kommunistene ble slått tilbake og lot 30 falne ligge igjen. Noen år senere ble hun dimittert. Etter krigen klarte hun å komme seg ut av Vietam i 1984 og bosatte seg i Australia.

Politisk fange med livstidsdom

ARVN-fenrik Thái Kim Vân med livstidsdom

ARVN-fenrik Thái Kim Vân

En annen ARVN-kvinne er fenrik Thái Kim Vân (bilde). Som tidligere offiser i ARVN måtte hun sitte i fangeleir i neste tre år etter at kommunistene vant krigen. Etter løslatelsen deltok hun i en gruppe som motarbeidet regimet. Den tidligere kvinnelige offiseren ble arrestert, torturert og satt i håndjern og fotlenke i tre år. Tross sin livstidsdom ble hun løslatt etter press fra Amnesty International, etter 18 år i fangenskap. Hun giftet seg senere med sin tidligere medfange som satt 17 år bak lås og slå. Begge fikk reise til USA som politiske fanger. De fikk et barn sammen.

Sersjant Ngô Thị Hồng Phượng og fenrik Thái Kim Vân var blant de 6.000 kvinnelige soldatene som har tjenestegjort i ARVN. Etter Saigons fall i 1975 ble deres øverste leder, oberst Trần Cẩm Hương fengslet i 10 år. Hun døde kort tid etter løslatelsen. Mange andre var heldigere og satte 2-5 år i kommunistenes fangeleir, bare fordi de kjempet for det de trodde på. Ikke helt ulik motstandskvinnen Eva Jørgensen.

Hør foredrag/podcast på Oxford fra professor Nathalie Nguyen om sørvietnamesiske soldater: Forgotten Histories: The Memories of South Vietnamese Female Veterans. Eller les hennes bok: Memory Is Another Country: Women of the Vietnamese Diaspora

Kilder (på vietnamesisk)

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie