Tag Archives: USA

Gode minner om Sør-Vietnams fallskjermsoldater

Mens vestlig media stort sett skriver om amerikanske soldater i Vietnamkrigen, finnes det noen få hyggelige unntak. Et eksempel er en New York Times-artikkel hvis forfatter Barry McCaffrey var en amerikansk offiser som tjenestegjorde som rådgiver i en sørvietnamesisk fallskjermbataljon. Barry McCaffrey fortsatte sin militære karriere etter Vietnamkrigen inntil han pensjonerte seg som general.

ND031_ChienSiNhayDuChienDauTrongThanhPho

Sør-Vietnams fallskjermsoldater viser fram kinesisk maskingevær som de har kapret fra fienden i mai 1968 i Saigon.

I artikkelen skrev han om sørvietnamesiske fallskjermsoldater som modige, garvede og dyktige, men de var glemt i (den vestlige) historien om Vietnamkrigen. Her er noen sitater om dem:

Those of us privileged to serve with them (The South Vietnamese Airborne Division/paratroopers) were awe-struck by their courage and tactical aggressiveness. The senior officers and noncommissioned officers were extremely competent and battle hardened; it’s easy to forget that while the Americans were new to Vietnam, many of these men had been at war since 1951.

eller om deres redning av en amerikansk offiser:

In another battle one of my West Point classmates, Tommy Kerns, a huge Army football player, was badly wounded and stuck in a narrow trench as his airborne battalion tried to break contact with a large North Vietnamese force. The Vietnamese paratroopers with him, all much smaller than Tommy, couldn’t haul him out of the trench. Rather than withdraw and leave him, they held their ground and won a violent engagement over his giant wounded body. He survived because of their courage.

eller om å huske dem:

People often ask me about the lessons of the war in Vietnam. Those of us who fought with the Vietnamese Airborne Division are not the ones to ask. All we remember and know is the enduring courage and determination of the Vietnamese Airborne privates pushing forward into battle. They have no monuments except in our memories.

Den amerikanske generalen Norman Schwarzkopf var en annen som også hadde tjenestegjort i Vietnam som rådgiver til en sørvietnamesisk fallskjermenhet. Jeg har skrevet om hans erfaring med Ngo Quang Truong i et annet innlegg.

Les hele artikkel i NYT:

The Forgotten South Vietnamese Airborne i NYT 8. august 2017

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

Bod Dylan blåste i Vietnamkrigen

Svenska Akademien slapp oktober 2016 ut en bombe om Bob Dylan som fikk litteraturprisen. Svenskene begrunnet tildelingen med at amerikaneren «skapat nya poetiska uttryck inom den stora amerikanska sångtraditionen». For å opplyse leserne som kanskje ikke kjenner til Dylans innflytelse utover det kunstneriske, la den norske nyhetsleverandøren NTB til at han var …

… en stemme for generasjonen av studenter og andre som demonstrerte mot Vietnamkrigen og urettferdighet i samfunnet – en rolle han selv raskt ble ukomfortabel med.

Selv om Bob Dylan er assosiert med Vietnamkrigen, en krig jeg vokste opp under, har jeg aldri vært en fan av ham. Hvorfor? Først og fremst fordi han sang på engelsk, mens jeg hadde fransk som første fremmedspråk på skolen. Av vestlig musikk foretrakk min generasjon derfor den franskspråklige. Den andre forklaringen er temaet. Dylans betraktninger om krig er diffuse, i hvert fall sammenliknet med mange sørvietnamesiske sanger som beskriver krigens tusen nyanser.Du kan lese om musikk under krigen i et av mine tidligere innlegg.

Men vi sang vestlige sanger i Sør-Vietnam også, og disse handlet ofte om det universelle temaet kjærlighet. En av mine favorittartister var den franske sangerinnen Françoise Hardy (1944 -).

1962. Den 18 år gamle Mademoiselle Hardy debuterte offentlig i 1962,  året 22-åringen Bob Dylan skrev «Blowin’ in the Wind». Denne sangen ble en hit og fikk stempel som en «protestsang» som skulle bli stemmen for motstandsbevegelsen. I «Blowin’ in the Wind» stilte Dylan retoriske spørsmål om frihet og krig, og konkluderte med at svaret blåses bort i vinden – The answer, my friend, is blowin in the wind. Sangen ble ifølge Wikipedia en av de mest populære antikrigsangene i 1960-årene og under Vietnamkrigen.

Faktisk svarte over 80 % av de spurte at de «beundret og ble påvirket av Bob Dylan», ifølge en spørreundersøkelse blant 1.000 amerikanske «politiske aktivister» i 1979 (Rex Winer og Deanne Stillman 1979, sitert av Mygland 2005, s. 68). Men i 1966, da motstanden mot Vietnamkrigen begynte å ta av, var bildet annerledes. Bob Dylan solgte bra, men salgstallet var beskjeden når vi sammenliknet det med sju millioner singler «The Ballad of the Green Berets» som stabssersjanten Barry Sadler ga ut. Barry Sadler hadde blitt såret i kamp i Vietnam. «The Ballad of the Green Berets» slo på de patriotiske strenger. Amerikanerne elsket slike ballader.

«Hvordan kan du vite at jeg ikke er for den krigen?» Bob Dylan spilte på helt andre strenger. Han var skeptisk til krig. Men da han i 1962 skrev «Blowin’ in the Wind», siktet han antakelig ikke til Vietnamkrigen. Amerikanerne hadde andre kriger rett utenfor dørstokken. I 1961 invaderte eksilkubanerne Grisebukta (Bahía de Cochinos). Året etter var USA på randen til en atomkrig med Cuba. Først i 1965 kom amerikanske kampsoldater til Vietnam.

Faktisk nevnte Dylan aldri Vietnamkrigen mens denne foregikk. Når journalister spurte ham om krigen, ble svaret blåst bort i vinden. En gang svarte han Hvordan kan du vite at jeg ikke er for den krigen? på spørsmålet om hvorfor han ikke protesterte mot Vietnamkrigen. Det er helt greit. Blant de politisk aktive som demonstrerte mot USAs engasjement fantes det både ekte pasifister og de som ønsket kommunistenes seier i Vietnam. De siste var ikke for fred, men for krig.

Ikke en sosialist, men en isolasjonist fra Midtvesten. I’m not a political songwriter, sa Bob Dylan til Rolling Stone Magazine i 1984 (sitert av Ove Vanebo i Minerva). I den grad han var politisk, var han ikke en sosialist, men heller en tradisjonell, nasjonalistisk konservativ. Han er fra malmbyen Hibbing, Minnesota i Midtvesten. Ifølge den norske historikeren Tor Egil Førland har Dylan med seg Midtvestens «bondemyte» (agrarian myth), en bonderomantisk fortelling om at amerikanske bønder skulle sørge for mat til amerikanerne, og at utenrikshandelen som Østkysten driver med, er ødeleggende. Metaforen om Washington-sumpene har en stor appell i Midtvesten. Bob Dylans drøm for hjemlandet er at «it will have to be a country that’s self sufficient, that can make it by itself without that many imports», sa han i et intervju i Rolling Stones i 1984.

I Dylans sangtekster fant Førland ikke internasjonalt engasjement, men heller isolasjonismen, fra midtvesten. Som kjent bidro også Midtvesten til Trumps seier i år. Dylan er selvsagt ikke Trump, men med nobelprisen og valgseieren er det en dobbeltseier for Midtvesten!

The answer, my friend, is blowin’ in the wind.

Kilder:

  • Françoise Hardy i wikipedia
  • Førland, Tor Egil. “Bringing It All Back Home or Another Side of Bob Dylan: Midwestern Isolationist.” Journal of American Studies, vol. 26, no. 3, 1992, pp. 337–355.  www.jstor.org/stable/27555682.
  • James, David. «The Vietnam War and American Music.» Social Text, no. 23 (1989): 122-43. doi:10.2307/466424
  • Mygland, Kjetil. I’m just a guitar player. Hovedoppgave, University of Oslo, 2005
  • Vanebo, Ove. Bob Dylan 70 år. Minerva 2011.  www.minervanett.no/dylan-er-ikke-sosialist  (lest 5. desember 2016)

2 kommentarer

Filed under USAs engasjement

USA: «En fiendtlig Kina bør forhindres fra aggresjon»

12. juli 2016 meldte NRK om at voldgiftsdomstolen i Haag avviste Kinas krav i konflikten med Filippinene i Sør-Kina-havet. Domstolen slo fast at Kina ikke har noe historisk krav over områdene. Kina har imidlertid sagt at de verken aksepterte eller anerkjente dommen fra Haag. Det var Filippinene som brakte saken til domstolen i Haag. Vietnameserne hadde en interesse i saken, siden Kina også ville ha en stor jafs av havet som vietnameserne har sett på som sitt.

Advokaten Philippe Sands som representerte Filippinnene, sa følgende til Morgenbladet, publisert den 15. juli 2016:

Det er en stor og viktig kjennelse. Jeg kan ikke overdrive hvor tydelig, betydningsfull og retningsgivende den er. Internasjonale folkerettsadvokater som har satt seg inn i dommen nå det siste døgnet, har uttalt at den er ekstremt velskrevet og velfundert. Nå må vi vente og se hva som skjer over tid. Men på grunn av den store, regionale dimensjonen, vil ikke Kina kunne ignorere dette.

Nyheten fra Haag vekket jubel hos innbyggerne i landene som vender mot Sør-Kina-havet. Vietnameserne kaller det «Bien Dong», som betyr Øst-havet, og ikke Sør-Kina-havet. Blant eksilvietnameserne, meg inkludert, var det også begeistring etter at dommen ble kjent.

Nyheten vekket selvsagt også interesse hos dem som beskjeftiger seg med USAs utenrikspolitikk. Forskeren Steven Groves mener for eksempel at USA bør engasjere seg militært i havsområdet.

Det er interessant å merke seg at på samme dag for 50 år siden uttalte daværende USAs president Johnson om trusselen fra Kina. I talen til The American Alumni Council den 12. juli 1966 sa han bl.a. «En fiendtlig Kina bør forhindres fra aggresjon»:

  • A peaceful mainland China is central to a peaceful Asia.
  • A hostile China must be discouraged from aggression.
  • A misguided China must be encouraged toward understanding of the outside world and toward policies of peaceful cooperation.

Det var Johnsons etterfølger, president Nixon, som klarte å åpne døren til Kina. Femti år etter Johnsons advarsel mot Kina sendte president Obama en indirekte hilsen til Kina da han holdt tale under sitt besøk i Vietnam i mai 2016. «Store nasjoner skal ikke trakassere mindre nasjoner», sa han og fikk applaus hos publikum:

  • Nations are sovereign, and no matter how large or small a nation may be, its sovereignty should be respected, and it territory should not be violated. Big nations should not bully smaller ones. Disputes should be resolved peacefully.

Fin retorikk. Som kjent er ikke USA alltid villig til å holde løftet om å beskytte sine allierte. Spørsmålet er nå om USA er villig til å betale prisen for å holde Sør-Kina-havet i fred. Jeg vet ikke hvor grensen går, og Kina vil sikkert teste den.

Referanser:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, USAs engasjement

16. september 1965: Luftmakten og strategisk bombing

16. september 2015 er det 50 år siden stabssjefen i USAs luftforsvar, general John P. McConnell, holdt talen «Luftmaktens rolle i Vietnam» for The Dallas Council on World Affairs i Dallas, Texas. General McConnell var da den øverste embedsmannen i USAs luftforsvarsdepartement. I talen ga han en oppsummering av hvordan USA hadde tenkt å anvende sin luftmakt i Vietnamkrigen.

Året før talen ble holdt, hadde krigen i Vietnam kommet inn i en ny fase. I 1964 ville kommunistene i Nord-Vietnam utnytte kaoset i Sør som følge av kuppet mot president Diem og sendte store militære styrker sørover for å velte det sørvietnamesiske regimet. Sørvietnameserne spurte USA om hjelp. I mars 1965 kom de første amerikanske kampsoldater til Sør-Vietnam. Samtidig begynte sørvietnamesiske og amerikanske fly å bombe Nord-Vietnam.

Seks måneder etterpå holdt McConnell den ovennevnte talen. Han minnet om president Johnsons uttalelse om USAs mål som amerikanerne prøvde å oppnå med militære operasjoner i Vietnam i 1965. Målene var ikke militære, for de krevde verken ødeleggelse av fienden eller fiendens ubetingede overgivelse. De var isteden «en fredelig og gjensidig akseptabel løsning gjennom forhandlinger». USAs militære makt skulle bare anvendes for å stoppe nordvietnamesernes militære aggresjon i Sør.

Strategisk overtalelse. Med slike mål ville amerikanerne bruke blant annet luftmakten som midler. Til tross for luftmaktens lange historie i flere kriger sto USA overfor to nye måter å anvende luftforsvaret på. Den første gjaldt ifølge McConnell «strategisk overtalelse», og den siste bruken luftmakten i geriljakriger.

I motsetning til taktisk kamp der målet er å vinne slag, defineres «strategisk krigføring» som operasjoner med sikte på å ødelegge fiendens evne og vilje til å fortsette krigen. I Vietnam dreide det seg om «strategisk overtalelse», eller på engelsk «strategic persuassion». Å slippe bomber over Nord-Vietnam tjente konkret til to hensikter. Den første var å bryte forsyningslinjene fra Nord til Sør. Det var viktig siden 60 – 70 % av våpenet som Viet Cong brukte i Sør, kom fra Nord. Den andre besto av å legge til øde Nord-Vietnams strategisk viktige konstruksjoner slik som bruer, jernbaner, ammunisjonslagre, radaranlegg o.l..

McConnell trakk paralleller til bruken av strategisk luftmakt i andre verdenskrig. Amerikanernes bombing av japanske byer hadde ført til at japanerne kapitulerte og at amerikanerne dermed hadde spart tusener av soldatenes liv som ville gått tapt hvis USA hadde invadert Japan. På samme måte håpet amerikanerne i 1965 at nordvietnameserne ville rope stopp og forhandle om en fredelig løsning som var ok for alle parter. Fordelen med strategisk luftmakt er ifølge McConnell fleksibiliteten. Bombingen skulle økes gradvis inntil kommunistene overga seg. Med denne eskaleringen ville man kanskje unngå unødvendig våpenbruk som var langt over smerteterskelen til nordvietnameserne.

Agent Orange. Amerikanerne ønsket å bruke luftmakten i geriljakrigen på forskjellige måter. Den ene er «interdikt-operasjoner», som ifølge FFI har «til hensikt å hindre motparten fra etterforsyning av personell og materiell til fronten.» McConnell nevnte også bruk av avløvvingsmidler, som senere ble kjent som Agent Orange. McConnell var sikker på plantevernmidlets effekt og manglende bivirkninger:

The defoliation tactic has been extremely effective. Interrogation of prisoners and defectors indicates that it has had a major effect on the operations as well as on the morale of the Viet Cong. Although the defoliant is no more harmful to humans than the chemical used to kill crab grass and dandelions, and in fact does not even harm the plant roots, communist propaganda has charged that it is poisonous.

Hva synes jeg om talen til McConnell når jeg leser den 50 år etter? Det første som slo meg, var amerikanernes overvurdering av egen evne til å overtale kommunistene fra Nord til forhandlingsbordet. I ettertidens klokskap er det innlysende at nordvietnameserne kun ønsket en total seier. Hvis disse likevel skulle sette seg ned ved forhandlingsbordet, var en bare en taktikk for å vinne krigen. Dette synet aksepteres etter min mening mer og mer av historikerne.

Kanskje amerikanerne lurte seg selv til optimismen om luftmaktens overtaleselsmakt? I en kronikk i Aftenposten 13. august i år hevder dr. med. Hans Christofer Børresen at «det var ikke atombombene, men heller den sovjetiske innmarsjen i Mandsjuria og Korea fra 9. august 1945, som fikk keiser Hirohito til å skjære igjennom og kapitulere.» Amerikanernes misforståelse av japanernes motiver for kapitulasjonen, bidro kanskje til at de feilvurderte luftmaktens potensiale i Vietnam.

Jeg velger ellers å tro at McConnell sa det han mente, da han påsto at avløvvingsmidlene ikke var skadelige for mennesker. Vi var ganske betatt at ny teknologi på 1960-tallet og visste mye mindre om de skadelige virkningene til nye kjemiske forbindelser.

Norsk forsvarsminister om luftmakten. McConnells tale ble holdt seks måneder etter at amerikanernes innledet bombekampanjen «Operation Rolling Thunder» mot Nord-Vietnam. Det gir assosiasjon til forsvarsminister Kristin Krohn Devolds tale «Anvendelse av luftmakt i et nytt sikkerhetspolitisk bilde» den 2. februar 2002, fire måneder etter at amerikanerne startet «Operation Enduring Freedom» i Afghanistan. Hun hevdet for eksempel: «Fra stor høyde og med liten feilmargin oppnådde amerikansk luftmakt det mange forståsegpåere mente var umulig: å knuse Taliban og al-Qaida.» Jeg spør meg i hvilken grad NATO har oppnådd sine mål i Afghanistan.

I talen minnet minister Krohn Devold om hvordan den allierte luftmakten siktet mot den tyske sivilbefolkningen under andre verdenskrig. Hun sa:

Den 14. februar 1942 utstedte det britiske Air Ministry et direktiv der det het at operasjonene heretter skulle rettes mot den tyske sivilbefolknings kampvilje, med spesiell vekt på industriarbeiderne.

Dagen etter presiserte stabssjefen sin tolkning av direktivet: «Jeg forutsetter at alle er innforstått med at siktepunktene skal være boligområdene, ikke for eksempel skipsverft eller flyfabrikker… det må være klinkende klart, om det ikke alt er forstått.»

I Vietnamkrigen rettet amerikanske bombefly seg mot strategiske anlegg, og ikke mot sivilbefolkningen i Nord-Vietnam, hvis vi skulle tro general McConnell. Det gjør jeg. Jeg har ikke sett noen offisiell statistikk over dødsfall på grunn av bombingen over Nord-Vietnam, men jeg har lest om tallet 65.000 i hele krigen. Hvis dette er riktig, er tallet lavere enn 100.000 japanske liv som gikk tapt i løpet av natten den 9. mars 1945 da amerikanerne slapp napalm over Tokyo.

Som konklusjon vil jeg tilbake til Vietnamkrigens historie. Jeg mener at Sør-Vietnam hadde en rett og plikt til å forsvare seg selv. Samtidig er det viktig å vurdere hva man lyktes med, og hva man feilet, i krigen mot kommunistene.

Kilde: The Role of Airpower in Viet-Nam

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Militærhistorie

Agnews rundreise i Asia i august 1970

USAs visepresident Spiro Agnew er et mindre kjent navn i historien om Vietnamkrigen, i hvert fall for undertegnede. Men denne uken for 45 år siden hadde han en viktig oppgave på rundreisen gjennom en rekke land i Asia. Hva ville han med besøkene i august 1970?

Visepresidentene Nguyen Cao Ky og Spiro Agnew på Tan Son Nhut lufthavn i august 1970. Foto: JACK FULLER/STARS AND STRIPES

Visepresidentene Nguyen Cao Ky og Spiro Agnew på Tan Son Nhut lufthavn i august 1970. Foto:Jack Fuller, Stars and Stripes

Den historiske konteksten kan kort oppsummeres som følgende. Richard Nixon vant presidentvalget i 1968. Innenrikspolitisk var han under et stort press for å innfri valgløftet om å trekke amerikanske soldater ut av Vietnam. Løsningen var den såkalte vietnamiseringen, som etter min mening burde hete «av-amerikanisering», av krigen i Vietnam. Planen ble offentliggjort i 1969 og gikk ut på å trekke ut hundretusener amerikanske soldater ut av Vietnam i løpet av et par år. Det bekymret selvsagt lederne i Sør-Vietnam. Også andre USAs allierte i Asia, slik som Sør-Korea, Thailand og Kambodsja var i tvil om hva Nixon ville. Ville han også av-amerikanisere Asia? For de asiatiske lederne var «dominoteorien» ikke en teori, men en beskrivelse av reelle trusler.

På denne bakgrunnen ble visepresident Spiro Agnew sendt på rundreisen for å forklare USAs intensjoner. Den 27. august 1970 landet han på militærflyplassen Bien Hoa, og fløy to mil videre i helikopter direkte til presidentpalasset i Saigon. Etter besøket i Saigon gikk turen videre til Phnom Penh og deretter Bangkok.

Jeg vet ikke i hvilken grad Agnew lyktes med besøkene. Hans budskap til de asiatiske allierte var at det var vanskelig å overtale USAs kongress til å bevilge like mye penger til engasjementene i Asia som før. Han var tydeligvis åpen på dette punktet. Men Nixon og Agnew skjulte godt at de parallelt holdt hemmelige samtaler med Kinas Mao. Det er ikke sikkert at de asiatiske lederne følte seg mer beroliget etter hans besøk.

I en doktoravhandling fra Universitet i Nottingham fra 2010 hevder Sue Peng Ng at det var tilnærmingene til Kina som var bakgrunnen for Nixons nedtrapping av militære styrker i Asia. Basert på notatene fra Agnews besøk i august 1970 fant Sue Peng Ng uttrykk for forvirring blant de asiatiske lederne.

Kilder:

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, USAs engasjement

Dokumentarfilm om krigens siste dager

Mandag 25. mai 2015, andre pinsedag, viser Sveriges TV en ny dokumentarfilm om Vietnamkrigens siste dager. Regissøren var Rory Kennedy, datter til Robert Kennedy og niese til JFK. Filmen ble tidligere i år nominert til Oscar for dokumentarfilmer. Filmen «Last Days in Vietnam» handler om hvordan amerikanerne evakuerte seg selv og noen tusen sørvietnamesere ut av Saigon den 29. april 1975. Både amerikanske og vietnamesiske tidsvitner ble intervjuet. Intervjuene er innklippet med arkivfilmer og gjør filmen spennende å se på.

Som i andre amerikanske filmer fra Vietnamkrigen fokuseres på amerikanernes handlinger. Men det er muligens et lite brudd i filmsjangeren at noen sørvietnamesere i «Last Days in Vietnam» blir fremstilt som aktører og ikke bare statister i eget land.

I omtalen av filmen skriver TV-kanalen SVT at «Över en halv miljon sydvietnameser flyr mot Saigon i hopp om att räddas av amerikanerna» (min kursiv). I filmen sa Frank Snepp: «We are now in a crisis. We had a wave of humanity. 500,000 refugees rolling, rolling south towards Saigon. And 160,000 North Vietnamese troops moving right behind them.» Han sa ingenting om at de 500.000 vietnameserne flyktet i håp om å bli reddet av amerikanerne. Her ser vi nok et eksempel på hvordan svensker overvurderer amerikanernes betydning i Vietnam. Jeg tror de fleste sørvietnamsere flyktet mot Saigon for å unngå kommunistene. Jeg tror ikke de hadde amerikanerne i tanken, slik som SVT tror. Kanskje bør noen svensker i SVT frigjøres fra USA-avhengigheten?

I 1975 utgjorde amerikanerne et par promille av Sør-Vietnams befolkning på 17 millioner. De fleste av de 130.000 vietnamesere som klarte å flykte fra Vietnam i 1975, gjorde det på egen hånd. Et par tusen fikk hjelp av amerikanere. Det er denne historien som blir vist i filmen. Jeg anbefaler den på SVT: Sista dagarna i Vietnam

Se også: http://www.pbs.org/wgbh/americanexperience/features/trailer/lastdays-trailer/

samt PBS’ nettressurser for lærere: http://www.pbs.org/wgbh/americanexperience/features/teachers-resources/lastdays-teachers/

Andre meninger om filmen:

1 kommentar

Filed under Militærhistorie, Sør-Vietnam, USAs engasjement

22. mai: Nixons historiske besøk i Moskva

På denne dag: Den 22. mai 1972 var Nixon den første amerikanske presidenten som satte sine føtter i Moskva. Under oppholdet skrev han sammen med Bresjnev under SALT-avtalen (Strategic Arms Limitation Treaty), en ikke-spredningsavtale som skulle begrense antall atomvåpen. Tre måneder før Moskva-besøket hilste Nixon på Mao i Beijing. Disse to besøkene markerte en ny æra for USAs utenrikspolitikk, som la vekt på avspenning og kontakt mellom supermaktene i den kalde krigen.

I tiden mellom disse besøkene innledet nordvietnameserne en stor offensiv mot Sør, noe som i Vesten er kjent som påskeoffensiven. Nordvietnameserne utstyret seg med moderne sovjetiske missiler som sørvietnameserne bare kunne drømme om. For å stoppe sovjetiske skip med våpenforsyning til Nord-Vietnam ga Nixon ordre om å blokkere Nord-Vietnams havsområde. Bombefly ble også sendt til Nord-Vietnam.

Toppmøtet i Moskva ble derfor innledet med sovjetisk kritikk av USAs krigføring – som en formalitet. Deretter var det business as usual. På grunn av Watergates-skandalen måtte Nixon gå av i 1974. Fallhøyden var stor. Selv sa han: «Failure is not falling down. Failure is falling down and not getting up again to continue life’s grace.»

En hemmelig liberaler. I en artikkel om Nixon oppjusterer professor Bernt Hagtvet vårt minne om Nixon:

«Nominelt var Nixon kvekar, men til liks med Reagan bar han ikkje religionen på mansjettknappane. Samanlikn då med George W. Bush. Nixon ville ikkje ha noko å gjera med kristendomsfundamentalistane, representerte til dømes ved TV-evangelistar som Pat Robertson.

Han stod langt frå den noverande Tea Party-rørsla. Han desegregerte sørstatsskulane, noko som korkje JFK eller JBJ (sic!) hadde fått til. Han etablerte miljøvern som lekk i offentleg politikk, skipa Environmental Protection Agency, fekk til fleire nasjonalparkar enn nokon amerikansk president. Og løyvde føderale pengar til kreftforsking. The New York Times kalla Nixon «ein heimleg liberalar».» (DAG OG TID 18.01.2013)

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam, USAs engasjement