Tag Archives: USA

Sør-Vietnam i glemselens og erindringens politikk

Når historien om Vietnamkrigen skal fortelles, hvem skal erindres, hvem skal nevnes og hvem skal glemmes?

Dagens pensumbøker på skolen viser en klar trend. Selv uten hjelp fra Donald Trump har vestlige historikere satt Amerika først i fortellingen om Vietnamkrigen. De følger amerikanernes blikk og gjenforteller deres versjon. Amerika som årsaken til krigen, og som skaperen av freden. Vietnamesernes rolle er nedtonet. Sør-Vietnams tøffe kamp for demokrati er altfor ofte glemt. Glemselens politikk gjelder ikke bare i norske lærebøker, men også i noen amerikanske lærebøker som jeg har kikket på.

Et lite håp ble nettopp tent i det solfylte California. Der godkjente delstatens guvernør Brown i helgen lovforslaget Senate Bill 895 (SB 895) som handler om pensumet i grunnskolen og videregående skole. Loven krever at delstaten skal inkludere vietnamesiske båtflyktningers perspektiver i skolepensumet.

Senator Nguyen

Californias senator Janet Nguyen sto bak lovforslaget om å inkludere sørvietnameseres perspektiver i pensumet i Californias skoler. Bildet fra http://www.janet2018.com

Senatet i California anerkjenner viktigheten av historien og erfaringen av mer enn 250.000 medlemmer av de sørvietnamesiske styrkene som ble sendt til «omskoleringsleirer» der over 20.000 mistet livet.

Opphavet til SB 895 hører til senator Janet Nguyen fra Garden Grove, en by i Orange County sør for Los Angeles. Lovforslaget ble introdusert i januar 2018 og endelig vedtatt den 22. september 2018. Loven gjelder ikke bare vietnamesere, men også kambodsjaneres folkemordshistorie og  historien til Hmong-folket.

Kan Norge følge etter?

Referanser:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam

John McCain: feigingen eller helten?

I forrige innlegg skrev jeg om musikeren To Hai som døde i Saigon den 11. august 2018, 91 år gammel. To uker etter To Hais død gikk senator John McCain bort. McCain ble i dag bisatt fra Washington National Cathedral.

Musikeren To Hai, som var mest kjent som forfatteren bak En feigings memoarer, og jagerflypiloten, krigsfangen og senatoren John McCain var helt forskjellige. Likevel hadde de minst én ting til felles: de hadde kalt seg en feiging, mens andre beundret dem som en helt. McCain gjorde i år 2000 et politisk kompromiss som han senere angret på. Han skrev senere i sine memoarer «I had been a coward, and I had severed my own interest from my country’s. That was what made the lie unforgivable.»

800px-John_McCain_official_portrait_2009

John McCain’s official Senate portrait, taken in 2009

Men ikke alle er begeistret for McCain. Klassekampens journalist Yohan Shanmugaratnam skrev for eksempel den 29. august 2018: «Hvis John McCain er en helt, er undertegnede Dalai Lama, mor Teresa, Nelson Mandela.» For meg derimot, var både To Hai og John McCain tøffinger som gjorde sine feil, men innrømmet det for å leve et anstendig liv.

Journalisten Shanmugaratnam betraktet ikke McCain som en helt bl.a. fordi McCain erklærte «offentlig støtte til president Richard Nixons utvidelse av Vietnamkrigen, med teppebombingen av nabolandet Kambodsja.» Men her er det feil med kronologien. McCain ble løslatt som følge av «fredsavtalen» i Paris i 1973, i den såkalte
Operation Homecoming. Nixon bombet Kambodsja allerede to år tidligere, i 1971.

Minneordene om John McCain nevner alltid at han var krigsfange i Nord-Vietnam. Historien om ham kan derfor knyttes til historien om Vietnamkrigen på minst fire måter:

Det første gjelder amerikanernes bombetokter over Nord-Vietnam. Var det riktig? Hva ville amerikanerne med det? Det var strategisk bombing, som var helt forskjellig fra
taktisk bombing der bombeflyene angrep fienden i slagmarken. Den strategiske bombingen over Nord-Vietnam hadde som mål å tvinge nordvietnameserne til å trekke seg ut av Sør-Vietnam. Det var god intensjon. Men amerikanerne lyktes ikke med det. Kommunistene brukte USAs bombing som propaganda i eget land for å øke egen kampvilje og i Vesten for å høste den utenrikske støtten. Dessuten led sivilbefolkningen i Nord-Vietnam store tap, selv om det sivile tap av liv i Nord-Vietnam utgjorde et par prosent av totalt sivile tap under Vietnamkrigen. I tillegg gjorde bombetoktene at Hanoi fikk tak i de sterkeste forhandlingskortene i krigen, dvs. de amerikanske krigsfangene. Derfor støtter jeg ikke amerikanernes bombinger av Nord-Vietnam slik det ble gjort.

For det andre ble John McCain utsatt for grusomt tortur utført av de nordvietnamesiske kommunistene. På den måten hadde han felles erfaring med mange militære og sivile vietnamesiske fanger i kommunistfengsler. Det gjaldt
både under krigen, etter krigen, og det gjelder fortsatt nå. Torturen tvang McCain til å komme med «tilståelse». Mange tidligere sørvietnamesiske soldater måtte «tilstå» på samme måte.

For det tredje nektet kommunistene i Vietnam at de drev med tortur. For eksempel formidlet Reiulf Steen og Thorvald Stoltenberg i 1970 i sin rapport etter besøk i Nord-Vietnam at «sønnen til den 7. amerikanske flåte, admiral McKay (sic), falt ned over Hanoi …» og at «de amerikanske flygerne bor bra, får nok mat og legetilsyn». Også den svenske forfatteren Sara Lidman formidlet kommunistenes skryt om egen humanisme: «Men siden vi har et samfunnssyn og en annen menneskeoppfatning enn Johnson behandler vi disse guttene [pilotene] bra.» I den samme boken, Rapport fra Hanoi, skrev hun derimot mye om hvor dårlig sørvietnameserne behandlet sine fanger.

Trodde Steen, Stoltenberg og Lidman på det de ble fortalt i Nord-Vietnam? Jeg vet ikke, men de hadde tydeligvis sympati med kommunistene. I rapporten Inntrykk fra Sør-Øst-Asia 1970 garderte både Steen og Stoltenberg seg at de kun  skrev referater og ikke personlige vurderinger. Jeg har ikke sett at Reiulf Steen eller Thorvald Stoltenberg senere kommenterte det de ble fortalt i Nord-Vietnam. Torturen tvang McCain til å formidle Hanois budskap. Steen, Stoltenberg og Lidman gjorde det helt frivillig.

Sist, men ikke minst, viser John McCains historie hvor desperate amerikanerne var for å få ut sine krigsfanger. Det er det Paris-avtalen dreide seg. Ikke om fred i Vietnam. For ingen trodde at kommunistene ville legge ned våpenet før de hadde annektert hele Sør-Vietnam. Amerikanerne ville trekke seg ut. De kunne gjøre det når som helst. Men Kissinger og Nixon klarte kunsten å få ut de 600 amerikanske krigsfangene som satt i Nord-Vietnam. Jeg er glad for at slike helter som John McCain ble sluppet ut. Men det er trist at de ble byttet ut mot Sør-Vietnam.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet, USAs engasjement

Gode minner om Sør-Vietnams fallskjermsoldater

Mens vestlig media stort sett skriver om amerikanske soldater i Vietnamkrigen, finnes det noen få hyggelige unntak. Et eksempel er den amerikanske offiseren Barry McCaffrey som i en New York Times-artikkel omtalte de sørvietnamesiske fallskjermsoldatene i bataljonen der han tjenestegjorde som rådgiver. Barry McCaffrey fortsatte sin militære karriere etter Vietnamkrigen inntil han pensjonerte seg som general.

ND031_ChienSiNhayDuChienDauTrongThanhPho

Sør-Vietnams fallskjermsoldater viser fram kinesisk maskingevær som de har kapret fra fienden i mai 1968 i Saigon.

I artikkelen skrev han om sørvietnamesiske fallskjermsoldater som modige, garvede og dyktige, men de var glemt i (den vestlige) historien om Vietnamkrigen. Her er noen sitater om dem:

Those of us privileged to serve with them (The South Vietnamese Airborne Division/paratroopers) were awe-struck by their courage and tactical aggressiveness. The senior officers and noncommissioned officers were extremely competent and battle hardened; it’s easy to forget that while the Americans were new to Vietnam, many of these men had been at war since 1951.

eller om deres redning av en amerikansk offiser:

In another battle one of my West Point classmates, Tommy Kerns, a huge Army football player, was badly wounded and stuck in a narrow trench as his airborne battalion tried to break contact with a large North Vietnamese force. The Vietnamese paratroopers with him, all much smaller than Tommy, couldn’t haul him out of the trench. Rather than withdraw and leave him, they held their ground and won a violent engagement over his giant wounded body. He survived because of their courage.

eller om å huske dem:

People often ask me about the lessons of the war in Vietnam. Those of us who fought with the Vietnamese Airborne Division are not the ones to ask. All we remember and know is the enduring courage and determination of the Vietnamese Airborne privates pushing forward into battle. They have no monuments except in our memories.

Den amerikanske generalen Norman Schwarzkopf var en annen som også hadde tjenestegjort i Vietnam som rådgiver til en sørvietnamesisk fallskjermenhet. Jeg har skrevet om hans erfaring med Ngo Quang Truong i et annet innlegg.

Les hele artikkel i NYT:

The Forgotten South Vietnamese Airborne i NYT 8. august 2017

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

Bod Dylan blåste i Vietnamkrigen

Svenska Akademien slapp oktober 2016 ut en bombe om Bob Dylan som fikk litteraturprisen. Svenskene begrunnet tildelingen med at amerikaneren «skapat nya poetiska uttryck inom den stora amerikanska sångtraditionen». For å opplyse leserne som kanskje ikke kjenner til Dylans innflytelse utover det kunstneriske, la den norske nyhetsleverandøren NTB til at han var …

… en stemme for generasjonen av studenter og andre som demonstrerte mot Vietnamkrigen og urettferdighet i samfunnet – en rolle han selv raskt ble ukomfortabel med.

Selv om Bob Dylan er assosiert med Vietnamkrigen, en krig jeg vokste opp under, har jeg aldri vært en fan av ham. Hvorfor? Først og fremst fordi han sang på engelsk, mens jeg hadde fransk som første fremmedspråk på skolen. Av vestlig musikk foretrakk min generasjon derfor den franskspråklige. Den andre forklaringen er temaet. Dylans betraktninger om krig er diffuse, i hvert fall sammenliknet med mange sørvietnamesiske sanger som beskriver krigens tusen nyanser.Du kan lese om musikk under krigen i et av mine tidligere innlegg.

Men vi sang vestlige sanger i Sør-Vietnam også, og disse handlet ofte om det universelle temaet kjærlighet. En av mine favorittartister var den franske sangerinnen Françoise Hardy (1944 -).

1962. Den 18 år gamle Mademoiselle Hardy debuterte offentlig i 1962,  året 22-åringen Bob Dylan skrev «Blowin’ in the Wind». Denne sangen ble en hit og fikk stempel som en «protestsang» som skulle bli stemmen for motstandsbevegelsen. I «Blowin’ in the Wind» stilte Dylan retoriske spørsmål om frihet og krig, og konkluderte med at svaret blåses bort i vinden – The answer, my friend, is blowin in the wind. Sangen ble ifølge Wikipedia en av de mest populære antikrigsangene i 1960-årene og under Vietnamkrigen.

Faktisk svarte over 80 % av de spurte at de «beundret og ble påvirket av Bob Dylan», ifølge en spørreundersøkelse blant 1.000 amerikanske «politiske aktivister» i 1979 (Rex Winer og Deanne Stillman 1979, sitert av Mygland 2005, s. 68). Men i 1966, da motstanden mot Vietnamkrigen begynte å ta av, var bildet annerledes. Bob Dylan solgte bra, men salgstallet var beskjeden når vi sammenliknet det med sju millioner singler «The Ballad of the Green Berets» som stabssersjanten Barry Sadler ga ut. Barry Sadler hadde blitt såret i kamp i Vietnam. «The Ballad of the Green Berets» slo på de patriotiske strenger. Amerikanerne elsket slike ballader.

«Hvordan kan du vite at jeg ikke er for den krigen?» Bob Dylan spilte på helt andre strenger. Han var skeptisk til krig. Men da han i 1962 skrev «Blowin’ in the Wind», siktet han antakelig ikke til Vietnamkrigen. Amerikanerne hadde andre kriger rett utenfor dørstokken. I 1961 invaderte eksilkubanerne Grisebukta (Bahía de Cochinos). Året etter var USA på randen til en atomkrig med Cuba. Først i 1965 kom amerikanske kampsoldater til Vietnam.

Faktisk nevnte Dylan aldri Vietnamkrigen mens denne foregikk. Når journalister spurte ham om krigen, ble svaret blåst bort i vinden. En gang svarte han Hvordan kan du vite at jeg ikke er for den krigen? på spørsmålet om hvorfor han ikke protesterte mot Vietnamkrigen. Det er helt greit. Blant de politisk aktive som demonstrerte mot USAs engasjement fantes det både ekte pasifister og de som ønsket kommunistenes seier i Vietnam. De siste var ikke for fred, men for krig.

Ikke en sosialist, men en isolasjonist fra Midtvesten. I’m not a political songwriter, sa Bob Dylan til Rolling Stone Magazine i 1984 (sitert av Ove Vanebo i Minerva). I den grad han var politisk, var han ikke en sosialist, men heller en tradisjonell, nasjonalistisk konservativ. Han er fra malmbyen Hibbing, Minnesota i Midtvesten. Ifølge den norske historikeren Tor Egil Førland har Dylan med seg Midtvestens «bondemyte» (agrarian myth), en bonderomantisk fortelling om at amerikanske bønder skulle sørge for mat til amerikanerne, og at utenrikshandelen som Østkysten driver med, er ødeleggende. Metaforen om Washington-sumpene har en stor appell i Midtvesten. Bob Dylans drøm for hjemlandet er at «it will have to be a country that’s self sufficient, that can make it by itself without that many imports», sa han i et intervju i Rolling Stones i 1984.

I Dylans sangtekster fant Førland ikke internasjonalt engasjement, men heller isolasjonismen, fra midtvesten. Som kjent bidro også Midtvesten til Trumps seier i år. Dylan er selvsagt ikke Trump, men med nobelprisen og valgseieren er det en dobbeltseier for Midtvesten!

The answer, my friend, is blowin’ in the wind.

Kilder:

  • Françoise Hardy i wikipedia
  • Førland, Tor Egil. “Bringing It All Back Home or Another Side of Bob Dylan: Midwestern Isolationist.” Journal of American Studies, vol. 26, no. 3, 1992, pp. 337–355.  www.jstor.org/stable/27555682.
  • James, David. «The Vietnam War and American Music.» Social Text, no. 23 (1989): 122-43. doi:10.2307/466424
  • Mygland, Kjetil. I’m just a guitar player. Hovedoppgave, University of Oslo, 2005
  • Vanebo, Ove. Bob Dylan 70 år. Minerva 2011.  www.minervanett.no/dylan-er-ikke-sosialist  (lest 5. desember 2016)

2 kommentarer

Filed under USAs engasjement

USA: «En fiendtlig Kina bør forhindres fra aggresjon»

12. juli 2016 meldte NRK om at voldgiftsdomstolen i Haag avviste Kinas krav i konflikten med Filippinene i Sør-Kina-havet. Domstolen slo fast at Kina ikke har noe historisk krav over områdene. Kina har imidlertid sagt at de verken aksepterte eller anerkjente dommen fra Haag. Det var Filippinene som brakte saken til domstolen i Haag. Vietnameserne hadde en interesse i saken, siden Kina også ville ha en stor jafs av havet som vietnameserne har sett på som sitt.

Advokaten Philippe Sands som representerte Filippinnene, sa følgende til Morgenbladet, publisert den 15. juli 2016:

Det er en stor og viktig kjennelse. Jeg kan ikke overdrive hvor tydelig, betydningsfull og retningsgivende den er. Internasjonale folkerettsadvokater som har satt seg inn i dommen nå det siste døgnet, har uttalt at den er ekstremt velskrevet og velfundert. Nå må vi vente og se hva som skjer over tid. Men på grunn av den store, regionale dimensjonen, vil ikke Kina kunne ignorere dette.

Nyheten fra Haag vekket jubel hos innbyggerne i landene som vender mot Sør-Kina-havet. Vietnameserne kaller det «Bien Dong», som betyr Øst-havet, og ikke Sør-Kina-havet. Blant eksilvietnameserne, meg inkludert, var det også begeistring etter at dommen ble kjent.

Nyheten vekket selvsagt også interesse hos dem som beskjeftiger seg med USAs utenrikspolitikk. Forskeren Steven Groves mener for eksempel at USA bør engasjere seg militært i havsområdet.

Det er interessant å merke seg at på samme dag for 50 år siden uttalte daværende USAs president Johnson om trusselen fra Kina. I talen til The American Alumni Council den 12. juli 1966 sa han bl.a. «En fiendtlig Kina bør forhindres fra aggresjon»:

  • A peaceful mainland China is central to a peaceful Asia.
  • A hostile China must be discouraged from aggression.
  • A misguided China must be encouraged toward understanding of the outside world and toward policies of peaceful cooperation.

Det var Johnsons etterfølger, president Nixon, som klarte å åpne døren til Kina. Femti år etter Johnsons advarsel mot Kina sendte president Obama en indirekte hilsen til Kina da han holdt tale under sitt besøk i Vietnam i mai 2016. «Store nasjoner skal ikke trakassere mindre nasjoner», sa han og fikk applaus hos publikum:

  • Nations are sovereign, and no matter how large or small a nation may be, its sovereignty should be respected, and it territory should not be violated. Big nations should not bully smaller ones. Disputes should be resolved peacefully.

Fin retorikk. Som kjent er ikke USA alltid villig til å holde løftet om å beskytte sine allierte. Spørsmålet er nå om USA er villig til å betale prisen for å holde Sør-Kina-havet i fred. Jeg vet ikke hvor grensen går, og Kina vil sikkert teste den.

Referanser:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, USAs engasjement

16. september 1965: Luftmakten og strategisk bombing

16. september 2015 er det 50 år siden stabssjefen i USAs luftforsvar, general John P. McConnell, holdt talen «Luftmaktens rolle i Vietnam» for The Dallas Council on World Affairs i Dallas, Texas. General McConnell var da den øverste embedsmannen i USAs luftforsvarsdepartement. I talen ga han en oppsummering av hvordan USA hadde tenkt å anvende sin luftmakt i Vietnamkrigen.

Året før talen ble holdt, hadde krigen i Vietnam kommet inn i en ny fase. I 1964 ville kommunistene i Nord-Vietnam utnytte kaoset i Sør som følge av kuppet mot president Diem og sendte store militære styrker sørover for å velte det sørvietnamesiske regimet. Sørvietnameserne spurte USA om hjelp. I mars 1965 kom de første amerikanske kampsoldater til Sør-Vietnam. Samtidig begynte sørvietnamesiske og amerikanske fly å bombe Nord-Vietnam.

Seks måneder etterpå holdt McConnell den ovennevnte talen. Han minnet om president Johnsons uttalelse om USAs mål som amerikanerne prøvde å oppnå med militære operasjoner i Vietnam i 1965. Målene var ikke militære, for de krevde verken ødeleggelse av fienden eller fiendens ubetingede overgivelse. De var isteden «en fredelig og gjensidig akseptabel løsning gjennom forhandlinger». USAs militære makt skulle bare anvendes for å stoppe nordvietnamesernes militære aggresjon i Sør.

Strategisk overtalelse. Med slike mål ville amerikanerne bruke blant annet luftmakten som midler. Til tross for luftmaktens lange historie i flere kriger sto USA overfor to nye måter å anvende luftforsvaret på. Den første gjaldt ifølge McConnell «strategisk overtalelse», og den siste bruken luftmakten i geriljakriger.

I motsetning til taktisk kamp der målet er å vinne slag, defineres «strategisk krigføring» som operasjoner med sikte på å ødelegge fiendens evne og vilje til å fortsette krigen. I Vietnam dreide det seg om «strategisk overtalelse», eller på engelsk «strategic persuassion». Å slippe bomber over Nord-Vietnam tjente konkret til to hensikter. Den første var å bryte forsyningslinjene fra Nord til Sør. Det var viktig siden 60 – 70 % av våpenet som Viet Cong brukte i Sør, kom fra Nord. Den andre besto av å legge til øde Nord-Vietnams strategisk viktige konstruksjoner slik som bruer, jernbaner, ammunisjonslagre, radaranlegg o.l..

McConnell trakk paralleller til bruken av strategisk luftmakt i andre verdenskrig. Amerikanernes bombing av japanske byer hadde ført til at japanerne kapitulerte og at amerikanerne dermed hadde spart tusener av soldatenes liv som ville gått tapt hvis USA hadde invadert Japan. På samme måte håpet amerikanerne i 1965 at nordvietnameserne ville rope stopp og forhandle om en fredelig løsning som var ok for alle parter. Fordelen med strategisk luftmakt er ifølge McConnell fleksibiliteten. Bombingen skulle økes gradvis inntil kommunistene overga seg. Med denne eskaleringen ville man kanskje unngå unødvendig våpenbruk som var langt over smerteterskelen til nordvietnameserne.

Agent Orange. Amerikanerne ønsket å bruke luftmakten i geriljakrigen på forskjellige måter. Den ene er «interdikt-operasjoner», som ifølge FFI har «til hensikt å hindre motparten fra etterforsyning av personell og materiell til fronten.» McConnell nevnte også bruk av avløvvingsmidler, som senere ble kjent som Agent Orange. McConnell var sikker på plantevernmidlets effekt og manglende bivirkninger:

The defoliation tactic has been extremely effective. Interrogation of prisoners and defectors indicates that it has had a major effect on the operations as well as on the morale of the Viet Cong. Although the defoliant is no more harmful to humans than the chemical used to kill crab grass and dandelions, and in fact does not even harm the plant roots, communist propaganda has charged that it is poisonous.

Hva synes jeg om talen til McConnell når jeg leser den 50 år etter? Det første som slo meg, var amerikanernes overvurdering av egen evne til å overtale kommunistene fra Nord til forhandlingsbordet. I ettertidens klokskap er det innlysende at nordvietnameserne kun ønsket en total seier. Hvis disse likevel skulle sette seg ned ved forhandlingsbordet, var en bare en taktikk for å vinne krigen. Dette synet aksepteres etter min mening mer og mer av historikerne.

Kanskje amerikanerne lurte seg selv til optimismen om luftmaktens overtaleselsmakt? I en kronikk i Aftenposten 13. august i år hevder dr. med. Hans Christofer Børresen at «det var ikke atombombene, men heller den sovjetiske innmarsjen i Mandsjuria og Korea fra 9. august 1945, som fikk keiser Hirohito til å skjære igjennom og kapitulere.» Amerikanernes misforståelse av japanernes motiver for kapitulasjonen, bidro kanskje til at de feilvurderte luftmaktens potensiale i Vietnam.

Jeg velger ellers å tro at McConnell sa det han mente, da han påsto at avløvvingsmidlene ikke var skadelige for mennesker. Vi var ganske betatt at ny teknologi på 1960-tallet og visste mye mindre om de skadelige virkningene til nye kjemiske forbindelser.

Norsk forsvarsminister om luftmakten. McConnells tale ble holdt seks måneder etter at amerikanernes innledet bombekampanjen «Operation Rolling Thunder» mot Nord-Vietnam. Det gir assosiasjon til forsvarsminister Kristin Krohn Devolds tale «Anvendelse av luftmakt i et nytt sikkerhetspolitisk bilde» den 2. februar 2002, fire måneder etter at amerikanerne startet «Operation Enduring Freedom» i Afghanistan. Hun hevdet for eksempel: «Fra stor høyde og med liten feilmargin oppnådde amerikansk luftmakt det mange forståsegpåere mente var umulig: å knuse Taliban og al-Qaida.» Jeg spør meg i hvilken grad NATO har oppnådd sine mål i Afghanistan.

I talen minnet minister Krohn Devold om hvordan den allierte luftmakten siktet mot den tyske sivilbefolkningen under andre verdenskrig. Hun sa:

Den 14. februar 1942 utstedte det britiske Air Ministry et direktiv der det het at operasjonene heretter skulle rettes mot den tyske sivilbefolknings kampvilje, med spesiell vekt på industriarbeiderne.

Dagen etter presiserte stabssjefen sin tolkning av direktivet: «Jeg forutsetter at alle er innforstått med at siktepunktene skal være boligområdene, ikke for eksempel skipsverft eller flyfabrikker… det må være klinkende klart, om det ikke alt er forstått.»

I Vietnamkrigen rettet amerikanske bombefly seg mot strategiske anlegg, og ikke mot sivilbefolkningen i Nord-Vietnam, hvis vi skulle tro general McConnell. Det gjør jeg. Jeg har ikke sett noen offisiell statistikk over dødsfall på grunn av bombingen over Nord-Vietnam, men jeg har lest om tallet 65.000 i hele krigen. Hvis dette er riktig, er tallet lavere enn 100.000 japanske liv som gikk tapt i løpet av natten den 9. mars 1945 da amerikanerne slapp napalm over Tokyo.

Som konklusjon vil jeg tilbake til Vietnamkrigens historie. Jeg mener at Sør-Vietnam hadde en rett og plikt til å forsvare seg selv. Samtidig er det viktig å vurdere hva man lyktes med, og hva man feilet, i krigen mot kommunistene.

Kilde: The Role of Airpower in Viet-Nam

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Militærhistorie

Agnews rundreise i Asia i august 1970

USAs visepresident Spiro Agnew er et mindre kjent navn i historien om Vietnamkrigen, i hvert fall for undertegnede. Men denne uken for 45 år siden hadde han en viktig oppgave på rundreisen gjennom en rekke land i Asia. Hva ville han med besøkene i august 1970?

Visepresidentene Nguyen Cao Ky og Spiro Agnew på Tan Son Nhut lufthavn i august 1970. Foto: JACK FULLER/STARS AND STRIPES

Visepresidentene Nguyen Cao Ky og Spiro Agnew på Tan Son Nhut lufthavn i august 1970. Foto:Jack Fuller, Stars and Stripes

Den historiske konteksten kan kort oppsummeres som følgende. Richard Nixon vant presidentvalget i 1968. Innenrikspolitisk var han under et stort press for å innfri valgløftet om å trekke amerikanske soldater ut av Vietnam. Løsningen var den såkalte vietnamiseringen, som etter min mening burde hete «av-amerikanisering», av krigen i Vietnam. Planen ble offentliggjort i 1969 og gikk ut på å trekke ut hundretusener amerikanske soldater ut av Vietnam i løpet av et par år. Det bekymret selvsagt lederne i Sør-Vietnam. Også andre USAs allierte i Asia, slik som Sør-Korea, Thailand og Kambodsja var i tvil om hva Nixon ville. Ville han også av-amerikanisere Asia? For de asiatiske lederne var «dominoteorien» ikke en teori, men en beskrivelse av reelle trusler.

På denne bakgrunnen ble visepresident Spiro Agnew sendt på rundreisen for å forklare USAs intensjoner. Den 27. august 1970 landet han på militærflyplassen Bien Hoa, og fløy to mil videre i helikopter direkte til presidentpalasset i Saigon. Etter besøket i Saigon gikk turen videre til Phnom Penh og deretter Bangkok.

Jeg vet ikke i hvilken grad Agnew lyktes med besøkene. Hans budskap til de asiatiske allierte var at det var vanskelig å overtale USAs kongress til å bevilge like mye penger til engasjementene i Asia som før. Han var tydeligvis åpen på dette punktet. Men Nixon og Agnew skjulte godt at de parallelt holdt hemmelige samtaler med Kinas Mao. Det er ikke sikkert at de asiatiske lederne følte seg mer beroliget etter hans besøk.

I en doktoravhandling fra Universitet i Nottingham fra 2010 hevder Sue Peng Ng at det var tilnærmingene til Kina som var bakgrunnen for Nixons nedtrapping av militære styrker i Asia. Basert på notatene fra Agnews besøk i august 1970 fant Sue Peng Ng uttrykk for forvirring blant de asiatiske lederne.

Kilder:

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, USAs engasjement