Tag Archives: Venstreside

Ekstremister

Professor Bernt Hagtvet skrev i juni 2013 om «skrotvenstre». Det er betegnelsen på

den illiberale, diktaturvennlige venstresiden, omlandet til venstre for SV. De som reiser til tyrannstater og hilser sleskt på massemordere. De som hevder de står for et «dypere» demokrati og vil ha ettpartistyre i folkets navn her hjemme. De som ikke er fremmede for bruk av vold dersom volden tjener den rette doktrinen. De frelsesvisse totalitære.

Hagtvet ramset opp tre navn: Jan Myrdal, Eric Hobsbawm og Johan Galtung.

Jan Myrdal var i 1978 på reise til Demokratisk Kambodsja, som han kalte landet. Han så ikke og hørte ikke Røde Khmers mord på 1,8 millioner mennesker.

Hva med historikeren Eric Hobsbawm? Han fikk i 1994 spørsmål fra historikeren Michael Ignatieff i BBC: «Hvis det hadde lyktes å skape det perfekte framtidssamfunnet, ville da et tap av femten, tjue millioner menneskers liv vært verdt det?» Umiddelbart svarte Hobsbawm ja.

Og Galtung «forsto» de kinesiske myndigheters fengsling av nobelprisvinneren Liu Xiaobo.

Les artikkelen Den store tankeløsheten i Dagbladet.

LES OGSÅ TERJE SVABØS KONMENTAR: DIKTATURETS LØPEGUTT I AFTENPOSTEN.

Ifølge Terje Svabø er Erik Solheim «er en av Kinas kommunistpartis ivrigste talspersoner i Norge. I side opp og side ned avslører han en både naiv og skremmende sløv holdning til det autoritære ettpartisystemet. Han hyller den økonomiske fremgang, men bagatelliserer den sosialt og voksende totalt uakseptable kløft mellom fattig og rik. Han ser seg blind på i og for seg positive reformer i styringen av landet, men omtaler ikke med ett ord at det er forbudt å utfordre kommunistpartiets rett til å styre landet.

Det sitter tusener av samvittighetsfanger i fengsler og arbeidsleirer som Solheim burde ha lyttet til

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam

Den forsømte journalistikken

Det er tankevekkende i hvor liten grad det sørøstasiatiske diktaturet som en gang sto i det politiske flomlys, er gjenstand for oppmerksomhet og debatt, skriver forlagsredaktør Anders Heger i helgens Dagsavisen («Det glemte diktaturet«, 26. november 2011).

Videre skriver han:

Seieren fra 1975 satte sitt preg på tre decenniers utenrikspolitikk, og selv etter båtlaster med flyktninger, stabler med Amnesty-rapporter og hyllemetere med dokumentasjon av kommunistiske overgrep, beholdt landet et slags romantikkens skjær over seg for sekstiåttegenerasjonen (som i Norge er en syttitallsgenerasjon).


Personlig ønsker jeg et slikt kritisk blikk på pressen velkommen. Spesielt når den kommer fra en gammel radikaler som Heger. Som trekker en linje mellom sekstiåtternes romantisering av Nord-Vietnams kamp for herredømme over Sør-Vietnam, og måten pressen ser mellom fingrene på når det gjelder Hanoi-regimets undertrykkelse av sine egen borgere.

Hegers oppgjør med medias rapportering om Vietnam minner meg om historiker Harald Skjønsbergs På parti med Stalin (Gyldendal Norsk Forlag 1990).  Han ble antikriger som guttunge da han så TV-bildet av amerikanske bombefly over Vietnam. Jeg har full forståelse for ham. Etter 1975 meldte han seg ut, og «den intellektuelle restaureringen var i gang» (side 186).

Skjønsberg forteller om en delegasjon fra SOLKOM (Solidaritetskomité for Vietnam) som besøkte Vietnam i 1977. Delegasjonens leder rapporterte reisen i Klassekampen (228/77). I artikkelen ser Skjønsberg «Ikke ett kritisk spørsmål. Ikke én negativ konklusjon. … Hun avslutter: «(…) tusenvis av smilende vietnamesere viser oss et nytt Vietnam som vokser fram«». Bare et drøyt år etterpå, etter at Vietnam hadde invadert «demokratisk Kampuchea«, har hun en annen fortelling fra den samme reisen: «Jeg har vært der og mener at de farer med løgn«, og «noen entusiasme over sosialismen var det umulig å finne spor av, både i nord og i sør«.

Det gikk 21 år fra Harald Skjønsbergs intellektuelle restaurering til Hegers mediakritikk. Nå er krigen passe fjern. Horisonten har åpnet seg. Da bør det være mulig å se hva som lå bak ideologiens tåke.

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen, Norsk holdning til Vietnamkrigen

23. mars: Den første kontroversen om TV-dekningen

På denne dag:

Debatten om media og TV-dekningen av Vietnamkrigen brøt første gang ut i dag for 45 år siden (23. mars 1966). Bakgrunnen var et eget portrettprogram om den svenske forfatteren Sara Lidman (1923-2004) som hadde vært i Nord-Vietnam. Lidman brukte portrettintevjuet for å trekke opp «lange og detaljerte historiske perspektiver over Indo-Kinas utvikling, Geneveavtalen og Diemregimet.» (Bastiansen 1997: 41) På intervjuet hadde hun full kontroll, og intervjueren Kari Borg Mannsåker fikk liten tid til kritiske spørsmål.

NRK fikk proteststorm etter portrettprogrammet. Hvorfor? Inntil 1966 hadde mange nordmenn støttet Sør-Vietnam. Arbeiderbladet skriver den 11. mars 1966: «Om Nord-vietnams uopphørlige aggresjon mot Syd-vietnam med sikte på å legge det under kommunistisk herredømme, rår ingen tvil.» I ettertid viser det seg å være riktig.

Så brakte Sara Lidman med seg hjem et helt annet budskap etter en månedsreise i Nord-Vietnam. Lidmans budskap var egentlig nordvietnamesernes budskap, fortalt av en svensker: det var ikke noe nød i Nord-Vietnam. Barn hadde mat og klær, de gikk i skoler. Hun så aldri noen underernærte barn, osv (Bastiansen 1997: 40)

Boken hennes (Rapport fra Hanoi. Pax 1966) viser samme syn. Der kan man lese at Nord-Vietnams forfattere har «adgang til all den litteratur de måtte ønske seg» [sic] (Lidman 1966: 47). Ikke et ord om «Nhân Văn Giai Phẩm«-forfatterne som satt bak lås og slå. Eller om forfatteren Nguyễn Chí Thiện som ble fengslet i 27 år i Nord-Vietnam. Lidman skrev ikke særlig pent om det sørvietnamesiske regimet.

«Svärmeri för utopiska och ideologiska svartvita lösningar har präglat 1900-talets historia antingen det handlar om nazism, stalinism, fascism eller maoism. Seklet är späckat med ideologiska bländverk och förförelsekonster som ledde till den ena katastrofen efter den andra.» (Svenska Dagblad 2006)

På den tiden kunne meget få journalister komme inn i Nord-Vietnam. Kritiske journalister ble ofte høflig avvist: «vi har ikke hotellplass». Kun regimevennlige personer ble sluppet inn. Lidman tilhørte dermed en sjelden gruppe som man på forhånd kunne forvente at de ville snakke med nordvietnamesernes stemme. På samme måte finnes det svenske Jan Myrdal og norske Pål Steigan som nektet at det fantes folkemord i Kambodsja etter besøk hos smilende Pol Pot.

Intervjuene med Sara Lidman i mars 1966 var «et vendepunkt i den norske TV-debatten» i følge mediaforskeren Henrik Grue Bastiansen (Bastiansen 1997: 46). Stemningen snudde: mange nordmenn vendte ryggen til sørvietnameserne og så på Nord-Vietnam som mer legitimt og demokratisk. Dette skjedde i samme år som Sør-Vietnam dannet en grunnlovsdannende nasjonalforsamling som laget grunnlaget for videre demokratisering.

Lidmans «Rapport fra Hanoi» var et partsinnlegg. I og for seg ikke noe galt med det i et demokrati. Problemet er at mange nordmenn lot hennes (og Hanois) virkelighetsbeskrivelse erstatte, isteden for å supplere, den gjeldende opinionen om Vietnamkrigen. Frontruten ble dermed isbelagt. Kun et venstresidig sidesyn var tillatt. Slik har det vært for en del nordmenn helt til i dag.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Media og Vietnamkrigen

Oppgjør med FNL-tilhengere

Med den nye boka «Idealistene» tar historiker Bård Larsen et oppgjør med deler av den norske venstresiden som flørtet med totalitære regimer. AKP-ml fikk sin mørke fortid gransket for noen år siden. Nå får også SV og Ap gjennomgå. Felles for dem var beundring av slike tyranner som Stalin, Mao, Ho Chi Minh og Pol Pot.

Bård Larsen under lansering av boken «IDEALISTENE – Venstresidens reise i det autoritære». Privat foto.

Bokens mest interessante og banebrytende del finner jeg i kapitlene om Vietnamkrigen. Så vidt jeg vet er Bård Larsen den første norske historikeren som tok opp norsk medløperi med kommunistene under Vietnamkrigen. Fra før har vi Frank Bjerkholts «Vietnam – det store bedraget» (Gyldendal Norsk Forlag 1980).

Ikke uventet hagler det kritikk mot Larsen fra venstresiden. Noen av kritikerne har lest boka, men mange andre hopper rett ned i skyttergraven og fyrer løs. De mener at han bagatelliserer krigens lidelser.

Men Bård Larsen hyller overhodet ikke amerikanernes krigføring. Han var kritisk mot den. Samtidig stiller han et viktig spørsmål:

Den enes urett,  den andres rett? (side 223)

Han dokumenterer hvordan Ho Chi Minh og kameratene allerede fra 1945 drev med likvidisjoner av rivalene. Ho sto senere bak jordreformen i Nord-Vietnam som tok livet av femti tusen mennesker etter formann Maos mønster.

Her i Norge har vi AUF-leder og formann i Sosialdemokratisk Ungdom Ola Teigen, Thorvald og Jens Stoltenberg, Reiulf Steen, og avisen Ny Tid som ble nevnt som idealistiske medløpere. «Motstanden mot USA var viktigere enn lidelsene til vietnameserne«. Jens’ tale til den vietnamesiske presidenten Nguyen Minh Triet var «forunderderlig ukritisk og ureflektert».

«Vi trodde ikke, vi visste at Vietnams folk var samlet og enhetlig. Så kom båtflyktningene.» (TittaFroskens minnebok)

Raddissenes syn på Vietnamkrigen påvirker klart deres oppfatning av båtflyktningene: «Det var ikke alle som innrømmet båtflyktningene integritet«, hevder Bård Larsen (side 234). Jeg synes det er flott at historiker Larsen tok opp et tema som berører mange båtflyktninger. Raddissene tror de vet bedre enn båtflyktningene selv hva som skjedde i Vietnam, hvem var helter og hvem var skurker. Nå bør fasiten være klarere for flere og kan finnes i boka «Idealistene».

«vi ble grenseløst skuffet av det som skjedde etter at FNL og Nord-Vietnam vant krigen i 1975 … man kan si at vi hadde visse illusjoner » (Rune Gerhardsen til Aftenposten 20.02.2010)

Bård Larsen har derfor rett når han mener at den norske venstresiden har «…en mørk historie som handler om et uavklart forhold til demokratiet. På det verste har venstresiden holdt døren åpen for vold og drap på egne borgere for å nå sine mål. …. Mange på venstresiden har gitt sitt bifall til diktaturer og, enda verre, til regimer som begikk folkemord.» (Larsen, Bård. Idealistene: 59)

Boka er velskrevet,  provoserer og har derfor skapt sterke reaksjoner. Jeg anbefaler den sterkt.

Les ellers:

Legg igjen en kommentar

Filed under Norsk holdning til Vietnamkrigen

Den første «rock’n’roll-krigen»

Det tyske plateselskapet Bear Family Records har nettopp gitt ut platesamlingen «…Next Stop is Vietnam: The War on Record: 1961–2008«, og Klassekampen hadde i går en artikkel om Den første «Rock’n’roll-krigen». Den virkelige krigen streifet meg et par ganger i min barndom, men Rock’n’roll-opplevelser fikk jeg kun på video. Som for eksempel filmen «Woodstock. 3 Days of Peace and Music»» som jeg så på i fjor.

Woodstock og motstand mot krigen

Mange var der først og fremst for musikken, med Vietnam som et fantasibilde. Min assosiasjon går likevel til sangerinnen Joan Baez. Med bedårende blikk sang hun lavmælt «We shall overcome» i Woodstock i 1969. Året etter satt hun sine føtter i Hanoi for å gi støtte til regimet der. Vietnamkrigen endte som kjent med Hanois seier i 1975, krigsmotstanden ebbet ut og amerikanerne var nesten ferdige med den. Det trodde Joan Baez også.

Hjemsøkt av fortiden

Men en stille formiddag i 1979 troppet to vietnamesere opp hos Joan Baez. Gjestene, Doan Van Toai og en buddhistmunk, klarte å rømme fra Den sosialitiske republikken Vietnam, hvor opposisjonelle, intellektuelle og eks-offiserer overfylte fengsler (Baez, 1987). Hvor er det blitt av dere, spurte de, som engasjerte dere for Vietnam under krigen? Det er ikke lett for henne å svare på spørsmålet. Venstresiden ville ikke snakke om nok et «revolusjonært regime» som undertrykker sitt eget folk. Og Høyresiden gjentok bestandig «Hva sa jeg?».

Stemplet av «Hanoi Jane» som CIA-medløper

Sammen med sin aktivistvennine Ginetta Sagan gikk Joan Baez i gang med å intervjue overlevende fra Vietnams gulag. Deres dokumentasjon over fangeleirene i Vietnam estimerte at ca. 200.000 personer satt bak lås og slå i Vietnam, og 65.000 var blitt drept av kommunistregimet.

The New York Times om Joan Baez' kampanje for menneskerettigheter i Vietnam i 1979

The New York Times om Joan Baez’ kampanje for menneskerettigheter i Vietnam i 1979

Antikrigsaktivistene Joan Baez og Ginetta Sagan skrev et åpent brev til myndighetene i Vietnam og krevde respekt for menneskerettigheter. Åtti andre personer skrev under oppropet. Men mange tidligere fredsaktivister, inkludert den kjente Jane Fonda, protesterte mot aksjonen.

Jane Fonda ble kjent som «Hanoi Jane» etter at hun besøkte Ha Noi i 1972 og lot seg fotografere ved en nord-vietnamesiske antiluftskytsstilling. Hun medgir i 2005 at det kontroversielle besøket var et svik mot amerikanske tropper og mot «landet som ga meg alle privilegier».

Jane Fonda-leiren beskyldte Baez og Sagan for å løpe CIA-ærend og «svikte» det vietnamesiske folket! Men Joan Baez svarte: «It’s an honor to be called both a CIA rat and a KGB agent» .

Engasjement og nyanser

Joan Baez klarer dermed å forholde seg til livets mange nyanser. Hun var imot amerikanske bombinger i Vietnam, men hun ville ikke støtte kommunistene. Hun klarte å snu da virkeligheten oppsøkte henne i stua. Imponerende! Jeg har ikke sett noe liknende eksempel på snuoperasjon i Norge. Har du?

Kilde:

Baez, J. (1987). And a voice to sing with: a memoir. New York: Summit.

Legg igjen en kommentar

Filed under USAs engasjement

Hvordan jeg begynte å undervise i Vietnamkrigen

Professor Keith Taylor ved Cornell University, USA, forteller her om hvordan han begynte å undervise i Vietnamkrigen.

I januar 1972, ca seks måneder etter at jeg kom hjem fra Vietnam og ble dimittert fra den amerikanske hæren, begynte jeg å studere ved University of Michigan, som spesialiserer seg på vietnamesisk historie. Krigens overveldende nærvær på den tiden var for mye for meg til å trykke inn en akademisk ramme, så jeg fokuserte på antikken, som var en komfortabel flukt fra forvirringen pga. min personlige erfaring av krigen i Vietnam. I senere år, da jeg underviste i vietnamesisk historie var det uunngålig for meg å holde to eller tre forelesninger om Vietnamkrigen. Men jeg grudde meg alltid til det, ettersom det å snakke offentlig om krigen ofte gav meg en kvalm fornemmelse. Det gikk 25 år før jeg begynte å forstå at denne kvalmen kom fra dissonansene mellom tolkningsrammen som jeg hadde fått om krigen og hva jeg følte i mitt hjerte. Denne artikkelen handler om hvordan jeg begynte å undervise om krigen og hvordan mine tanker om krigen endret seg til å bli min egen.

Jeg vil diskutere tre aksiomer i den dominerende tolkningen av Vietnamkrigen som ble dannet av antikrigsbevegelsen på slutten av 1960-tallet og senere tatt opp av lærere ved de fleste skoler og universiteter som grunnlag for å forklare krigen. De tre aksiomene er at

  • det aldri fantes en legitim ikke-kommunistisk regjering i Saigon
  • USA hadde ingen legitim grunn til å bli involvert i vietnamesiske forhold, og at
  • USA ikke kunne ha vunnet krigen under noen omstendigheter.

Det tok meg mange år før jeg fikk frigjøre meg fra disse aksiomene og se på dem som ideologiske rester av antikrigsbevegelsen i stedet for som solid syn støttet av bevis og logikk. Det som gjorde meg i stand til å gjøre dette var at jeg endelig kom til enighet med min egen erfaring.

Les videre om hans diskusjoner av de tre aksiomene og motstanden mot krigen:

Engelsk: How I began to teach about the Vietnam War
Vietnamesisk: Tôi đã bắt đầu giảng dạy về chiến tranh Việt Nam như thế nào

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

Vietnamkrigen er ingen frigjøring

«Jeg er forbauset over at en stor hendelse som Hue-massakren i 1968, der flere enn 5.000 sivile ble drept av Nord-Vietnam, ikke ble nevnt i historiebøkene. Man burde ha nevnt brutaliteten fra alle sider – ikke bare fra USA. »

«På lik linje med Korea-krigen, var Vietnamkrigen en krig mellom kommunisme og ikke-kommunisme. Den har ikke noe med nasjonal frigjøring å gjøre, fordi Sør-Vietnam på lik linje med Sør-Korea ikke trengte det.»

Slik skriver Nhat Xuan Dinh i Aftenposten den 10. mai 2010. Les artikkelen her.

1 kommentar

Filed under Norsk holdning til Vietnamkrigen