Kissinger: hundreåringen som hadde sviktet venner

Den tidligere sikkerhetsrådgiveren og utenriksministeren i USA Henry Kissinger døde 29. november 2023. I alle nekreloger jeg har sett, virker det som norske mediehus går i samme spor og omtaler ham på samme måte. Det er i motsetning til debatten om krigen mellom Israel og Hamas der temperaturen er rundt kokepunktet.

Ifølge Dagbladet var Kissinger «mannen som bombet Vietnam og Kambodsja sønder og sammen, og fikk tidenes mest kritiserte Nobels fredspris for – omtrent – nettopp dette» Videre står det at «Vietnam ble «USAs store nederlag i etterkrigstida» (Morten Strand 30.11.2023). NRK skrev at han fikk fredsprisen «sammen med Nord-Vietnams forhandlingsleder Le Duc Tho» og at «tildelingen utløste store protester» samt at «Nobelkomiteen ble anklaget for å belønne krigsforbrytere» (Andreas Krantz). Morgenbladet mente at han var «sentral i USAs krigføring mot Vietnam, bombing av Kambodsja […]», og nevner også Le Dud Tho og reaksjoner mot fredsprisen (Elida Høeg og Pål Velo). Aftenposten publiserte en NTBs teskt (Nils-Inge Kruhaug) med liknende kommentar som VG.

Minnet om den kontroversielle mannen Henry Kissinger er altså ganske ukontroversiell i Norge. Det er rart fordi, sammenliknet med Israel-Hamaz-krigen, varte Vietnamkrigen lengre, involverte flere og forårsaket dessverre enda flere sårede og døde. Når journalistene er så samstemte om Vietnamkrigen som en gang hadde skapt splittelser og opptøyer, er det fare for stemmemangfoldet i demokratiet.

Etter min mening er det flere interessante sider ved nekrologene om Henry Kissinger fra de store mediehusene. Først gjelder de to fredsprisvinnerne i 1973: Henry Kissinger og Le Duc Tho. Men journalistene alltid minner oss om at Kissinger har vært beskyldt for å være en krigsforbryter, er det ingen som sier noe liknende om Le Duc Tho. Faktisk hadde Le Duc Tho forårsaket Vietnamkrigen før og deltatt i denne mye lengre enn Kissinger. Blant kommunistene i Nord-Vietnam var Le Duc Tho «hauken», dvs. den som presset resten av partiet til å gå til krigs mot Sør-Vietnam. Og kommunistene var ikke milde i sin krigføring. Bruker man samme vurderingskriterier for krigsforbrytelse er det ikke sikkert at Le Duc Tho kommer heldig ut som en fredsmann.

For det andre gjaldt det krigen i Kambodsja. Kissinger er ofte beskyldt for å utvide Vietnamkrigen til Kambodsja. Men Le Duc Thos kamerater hadde vært der først. Vietnamesiske kommunister hadde i mange år brukt Kambodsja som baser derfra å angripe Sør-Vietnam før sørvietnamesere og amerikanere kom og jaget dem bort. Det rammet selvsagt uskyldige sivile også, men skylden kan ikke bare tillegges den ene siden av krigen.

I noen mediehus argumenteres med at Pol Pot fikk stor framgang fordi Kissinger beordret amerikansk bombing av Kambodsja. Argumentet fremhever typisk Vestens for store makt til å påvirke det som skjer i Asia, og ignorerer Pol Pot og medsammensvornes talent til å mobilisere eget folk, få militær støtte fra Kina og bruke terror for å få sin egen vilje. Det er derfor urettferdig å klandre Kissinger for Pol Pots framgang.

Henry Kissinger (venstre) førte Sør-Vietnams president Nguyen Van Thieu (høyre) bak lyset under forhandlinger om «fredsavtalen». Bildet fra 17. august 1972 i Saigon. Kilde: Manhhai, Flicker.

Kissingers egentlige besvikelse handler om det han gjorde for å bidra til Sør-Vietnams kollaps. I hemmelige samtaler med fienden kom den jødisk-fødte diplomaten Kissinger med forslag om å la den nordvietnamesiske hæren bli værende i Sør-Vietnam etter en fredsavtale. Hans utspill ble ikke kommunisert til den sørvietnamesiske presidenten eller det amerikanske folket. Det minner meg om at Kissinger i mai 2022 foreslo at Ukraina overga territorium til Russland i en eventuell fredsforhandling. Den ukrainske presidenten Zelensky var rasende, på samme måte som den sørvietnamesiske presidenten Thieus reaksjon mot Kissingers utspill.

Ifølge Vietnam-ekspert og forfatter Stephen Young sto Kissinger for både et forræderi mot de allierte og manglende gjennomsiktighet i utenrikspolitikken. Den hemmelige naturen av forhandlingene om «freden» kan ha bidratt til en følelse av svik og mistillit blant det amerikanske folket og politiske ledere. Stephen Young antyder at Kissingers tilnærming etablerte en presedens for forhandlinger med motstandere bak ryggen på allierte, noe som kan ha påvirket senere utenrikspolitiske beslutninger. Denne tilnærmingen ble ifølge Young gjentatt i konflikter som Afghanistan, potensielt ytterligere svekkelse av tilliten til amerikansk ledelse.

For videre lesing anbefaler jeg:

Legg igjen en kommentar