Monthly Archives: august 2010

Foredrag på video om Vietnamkrigen

Jeg fant i dag flere gode foredrag på video relatert til Vietnamkrigen og vil gjerne dele dem med dere:

US Marines offiser Quang X. Pham forlot Vietnam som tiåring i 1975. Han ble US Marines pilot senere. I foredraget forteller han om sin reise til USA og sin betraktning om krigen i Afghanistan og Irak på bakgrunn av Vietnamkrigen. Han fikk se sin far igjen 17 år etter at de forlot hverandre. Faren var krigspilot i Sør-Vietnam, satt i kommunistenes fangeleir i 12 år og kom til USA i 1992. Her er hans foredrag:

Dr. Mark Moyar samlet nye historiefunn og skrev en bok som tok oppgjør med ortodokshistorien om Vietnamkrigen. Boka heter Triumph Forsaken: The Vietnam War, 1954-1965. På lenken nedenfor finner du hans foredrag.

Andrew Wiest om den glemte sørvietnamesiske hæren (ARVN). Andrew Wiest er historieprofessor i USA. Han har skrevet en bok om to offiserer i den tidligere sørvietnamesiske hæren. Boka er unik fordi den handler om krigen opplevd av sørvietnameserne. Du kan lese boka Vietnam’s Forgotten Army: Heroism and Betrayal in the ARVN, eller høre på hans foredrag ved å følge lenken her.

Boken om Vietnams glemte væpnede styrker

Se foredragene til marineoffiser Quang X. Pham, professor Andrew Wiest og dr. Mark Moyar her: Perspectives in Military History Lecture Series

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

Australia vil også minnes

Av de mange allierte som assisterte Sør-Vietnam under krigen var USA den største, men ikke eneste. Den amerikanske (og dermed norske) fortellingen om Vietnamkrigen utelater ofte USAs allierte. Dette vil Australia gjøre noe med, ettersom landet bidro med 50.000 soldater i Sør-Vietnam.

Den australske ministeren for veteransaker og forsvarspersonell, Alan Griffin, annonserte den 14.08.2010 om bevilgningen på 3,3 millioner dollar for å styrke opplæringen om Vietnamkrigen tilknyttet Vietnam Memorial Wall i Washington DC. Australias rolle i krigen skal synliggjøres!

Bakgrunn for Australias støtte til Sør-Vietnam

Fra å være en fredelig øy våknet Australia brått under annen verdenskrig og innså sin sårbarhet i forbindelse med japanernes fremmarsj i Asia. Etter japanernes kapitulasjon kom nye trusler, både fra kommunist-Kina og uroligheter i sørøstasiatiske land som Malaysia, Indonesia, Filippinene og Vietnam. Nå var det viktig for Australia å bygge opp sitt forsvarssystem og skaffe seg allianser med andre land.

Utenom USA var Australia den eneste Sør-Vietnams allierte som bidro med hæren samt luft- og sjøstyrker. Australia og New Zealand betalte med egne penger for sitt engasjement i Vietnam, mens Sør-Korea, Thailand og Fillippinene sine militære aktiviteter ble subsidiert av USA.

Australia og New Zealand betalte med egne penger for sitt engasjement i Vietnam, mens Sør-Korea, Thailand og Fillippinene sine militære aktiviteter ble subsidiert av USA.

Militær oppbygging

Hensikten med oppbyggingen er både å styrke egen forsvarsevne, men også å gjøre sine hoser grønne hos viktige, men tidsvis likegyldige allierte som USA og Storbritania. Australias infanteristyrker ble doblet fra fire bataljoner i 1964 til åtte året etter. En bataljon ble i 1965 sendt til Malaysia for assistere britiske styrker der. Luft- og sjøforsvaret fikk tilsvarende oppgradering i samme periode.

Minnesstatuer over australske og sørvietnamesiske soldater i Vietnamkrigen. Victoria, Australia

Engasjementet i Vietnam

Australske militærrådgivere kunne hjelpe Sør-Vietnam med sin erfaring fra jungelkrigføring i Ny-Guinea og Malaya. Antallet rådgivere ble økt fra 30 i 1962 til 100 i 1965. De første kampstyrkene kom i juni 1965, tre måneder etter at amerikanske kampstyrker kom til Vietnam.

Hvorfor sendte Australia sine kampstyrker til Vietnam?

En viktig årsak er redselen for røde Kina og kommunistiske uroligheter. Andre årsaker er Australias ønske om sterkere amerikansk buffer mot Kina, og at det australske forsvarssystemet ville utvikle og teste sine egne styrker.

Taktikk og doktrine

En vanlig feil oppfatning er at australsk styrker kun var vedheng til amerikanske tropper. I virkeligheten fulgte australske tropper sine egne doktrine. Deres engasjement i Vietnam kan deles i fire faser:

  1. 1962-65: australske militære rådgivere arbeidet selvstendig
  2. 1965-66: den første australske bataljonen operterte som en del av US 173. fallskjermsbrigade
  3. 1966-69: den australske Task Force opererte selvstendig i Phuoc Tuy-provinsen
  4. 1969-72: nedskalering i forbindelse med vietnamiseringen og etter hvert tilbaketrekning

Operasjoner under amerikansk ledelse (US 173rd Airborne Brigade) i periode 1965-66 bød på kulturelle konfrontasjoner. Mange australske soldater syntes amerikanske soldater var for dårlig trent til oppgaven. Fra 1966 fikk australierne eget område, Phuoc Tuy, å forsvare. Den australske doktrinen, med vekt på jungelkrigføring, patruljering og isolering av fienden fra deres leveransekilder, var annerledes enn den amerikanske, og viste seg å være vellykket.

Det største slaget mot Vietcong skjedde den 18. og 19. august 1966 i Long Tan, da et australsk kompani ble angrepet av et vietcongregiment. I kampen ble 245 vietcongsoldater drept, mens australierne mistet 18 mann. Den 18. august kalles nå «Long Tan Day», eller «Vietnam War’s Day of Remembrance» i Australia.

Totalt deltok 50.000 australske soldater i Vietnamkrigen. Antallet var på sitt høyeste i 1969 med 8.300 mann. Antall falne var 519. De siste soldatene dro hjem i 1973 i forbindelse med fredsavtalen.

Holdning til krigen

Med trusler fra uroligheter i nærområdet støttet de fleste australiere Sør-Vietnams kamp mot invasjonen fra Nord på 1960-tallet. Da den amerikanske presidenten Johnson i oktober 1966 kom på besøk i Australia, ble han møtt med en velkomstparade med 1,5 millioner mennesker. Det var først på 1970-tallet av støtten avtok. Motstand mot krig tiltok mot krigens slutt.

De fleste australiere får kjennskap til Vietnamkrigen gjennom amerikanske media.

Australias selvbilde

Mens de fleste australiere vet at Australia var involvert i Vietnamkrigen, vet få om hva som skjedde. De fleste australiere får kjennskap til Vietnamkrigen gjennom amerikanske media. Selv om Australia og USA delte mange syn på Vietnamkonflikten, hadde Australia egne vurderinger og motiver. Derfor er det viktig for australierne å synliggjøre sin rolle, ikke bare i eget land, men også i USA.

Litteratur om Australias engasjement

  • Carl Bridge. Australia and the Vietnam war. Bokkapittel i: Peter Lowe. The Vietnam war. Palgrave Macmillan (October 15, 1998)
  • Peter Edwards. The strategic concerns of a regional power. Australia’s involvement in the Vietnam War. Bokkapittel i: Andreas W. Daum. America, the Vietnam war, and the world. German Historical Institute 2003.

Kilde:

1 kommentar

Filed under Militærhistorie

Den første «rock’n’roll-krigen»

Det tyske plateselskapet Bear Family Records har nettopp gitt ut platesamlingen «…Next Stop is Vietnam: The War on Record: 1961–2008«, og Klassekampen hadde i går en artikkel om Den første «Rock’n’roll-krigen». Den virkelige krigen streifet meg et par ganger i min barndom, men Rock’n’roll-opplevelser fikk jeg kun på video. Som for eksempel filmen «Woodstock. 3 Days of Peace and Music»» som jeg så på i fjor.

Woodstock og motstand mot krigen

Mange var der først og fremst for musikken, med Vietnam som et fantasibilde. Min assosiasjon går likevel til sangerinnen Joan Baez. Med bedårende blikk sang hun lavmælt «We shall overcome» i Woodstock i 1969. Året etter satt hun sine føtter i Hanoi for å gi støtte til regimet der. Vietnamkrigen endte som kjent med Hanois seier i 1975, krigsmotstanden ebbet ut og amerikanerne var nesten ferdige med den. Det trodde Joan Baez også.

Hjemsøkt av fortiden

Men en stille formiddag i 1979 troppet to vietnamesere opp hos Joan Baez. Gjestene, Doan Van Toai og en buddhistmunk, klarte å rømme fra Den sosialitiske republikken Vietnam, hvor opposisjonelle, intellektuelle og eks-offiserer overfylte fengsler (Baez, 1987). Hvor er det blitt av dere, spurte de, som engasjerte dere for Vietnam under krigen? Det er ikke lett for henne å svare på spørsmålet. Venstresiden ville ikke snakke om nok et «revolusjonært regime» som undertrykker sitt eget folk. Og Høyresiden gjentok bestandig «Hva sa jeg?».

Stemplet av «Hanoi Jane» som CIA-medløper

Sammen med sin aktivistvennine Ginetta Sagan gikk Joan Baez i gang med å intervjue overlevende fra Vietnams gulag. Deres dokumentasjon over fangeleirene i Vietnam estimerte at ca. 200.000 personer satt bak lås og slå i Vietnam, og 65.000 var blitt drept av kommunistregimet.

The New York Times om Joan Baez' kampanje for menneskerettigheter i Vietnam i 1979

The New York Times om Joan Baez’ kampanje for menneskerettigheter i Vietnam i 1979

Antikrigsaktivistene Joan Baez og Ginetta Sagan skrev et åpent brev til myndighetene i Vietnam og krevde respekt for menneskerettigheter. Åtti andre personer skrev under oppropet. Men mange tidligere fredsaktivister, inkludert den kjente Jane Fonda, protesterte mot aksjonen.

Jane Fonda ble kjent som «Hanoi Jane» etter at hun besøkte Ha Noi i 1972 og lot seg fotografere ved en nord-vietnamesiske antiluftskytsstilling. Hun medgir i 2005 at det kontroversielle besøket var et svik mot amerikanske tropper og mot «landet som ga meg alle privilegier».

Jane Fonda-leiren beskyldte Baez og Sagan for å løpe CIA-ærend og «svikte» det vietnamesiske folket! Men Joan Baez svarte: «It’s an honor to be called both a CIA rat and a KGB agent» .

Engasjement og nyanser

Joan Baez klarer dermed å forholde seg til livets mange nyanser. Hun var imot amerikanske bombinger i Vietnam, men hun ville ikke støtte kommunistene. Hun klarte å snu da virkeligheten oppsøkte henne i stua. Imponerende! Jeg har ikke sett noe liknende eksempel på snuoperasjon i Norge. Har du?

Kilde:

Baez, J. (1987). And a voice to sing with: a memoir. New York: Summit.

Legg igjen en kommentar

Filed under USAs engasjement

Filmer fra Vietnamkrigen

I helgen så jeg videoen «Full Metal Jacket» (1987 i regi av Stanley Kubrick). Den er en av de mest kjente filmene om Vietnamkrigen. Filmatisk er den godt laget og gir en levende skildring av amerikanske soldater som tjenestegjorde i Vietnamkrigen. Men hvordan oppleves filmen av en båtflyktning som meg?

Amerikansk opplevelse i «Full Metal Jacket»

Både i treningsleiren i USA (filmens første halvdel) og i slaget om Hue i 1968 (filmens siste halvdel) ser vi tilværelsens kompleksitet for amerikanske soldater som Joker (hovedperson): ulike bakgrunner, motiver og personligheter. Joker har «Born to kill» skrevet på hjelmen og bærer fredsknappen på skjorten, for å vise menneskets dualisme («the duality of man»). Det er forståelig. Men er vietnameserne skildret med samme kompleksitet?

Representasjon av vietnameserne

Vietnameserne opptrer stort sett som skygger og kulisser i filmen. Kun tre ganger står soldaten Joker ansikt til ansikt med vietnamesere, og disse er enten prostituert, hallik, lommetyv eller treffsikker snikskyter.

Replikkene i filmen supplerer beskrivelsen av vietnameserne, med bruk av nedlatende uttrykk som «gooks» om sørvietnameserne, eller «they took away our freedom and gave it to the gooks. They don’t want it». Skildringen av vietnameserne er flat, endimensjonal og nedlatende. Men er skildringen riktig?

Det som virkelig skjedde i Vietnam

Riktig nok hadde Sør-Vietnam, som i Norge og andre land, både lommetyver, prostituerte og halliker. Disse var kanskje de eneste sivile vietnameserne mange amerikanske soldater hadde kontakt med og senere fortalte om hjemme i USA.

Men de fleste sivile sørvietnamesere var lovlydige anstendige mennesker, med familie, jobb, og drømmer. Filmen gir dermed helt feil inntrykk av sørvietnameserne. Hva er forklaringen?

Kulturell imperialisme

Forklaringen kan finnes i boka «The Viet Nam war. The American War» av litteraturprofessor Renny Christopher. I følge henne har amerikanerne en 150 års tradisjon med utbredt rasisme overfor asiatene. Den først fasen skjedde i perioden 1848-1941 i forbindelse med immigrasjonsbølgen av kinesere og japanere i USA og fram til den amerikanske okkupasjonen av Filippinene. Den andre fasen skjedde i Koreakrigen, etterfulgt av den tredje fasen i Vietnamkrigen.

Det er dermed den amerikanske rasismen som gir grobunn til slike nedlatende holdninger til vietnameserne i filmen. Amerikanerne skaper ofte umenneskelige portretter av fiender. Men overfor asiatene er det kanskje overraskende at ikke bare fiender blir umenneskeliggjort, men også allierte, som for eksempel sørvietnameserne og sørkoreanere.

Norsk publikum gjennomskuer muligens det. Men utfordringen er at slike nedlatende holdninger passer godt med venstresidens antiamerikanske holdninger. Når venstresiden var imot amerikanernes bombing, er det lett å sluke rått rasistiske holdninger overfor sørvietnameserne som amerikanernes allierte.

Kamphandlinger i Hue

I «Full Metal Jacket» foregår kampen i slaget om Hue i forbindelsen med Tet-offensiven. Riktig nok deltok amerikanske soldater der. Men de kom først inn den 7. februar 1968, over en uke etter kommunistenes offensiv. Det var sørvietnamesiske soldater (ARVN) som kjempet fra første dagen til siste dagen da byen ble gjeninntatt, og det var ARVN som sto for mesteparten av kampene.

Vietnamesernes keiserby blir i filmen omdannet til en metaforisk «Heart of darkness»-jungel, slik at det passer med amerikanernes fantasi. Det er amerikanerne som er i sentrum, som redder sørvietnameserne. I filmen som i litteratur er det slik at «mesteparten av litteraturen om Vietnamkrigen er en øvelse i amerikansk kulturnarsissisme» (Timothy Lomperis, Duke Universtity Press 1987).

Orientalisme og Vietnamkrigen

Filmer og litteratur om Vietnamkrigen passer dermed godt inn under begrepet Orientalisme som Edward Said lanserte i 1978. Man har en nedarvet imperialisme som «bestandig lokaliserer kilden til alle signifikante handlinger og liv i Vesten, hvis representanter har friheten til å besøke sine fantasier og filantropier på den mentalt døde Tredje verden. Uten Vesten har verden utenfor verken liv, historie eller kultur å snakke om, ingen uavhengighet eller integritet som er verdt å representere«. Det stemmer med «Full Metal Jacket», og trolig med mesteparten av vestlige filmer om Vietnamkrigen.

Mitt håp

Jeg vil ikke frata noen for gode filmopplevelser. Jeg setter pris på filmens svarte humor og drama, og jeg respekterer selvfølgelig amerikanernes behov for å skildre sin egen erfaring. Men jeg håper at det norske publikum gjennomskuer amerikanernes holdninger overfor sørvietnameserne og klarer å skille fantasi fra virkelighet.

For gode bøker om Vietnam, både sakprosa og litteratur, se blogginnlegget: Skjønnlitteratur og sakprosa.

Forskning på filmer fra Vietnamkrigen:

2 kommentarer

Filed under Media og Vietnamkrigen, Militærhistorie

Afghanistan-lekkasjene: Pentagonrapporten er ikke som man tror

Afghanistan-lekkasjene kom ut den 26. juli 2010.  Mediaflommen fikk den 40 år gamle Pentagonrapporten til å flyte opp igjen. Begge sakene gjelder ulovlige lekkasjer av hemmeligstemplede dokumenter og har derfor mange felles trekk: WikiLeaks-dokumentene om Afghanistan, og Pentagonrapporten om Vietnamkrigen. Det er dermed viktig med et tilbakeblikk på hva vi kan lære av Pentagonrapporten.

Sammendrag reflekterer ikke opprinnelig rapport

Den hemmeligstemplede Pentagonrapporten (Pentagon Papers) på 3.000 fortellende sider og 4.000 vedlagte sider dreier seg om historien til den amerikanske involveringen i Vietnamkrigen. Den betrodde Pentagonansatte Daniell Elsberg kopierte sidene og leverte rapporten til The New York Times’ journalist Neil Sheehan. Sheehan fikk som oppgave fra avisen å skrive et sammendrag sammen med tre andre journalister. Sammendraget ble publisert i 1971, og utgitt samme år på norsk (Pentagonrapporten. Cappelen 1971).

Mange ser på boka Pentagonrapporten som fasit på Vietnamkrigen, men journalisten Edward Jay Epstein avslørte at New York Times’ reportere hadde endret viktige detaljer om Johnsons beslutning om bombing i 1964 og sending av tropper i 1965. I følge Epstein var Sheehans bok ikke bare en omformulering, eller «kunstnerisk fritolkning», men en endring av den opprinnelige rapporten. Epstein konkluderte med at det ikke var Pentagonstudien i seg selv, men ”den endrede versjonen av historien som New York Times’ journalister hadde levert til publikum”. (Michael Lind. Vietnam The necessary war. Touchstone 1997, side 192-195)

Pessimistisk vurdering av Tet-offensiven

Pentagonrapporten har et eget kapittel om Tet-offensiven i 1968. Selv om sørvietnamesiske soldater ble tatt på senga under feiringen av vietnamesisk nyttår (kommunistene hadde lovet våpenhvile for å feire nasjonalt nyttår), klarte sørvietnameserne å slå kraftig tilbake mot kommunistenes storoffensiv. Hanoi feilvurderte situasjonen og trodde at folket ville slutte seg til kommunistene når disse kom. Men folket rømte fra dem. Kommunistene måtte betale en høy pris for den mislykkede storoffensiven, med ca. 100.000 drepte. Militært ble det en seier for Sør-Vietnam.

Men Pentagonrapporten var pessimistisk. Antikrigsstemmen i Pentagon fikk folk til å tro at kommunistene ”har de tilgjengelige ressurser i Nord-Vietnam om i Sør-Vietnam til å øke sin troppestyrke … I løpet av en periode på 10 måneder ville kommunistene antagelig klare å sette inn tilstrekkelig nye enheter i sør …” Dermed trodde hjemmepublikumet i USA at Sør-Vietnam hadde tapt krigen. I ettertid viser det seg at kommunistene måtte tåle et stort tap som det tok flere år å komme over. Hanoi-obersten Bui Tin sa følgende om Tet-offensiven:

Vårt tap var svimlende og en fullstendig overraskelse. General Vo Nguyen Giap fortalte meg senere at Tet hadde vært et militært nederlag, selv om vi fikk den planlagte politiske fordelen da Johnson ble enig om å forhandle og ikke ville stille til gjenvalg. Den andre og tredje bølgen i mai og september var, i ettertid, feil. Våre styrker i Sør ble nesten utryddet under kampene i 1968. Det var først i 1971 at vi klarte å reetablere vår tilstedeværelse, men vi måtte bruke nordvietnamesiske tropper som lokal gerilja. Hvis de amerikanske styrkene ikke hadde begynt å trekke seg ut under Nixon i 1969, kunne de ha straffet oss hardt. Vi led dårlig i 1969 og 1970 som det var.

(Bui Tin. Following Ho Chi Minh: The Memoirs of a North Vietnamese Colonel. University of Hawaii Press 1999)

Konklusjon

Mange etablerte «sannheter» om Vietnamkrigen som verserer i historieverkene er basert på feilvurderinger, feiltolkinger og feilsiteringer. Saken om Pentagonrapporten er intet unntak. Selv tror jeg alle partene som var sterkt engasjerte i krigen så det de selv ville se, og rapporterte det de selv trodde de hadde sett. Det er derfor opp til oss lesere å lese rapportene, både Pentagonrapporten og WikiLeaks-lekkasjene med ekstra årvåkenhet.

Legg igjen en kommentar

Filed under USAs engasjement

Pol Pot og parallelle historier

Røde Khmer-fengselssjef Kaing Guek Eav, alias Kamerat Duch, fikk nylig en dom på 35 års fengsel for å ha stått bak mordet på nær 15.000 personer. Duch er antakeligvis blant verdenshistoriens verste massemordere, sier folkemordseksperten Bernt Hagtvet til Dagbladet.

Sammenheng mellom Røde Khmer og Hanoi

Det løper en rød tråd mellom Røde Khmer og Hanoi-regimet. Men sammenhengen er ikke nevnt i noen av de 35 norske avisoppslagene om dommen denne uken. Allerede i 1978 overrasket den Hanoi-vennlige franske avisen Le Monde med en kritisk artikkel om sammenhengen etter avsløringen om folkemordet i Kambodsja:

«Det som skjer i Vietnam, skjer i Laos og naturligvis i Kambodsja. Mellom folkemordet på khmerene og undertrykkelsen av vietnameserne er det riktignok en betydelig gradsforskjell, men motivet er dessverre det samme. I begge tilfeller dreier det seg om å nivellere og eliminere enhver variasjon».

Det er kjent at vietnameserne invaderte Kambodsja i 1978 og styrtet Røde Khmer under Pol Pot. Men den vietnamesiske invasjonen ble først satt i gang etter at Hanoi forgjeves forsøkte å få til en fredelig løsning med nabolandet. Hanoi gikk så langt som å tilby hjemsending av kambodsjanske flyktninger som hadde flyktet fra Røde Khmer til Vietnam!

Nødvendig allianse

Kambodsja var uunnværlig for de vietnamesiske kommunistene. Allerede i 1930-årene brukte Ho Chi Minh og hans indokinesiske kommunistparti Kambodsja som hovedpulsåre for å få smuglet våpen fra Thailand til Vietnam. Under Vietnamkrigen gjemte Hanoi-soldatene seg i jungelen i Kambodsja for å angripe Sør-Vietnam.

Men brorskapet var gjensidig. Hanoi-soldatene gav Røde Khmer militær trening og forsyninger under Vietnamkrigen, og deltok selv i mange kamper mot de ikke-kommunistiske styrkene i Kambodsja. I mars 1970 deltok 40.000 Vietcong og nordvietnamesiske soldater i angrep sammen med Røde Khmer mot den kambodsjanske hovedstaden Phnom Penh. De var så nær som tre mil utenfor hovedstaden før de ble jaget vekk. Faktisk sto nordvietnameserne bak mesteparten av kampene i Kambodsja i 1970-71. Det var ikke Røde Khmer, men den vietnamesiske elitebrigaden Dac Cong som stormet flyplassen utenfor Phom Penh. (Short, side 203, 221)

Felles ideologisk bakgrunn

Ideologisk vises den røde tråden mellom Pol Pot og Ho Chi Minh enda tydeligere. Mens den eldre Ho Chi Minh var med og dannet det franske kommunistpartiet (PCF) i 1920, meldte unge Pol Pot seg inn i det samme PCF i 1951. For begge var Stalins og Maos tanker om utrensking av opposisjon og konkurrenter et hovedprinsipp. Mao og Ho Chi Minh utgav Stalins verk på henholdsvis kinesisk og vietnamesisk. (Short, side 66-67)

Dermed skjedde parallele folkemord bak bambusteppet i Kambodsja og Vietnam etter at Pol Pot vant krigen i Kambodsja den 17. april 1975, og Hanoi vant over Saigon to uker etterpå. Folkemordene er godt nok dokumentert. Det er bra at en hovedansvarlig ble dømt. Når kommer det neste oppgjøret?

Kilde:

  • Le Monde 5. oktober 1978, referert i Frank Bjerkholts bok «Vietnam – det store bedraget»,  side 105
  • Philip Short. Pol Pot. The history of a nightmare. John Murray (Publishers), London 2004.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet