Monthly Archives: januar 2015

30. januar: Alliansen med Mao Zedong

På denne dag: I dag for 65 år siden ankom Ho Chi Minh Kinas hovedstad Beijing. Samme dag ga Stalin diplomatisk anerkjennelse av Den demokratiske republikken Vietnam (DRV) under Ho Chi Minhs ledelse (Zhai 2000, s. 15).

La oss ha et tilbakeblikk på situasjonen i 1948 – 1950. Forholdet mellom allierte under andre verdenskrig var i ferd med å kjøles ned: Sovjet og Kina i Øst mot USA og vesteuropeiske land.

I 1948 hadde kommunistene den 25. februar tatt over regjeringsmakten i Tsjekkoslovakia. Dette var antakelig bakgrunnen for at Einar Gerhardsen 29. februar holdt den kjente Kråkerøy-talen med erklæringen: «Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig».

1949: NATO ble dannet i Washington D.C.. I Kina vant kommunistene under Maos ledelse i 1949 over Chiang Kai-Sheks nasjonalister etter mange års borgerkrig. Chiang Kai-Sheks styrker var opprinnelig mye større enn Mao sine, men Chiang mistet mange soldater i kampen mot japanerne under andre verdenskrig. Etter seieren over Chiang erklærte Mao  ved Tiananmenplassen i Beijing dannelsen av Folkerepublikken Kina (PRC) den 1. oktober 1949. Begivenheten ble høvelig feiret i Vietnam. Den 5. desember 1949 sendte Ho Chi Minh et gratuleringsbrev til Mao Zedong og uttrykket ønsket om å etablere diplomatisk forbindelse med PRC.

1950: Kineserne svarte med å gi Ho Chi Minhs regjering diplomatisk anerkjennelse den 18. januar 1950.

Kinesisk frimerke illustrerer møtet mellom Stalin og Mao i 1950

Kinesisk frimerke illustrerer møtet mellom Stalin og Mao i 1950

Ville Stalin følge etter? Stalin hadde anerkjent Indonesias Sukarno i 1947, men overså Ho Chi Minh (Duiker 2000, s. 421). Noen år senere måtte Stalin ta hensyn til sin største nabo, dvs. Kina.

Den 16. desember 1949 dro Mao til Moskva for å treffe Stalin, og Mao kom ikke tilbake til Beijing før 17. februar 1950. Mens han var i Moskva, klarte han å overtale Stalin til å gi DRV diplomatisk anerkjennelse. Etter anerkjennelsen fra Stalin ønsket Mao sin vietnamesiske kollega Ho velkommen til kommunistblokken.

De nevnte datoene er basert på boken til Qiang Zhai (2000, side 13-18), «China and the Vietnam wars 1950-1975». I en annen bok, Southeast Asia and the Cold War av Albert Lau fra 2012, står det at Ho kom til Beijing 2. februar 1950 og at han deretter dro fra Beijing til Moskva sammen med Mao. I enda en annen bok, Đèn Cù av Trần Đĩnh (Người Việt books2014, side 50), utfordrer forfatteren Trần Đĩnh den offisielle historieskrivingen. I memoarene mener Trần Đĩnh at Ho Chi Minh hadde møtt Mao i Beijing før Mao dro til Moskva.

I Vietnam eksisterte den gangen også «Staten Vietnam», som ble opprettet i juni 1949 og ledet av tidligere keiser Bao Dai. To rivaliserende regjeringer, både Staten Vietnam og DRV, krevde kontroll over samme territoriet. Mao og Stalins anerkjennelse av DRV brakte Vietnam dypere i den kalde krigen. Som en reaksjon ga USA i mars 1950 anerkjennelse til Bao Dais regjering som eneste lovlig i Vietnam.

Både DRV og Staten Vietnam trengte hjelp utenfra. For å vinne over indre og ytre fiender ba Ho Chi Minh ba ikke bare om diplomatisk anerkjennelse fra de sosialistiske stormaktenes, men han spurte også om hjelp. Stalin var entusiastisk med forbehold, og fortalte Ho at:

from now on, you [Ho] can count on our assistance, especially now after the war of resistance, our surplus materials are plenty, and we will ship them to you through China. But because of limits of natural conditions, it will be mainly China that helps you. What China lacks, we will provide. (Lau 2012, s. 165)

Mao var rausere enn Stalin og forsikret Ho om at «Whatever China has and Vietnam needs, we will provide».

Hjelpen fra Sovjet og Kina kom ikke bare i 1950, men varte helt til og etter at Nord-Vietnam vant over Sør i 1975.

Kilder:

  • Duiker, W. J. (2000). Ho Chi Minh. New York: Hyperion.
  • Lau, A. (2012). Southeast Asia and the Cold War. Milton Park, Abingdon, Oxon: Routledge.
  • Zhai, Q. (2000). China and the Vietnam wars 1950-1975. Chapel Hill: University of North Carolina.
  • Trần Đĩnh (2014). Đèn Cù (1). Người Việt books.

 

1 kommentar

Filed under Hanoi-regimet, I dag i historien

18. januar: 400 år siden jesuittene kom til Vietnam

På denne dag: De første jesuittene kom til Vietnam 18. januar for 400 år siden. De var ikke de første kristne misjonærene som kom til landet, men deres betydning har vært stor.

De første jesuittene ankom 18. januar 1615 Hoi An i Vietnam som båtflyktninger. Disse besto av misjonærene Francesco Buzomi fra Italia, og Diego Carvalho og Antonio Diaz fra Portugal sammen med 70 jesuitter fra Japan. Båtflyktningene hadde flyktet fra Japan på grunn av forfølgelsene der. Som en travel havneby som portugisiske og japanske handelsskip ofte besøkte, var Hoi An et naturlig reisemål for båtflyktningene.

Portugiserne var blant de første europeerne som kom til Sørøst-Asia sjøveien, takket være sin kunnskap om navigasjon på havet. Portugiseren Vasco da Gama var i 1498 den første europeeren som oppdaget India. Portugisiske sjøfolk kom til Kina i 1517 og Australia i 1522. Typisk seilet portugiserne til Asia en gang hvert år, med avreise fra Lisboa i mars for å komme til Goa i september. Ville man seile videre østover, måtte man vente til april neste år (Dror 2006,  s. 30).

Den første ordboken: vietnamesisk - portugisisk - latinsk

Den første ordboken: vietnamesisk – portugisisk – latinsk

Selv om kristne misjonærer hadde vært i Vietnam siden 1533, var jesuittene som kom til Hoi An i 1615, de første som etablerte en permanent misjon i landet. Allerede året etter dro Carvalho tilbake til Japan, der han ble martyr i 1624. Selve misjoneringen i Vietnam gikk bra. I løpet av kort tid ble 300 personer konvertitter. Fra Macao ble fader Francisco de Pina i 1517 sendt til Vietnam for å forsterke misjonen til fader Buzoni. Angivelig fantes det 800.000 kristne og 400 kirker i Vietnam i 1658, året La Mission Etrangère de Paris kom til Vietnam (Vũ Đình Hoạt,  side 942).

Blant jesuittene som ble veiledet av de Pina, var den franske jesuitten Alexandre de Rhodes, kjent som skaperen av «chu quoc ngu», som er vietnamesisk skriftspråk med latinske bokstaver. I boken Vietnamesisk grammatikk : en innføring i vietnamesisk grammatikk sett med norske øyne refererer også Olaf Husby i 1991 til Alexandre de Rhodes som sto bak det banebrytende verket «Dictionarium Annamiticum, Lusitanum et Latinum». Husby nevner også uenigheten om hvor stort de Rhodes’ personlige bidrag i dette verket er, for ordboken var «u-fransk» (side 23). Først i 2002 kunne Roland Jacques vise til et brev og et viktig hefte som er gravet fram på biblioteket i Lisboa. Heftet heter «Manuductio ad linguam tunckinensem», dvs. Metoden for å lære tonkinesisk, forfattet av portugisiske de Pina. Det bekrefter den portugisiske innflytelsen på dannelsen av vietnamesiske latinske alfabeter. Selv kjenner jeg igjen mange franske låneord når jeg besøker Frankrike, men det er i Portugal at jeg kjenner igjen konsonantkombinasjon/digraf «nh».

Jesuittene laget det vietnamesiske alfabetet først og fremst for å lære vietnamesisk. Men det er lite kjent at de og andre kristne på 17. og 18. århundre også bidro til spredningen av «chu Nom», det vietnamesiske skriftspråket som er basert på kinesiske tegn (Taylor 2013, s. 289).

 

Kilde:

  • Dror O, Taylor KW. Views of Seventeenth-century Vietnam: Christoforo Borri on Cochinchina & Samuel Baron on Tonkin: Southeast Asia Program Publications, Southeast Asia Program, Cornell University, 2006.
  • Husby O. Vietnamesisk grammatikk : en innføring i vietnamesisk grammatikk sett med norske øyne. Oslo: Friundervisningens forlag, 1991.
  • Jaques R. Portuguese Pioneers of Vietnamese Linguistics. Bangkok: Orchid Press, 2002.
  • Taylor KW. A history of the Vietnamese. Cambridge: Cambridge University Press, 2013.
  • Vũ Đình Hoạt. Việt Nam Tôn Giáo Chính Trị Quan – Tập II.

Nettsider

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, vietnam

Ytringsfriheten i krig og fred

Skuddene mot ansatte i det franske ukemagasinet Charlie Hebdo minner meg på verdien av ytringsfriheten i vårt land. De fører også mine tanker til ytringsfrihetens kår i Vietnam under og etter krigen.

Sør-Vietnam var som kjent mindre demokratisk enn Norge. Men til tross for sensuren fremmet massemedia i Sør-Vietnam, ifølge den amerikanske forfatteren Neil L. Jamieson, mangfoldige syn i sosiale, økonomiske, militære og politiske spørsmål. I 1967 hadde den sørvietnamesiske hovedstaden Saigon ca. 27 vietnamesisk-språklige dagsaviser, samt 10 ukemagasiner og 10-20 magasiner som ble utgitt hver 14. dag eller månedlig (Jamieson 1993, side 290-1).

Sørvietnamesiske aviser fikk så vidt jeg vet, ingen pressestøtte som i Norge. Avishusene levde derfor i frykt for at avisen måtte legges ned på grunn av krav fra kreditorer eller sensur fra myndighetene.

Mange sørvietnamesiske journalister ble i tillegg truet på livet av kommunistene. Et eksempel på kommunistenes vold mot journalistene i Sør var mordet på generalsekretæren Tu Chung i avisen Chinh Luan i romjulen 1965. Tu Chung var kjent for artikler som var kritiske mot kommunismen. Han fikk stadig trusler fra kommunistene. Istedenfor å gi etter, valgte han å trykke trusselbrevene i avisen. Dette var antakelig bakgrunnen for at han den 30. desember 1965 ble skutt ned og drept utenfor sitt hjem. Hans 12 år gamle sønn så de to attentatmennene på en Goebel-moped.

Hvem drepte Tu Chung, journalist og økonom utdannet fra Universitetet i Fribourg, Sveits? Mens journalisten Trung Duong prøvde å finne ut hvem som sto bak det mislykkede drapsforsøket på journalist Chu Tu i 1967, fant hun «Captured Documents (CDEC): Report of Viet Cong Plan of Assassination and Terrorist Action in Saigon City (4 pages) 15 May 1967». Basert på dokumentet konkluderte Trung Duong med at det var kommunistene som sto bak mordet på ham. Morderen ble angivelig dekorert med medalje fra FNL.

Avisen Chinh Luan

30. april 1975 var et kjent tidsskille. Kommunistene vant krigen i Vietnam. Undertrykkere av ytringsfriheten var ikke lenger attentatmenn, men ble myndighetenes representanter med loven i hånden. De satte sørvietnamesiske forfattere og journalister bak lås og slå og plasserte deres verk på utstilling på Museet for USAs forbrytelser. Å oppbevare litteratur fra Sør-Vietnam ble kriminalisert.

Den 20. august 1975 utstedte Informasjons- og kulturdepartementet en offentliggjøring som forbød sirkulering av «politisk reaksjonære og sexfikserte bøker». I Saigon krevde myndighetene i mai 1977 at befolkningen skulle tilintetgjøre eller levere inn trykksaker fra det tidligere regimet. Straffeloven fra 17.7.1985 forbød f.eks. «produksjon, oppbevaring og sirkulering av kulturprodukter med innhold mot sosialismen».

Straffeloven er i dag fortsatt brukt for å kneble skribenter i Vietnam. Organisasjonen «Reporters Without Borders» rangerte i 2014 Vietnam som nr. 174 av 180 land med hensyn til pressefriheten.

Jeg tar ikke ytringsfriheten for gitt.

Kilder:

Om Vietnams tilsynelatende demokrati:

Artikler på vietnamesisk:

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam