Tag Archives: Folkemord

17. april: «Kambodsja er fri»

På denne dag:

17. april 1975 vant Kina-vennlige Pol Pot over det USA-vennlige regimet i Kambodsja. Jeg har tidligere skrevet om hendelsen i flere innlegg, f. eks. «17. april: hagleskur og år null» fra 2012.

Mange «antiimperialister» i Vesten jublet, mens Pol Pot-regimet satte i gang en «renselse» som kostet 1,7 millioner kambodsjanere livet i de fire årene regimet hadde makten.

En norsk hyllest til Pol Pot er f. eks. sangen «Kambodsja er fri» av Hans og Stein (Hans Robertsen, Stein Borgersen). Ifølge Anders Giæver i VGs kommentar «Da VG skulle brennes» er sangen med i kulturorganisasjonen Profils Barnevisebok 1976.

Sitat fra cover: «Vennskapssambandet Norge-Kambodsja vart skipa på massemøtet etter demonstrasjonen for det frie Kambodsja i Oslo 17. april. Kontigenter førebels sett til 10 kroner året. Alle antiimperialister og vener av det kambodsjanske folket bør teikne seg som medlem snøggt!»

Les andre innlegg om Kambodsja.

 

1 kommentar

Filed under I dag i historien

17. april: hagleskur og år null

På denne dag:

Sommeren kom tidlig i år, tenkte vi i mars da skogen prydet seg med hvitveis og hagen slapp krokus fram. Men i dag dro snøværet og hagleskuren oss tilbake til vinteren. Kulda skapte store problemer for vår nabo i øst.  ”13 trafikolyckor inträffade i Göteborgsområdet och Västsverige under tisdagsmorgonen, med långa köer som följd”, leste vi i GP-tidningen.

På denne dag i 1975 inntraff en større ulykke i Kambodsja. Kambodsjanerne ble også dratt tilbake i tid. Ikke bare med en måned, men tilbake til år null, bestemte Pol Pot. Krigen tok slutt da Pol Pots svartkledde menn inntok Kambodsjas hovedstad Phnom Penh, den 17. april 75.

Pol Pot sammen med vietnamesiske Le Duan

Pol Pot sammen med vietnamesiske Le Duan

Den franske misjonæren Ponchaud pustet lettet ut. ”No more rockets to fear. No more compulsory military service. No more of this rotten, loathed regime”, skrev han. Men det tok ikke lang tid før ”frigjørerne” sendte sitt eget folk til dødsmarkene.

Lurer du kanskje på hvem denne Pol Pot var?

På samme måte som vietnamesiske Ho Chi Minh fant Pol Pot kommunismen i Frankrike. Begge tok denne ideologien med hjem, angivelig som et middel for å jage vekk imperialister. Formann Mao forsynte herrene med våpen. Med denne teknologioverføringen kom også oppskriften for å renske sitt eget folk, på Maos vis. Ho Chi Minh gjennomførte det i forbindelse med jordreformen i Nord-Vietnam i perioden 1953-56, og Pol Pot på dødsmarkene i 1975-79.

Pol Pots svartkledde menn mottok militær trening fra og outsourcet kommandoangrep til nordvietnameserne som befant seg i Kambodsja. De ideologiske frendene vant til slutt i 1975. Pol Pot den 17. april, og Ho Chi Minhs etterfølgere nesten to uker senere, den 30. april.

Vi trenger ikke å reise ut av Norge for å finne levende vitner fra den tiden. Norske Sivun Pen  har gitt ut en bok der han i detalj beskriver livet i Kambodsja før og under Pol Pot. Og norsk-vietnamesiske båtflyktninger har med seg minner fra et skjørt men blomstrende Sør-Vietnam før kommunistene kom og skrudde klokka tilbake med noen tiår.

Kilde:

4 kommentarer

Filed under I dag i historien

30. januar: Tet-offensiven 1968

På denne dag:

I dag for 44 år siden startet Tetoffensiven i Vietnam. Kommunistene gikk til angrep på 44 byer og provinshovedsteder i Sør-Vietnam. Natt til 30. januar stormet de Qui Nhon, Kontum, Pleiku, Darlac og Nha Trang. Tjuefire timer etterpå gikk de løs på den sørvietnamesiske hovedsstaden Saigon og mange andre byer. Sørvietnameserne ble tatt på senga, men slo effektivt tilbake i de fleste byer. I løpet av noen dager fikk Sør-Vietnam kontroll over neste alle byer, bortsett fra Hue.

Hvorfor ble sørvietnameserne tatt på senga? Som avledningsmanøver annonserte kommunistene 3 dagers våpenhvile i forbindelse med Tet. Tet er vietnamesisk nyttår. Vietnameserne feirer Tet på samme måte som nordmenn feirer jul: alle har langfri fra jobb og skole, familier skal samles og folk går på besøk hos slektninger og venner. Sørvietnameserne trodde at kommunistene skulle respektere den hellige tradisjonen og gikk på limpinnen. Amerikanerne og sørvietnameserne trodde ikke at kommunistene skulle slå til – på samme måte: den norske regjeringen trodde ikke at tyskerne ville invadere Norge 9. april 1940. Svikt i koordinering av etterretningsinformasjon var også en medvirkende årsak, ikke helt ulikt den norske svikten i forbindelse med 22. juli.

Levninger etter Hue-massakren begått av Hanois styrker under Tet-offensiven

På kommunistenes side var forberedelser i gang allerede sommeren 1967. De smuglet våpen og ammunisjon til sørvietnamesiske byer samtidig som de annonserte at de ville delta i fredsforhandlinger. Men de begikk en fatal feil: de tolket altfor optimistisk rapportene fra sine geriljasoldater i Sør. De trodde at folket skulle slutte seg til geriljasoldatene når disse kom. Men folkelig støtte uteble der kommunistene slo til.

De 80.000 kommunistsoldatene angrep hovedsakelig de sørvietnamesiske styrkene, men amerikanske journalister kun rapporterte angrepet på den amerikanske ambassaden der 19 kommunistsoldater utførte en tilnærmet selvmordsaksjon. I Saigon prøvde kommunistene å storme 1. Sørvietnamesisk hærs hovedkvartert (Bo Tong Tham Muu), 2. Presidenpalasset, 3. Sjøforsvarets hovedkvarter, 4. Tan Son Nhut-flyplassen, 5. Saigon kringkastingsstasjon, 6. Den filippinske ambassaden, og til slutt den amerikanske ambassaden. Denne var den eneste amerikanske installasjonen som ble angrepet i Saigon, men fikk mest mediaomtale.

Overalt ble kommunistene slått tilbake. Selv om de fleste sørvietnamesiske soldater var på Tet-permisjon, kom motangrepet raskt. Saigon radiostasjon ble frigjort av den 1. fallskjermsbataljonen, mens den 8. fallskjermbataljonen reddet Bo Tong Tham Muu. Den 5. rangersbrigaden og marinejegere kastet seg inn i motangrepet.

I Hue varte kampen helt til den 24. februar. Under kommunistenes okkupasjon av Hue begikk kommunistene en av de største massakrene i Vietnamkrigen. Det er beregnet at ca. 6.000 sivile personer ble henrettet fordi kommunistene trodde at de hadde samarbeidet med eller hatt sympati for det sørvietnamesiske regimet. Hue-massakren er dermed et kjent begrep blant sørvietnameserne, men mindre kjent i Vesten.

Fra seier til tap

Selv som sørvietnameserne klarte å jage bort kommunistene fra byene i løpet av kort tid, har Tet-offensiven blitt fremstilt som kommunistenes seier i vestlig media. Grunnen til det er bl.a. at krigsprotesten var på vei opp i USA og Europa. Proteststemningen snudde derfor seier til tap. La oss se på tallenes tale:

I perioden februar-mars 1968 påførte krighandlingene følgende tap hos de militære og sivile:

  • Sør-Vietnam: 5.000 falne, 15.000 sårede og 900 savnede
  • Allierte (USA og andre): 4.000 falne og 19.000 sårede
  • Sivile: 14.300 drepte og 24.000 sårede
  • Kommunistene: 59.000 falne og 9.000 sårede, samt 9.300 krigsfanger (Kilde: Pham Van Son 1968)

Etter Tetoffensiven merket myndighetene i Sør-Vietnam økende støtte fra befolkningen. Folket så hva kommunistene brakte med seg i Hue og andre byer. Flere ble immune mot kommunistene.

Det finnes mye litteratur om slaget om Hue:

Vietnamesisk:

Engelsk:

Norsk:

Biografi:

2 kommentarer

Filed under I dag i historien

Cappelen innrømmer feil om bildet fra Hue-massakren

Bruker du historielærebok fra Cappelen bør du bli oppmerksom på feil i forbindelse med omtalen av Vietnamkrigen. Feilen ble påpekt i en kronikk i Aftenposten: Vietnamisering 2.0 i april 2010.

På bakgrunn av kronikken undersøkte Cappelen saken og konkluderte med at kronikkforfatterne hadde rett. Bildeteksten er korrigert på internett og vil komme med neste bokopplag.

Hue-massakre

Cappelen har etter kritikken endret bildeteksten.

Hue-massakren krevde visstnok ti ganger flere ofre enn My Lai. Nåde Hue- og My Lai-massakren skjedde i 1968, og det ser ut som hendelsen i Hue var mer systematisk og planlagt.

Cappelen skriver:
Kritikk av vår framstilling av Vietnamkrigen.

Kronikken i Aftenposten 21. april, «Vietnamisering 2.0», påpeker at bildet på side 289 sannsynligvis er fra byen Hué. Etter å ha undersøkt med bildebyrået, har vi funnet ut at det er riktig. En ny bildetekst står nedenfor. Den vil bli satt inn i boka når vi trykker nytt opplag.

Ny bildetekst:
En kvinne i den sørvietnamesiske byen Hué sørger etter at levningene av hennes mann ble funnet i en massegrav etter Tet-offensiven i 1968. Nordvietnamesiske styrker og FNL gikk i januar 1968 (under det vietnamesiske nyttår – Tet) til angrep på den sørvietnamesiske hæren og amerikanske styrker i flere byer i Sør-Vietnam. De erobret Hué og henrettet flere tusen sivile som de mente samarbeidet med amerikanerne eller på andre måter var fiender av kommunistene.

Feil om Vietnamkrigen i læreboka

Andre artikler om Hue-massakren

Time Magazine 31. oktober 1969:

«At first the men did not dare step into the stream,» one of the searchers recalled. «But the sun was going down and we finally entered the water, praying to the dead to pardon us.» The men who were probing the shallow creek in a gorge south of Hue prayed for pardon because the dead had lain unburied for l9 months; according to Vietnamese belief, their souls are condemned to wander the earth as a result. In the creek, the search team found what it had been looking for–some 250 skulls and piles of bones. «The eyeholes were deep and black, and the water flowed over the ribs,» said an American who was at the scene.

The gruesome discovery late last month brought to some 2,300 the number of bodies of South Vietnamese men, women and children unearthed around Hue. All were executed by the Communists at the time of the savage 25-day battle for the city during the Tet offensive of 1968. The dead in the creek in Nam Hoa district belonged to a group of 398 men from the Hue suburb of Phu Cam. On the fifth day of the battle, Communist soldiers appeared at Phu Cam cathedral, where the men had sought refuge with their families, and marched them off. The soldiers said that the men would be indoctrinated and then allowed to return, but their families never heard of them again. At the foot of the Nam Hoa mountains, ten miles from the cathedral, the captives were shot or bludgeoned to death.

Workers unearth mass grave containing victims of a Vietcong massacre of civilians performed during the Tet offensive in February, 1968. Photographer: Larry Burrows

Shallow Graves. When the battle for Hue ended Feb. 24, 1968, some 3,500 civilians were missing. A number had obviously died in the fighting and lay buried under the rubble. But as residents and government troops began to clean up, they came across a series of shallow mass graves just east of the Citadel, the walled city that shelters Hue’s old imperial palace. About 150 corpses were exhumed from the first mass grave, many tied together with wire and bamboo strips. Some had been shot, others had apparently been buried alive. Most had been either government officials or employees of the Americans, picked up during a door-to-door hunt by Viet Cong cadres who carried detailed blacklists. Similar graves were found inside the city and to the southwest near the tombs where Viet Nam’s emperors lie buried. Among those dug out were the bodies of three German doctors who had worked at the University of Hue. …

Kilde: http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,839103,00.html

1 kommentar

Filed under Militærhistorie

Oppgjør med FNL-tilhengere

Med den nye boka «Idealistene» tar historiker Bård Larsen et oppgjør med deler av den norske venstresiden som flørtet med totalitære regimer. AKP-ml fikk sin mørke fortid gransket for noen år siden. Nå får også SV og Ap gjennomgå. Felles for dem var beundring av slike tyranner som Stalin, Mao, Ho Chi Minh og Pol Pot.

Bård Larsen under lansering av boken «IDEALISTENE – Venstresidens reise i det autoritære». Privat foto.

Bokens mest interessante og banebrytende del finner jeg i kapitlene om Vietnamkrigen. Så vidt jeg vet er Bård Larsen den første norske historikeren som tok opp norsk medløperi med kommunistene under Vietnamkrigen. Fra før har vi Frank Bjerkholts «Vietnam – det store bedraget» (Gyldendal Norsk Forlag 1980).

Ikke uventet hagler det kritikk mot Larsen fra venstresiden. Noen av kritikerne har lest boka, men mange andre hopper rett ned i skyttergraven og fyrer løs. De mener at han bagatelliserer krigens lidelser.

Men Bård Larsen hyller overhodet ikke amerikanernes krigføring. Han var kritisk mot den. Samtidig stiller han et viktig spørsmål:

Den enes urett,  den andres rett? (side 223)

Han dokumenterer hvordan Ho Chi Minh og kameratene allerede fra 1945 drev med likvidisjoner av rivalene. Ho sto senere bak jordreformen i Nord-Vietnam som tok livet av femti tusen mennesker etter formann Maos mønster.

Her i Norge har vi AUF-leder og formann i Sosialdemokratisk Ungdom Ola Teigen, Thorvald og Jens Stoltenberg, Reiulf Steen, og avisen Ny Tid som ble nevnt som idealistiske medløpere. «Motstanden mot USA var viktigere enn lidelsene til vietnameserne«. Jens’ tale til den vietnamesiske presidenten Nguyen Minh Triet var «forunderderlig ukritisk og ureflektert».

«Vi trodde ikke, vi visste at Vietnams folk var samlet og enhetlig. Så kom båtflyktningene.» (TittaFroskens minnebok)

Raddissenes syn på Vietnamkrigen påvirker klart deres oppfatning av båtflyktningene: «Det var ikke alle som innrømmet båtflyktningene integritet«, hevder Bård Larsen (side 234). Jeg synes det er flott at historiker Larsen tok opp et tema som berører mange båtflyktninger. Raddissene tror de vet bedre enn båtflyktningene selv hva som skjedde i Vietnam, hvem var helter og hvem var skurker. Nå bør fasiten være klarere for flere og kan finnes i boka «Idealistene».

«vi ble grenseløst skuffet av det som skjedde etter at FNL og Nord-Vietnam vant krigen i 1975 … man kan si at vi hadde visse illusjoner » (Rune Gerhardsen til Aftenposten 20.02.2010)

Bård Larsen har derfor rett når han mener at den norske venstresiden har «…en mørk historie som handler om et uavklart forhold til demokratiet. På det verste har venstresiden holdt døren åpen for vold og drap på egne borgere for å nå sine mål. …. Mange på venstresiden har gitt sitt bifall til diktaturer og, enda verre, til regimer som begikk folkemord.» (Larsen, Bård. Idealistene: 59)

Boka er velskrevet,  provoserer og har derfor skapt sterke reaksjoner. Jeg anbefaler den sterkt.

Les ellers:

Legg igjen en kommentar

Filed under Norsk holdning til Vietnamkrigen

Naiv, han? Et besøk hos Pol Pot

Marit O. Bromark har gitt ut en bok om en kambodsjaners liv under Pol Pot. Hun mener at Pål Steigan burde sett ondskapen under sitt besøk hos Røde Khmers Pol Pot i 1978. Nei, mener Steigan, for «som kortvarig gjest i et land er det vanskelig å avsløre dystre hemmeligheter.» (Aftenposten 11. oktober 2010)

Steigan håndhilser på Pol Pot

Steigan har muligens noe rett. Han skrev selv i Aftenposten at han var i Kambodsja i en uke. Han kunne ikke ett ord kambodsjansk. Men han så smilene fra dem som møtte ham. Og smiler fra fremmede kan som kjent dempe ens kritiske sans.

Men Steigan reiste tross alt 1.000 kilometer og stakk innom 10 av de 18 provinsene i landet. Burde ikke han sett litt mer enn det han rapporterte (Aftenposten 31. oktober 1978)?

Mange varsellamper hadde blinket allerede før han dro til Kambodsja og håndhilste på Pol Pot. Året før besøket hadde 80.000 kambodsjanske flyktninger klart å komme seg ut sitt hjemland. Aftenposten skrev den 18. april 1977 at en million mennesker allerede var blitt drept av Pol Pots kommunistregime etter at han tok makten i 1975.

For meg som i dag sitter i stua i Norge er det ikke lett å si hva Steigan burde sett, Men jeg kan konstatere at det finnes paralleller til Steigans reiseskildringer. Mange trodde ikke på Hitlers konsentrasjonsleirer før bevisene kom.

Vietnam-reiser på Steigans vis …

Flere velmenende nordmenn har besøkt Vietnam på Steigans vis. Thorvald Stoltenberg fløy til Hanoi i 1970 og så ikke poeten Nguyen Chi Thien eller andre dissidenter som hadde sittet i fengselet over 10 år under kommunistregimet.

Ti år senere reiste Ole Bjerke rundt i Vietnam, i 1980. I en fangeleir utenfor Hanoi spurte han en fange og eks-offiser fra sør om han angret. Et spørsmål som fangevokterne hadde stilt eks-offiseren hundre ganger før. Nei, sa han. Ole Bjerke trakk raskt parallell til norske landssvikere etter annen verdenskrig. Men sørvietnameserne kjempet for demokrati, mot kommunistene, og har ingen grunn til å angre. Bjerke syntes fangevokternes sjef så snill ut at han fikk «lyst til å bli i leiren for å få litt omskolering«. Og han forsvarte kommunistenes Vietnam: «det er eit faktum at vietnamesarane gjekk meir humant fram enn det vart gjort her i landet«.  En studie av professor Desbarat fra Universitet i Berkeley estimerte at 100.000 vietnamesere ble drept av kommunistregimet etter krigens slutt. Med andre ord, ikke helt humant!

Steigan eller Bjerke gjorde muligens et forsøk, men ingen av dem klarte å se mørke gjerninger bak smilet til Pol Pot og fangevokterne. Men den franske avisen Le Monde knyttet Vietnam og Kambosja sammen i en kritisk artikkel etter avsløringen om folkemordet i Kambodsja:

“Det som skjer i Vietnam, skjer i Laos og naturligvis i Kambodsja. Mellom folkemordet på khmerene og undertrykkelsen av vietnameserne er det riktignok en betydelig gradsforskjell, men motivet er dessverre det samme. I begge tilfeller dreier det seg om å nivellere og eliminere enhver variasjon”. (Le Monde 5. oktober 1978)

I mai 1979 samlet tidligere antikrigsaktivist Joan Baez 80 underskrifter, publiserte et opprop i fire store aviser i USA og krevde myndighetene i Vietnam å slutte med trakasseringer av dissidenter. Joan Baez så altså det Bjerke ikke så.

Avslutningsvis ønsker jeg å sitere den afghanske flyktningen Maryam Azimi (nedtegnet av Inger Elisabeth Hansen): «Øynene kan ikke jobbe alene, det er mennesket som må se».

Kilde:

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

Pol Pot og parallelle historier

Røde Khmer-fengselssjef Kaing Guek Eav, alias Kamerat Duch, fikk nylig en dom på 35 års fengsel for å ha stått bak mordet på nær 15.000 personer. Duch er antakeligvis blant verdenshistoriens verste massemordere, sier folkemordseksperten Bernt Hagtvet til Dagbladet.

Sammenheng mellom Røde Khmer og Hanoi

Det løper en rød tråd mellom Røde Khmer og Hanoi-regimet. Men sammenhengen er ikke nevnt i noen av de 35 norske avisoppslagene om dommen denne uken. Allerede i 1978 overrasket den Hanoi-vennlige franske avisen Le Monde med en kritisk artikkel om sammenhengen etter avsløringen om folkemordet i Kambodsja:

«Det som skjer i Vietnam, skjer i Laos og naturligvis i Kambodsja. Mellom folkemordet på khmerene og undertrykkelsen av vietnameserne er det riktignok en betydelig gradsforskjell, men motivet er dessverre det samme. I begge tilfeller dreier det seg om å nivellere og eliminere enhver variasjon».

Det er kjent at vietnameserne invaderte Kambodsja i 1978 og styrtet Røde Khmer under Pol Pot. Men den vietnamesiske invasjonen ble først satt i gang etter at Hanoi forgjeves forsøkte å få til en fredelig løsning med nabolandet. Hanoi gikk så langt som å tilby hjemsending av kambodsjanske flyktninger som hadde flyktet fra Røde Khmer til Vietnam!

Nødvendig allianse

Kambodsja var uunnværlig for de vietnamesiske kommunistene. Allerede i 1930-årene brukte Ho Chi Minh og hans indokinesiske kommunistparti Kambodsja som hovedpulsåre for å få smuglet våpen fra Thailand til Vietnam. Under Vietnamkrigen gjemte Hanoi-soldatene seg i jungelen i Kambodsja for å angripe Sør-Vietnam.

Men brorskapet var gjensidig. Hanoi-soldatene gav Røde Khmer militær trening og forsyninger under Vietnamkrigen, og deltok selv i mange kamper mot de ikke-kommunistiske styrkene i Kambodsja. I mars 1970 deltok 40.000 Vietcong og nordvietnamesiske soldater i angrep sammen med Røde Khmer mot den kambodsjanske hovedstaden Phnom Penh. De var så nær som tre mil utenfor hovedstaden før de ble jaget vekk. Faktisk sto nordvietnameserne bak mesteparten av kampene i Kambodsja i 1970-71. Det var ikke Røde Khmer, men den vietnamesiske elitebrigaden Dac Cong som stormet flyplassen utenfor Phom Penh. (Short, side 203, 221)

Felles ideologisk bakgrunn

Ideologisk vises den røde tråden mellom Pol Pot og Ho Chi Minh enda tydeligere. Mens den eldre Ho Chi Minh var med og dannet det franske kommunistpartiet (PCF) i 1920, meldte unge Pol Pot seg inn i det samme PCF i 1951. For begge var Stalins og Maos tanker om utrensking av opposisjon og konkurrenter et hovedprinsipp. Mao og Ho Chi Minh utgav Stalins verk på henholdsvis kinesisk og vietnamesisk. (Short, side 66-67)

Dermed skjedde parallele folkemord bak bambusteppet i Kambodsja og Vietnam etter at Pol Pot vant krigen i Kambodsja den 17. april 1975, og Hanoi vant over Saigon to uker etterpå. Folkemordene er godt nok dokumentert. Det er bra at en hovedansvarlig ble dømt. Når kommer det neste oppgjøret?

Kilde:

  • Le Monde 5. oktober 1978, referert i Frank Bjerkholts bok «Vietnam – det store bedraget»,  side 105
  • Philip Short. Pol Pot. The history of a nightmare. John Murray (Publishers), London 2004.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet