Tag Archives: Nord-Vietnam

16. mai: Kulturrevolusjonen

I dag for 50 år siden gikk startskuddet for den såkalte kulturrevolusjonen i Kina. Kommunistlederen Mao Zedong erklærte i sentralkomiteens møte den 16. mai 1966 krig mot dem han stemplet som «representanter for borgerskapet».  Disse hadde ifølge formann Mao sneket seg inn i partiet, regjeringen, hæren og ulike kultursfærer, og:

«… er en gjeng kontrarevolusjonære revisjonister. Når forholdene er modne, vil de gripe politisk makt og snu proletariatets diktatur over til borgerskapets diktatur. Noen av dem har vi allerede avslørt, andre har vi ikke. Noen stoler vi fortsatt på og vi trener dem til å bli våre etterfølgere, folk som Khrusjtsjov for eksempel, som fortsatt er dununger ved siden av oss»

Mao ville på vegne av proletariatet renske partiet for kontrarevolusjonære. I virkeligheten siktet han mot betrodde partimedlemmer som tvilte på visse deler i hans politikk. Som virkemidler mobiliserte han ungdommer, døpte dem som «rødegardister» – Hong Weibing på kinesisk – og fikk dem til å trakassere og drepe eldre kadre som ikke var revolusjonære nok. Revolusjonen herjet landet i 10 år fram til Maos død i 1976.

Kronologisk delte den franske historikeren Jean-Louis Margolin dette tiåret i tre distinkte perioder: først kom volden mot de intellektuelle og politiske kadre i 1966-67, så stupte ulike fraksjoner av rødegardister inn i kampen mot hverandre i 1967-68, og endelig satte folkehæren i gang den brutale undertrykkelsen av befolkningen i 1968 for å gjenvinne stabiliteten (Margolin, 1999)

Minnene og glemselen. Så vidt jeg vet, har to norske aviser omtalt 50 års markering av kulturrevolusjonen. Med tittelen «Den røde terrorens arr» fokuserte Kina-eksperten Inger Bentzrud i Dagbladet på konsekvensene av dette kaotiske tiåret: «Nesten 20 millioner var tvangsflyttet fra by til land for å lære av bøndene. Opp til 1,5 millioner var henrettet eller drevet til selvmord. Titusener av historiske monumenter, templer og minner etter den 5000 år gamle kulturen var slått i stykker, revet eller knust.»

Aftenpostens korrespondent Jørgen Lohne er like opptatt av den menneskelige tragedien som følge Maos påfunn i artiklen «De tok med seg alt, til og med bleiene til babyen» i Aftenposten 14. mai 2016.

Ønsker du å lese mer om kulturrevolusjonens konsekvenser, vil jeg anbefale kapitlet China: A Long March into Night i boken The Black Book of Communism. Crimes, Terror, Repression (I S. Courtois, N. Werth, J.-L. Panné, A. Paczkowski, K. Bartosek & J.-L. Margolin.)

Aftenpostens Lohne tok også opp temaet om manglende oppgjør med Maos tyranni hos dagens ledere i Kina. Mangelen på oppgjør, eller «amnesi» som noen kaller det, er også temaet i avisen The Financial Times. Avisen siterte professor Kerry Brown ved King’s College:

“The Cultural Revolution has always sat uneasily in Chinese popular memory, partly because there has never really been a credible historical assessment of this bizarre period,” … “The issue is that of accountability . . . It is deemed best just to paper over the cracks and pretend everything is forgotten. The tactic now is amnesia.”

Utenrikspolitisk kontekst. Selv om både norsk og utenlandsk media etter min mening har behandlet den kinesiske kulturrevolusjonen som en innenrikssak, tyder visse ord i Maos «Rundskriv fra sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti» av 16. mai 1966 også på en utenrikspolitisk kontekst.

Ordtet «revisjonistene» peker mot Sovjetunionen. Sovjetiske marxister før Mao hadde en lang tradisjon i ordbruken. Denne kunne være illevarslende, som da sovjetlederne stemplet Trotsky for å være revisjonist, eller da Stalin ville bli kvitt kommunistene som sådde tvil om hans satsing på tungindustrien og den sosialistiske internasjonalismen. Som kjent måtte både Trotsky og mange millioner av Stalins revisjonister bøte med livet i utrenskningene.

Hvorfor var Mao imot «folk som Khrusjtsjov»? Jo, fordi Khrusjtsjov i 1956 tok avstand fra Stalins persondyrkelse. Mao var muligens engstelig for at noen kinesiske ledere også trakk paralleller til tilbedelsen av Mao i Kina. Mao mislikte Khrusjtsjov også fordi den sovjetiske lederen ikke lenger ville anvende den revolusjonære volden. Han trodde fortsatt på kommunismen, men han ville bruke fredelige midler for å spre kommunismen. Mao tok derimot til orde for væpnet kamp mot kapitalismen. Problemet er at både Khrusjtsjov og Mao så på seg selv om den naturlige lederen av verdens kommunister. Det førte dem til bitre rivaler på den internasjonale scenen.

Uten tvil ga Maos slagord som kulturrevolusjon og væpnet kamp gjenklang utenfor Kina. I Norge ble kulturrevolusjonen ifølge NRK viktig for den norske venstresiden og utviklingen av m-l-bevegelsen. Pål Steigan bekreftet det til NRK:

– Utvilsomt. Vi regnet oss som kulturrevolusjonære, sier Pål Steigan som var 17 år da kulturrevolusjonen braket løs i 1966.

Eller som forfatteren Dag Solstad beskrev det på en mer litterær måte i romanen Gymnaslærer Pedersen:

Vi var barn av kulturrevolusjonen i Kina, og forsøkte vel aldri å nekte for det. Kulturrevolusjonen i Kina blei jo en umåtelig inspirasjon over hele verden, også i de rike landene i Europa, blant de intellektuelle først og fremst. Hele vår arbeidsstil, alle våre forestillinger om framtida, hele vårt livssyn, ja hele vår omgangsform, forholdet til andre, til partikamerater så vel som til massene, var preget av dette. For oss betydde det at kommunismen for første gang framsto som noe attraktivt, noe stort, noe som var viktig å strekke seg etter, det ble det reelle alternativet i livet vårt.

Det var som kjent ingen væpnet kamp for kommunismen i Norge. Men i Vietnam var det blodig alvor i 1966.

Vietnamkrigen og Mao. Hvilke forhold i Vietnam var av betydning for Mao da han startet kulturrevolusjonen? Nord-Vietnam trappet i 1964 opp militære aktiviteter i Sør-Vietnam og hadde som mål å styrte det sørvietnamesiske regimet innen kort tid. Det passet godt med Maos voldelige holdning til kapitalistene. Mao brukte situasjonen i Vietnam for å minne sitt eget folk om truslene fra imperialistene og for å mobilisere den kinesiske massen mot de interne revisjonistene (Zhai, 2000, s. 152).

Problemet for Mao er at Nord-Vietnam også ville være venner med Sovjetunionen. Den 10. februar 1965 skrev den sovjetiske statsministeren Alexei Kosygin  under en historisk kommuniké i sitt besøk i Hanoi der sovjeterne lovet  «tiltak som skal gjennomføres for å styrke forsvarskapasiteten til Den demokratiske republikken Vietnams [Nord-Vietnam] » (Ginsburgs 1981, s. 289). Selv om dette irriterte Mao, var nordvietnameserne kloke nok til å velge seg en mellomstilling å kunne ta imot mest mulig våpenhjelp fra begge sosialistiske brødre. Mao matchet sovjetisk hjelp til Nord-Vietnam ved å sende 320.000 kinesiske soldater til Vietnam.

Mens sovjeterne oppfordret nordvietnameserne til å forhandle med amerikanerne, var Mao sterkt imot forhandlinger. Nordvietnameserne fortalte Mao at forhandlingene var bare en taktikk for å vinne krigen, og de mente det, men Mao tvilte på sine naboer i Sør. Til tross for kaoset i eget land fortsatte Mao likevel å prioritere hjelpen til Nord-Vietnam, først og fremst for å konkurrere med Sovjetunionen. Men sovjeterne klaget over at deres våpenforsyning til Nord-Vietnam ble hindret av kineserne. I virkeligheten var det først og fremst de rivaliserende fraksjoner av rødegardister som hindret våpentransporten fra Sovjetunionen til Vietnam.

Nordvietnameserne tok imot våpenhjelp fra Sovjet, men innad kjørte de en kulturrevolusjonsliknende utrenskning av sovjetvennlige kadre. Disse tok til orde for prioritering av oppbygging av sosialismen i Nord. De ble satt bak lås og slå av Le Duan og Le Duc Tho, som ville «frigjøre» Sør-Vietnam til enhver pris. Disse haukene vant den interne striden i Nord-Vietnam i 1967, og vant krigen i 1975.

Hva har vi lært? Flere media har pekt på glemselen eller mangelen på oppgjør hos de kinesiske lederne. Det er jeg enig i. Men hva med nordmenn? Fantes det nordmenn på 1960-tallet som syntes det var fristende med den maoitiske volden hvis målet var å skape et bedre samfunn? Hvis ja, hva fikk dem til å gjøre det? Hva kan vi lære av det? Radikalisering og aksept av voldelige midler gjelder muligens ikke bare utlendinger med en annen religion, men også norske nordmenn i en ikke så fjern fortid.

Referanser

  • Financial Times: China deploys amnesia on 50th anniversary of Cultural Revolution.
  • Ginsburgs G, Slusser RM. A calendar of Soviet treaties: 1958-1973. Alphen aan den Rijn: Sijthoff & Noordhoff; 1981.
  • Margolin, J.-L. (1999). China: A Long March into Night (J. Murphy & M. Kramer, Overs.). I S. Courtois, N. Werth, J.-L. Panné, A. Paczkowski, K. Bartosek & J.-L. Margolin (Red.), The Black Book of Communism. Crimes, Terror, Repression. Cambridge, Massachusett: Harvard University Press.
  • Zhai, Q. (2000). China and the Vietnam wars 1950-1975. Chapel Hill: University of North Carolina.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

Opptrappingen i 1964

Hva skjedde i Vietnam for 50 år siden?

1964 kan ses på som et vendepunkt i Nord-Vietnams krigføring for å vinne over Sør-Vietnam. I januar 1964 publiserte tidsskriftet Hoc Tap, som var kommunistpartiets talerør, en artikkel som kritiserte sovjetlederen Khrusjtsjovs politikk om fredelig samesistens mellom kommunist- og kapitalistblokken. Aritkkelen i Hoc Tap-tidsskriftet oppfordret folket i sør til å gjøre opprør gjennom væpnet kamp for å få til «frigjøring». Her ser man tydelig at nordvietnameserne fulgte Maos linje om omfattende revolusjon.

I spissen for Nord-Vietnams opptrapping av krigføringen var Le Duan. Han rensket partiet for moderate medlemmer. Kina var hans største støttespiller utenfra. Han fortalte Mao i 1964 at «støtten fra Kina er uunnværlig, den er knyttet til skjebnen til vårt fedreland … De sovjetiske revisjonistene bruker oss som forhandlingskort» (Chen Jian, i Westad 1998).

I tråd med beslutningen i Nord trappet kommunistene opp sine militære aktiviteter mot sørvietnamesiske styrker i Sør. Generalstaben i Nord fikk ordre om å forberede sending av batallioner og regimenter fra Nord til Sør.

Analyser av opptrappingen av vietnamkrigen har vært overfokusert på hendelsen i Tonkinbukten i august 1964. En ny bok legger nå vekt på nordvietnamesernes opptrapping lenge før. Les: Asselin, Pierre (2013). Hanoi’s Road to the Vietnam War, 1954-1965. University of California Press. Her kan du lese et utdrag av boken som handler om kommunistpartiets 9. plenumsmøte.

Les også Tidslinjen.

Kilde:

  • Asselin, Pierre (2013). Hanoi’s Road to the Vietnam War, 1954-1965. University of California Press.
  • Westad et al 1998. 77 conversations between chinese and foreign leaders on the wars in
    Indochina, 1964-1977.
  •  Zhai, Q. (2000). China and the Vietnam wars 1950-1975. Chapel Hill: University of North Carolina, s. 122-9.

1 kommentar

Filed under Sør-Vietnam

Myter om og personer bak krigen

I dagens kronikk i The New York Times drøfter historikeren Lien-Hang Nguyen noen av mytene knyttet til Vietnamkrigen. Funnene hennes er basert på arbeidet i de ti årene hun hadde  tilgang til arkivene hos Nord- og tidligere Sør-Vietnam. Hennes forskning belyste rollen til den mediaskye nordvietnameseren Le Duan.

Det viser seg at det var Le Duan og fredsprisvinneren Le Duc Tho som arbeidet mest for å føre krig fra Nord-Vietnam. Og oppstarten på krigen, som varte i 20 år, var nært knyttet til uroligheter i Nord-Vietnam. Mange gamle myter avlives …

Les også hennes bok som kom ut i juli i år:

Hanoi’s War: An International History of the War for Peace in Vietnam (The New Cold War History)

Se også hennes foredrag på video:

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet, Militærhistorie

Soldatenes mor, eller krigens konsekvenser

Myndighetene i Vietnam satte i 2007 i gang arbeidet med å bygge et gigantisk monument til minne om de «heroiske mødrene». Disse hadde ofret sine barn i krigen som kommunistene førte mot Sør-Vietnam. Vietnameserne i landet raser mot det kostbare prosjektet, som nå ser ut til å koste rundt 20 millioner US-dollar. Når det blir ferdig vil monumentet være det største monumentet i Sørøst-Asia. Et liknende monument ble reist i den tidligere sovjetiske byen Stalingrad og ruver 102 meter over bakken. Det sovjetiske monumentet Mamayev Kurgan («Motherland Calls») minnes om de sovjetiske soldatene som falt i slaget ved Stalingrad i 1942.

Det sovjetiske monumentet Mamayev Kurgan (Motherland Calls) i tidligere Stalingrad

Det sovjetiske monumentet Mamayev Kurgan (Motherland Calls) i tidligere Stalingrad

I Vietnamkrigen falt 1,1 millioner soldater fra den nordvietnamesiske siden og 250.000 fra den sørvietnamesiske siden (Les Fakta om Vietnamkrigen og krigens konsekvenser). Flere hundretusen mødre mistet sine kjære soldatbarn. Det er derfor forståelig at også soldatenes mødre hedres. Men den tidligere nordvietnamesiske obersten Bui Tin, som nå bor i Paris, reagerer på byggingen av monumentet. Hvorfor? 

Han forklarer det i sin blogg på VOA News:

«Jeg har en søster og en kusine som begge hadde barn som ble født i Nord og død i Sør. Dissse døde 20 år gamle. De var skoleflinke, hadde fått innkalling til universitetet men måtte bære våpen til Sør under press fra ledelsen. Jeg forstår godt min søsters og kusines psykologi. Allerede da, i 1967, hadde de vondt når barna skulle reise vekk, for ikke å snakke om at når soldatene nesten aldri kom tilbake. Men kvinnene måtte svelge tårene og vise falske smiler tross knuste hjerter. Presset fra propagandaen, høytalerne, samfunnet, skolen, kommunistungdomsorganisasjonen var forferdelig. Etter 30. april 1975 kom min søster og kusine til Quang Ngai, Binh Dinh for å lete etter levningene etter barna sine uten hell. De traff igjen 4 andre søstre som bodde i Saigon og som hadde forlatt Hanoi i 1954, og forsoningen mellom dem kom straks.

Tidligere Hanoi-oberst Bui Tin

Siden da har jeg forstått gjennom min søster og kusine at mange vietnamesiske mødre tidlig innså at de, barna deres, familien og folket var alle sammen ofre. Deres patriotisme ble utnyttet for å tilfredsstille kommunistenes egne ambisjon om styremakten. Derfor er det nåværende regimet langt dårligere enn det tidligere sørvietnamesiske regimet både når det gjelder demokrati, frihet, menneskerettigheter og sosial rettferdighet.

Derfor synes jeg at et ekte monument for vietnamesiske mødre burde vise en mor som stirrer, gaper høyt og skriker: «Gi meg tilbake mine barn! De døde uten grunn!» (…)

Ikke bare det. Landet er gjenforent når det gjelder territoriet men ikke når det gjelder mentaliteten og politikken, slik kommunistpartiet hadde lovet. Å hedre nordvietnamesiske mødre og diskriminere mødrene til sørvietnamesiske soldater er en umoralsk og urettferdig handling og en politisk feiltagelse, som nok en gang ykmyker de ærverdige mødrene til de sørvietnamesiske soldatene.»

Over en million falne soldater fra begge sider av Vietnam.

Les hele bloggen på vietnamesisk:

Về tượng đài ‘Bà Mẹ Anh Hùng’

Utdrag på vietnamesisk:

Tôi có bà chị ruột và một bà chị con ông bác ruột đều có con sinh Bắc tử Nam, chết ở tuổi 20 khi do học giỏi đã được gọi vào đại học, nhưng vẫn phải cầm súng vào Nam theo cưỡng ép của lãnh đạo. Tôi hiểu rõ tâm lý của 2 chị tôi. Ngay hồi ấy, năm 1967, 2 bà đã đau lòng không muốn cho con đi xa, huống chi là đi vào nơi các em phần lớn là không có ngày trở về, nhưng vẫn phải nuốt nước mắt xé lòng, tan nát ruột gan mà gượng cười. Sức ép của tuyên truyền, loa đài, của xã hội, của nhà trường, Đoàn Thanh niên Cộng sản thật ghê gớm. Sau 30-4-1975 các bà chị tôi vào tận Quảng Ngãi, Bình Định tìm xác con mà không sao thấy. Các bà gặp được 4 bà chị em ruột khác ở Sài gòn, từ Hà Nội vào từ hồi 1954, từ đó tự hòa hợp hòa giải với nhau tự nhiên, lập tức.

Từ đó tôi hiểu rõ qua 2 chị tôi là nhiều bà mẹ Việt Nam sớm nhận ra rằng bản thân mình và con mình, gia đình mình, đồng bào mình đều là nạn nhân, bị lợi dụng lòng yêu nước để thỏa mãn tham vọng riêng của đảng CS là nắm độc quyền cai trị, do đó chế độ hiện tại ở cả nước còn kém xa chế độ ở miền Nam trước đây về dân chủ, tự do, nhân quyền, cả về công bằng xã hội.

Do đó theo tôi nghĩ, một bức tượng chân thực bà mẹ Việt Nam nên là một bà mẹ giương đôi mắt, mở to miệng, thét lớn: “Trả con tôi đây! con tôi bị chết oan!”.

Các bà mẹ ấy hiểu rõ rằng con các bà khi hy sinh đều nghĩ rằng tổ quốc sẽ có độc lập, dân ta sẽ có tự do. Nếu các con của các Mẹ biết trước rằng họ sẽ nhượng đất, nhượng biển, đảo cho quân bành trướng, và họ sẽ đàn áp, đạp giày vào mặt người yêu nước, thì con các bà không bao giờ hy sinh mạng quý của mình nhẹ nhàng như thế. Họ là nạn nhân của tham vọng đảng phái.

Do vậy một bức tượng cực lớn như dự định chỉ là một sự khiêu khích đối với các bà mẹ chân chính yêu nước, yêu con, cùng là nạn nhân của đảng CS.

Vẫn chưa hết. Đất nước đã thống nhất về lãnh thổ nhưng chưa hòa hợp về tinh thần và chính trị như đảng CS đã hứa. Việc phong anh hùng cho các bà mẹ chiến sỹ miền Bắc và vẫn đố kỵ với các bà mẹ chiến sỹ Việt Nam Cộng hòa ở miền Nam là một việc làm thiếu đạo lý và công bằng, một sai lầm dại dột về chính trị, một lần nữa hạ nhục các bà mẹ chiến sỹ đáng kính ở miền Nam. Chỉ xin dẫn ra một thí dụ, bà Mẹ của liệt sỹ Ngụy Văn Thà từng cùng đồng đội chống trả dũng cảm quân bành trướng Trung Quốc cuối năm 1974 ở Hoàng Sa có nên được coi là bà Mẹ Anh hùng Việt Nam không? Có quá đi chứ.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet

Kinesiske soldater og våpen til Nord-Vietnam

Norske lærebøker skriver lite om kinesiske soldater som deltok i vietnamkrigen. Den sparsomme skrivingen kan skyldes at historikerne, de fleste av dem amerikanske, selv visste lite om hvor mye hjelp nordvietnameserne fikk fra Kina. Men ny dokumentasjon er kommet som bekrefter det som andre har hevdet: flere hundre tusen kinesiske soldater var i Nord-Vietnam under krigen.

Hjelp fra Sovjet og Kina vs. USA?

Verken Nord- eller Sør-Vietnam kunne ført en langvarig krig uten støtte utenfra. Lederne fra begge sider søkte derfor aktivt hjelp hos sine mektigere allierte. Å søke hjelp utenfra, som også kalles å søke allianse, er ikke enestående for vietnameserne. Nordmennenes innsats under andre verdenskrig var kanskje stor, men krigen mot tyskerne kunne ikke vinnes uten hjelp fra England, USA og andre allierte. Heltene fra Telemark lyktes med sin spektakulære aksjon mot Vemork, men tungtvannsproduksjonen ble først innstilt etter at USA bombet anlegget.

Militær hjelp

I et tidligere innlegg skrev jeg om Kinas økonomiske hjelp til Nord-Vietnam under krigen. Hva med å sende soldater?

Allerede i 1957 begynte Kina å organisere de første stridsvogn-, ingeniør- og kampregimenter for Nord-Vietnam. Fra 1955 til 1963 mottok Nord-Vietnam militær hjelp fra Kina verd 247 millioner yuan. Hjelpen besto av 240.000 geværer, 2.730 artilleristykker, 15 fly, 28 krigsskip og andre utstyr. Bare i 1962 sendte Beijing 90.000 rifler og maskinsgeværer til Nord-Vietnam, nok utstyr til 230 infanteribatallioner.

Nordvietnamesiske ledere hadde hyppige besøk i Kina for å be om hjelp. Le Duan troppet i april 1965 opp hos Mao for å be om kinesiske tropper. Den 16. mai 1965 reiste Ho Chi Minh til Changsha for å ha møte med Mao. Formann Mao nikket og gav klarsignal. Allerede i juni 1965 trampet de første kinesiske soldatene inn i Nord-Vietnam.

Historikeren Stein Tønnesson har funnet ulike versjoner om hvem som tok initiativet til Kinas hjelp til Vietnam. Kommunistpartiets partisekretær Le Duan hevdet at Mao ville bygge veier og sende soldater til Vietnam, mens Le Duan kun ville ha materiell hjelp. Kinesiske kilder viste det motsatte: det var vietnameserne, først og fremst Le Duan og Ho Chi Minh, som ba om veier og kinesiske soldater (Tønnesson, 2001).

Mellom 1965 og 1968 dukket 320.000 kinesiske soldater opp i Nord-Vietnam. De besto av luftvernstropper, jernbanetropper og ingeniørtropper.

I tillegg fant våpen, ammunisjon og annet militært utstyr veien fra Kina til Nord-Vietnam. I perioden 1962 til 1966 flommet følgende militært utstyr fra Kina til Vietnam:

  • 270.000 geværer
  • 540 kanoner
  • 200 millioner geværkuler
  • 900.000 artillerigranater
  • 700 tonn eksplosiver
  • 200.000 sett uniformer
  • 4 millioner meter stoffer
  • og store mengder myggnett, regnstøvler, mat og kommunikasjonsutstyr

Hvorfor mottok Nord-Vietnam mer militær hjelp fra Kina enn Sovjet i første halvdel av 1960-tallet? En viktig faktor var Khrusjtsjovs politikk med fredelig sameksistens og voldsomme oppgjør med Stalins linje. Samtidig gikk Mao inn for voldelig revolusjon og oppfordret til økt aggresjon. Khrusjtsjov ble fjernet fra Sovjets ledelse i 1964 og erstattet med Brezjnev som ville styrke Sovjets posisjon i Asia. Sovjetunionen erstattet dermed Kina som hovedleverandør til Nord-Vietnams krigsmaskin. I 1968 mottok Nord-Vietnam mer militær hjelp fra Sovjet enn Kina.

Historiebøkene bør skrives om for å gi et helhetlig bilde av krigen!

Kilde:

  • Priscilla Mary Roberts: Behind the bamboo curtain: China, Vietnam, and the world beyond Asia. Stanford University Press 2006: 81. Sitering av publikasjon i 1989 i Beijing: Chinese Academy of Social Sciences Press
  • Tønnesson, S. (2001). Le Duan and the Break with China. Cold War International History Project Bulletin(12/13), 273-288.

Andre kilder om Kinas rolle i Vietnamkrigen:

  • Xiaoming Zhang. The Vietnam War, 1964-1969: A Chinese Perspective. The Journal of Military History, Vol. 60, No.4 (Oct., 1996), 731-762. (PDF) Har mange statistikker og tall
  • Chen Jian. China’s Involvement in the Vietnam War, 1964-69. The China Quarterly, no. 142 (June 1995).
  • Chen Jian. China and the First Indo–China War, 1950–54. The China Quarterly, no. 112 (March 1993)
  • Harish C. Mehta. Soviet Biscuit Factories and Chinese Financial Grants: North Vietnam’s Economic Diplomacy in 1967 and 1968 Diplomatic History (2012) 36 (2): 301-335
  • Qiang Zhai, China & the Vietnam Wars, 1954-1975 (Chapell Hill: University of North Carolina Press, 2000).
  • Qiang Zhai, “Transplanting the Chinese Model: Chinese Military Advisers and the First Vietnam War, 1950–54,” The Journal of Military History 57, no. 4 (October 1993): 689–715.

1 kommentar

Filed under Militærhistorie

Synet fra den andre siden

Den 30. april 1975 satt Hanoi-obersten Bui Tin i en av de tre stridsvognene som inntok presidentpalasset i Saigon. Som offiser med høyeste rank til stede tok han imot kapituleringen fra Sør-Vietnams president Duong Van Minh. Bui Tin oppdaget etter hvert at ledelsen i eget kommunistparti ikke holdt ord om forsoning. Bui Tin kritiserte sitt eget parti, hoppet av i 1990 og lever i eksil i Paris.

Her er utdrag av intervjuet hvor Bui Tin svarte på spørsmål fra Stephen Young, publisert i Wall Street Journal 1995:

Om hvordan krigen kunne vinnes

Spørsmål: Hvordan hadde Hanoi tenkt å vinne over amerikanerne?

BT (Bui Tin): Ved å kjempe en lang krig som ville knuse deres vilje til å hjelpe Sør-Vietnam. Ho Chi Minh sa: «Vi trenger ikke å vinne militære seirer, vi trenger bare å angripe dem inntil de gir opp og forlater landet.»

Motstanden mot krigen i USA

Spørsmål: Var den amerikanske antikrigsbevegelsen viktig for Hanois seier?

BT: Det var viktig for vår strategi. Vår hjemlige støtte til krigen var helt trygg mens den amerikanske hjemmestøtten var sårbar. Hver dag lyttet våre ledere til verdens nyheter i radioen klokken 9 for å følge veksten av den amerikanske antikrigsbevegelsen. Besøkene i Hanoi av folk som Jane Fonda, og tidligere justisminister Ramsey Clark og ministrene ga oss tillit til at vi burde holde på tross tilbakeslaget i slagmarken. Vi var opprømt da Jane Fonda, iført en rød vietnamesisk drakt, sa på en pressekonferanse at hun var skamfull av amerikanske handlinger i krigen og at hun ville kjempe sammen med oss.

Amerikanerne tapte på grunn av sitt demokrati

Spørsmål: Tok Politbyrået hensyn til disse besøkene?

BT: Veldig.

Spørsmål: Hvorfor?
BT: Disse menneskene representerte Amerikas samvittighet. Amerikas samvittighet var en del av deres krigsføringsevne, og vi snudde styrken i vår favør. Amerikanerne tapte på grunn av sitt demokrati. Under dissens og protester mistet amerikanerne evnen til å mobilisere viljen til å vinne.

Spørsmål: Hvordan kunne amerikanerne ha vunnet krigen?
BT: Skjær gjennom Ho Chi Minh-stien i Laos. Hvis Johnson hadde fulgt [General William] Westmorelands anmodning om å gå inn i Laos og blokkere Ho Chi Minh-stien, kunne ikke Hanoi ha vunnet krigen.

Spørsmål: Noe annet?
BT: Tren sørvietnamesiske generaler. De yngre sørvietnamesiske offiserer var gode, kompetente og modige, men generalene var inkompetente.

Om frigjøringsbevegelsen FNL

Spørsmål: Hadde Hanoi forventet at FNL ville vinne makten i Sør-Vietnam?
BT: Nei. General [Vo Nguyen] Giap [øverstkommenerende av nordvietnamesiske styrker] mente at geriljakrigføring var viktig, men ikke tilstrekkelig for seier. Det var nødvendig med regulære militære divisjoner med artilleri og panser. Kineserne trodde kun på geriljakamper, men vi hadde en annen tilnærming. Kineserne var motvillige til å hjelpe oss. Sovjetisk hjelp gjorde krigen mulig. Le Duan [generalsekretær i det vietnamesiske kommunistpartiet] fortalte en gang Mao Tse-tung at hvis du hjelper oss, er vi sikker på å vinne, hvis du ikke gjør det, vil vi likevel vinne, men vi må ofre en eller to millioner flere soldater å gjøre det.

Spørsmål: Var FNL en uavhengig politisk bevegelse av sørvietnamesere?
BT: Nei Den ble satt opp av vårt kommunistparti for å iverksette en beslutning fra den tredje partikongressen i september 1960. Vi sa alltid at det bare var ett parti, bare en hær i krigen for å frigjøre Sør og forene nasjonen. Til enhver tid var det bare én partikommisær i ledelsen for Sør.

Spørsmål: Hvorfor var Ho Chi Minh-stien så viktig?
BT: Det var den eneste måten å transportere tilstrekkelig militære styrker til å står for kampene i Sør. Å bygge og vedlikeholde stien var en stor innsats som involverer titusenvis av soldater, sjåfører, reparasjonsteam, medisinske poster, kommunikasjonsenheter.

Spørsmål: Hva med amerikansk bombing av Ho Chi Minh-stien?
BT: Ikke veldig effektivt. Vår virksomhet var aldri truet av angrep på stien. Til tider ville nøyaktige B-52-bombinger føre til reelle skader, men vi satt så mye inn på toppen av stien at tilstrekkelig antall menn og våpen til å forlenge krigen alltid kom ut av bunnen. Bombing fra mindre fly traff sjelden store mål.

Om Tet-offensiven

Spørsmål: Hva med amerikansk bombing av Nord-Vietnam?
BT: Hvis all bombingen hadde vært konsentrert på en gang, ville det ha skadet vår innsats. Men bombingen ble utvidet i sakte etapper under Johnson, og den bekymret oss ikke. Vi hadde god tid til å forberede alternative ruter og fasiliteter. Vi hadde alltid lagrene av ris som er nok for måneder dersom en høstsesong ble skadet. Sovjeterne kjøpte ris fra Thailand for oss.

Spørsmål: Hva var hensikten med Tet-offensiven i 1968?
BT: For å lette trykket som general Westmoreland presset på oss i slutten av 1966 og 1967 og for å svekke amerikansk besluttsomhet i løpet av et president-valgår.

Spørsmål: Hva med resultatene [av Tet-offensiven]?
BT: Vårt tap var svimlende og en komplett overraskelse. Giap fortalte meg senere at Tet hadde vært et militært nederlag, selv om vi fikk den planlagte politiske fordelen da Johnson ble enig om å forhandle og ikke ville stille til gjenvalg. Den andre og tredje bølgen i mai og september var, i ettertid, feil. Våre styrker i Sør ble nesten utryddet under kampene i 1968. Det var først i 1971 at vi klarte å reetablere vår tilstedeværelse, men vi måtte bruke nord-vietnamesiske tropper som lokal gerilja. Hvis de amerikanske styrkene ikke hadde begynt å trekke seg ut under Nixon i 1969, kunne de ha straffet oss hardt. Vi led dårlig i 1969 og 1970 som det var.

[…]

Generaler med hendene bundet

Spørsmål: Hva annet?
Svar: Vi hadde inntrykk av at amerikanske generaler hadde hendene sine bundet av politiske faktorer. Deres generaler kunne aldri sette inn maksimal kraft for å få størst mulig militær effekt.

Bui Tin har gitt ut flere bøker, bla. Folloing Ho Chi Minh. The Memoirs of a North Vietnamese Colonel.

Kilde:
How North Vietnam Won The War. Bui Tin Interviewed by Stephen Young

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam

De blindes paradis nyanserer krigsbildet

Aldersmessig kunne hun vært en av sekstiåtterne. Den vietnamesiske forfatteren Dương Thu Hương er født i Nord-Vietnam i 1947. Tjue år gammel kastet hun seg ut i vietnamkrigen som medlem av Kommunistenes ungdomsbrigade som infiltrerte Sør-Vietnam. De skulle «frigjøre» sørvietnameserne. På den måten var hun også på de norske sekstiåtternes side, Hanois side, under Vietnamkrigen.

De nærmet seg krigens seier i april 1975. I Norge brøt landsmøtet i det norske arbeiderpartiet ut i trampeklapp da Bratteli kunne fortelle nyheten om at president Thieu trakk seg. 30. april kapitulerte sørvietnameserne. Dương Thu Hươngs kamerater i invasjonstroppen jublet i Saigon, men hun satte seg ned på fortauet i Saigon og gråt. Hvorfor?

«Det var fordi jeg følte at jeg hadde ofret min ungdomstid til ingen nytte«, forklarte hun et intervju med journalisten Dinh Quang Anh Thai i Viet Tide. Og hun berettet videre:

«Jeg ble sjokkert, ikke på grunn av de høye og svære bygningene i Sør-Vietnam, men fordi jeg så litteraturverkene som de sørvietnamesiske forfatterne kunne publisere i et fritt regime. Bøkene til forfatterne som jeg aldri hadde hørt om ble utstilt i bokhandlerne og på fortauer. Sør-Vietnam hadde masse mediautstyr som TV, radio, kassettspillere. Nordvietnameserne kunne bare drømme om det. Du må ikke glemme at i Nord-Vietnam kontrollerte staten avisene, radiokanalene og bøkene. Folk kunne kun høre på Hanois radio. Kun høytstående kadre kunne høre på den kinesiske kanalen Son Mao. Folket fikk bare høre på radioen på offentlig høytalere, dvs høre på kun en stemme.

Først i Sør-Vietnam innså jeg at det nordvietnamesiske regimet var barbarisk  fordi de stakk hull i folkets øyne for å gjøre dem blinde, og de la lokk på ørene deres. I mens kunne folk i Sør-Vietnam høre på hvilken kanal de ville … Det var et sivilisert regime. Det er bittert at et sivilisert regime tapte for et barbarisk regime. Det er forvirringen og misstaket i historien. Det var en dyr lærdom og den største feilen som det vietnamesiske folket har begått.»

Dương Thu Hương, og kanskje mange av de norske sekstiåtterne, trodde at sørvietnameserne ønsket å bli frigjort. Men Dương Thu Hương  oppdaget rett etter kommunistenes seier at hun og folket hadde blitt ført bak lyset av Hanoi-regimet. Hun sa det offentlig, ble derfor fengslet og måtte forlate landet. Jeg er usikker på at mange av de norske sekstiåtterne har oppdaget nyansen ennå. De kan i hvert fall ikke skylde på mangelen på TV og radioapparater her i Norge.

En av Huongs bøker er oversatt til norsk og heter «De blindes paradis». Det var ikke noe bibelsk paradis hun forteller om, men overgrepene som startet allerede fra 1950-tallet.

Aftenpostens journalist Ingunn Økland skrev følgende om boka:
«Boken skildrer en liten, fattig familie i Hanoi over en periode på omkring førti år, fra 1950. Også for denne familien medfører de kommunistiske jordbruksreformene i Nord-Vietnam indre splittelse og forringet levestandard.
Duong griper altså tilbake til tiden før Vietnam-krigen og gjenforeningen, og antyder at korrupsjon og tvang i kommunistpartiet ble satt i system allerede før «den amerikanske krigen» for fullt bryter ut i 1965. (Duong var for øvrig selv en av de første kvinnene ved fronten). Men «De blindes paradis» er forsiktig sosialrealisme sammenlignet med eksempelvis «Hellemyrsfolket» av Amalie Skram.» (Aftenposten 17.07.2003, side 11)

Ønsker du å lese hennes bøker, er «De blindes paradis» allerede oversatt til norsk.

Jeg håper at nyansene etter hvert får plass i norske lærebøker og media.

Kilde:

  • Intervjuet er skrevet på vietnamesisk, og dette avsnittet er oversatt til norsk:

Lần thứ nhất khi đội quân chiến thắng vào Sài Gòn năm 1975, trong khi tất cà mọi người trong đội quân chúng tôi đều hớn hở cười thì tôi lại khóc. Vì tôi thấy tuổi xuân của tôi đã hy sinh một cách uổng phí. Tôi không choáng ngợp vì nhà cao cửa rộng của miền Nam, mà vì tác phẩm của tất cả các nhà văn miền Nam đều được xuất bản trong một chế độ tự do; tất cả các tác giả mà tôi chưa bao giờ biết đều có tác phẩm bầy trong các hiệu sách, ngay trên vỉa hè; và đầy rẫy các phương tiện thông tin như TV, radio, cassette. Những phương tiện đó đối với người miền Bắc là những giấc mơ. Ông Thái đừng quên rằng, ở miền Bắc, tất cả mọi báo đài, sách vở đều do nhà nước quản lý. Dân chúng chỉ được nghe đài Hà Nội mà thôi; và chỉ có những cán bộ được tin tưởng lắm mới được nghe đài Sơn Mao, tức là đài phát thanh Trung Quốc. Còn toàn bộ dân chúng chỉ được nghe loa phóng thanh tập thể; có nghĩa là chỉ được nghe một tiếng nói.

Vào Nam tôi mới hiểu rằng, chế độ ngoài Bắc là chế độ man rợ vì nó chọc mù mắt con người, bịt lỗ tai con người. Trong khi đó ở miền Nam người ta có thể nghe bất cứ thứ đài nào, Pháp, Anh, Mỹ . . .nếu người ta muốn. Ðó mới là chế độ của nền văn minh. Và thật chua chát khi nền văn minh đã thua chế độ man rợ. Ðó là sự hàm hồ và lầm lẫn của lịch sử. Ðó là bài học đắt giá và nhầm lẫn lớn nhất mà dân tộc Việt Nam phạm phải.

http://www.thienlybuutoa.org/Misc/DuongThuHuong-PhongVan02.htm

3 kommentarer

Filed under Militærhistorie