Monthly Archives: oktober 2010

Folkeavstemning i Sør-Vietnam i 1955

I dag for 55 år siden deltok sørvietnameserne i den første og eneste folkeavstemningen som noen gang har funnet sted i Vietnam. Den skjedde den 23. oktober 1955 og hadde en avgjørende betydning for Sør-Vietnams politiske og kulturelle liv. Det konkluderte historikeren Jessica Chapman med, etter at hun hadde dykket ned i vietnamesiske arkiver og kom opp med en doktoravhandling (University of California at Santa Barbara 2006). Over 5,3 millioner avla stemme, og de fleste stemte  på den moderne statsministeren Ngo Dinh Diem framfor den gamle keiseren Bao Dai.

Valg isteden for statskupp

Statsleder og tidligere keiser Bao Dai  oppnevnte Ngo Dinh Diem som statsminister i Sør-Vietnam i 1954, men rivalisering mellom dem økte i året som fulgte. Etter mange år i eksil ville Ngo Dinh Diem bidra til å bygge najonen, men var under angrep fra religiøse sekter med politisk og militær makt. I tillegg ble han motarbeidet av mange fransk-vennlige generaler.

Diem var ikke den eneste som mislikte keiser Bao Dais støtte til disse religiøse sektene. Revolusjonsrådet foreslo den 30. april 1955 å få Bao Dai fjernet med statskupp. Et fristende forslag, men Ngo Dinh Diem sa nei. Han foretrakk isteden en folkeavstemning, som han annonserte den 7.  juli 1955.

Resultatet av folkravstemningen

Hvorfor ville Ngo Dinh Diem ha en folkeavstemning? I følge historikeren Edward Miller trodde Ngo Dinh Diem  at et statskupp ville svekke hans opparbeidede autoritet. Han ville vise sin uavhengighet av revolusjonsrådet og fremme seg selv som folkets frigjører.

Å lære å stemme

I et land som aldri hadde hatt et demokratisk valg, hvor skulle man begynne? Riktig nok hadde vietnameserne deltatt i et valg i 1946. Min far, som da var 14 år gammel og skrivefør, satt i valglokalet og skrev på vegne av velgerne ned navn på personene de ville stemme på. Mange av disse var nemlig analfabeter.

Ngo Dinh Diem valgte derfor å bruke farge på stemmesedlene: rød seddel for ham og grønn for Bao Dai. I tillegg satte han i gang kampanjen for å sikre høy valgdeltakelse. Slagordet «Đi đông, bầu đúng, cử xứng» («Mange deltar. Velg på korrekt måte, stem på den som fortjener det») ble lansert etter en konkurranse hvor studenten Cao Ba Vu vant med forslaget som ble brukt.

Folk ble forklart hvordan de skulle gå fram. Å stemme på korrekt måte innebærer at velgeren viste id-kortet i valglokalet og mottok en stemmeseddel og konvolutt. Velgeren rev av halvparten som representerte den valgte kandidaten og la den i konvolutten. Deretter plasserte han/hun konvolutten i boksen. Det ble det første hemmelige valget i Vietnam noen gang.

Retorikken i valgkampen

Rivalisering mellom kandidatene tilspisset seg. Ordbruken fulgte samme mønster. Ngo Dinh Diem antydet at himmelens mandat var hos ham, samtidig som han fremmet ideer for et moderne demokrati. Bao Dai ble beskyldt for å representere et gammeldags system. Fra sin luksuriøse villa på den franske Riviera kunne Bao Dai ikke gjøre noe annet enn å sverte Diem. (Kandidatenes negative omtaler av hverandre i valgkampen er senere feilaktig sitert som sannhetsord for å karakterisere Bao Dai og Diem)

Vi er jo i 1955 da få eller kanskje ingen eks-koloni hadde rukket å få et velfungerende demokratisk styresett.

Diem vant valget med overveldende flertall. Dermed avskaffet han keiserdømmet, og dannet Republikken Vietnam. Han levde et asketisk presidentliv, men hans demokrati var skjørt på grunn av store konflikter med buddhistene og fordi hans brødre fikk mye makt. Vi er jo i 1955 da få eller kanskje ingen eks-koloni hadde rukket å få et velfungerende demokratisk styresett. Likevel fikk det sørvietnamesiske folket gjennom valgkampen en opplæring i bruk av stemmerett og demokratiske prinsipper.

Konklusjon

Folkeavstemningen i 1955 ble, som mange andre begivenheter i Sør-Vietnam, ofte behandlet overfladisk av reporterne fra Vesten. Undersøkelsene i vietnamesiske arkiver, slik som Jessica Chapmans avhandling, avslører Sør-Vietnams politiske indre liv som naturligvis var mer komplekst enn det som finnes i den offisielle amerikanske persepsjonen.

Folkeavstemningen banet veien for et liberalt demokratisk samfunn i Sør-Vietnam som direkte konkurrerte med det kommunistiske systemet i Nord-Vietnam. Konkurransen var ikke bare politisk, men også militær, med massiv hjelp fra stormaktene på begge sider av den kalde krigen. Demokratiprosessen ble ikke ferdig gjennomført da Sør-Vietnam dessverre tapte for kommunistene i 1975.

Kilde:

1 kommentar

Filed under Sør-Vietnam

Naiv, han? Et besøk hos Pol Pot

Marit O. Bromark har gitt ut en bok om en kambodsjaners liv under Pol Pot. Hun mener at Pål Steigan burde sett ondskapen under sitt besøk hos Røde Khmers Pol Pot i 1978. Nei, mener Steigan, for «som kortvarig gjest i et land er det vanskelig å avsløre dystre hemmeligheter.» (Aftenposten 11. oktober 2010)

Steigan håndhilser på Pol Pot

Steigan har muligens noe rett. Han skrev selv i Aftenposten at han var i Kambodsja i en uke. Han kunne ikke ett ord kambodsjansk. Men han så smilene fra dem som møtte ham. Og smiler fra fremmede kan som kjent dempe ens kritiske sans.

Men Steigan reiste tross alt 1.000 kilometer og stakk innom 10 av de 18 provinsene i landet. Burde ikke han sett litt mer enn det han rapporterte (Aftenposten 31. oktober 1978)?

Mange varsellamper hadde blinket allerede før han dro til Kambodsja og håndhilste på Pol Pot. Året før besøket hadde 80.000 kambodsjanske flyktninger klart å komme seg ut sitt hjemland. Aftenposten skrev den 18. april 1977 at en million mennesker allerede var blitt drept av Pol Pots kommunistregime etter at han tok makten i 1975.

For meg som i dag sitter i stua i Norge er det ikke lett å si hva Steigan burde sett, Men jeg kan konstatere at det finnes paralleller til Steigans reiseskildringer. Mange trodde ikke på Hitlers konsentrasjonsleirer før bevisene kom.

Vietnam-reiser på Steigans vis …

Flere velmenende nordmenn har besøkt Vietnam på Steigans vis. Thorvald Stoltenberg fløy til Hanoi i 1970 og så ikke poeten Nguyen Chi Thien eller andre dissidenter som hadde sittet i fengselet over 10 år under kommunistregimet.

Ti år senere reiste Ole Bjerke rundt i Vietnam, i 1980. I en fangeleir utenfor Hanoi spurte han en fange og eks-offiser fra sør om han angret. Et spørsmål som fangevokterne hadde stilt eks-offiseren hundre ganger før. Nei, sa han. Ole Bjerke trakk raskt parallell til norske landssvikere etter annen verdenskrig. Men sørvietnameserne kjempet for demokrati, mot kommunistene, og har ingen grunn til å angre. Bjerke syntes fangevokternes sjef så snill ut at han fikk «lyst til å bli i leiren for å få litt omskolering«. Og han forsvarte kommunistenes Vietnam: «det er eit faktum at vietnamesarane gjekk meir humant fram enn det vart gjort her i landet«.  En studie av professor Desbarat fra Universitet i Berkeley estimerte at 100.000 vietnamesere ble drept av kommunistregimet etter krigens slutt. Med andre ord, ikke helt humant!

Steigan eller Bjerke gjorde muligens et forsøk, men ingen av dem klarte å se mørke gjerninger bak smilet til Pol Pot og fangevokterne. Men den franske avisen Le Monde knyttet Vietnam og Kambosja sammen i en kritisk artikkel etter avsløringen om folkemordet i Kambodsja:

“Det som skjer i Vietnam, skjer i Laos og naturligvis i Kambodsja. Mellom folkemordet på khmerene og undertrykkelsen av vietnameserne er det riktignok en betydelig gradsforskjell, men motivet er dessverre det samme. I begge tilfeller dreier det seg om å nivellere og eliminere enhver variasjon”. (Le Monde 5. oktober 1978)

I mai 1979 samlet tidligere antikrigsaktivist Joan Baez 80 underskrifter, publiserte et opprop i fire store aviser i USA og krevde myndighetene i Vietnam å slutte med trakasseringer av dissidenter. Joan Baez så altså det Bjerke ikke så.

Avslutningsvis ønsker jeg å sitere den afghanske flyktningen Maryam Azimi (nedtegnet av Inger Elisabeth Hansen): «Øynene kan ikke jobbe alene, det er mennesket som må se».

Kilde:

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

Kissinger om Paris-avtalen

«Amerika ønsket kompromiss, Hanoi ønsket seier«, og «det meste som gikk galt gjorde vi [USA] selv«. Slik oppsummerte Kissinger fredsavtalen som 37 år tidligere ble undertegnet i Paris og som gav ham og Le Duc Tho Nobel fredspris i 1973. På en historiekonferanse som fant sted i september 2010 gav Kissinger interessante tilbakeblikk på forhandlingene mellom ham og Hanoi.

Starten på slutten

Kissinger ønsket ikke at krigen skulle ende slik den gjorde, med kommunistenes seier. Men han tok en sjanse, og håpet å kunne stoppe kommunisttroppene hvis Hanoi brøt Paris-avtalen. Som kjent dro de siste amerikanske soldatene og krigsfangene hjem etter at avtalen trådte i kraft, mens nordvietnamesiske soldater strømmet fra nord til sør. Et klart brudd på fredsavtalen. Men den amerikanske kongressen sa nei til å intervenere for å stoppe rushtrafikken i Ho Chi Minh-stiene.

Dermed skjedde det som den sørvietnamesiske presidenten Nguyen Van Thieu hadde fryktet da han argumenterte mot betingelsene til «fredsavtalen». Han ville ikke ha en «fred» med 200.000 nordvietnamesiske soldater stående i Sør-Vietnam, klar til å styrte regimet. Han hadde rett, men tapte. Kissinger skylder på Watergate og kongressen. I ettertidens klarere blikk mener jeg at Kissinger hadde undervurdert motstanden i kongressen hvis han forventet at kongressen skulle gi grønt lys for å stoppe Hanois tropper. Faktisk ble den amerikanske støtten til Sør-Vietnam redusert til 1/3 av tidligere år.

Fakta om fredsavtalen eller våpenhvileavtalen

Kjært barn har mange navn. Avtalen blir ofte kalt fredsavtalen, Paris-avtalen eller våpenhvileavtalen, men dens egentlige navn var «Avtale om slutten på krigen og gjenoppretting av fred i Viet Nam». Den ble signert den 27. januar 1973 i to forskjellige versjoner. Den første versjonen ble signert av USA og Nord-Vietnam (kalt Den demokratiske republikken Vietnam (DRV)). Den andre versjonen ble signert av fire parter: USA, Sør-Vietnam (Republikken Vietnam), DRV og Den provisoriske revolusjonsregjeringen (PRG).

Avtalen gikk ut på at våpenhvile ble innført kl. 08.00 den 28. januar 1973. Etter dette tidspunktet beholdt partene sitt territorium den hadde ved tidspunktet. Alle amerikanske styrker og deres allierte skulle trekkes ut av Sør-Vietnam. Avtalen sier ingenting om hundretusener nordvietnamesiske styrker som fortsatt befant seg i Sør-Vietnam. Ingen fikk lov å innføre nye våpen, ammunisjoner og materiell til Sør-Vietnam. Unntaket var når det gjaldt en-mot-en-bytte.

Den demilitariserte sonen (DMZ) som delte Vietnam i to skulle respekteres. Alle fremmede militære aktivitere i Laos og Kambodsja skulle opphøre, og fremmede militære styrker og utstyr skulle tas ut av Laos og Kambodsja. Det innebærer at Nord-Vietnam kun fikk lov å frakte våpen og ammunisjon til sør gjennom sjøveien.

Alle krigsfanger skulle utleveres tilbake. En internasjonal komité som skulle overvåke realiseringen av fredsavtalen, ble dannet og besto av Ungarn, Polen, Canada og Indonesia.

Nixon truet …

Under forhandlingen hadde den sørvietnamesiske presidenten Nguyen Van Thieu motsatt seg avtalen. Først fordi han mente at PRG ikke var en selvstendig regjering, men fungerte som et verktøy for Nord-Vietnam. I tillegg mente president Thieu at avtalen ikke ville gi varig fred når Nord-Vietnam fikk beholde sine hundretusen soldater i Sør-Vietnam. President Nixon truet Thieu med å kutte ut all støtte til Sør-Vietnam og ville ikke garantere for Thieus sikkerhet. Avtalen kom i havn etter truslene. Det viser seg etterpå at president Thieu hadde rett på begge punkter, men mistet Sør-Vietnam.

Hvem brøt avtalen?

Avtalens to punkter om tilbaketrekning av amerikanske soldater og utlevering av krigsfanger ble stort sett fulgt.

Når det gjaldt våpenhvile kom allerede fra første dag beskyldninger fra både Nord- og Sør-Vietnam om brudd på avtalen. Et kanadisk medlem i kontrollkommisjonen sa i mars 1973 “… vi har ingen indikasjoner på at amerikanerne er involvert i stridigheter, men vi har fått klar informasjon om at alle tre vietnamesiske partene fortsatt er involvert i fiendtlige aktiviteter for å utvide sine kontrollområder.” (Asselin: 182)

Nixon hadde vært forberedt på at Nord-Vietnam ville bryte avtalen. Men nordvietnameserne fraktet store mengder våpen og ammunisjon til Sør-Vietnam uten å bli stoppet, siden Nixon måtte slutte som president etter Watergate-affæren. Sør-Vietnam fikk stadig mindre våpenforsyning, og tapte til slutt i 1975.

Kilder:

Asselin, Pierre. A bitter peace. The University of North Carolina Press 2002

Se filmen.

Les Kissingers tale på historie-konferansen om den amerikanske erfaringen i Sørøst-Asia, september 2010.

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie