Tag Archives: Krigens konsekvenser

Napalm

Ifølge Store norsk leksikon er napalmbombe

brannbombe hvor brannstoffet (napalm) består av polystyren, benzen og bensin, blandet til en geléaktig masse og innesluttet i en beholder. Det er forsynt med en tennsats som tenner ved anslag, hvoretter det brennende innholdet slynges utover. Det kleber seg fast der det treffer, brenner med meget høy temperatur og forholdsvis lenge. Vanskelig å slokke.

Napalmbombe er ofte forbundet med Vietnamkrigen. Men amerikanerne hadde brukt napalmbomber allerede under andre verdenskrig. Den 9. mars 1945 slapp amerikanerne napalmbomber over Tokyo i Japan og drepte nær 100.000 japanere. «Operation Meetinghouse» som den het den gangen, fikk en fjerdedel av Tokyos bygninger til å gå opp i røyk. Napalmbombene forårsaket faktisk mer skader i Japan enn atombombene gjorde. Amerikanerne applauderte over bruken av napalm i Japan og senere i Koreakrigen.

En amerikansk marinesoldat i Koreakrigen ga en makaber beskrivelse av synet på napalm: «a spectacle of great beauty: orange flames and billowing black smoke against the snow» (sitert i Hunt 2012, side 148).

Mitt spørsmål er: når bruken av napalm var så utbredt i andre verdenskrig og i Koreakrigen, hvorfor var det så lite protest mot det før Vietnamkrigen?

Jeg har ikke noe svar, men har noen hypoteser. Skyldes det rasismen mot asiatere? Ellers skyldes det at andre verdenskrig og Koreakrigen var ansett som gode kriger, der man ikke kunne kritisere våre allierte?

Avisen Dagens Næringsliv hevdet forresten at tusenvis av tonn magnesium fra Norsk Hydro inngikk i napalmbomber brukt av USA i Koreakrigen. Norsk Hydro klaget avisen til Pressen faglige utvalg, som 31. mai 2005 konkluderte med at Dagens Næringsliv har ikke brutt god presseskikk.

Ifølge historikeren og forfatteren Robert M. Neer (Napalm: An American Biography) ble napalm oppfunnet på Harvard Universitet. Kjemikeren Louis Fieser hadde utført utallige eksperimenter før han fant ut at naftenat kunne forårsake brann som ga mye ekstremt mye varme. Han klarte deretter å hefte på aluminiumpalmitrat som hadde evnen til å klebe seg på gjenstander. Kombinasjonen naftenat og palmitrat (dermed navnet napalm) ble en grusom brannbombe.

Les også: Napalm-jenta.

Eller: 100,000 People Perished, but Who Remembers? i New York Times

Kilde:

  • Hunt, M. H., & Levine, S. I. (2012). Arc of Empire: America’s Wars in Asia from the Philippines to Vietnam: University of North Carolina Press.
  • Neer, R. M. (2013). Napalm: an American biography.

2 kommentarer

Filed under Militærhistorie

6. desember: Flammer uten napalm

På denne dag:

Napalmbomber er ofte omtalt som Vietnamkrigens fryktede våpen. Men i dag for 44 år siden rapporterte Time Magazine om Vietcongs angrep på den sørvietnamesiske landsbyen Dak Son, uten napalm. Overfallet skjedde den 6. desember 1967.

Vietcongs angrep på landsbyer var på den tiden blitt vanligere da vietnamkrigen hadde vart i 10-12 år. Hvorfor var angrepet på Dak Son spesielt omtalt i Time Magazine den 15. desember 1967?

Dak Son var en liten landsby i Dak Lak-provinsen med 2.000 sivile innbyggere. De var montagnardere, dvs. et minoritetsfolkeslag som bodde i fjellet i Sør-Vietnam.  Blant de 2.000 innbyggerne i Dak Son fantes 800 montagnardere som hadde søkt tilflukt der etter at de måtte forlate sine hjemsteder pga. kommunistenes stadige trakasseringer. De fleste innbyggere var kvinner og barn.

Terror. Natt til 6. desember omringet 600 Vietcong-soldater landsbyen. Bevæpnet med 60 flammekastere brente Vietcongsoldatene alt: hus, trær, gjerder, høner, kornlagre, … Folk skrek og løp, men de revolusjonære flammene sparte verken kvinner eller barn. Vietcong-soldatene tvang de 160 overlevende personene ut av gjemmestedene, skjøt ned og drepte 60 av dem på stedet og bortførte de gjenværende 100. Dagen etter fant man 252 døde, mens 500 var savnet.

Krigsforbrytelse. Hvorfor var sivile montagnardere målet for overgrepet i en slik planlagt aksjon? Angivelig ville kommunistene advare montagnardene mot å søke beskyttelse hos det sørvietnamesiske regimet. Vel en måned senere kom flere Viet Congs overfall mot sivilbefolkningen i forbindelse med Tet-offensiven og Hue-massakren.

Hva skjedde i Norge i 1967?

Montagnardene som rømte fra Vietcong-kontrollerte områder hadde neppe fått særlig sympati hos det norske Arbeiderpartiet i Norge. Allerede i mai 1967 klarte Arne Kokkvoll og kolleger til å få Arbeiderpartiets landsmøte til å fatte et vedtak som lød at «… [FNL] representerer en nasjonal og sosial reisning med oppslutning fra de store folkemasser i Vietnam … Arbeiderpartiet tar avstand fra den amerikanske regjeringens politikk i Vietnam …»  (Godbolt s. 134). Arbeiderpartiet tok altså parti med de revolusjonære flammene i Vietnam, og ikke med de sivile innbyggerne som søkte beskyttelse hos det sørvietnamesiske regimet.

Kilder:

3 kommentarer

Filed under I dag i historien, Militærhistorie

Soldatenes mor, eller krigens konsekvenser

Myndighetene i Vietnam satte i 2007 i gang arbeidet med å bygge et gigantisk monument til minne om de «heroiske mødrene». Disse hadde ofret sine barn i krigen som kommunistene førte mot Sør-Vietnam. Vietnameserne i landet raser mot det kostbare prosjektet, som nå ser ut til å koste rundt 20 millioner US-dollar. Når det blir ferdig vil monumentet være det største monumentet i Sørøst-Asia. Et liknende monument ble reist i den tidligere sovjetiske byen Stalingrad og ruver 102 meter over bakken. Det sovjetiske monumentet Mamayev Kurgan («Motherland Calls») minnes om de sovjetiske soldatene som falt i slaget ved Stalingrad i 1942.

Det sovjetiske monumentet Mamayev Kurgan (Motherland Calls) i tidligere Stalingrad

Det sovjetiske monumentet Mamayev Kurgan (Motherland Calls) i tidligere Stalingrad

I Vietnamkrigen falt 1,1 millioner soldater fra den nordvietnamesiske siden og 250.000 fra den sørvietnamesiske siden (Les Fakta om Vietnamkrigen og krigens konsekvenser). Flere hundretusen mødre mistet sine kjære soldatbarn. Det er derfor forståelig at også soldatenes mødre hedres. Men den tidligere nordvietnamesiske obersten Bui Tin, som nå bor i Paris, reagerer på byggingen av monumentet. Hvorfor? 

Han forklarer det i sin blogg på VOA News:

«Jeg har en søster og en kusine som begge hadde barn som ble født i Nord og død i Sør. Dissse døde 20 år gamle. De var skoleflinke, hadde fått innkalling til universitetet men måtte bære våpen til Sør under press fra ledelsen. Jeg forstår godt min søsters og kusines psykologi. Allerede da, i 1967, hadde de vondt når barna skulle reise vekk, for ikke å snakke om at når soldatene nesten aldri kom tilbake. Men kvinnene måtte svelge tårene og vise falske smiler tross knuste hjerter. Presset fra propagandaen, høytalerne, samfunnet, skolen, kommunistungdomsorganisasjonen var forferdelig. Etter 30. april 1975 kom min søster og kusine til Quang Ngai, Binh Dinh for å lete etter levningene etter barna sine uten hell. De traff igjen 4 andre søstre som bodde i Saigon og som hadde forlatt Hanoi i 1954, og forsoningen mellom dem kom straks.

Tidligere Hanoi-oberst Bui Tin

Siden da har jeg forstått gjennom min søster og kusine at mange vietnamesiske mødre tidlig innså at de, barna deres, familien og folket var alle sammen ofre. Deres patriotisme ble utnyttet for å tilfredsstille kommunistenes egne ambisjon om styremakten. Derfor er det nåværende regimet langt dårligere enn det tidligere sørvietnamesiske regimet både når det gjelder demokrati, frihet, menneskerettigheter og sosial rettferdighet.

Derfor synes jeg at et ekte monument for vietnamesiske mødre burde vise en mor som stirrer, gaper høyt og skriker: «Gi meg tilbake mine barn! De døde uten grunn!» (…)

Ikke bare det. Landet er gjenforent når det gjelder territoriet men ikke når det gjelder mentaliteten og politikken, slik kommunistpartiet hadde lovet. Å hedre nordvietnamesiske mødre og diskriminere mødrene til sørvietnamesiske soldater er en umoralsk og urettferdig handling og en politisk feiltagelse, som nok en gang ykmyker de ærverdige mødrene til de sørvietnamesiske soldatene.»

Over en million falne soldater fra begge sider av Vietnam.

Les hele bloggen på vietnamesisk:

Về tượng đài ‘Bà Mẹ Anh Hùng’

Utdrag på vietnamesisk:

Tôi có bà chị ruột và một bà chị con ông bác ruột đều có con sinh Bắc tử Nam, chết ở tuổi 20 khi do học giỏi đã được gọi vào đại học, nhưng vẫn phải cầm súng vào Nam theo cưỡng ép của lãnh đạo. Tôi hiểu rõ tâm lý của 2 chị tôi. Ngay hồi ấy, năm 1967, 2 bà đã đau lòng không muốn cho con đi xa, huống chi là đi vào nơi các em phần lớn là không có ngày trở về, nhưng vẫn phải nuốt nước mắt xé lòng, tan nát ruột gan mà gượng cười. Sức ép của tuyên truyền, loa đài, của xã hội, của nhà trường, Đoàn Thanh niên Cộng sản thật ghê gớm. Sau 30-4-1975 các bà chị tôi vào tận Quảng Ngãi, Bình Định tìm xác con mà không sao thấy. Các bà gặp được 4 bà chị em ruột khác ở Sài gòn, từ Hà Nội vào từ hồi 1954, từ đó tự hòa hợp hòa giải với nhau tự nhiên, lập tức.

Từ đó tôi hiểu rõ qua 2 chị tôi là nhiều bà mẹ Việt Nam sớm nhận ra rằng bản thân mình và con mình, gia đình mình, đồng bào mình đều là nạn nhân, bị lợi dụng lòng yêu nước để thỏa mãn tham vọng riêng của đảng CS là nắm độc quyền cai trị, do đó chế độ hiện tại ở cả nước còn kém xa chế độ ở miền Nam trước đây về dân chủ, tự do, nhân quyền, cả về công bằng xã hội.

Do đó theo tôi nghĩ, một bức tượng chân thực bà mẹ Việt Nam nên là một bà mẹ giương đôi mắt, mở to miệng, thét lớn: “Trả con tôi đây! con tôi bị chết oan!”.

Các bà mẹ ấy hiểu rõ rằng con các bà khi hy sinh đều nghĩ rằng tổ quốc sẽ có độc lập, dân ta sẽ có tự do. Nếu các con của các Mẹ biết trước rằng họ sẽ nhượng đất, nhượng biển, đảo cho quân bành trướng, và họ sẽ đàn áp, đạp giày vào mặt người yêu nước, thì con các bà không bao giờ hy sinh mạng quý của mình nhẹ nhàng như thế. Họ là nạn nhân của tham vọng đảng phái.

Do vậy một bức tượng cực lớn như dự định chỉ là một sự khiêu khích đối với các bà mẹ chân chính yêu nước, yêu con, cùng là nạn nhân của đảng CS.

Vẫn chưa hết. Đất nước đã thống nhất về lãnh thổ nhưng chưa hòa hợp về tinh thần và chính trị như đảng CS đã hứa. Việc phong anh hùng cho các bà mẹ chiến sỹ miền Bắc và vẫn đố kỵ với các bà mẹ chiến sỹ Việt Nam Cộng hòa ở miền Nam là một việc làm thiếu đạo lý và công bằng, một sai lầm dại dột về chính trị, một lần nữa hạ nhục các bà mẹ chiến sỹ đáng kính ở miền Nam. Chỉ xin dẫn ra một thí dụ, bà Mẹ của liệt sỹ Ngụy Văn Thà từng cùng đồng đội chống trả dũng cảm quân bành trướng Trung Quốc cuối năm 1974 ở Hoàng Sa có nên được coi là bà Mẹ Anh hùng Việt Nam không? Có quá đi chứ.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet

Napalm-jenta Kim Phuc

Få bilder forbindes så sterkt med Vietnamkrigen som bildet av napalmpiken. Det var den sørvietnamesiske fotografen Nick Ut som tok bildet.

Bildeanalyse. En enkel bildeanalyse viser en skrekkslagen naken jente som løp mot deg. De andre barna på bildet hadde klær på, men virket like redde. Bak barna gikk sørvietnamesiske soldater med gevær i hånden. Langt bak ses en røykfylt himmel. Dette bildet virker så virkelighetsnært.

Når vi idag ser på bildet som ble tatt for mange tiår siden, er det verdt å tenke på omstendighetene da bildet ble tatt.

For det første var det ikke amerikanere på bildet. Flyverne som ved en feil slapp napalmbomber på landsbyen Trang Bang, var sørvietnamesiske. Også fotografen var sørvietnamesisk.

For det andre løp sivilbefolkningen som regel mot Sør-Vietnams side, og ikke mot kommunistenes side.

For det tredje viser bildet at det var sivilbefolkningen i Sør som måtte tåle de største lidelsene som krigen forårsaket. For bildeanalyse, se for eksempel Anja Jasinski Wrights masteroppgave «Visuell retorikk i politisk journalistikk. En analyse av tre avisers visuelle fremstilling av norske topp-politikere».

Kim Phuc, Trang Bang 1972 (Nick Ut/Associated Press)

Kim Phuc fikk behandling på sykehus under et 14 måneders opphold. Etter at kommunistene vant i 1975, brukte de henne flittig i sin propaganda for å vise at kommunistene hadde rett. Ja, hun ble brukt så mye til propaganda at hun ikke fikk tid til å studere. Etter mye klager fikk hun reise til Cuba. Der traff hun en annen vietnamesisk student. De giftet seg i 1992, og hoppet av og søkte om politisk asyl under bryllupsreisen.

Kim Phuc bor nå i Canada. Hun ble UNESCO-Goodwill-ambassadør i 1997. Hun vier sin tid for å hjelpe krigsskadde barn.

Historien hennes dreier seg først og fremst om en viljesterk person som reiste seg tross alvorlige skader. Det er også en historie om hvordan et krigsskadet barn ble utnyttet i politisk propaganda. Ironisk nok søkte hun asyl og ble endelig beskyttet mot dem som brukte henne for å vise at de hadde rett.

Barnemishandling? Kim Phuc har så vidt jeg vet, aldri vært i Norge. Men den norske vietnambevegelsen brakte hit den 12 år gamle jenta Vo Thi Lien i februar 1970. Tolvåringen ble brukt kveld etter kveld på arrangementer i Oslo, Tønsberg, Bergen, Trondheim og Moss for å drive propaganda for Vietnambevegelsen. Barnevernet var ikke på bane … (Kilde: Godbolt 2010: 251)

Dagens journalister røper også bristende innsikt i den historiske konteksten. Journalist Toralv Østvang skrev at bildet «var trolig med på å tvinge president Richard Nixon til å gå av et par år senere.» Dette er feil, for Nixon måtte gå av etter skandalen ved Watergate, og ikke på grunn av bildet.

Journalisten Kathleen Buer antydet at bildet «forandret verdens syn på Vietnamkrigen«. Dette stemmer ikke med fakta. Folk i USA og vesten endret syn på Vietnamkrigen allerede i 1967. Da bildet ble tatt i 1972, var synet ferdig endret. De fleste amerikanerne hadde trukket seg ut av Vietnam. Synet på Vietnamkrigen har begynt å endre seg i løpet av de siste årene, ikke på grunn av bildet, men bl.a. på grunn av nyere forskning og ikke minst takket være båtflyktningene som har kommet seg ut av Vietnam og fortalt om en annen virkelighet enn det man i Vesten trodde på i 1972.

Les også: Mytar om krig og forsoning. Om ein sjekkar ei god sak, kan ein finne mykje rart.

 

1 kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen

Agent Orange: fakta og myter

Agent Orange knyttes ofte til Vietnamkrigen i media. Den vises ikke sjelden sammen med nærbilder av folk med medfødte misdannelser og døde skoger. Giftsprøytingen assosieres med fødselsskader, som et bevis på årsak og konsekvens. Her kan du lese om hva Agent Orange er, og hva vi vet om dens virkninger.

Hva er Agent Orange?

Agent Orange er et plantevernmiddel som får løvtrær til å felle løvet. Navnet kommer av de oransjefargede stripene på kjemikaliebeholderne. Plantevernmidlet inneholder fenoksylforbindelser. Selv om det er mest kjent i forbindelse med den kjemiske krigføringen i Vietnam, hadde de tidligere vært brukt i jordbruket for å fjerne tett løvverk som hindret hvete- og kornplanters vekst.

Hvorfor bruke i Vietnam? Jungelen i Sør-Vietnam var tett og og et godt skjulested for kommunistsoldatene i Vietnamkrigen. De fraktet våpen og ammunisjoner fra Nord til Sør. De ville få Sør-Vietnam under sin kontroll. Sør-Vietnam fikk hjelp fra amerikanerne, som sprøytet mange tusen kubikkmeter avløvingsmidlet i Sør-Vietnam for å kunne få øye på inntrengerne fra Nord-Vietnam.

Problemet med avløvingsmidlet Agent Orange er at det inneholdt dioksiner, som amerikanerne på 1960-tallet ikke var klar over. Dioksiner er biprodukter under produksjonen. Det viktigste dioksinet i Agent Orange er 2,3,7,8 tetraklordibenzo-p-dioksin (TCDD).

Alarmen gikk da man oppdaget at dioksinene i Agent Orange kunne forårsake sykdommer. På 1960-tallet var folk ikke så bevisst på at mange kjemiske stoffer vi omga oss, kunne skade både mennesker og miljøet. Et eksempel er asbest i gamle hus.

Hvor stort var dioksinutslippet i Vietnam?

Et tonn Agent Orange inneholder to gram dioksiner. Mindre enn 400 kilo dioksiner ble spredt over Sør-Vietnam i 10-årsperioden 1961 til 1971. Mesteparten ble nedbrutt i løpet av første døgn, slik at kun en til seks prosent av 400 kilo dioksiner nådde skogbunnen, ifølge forskerne fra Universitetet i Oklahoma og Universitetet i Michigan State (Young 2004).

Noen har forvekslet Agent Orange med dioksiner. Derfor ser jeg av og til at det skrives om tonnevis dioksinutslipp (ofte kalt gift eller plantegift) i krigen.

Astrid Nøklebye Heiberg, tidligere professor i medisin, tviler på noen av «bevisene» som er lagt fram om Agent Orange

Men dioksinutslipp var ikke bare forbeholdt Vietnamkrigen. Også i Norge kom det mye utslipp av dioksiner både i luften og i sjøen. Norsk Hydro slapp ut 10 kilo dioksiner årlig i fjordene i Grenland på 70-tallet. Vi nordmenn får dioksiner servert på matfatet: fet mat som torskelever og innmat fra krabber fra fjord og innsjø, samt smør og margarin fra fjøsa er hovedkildene. Uansett er hvert gram dioksin i miljøet selvfølgelig et gram for mye.

Heldigvis er dioksinutslippet i Norge betydelig redusert siden 70-tallet. Og det er nå 40 år siden siste Agent Orange-utslipp i Sør-Vietnam!

Gir dioksiner helseskader?

Blir man utsatt for dioksiner i høy dose kan det forårsake helseskader. Derfor har folk som bodde nær militære flybaser der Agent Orange ble tømt ut etter flyvningene, høyest risiko for skader.

Det er ikke enkelt å bedømme årsakssammenhengen mellom 400 kilo dioksiner spredt i luften i løpet av en 10 års-periode og alle misfostre og misdannelser som er vist frem. Myndighetene i Vietnam påstår at millioner er skadet av Agent Orange, og stiller ut ulike medfødte skader som bevis. Det kan virke overbevisende overfor journalister og andre. Men noen norske leger har tilfeldigvis sett «bevisene» og oppdaget at ikke alt holdt vann.

En norsk lege, dr Dvergsdal, skrev:
«Jeg har selv vært i Vietnam og fått demonstrert en gutt som var skadet av «dioksin» som fremdeles gir skader. For meg var diagnosen enkel, Down syndrom. […] Vi må huske på at amerikanerne tapte for et tvers igjennom voldelig, løgnaktig og undertrykkende diktatur. De kan komme med hvilke påstander de vil, ingen tør å si imot.» Kilde: www.uib.no/isf/eyr  (begrenset adgang).

Astrid Nøklebye Heiberg, tidligere statssekretær og professor i medisin, noterte følgende:
«Min mann har hele livet arbeidet med medisinsk genetikk, og på vår reise gjennom Vietnam la han merke til at mange av de barna som ble fremstilt som Agent Orange-ofre, hadde skader som er vanlige ved kompliserte fødsler. Dette er åpenbart ikke fosterskader.»

Finnes vitenskapelig bevis?

For å bevise sammenhengen mellom en eksponering og en sykdom må forskerne gå gjennom masse studier, alt fra superdoser hos laboratoriemus til epidemiologi. I epidemiologiske studier kan man for eksempel sammenlikne forekomsten av misdannelser eller sykdommer hos befolkningen som har vært eksponert, versus hos befolkningen som ikke er eksponert.

«mange av de barna som ble fremstilt som Agent Orange-ofre, hadde skader som er vanlige ved kompliserte fødsler. Dette er åpenbart ikke fosterskader» (Astrid Nøkleby Heiberg)

I Vietnam er det ikke alltid lett å kjøre alle slike studier. Andre giftstoffer kan medvirke til høyere forekomst av diverse sykdommer. Giftstoffer som DDT ble bannlyst i flere land på 70-tallet, men ble sprøytet på vietnamesisk jord helt til 80-tallet, lenge etter krigens slutt i 1975. Forskerne finner stadig vekk DDT i morsmelk hos vietnamesiske kvinner inntil nylig.

Tilfeldige sykdomsopphopninger finnes overalt. Folk i Bømlo-kommune fikk i 1980-81 hele 3 tilfeller av en sjelden type misdannelser hos nyfødte barn i løpet av et halvt år. Vanligvis forventer man 1 tilfelle hvert 4. år i kommunen. Det var åpenbart en «overhyppighet», men forskerne fant ingen årsakssammenheng, og konkluderte med at det hele var et resultat av tilfeldigheter.

Veterans and Agent Orange – Update 2008

Det vitenskapelige fyrtårnet NAS i USA har gått gjennom all dokumentasjon om Agent Orange. Der fant de tilstrekkelig dokumentasjon (sufficient evidence) på sammenhengen mellom Agent Orange og noen sykdommer, som kronisk lymfatisk leukemi, sarkom, Non-Hodgkins lymfom, Hodgkinssykdom og klorakne (en slags kviser rundt øynene). Samtidig påpekte de at sammenhengen med en rekke andre sykdommer ikke kunne bekreftes av studiene.

Konklusjon

Jeg mener det er viktig med nyanser, uansett om man diskuterer krigs- eller mikjøskader. Om årsak og virkning vil jeg avslutningsvis sitere dr Heiberg:

«Sammenhengen mellom alle misdannelsene og Agent Orange kan ikke påvises, men er sikkert tilstede i en del tilfeller. De aller fleste skadene har neppe med dioksiner å gjøre – for eksempel er det ingen sammenheng når det gjelder døvhet eller cerebral parese» (Bok: Astrid Nøklebye Heiberg. Det dyrebare håpet. Oslo, Damm 2001)

Les mer om dioksiner:

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

Hvor lenge varer en krig?

Vietnamkrigen varte fra 1954 til 1975, se Tidslinjen. Men krigens arr vises fortsatt.

Fotograf André Clemetsen og folklorist Ida Tolgensbakk Vedeld reiste til Vietnam for å finne sporene etter krigen. Dem fant de blant annet i den strengt bevoktede kirkegården til ARVN-falne, ved åstedet for Hue-massakren, kirkeruinen i Quang Tri, og ikke minst hos menneskene de intervjuet.

Fotografiene fra dagens Vietnam er satt i kontrast til fotografier fra krigen. De er utstilt på Oslo Bymuseum fram til 10. oktober 2010.

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie

De blindes paradis nyanserer krigsbildet

Aldersmessig kunne hun vært en av sekstiåtterne. Den vietnamesiske forfatteren Dương Thu Hương er født i Nord-Vietnam i 1947. Tjue år gammel kastet hun seg ut i vietnamkrigen som medlem av Kommunistenes ungdomsbrigade som infiltrerte Sør-Vietnam. De skulle «frigjøre» sørvietnameserne. På den måten var hun også på de norske sekstiåtternes side, Hanois side, under Vietnamkrigen.

De nærmet seg krigens seier i april 1975. I Norge brøt landsmøtet i det norske arbeiderpartiet ut i trampeklapp da Bratteli kunne fortelle nyheten om at president Thieu trakk seg. 30. april kapitulerte sørvietnameserne. Dương Thu Hươngs kamerater i invasjonstroppen jublet i Saigon, men hun satte seg ned på fortauet i Saigon og gråt. Hvorfor?

«Det var fordi jeg følte at jeg hadde ofret min ungdomstid til ingen nytte«, forklarte hun et intervju med journalisten Dinh Quang Anh Thai i Viet Tide. Og hun berettet videre:

«Jeg ble sjokkert, ikke på grunn av de høye og svære bygningene i Sør-Vietnam, men fordi jeg så litteraturverkene som de sørvietnamesiske forfatterne kunne publisere i et fritt regime. Bøkene til forfatterne som jeg aldri hadde hørt om ble utstilt i bokhandlerne og på fortauer. Sør-Vietnam hadde masse mediautstyr som TV, radio, kassettspillere. Nordvietnameserne kunne bare drømme om det. Du må ikke glemme at i Nord-Vietnam kontrollerte staten avisene, radiokanalene og bøkene. Folk kunne kun høre på Hanois radio. Kun høytstående kadre kunne høre på den kinesiske kanalen Son Mao. Folket fikk bare høre på radioen på offentlig høytalere, dvs høre på kun en stemme.

Først i Sør-Vietnam innså jeg at det nordvietnamesiske regimet var barbarisk  fordi de stakk hull i folkets øyne for å gjøre dem blinde, og de la lokk på ørene deres. I mens kunne folk i Sør-Vietnam høre på hvilken kanal de ville … Det var et sivilisert regime. Det er bittert at et sivilisert regime tapte for et barbarisk regime. Det er forvirringen og misstaket i historien. Det var en dyr lærdom og den største feilen som det vietnamesiske folket har begått.»

Dương Thu Hương, og kanskje mange av de norske sekstiåtterne, trodde at sørvietnameserne ønsket å bli frigjort. Men Dương Thu Hương  oppdaget rett etter kommunistenes seier at hun og folket hadde blitt ført bak lyset av Hanoi-regimet. Hun sa det offentlig, ble derfor fengslet og måtte forlate landet. Jeg er usikker på at mange av de norske sekstiåtterne har oppdaget nyansen ennå. De kan i hvert fall ikke skylde på mangelen på TV og radioapparater her i Norge.

En av Huongs bøker er oversatt til norsk og heter «De blindes paradis». Det var ikke noe bibelsk paradis hun forteller om, men overgrepene som startet allerede fra 1950-tallet.

Aftenpostens journalist Ingunn Økland skrev følgende om boka:
«Boken skildrer en liten, fattig familie i Hanoi over en periode på omkring førti år, fra 1950. Også for denne familien medfører de kommunistiske jordbruksreformene i Nord-Vietnam indre splittelse og forringet levestandard.
Duong griper altså tilbake til tiden før Vietnam-krigen og gjenforeningen, og antyder at korrupsjon og tvang i kommunistpartiet ble satt i system allerede før «den amerikanske krigen» for fullt bryter ut i 1965. (Duong var for øvrig selv en av de første kvinnene ved fronten). Men «De blindes paradis» er forsiktig sosialrealisme sammenlignet med eksempelvis «Hellemyrsfolket» av Amalie Skram.» (Aftenposten 17.07.2003, side 11)

Ønsker du å lese hennes bøker, er «De blindes paradis» allerede oversatt til norsk.

Jeg håper at nyansene etter hvert får plass i norske lærebøker og media.

Kilde:

  • Intervjuet er skrevet på vietnamesisk, og dette avsnittet er oversatt til norsk:

Lần thứ nhất khi đội quân chiến thắng vào Sài Gòn năm 1975, trong khi tất cà mọi người trong đội quân chúng tôi đều hớn hở cười thì tôi lại khóc. Vì tôi thấy tuổi xuân của tôi đã hy sinh một cách uổng phí. Tôi không choáng ngợp vì nhà cao cửa rộng của miền Nam, mà vì tác phẩm của tất cả các nhà văn miền Nam đều được xuất bản trong một chế độ tự do; tất cả các tác giả mà tôi chưa bao giờ biết đều có tác phẩm bầy trong các hiệu sách, ngay trên vỉa hè; và đầy rẫy các phương tiện thông tin như TV, radio, cassette. Những phương tiện đó đối với người miền Bắc là những giấc mơ. Ông Thái đừng quên rằng, ở miền Bắc, tất cả mọi báo đài, sách vở đều do nhà nước quản lý. Dân chúng chỉ được nghe đài Hà Nội mà thôi; và chỉ có những cán bộ được tin tưởng lắm mới được nghe đài Sơn Mao, tức là đài phát thanh Trung Quốc. Còn toàn bộ dân chúng chỉ được nghe loa phóng thanh tập thể; có nghĩa là chỉ được nghe một tiếng nói.

Vào Nam tôi mới hiểu rằng, chế độ ngoài Bắc là chế độ man rợ vì nó chọc mù mắt con người, bịt lỗ tai con người. Trong khi đó ở miền Nam người ta có thể nghe bất cứ thứ đài nào, Pháp, Anh, Mỹ . . .nếu người ta muốn. Ðó mới là chế độ của nền văn minh. Và thật chua chát khi nền văn minh đã thua chế độ man rợ. Ðó là sự hàm hồ và lầm lẫn của lịch sử. Ðó là bài học đắt giá và nhầm lẫn lớn nhất mà dân tộc Việt Nam phạm phải.

http://www.thienlybuutoa.org/Misc/DuongThuHuong-PhongVan02.htm

3 kommentarer

Filed under Militærhistorie