Tag Archives: Bui Tin

Soldatenes mor, eller krigens konsekvenser

Myndighetene i Vietnam satte i 2007 i gang arbeidet med å bygge et gigantisk monument til minne om de «heroiske mødrene». Disse hadde ofret sine barn i krigen som kommunistene førte mot Sør-Vietnam. Vietnameserne i landet raser mot det kostbare prosjektet, som nå ser ut til å koste rundt 20 millioner US-dollar. Når det blir ferdig vil monumentet være det største monumentet i Sørøst-Asia. Et liknende monument ble reist i den tidligere sovjetiske byen Stalingrad og ruver 102 meter over bakken. Det sovjetiske monumentet Mamayev Kurgan («Motherland Calls») minnes om de sovjetiske soldatene som falt i slaget ved Stalingrad i 1942.

Det sovjetiske monumentet Mamayev Kurgan (Motherland Calls) i tidligere Stalingrad

Det sovjetiske monumentet Mamayev Kurgan (Motherland Calls) i tidligere Stalingrad

I Vietnamkrigen falt 1,1 millioner soldater fra den nordvietnamesiske siden og 250.000 fra den sørvietnamesiske siden (Les Fakta om Vietnamkrigen og krigens konsekvenser). Flere hundretusen mødre mistet sine kjære soldatbarn. Det er derfor forståelig at også soldatenes mødre hedres. Men den tidligere nordvietnamesiske obersten Bui Tin, som nå bor i Paris, reagerer på byggingen av monumentet. Hvorfor? 

Han forklarer det i sin blogg på VOA News:

«Jeg har en søster og en kusine som begge hadde barn som ble født i Nord og død i Sør. Dissse døde 20 år gamle. De var skoleflinke, hadde fått innkalling til universitetet men måtte bære våpen til Sør under press fra ledelsen. Jeg forstår godt min søsters og kusines psykologi. Allerede da, i 1967, hadde de vondt når barna skulle reise vekk, for ikke å snakke om at når soldatene nesten aldri kom tilbake. Men kvinnene måtte svelge tårene og vise falske smiler tross knuste hjerter. Presset fra propagandaen, høytalerne, samfunnet, skolen, kommunistungdomsorganisasjonen var forferdelig. Etter 30. april 1975 kom min søster og kusine til Quang Ngai, Binh Dinh for å lete etter levningene etter barna sine uten hell. De traff igjen 4 andre søstre som bodde i Saigon og som hadde forlatt Hanoi i 1954, og forsoningen mellom dem kom straks.

Tidligere Hanoi-oberst Bui Tin

Siden da har jeg forstått gjennom min søster og kusine at mange vietnamesiske mødre tidlig innså at de, barna deres, familien og folket var alle sammen ofre. Deres patriotisme ble utnyttet for å tilfredsstille kommunistenes egne ambisjon om styremakten. Derfor er det nåværende regimet langt dårligere enn det tidligere sørvietnamesiske regimet både når det gjelder demokrati, frihet, menneskerettigheter og sosial rettferdighet.

Derfor synes jeg at et ekte monument for vietnamesiske mødre burde vise en mor som stirrer, gaper høyt og skriker: «Gi meg tilbake mine barn! De døde uten grunn!» (…)

Ikke bare det. Landet er gjenforent når det gjelder territoriet men ikke når det gjelder mentaliteten og politikken, slik kommunistpartiet hadde lovet. Å hedre nordvietnamesiske mødre og diskriminere mødrene til sørvietnamesiske soldater er en umoralsk og urettferdig handling og en politisk feiltagelse, som nok en gang ykmyker de ærverdige mødrene til de sørvietnamesiske soldatene.»

Over en million falne soldater fra begge sider av Vietnam.

Les hele bloggen på vietnamesisk:

Về tượng đài ‘Bà Mẹ Anh Hùng’

Utdrag på vietnamesisk:

Tôi có bà chị ruột và một bà chị con ông bác ruột đều có con sinh Bắc tử Nam, chết ở tuổi 20 khi do học giỏi đã được gọi vào đại học, nhưng vẫn phải cầm súng vào Nam theo cưỡng ép của lãnh đạo. Tôi hiểu rõ tâm lý của 2 chị tôi. Ngay hồi ấy, năm 1967, 2 bà đã đau lòng không muốn cho con đi xa, huống chi là đi vào nơi các em phần lớn là không có ngày trở về, nhưng vẫn phải nuốt nước mắt xé lòng, tan nát ruột gan mà gượng cười. Sức ép của tuyên truyền, loa đài, của xã hội, của nhà trường, Đoàn Thanh niên Cộng sản thật ghê gớm. Sau 30-4-1975 các bà chị tôi vào tận Quảng Ngãi, Bình Định tìm xác con mà không sao thấy. Các bà gặp được 4 bà chị em ruột khác ở Sài gòn, từ Hà Nội vào từ hồi 1954, từ đó tự hòa hợp hòa giải với nhau tự nhiên, lập tức.

Từ đó tôi hiểu rõ qua 2 chị tôi là nhiều bà mẹ Việt Nam sớm nhận ra rằng bản thân mình và con mình, gia đình mình, đồng bào mình đều là nạn nhân, bị lợi dụng lòng yêu nước để thỏa mãn tham vọng riêng của đảng CS là nắm độc quyền cai trị, do đó chế độ hiện tại ở cả nước còn kém xa chế độ ở miền Nam trước đây về dân chủ, tự do, nhân quyền, cả về công bằng xã hội.

Do đó theo tôi nghĩ, một bức tượng chân thực bà mẹ Việt Nam nên là một bà mẹ giương đôi mắt, mở to miệng, thét lớn: “Trả con tôi đây! con tôi bị chết oan!”.

Các bà mẹ ấy hiểu rõ rằng con các bà khi hy sinh đều nghĩ rằng tổ quốc sẽ có độc lập, dân ta sẽ có tự do. Nếu các con của các Mẹ biết trước rằng họ sẽ nhượng đất, nhượng biển, đảo cho quân bành trướng, và họ sẽ đàn áp, đạp giày vào mặt người yêu nước, thì con các bà không bao giờ hy sinh mạng quý của mình nhẹ nhàng như thế. Họ là nạn nhân của tham vọng đảng phái.

Do vậy một bức tượng cực lớn như dự định chỉ là một sự khiêu khích đối với các bà mẹ chân chính yêu nước, yêu con, cùng là nạn nhân của đảng CS.

Vẫn chưa hết. Đất nước đã thống nhất về lãnh thổ nhưng chưa hòa hợp về tinh thần và chính trị như đảng CS đã hứa. Việc phong anh hùng cho các bà mẹ chiến sỹ miền Bắc và vẫn đố kỵ với các bà mẹ chiến sỹ Việt Nam Cộng hòa ở miền Nam là một việc làm thiếu đạo lý và công bằng, một sai lầm dại dột về chính trị, một lần nữa hạ nhục các bà mẹ chiến sỹ đáng kính ở miền Nam. Chỉ xin dẫn ra một thí dụ, bà Mẹ của liệt sỹ Ngụy Văn Thà từng cùng đồng đội chống trả dũng cảm quân bành trướng Trung Quốc cuối năm 1974 ở Hoàng Sa có nên được coi là bà Mẹ Anh hùng Việt Nam không? Có quá đi chứ.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet

Synet fra den andre siden

Den 30. april 1975 satt Hanoi-obersten Bui Tin i en av de tre stridsvognene som inntok presidentpalasset i Saigon. Som offiser med høyeste rank til stede tok han imot kapituleringen fra Sør-Vietnams president Duong Van Minh. Bui Tin oppdaget etter hvert at ledelsen i eget kommunistparti ikke holdt ord om forsoning. Bui Tin kritiserte sitt eget parti, hoppet av i 1990 og lever i eksil i Paris.

Her er utdrag av intervjuet hvor Bui Tin svarte på spørsmål fra Stephen Young, publisert i Wall Street Journal 1995:

Om hvordan krigen kunne vinnes

Spørsmål: Hvordan hadde Hanoi tenkt å vinne over amerikanerne?

BT (Bui Tin): Ved å kjempe en lang krig som ville knuse deres vilje til å hjelpe Sør-Vietnam. Ho Chi Minh sa: «Vi trenger ikke å vinne militære seirer, vi trenger bare å angripe dem inntil de gir opp og forlater landet.»

Motstanden mot krigen i USA

Spørsmål: Var den amerikanske antikrigsbevegelsen viktig for Hanois seier?

BT: Det var viktig for vår strategi. Vår hjemlige støtte til krigen var helt trygg mens den amerikanske hjemmestøtten var sårbar. Hver dag lyttet våre ledere til verdens nyheter i radioen klokken 9 for å følge veksten av den amerikanske antikrigsbevegelsen. Besøkene i Hanoi av folk som Jane Fonda, og tidligere justisminister Ramsey Clark og ministrene ga oss tillit til at vi burde holde på tross tilbakeslaget i slagmarken. Vi var opprømt da Jane Fonda, iført en rød vietnamesisk drakt, sa på en pressekonferanse at hun var skamfull av amerikanske handlinger i krigen og at hun ville kjempe sammen med oss.

Amerikanerne tapte på grunn av sitt demokrati

Spørsmål: Tok Politbyrået hensyn til disse besøkene?

BT: Veldig.

Spørsmål: Hvorfor?
BT: Disse menneskene representerte Amerikas samvittighet. Amerikas samvittighet var en del av deres krigsføringsevne, og vi snudde styrken i vår favør. Amerikanerne tapte på grunn av sitt demokrati. Under dissens og protester mistet amerikanerne evnen til å mobilisere viljen til å vinne.

Spørsmål: Hvordan kunne amerikanerne ha vunnet krigen?
BT: Skjær gjennom Ho Chi Minh-stien i Laos. Hvis Johnson hadde fulgt [General William] Westmorelands anmodning om å gå inn i Laos og blokkere Ho Chi Minh-stien, kunne ikke Hanoi ha vunnet krigen.

Spørsmål: Noe annet?
BT: Tren sørvietnamesiske generaler. De yngre sørvietnamesiske offiserer var gode, kompetente og modige, men generalene var inkompetente.

Om frigjøringsbevegelsen FNL

Spørsmål: Hadde Hanoi forventet at FNL ville vinne makten i Sør-Vietnam?
BT: Nei. General [Vo Nguyen] Giap [øverstkommenerende av nordvietnamesiske styrker] mente at geriljakrigføring var viktig, men ikke tilstrekkelig for seier. Det var nødvendig med regulære militære divisjoner med artilleri og panser. Kineserne trodde kun på geriljakamper, men vi hadde en annen tilnærming. Kineserne var motvillige til å hjelpe oss. Sovjetisk hjelp gjorde krigen mulig. Le Duan [generalsekretær i det vietnamesiske kommunistpartiet] fortalte en gang Mao Tse-tung at hvis du hjelper oss, er vi sikker på å vinne, hvis du ikke gjør det, vil vi likevel vinne, men vi må ofre en eller to millioner flere soldater å gjøre det.

Spørsmål: Var FNL en uavhengig politisk bevegelse av sørvietnamesere?
BT: Nei Den ble satt opp av vårt kommunistparti for å iverksette en beslutning fra den tredje partikongressen i september 1960. Vi sa alltid at det bare var ett parti, bare en hær i krigen for å frigjøre Sør og forene nasjonen. Til enhver tid var det bare én partikommisær i ledelsen for Sør.

Spørsmål: Hvorfor var Ho Chi Minh-stien så viktig?
BT: Det var den eneste måten å transportere tilstrekkelig militære styrker til å står for kampene i Sør. Å bygge og vedlikeholde stien var en stor innsats som involverer titusenvis av soldater, sjåfører, reparasjonsteam, medisinske poster, kommunikasjonsenheter.

Spørsmål: Hva med amerikansk bombing av Ho Chi Minh-stien?
BT: Ikke veldig effektivt. Vår virksomhet var aldri truet av angrep på stien. Til tider ville nøyaktige B-52-bombinger føre til reelle skader, men vi satt så mye inn på toppen av stien at tilstrekkelig antall menn og våpen til å forlenge krigen alltid kom ut av bunnen. Bombing fra mindre fly traff sjelden store mål.

Om Tet-offensiven

Spørsmål: Hva med amerikansk bombing av Nord-Vietnam?
BT: Hvis all bombingen hadde vært konsentrert på en gang, ville det ha skadet vår innsats. Men bombingen ble utvidet i sakte etapper under Johnson, og den bekymret oss ikke. Vi hadde god tid til å forberede alternative ruter og fasiliteter. Vi hadde alltid lagrene av ris som er nok for måneder dersom en høstsesong ble skadet. Sovjeterne kjøpte ris fra Thailand for oss.

Spørsmål: Hva var hensikten med Tet-offensiven i 1968?
BT: For å lette trykket som general Westmoreland presset på oss i slutten av 1966 og 1967 og for å svekke amerikansk besluttsomhet i løpet av et president-valgår.

Spørsmål: Hva med resultatene [av Tet-offensiven]?
BT: Vårt tap var svimlende og en komplett overraskelse. Giap fortalte meg senere at Tet hadde vært et militært nederlag, selv om vi fikk den planlagte politiske fordelen da Johnson ble enig om å forhandle og ikke ville stille til gjenvalg. Den andre og tredje bølgen i mai og september var, i ettertid, feil. Våre styrker i Sør ble nesten utryddet under kampene i 1968. Det var først i 1971 at vi klarte å reetablere vår tilstedeværelse, men vi måtte bruke nord-vietnamesiske tropper som lokal gerilja. Hvis de amerikanske styrkene ikke hadde begynt å trekke seg ut under Nixon i 1969, kunne de ha straffet oss hardt. Vi led dårlig i 1969 og 1970 som det var.

[…]

Generaler med hendene bundet

Spørsmål: Hva annet?
Svar: Vi hadde inntrykk av at amerikanske generaler hadde hendene sine bundet av politiske faktorer. Deres generaler kunne aldri sette inn maksimal kraft for å få størst mulig militær effekt.

Bui Tin har gitt ut flere bøker, bla. Folloing Ho Chi Minh. The Memoirs of a North Vietnamese Colonel.

Kilde:
How North Vietnam Won The War. Bui Tin Interviewed by Stephen Young

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam