Tag Archives: ARVN

30. april: Adjø Saigon

På denne dag: I dag for 39 år siden ga den ferske presidenten Duong Van Minh ordre til sine sørvietnamesiske soldater om å legge våpnene. Dermed endte Vietnamkrigen.

Sørvietnamesernes 30. april kan sammenliknes med Norges 9. april. Kommunistenes styrker omringet Saigon og sendte granater mot byens befolkning. Republikken Vietnam i Sør tapte det siste slaget etter nær 20 års forsvarskamp mot invasjonen fra kommunistene fra Nord. Republikken i Sør-Vietnam var langt fra et perfekt demokratisk system, men mye friere enn kommunismen som kom etter 30. april 1975. Sør-Vietnams militære styrker (ARVN) hadde mange modige og dyktige soldater, selv om media har pekt på den ujevne prestasjonen blant dem. Mange mener at kommunistene hadde bedre disiplin. Vel, tyske nazisoldater var høyt disiplinerte og vel utrustet, mot det norske forsvarets ujevne prestasjon. Det betyr ikke at nazisoldatene var på den riktige siden.

Krigens slutt. Sørvietnamesernes 30. april kan også sammenliknes med Norges 7. juni. Ikke unionoppløsningen, men 7. juni 1945. Denne dagen gråt både Kongen og Kronprinsen. «De av offiserene som ville være med måtte ha pakket og være klar til avmarsj innen kl. 8», lød ordren. Krigsskipet Devonshire måtte forlate Norge. Norge kunne ikke forsvare seg uten hjelp utenfra. Ombord på Devonshire skrev kong Haakon VII følgende i sin dagbok: «Kl. 20 Lettede og saa Norge for sidste gang.» (Tor Bomann-Larsen. Æresordet. Cappelen Damm 2011). Dermed ble kong Haakon VII og kronprins Olav båtflyktninger.

De britiske allierte ga nordmennene båten 7. juni 1945. USA gjorde det samme med sørvietnameserne, 30. april 1975.

Som kjent kom de norske flyktningene tilbake til Norge i 1945. Selv vil jeg si På gjensyn, Saigon!

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam

30. mars: Berlinmuren og påskeoffensiven

På denne dag:

Tøvær i Norge og verdenen. I dag for 42 år siden var det skjærtorsdag. Stillheten senket seg over norske byer. Vi var i 1972, og det var tegn til tøvær i den kalde krigen. President Nixon hadde i februar 1972 avlagt det historiske besøket i Kina. Om tre måneder skulle han lande i Moskva på et tilsvarende besøk hos Sovjetunionens toppsjef Leonid Bresjnev. I Berlin sto en halv million vesttyskere 30. mars 1972 i timevis kø for å besøke sine slektninger i Øst-Berlin. For første gang på mange år åpnet DDR grensekontrollene og lot vestberlinere komme på dagsbesøk i Øst-Berlin.

En ildrød sommer i Vietnam. Samme dag innledet Nord-Vietnam en storstilt offensiv mot Sør. Flere infanteridivisjoner fra Nord-Vietnam krysset Ben Hai-elven som siden 1954 hadde delt Vietnam i to etter Genève-avtalen. De hadde som mål å utslette de sørvietnamesiske styrkene.

Kart over angrepene mot Quang Tri, Kontum og An Loc

Kart over angrepene mot Quang Tri, Kontum og An Loc

Tidspunktet for offensiven var ikke helt tilfeldig. Kommunistene hadde styrket sin selvtillit, først og fremst fordi de hadde påført sørvietnameserne store tap under operasjonen i Sør-Laos i 1971. I tillegg hadde nordvietnameserne fått forsynt moderne stridsvogner av type T-54, haubitser i 130 mm kaliber, bærbare missiler av type AT-3 Sagger og varmesøkende luftvernsmissiler SA-7 ”Strela” som sørvietnameserne ikke kunne matche. Kommunistlederne regnet også med at Sør-Vietnams forsvar i 1972 hadde blitt kraftig svekket, fordi det var få amerikanske soldater igjen i Vietnam etter av-amerikaniseringen – som amerikanerne kalte vietnamisering.

Grenseoverskridende. Kommunistene åpnet tre frontavsnitt under offensiven: det første i Sør-Vietnams nordligste provins Quang Tri, det andre i høylandet Kontum som kunne kutte Sør-Vietnam i to, og det tredje ved Binh Long som var kun 10 mil fra Sør-Vietnams hovedstad Saigon. Totalt kastet Nord-Vietnam inn 10 divisjoner, som hadde mange nye rekrutter på 16-17 års alder.

Sørvietnameserne kjempet på vikende front. De klamret seg fast til Quang Tri – med arealet på størrelsen med Østfold fylke. Etter en måned måtte de forlate provinsen. På frontavsnittet Kontum og Binh Long ble sørvietnamesiske styrker i mai omringet. De mottok daglig tusener granater fra kommunistene.

Det er forståelig at kommunistene fra Nord-Vietnam ville tvinge sørvietnameserne i kne. Men det er ikke like forståelig at ungdomsorganisasjonen AUF i Norge oppfordret alle til ”å bidra til det vietnamesiske folks seier” og betegnet det sørvietnamesiske regimet som et ”fascistisk styre”. For befolkningen i Sør hadde grunn til å kjempe mot kommunistene fra Nord. Minnet om Tet-offensiven i 1968 var fortsatt ferskt. Under Tet-offensiven viste kommunistene sin brutalitet overfor sivilbefolkningen i de «frigjorte» områder. Bare i keiserbyen Hue ble 3000 – 6000 sivile bortført og henrettet av kommunistene. Sørvietnameserne ville kjempe. Men hvordan?

Motangrep. Sør-Vietnams president Thieu satte inn de dyktige lederne: general Ngo Quang Truong i det nordlige frontavsnittet og oberst Ly Tong Ba i Kontum. I slutten av mai klarte Ly Tong Bas styrker å drive fienden ut av Kontum. I juni lyktes sørvietnameserne å jage kommunistene ut av Binh Long, og i september klarte general Truongs tropper å gjenerobre gamlebyen Quang Tri.

Ngo Quang Truong, en av de beste sørvietnamesiske generaler. "He could command a US division", sa den amerikanske øverstekommanderende i Vietnam om general Truong.

Sør-Vietnams general Ngo Quang Truong ledet frontavsnittet mot Quang Tri. «He could command a US division», sa den amerikanske øverstekommanderende i Vietnam om general Truong.

«Påskeoffensiven» (sørvietnameserne kaller den Mua he do lua – den ildrøde sommeren) dabbet av i oktober. Nord-Vietnam oppnådde ikke målet, og mistet 85.000 soldater. Til sammenlikning falt 15.000 – 40.000 menn på Sør-Vietnams side, mens amerikanerne mistet 200 menn.

Tre myter. Historien om påskeoffensiven bør bidra til å avlive tre myter om Vietnamkrigen. Ifølge den første myten var Vietnamkrigen en amerikansk krig. Men som tidligere nevnt var det hovedsakelig vietnamesere som kjempet mot hverandre – en kamp om hvem som skulle kontrollere Sør-Vietnam. Den andre myten dreier seg om kommunistenes primitive våpen som bambusstokker. I virkeligheten var kommunistene utstyrt med mer avanserte våpen enn sørvietnameserne under hele krigen.

Den tredje myten laget amerikanerne selv: myten om at sørvietnamesiske soldater ikke ville kjempe. Det er feil. Sørvietnameserne ville og kunne kjempe, selv om det fantes dem som ville løpe fra når det smalt. Slike fantes antakelig i alle hærer.

Selvsagt spilte amerikanerne en stor rolle i Vietnam. Under påskeoffensiven benyttet de vietnamesiske bakkestyrkene også amerikanske bombefly. Men som den amerikanske generalen Abrams sa: Hvis sørvietnameserne ikke hadde kjempet, hadde det ikke hjulpet med ti ganger mer luftstøtte.

Det har vært fokusert lite på svakheter blant amerikanerne. Den amerikanske majoren Williamson sa følgende om amerikanske rådgivere til magasinet Time etter tre turer til Vietnam: ”Disse [sørvietnamesiske] karene trengte egentlig ikke råd. Vi var stort sett der ute for å prate med FAC [observasjonsfly] og koordinere flyangrep” (Time 29. mai 1972). En sint amerikansk marinesoldat fortalte TIMEs journalist DeVoss at ”Quang Tri hadde ikke falt hvis det hadde vært anstendige [amerikanske] rådgivere der”.

Les:

Ngo Quang Truong. The Easter Offensive of 1972.  MilitaryBookshop.co.uk

 

1 kommentar

Filed under I dag i historien, Militærhistorie

19. januar: Minnet om slaget ved Paracel-øyene

På denne dag: I dag er det 40 år siden sjøslaget mellom Sør-Vietnam (Republikken Vietnam) og Kina fant sted ved Paracel-øyene, i havet østenfor Vietnams kyst. Havsområdet kalles Sør-Kinahavet i vesten, men vietnameserne kaller det Østhavet, og kineserne Sørhavet.

I mange år gjorde både Vietnam og Kina territorielle krav på de ubebodde Paracel-øyene. Begge land har lagt vekt på historiske begrunnelser.

I 1974 sto Sør-Vietnam overfor en rekke utfordringer i kampen for å bevare sitt territorie. Fredsavtalen i Paris hadde blitt undertegnet året før, som gjorde at amerikanerne hadde trukket alle sine soldater ut av Vietnam. Imens fortsatt Nord-Vietnam å sende tropper og sovjetiske/kinesiske våpen til Sør med mål å knekke Sør-Vietnam.

I begynnelsen av januar 1974 påsto kineserne at Sør-Vietnam hadde okkupert Paracel-øyene. Republikken Vietnams sjøforsvar sendte avgårde fire krigsskip til Paracel, for å bli møtt med overlegne kinesiske sjøstyrker. I slaget som fant sted 19. januar 1974,senket sørvietnameserne kinesisk korvette #271 og påførte tre andre korvetter store skader. Kineserne nektet selv at noen av deres korvette sank.

Kaptein Ngụy Văn Thà sank med sitt skip HQ-10 i slaget om Paracel-øyene 1974

Kaptein Ngụy Văn Thà sank med sitt skip HQ-10 i slaget om Paracel-øyene 1974

På Sør-Vietnams siden sank minesveiperen HQ-10 Nhut Tảo. Kapteinen Ngụy Văn Thà valgte å gå ned med skipet. Tre andre sørvietnamesiske fregatter fikk skade, men kom seg ut av området. Se ellers beskrivelsen av slaget i wikipedia: Battle of the Paracel Islands.

Slaget minnes

Selvsagt minnes sørvietnamesere soldatene som deltok i slaget om Paracel-øyene som helter. Hvordan er det med kommunistene?

I 1974 valgte Nord-Vietnam å være på Kinas side, siden Kina støttet Nord-Vietnam i kampen om Sør-Vietnam. Men i år ser det ut som flere med bakgrunnen i kommunistpartiet ønsker å hedre de sørvietnamesiske soldatene som deltok i slaget om Paracel. Tidligere nordvietnamesisk oberst Bui Tin, som nå bor i Paris, skriver i sin blogg at «jeg synes det er flaut å huske at jeg for 40 år siden støttet Le Duc Thos og partiets forklaring om at det var bedre at Paracel-øyene var i hendene til kinesiske kamerater enn i lakeiers hender …» (Bui Tins blogg 9. januar 2014 på vietnamesisk).

Også BBC melder om kommunistpartiets rehabilitering av tidligere fiender. Tilsynelatende. Kommunistpartiet står i år overfor massive beskyldninger om korrupsjon og for ettergivelsen overfor kinesernes krav om å ta hele «Østhavet» i sin eiendom. «Rehabiliteringen» kan derfor også tolkes som en løsning av et innenriks- og utenrikspolitisk problem.

Kinas krav på havet utenfor Vietnam

Vedlegg:
Erklæring fra Republikken Vietnam den 14. februar 1974:

Proclamation by the Government of the Republic of Vietnam

The noblest and most imperative task of a Government is to defend the sovereignty, independence and territorial integrity of the Nation. The Government of the Republic of Vietnam is determined to carry out this task, regardless of difficulties it may encounter and regardless of unfounded objections wherever they may come from.

In the face of the illegal military occupation by Communist China of the Paracels Archipelago which is an integral part of the Republic of Vietnam, the Government of the Republic of Vietnam deems it necessary to solemnly declare before world opinion, to friends and foes alike, that:

The Hoang Sa (Paracel) and Truong Sa (Spratly) archipelagoes are an indivisible part of the territory of the Republic of Vietnam. The Government and People of the Republic of Vietnam shall not yield to force and renounce all or part of their sovereignty over those archipelagoes.

As long as one single island of that part of the territory of the Republic of Vietnam is forcibly occupied by another country, the Government and People of the Republic will continue their struggle to recover their legitimate rights.

The illegal occupant will have to bear all responsibility for any tension arising therefrom.

On this occasion, the Government of the Republic of Vietnam also solemnly reaffirms the sovereignty of the Republic of Vietnam over the islands off the shores of Central and South Vietnam, which have been consistently accepted as a part of the territory of the Republic of Vietnam on the basis of undeniable geographic, historical and legal evidence and on account of realities.

The Government of the Republic of Vietnam is determined to defend the sovereignty of the Nation over those islands by all and every means.

In keeping with its traditionally peaceful policy, the Government of the Republic of Vietnam is disposed to solve, through negotiations, international disputes which may arise over those islands, but this does not mean that it shall renounce its sovereignty over any part of its national territory.

(Proclamation by the Government of the Republic of Vietnam dated February 14, 1974)

1 kommentar

Filed under I dag i historien, Militærhistorie, Sør-Vietnam

General Norman Schwarzkopf: fra Vietnam til Gulfkrigen

Norman Schwarzkopf 1988 (Bilde: RUSSELL ROEDERER)

Norman Schwarzkopf 1988 (Bilde: RUSSELL ROEDERER)

Den amerikanske generalen Norman Schwarzkopf døde i går 27. desember 2012. I Norge er han mest kjent som øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i «Operasjon ørkenstorm» i Kuwait 1991. Operasjonen – «Desert Storm» på engelsk – var godkjent av FNs sikkerhetsråd. Koalisjonsstyrkene mistet 482 soldater i krigen, mens over 20.000 irakere ble drept.
Det er lite kjent at Schwarzkopf lærte krigskunsten i Vietnam, hos daværende oberst Ngo Quang Truong i den sørvietnamesiske hæren. I sine memoarer «It Doesn’t Take A Hero» (1992) beskrev Schwarzkopf hvordan en ykmyk amerikansk major med beundring observerte oberst Truongs ledelse av operasjonen:

The Ia Drang Valley campaign was a landmark for me, because it introduced me to the most brilliant tactical commander I’d ever known.

Colonel Ngo Quang Truong was General Dong’s chief of staff. He did not look like my idea of a military genius: only five feet seven, in his midforties, very skinny, with hunched shoulders and a head that seemed too big for his body. His face was pinched and intense, not at all handsome, and there was always a cigarette hanging from his lips. Yet he was revered by his officers and troops – and feared by those North Vietnamese commanders who knew of his ability. Any time a particularly tricky combat operation came up, Dong put him in command. …

We had landed to the north, and Truong ordered the battalions to cross the Ia Drang and take up positions along the Chu Prong Mountains, which formed a series of steep ridges to the south. It was fascinating to watch him operate. As we marched, he would stop to study the map, and every once in a while he’d indicate a position on the map and say, «I want you to fire artillery here.» I was skeptical at first, but called in the barrages; when we reached the areas we found bodies. Simply by visualizing the terrain and drawing on his experience fighting the enemy for fifteen years, Truong showed an uncanny ability to predict what they were going to do…

Les resten av historien i «Tribute to a Brilliant Commander«.

Legg igjen en kommentar

Filed under Militærhistorie, USAs engasjement

30. mars: Quang Tri ble overfalt i Påskeoffensiven

På denne dag:

I dag er det 40 år siden Nord-Vietnams største felttog mot sør ble innledet. Påskeoffensiven ble fordelt på tre frontavsnitt i Sør-Vietnam: Quang Tri i nord, Kontum i midten og Binh Long lenger sør.

 Quang Tri:

Bến Hải-elven ved den 17. breddegraden hadde skilt Nord fra Sør siden 1954 etter Genève-avtalen. Men den 30. mars 1972 krysset nordvietnameserne denne grensen. Først sendte nordvietnameserne et granatregn mot sørvietnamesiske forsvarsposter i Quang Tri. Deretter marsjerte 30.000 soldater over grensen.

Sivile flykter fra kampene og til sørvietnamesiske områder i Quảng Trị-provinsen

Sørvietnameserne hadde færre soldater og underlegne våpen i Quang Tri. De kjempet hardt, men måtte til slutt forlate Quang Tri-provinsen (som er like stor som Østfold) den 2. mai 72. Den sørvietnamesiske generalen Ngo Quang Truong ble satt inn som ny leder for 1. korps og frontavsnittet. Han organiserte enhetene og ledet gjenerobring av Quang Tri. Den 16. september 1972 heiste sørvietnamesiske marinejegere flagget i Quang Tri-citadel.

Andre frontavsnitt. I tillegg til Quang Tri overfalt nordvietnameserne også Kontum og An Loc. Også der ytet sørvietnameserne kraftig motstand. Resultatet ble at nordvietnamesiske soldater måtte trekkes tilbake til Kambodsja og Laos uten å ha oppnådd målet.

Nordvietnameserne kalte operasjonen ”Chiến dịch Xuân hè 1972”. Sørvietnameserne kalte begivenheten ”Mùa hè đỏ lửa” (den ildrøde sommeren), mens i vesten er den kjent som Påskeoffensiven eller The Easter Offensive.

I vesten er påskeoffensiven mindre kjent enn Tet-offensiven og Hamburger Hill. Grunnen er sannsynligvis fraværet av amerikanerne. Amerikanske soldater ble nemlig sendt til Vietnam i 1965. Allerede fire år etterpå annonserte Nixon en plan for tilbaketrekning av soldatene. Da påskeoffensiven ble startet i 1972, fantes det i Vietnam kun noen tusen amerikanske soldater, som ventet på å reise hjem.

4 kommentarer

Filed under I dag i historien, Militærhistorie

Løytnant Son

Charles Kuralt (1934-1997) var en kjent amerikansk journalist som arbeidet for CBS. Han kom til Saigon, Sør-Vietnam i 1961. Der traff han den sør-vietnamesiske løytnanten Son, som han fortalte om i boken «A Life On The Road» (Putnam, 1990).

Cover of "A Life on the Road"

Cover of A Life on the Road

Kuralt skriver først om Saigon:
Jeg oppdaget at Saigon var den mest forførende av alle byer. Krigen på landsbygda hadde ennå ikke hatt noen innflytelse på hovedstaden. Alle menneskene jeg møtte, lærere, journalister, servitører og taxisjåfører, var vennlige og hensynsfulle. Kvinnene var vakre, tenkte jeg, de gled på veien i sine drakter, og vårværet var nydelig, og fortaukafeer herlige. Jeg gikk om dagen langs veier under treskygger, og lå om natten  i sengen under det late takviftet på rommet på den gamle Majestic Hotel, lyttet til trasfikklyden fra elven … Dette er verdt å forsvare, tenkte jeg. Dersom denne solfylte, forførende byen noensinne faller under kommunistene og blir grå og disiplinert, det er bare ikke noe håp for sivilisasjon.

Kuralt fikk snart være med en sørvietnamesisk stridsenhet ledet av

«Løytnant Son», en ung Ranger-offiser…  ‘Vi vil ha et fritt land’ sa han. ‘Min familie kjempet ikke mot Frankrike for å komme under Ho Chi Minh. Derfor fortsetter vi å kjempe. Du vil finne mange som meg i Rangers.’

Dagen etter, dypt inne på landet, ble løytnant Sons Ranger-enhet overfalt av Viet Cong. Kuralt skriver:

«Løytnant Son hadde fått en kule i armen, men han var fortsatt i aksjon, knelende på bakken ved siden av sin radiooperatør, dreide håndtaket på Magneto-opererte radio, han prøvde å ringe bataljonhovedkvarteret for forsterkninger … Men det var til ingen nytte. Det kom ikke noe svar. Vi var utenfor av radioens rekkevidde.

«Da utførte radiooperatøren, en gutt ikke mer enn 17 eller 18, den mest forbløffende modige handlingen jeg noensinne har sett. Uten et ord gravde han hånden i sekken sin, fant en ledningsnelle og festet den ene enden til radioantennen. Han løp bort til et tre, rullet av ledningen da han løp. Han holdt den andre enden av ledningen i munnen, klatret opp treet mens kuler suset rundt ham, bandt ledningen til en høy gren, klatret ned treet og løp tilbake til radioen uten ha fått noen skrammer. Han dreide håndtaket intenst. Løytnant Son, som lå ved siden av radioen, snakket inn i mikrofonen, fikk kontakt med bataljonhovedkvarteret og begynte å lese koordinater fra et kart …. ‘Hold deg nede,’ sa han. .. til meg. «Det er greit. De sender fallskjermjegere.»

En "ranger"-soldat. Sørvietnamesiske rangerenheter (Biet Dong Quan) var blant de mobile elitetroppene i Sør-Vietnam, på lik linje med marinejegere (Thuy Quan Luc Chien) og fallskjermsoldater (Nhay Du)

Flere menn i Sons enhet hadde blitt drept, andre såret. Kuralt skriver:

«Son var oppe og gikk rundt på avklaringsområdet nå, oppmuntret sine soldater som overlevde …. Ett eneste skudd ble avfyrt fra skogen. Det traff Sons hjelm i midten av baksiden og gikk ut foran. Han rykket fremover mot meg og falt i bakken …. Jeg var aldri i stand til å få Son ut av mitt sinn. Gjennom alle årene i Vietnamkrigen tenkte jeg på ham. Jeg vendte tilbake til Vietnam flere ganger, gikk ut i på landsbygda med tropper igjen – de var amerikanske soldater da – og var til stede når andre gode menn ble drept i jungelen.

«Etter hvert som krigen dro ut uten klar seier og det amerikanske tapet økte, ble det moteriktig i USA å si at de amerikanske guttene døde for ingenting. Alle mine venner ble enige om at det var en umoralsk krig, imperialistiske USA mot «det vietnamesiske folket».

«Jeg trodde aldri det. Vietnameserne jeg møtte ville ikke ha noe å gjøre med krigføring. De ønsket å kunne leve i fred. Men de fikk ikke være i fred. De ble invadert av en hær fra Nord, sendt av en regjering de hatet. Jeg tenkte på Son, som ønsket så mye frihet for Vietnam at han var villig til å kjempe for den ideen lenge etter at hans tjenestetid hadde vært over … De (sørvietnameserne) som overlevde den – ikke mange av Rangersoldatene gjorde – har formodentlig blitt ‘omskolert’ nå. Den skjønne, lavmælte Saigon er blitt Ho Chi Minh-by … I Amerika husker de fleste ikke krigen så godt eller de tar ikke lenger hensyn til ønskene til «det vietnamesiske folket.»

Legg igjen en kommentar

Filed under Media og Vietnamkrigen, Militærhistorie

24. februar: Sør-Vietnams flagg heises i Hue

På denne dag:

24. februar 1968 heises det sørvietnamesiske flagget på flaggtårnet (Kỳ đài Ngọ Môn) ved citadellet i keiserbyen Hue da sørvietnamesiske soldater gjenerobrer byen.

Byen ble angrepet av 7.500 kommunist-soldater den 31. januar i det som kalles Tet-offensiven. På forhånd hadde begge sider annonsert våpenhvile i forbindelse med feiringen av vietnamesisk nyttår. Helligdagene likner på juleferie i Norge, med late og mette dager, lang skolefri og familier som samles.

ARVN i Hue 1968

Nettopp derfor var halvparten av soldatene i Sør-Vietnams væpnede styrker (ARVN) på perm hos familien. Likevel klarte gjenværende tropper å forsvare viktige poster i byen under angrepene. Hovedkvarteret til ARVNs 1. divisjon, under ledelse av general Ngo Quang Truong i cidatellet ble innledningsvis bombardert med hundre 82 mm-granater. Også byens politihus i 3. distrikt ble utsatt for flere angrepsbølger, men soldatene bet seg fast på postene uten å måtte evakuere. Ifølge løytnant Nguyen Phuc Lien Thanh (NPLT: 75) deltok ikke amerikanske styrker i kamp de første syv dagene av offensiven.

Men vietnamesiske forsterkninger kom allerede første dag fra 2. og 7. fallskjermsbataljoner, som brøt gjennom An Hòa-porten første kvelden. Videre deltok ARVNs fallskjermssoldatene i nær og blodig kamp med to kommunistregimenter i ni døgn i citadellet før ARVN gjenerobret Vest- og Nordporten samt andre porter i citadellet.

Amerikanske styrker deltok i bykampen fra 7. februar. I tillegg kom det forsterkninger fra ARVNs marine- og rangerstyrker, politistyrker og infanterister. Det ble hus-til-husbataljer i over tre uker før det sørvietnamesiske flagget kunne heises av soldatene fra ARVNs 1. divisjon og marinesoldater den 24. februar 1968.

Det finnes mye litteratur om slaget om Hue:

Vietnamesisk:

Engelsk:

Norsk:

2 kommentarer

Filed under I dag i historien, Militærhistorie