Tag Archives: Kald krig

22. mai: Nixons historiske besøk i Moskva

På denne dag: Den 22. mai 1972 var Nixon den første amerikanske presidenten som satte sine føtter i Moskva. Under oppholdet skrev han sammen med Bresjnev under SALT-avtalen (Strategic Arms Limitation Treaty), en ikke-spredningsavtale som skulle begrense antall atomvåpen. Tre måneder før Moskva-besøket hilste Nixon på Mao i Beijing. Disse to besøkene markerte en ny æra for USAs utenrikspolitikk, som la vekt på avspenning og kontakt mellom supermaktene i den kalde krigen.

I tiden mellom disse besøkene innledet nordvietnameserne en stor offensiv mot Sør, noe som i Vesten er kjent som påskeoffensiven. Nordvietnameserne utstyret seg med moderne sovjetiske missiler som sørvietnameserne bare kunne drømme om. For å stoppe sovjetiske skip med våpenforsyning til Nord-Vietnam ga Nixon ordre om å blokkere Nord-Vietnams havsområde. Bombefly ble også sendt til Nord-Vietnam.

Toppmøtet i Moskva ble derfor innledet med sovjetisk kritikk av USAs krigføring – som en formalitet. Deretter var det business as usual. På grunn av Watergates-skandalen måtte Nixon gå av i 1974. Fallhøyden var stor. Selv sa han: «Failure is not falling down. Failure is falling down and not getting up again to continue life’s grace.»

En hemmelig liberaler. I en artikkel om Nixon oppjusterer professor Bernt Hagtvet vårt minne om Nixon:

«Nominelt var Nixon kvekar, men til liks med Reagan bar han ikkje religionen på mansjettknappane. Samanlikn då med George W. Bush. Nixon ville ikkje ha noko å gjera med kristendomsfundamentalistane, representerte til dømes ved TV-evangelistar som Pat Robertson.

Han stod langt frå den noverande Tea Party-rørsla. Han desegregerte sørstatsskulane, noko som korkje JFK eller JBJ (sic!) hadde fått til. Han etablerte miljøvern som lekk i offentleg politikk, skipa Environmental Protection Agency, fekk til fleire nasjonalparkar enn nokon amerikansk president. Og løyvde føderale pengar til kreftforsking. The New York Times kalla Nixon «ein heimleg liberalar».» (DAG OG TID 18.01.2013)

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam, USAs engasjement

Asia og den kalde krigen

Hva skjedde i landene i Sørøst-Asia i den kalde krigen? I 2012 kom boken «Cold War Southeast Asia» av Malcolm Murfett, som har 12 kapitler som belyser situasjonen i landene i Sørøst-Asia. Her gir jeg en ultrakort oppsummering:

Vietnam 1948: Når ble Vietnam med i den kalde krigen? Ifølge Ang Cheng Guan skjedde det i 1948. Forfatteren argumenterer for at frigjøringskrigen mot kolonimakten i Vietnam 1948 ble omdannet til en krig mellom kommunistene og antikommunistene.

Malaya 1948: Samme år brøt et kommunistopprør ut, og Malaysia ble satt under unntakstilstand inntil 1960. Kommunistlederen Chin Peng levde i eksil i Thailand inntil han døde i 2013.

Asia i den kalde krigen

Asia i den kalde krigen

Filippinene: Filippinene ble uavhengig fra USA i 1946. I perioden 1946 til 1957 hadde Filippinene en utenrikspolitisk linje som innebar nære forbindelser med USA. Fra 1957 skiftet filippinerne sitt utenrikspolitiske fokus fra total avhengighet av USA til en mer asiatisk og filippinsk politikk under president Garcia, men deres holdning var fortsatt sterkt antikommunistisk. Etter at Ferdinand Marcos ble president i 1965, fortsatte han nært samarbeid med USA. Han sendte en militær gruppe til Sør-Vietnam. På slutten av 1960-tallet økte uro i landet på grunn av kommunistpartiet og militante muslimer. Marcos satte landet under militær unntakstilstand i 1972.

Singapore: kommunistene dannet en opposisjon internt i People’s Action Party (PAP) ledet av Lee Kuan Yew. I februar 1963 gjennomførte Lee Kuan Yew et kupp som fjernet kommunistene fra partiet. Singapore fikk sin uavhengighet i 1963, men ble skilt fra Malaysia i 1965. Bekymringen for kommunistenes opprør preget politikken i Singapore i den kalde krigen.

Thailand: Med 2000 kilometers grense mot Indokina var Thailand en aktive deltaker i Vietnamkrigen. Thailand hadde mange militære baser for amerikanere og hadde en militær divisjon som kjempet mot kommunistene i Sør-Vietnam.

Kambodsja og Laos: begge land ble brukt som militære baser for kommunistene fra Nord-Vietnam, men offisielt forsøkte landene å være nøytrale.

Indonesia: I begynnelsen av 1960-tallet var kommunistpartiet i Indonesia (PKI) det største utenfor Sovjetunionen og Kina. Indonesia var den største mottakeren av hjelp fra Sovjet og fikk mer sovjetisk hjelp enn Nord-Vietnam (Boden 2008).I perioden 1958 til 1965 kjøpte Indonesia masse våpen fra Sovjet, som f.eks. 123 MIG-jagerfly, 12 ubåter og 24 bombefly. I 1963 lanserte Indonesias president Sukarno en «knus Malaysia«-kampanje siden Indonesia så på Malaysia-Singapore-unionen som en trussel fra imperialistene. Den væpnede konflikten med Malaysia varte til 1966 da Suharto overtok makten i Indonesia. I motsetning til Sukarno som følte seg truet av imperialistene utenfra, ville Suharto konsentrere seg om å bli kvitt kommunistene i landet. De som ble mistenkt for å være medlem i PKI, ble drept. Estimatene varierte fra 250.000 til en million drepte. Se filmen «The act of killing«, en dokumentar av Joshua Oppenheimer og Christine Cynn.

Se også:

  • Wade, G. (2009). The beginnings of a ‘Cold War’ in Southeast Asia: British and Australian perceptions. Journal of Southeast Asian Studies, 40(Special Issue 03), 543-565. doi: doi:10.1017/S0022463409990063
  • “Asian Cold War Symposium,” Journal of Southeast Asian Studies 40 (October 2009): 441-565. (2010). H-Diplo Roundtable Reviews, XI(30).
  • Guan, A. C. The Cold War in Southeast Asia The Oxford Handbook of the Cold War Oxford University Press.
  • McMahon, R. J. (1988). The Cold War in Asia: Toward a New Synthesis? Diplomatic History, 12(3), 307-327. doi: 10.1111/j.1467-7709.1988.tb00478.x
  • Boden, R. (2008). Cold War Economics: Soviet Aid to Indonesia. Journal of Cold War Studies, 10(3), 110 – 128.

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam

Trumandoktrinen og oppdemningspolitikken

Trumandoktrinen og oppdemmingspolitikken brukes ofte for å forklare den kalde krigen og Vietnamkrigen. Men hvem var Truman og hva gikk doktrinen ut på?

Bakgrunnen for Trumandoktrinen kan trekkes tilbake til Jaltakonferansen (også kalt Krimkonferansen) i februar 1945, da statslederne Stalin, Roosevelt og Churchill diskuterte videre krigføring mot Hitler og fordeling av  okkupasjonssonene. Etter at den amerikanske presidenten Roosevelt døde 12. april 1945, tok visepresident Harry S. Truman (1884-1972) over som president. Mens Roosevelt var naiv overfor Stalin, var Truman mer antikommunistisk. Senere i 1945 klarte ikke statslederne å bli enige om fordelingen av okkupasjonssonene.

I februar 1946 sendte den amerikanske diplomaten George F. Kennan et langt telegram fra Moskva der han advarte mot samarbeidet med Stalin. Ifølge Kennan var Stalin diktatorisk, og Vesten må demme opp hans fremstøt inntil Sovjetsystemet en dag ville rase sammen. «Kennans lange telegram» gjorde ham til oppdemningspolitikkens far.

Ifølge «prosentavtalen» om fordelingen av okkupasjonssonene etter andre verdenskrig skulle UK/USA okkupere 90 % av Hellas, mot Sovjet 10 %. Kommunistene i Hellas gjorde opprør i 1946, der de britiske styrkene okkuperte. Storbritannia ba USA om hjelp. Samtidig krevde Sovjet adgang til Tyrkias Bosporos som er stredet mellom Balkanhalvøya og Lilleasia (Turkish Straits crisis). USA så på krisene i Hellas og Tyrkia som trussel fra Sovjet. President Truman brukte innholdet i Kennans lange telegram for å få kongressen til å gi støtte til landene som ville hindre Sovjetunionens innflytelse. Dermed kom oppdemmingspolitikken, som inkluderte Trumandoktrinen og Marshallhjelpen. Storbritannia var det landet som mest applauderte for oppdemmingspolitikken, siden Storbritannia trengte støtte fra USA. (Storbritannia var også en pådriver for dannelsen av NATO i Vest-Europa.)

Trumandoktrinen gikk ut på at USA skulle ta på seg rollen med å støtte alle frie folk som var truet av væpnede minoriteter i eget land eller av ytre press. USA var altså villig til å spille en aktiv rolle i konflikter i hele verden. På den måten varslet Trumandoktrinen om Storbritannias abdisering fra verdensrollen og USAs inntreden som verdenspolitiet.

Statue av Marshall i Oslo, reist av takknemlige nordmenn

Statue av Marshall i Oslo, reist av takknemlige nordmenn

Marshallhjelpen var oppkalt etter Trumans utenriksminister Marshall. Marshallhjelpen var et gjenoppbyggingsprogram for Europa. Målet var å hindre økonomisk og sosial forverring i Europa etter den andre verdenskrig, for dermed å motvirke at europeerne fant veien til ytterliggående bevegelser. Storbritannia fikk den største delen av Marshallkaken uten Storbritannia hadde den største trusselen fra kommunistene eller fikk største ødeleggelser på grunn av andre verdenskrig. Både Sovjetunionen og de østeuropeiske landene ble tilbudt Marshallhjelpen. Sovjetunionen sa nei takk og presset sine allierte til å gjøre det samme. Det kan argumenteres at bakgrunnen for Marshallhjelpen kan trekkes tilbake til Roosevelts «New Deal«, et program der man brukte den amerikanske statsmakten for å gjenreise USA etter finanskrisen på slutten av 1920-tallet. Hovedelementene i New Deal var de 3 R-er: relief, recovery and reform.

Trusselen fra kommunistene spredte seg utover Europa. I 1949 lyktes Sovjetunionen å prøvesprenge atombomber. Samme år tok kommunistlederen Mao kontroll over Kina. Trusselen fra kommunistene ble oppfattet som stor. USA og Storbritannia ville hindre kommunismens ekspansjon i Asia og ga dermed «Marshallhjelpen» til flere land i Asia. Etter at Nord-Korea invaderte Sør i 1950, bestemte Truman seg for å trappe opp USAs engasjement i Vietnam .

En kritikk mot Trumandoktrinen går ut dens defensive karakter. Oppdemmingen betyr å demme opp. Det var ikke meningen å angripe fienden. Militært er det en kostbar strategi, vanskelig å lykkes med på lang sikt. Den amerikanske redaktøren Norman Podhoretz skrev følgende i 1980 om Koreakrigen og Vietnamkrigen:

«In refusing to do more in Korea than repel the North Korean invasion—in refusing, that is, to conquer North Korea as the commanding general, Douglas MacArthur, and his supporters on the Right wanted to do—the United States under Truman served notice on the world that it had no intention of going beyond containment to rollback or liberation.

Any lingering doubt as to whether this was the policy of the United States rather than the policy of the Democratic party was removed when the Republicans came into office in 1952 under Eisenhower. Far from adopting a bolder or more aggressive strategy, the new President ended the Korean war on the basis of the status quo ante—in other words, precisely on the terms of containment. And when, three years later, he refrained from going into Hungary, he made it correlatively clear that while the United States would resist the expansion of Soviet power by any and every means up to and including war, it would do nothing—not even provide aid to colonies of the Soviet empire seeking national independence and wishing to throw in their political lot with the democratic world—to shrink the territorial dimensions of Soviet control. […]

First we were countering Soviet expansionism, then we were drawing a line in Asia against Chinese expansionism similar to the one we had drawn in Europe against the Russians, then we were fighting to preserve the independence of a friendly country which had been invaded by another, and finally we were preserving the credibility of our commitments to allies in other parts of the world.

In short, to the casualties in blood of the Vietnam war was added another casualty—the loss of clarity which had marked the policy of the United States for twenty years through Democratic and Republican administrations alike.»

Oppdemningspolitikken ga altså konsekvens for måten amerikanerne og sørvietnameserne kjempet under Vietnamkrigen. De skulle hindre kommunistene fra å ha fotfeste i Sør-Vietnam. Hensikten var ikke å vinne, men å hindre tap. Det var også en del av Trumandoktrinen.

Trumandoktrinens død: det kan argumenteres at det var Nixon som gjorde slutt på Trumandoktrinen da han avamerikaniserte krigen i Vietnam.

Les også Årsaker til den kalde krigen og Vietnamkrigen

Kilde: (bl.a.) Danielsen, H. (2013). USA og den kalde krigen. Krig og fred i det lange 20. århundre. H. H. Waage, R. Tamnes og H. H. Vik. Oslo, Cappelen Damm Akademisk.

1 kommentar

Filed under Militærhistorie

30. januar 1950: Sovjet anerkjente DRV

På denne dag: I dag for 64 år siden anerkjente Sovjetunionen «Den demokratiske republikken Vietnam» (DRV), ledet av Ho Chi Minh. Anerkjennelsen kom to uker etter at Kina hadde gjort det samme den 18. januar 1950.

Debatten om Vietnamkrigen har i mange år fokusert på USAs rolle og tonet ned hvor mye våpenhjelp Nord-Vietnam fikk fra Sovjet og Kina.

Som kjent var Sovjet og Kina allierte med USA under andre verdenskrig. Etter krigens slutt i 1945 begynte de å skli fra hverandre, og den kalde krigen ble til på slutten av 1940-tallet. Da kommunist-Kina tok kontrollen over hele Kina i 1949, valgte Mao å stå sammen med Stalin mot USA og de allierte. I begynnelsen av 1950 sendte de vietnamesiske kommunistene en delegasjon til Kina for å be om våpenhjelp for å kjempe mot Bao Dai. Kina lovte hjelp til sine ideologiske kamerater i Vietnam. Delegasjonen fra kommunistpartiet i Vietnam reiste videre til Sovjetunionen og fikk 30.01.1950 både diplomatisk anerkjennelse og løfter om våpenhjelp.

Tsjekkoslovakia og Ungarn anerkjente DRV tre dager etterpå, den 2.2.1950.

Dermed valgte kommunistene i Vietnam å være med kommunistblokken i den kalde krigen.

Bøker og artikler om Sovjetunionens rolle i Vietnamkrigen:

  • Gaiduk, I. V. Containing the warriors: Soviet policy toward the Indochina conflict, 1960-65 (pp. S.58-76.). College Station: Texas A & M university press.
  • Gaiduk, I. V. The Vietnam war and Soviet-American relations, 1964-1973: new Russian evidence (Vol. 1995/96 :6-7, pp. S.232,250-258.). Washington.
  • Gaĭduk, I. V. (2003). Confronting Vietnam: Soviet policy toward the Indochina Conflict, 1954-1963. Washington, D.C. : Stanford, Calif.: Woodrow Wilson Center Press; Stanford University Press
  • Mehta, H. C. (2012). Soviet Biscuit Factories and Chinese Financial Grants: North Vietnam’s Economic Diplomacy in 1967 and 1968*. Diplomatic History, 36(2), 301-335. doi: 10.1111/j.1467-7709.2011.01024.x
  • Olsen, M. (2006a). Forging a new relationship: the Soviet Union and Vietnam, 1955. In P. M. Roberts (Ed.), Behind the Bamboo Curtain: China, Vietnam, and the World Beyond Asia (pp. S.97-126.). Washington, D.C.: Woodrow Wilson Center Press.
  • Olsen, M. (2006b). Soviet-Vietnam relations and the role of China, 1949-64: changing alliances. New York: Routledge.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

Problemstilling: Hvorfor USA blandet seg?

Historien om Vietnamkrigen interesserer mange. Flere av leserne av denne bloggen har lagt igjen spørsmål, kanskje i forbindelse med temaoppgaver, eksamen eller presentasjoner:

  • Hvorfor blandet USA seg inn i Vietnam?
  • Hva tror du hadde skjedd dersom de ikke hadde blandet seg inn i konflikten i Vietnam?
  • Var det egentlig noe positivt med at USA blandet seg inn?

Problemstillingene er viktige. Før jeg svarer på spørsmålene, la oss se på hvem som var aktører i krigen, dvs. de som handlet og påvirket krigens utfall.

Aktørene:

  • Selvsagt var og er USA en stormakt. Men hovedaktørene i Vietnamkrigen var vietnameserne selv: kommunistene i Nord og liberalistene (anti-kommunister) i Sør. Hva var deres motiver, og hva gjorde de?
  • I tillegg til USA kom andre land med penger, våpen og militærpersonell. Nord-Vietnam fikk betydelig hjelp fra Kina og Sovjet samt andre kommunistland, men Sør-Vietnam fikk mye hjelp fra USA, Australia, Sør-Korea og andre land. Hva var deres motiver, og hva gjorde de?
  • For å forstå konflikten, bør man forstå aktørenes motiver og handlinger. Lærebøkene fokuserer ofte på USA. USA var viktig, men man kan ikke forstå en konflikt ved å fokusere på én aktør. Kanskje skyldes det plassmangel i lærebøkene? Men lærebøkene bør etter min mening bidra til å stimulere elevene til å stille spørsmål som åpner flere perspektiver.

«Blandet seg»:

  • Uttrykket «å blande seg» kan virke negativt. Er det motsatte av «å blande seg» å isolere seg? Blandet Norge seg i Afghanistan, Irak-krigen, Kuwait-krigen, i kampen mot piratene, i Lybia? I lærebøkene brukes ordet «støtte». Når flere hundretusen amerikanske soldater stasjonerte seg i Vest-Tyskland, blandet de seg eller hjalp de vesttyskerne? Jeg tror vi i Norge har ulike syn på Norges militære operasjoner i andre land.
  • Historien bør først og fremst søke etter forståelsen av en konflikt: hva skjedde? Hvorfor skjedde det? Hva var aktørenes motiver og handlinger? Hva var konsekvenser av deres handlinger? Vi bør ikke begynne med å dømme. Er læreren i klassen bevisst på ordbruken?

Tilbake til spørsmålet: Hvorfor støttet USA det sørvietnamesiske regimet i krigen mot kommunistene?

Det korte svaret er at USA tok vare på sine interesser. Men hvilke interesser hadde USA? Var interessene innbyrdes motstridende? Vi må tilbake til verdenssituasjonen i tiden etter andre verdenskrig og på 1950-tallet.

1) Reaksjonen på trusselen fra kommunistlandene: USA oppfattet trusselen fra kommunistlandene som stadig økende. Sovjet (under Stalin) hadde etter andre verdenskrig tatt en del av Øst-Europa. Kommunistene mente at de før eller senere ville beseire kapitalismen. USA grep ikke inn da de kinesiske kommunistene under Maos ledelse tok over Kina i 1949. Året etter angrep Nord-Korea, med støtte fra Kina og Sovjet, sin nabo i Sør, for å «gjenforene landet». FN måtte gripe inn slik at krigen ble over og Korea fortsatt var delt i to (helt inntil i dag). Etter hvert slo kommunistene ned opprøret i Ungarn i 1956. Berlinblokaden kom og Berlinmuren ble reist fra 1961 da konflikten mellom Øst og Vest-Tyskland skjerpet seg. Selv i Amerika tok kommunistene over Cuba. Den kalde krigen var dermed i full gang.

2) Dominoteorien: USA var redd for at hvis Sør-Vietnam falt, ville andre asiatiske land falle under kommunismen. Kommunistene var en reell trussel i flere land på 1960-tallet: Filippinene, Indonesia, Malaysia, … Som nevnt ovenfor var kommunistene på offensiven, og vant, i Øst-Europa, Kina og Cuba. Sør-Korea klarte å slå tilbake med hjelp av FN, men måtte betale en høy pris. For USA var Vietnam den gangen et land som få hadde hørt om. Vietnam ble delt i to i 1954, året etter Koreakrigens slutt. På slutten av 1950-tallet bestemte Nord-Vietnam seg for å «gjenforene landet», dvs. å ta over Sør-Vietnam med militære midler. USA var redde for at det samme ville skje i Vietnam som i Korea i 1950. Det gjaldt å stoppe kommunistene i Vietnam. Sørvietnameserne ville selvsagt forsvare seg mot Nord, og ba om hjelp fra USA.

3) Egen troverdighet. USA ville ha mange land under sin innflytelse isteden for at de gikk til Sovjet. På 1950- og 60-tallet satt mange land på gjerdet, de hadde kontakt med både Sovjet, Kina og USA. USA ville skaffe seg allierte og ville vise sine allierte at disse kunne stole på USA. USA ville hjelpe dem, på samme måte som de hjalp Sør-Vietnam, hvis de ble angrepet av kommunistene.

I tillegg til de ovennevnte motivene, er det hensyn til bl.a. innenrikspolitikken, markedet, handel og våpenindustrien som var med og utformet USAs støtte til Sør-Vietnam. Sovjet møtte (nesten) aldri USA militært. Det sies at USA og Sovjetunionen stod mot hverandre i konflikter ved hjelp av stedfortredere.

Sørvietnameserne ville ha hjelp fra USA, men mange av dem var kritiske til måten USA ga støtten på.

Legg igjen en kommentar

Filed under USAs engasjement

Reagans utenrikspolitikk og Vietnam-syndromet

I dag 30. april er det nøyaktig 38 år siden nordvietnameserne tok over Saigon og gjorde slutt på Vietnamkrigen. Siden har Sør-Vietnam vært styrt av et kommunistdiktatur.

USA hadde trukket alle sine styrker ut av Vietnam to år tidligere, etter Parisavtalen i 1973. I USA var stemningen at man ikke lenger ville engasjere seg mot kommunistene. Sovjetunionen benyttet USAs manglende vilje til konfrontasjon og sendte våpen og soldater til Afrika (Angola 1975) og deretter Afghanistan.

Men Reagan tok et oppgjør med president Carters tilsynelatende svake utenrikspolitikk. I august 1980 lanserte Reagan som presidentkandidat begrepet ”Vietnam-syndromet” på et møte i Chicago. Han ville ha fred, men ikke fred for enhver pris:

”Det må ikke være en fred med ykmykelse og gradvis kapitulasjon. Heller ikke den type fred påtvunget Tjekkoslovakia av sovjetiske stridsvogner for 12 år siden. Heller ikke freden som kom til Sørøst-Asia etter at Parisavtalen ble undertegnet”, hevdet Reagan.

Ronald Reagan with President Thieu

Reagan på besøk hos Sør-Vietnams president Thieu i Saigon 1971

Parisavtalen ble forhandlet frem av Kissinger under Nixons periode.

Reagan vant som kjent presidentvalget i 1980. Som president økte han forsvarsbudsjettet. Han satte i gang stjernekrigsprogrammet. Sovjet prøvde å matche opprustningen, men deres økonomi klarte ikke å bære de økende forsvarsutgiftene. Da Gorbatjov ble sovjetisk sjef i 1985, ble han nødt til å reformere samfunnet og inngå en rekke nedrustningsavtaler med USA. Dermed ble det slutt på den kalde krigen.

Og vi kan dermed trekke en lang linje mellom Vietnamkrigen, Vietnamsyndromet og slutten på den kalde krigen.

Legg igjen en kommentar

Filed under USAs engasjement

25. februar: Khrusjtsjovs syn på Vietnamkrigen

I dag er det 56 år siden Khrusjtsjov holdt en hemmelig tale og fordømte Stalin. Se mitt tidligere innlegg: 25. februar: Khrusjtsjov fordømte Stalin.

Som leder i Sovjetunionen i perioden 1953-1964 var Nikita Khrusjtsjov (1894-1971) dypt involvert i Vietnamkrigen. I hans lederperioden ble Genève-avtalen undertegnet og infiltrasjonen fra Nord- til Sør-Vietnam satt i gang. Hva tenkte han så om Vietnamkrigen?

Sovjetunionens rolle er lite anerkjent

Historien om Vietnams tilknytning til Sovjetunionen kan dateres tilbake til 1923, da Ho Chi Minh dro fra Paris til Moskva for å bli en ordentlig kommunist. (Samme år sa det norske arbeiderpartiet nei til å være med på den kommunistiske internasjonalen.) Ho Chi Minh dannet det indokinesiske kommunistpartiet i Hongkong i 1930. Selv om Stalin var mer opptatt av Europa enn Asia, var han beundret av både kinesiske Mao og vietnamesiske Ho.

Bildene fra Vietnamkrigen gir ofte et inntrykk av en krig mellom vietnameserne med primitive våpen mot amerikanerne med sofistikert teknologi. I virkeligheten kriget nordvietnameserne mot sør, og i denne krigen fikk begge parter massiv hjelp, inkludert effektive våpen, fra stormaktene. Nord-Vietnam fikk våpen fra Kina og Sovjet. Inntil 1968 kom mesteparten av våpnene fra Kina, men fra 1968 til 1975 var Sovjetunionen hovedleverandøren.

Under krigen var det taktisk viktig for Nord-Vietnam å fremstille kampen som om det var lokale opprør i Sør-Vietnam og som om Nord-Vietnam, Sovjet og Kina sto utenfor. Men Khrusjtsjov likte dårlig at Ho Chi Minh ikke anerkjente Sovjetunionens hjelp til Nord-Vietnam i sitt testament. Khrusjtsjov skrev:

«I Ho Chi Minhs testament er det ikke sagt noen ting om den enorme, uselviske hjelp som Sovjetunionen har ytet Vietnam. Vår støtte har hatt avgjørende betydning, for uten materiell hjelp fra Sovjetunionen ville det vært umulig for Vietnam å overleve under de forhold en moderne krig skaper (…) For å få tilstrekkelig våpen og utstyr, hadde ikke Vietnam noe annet valg enn å stole på Sovjetunionen. For å seire må de ha ordentlige våpen, og disse våpnene kan de bare få fra Sovjetunionen. Kina kan ikke gi Vietnam det landet trenger i dag. (…)»

Våpnene ble ikke laget i jungelen …

Krusjtsjov hevdet videre:

«Ta for eksempel kunngjøringen om at den nord-vietnamesiske frigjøringshær har foretatt et rakkettangrep mot en amerikansk flybase. Disse rakettene ble naturligvis ikke laget i jungelen i Vietnam. De kom fra fabrikker i Sovjetunionen. Sovjetunionen, uten minste anstrøk av kremmeraktive motiver, er besluttet på å støtte alle de krefter og alle de folk som kjemper for sin selvstendighet, som kjemper for økonomisk og politisk frihet, og som kjemper mot imperialistisk aggresjon..»

Problemstillingen er beskrevet ut fra sovjetisk perspektiv. Vi ser hvordan stormaktene er involvert i Vietnamkrigen, som en varm utvidelse av den kalde krigen. Sovjetunionen var villig til å støtte «alle de krefter og alle de folk» som kjemper mot «imperialistisk aggresjon».

Kilde:

Khrustsjov, Nikita Sergejevitsj og Talbott, Strobe. Krusjtsjov minnes / redigert av Strobe Talbott. Cappelen, Oslo 1971. Side 447-453.
Khrustjovs tale den 25. februar 1956 om Stalins forbrytelser

Bøker og artikler om Sovjetunionens rolle i Vietnamkrigen:

  • Gaiduk, I. V. Containing the warriors: Soviet policy toward the Indochina conflict, 1960-65 (pp. S.58-76.). College Station: Texas A & M university press.
  • Gaiduk, I. V. The Vietnam war and Soviet-American relations, 1964-1973: new Russian evidence (Vol. 1995/96 :6-7, pp. S.232,250-258.). Washington.
  • Gaĭduk, I. V. (2003). Confronting Vietnam: Soviet policy toward the Indochina Conflict, 1954-1963. Washington, D.C. : Stanford, Calif.: Woodrow Wilson Center Press; Stanford University Press
  • Mehta, H. C. (2012). Soviet Biscuit Factories and Chinese Financial Grants: North Vietnam’s Economic Diplomacy in 1967 and 1968*. Diplomatic History, 36(2), 301-335. doi: 10.1111/j.1467-7709.2011.01024.x
  • Olsen, M. (2006a). Forging a new relationship: the Soviet Union and Vietnam, 1955. In P. M. Roberts (Ed.), Behind the Bamboo Curtain: China, Vietnam, and the World Beyond Asia (pp. S.97-126.). Washington, D.C.: Woodrow Wilson Center Press.
  • Olsen, M. (2006b). Soviet-Vietnam relations and the role of China, 1949-64: changing alliances. New York: Routledge.

Comments Off on 25. februar: Khrusjtsjovs syn på Vietnamkrigen

Filed under I dag i historien, Militærhistorie