Tag Archives: Kald krig

22. mai: Nixons historiske besøk i Moskva

På denne dag: Den 22. mai 1972 var Nixon den første amerikanske presidenten som satte sine føtter i Moskva. Under oppholdet skrev han sammen med Bresjnev under SALT-avtalen (Strategic Arms Limitation Treaty), en ikke-spredningsavtale som skulle begrense antall atomvåpen. Tre måneder før Moskva-besøket hilste Nixon på Mao i Beijing. Disse to besøkene markerte en ny æra for USAs utenrikspolitikk, som la vekt på avspenning og kontakt mellom supermaktene i den kalde krigen.

I tiden mellom disse besøkene innledet nordvietnameserne en stor offensiv mot Sør, noe som i Vesten er kjent som påskeoffensiven. Nordvietnameserne utstyret seg med moderne sovjetiske missiler som sørvietnameserne bare kunne drømme om. For å stoppe sovjetiske skip med våpenforsyning til Nord-Vietnam ga Nixon ordre om å blokkere Nord-Vietnams havsområde. Bombefly ble også sendt til Nord-Vietnam.

Toppmøtet i Moskva ble derfor innledet med sovjetisk kritikk av USAs krigføring – som en formalitet. Deretter var det business as usual. På grunn av Watergates-skandalen måtte Nixon gå av i 1974. Fallhøyden var stor. Selv sa han: «Failure is not falling down. Failure is falling down and not getting up again to continue life’s grace.»

En hemmelig liberaler. I en artikkel om Nixon oppjusterer professor Bernt Hagtvet vårt minne om Nixon:

«Nominelt var Nixon kvekar, men til liks med Reagan bar han ikkje religionen på mansjettknappane. Samanlikn då med George W. Bush. Nixon ville ikkje ha noko å gjera med kristendomsfundamentalistane, representerte til dømes ved TV-evangelistar som Pat Robertson.

Han stod langt frå den noverande Tea Party-rørsla. Han desegregerte sørstatsskulane, noko som korkje JFK eller JBJ (sic!) hadde fått til. Han etablerte miljøvern som lekk i offentleg politikk, skipa Environmental Protection Agency, fekk til fleire nasjonalparkar enn nokon amerikansk president. Og løyvde føderale pengar til kreftforsking. The New York Times kalla Nixon «ein heimleg liberalar».» (DAG OG TID 18.01.2013)

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam, USAs engasjement

Asia og den kalde krigen

Hva skjedde i landene i Sørøst-Asia i den kalde krigen? I 2012 kom boken «Cold War Southeast Asia» av Malcolm Murfett, som har 12 kapitler som belyser situasjonen i landene i Sørøst-Asia. Her gir jeg en ultrakort oppsummering:

Vietnam 1948: Når ble Vietnam med i den kalde krigen? Ifølge Ang Cheng Guan skjedde det i 1948. Forfatteren argumenterer for at frigjøringskrigen mot kolonimakten i Vietnam 1948 ble omdannet til en krig mellom kommunistene og antikommunistene.

Malaya 1948: Samme år brøt et kommunistopprør ut, og Malaysia ble satt under unntakstilstand inntil 1960. Kommunistlederen Chin Peng levde i eksil i Thailand inntil han døde i 2013.

Asia i den kalde krigen

Asia i den kalde krigen

Filippinene: Filippinene ble uavhengig fra USA i 1946. I perioden 1946 til 1957 hadde Filippinene en utenrikspolitisk linje som innebar nære forbindelser med USA. Fra 1957 skiftet filippinerne sitt utenrikspolitiske fokus fra total avhengighet av USA til en mer asiatisk og filippinsk politikk under president Garcia, men deres holdning var fortsatt sterkt antikommunistisk. Etter at Ferdinand Marcos ble president i 1965, fortsatte han nært samarbeid med USA. Han sendte en militær gruppe til Sør-Vietnam. På slutten av 1960-tallet økte uro i landet på grunn av kommunistpartiet og militante muslimer. Marcos satte landet under militær unntakstilstand i 1972.

Singapore: kommunistene dannet en opposisjon internt i People’s Action Party (PAP) ledet av Lee Kuan Yew. I februar 1963 gjennomførte Lee Kuan Yew et kupp som fjernet kommunistene fra partiet. Singapore fikk sin uavhengighet i 1963, men ble skilt fra Malaysia i 1965. Bekymringen for kommunistenes opprør preget politikken i Singapore i den kalde krigen.

Thailand: Med 2000 kilometers grense mot Indokina var Thailand en aktive deltaker i Vietnamkrigen. Thailand hadde mange militære baser for amerikanere og hadde en militær divisjon som kjempet mot kommunistene i Sør-Vietnam.

Kambodsja og Laos: begge land ble brukt som militære baser for kommunistene fra Nord-Vietnam, men offisielt forsøkte landene å være nøytrale.

Indonesia: I begynnelsen av 1960-tallet var kommunistpartiet i Indonesia (PKI) det største utenfor Sovjetunionen og Kina. Indonesia var den største mottakeren av hjelp fra Sovjet og fikk mer sovjetisk hjelp enn Nord-Vietnam (Boden 2008).I perioden 1958 til 1965 kjøpte Indonesia masse våpen fra Sovjet, som f.eks. 123 MIG-jagerfly, 12 ubåter og 24 bombefly. I 1963 lanserte Indonesias president Sukarno en «knus Malaysia«-kampanje siden Indonesia så på Malaysia-Singapore-unionen som en trussel fra imperialistene. Den væpnede konflikten med Malaysia varte til 1966 da Suharto overtok makten i Indonesia. I motsetning til Sukarno som følte seg truet av imperialistene utenfra, ville Suharto konsentrere seg om å bli kvitt kommunistene i landet. De som ble mistenkt for å være medlem i PKI, ble drept. Estimatene varierte fra 250.000 til en million drepte. Se filmen «The act of killing«, en dokumentar av Joshua Oppenheimer og Christine Cynn.

Se også:

  • Wade, G. (2009). The beginnings of a ‘Cold War’ in Southeast Asia: British and Australian perceptions. Journal of Southeast Asian Studies, 40(Special Issue 03), 543-565. doi: doi:10.1017/S0022463409990063
  • “Asian Cold War Symposium,” Journal of Southeast Asian Studies 40 (October 2009): 441-565. (2010). H-Diplo Roundtable Reviews, XI(30).
  • Guan, A. C. The Cold War in Southeast Asia The Oxford Handbook of the Cold War Oxford University Press.
  • McMahon, R. J. (1988). The Cold War in Asia: Toward a New Synthesis? Diplomatic History, 12(3), 307-327. doi: 10.1111/j.1467-7709.1988.tb00478.x
  • Boden, R. (2008). Cold War Economics: Soviet Aid to Indonesia. Journal of Cold War Studies, 10(3), 110 – 128.

2 kommentarer

Filed under Sør-Vietnam

Trumandoktrinen og oppdemningspolitikken

Trumandoktrinen og oppdemmingspolitikken brukes ofte for å forklare den kalde krigen og Vietnamkrigen. Men hvem var Truman og hva gikk doktrinen ut på?

Bakgrunnen for Trumandoktrinen kan trekkes tilbake til Jaltakonferansen (også kalt Krimkonferansen) i februar 1945, da statslederne Stalin, Roosevelt og Churchill diskuterte videre krigføring mot Hitler og fordeling av  okkupasjonssonene. Etter at den amerikanske presidenten Roosevelt døde 12. april 1945, tok visepresident Harry S. Truman (1884-1972) over som president. Mens Roosevelt var naiv overfor Stalin, var Truman mer antikommunistisk. Senere i 1945 klarte ikke statslederne å bli enige om fordelingen av okkupasjonssonene.

I februar 1946 sendte den amerikanske diplomaten George F. Kennan et langt telegram fra Moskva der han advarte mot samarbeidet med Stalin. Ifølge Kennan var Stalin diktatorisk, og Vesten må demme opp hans fremstøt inntil Sovjetsystemet en dag ville rase sammen. «Kennans lange telegram» gjorde ham til oppdemningspolitikkens far.

Ifølge «prosentavtalen» om fordelingen av okkupasjonssonene etter andre verdenskrig skulle UK/USA okkupere 90 % av Hellas, mot Sovjet 10 %. Kommunistene i Hellas gjorde opprør i 1946, der de britiske styrkene okkuperte. Storbritannia ba USA om hjelp. Samtidig krevde Sovjet adgang til Tyrkias Bosporos som er stredet mellom Balkanhalvøya og Lilleasia (Turkish Straits crisis). USA så på krisene i Hellas og Tyrkia som trussel fra Sovjet. President Truman brukte innholdet i Kennans lange telegram for å få kongressen til å gi støtte til landene som ville hindre Sovjetunionens innflytelse. Dermed kom oppdemmingspolitikken, som inkluderte Trumandoktrinen og Marshallhjelpen. Storbritannia var det landet som mest applauderte for oppdemmingspolitikken, siden Storbritannia trengte støtte fra USA. (Storbritannia var også en pådriver for dannelsen av NATO i Vest-Europa.)

Trumandoktrinen gikk ut på at USA skulle ta på seg rollen med å støtte alle frie folk som var truet av væpnede minoriteter i eget land eller av ytre press. USA var altså villig til å spille en aktiv rolle i konflikter i hele verden. På den måten varslet Trumandoktrinen om Storbritannias abdisering fra verdensrollen og USAs inntreden som verdenspolitiet.

Statue av Marshall i Oslo, reist av takknemlige nordmenn

Statue av Marshall i Oslo, reist av takknemlige nordmenn

Marshallhjelpen var oppkalt etter Trumans utenriksminister Marshall. Marshallhjelpen var et gjenoppbyggingsprogram for Europa. Målet var å hindre økonomisk og sosial forverring i Europa etter den andre verdenskrig, for dermed å motvirke at europeerne fant veien til ytterliggående bevegelser. Storbritannia fikk den største delen av Marshallkaken uten Storbritannia hadde den største trusselen fra kommunistene eller fikk største ødeleggelser på grunn av andre verdenskrig. Både Sovjetunionen og de østeuropeiske landene ble tilbudt Marshallhjelpen. Sovjetunionen sa nei takk og presset sine allierte til å gjøre det samme. Det kan argumenteres at bakgrunnen for Marshallhjelpen kan trekkes tilbake til Roosevelts «New Deal«, et program der man brukte den amerikanske statsmakten for å gjenreise USA etter finanskrisen på slutten av 1920-tallet. Hovedelementene i New Deal var de 3 R-er: relief, recovery and reform.

Trusselen fra kommunistene spredte seg utover Europa. I 1949 lyktes Sovjetunionen å prøvesprenge atombomber. Samme år tok kommunistlederen Mao kontroll over Kina. Trusselen fra kommunistene ble oppfattet som stor. USA og Storbritannia ville hindre kommunismens ekspansjon i Asia og ga dermed «Marshallhjelpen» til flere land i Asia. Etter at Nord-Korea invaderte Sør i 1950, bestemte Truman seg for å trappe opp USAs engasjement i Vietnam .

En kritikk mot Trumandoktrinen går ut dens defensive karakter. Oppdemmingen betyr å demme opp. Det var ikke meningen å angripe fienden. Militært er det en kostbar strategi, vanskelig å lykkes med på lang sikt. Den amerikanske redaktøren Norman Podhoretz skrev følgende i 1980 om Koreakrigen og Vietnamkrigen:

«In refusing to do more in Korea than repel the North Korean invasion—in refusing, that is, to conquer North Korea as the commanding general, Douglas MacArthur, and his supporters on the Right wanted to do—the United States under Truman served notice on the world that it had no intention of going beyond containment to rollback or liberation.

Any lingering doubt as to whether this was the policy of the United States rather than the policy of the Democratic party was removed when the Republicans came into office in 1952 under Eisenhower. Far from adopting a bolder or more aggressive strategy, the new President ended the Korean war on the basis of the status quo ante—in other words, precisely on the terms of containment. And when, three years later, he refrained from going into Hungary, he made it correlatively clear that while the United States would resist the expansion of Soviet power by any and every means up to and including war, it would do nothing—not even provide aid to colonies of the Soviet empire seeking national independence and wishing to throw in their political lot with the democratic world—to shrink the territorial dimensions of Soviet control. […]

First we were countering Soviet expansionism, then we were drawing a line in Asia against Chinese expansionism similar to the one we had drawn in Europe against the Russians, then we were fighting to preserve the independence of a friendly country which had been invaded by another, and finally we were preserving the credibility of our commitments to allies in other parts of the world.

In short, to the casualties in blood of the Vietnam war was added another casualty—the loss of clarity which had marked the policy of the United States for twenty years through Democratic and Republican administrations alike.»

Oppdemningspolitikken ga altså konsekvens for måten amerikanerne og sørvietnameserne kjempet under Vietnamkrigen. De skulle hindre kommunistene fra å ha fotfeste i Sør-Vietnam. Hensikten var ikke å vinne, men å hindre tap. Det var også en del av Trumandoktrinen.

Trumandoktrinens død: det kan argumenteres at det var Nixon som gjorde slutt på Trumandoktrinen da han avamerikaniserte krigen i Vietnam.

Les også Årsaker til den kalde krigen og Vietnamkrigen

Kilde: (bl.a.) Danielsen, H. (2013). USA og den kalde krigen. Krig og fred i det lange 20. århundre. H. H. Waage, R. Tamnes og H. H. Vik. Oslo, Cappelen Damm Akademisk.

1 kommentar

Filed under Militærhistorie

30. januar 1950: Sovjet anerkjente DRV

På denne dag: I dag for 64 år siden anerkjente Sovjetunionen «Den demokratiske republikken Vietnam» (DRV), ledet av Ho Chi Minh. Anerkjennelsen kom to uker etter at Kina hadde gjort det samme den 18. januar 1950.

Debatten om Vietnamkrigen har i mange år fokusert på USAs rolle og tonet ned hvor mye våpenhjelp Nord-Vietnam fikk fra Sovjet og Kina.

Som kjent var Sovjet og Kina allierte med USA under andre verdenskrig. Etter krigens slutt i 1945 begynte de å skli fra hverandre, og den kalde krigen ble til på slutten av 1940-tallet. Da kommunist-Kina tok kontrollen over hele Kina i 1949, valgte Mao å stå sammen med Stalin mot USA og de allierte. I begynnelsen av 1950 sendte de vietnamesiske kommunistene en delegasjon til Kina for å be om våpenhjelp for å kjempe mot Bao Dai. Kina lovte hjelp til sine ideologiske kamerater i Vietnam. Delegasjonen fra kommunistpartiet i Vietnam reiste videre til Sovjetunionen og fikk 30.01.1950 både diplomatisk anerkjennelse og løfter om våpenhjelp.

Tsjekkoslovakia og Ungarn anerkjente DRV tre dager etterpå, den 2.2.1950.

Dermed valgte kommunistene i Vietnam å være med kommunistblokken i den kalde krigen.

Bøker og artikler om Sovjetunionens rolle i Vietnamkrigen:

  • Gaiduk, I. V. Containing the warriors: Soviet policy toward the Indochina conflict, 1960-65 (pp. S.58-76.). College Station: Texas A & M university press.
  • Gaiduk, I. V. The Vietnam war and Soviet-American relations, 1964-1973: new Russian evidence (Vol. 1995/96 :6-7, pp. S.232,250-258.). Washington.
  • Gaĭduk, I. V. (2003). Confronting Vietnam: Soviet policy toward the Indochina Conflict, 1954-1963. Washington, D.C. : Stanford, Calif.: Woodrow Wilson Center Press; Stanford University Press
  • Mehta, H. C. (2012). Soviet Biscuit Factories and Chinese Financial Grants: North Vietnam’s Economic Diplomacy in 1967 and 1968*. Diplomatic History, 36(2), 301-335. doi: 10.1111/j.1467-7709.2011.01024.x
  • Olsen, M. (2006a). Forging a new relationship: the Soviet Union and Vietnam, 1955. In P. M. Roberts (Ed.), Behind the Bamboo Curtain: China, Vietnam, and the World Beyond Asia (pp. S.97-126.). Washington, D.C.: Woodrow Wilson Center Press.
  • Olsen, M. (2006b). Soviet-Vietnam relations and the role of China, 1949-64: changing alliances. New York: Routledge.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

Problemstilling: Hvorfor USA blandet seg?

Historien om Vietnamkrigen interesserer mange. Flere av leserne av denne bloggen har lagt igjen spørsmål, kanskje i forbindelse med temaoppgaver, eksamen eller presentasjoner:

  • Hvorfor blandet USA seg inn i Vietnam?
  • Hva tror du hadde skjedd dersom de ikke hadde blandet seg inn i konflikten i Vietnam?
  • Var det egentlig noe positivt med at USA blandet seg inn?

Problemstillingene er viktige. Før jeg svarer på spørsmålene, la oss se på hvem som var aktører i krigen, dvs. de som handlet og påvirket krigens utfall.

Aktørene:

  • Selvsagt var og er USA en stormakt. Men hovedaktørene i Vietnamkrigen var vietnameserne selv: kommunistene i Nord og liberalistene (anti-kommunister) i Sør. Hva var deres motiver, og hva gjorde de?
  • I tillegg til USA kom andre land med penger, våpen og militærpersonell. Nord-Vietnam fikk betydelig hjelp fra Kina og Sovjet samt andre kommunistland, men Sør-Vietnam fikk mye hjelp fra USA, Australia, Sør-Korea og andre land. Hva var deres motiver, og hva gjorde de?
  • For å forstå konflikten, bør man forstå aktørenes motiver og handlinger. Lærebøkene fokuserer ofte på USA. USA var viktig, men man kan ikke forstå en konflikt ved å fokusere på én aktør. Kanskje skyldes det plassmangel i lærebøkene? Men lærebøkene bør etter min mening bidra til å stimulere elevene til å stille spørsmål som åpner flere perspektiver.

«Blandet seg»:

  • Uttrykket «å blande seg» kan virke negativt. Er det motsatte av «å blande seg» å isolere seg? Blandet Norge seg i Afghanistan, Irak-krigen, Kuwait-krigen, i kampen mot piratene, i Lybia? I lærebøkene brukes ordet «støtte». Når flere hundretusen amerikanske soldater stasjonerte seg i Vest-Tyskland, blandet de seg eller hjalp de vesttyskerne? Jeg tror vi i Norge har ulike syn på Norges militære operasjoner i andre land.
  • Historien bør først og fremst søke etter forståelsen av en konflikt: hva skjedde? Hvorfor skjedde det? Hva var aktørenes motiver og handlinger? Hva var konsekvenser av deres handlinger? Vi bør ikke begynne med å dømme. Er læreren i klassen bevisst på ordbruken?

Et minst like relevant spørsmål som skal stilles er hva hadde skjedd hvis Nord-Vietnam ikke hadde gått til krigs mot Sør-Vietnam. Da hadde det ikke vært krig.

Tilbake til spørsmålet: Hvorfor støttet USA det sørvietnamesiske regimet i krigen mot kommunistene?

Det korte svaret er at USA tok vare på sine interesser. Men hvilke interesser hadde USA? Var interessene innbyrdes motstridende? Vi må tilbake til verdenssituasjonen i tiden etter andre verdenskrig og på 1950-tallet.

1) Reaksjonen på trusselen fra kommunistlandene: USA oppfattet trusselen fra kommunistlandene som stadig økende. Sovjet (under Stalin) hadde etter andre verdenskrig tatt en del av Øst-Europa. Kommunistene mente at de før eller senere ville beseire kapitalismen. USA grep ikke inn da de kinesiske kommunistene under Maos ledelse tok over Kina i 1949. Året etter angrep Nord-Korea, med støtte fra Kina og Sovjet, sin nabo i Sør, for å «gjenforene landet». FN måtte gripe inn slik at krigen ble over og Korea fortsatt var delt i to (helt inntil i dag). Etter hvert slo kommunistene ned opprøret i Ungarn i 1956. Berlinblokaden kom og Berlinmuren ble reist fra 1961 da konflikten mellom Øst og Vest-Tyskland skjerpet seg. Selv i Amerika tok kommunistene over Cuba. Den kalde krigen var dermed i full gang.

2) Dominoteorien: USA var redd for at hvis Sør-Vietnam falt, ville andre asiatiske land falle under kommunismen. Kommunistene var en reell trussel i flere land på 1960-tallet: Filippinene, Indonesia, Malaysia, … Som nevnt ovenfor var kommunistene på offensiven, og vant, i Øst-Europa, Kina og Cuba. Sør-Korea klarte å slå tilbake med hjelp av FN, men måtte betale en høy pris. For USA var Vietnam den gangen et land som få hadde hørt om. Vietnam ble delt i to i 1954, året etter Koreakrigens slutt. På slutten av 1950-tallet bestemte Nord-Vietnam seg for å «gjenforene landet», dvs. å ta over Sør-Vietnam med militære midler. USA var redde for at det samme ville skje i Vietnam som i Korea i 1950. Det gjaldt å stoppe kommunistene i Vietnam. Sørvietnameserne ville selvsagt forsvare seg mot Nord, og ba om hjelp fra USA.

3) Egen troverdighet. USA ville ha mange land under sin innflytelse isteden for at de gikk til Sovjet. På 1950- og 60-tallet satt mange land på gjerdet, de hadde kontakt med både Sovjet, Kina og USA. USA ville skaffe seg allierte og ville vise sine allierte at disse kunne stole på USA. USA ville hjelpe dem, på samme måte som de hjalp Sør-Vietnam, hvis de ble angrepet av kommunistene.

I tillegg til de ovennevnte motivene, er det hensyn til bl.a. innenrikspolitikken, markedet, handel og våpenindustrien som var med og utformet USAs støtte til Sør-Vietnam. Sovjet møtte (nesten) aldri USA militært. Det sies at USA og Sovjetunionen stod mot hverandre i konflikter ved hjelp av stedfortredere.

Sørvietnameserne ville ha hjelp fra USA, men mange av dem var kritiske til måten USA ga støtten på.

Andre spørsmål (oppdatert april 2020)

Hva tror du hadde skjedd dersom de ikke hadde blandet seg inn i konflikten i Vietnam? Svaret er det hadde vært krig uansett. For Nord-Vietnam ville ta hele Sør-Vietnam slik Nord-Korea forsøkte i Koreakrigen i 1950 til 1953.

Et forsøk på svaret kan finnes i innlegget fra 2020: Hvis det ikke hadde vært krig

Var det egentlig noe positivt med at USA blandet seg inn? Det var både positive og negative sider ved USAs engasjement i Vietnam. Hvis USA ikke hadde hjulpet Sør-Vietnam med militær og økonomisk støtte, samtidig som Kina og Sovjetunionen hadde hjulpet Nord-Vietnam med våpen, hadde kommunistene fra Nord-Vietnam kanskje vunnet fortere. Som kjent er kommunismen en av de verste ideologiene i det 20. århundre, på linje med fascismen og nazismen. Kommunistene hadde vunnet mer i Sørøst-Asia.

Siden USA faktisk sendte militær hjelp til Sør-Vietnam, fikk sørvietnameserne forsinke kommunismen med tjue år. De andre landene i Sørøst-Asia fikk stabilisere sitt system og sto bedre rustet mot kommunismen da Sør-Vietnam falt i 1975. Selv om jeg personlig synes det var bra at USA støttet Sør-Vietnam, på samme måte som at jeg synes det er bra at Nato støtter Norge, synes jeg mange amerikanere var arrogante og tok feil beslutninger i Vietnamkrigen.

(Første publisering 17. november 2013, oppdatert april 2020)

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam, USAs engasjement

Reagans utenrikspolitikk og Vietnam-syndromet

I dag 30. april er det nøyaktig 38 år siden nordvietnameserne tok over Saigon og gjorde slutt på Vietnamkrigen. Siden har Sør-Vietnam vært styrt av et kommunistdiktatur.

USA hadde trukket alle sine styrker ut av Vietnam to år tidligere, etter Parisavtalen i 1973. I USA var stemningen at man ikke lenger ville engasjere seg mot kommunistene. Sovjetunionen benyttet USAs manglende vilje til konfrontasjon og sendte våpen og soldater til Afrika (Angola 1975) og deretter Afghanistan.

Men Reagan tok et oppgjør med president Carters tilsynelatende svake utenrikspolitikk. I august 1980 lanserte Reagan som presidentkandidat begrepet ”Vietnam-syndromet” på et møte i Chicago. Han ville ha fred, men ikke fred for enhver pris:

”Det må ikke være en fred med ykmykelse og gradvis kapitulasjon. Heller ikke den type fred påtvunget Tjekkoslovakia av sovjetiske stridsvogner for 12 år siden. Heller ikke freden som kom til Sørøst-Asia etter at Parisavtalen ble undertegnet”, hevdet Reagan.

Ronald Reagan with President Thieu

Reagan på besøk hos Sør-Vietnams president Thieu i Saigon 1971

Parisavtalen ble forhandlet frem av Kissinger under Nixons periode.

Reagan vant som kjent presidentvalget i 1980. Som president økte han forsvarsbudsjettet. Han satte i gang stjernekrigsprogrammet. Sovjet prøvde å matche opprustningen, men deres økonomi klarte ikke å bære de økende forsvarsutgiftene. Da Gorbatjov ble sovjetisk sjef i 1985, ble han nødt til å reformere samfunnet og inngå en rekke nedrustningsavtaler med USA. Dermed ble det slutt på den kalde krigen.

Og vi kan dermed trekke en lang linje mellom Vietnamkrigen, Vietnamsyndromet og slutten på den kalde krigen.

Legg igjen en kommentar

Filed under USAs engasjement

25. februar: Khrusjtsjovs syn på Vietnamkrigen

I dag er det 56 år siden Khrusjtsjov holdt en hemmelig tale og fordømte Stalin. Se mitt tidligere innlegg: 25. februar: Khrusjtsjov fordømte Stalin.

Som leder i Sovjetunionen i perioden 1953-1964 var Nikita Khrusjtsjov (1894-1971) dypt involvert i Vietnamkrigen. I hans lederperioden ble Genève-avtalen undertegnet og infiltrasjonen fra Nord- til Sør-Vietnam satt i gang. Hva tenkte han så om Vietnamkrigen?

Sovjetunionens rolle er lite anerkjent

Historien om Vietnams tilknytning til Sovjetunionen kan dateres tilbake til 1923, da Ho Chi Minh dro fra Paris til Moskva for å bli en ordentlig kommunist. (Samme år sa det norske arbeiderpartiet nei til å være med på den kommunistiske internasjonalen.) Ho Chi Minh dannet det indokinesiske kommunistpartiet i Hongkong i 1930. Selv om Stalin var mer opptatt av Europa enn Asia, var han beundret av både kinesiske Mao og vietnamesiske Ho.

Bildene fra Vietnamkrigen gir ofte et inntrykk av en krig mellom vietnameserne med primitive våpen mot amerikanerne med sofistikert teknologi. I virkeligheten kriget nordvietnameserne mot sør, og i denne krigen fikk begge parter massiv hjelp, inkludert effektive våpen, fra stormaktene. Nord-Vietnam fikk våpen fra Kina og Sovjet. Inntil 1968 kom mesteparten av våpnene fra Kina, men fra 1968 til 1975 var Sovjetunionen hovedleverandøren.

Under krigen var det taktisk viktig for Nord-Vietnam å fremstille kampen som om det var lokale opprør i Sør-Vietnam og som om Nord-Vietnam, Sovjet og Kina sto utenfor. Men Khrusjtsjov likte dårlig at Ho Chi Minh ikke anerkjente Sovjetunionens hjelp til Nord-Vietnam i sitt testament. Khrusjtsjov skrev:

«I Ho Chi Minhs testament er det ikke sagt noen ting om den enorme, uselviske hjelp som Sovjetunionen har ytet Vietnam. Vår støtte har hatt avgjørende betydning, for uten materiell hjelp fra Sovjetunionen ville det vært umulig for Vietnam å overleve under de forhold en moderne krig skaper (…) For å få tilstrekkelig våpen og utstyr, hadde ikke Vietnam noe annet valg enn å stole på Sovjetunionen. For å seire må de ha ordentlige våpen, og disse våpnene kan de bare få fra Sovjetunionen. Kina kan ikke gi Vietnam det landet trenger i dag. (…)»

Våpnene ble ikke laget i jungelen …

Krusjtsjov hevdet videre:

«Ta for eksempel kunngjøringen om at den nord-vietnamesiske frigjøringshær har foretatt et rakkettangrep mot en amerikansk flybase. Disse rakettene ble naturligvis ikke laget i jungelen i Vietnam. De kom fra fabrikker i Sovjetunionen. Sovjetunionen, uten minste anstrøk av kremmeraktive motiver, er besluttet på å støtte alle de krefter og alle de folk som kjemper for sin selvstendighet, som kjemper for økonomisk og politisk frihet, og som kjemper mot imperialistisk aggresjon..»

Problemstillingen er beskrevet ut fra sovjetisk perspektiv. Vi ser hvordan stormaktene er involvert i Vietnamkrigen, som en varm utvidelse av den kalde krigen. Sovjetunionen var villig til å støtte «alle de krefter og alle de folk» som kjemper mot «imperialistisk aggresjon».

Kilde:

Khrustsjov, Nikita Sergejevitsj og Talbott, Strobe. Krusjtsjov minnes / redigert av Strobe Talbott. Cappelen, Oslo 1971. Side 447-453.
Khrustjovs tale den 25. februar 1956 om Stalins forbrytelser

Bøker og artikler om Sovjetunionens rolle i Vietnamkrigen:

  • Gaiduk, I. V. Containing the warriors: Soviet policy toward the Indochina conflict, 1960-65 (pp. S.58-76.). College Station: Texas A & M university press.
  • Gaiduk, I. V. The Vietnam war and Soviet-American relations, 1964-1973: new Russian evidence (Vol. 1995/96 :6-7, pp. S.232,250-258.). Washington.
  • Gaĭduk, I. V. (2003). Confronting Vietnam: Soviet policy toward the Indochina Conflict, 1954-1963. Washington, D.C. : Stanford, Calif.: Woodrow Wilson Center Press; Stanford University Press
  • Mehta, H. C. (2012). Soviet Biscuit Factories and Chinese Financial Grants: North Vietnam’s Economic Diplomacy in 1967 and 1968*. Diplomatic History, 36(2), 301-335. doi: 10.1111/j.1467-7709.2011.01024.x
  • Olsen, M. (2006a). Forging a new relationship: the Soviet Union and Vietnam, 1955. In P. M. Roberts (Ed.), Behind the Bamboo Curtain: China, Vietnam, and the World Beyond Asia (pp. S.97-126.). Washington, D.C.: Woodrow Wilson Center Press.
  • Olsen, M. (2006b). Soviet-Vietnam relations and the role of China, 1949-64: changing alliances. New York: Routledge.

Kommentarer er skrudd av for 25. februar: Khrusjtsjovs syn på Vietnamkrigen

Filed under I dag i historien, Militærhistorie

Årsaker til den kalde krigen og Vietnamkrigen

Hvorfor oppsto Vietnamkrigen? Årsakene er sammensatte, og historikerne strides om dem. Men er det slik at det ene synet er mer riktig enn andre? Uansett ser det ut som synene ofte endrer seg over tid. Vi kan for eksempel trekke paralleller til den kalde krigen.

Den kalde krigens årsaker

Ifølge SNL er den kalde krigen en betegnelse på den spenningstilstand som oppstod mellom USA og Sovjetunionen, senere mellom øst og vest, etter den annen verdenskrig. Uttrykket ble antakelig første gang brukt av president Trumans rådgiver Bernard Baruch i 1947. Den kalde krigen kjennetegnes ved at det aldri kom til militærkonfrontasjon mellom supermaktene, selv om det var nære på enkelte ganger, som ved Berlinblokaden (1948/49), i begynnelsen av Koreakrigen og under Cubakrisen (1962). I stedet ble den kalde krigen preget av oppbygging av militærallianser, opprustning, trusler om krig og ideologiske motsetninger.

Årsaker til og drivkreftene bak den kalde krigen finnes det tre hovedsyn på:

 1. Tradisjonalistene (de ortodokse) ser på USA som den passive parten som kjempet mot Sovjetunionen og Kina. USA forsvarte demokratiet mot kommunismen. Les også innlegget Trumandoktrinen og oppdemmingspolitikken.

2. Revisjonistene mener derimot at det var USA som var aggressive imperialister som ville sikre tilgang til råvarer og andre ressurser i verden. Sovjetunionen hadde i følge dette synet en legitim rett til å beskytte Øst-blokken og andre kommunistland mot imperialistene.

3. Postrevisjonistene har et sammensatt syn. De mener at både USA og Sovjetunionen hadde sikkerhetspolitiske, økonomiske og ideologiske motiver ved deltakelsen i den kalde krigen.

Hvordan asiatiske land deltok i den kalde krigen, har vært et forsømt område i historieskrivingen. Les mitt korte innlegg om den kalde krigen i Asia her.

Ideologiene bak den kalde krigen.

Hvordan kan årsakene til den kalde krigen settes i sammenheng med ideologi, sikkerhetspolitikk og økonomi?

Riktignok hevdet USA og Sovjetunionen at de kjempet for hver sin samfunnsmodell: amerikanerne sverget til friheten eller liberalismen, mens sovjeterne organiserte seg som et sosialistisk samfunn, med marxismen og leninismen som ideologien. USA støttet landene som var liberalt organisert mens Sovjetunionen de kommunistiske landene.

Men var det så enkelt? Var ideologien den viktigste drivkraften bak Sovjetunionens okkupasjon av østeuropeiske land som Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, osv.? Det finnes historikerne som mener at Sovjetunionen brukte disse landene som en buffersone eller et sikkerhetsbelte rundt seg. I så fall spilte sikkerhetspolitikken en viktig rolle for sovjeterne i Øst-Europa.

På 1950-tallet mottok den vietnamesiske kommunistlederen Ho Chi Minh beskjeden hjelp fra Sovjet selv om Ho Chi Minh ville bygge opp et kommunistisk samfunn slik som Stalin gjorde. Både Stalin og hans etterfølger Khrusjtsjov hadde en lunken holdning vietnamesiske kommunister fram til midten av 1960-tallet. Først etter at Kina brøt med Sovjet og at begge disse kommunistiske stormaktene konkurrerte om lederrollen i den kommunistiske verdenen, økte Sovjet hjelpen til Nord-Vietnam.

Den bitre striden mellom Sovjet og Kina under Mao tyder på at disse to ideologiske brødrene kunne komme i krig mot hverandre. Senere på 1970-tallet, da Nixon klarte å opprette diplomatiske forbindelser med Kina og Sovjet, la disse tydeligvis ideologien til side for å kunne samhandle med USA.

I USA ved opptakten til den kalde krigen mente mange at USA ga Marshallhjelpen til Europa av ideologisk motiv, for å forsvare Europas frihet. Det var mulig. Samtidig la amerikanerne vekt på at hvis Vest-Europa lå nede med havarerte økonomier etter den andre verdenskrig, kunne det føre til en ustabil verden som igjen ville true USAs sikkerhet. Ideologien ble i dette tilfelle brukt som retorikk for å mobilisere innbyggerne i USA til å støtte Marshallhjelpen. (Les f.eks. Stephanson A. Liberty or death – the Cold War as American ideology. In: Westad OA, ed. Reviewing the cold war: approaches, interpretations, theory. London: Frank Cass). Det var også liknende argumenter som USAs ledere brukte for å søke om innenriks støtte da de engasjerte seg i Vietnam.

Forholdet mellom ideologien og sikkerhetspolitikk som bakgrunnen for den kalde krigen er komplisert. Ofte spilte begge en rolle. Min private hypotese er at det er geografien som bestemte om ideologien eller sikkerhetspolitikk skulle veie tyngst. For nærområdene spilte sikkerhetshensynet mer enn ideologien. Men i innenrikspolitikk spilte ideologien tungt i retorikken for å mobilisere befolkningens støtte. Jeg lar historikerne teste hypotesen.

Vietnamkrigen ble startet da Nord-Vietnam sendte soldater og ammunisjon til Sør-Vietnam gjennom Laos og Kambodsja og ved hjelp av sjøtransport.

Vietnamkrigen

Kort fortalt handlet Vietnamkrigen (1955-1975) om kampen om hvem som skulle ha kontroll over Sør-Vietnam. Krigen kan betraktes som en konflikt i flere plan. I det ene planet skjedde en borgerkrig mellom to vietnamesiske parter med ulike visjoner for landets fremtid. Disse visjonene ble hovedsakelig basert på nordlige versus sørlige pespektiver på ideologi, økonomi, samfunn og politikk. Nordvietnameserne valgte en sosialistisk/kommunistisk samfunnsmodell, mens sørvietnameserne prøvde å bygge opp et liberalt samfunn. I det neste planet var striden en mellomstatlig krig, siden både Nord og Sør var egne selvstendige stater på samme måte som Nord- versus Sør-Korea og Øst- vs. Vest-Tyskland. I det tredje laget var konflikten en arena der Sovjet og Kina versus USA og de allierte engasjerte seg for å ta vare på sine globale interesser. Nord- og Sør-Vietnam inviterte stormaktene inn i striden, og krigens utfall var resultatet av deres engasjement.

Vietnam ble i 1954 delt i to på samme måte som Nord- og Sør-Korea og Øst- versus Vest-Tyskland. På samme måte som i disse landene kunne Nord- og Sør-Vietnam ha levd side ved side uten krig. Nordvietnameserne kunne ha konsentrert seg om å bygge opp sosialismen i Nord, men nøyde seg ikke med halvparten av Vietnam. De var besatt av tanken å overta Sør-Vietnam med politiske og militære midler. Deres uttalte intensjon var å gjenforene landet og ”frigjøre” sørvietnameserne.

Parallelt med militær oppbygging spilte Nord-Vietnam et politisk kort med å invitere Sør til en konferanse om felles valg for hele landet. Sørvietnameserne gikk ikke med på det, og begrunnet det med at man ikke kunne drive demokratisk valgkamp og arrangere valg i områder under kommunistenes kontroll. Siden har kommunistene aldri hatt noen demokratiske valg i Vietnam, så det er mulig at president Diem hadde rett når det gjaldt skepsisen mot kommunistenes løfte om demokratiske valg.

Krigen startet da nordvietnamesiske soldater trosset delingen av Vietnam og infiltrerte Sør-Vietnam fra 1956. Sørvietnameserne måtte derfor forsvare seg mot nordvietnameserne for å kunne bygge opp sitt liberale, ikke-kommunistiske samfunn. Både Nord- og Sør-Vietnam arbeidet aktivt for å få hjelp fra sine allierte, hhv. Sovjet og Kina versus USA og ikke-kommunistiske land.

Historikerne endret synet på Vietnamkrigen over årene, på samme måte historieskrivingen om den kalde krigen:

1. Kommunistenes aggresjon: På 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet hadde mange i vesten et bilde av Vietnamkrigen hvor det var kommunistenes aggresjon som skulle stoppes, på samme måte som i Koreakrigen. Vietnam skulle være bastion for den frie verden. Det offisielle Norge støttet dette synet og anerkjente Republikken Vietnam (Sør-Vietnam) som et selvstendig land. Det er flere holdepunkter for dette synet: kommunistenes infiltrasjon til Sør-Vietnam allerede fra 1956, deres mål om å ta hele Sør-Vietnam med makt. Sør-Vietnam hadde ingen intensjon om å overta Nord-Vietnam.

2. Imperialistenes aggresjon: Ut på 1960-tallet vant det motsatte synet fram: at det var amerikanerne som invaderte et samlet Vietnam som ønsket uavhengighet og frihet. Riktignok kjempet mange amerikanske soldater mot Viet Cong i perioden 1965-70. Amerikanerne tenkte kun på sin egen interesse (hvem gjør ikke det?) og brukte Sør-Vietnam både som bastion og for å bruke opp overskuddslageret av gamle våpen fra andre verdenskrig og teste nye bomber.

Det ser ut som norske lærebokforfattere holder seg til denne forklaringen og overser nyere forskning som er nevnt i neste punkt.

Fokuset på amerikanernes krigføring gjør at man overser det som virkelig foregikk i Vietnam. De fleste sørvietnameserne ønsket ikke kommunismen. Derfor måtte de kjempe mot invasjonsstyrkene fra Nord.

3. Revisjonistene begynte å bli flere fra 1990-tallet. Med tilgang til nyåpne historiearkiver, spesielt etter Berlinmurens fall, finner historikerne mer bevis på massiv støtte til Nord-Vietnam fra Sovjetunionen og Kina, og bevis på Nord-Vietnams intensjon om å samle hele Vietnam under kommunismen. I tillegg modifiserer en ny generasjon historikere (Ed Miller, Chapmann, Moyar, Andrew Wiest, og flere) vestlige journalisters nedlatende syn på Sør-Vietnam. Norske lærebokforfattere har ikke revidert sin skriving fra 1970- og 80-tallet.

Mange sørvietnamesere støttet regimet i sør som et godt alternativ til kommunistregimet i nord. Sørvietnamsernes store bidrag til nasjonsbyggingen er endelig synlig for mange historikere. Les Sammendrag om Vietnamkrigen.

Lik men ulik

Hensynet til ideologien (kapitalismen vs. kommunismen) er derfor et felles trekk i ulike syn på den kalde krigen vs. vietnamkrigen. Men det finnes også en vesentlig forskjell. I den kalde krigen var Vest-Europa allierte med amerikanerne, mens i Vietnamkrigen var sørvietnameserne deres nærmeste allierte. Vestens syn på østen påvirket dermed synet på krigen.

Mange i vesten tillegger handlinger fra vesten større vekt enn fra østen: vesten handler, østens folk oppfattes som passive ofre om ikke mistenkelige skurker. Derfor betraktes amerikanerne enten som helter som reddet Sør-Vietnam, eller som brutale krigførere. Det blir ikke lett etter årsaker til krigen hos vietnameserne.

For å forstå vietnamkrigens historie, bør man derfor holde ideologien og etnosentrismen på en armlengdes avstand.

Et raskt blikk på norske historiebøker gir meg et inntrykk av at de fortsatt beholder synet fra 1960-tallet. Med denne bloggen håper jeg å vise et syn som er mer oppdatert med nyere historieforskning, som stemmer med sørvietnamesernes opplevelse av krigen.

For oppsummering av historikernes strid over vietnamkrigen kan du se på disse to nylig publiserte bøker:

Om den kalde krigen:

15 kommentarer

Filed under Sør-Vietnam, USAs engasjement

Sammenlikning med Koreakrigen

Nord-Korea skjøt i 2010 raketter mot den sørkoreanske øya Yeonpyeong i Gulehavet. Angrepet minner oss om det anstrengte forholdet mellom Nord- og Sør-Korea som har vart siden Koreakrigens slutt i 1953. Denne krigen har mange likheter med, men også forskjeller fra Vietnamkrigen (1955-1975).

Fellestrekk

Landet ble delt i to: Begge land ble delt i to der kommunistene var i Nord og ikke-kommunistene var i Sør. Vietnam ble delt i to av Genève-avtalen i 1954. To andre land ble delt i to etter andre verdenskrig: Tyskland (Øst vs. Vest) og Kina (Fastlandskina vs. Taiwan). Delingen mellom en kommunistisk og en ikke-kommunistisk landsdel kan betraktes som en del av den kalde krigen.

Krigens bakgrunn og oppstart: Både nordkoreanerne og nordvietnameserne påsto at landsmennene i sør ønsket å bli frigjort fra amerikanerne. I begge land så styremaktene i nord på amerikanernes tilstedeværelse i sør som en forlengelse av tidligere okkupasjon. Derfor sendte nordkoreanerne og nordvietnameserne soldatene sørover. Deres mål var en «væpnet gjenforening». Nordkoreanerne kalte sin krig «Krigen for frigjøring av fedreland» (Hunt 2012, s. 174).

Stormaktenes engasjement: Verken nord eller sør kunne føre krig uten massiv hjelp fra utlandet: nord med støtte fra Sovjet og Kina, mens sør med støtte fra USA. Både nordkoreanerne og nordvietnameserne var aktive i å søke støtte hos sine kommunistiske allierte, som i begynnelsen var tilbakeholdne, men etter hvert økte støtten i form av penger, våpen og mannskap.

Rivaliseringen mellom Sovjet og Kina fra 1960-tallet gjorde at begge konkurrerte om å hjelpe Nord-Vietnam med våpen.

Styresett:

I Nord ble det innført kommunismen. Selv om situasjonen var annerledes i hvert land, fulgte begge land samme mønster etter Kina og Sovjet, med kommunistpartiet som eneste tillatte parti i landet.

I Sør prøvde man en langsom demokratiseringsprosess. De som styret landet, fikk for mye makt i begynnelsen, men systemet ble mer demokratisk etter flere års prosess. I 1973 var Sør-Vietnam friere enn Sør-Korea (Freedom House, 1973).

Amerikansk versjon: I begge krigene deltok amerikanerne. Selv om deres tap var rundt 20% sammenliknet med tap av sørkoreanske og sørvietnamesiske militære, dominerer amerikanerne historieskrivingen.

I filmer og bøker gir ofte amerikanerne en nedlatende beskrivelse av sine allierte i Asia. Sørkoreanske soldater ble av amerikanerne beskrevet ineffektive og brutale. Den samme beskrivelsen ble sørvietnamesiske soldater utsatt for.

Venstresiden i Vesten støttet kommunistene i Nord-Korea og Nord-Vietnam.

Forskjeller

Utfallet: Den største forskjellen mellom Vietnam- og Koreakrigen er at sørvietnameserne tapte i 1975 og Vietnam ble gjenforenet som et kommunistisk land, mens Korea fortsatt er delt i to. Hvorfor ble utfallet forskjellig? Det skyldes bl.a. forskjellig militær strategi, som drøftes i neste punkt.

Militær strategi: Den viktigste grunnen til forskjellen er hvilken militær strategi som ble brukt. Nordkoreanerne startet krigen med en konvensjonell krig, noe som sørkoranerne og amerikanerne hadde det enklere å takle. Koreakrigen endte i 1953. Året etter ble Vietnam delt i to. Nordvietnameserne, med støtte fra kineserne, lærte av Koreakrigen og førte en geriljakrig i starten. Sørvietnameserne mistet etter hvert støtte fra amerikanerne på grunn av økende tap av amerikanske liv i krigen. Amerikanerne sendte soldatene til Vietnam i 1965, og planla tilbaketrekning i 1969. Sørvietnameserne kjempet etter hvert alene mot Nord-Vietnam. Vietnamkrigens siste 5 år ble ikke lenge en geriljakrig, men en konvensjonskrig (som liknet på Koreakrigen) med massiv bruk av panservogn og moderne krigsteknologi.

Land som deltok: Flere land deltok i Koreakrigen. Kineserne deltok direkte med soldater som støttet Nord-Korea: 3 millioner kinesere deltok, hvorav 152.000 mistet livet (Hunt, s. 172). Fra Sovjets side deltok 27.000 personer i Koreakrigen (Hunt 2012, s. 153).

I Vietnam fantes flere hundre tusen kinesiske soldater i Nord-Vietnam, men deres deltakelse har vært lite kjent. Et par tusen sovjetere deltok i krigen i Nord-Vietnam, men dette har også vært lite kjent.

Geografi: Korea er en halvøy. For å kunne sende infiltrasjonsstyrker og våpen til Sør-Korea må man eventuelt bruke sjøen. Sør-Vietnam var ikke geografisk beskyttet på samme måte. Infiltrasjonen fra Nord- til Sør-Vietnam gikk mye gjennom Laos og Kambodsja for å unngå demarkasjonslinjen.

Antall falne: Vietnamkrigens varighet gjorde at tapstallene var høyere i Vietnam enn Korea: 250.000 sørvietnamesiske soldater falt i strid vs 140.000 sørkoreanske soldater, og 58.000 amerikanske soldater i Vietnam vs. 36.000 i Korea.

Nord-Korea: 500.000 falne soldater samt minst en million sivile. Kinas offisielle tall: 116.000 falne soldater, men andre regner med at Kina mistet rundt 1 million soldater. Sovjetunionen mistet 100-300 flygere (Wada 2014, s. 286).

Nord-Vietnam: over en million falne soldater.

Den lokale nasjonsbyggingen. Mens Sør-Korea kunne bygge nasjonen i fred i fra 1953 til nå under amerikanernes beskyttelse, måtte Sør-Vietnam forsvare landet samtidig som sørvietnameserne forsøkte å bygge nasjonen.

Krigsmotstand: Motstand mot krigen i Korea var lite sammenliknet med den etter hvert store vestlige motstanden mot amerikanernes engasjement i Sør-Vietnam. Hvorfor var motstanden så forskjellig, tross mange likheter mellom Korea og Vietnam? Årsaken er sammensatt, men jeg våger meg med noen hypoteser:

  • To generasjoner: Koreakrigen brøt ut kun 5 år etter slutten på andre verdenskrig. Der vant de allierte takket være amerikanernes krigsengasjement, noe som europeerne satt pris på. Vietnamkrigen ble eskalert 15 – 18 år senere og traff en ny generasjon vestlig ungdom som aldri hadde opplevd diktatorenes fremmarsj. Den nye generasjonen var mer opptatt av ungdomsopprør enn kampen for å bevare friheten.
  • Fjernsyn: TV-en var ukjent i 1950, men mer utbredt på 60-tallet. Vestlige folk ble forsynt med bilder som ble tatt opp av amerikanske TV-journalister, som filmet sine egne i krig. Det er derfor lettere å tro at det var amerikanerne som førte krigen, mens vietnameserne var ofre. Derfor ble motstanden mot amerikanerne større, selv om virkeligheten selvfølgelig var mer komplisert.
  • Tap av amerikanske liv: Krigsmotstanden økte i takt med stigende antall falne amerikanere. I Korea tapte også amerikanerne mange tusen menn, men krigen varte så kort at motstanden ikke rakk å vokse seg så stor som i Vietnamkrigen.

Korea og Vietnam

Under Vietnamkrigen sendte Nord-Korea hjelp til Sør-Vietnam, mens Sør-Vietnam mottok mange tusen sørkoreanske soldater. Se Sørkoreanske soldater i Vietnamkrigen.

Kilde: Wada, H., & Baldwin, F. (2014). The Korean War: an international history. Lanham: Rowman & Littlefield.

Om menneskelige lidelser på grunn av Koreakrigen, se side 286-290 i Wada 2014.

5 kommentarer

Filed under Militærhistorie