6. februar: Brent jords taktikk

På denne dag:

Den 6. februar 1947 – for 65 år siden – oppfordret Ho Chi Minh, lederen for kommunistgruppen Viet Minh, til den største vandalismen i Vietnam. Hans logikk er enkel: Folk måtte brenne sine hus og matlagre, for ellers ville franskmennene komme og ødelegge dem likevel!

Året før, i 1946, inngikk Ho avtale med Frankrike hvor han lot franske styrker komme til Nord-Vietnam mot at franskmennene ikke ville angripe kommunistene. Disse brukte freden med Frankrike til å eliminere rivaliserende vietnamesiske nasjonalister. I Hanoi brøt Viet Minhs politistyrker seg inn i lokalet til avisen Viet Nam (med adresse 80 pho Quan Thanh, Ha Noi), ødela kontormaskinene og bortførte 20 personer, inkludert den kjente forfatteren Khai Hung, som senere ble likvidert.

Hammerfest i brann i februar 1945 etter at tyskerne brukte den brente jords taktikk. To år etterpå brukte Ho Chi Minh samme taktikken. Aftenposten/Scanpix

Det brøt ut krig mellom franskmennene og Viet Minh i desember 1946. På denne bakgrunnen oppfordret Ho Chi Minh til «tiêu thổ kháng chiến» (brent jords taktikk). Han sa «… (franskmennene) vil brenne ned eller ødelegge våre hus og templer. … Vi må beskytte vårt land … Vi må gjennomføre ødeleggelser …».  Og han lovet å bygge penere hus etter seieren. Mine foreldre fortalte at folk i landsbyen ble presset til å ta ned tak- og murstenene, legge dem pent i hauger med håp om gjenbruk senere. Deretter måtte folk jevne hus og møbler med jorda. For mange var det siste gang i livet de eide et hus.

Den brente jords taktikk førte til at franskmenne kom til ødemark, og vietnamesiske kvinner og barn mistet matkildene og tak over hodet. Før Ho Chi Minh hadde Stalin brukt taktikken i juli 1941. Hitler anvendte den i Nord-Norge i 1944-45. Overalt var det den sivile befolkningen som måtte lide mest.

Heldigvis er denne taktikken forbudt ifølge Genève-konvensjonens bestemmelse fra 1977.

Kilde:

• Appeal To Compatriots To Carry Out Destruction, To Wage Resistance War February 6, 1947
• Tran Gia Phung. Viet Su Dai Cuong, tap 5
• Brent jords taktikk er Stalins bitre forsvar. Historie nr. 10/2011 s. 14-19

Oppgjør med FNL-tilhengere

Med den nye boka «Idealistene» tar historiker Bård Larsen et oppgjør med deler av den norske venstresiden som flørtet med totalitære regimer. AKP-ml fikk sin mørke fortid gransket for noen år siden. Nå får også SV og Ap gjennomgå. Felles for dem var beundring av slike tyranner som Stalin, Mao, Ho Chi Minh og Pol Pot.

Bård Larsen under lansering av boken «IDEALISTENE – Venstresidens reise i det autoritære». Privat foto.

Bokens mest interessante og banebrytende del finner jeg i kapitlene om Vietnamkrigen. Så vidt jeg vet er Bård Larsen den første norske historikeren som tok opp norsk medløperi med kommunistene under Vietnamkrigen. Fra før har vi Frank Bjerkholts «Vietnam – det store bedraget» (Gyldendal Norsk Forlag 1980).

Ikke uventet hagler det kritikk mot Larsen fra venstresiden. Noen av kritikerne har lest boka, men mange andre hopper rett ned i skyttergraven og fyrer løs. De mener at han bagatelliserer krigens lidelser.

Men Bård Larsen hyller overhodet ikke amerikanernes krigføring. Han var kritisk mot den. Samtidig stiller han et viktig spørsmål:

Den enes urett,  den andres rett? (side 223)

Han dokumenterer hvordan Ho Chi Minh og kameratene allerede fra 1945 drev med likvidisjoner av rivalene. Ho sto senere bak jordreformen i Nord-Vietnam som tok livet av femti tusen mennesker etter formann Maos mønster.

Her i Norge har vi AUF-leder og formann i Sosialdemokratisk Ungdom Ola Teigen, Thorvald og Jens Stoltenberg, Reiulf Steen, og avisen Ny Tid som ble nevnt som idealistiske medløpere. «Motstanden mot USA var viktigere enn lidelsene til vietnameserne«. Jens’ tale til den vietnamesiske presidenten Nguyen Minh Triet var «forunderderlig ukritisk og ureflektert».

«Vi trodde ikke, vi visste at Vietnams folk var samlet og enhetlig. Så kom båtflyktningene.» (TittaFroskens minnebok)

Raddissenes syn på Vietnamkrigen påvirker klart deres oppfatning av båtflyktningene: «Det var ikke alle som innrømmet båtflyktningene integritet«, hevder Bård Larsen (side 234). Jeg synes det er flott at historiker Larsen tok opp et tema som berører mange båtflyktninger. Raddissene tror de vet bedre enn båtflyktningene selv hva som skjedde i Vietnam, hvem var helter og hvem var skurker. Nå bør fasiten være klarere for flere og kan finnes i boka «Idealistene».

«vi ble grenseløst skuffet av det som skjedde etter at FNL og Nord-Vietnam vant krigen i 1975 … man kan si at vi hadde visse illusjoner » (Rune Gerhardsen til Aftenposten 20.02.2010)

Bård Larsen har derfor rett når han mener at den norske venstresiden har «…en mørk historie som handler om et uavklart forhold til demokratiet. På det verste har venstresiden holdt døren åpen for vold og drap på egne borgere for å nå sine mål. …. Mange på venstresiden har gitt sitt bifall til diktaturer og, enda verre, til regimer som begikk folkemord.» (Larsen, Bård. Idealistene: 59)

Boka er velskrevet,  provoserer og har derfor skapt sterke reaksjoner. Jeg anbefaler den sterkt.

Les ellers:

• Raddisene som forsvarte Berlinmuren (Dagbladet)
• Norsk oppgjør om Vietnam av Frank Bjerkholt (Morgenbladet)
• Gjør opp, Stoltenberg av Khang Ngoc Nguyen og Tuan Minh Nguyen (kronikk i Aftenposten)

Vekkelsen som hjemsøkte vårt land

I romjulen for 90 år siden tok Det franske sosialistpartiet en viktig beslutning. Flertallet stemte, etter flere dagers debatt på landsmøtet, for å danne Det franske kommunistpartiet (FKP) og akseptere Lenins betingelser for opptak i Komintern (den 3. internasjonale). Opptaksbetingelsene kalles ofte som Moskvatesene på norsk.

Dette møtet i romjulen 1920 har en stor betydning for Vietnams historie. Hvorfor?

Blant dem som tok til orde for innmelding i Komintern var Nguyen Ai Quoc, som var møtets eneste deltaker med bakgrunn fra Asia. Hans bekjennelse til kommunismen brøt med den mer fredelige reformlinjen som hans landsmenn i Paris, inkludert den kjente reformisten Phan Chu Trinh, sluttet seg til. Phan Chu Trinh forsøkte forgjeves å få Quoc til å velge reformer framfor revolusjonsvold. Nguyen Ai Quocs valg av leninismen skulle bli skjebnesvangert for Vietnam.

Lenin, Stalin og Mao ble ledestjerne for Ho Chi Minh

Nguyen Ai Quoc ble senere kjent som Ho Chi Minh. Han ble i 1920 så betatt av Lenins ”Teser om nasjonale og koloniale spørsmål” at han skrev om dem: ”Hvilken følelse, begeistring, klarsyn og tillit de har vekket hos meg”. Med denne ”vekkelsen” reiste han videre til Moskva i 1924 og viet hele sitt liv til uavhengighet og kommunisme i Vietnam. Lenin, Stalin og Mao ble ledestjerne. Vietnameserne som kjempet for uavhengighet uten leninismen ble ryddet av veien. Som for eksempel trotskisten Ta Thu Thau og hans kamerater som ble fanget og drept av Ho Chi Minhs tropper i 1945 (Courtois 1999: 565-575).

Samtidig flørtet også Det norske arbeiderpartiet (DNA) med kommunismen. Den store agitatoren Martin Tranmæl fikk partiet til å melde seg inn i Komintern i 1919. Et par år senere kom presset fra Kominterns 4. verdenskongress om at DNA skulle gjennomføre alle Kominterns vedtak. Men flertallet i partiet sa nei. Mindretallet stormet ut av årsmøtet og dannet Norges kommunistpartiet (NKP) i 1923 (Olstad 2010: 62-63).

Med et rungende nei til Komintern reddet DNA muligens seg selv og sikkert Norge fra de Lenin- og Stalin-inspirerte voldsbølgene som rammet befolkningen i kommunistlandene i det 20. århundre.

Kilde:

• William J. Duiker. Ho Chi Minh. 2000: 68-86
• Archie Brown. The rise & fall of communism. 2009: 337-345
• Stephanie Courtois. The black book of communism. 1999: 565-575
• Finn Olstad. Frihetens århundre. Pax forlag 2010.