Tag Archives: Kissinger

10. november: Toppmøter i Øst og Vest

Kong vinter daler i år ned i Oslo den 10. november. Isteden for tykke regndråper som plasker på frontruten, slipper himmelen ned mer og mer slaps og snø i løpet av ettermiddagen. Den nordlige hemisfæren går definitivt inn i den kalde årstiden. Jeg lengter etter sommeren.

Samme dag  kan NATO-sjef Jens Stoltenberg mimre om tøværet etter den (forrige) kalde krigen sammen med forsvarsministrene som møttes i Brussel. Etter Berlinmurens fall sendte NATO hjem mesteparten av personellet og la ned mange kommandosentre. Nå maner Stoltenberg til mer penger til forsvaret hos NATO-land. Han vil også under toppmøtet 10.11.2017 sikre militær hjelp fra USA ved å opprette et kommandosenter som skal sørge for fri passasje over Atlanterhavet.

For egen sikkerhet trenger Europa assistanse fra USA. Norge visste det allerede i slutten av 1940. Før dette hadde Norge holdt seg nøytralt og håpet at Tyskland ville la Norge være i fred. Men tyskernes invasjon gjorde at kong Haakon ble båtflyktning i juni 1940.

At Norges sikkerhet var avhengig av mektigere nasjoner over Atlanterhavet, ble konstatert i talen utenriksminister Trygve Lie holdt den 15. desember 1940 i London. Han understreket viktigheten av samarbeidet med Storbritannia og USA for å hindre «angrep fra tyranniske aggressorer». Han kastet dermed nøytralitetspolitikken på båt, til tross for protesten fra statsminister Nygaardsvold. Trygve Lie ble etter krigen den første FN-generalsekretæren.

Hans tale fra 1940 markerte starten på den norske atlanterhavspolitikken. Mens Norge ba, nølte USA. Først et år senere ble USA dratt inn i verdenskrigen fordi japanerne desember 1941 angrep Pearl Harbor på Stillehavet. Siden har USA måttet forholde seg til både Øst og Vest, både Atlanterhavet og Stillehavet.

Samme dag som NATO har sitt toppmøte i Brussel, deltar lederne fra landene rundt Stillehavet i det årlige toppmøtet i APEC (Asia-Pacific Economic Cooperation). Organisasjonens formål er fri handel over Stillehavet. Men USAs president Donald Trump slår fast sin «Amerika først»-linje i toppmøtet i Da Nang, Vietnam. For øvrig ser vi ingen ny substans eller strategi i hans tale.

Ved siden av fri handel er Øst-Asias sikkerhet noe som opptar lederne. Regionen har mange pågående konflikter. Trusselen fra Nord-Korea er alvorlig nok. Men kinesernes annektering av øyene øst for Vietnam forstyrrer også freden i regionen. Det er ikke vanskelig for Trump å skjelle ut Nord-Korea, men han må trå forsiktig overfor mektige Kina. Det er ingen lett oppgave for Vietnam heller. I forhold til en aggressiv Kina er Vietnam som gresshoppen som prøver å velte vognen. Historiebøkene forteller oss at gresshoppen har klart å velte den kinesiske vognen før. Kommunistene i Hanoi som annekterte Sør-Vietnam i 1975, følger nå sørvietnamesernes tidligere strategi ved å invitere USA inn som noen som kan hindre aggresjonen fra naboen.

Nguyễn văn Thiệu Der Spiegel 1979 TTT_spiegel1-900x682

Sør-Vietnam hadde sine dilemmaer den gangen. Ikke bare i krigen mot den tyranniske aggressoren fra Nord. Faktisk hadde Sør-Vietnam i 1972 lyktes med å slå tilbake den største invasjonen fra Nord hittil. Påskeoffensiven kostet kommunistene dyrt – kanskje 80.000 til 100.000 falne og sårede. Sør-Vietnam vant, men betalte også med titusener soldater.

Men et stort dilemma for Sør-Vietnam var i forholdet til sin største allierte – USA. Den 10. november for 45 år siden troppet den amerikanske generalen Alexander Haig opp hos Sør-Vietnams president Nguyen Van Thieu. Haig var en ideell budbringer, ikke bare fordi han og Thieu begge hadde vært generaler som nå var i sivil tjeneste. Haig hadde også kjennskap til Sør-Vietnam da han i mars 1967 hadde ledet en bataljon som slo tilbake kommunistene i et slag i Sør-Vietnam. Fem år senere var han assistent til den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Henry Kissinger.

Haig kom til Saigon den 10. november 1972 for å overrekke Nixons brev til Thieu. Nixon hadde flere seire bak seg i 1972. Den diplomatiske seieren kom etter besøkene i Beijing og Moskva. På hjemmebanen ble han nettopp gjenvalgt som president. I flere uker hadde Nixon presset Thieu til å skrive under «fredsavtalen» som Kissinger hadde forhandlet fram med Nord-Vietnam. Kanskje skjønte nordvietnameseren Le Duc Tho og amerikaneren Kissinger allerede den gangen at «fredsavtalen» var en bløff. I ettertid er det ikke vanskelig å se slik. «Fredsavtalen» lovet ikke bare fred, men også at sørvietnameserne selv skulle bestemme over sin egen fremtid. Men Thieu gjennomskuet det den gangen og nektet å skrive under avtalen som betød tap av Sør-Vietnam.

Nixons brev til Thieu, datert den 8. november 1972, inneholdt bl.a. Nixons frustrasjoner over situasjonen. Hvis Thieu ikke gjorde som Nixon sa, ville det bli en «katastrofe» for det sørvietnamesiske folket, truet Nixon. Men hvis Thieu var medgjørlig, lokket Nixon med fagre løfter (1). Nok en gang hadde Nixon lovet velgerne at han skulle fikse fred i Vietnam. Vi vet ikke om han og Kissinger lå våken om natten og vred seg. Men de virket desperate. I et senere brev til Thieu, datert 14. november 1972, kom Nixon med mer konkrete løfter samtidig som han bagatelliserte avtaleteksten:

But far more important than what we say in the agreement on this issue is what we do in the event the enemy renews its aggression. You have my absolute assurance that if Hanoi fails to abide by the terms of this agreement it is my intention to take swift and severe retaliatory action.

Henry Kissinger and Nguyen Van Thieu

Gjennomskuet president Nguyễn Văn Thiệu rådgiveren Henry Kissinger da de snakket sammen på Uavhengighetspalasset (Dinh Độc Lập) i Saigon august 1972? Foto: Corbis

Thieu trodde kanskje på Nixons tomme garantier. Om Thieu hadde gjennomskuet Kissingers og Le Duc Thos «fredsavtale»-bløff, måtte han likevel velge mellom Nixons trussel om øyeblikkelig stans av USAs hjelp til Sør-Vietnam eller utsettelse av tilbaketrekningen for å kjøpe tid. Thieu hadde ikke færre soldater med stridserfaring enn NATO, men var minst like avhengig av USAs våpenhjelp som NATO-landene er. Thieu måtte til slutt skrive under avtalen som viser seg å være som han trodde, en dødsdom over Sør-Vietnam. Men Norge æret Tho og Kissinger med fredsprisen, og Nobelkomiteens leder Aase Wind Lionæs prøvde å berge avtalen i sin tale:

Avtaler om våpenhvile mellom stater må ikke betviles, må ikke oppfattes bare som papirbestemmelser – men som en moralsk og ufravikelig forpliktelse mellom de stater som har undertegnet dem. (Den möysommelige vei til full fred, Tildeling av Nobels fredspris til Henry Kissinger og Le Duc Tho Oslo, 10. desember 1973)

Om Nixon fortsatt ville engasjere seg i verden, insisterte flere og flere amerikanere den gangen på at USA skulle abdisere fra rollen som verdenspoliti. Og den amerikanske kongressens resolusjon om krigsmakter (War Powers Resolution) fra 1973 satte en effektiv hindring for amerikanske presidenter som ønsket å føre krig uten grønt lys fra kongressen. Amerikanernes lyst til å trekke seg fra verdenen, ser vi nå hos Trump og hans velgere.

Om USA ikke er nølende nå, virker Trump mindre lovende enn sine forgjengere. Jeg ønsker likevel USA lykke til med havområdet østenfor Vietnam, for rettferdighetens skyld. Jeg ønsker NATO lykke til, for vår egen sikkerhet. Og jeg ser frem til sommeren.

(1) Original tekst i Nixons brev til Thieu: «I must first of all express my deep disappointment over what I consider to be a dangerous drift in the relationship between our two countries», og «I would like to work with you and your government in my second term to defend freedom in South Vietnam in peacetime as we have worked during my first term to defend it in conflict.»

Se også andre innlegg: 27. januar: Paris-avtalen 1973 og Kissinger om Paris-avtalen

Kilder:

  • The Palace File by Nguyen Tien Hung and‎ Jerrold L. Schecter
  • Alexander Haig
  • Defence Ministers agree to upgrade NATO Command Structure – NATO
  • Trump delivers ‘America first’ speech at Asia-Pacific economic summit (CNN)

2 kommentarer

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam, USAs engasjement

27. januar: Krig og fred og sånn

På denne dag:

Paris-avtalen trådte i kraft i dag for 40 år siden. På bakgrunn av avtalen fikk Kissinger og Le Duc Tho Nobels fredspris i 1973. Sørvietnameserne fikk ingenting, bortsett fra krigen som nordvietnameserne hadde startet.

I dagens TV2-nyhetene står det en artikkel om en sørvietnamesisk veteran som ble såret samme dag:

Pham Phu Minh flyktet fra Vietnam

Temaet er drøftet i et tidligere blogginnlegg: 27. januar: Paris-avtalen 1973.

2 kommentarer

Filed under I dag i historien

Kissinger om Paris-avtalen

«Amerika ønsket kompromiss, Hanoi ønsket seier«, og «det meste som gikk galt gjorde vi [USA] selv«. Slik oppsummerte Kissinger fredsavtalen som 37 år tidligere ble undertegnet i Paris og som gav ham og Le Duc Tho Nobel fredspris i 1973. På en historiekonferanse som fant sted i september 2010 gav Kissinger interessante tilbakeblikk på forhandlingene mellom ham og Hanoi.

Starten på slutten

Kissinger ønsket ikke at krigen skulle ende slik den gjorde, med kommunistenes seier. Men han tok en sjanse, og håpet å kunne stoppe kommunisttroppene hvis Hanoi brøt Paris-avtalen. Som kjent dro de siste amerikanske soldatene og krigsfangene hjem etter at avtalen trådte i kraft, mens nordvietnamesiske soldater strømmet fra nord til sør. Et klart brudd på fredsavtalen. Men den amerikanske kongressen sa nei til å intervenere for å stoppe rushtrafikken i Ho Chi Minh-stiene.

Dermed skjedde det som den sørvietnamesiske presidenten Nguyen Van Thieu hadde fryktet da han argumenterte mot betingelsene til «fredsavtalen». Han ville ikke ha en «fred» med 200.000 nordvietnamesiske soldater stående i Sør-Vietnam, klar til å styrte regimet. Han hadde rett, men tapte. Kissinger skylder på Watergate og kongressen. I ettertidens klarere blikk mener jeg at Kissinger hadde undervurdert motstanden i kongressen hvis han forventet at kongressen skulle gi grønt lys for å stoppe Hanois tropper. Faktisk ble den amerikanske støtten til Sør-Vietnam redusert til 1/3 av tidligere år.

Fakta om fredsavtalen eller våpenhvileavtalen

Kjært barn har mange navn. Avtalen blir ofte kalt fredsavtalen eller Paris-avtalen, men dens egentlige navn var «Avtale om slutten på krigen og gjenoppretting av fred i Viet Nam». Den ble signert den 27. januar 1973 i to forskjellige versjoner. Den første versjonen ble signert av USA og Nord-Vietnam, også kalt Den demokratiske republikken Vietnam (DRV). Den andre versjonen ble signert av fire parter: USA, Sør-Vietnam (Republikken Vietnam), DRV og Den provisoriske revolusjonsregjeringen (PRG).

Avtalen gikk ut på at våpenhvile ble innført kl. 08.00 den 28. januar 1973. Etter dette tidspunktet beholdt partene sitt territorium den hadde ved tidspunktet. Alle amerikanske styrker og deres allierte skulle trekkes ut av Sør-Vietnam. Avtalen sier ingenting om hundretusener nordvietnamesiske styrker som fortsatt befant seg i Sør-Vietnam. Ingen fikk lov å innføre nye våpen, ammunisjoner og materiell til Sør-Vietnam. Unntaket var når det gjaldt en-mot-en-bytte.

Den demilitariserte sonen (DMZ) som delte Vietnam i to skulle respekteres. Alle fremmede militære aktivitere i Laos og Kambodsja skulle opphøre, og fremmede militære styrker og utstyr skulle tas ut av Laos og Kambodsja. Det innebærer at Nord-Vietnam kun fikk lov å frakte våpen og ammunisjon til sør gjennom sjøveien.

Alle krigsfanger skulle utleveres tilbake. En internasjonal komité som skulle overvåke realiseringen av fredsavtalen, ble dannet og besto av Ungarn, Polen, Canada og Indonesia.

Nixon truet …

Under forhandlingen hadde den sørvietnamesiske presidenten Nguyen Van Thieu motsatt seg avtalen. Først fordi han mente at PRG ikke var en selvstendig regjering, men fungerte som et verktøy for Nord-Vietnam. I tillegg mente president Thieu at avtalen ikke ville gi varig fred når Nord-Vietnam fikk beholde sine hundretusen soldater i Sør-Vietnam. President Nixon truet Thieu med å kutte ut all støtte til Sør-Vietnam og ville ikke garantere for Thieus sikkerhet. Avtalen kom i havn etter truslene. Det viser seg etterpå at president Thieu hadde rett på begge punkter, men mistet Sør-Vietnam.

Hvem brøt avtalen?

Avtalens to punkter om tilbaketrekning av amerikanske soldater og utlevering av krigsfanger ble stort sett fulgt.

Når det gjaldt våpenhvile kom allerede fra første dag beskyldninger fra både Nord- og Sør-Vietnam om brudd på avtalen. Et kanadisk medlem i kontrollkommisjonen sa i mars 1973 “… vi har ingen indikasjoner på at amerikanerne er involvert i stridigheter, men vi har fått klar informasjon om at alle tre vietnamesiske partene fortsatt er involvert i fiendtlige aktiviteter for å utvide sine kontrollområder.” (Asselin: 182)

Nixon hadde vært forberedt på at Nord-Vietnam ville bryte avtalen. Men nordvietnameserne fraktet store mengder våpen og ammunisjon til Sør-Vietnam uten å bli stoppet, siden Nixon måtte slutte som president etter Watergate-affæren. Sør-Vietnam fikk stadig mindre våpenforsyning, og tapte til slutt i 1975.

Kilder:

Asselin, Pierre. A bitter peace. The University of North Carolina Press 2002

Se filmen.

Les Kissingers tale på historie-konferansen om den amerikanske erfaringen i Sørøst-Asia, september 2010.

2 kommentarer

Filed under Militærhistorie